Høyt hang jeg og grinete var de (les: vepsen) #MedLivetSomInnsats

Maleprosjekt 2021 – én stk fruentimmer med høydeskrekk og defekt balansenerve i en 22m lift har vært nabolagets underholdning de siste dagene… Ble det perfekt? Så langt derifra, men det ble i det minste BEDRE (ikke la det perfekte bli det godes fiende osv..).

La inn et par ekstra spenningsmomenter ved at jeg klarte å sette meg fast i takrenna, samt at jeg fant ut at jeg har et vepsebol oppunder mønet, med hissige små kreaturer som ikke var så sugne på å få nymalt «yttergang». Måtte løses ved å feste penselen til den lengste forlengeren på markedet og styre liften et par m unna, male (les: kladde pga dårlig monentum) for harde livet og så flykte når antall pissed off veps ble for høyt (men, dessverre ikke alltid så lett å finne riktig spak på liften når man har en 10-12 mugne veps i hæla, så tilbaketrekningingen fremsto nok relativt panikkartet, selv om jeg klarte å begrense meg til et par undertrykte hyl…).

 

Greit at det er en stund til neste gang…

Alle gode ting er 4….

I fjor tok jeg turen opp til Gaustatoppen (4,7km/ca 670hm ) tre ganger og alle tre gangene var den eneste utsikten fra toppen tett tåke. Siste gangen var jeg sågar omtrent alene (møtte kun 3 stk på veien) langs ruten og fikk oppleve både tåke, vind, kulde og snø og da må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for egen helse underveis (hakket tenner i flere timer etterpå), men klarte heldigvis å karre meg opp til toppen og fikk tyllet i meg litt tomatsuppe på turisthytta før jeg valgte å ta Gaustabanen nedover igjen.

Her om dagen fikk jeg en spontan idé om å gjøre et nytt forsøk på toppen og kastet meg i bilen for den ca 3 timers lange kjøreturen fra Sandefjord. Jeg hadde halvveis trodd at parkeringen ved Stavsro skulle være full, men høysesongen har tydeligvis ikke kicket inn enda, for det var flere plaser igjen. Kl 13 satte jeg avgårde, ikke fort, men i det minste jevnt. Som sist gang, glemte jeg helt å drikke / spise underveis, så ca 400 meter før toppen var jeg helt tom og måtte ta en liten rast og kunne da til min store ergrelse se at tåken som vanlig lå over toppen.

1 time og 55 min etter start, kunne jeg plante lett skjelvne føtter på platået 1883 meter over havet og til min store glede var tåken begynt å lette! 10 min senere var tåken så godt som borte og ENDELIG kunne jeg, på fjerde forsøk, skue ut over 1/6 av fastlands-Norge og (ikke minst) få tatt de obligatoriske fotobevisene.

Turen nedover var en liten prøvelse da jeg pga en utfordret balansenerve ikke har verdens stødigste balanseevne og at man i store deler av turen må balansere på store steiner. Da jeg hadde forsert det verste partiet, tillot jeg meg å slappe litt av – noe som viste seg å være en tabbe. Jeg klarte plutselig å tråkke litt feil, dette forover og la inn et par ruller for dramatisk effekt. Det hele skjedde ganske fort og jeg var merkelig nok ikke redd for å slå meg noe særlig, men var mer flau og kikket meg rundt for å se om noen hadde fått det med seg. Det var det ikke, noe som betyr at det aldri har skjedd, ikke sant…..?.

Litt mørbanket, men fattet, kom jeg meg ned til bilen uten flere insidenser for å kjøre de 3 timene tilbake til Sandefjord og sliten som jeg var, oppdaget jeg ikke før i dag morges blåmerkene som vitnet om mitt klodrian-stunt fra i går….

Solstien, Rjukan – …og vipps så var vi på Hardangervidda

Som nevnt i et tidligere innlegg (link), så er Krossobanen (taubane) virkelig en snarvei hvis man ønsker å komme seg kjapt opp på Hardangervidda. Fra toppstasjonen Gvepseborg, finnes det flere korte og lengre ruter man kan gyve løs på.

En av de mest familievennlige, men allikevel kjempefine, turene er turen opp Solstien (4,3 km). Fra Gvepseborg går man først ca 800 meter opp en grusvei, før man tar til venstre ved BH-skiltet (se under) og følger litt senere sherpa-lagde steintrapper opp til en tysk kanonstilling fra andre verdenskrig.

Fra toppen har man en utsikt i alle retninger som kan ta pusten fra enhver av oss og øverst av dem alle troner Gaustatoppen, som fra denne vinkelen virket mye brattere enn opplevd sist år.

Fra toppen kan man enten velge å gå Solstien tilbake, eller man kan gå ned på andre siden og ta den litt lengre Gvepseborg Rundt (5,4km). Et tredje alternativ er jo selvfølgelig å fortsette innover Hardangervidda. Vi valgte Gvepseborg Rundt for denne gang, men lysten til en lengre tur ved en senere anledning er absolutt til stede.

Krosso-banen: Høyt hang vi…., men sure var vi ikke

Alle som har begynt å pushe 50 husker vel Fleksnes-episoden da Marve og Modern satt fast i en av vognene på Krossobanen – taubanen mellom Krosso og Gvepseborg utenfor Rjukan. Vår tur med banen var verken like komisk eller spennende, men det betyr overhodet ikke at det var noe å utsette på underholdningsfaktoren.

Krossobanen er (iflg egen hjemmeside) Norges eldste to-tausbane som fremdeles er i ordinær trafikk og ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til en solhungrig Rjukan-befolkning slik at de kunne komme seg opp i sola på Hardangervidda. Den består av én blå vogn (blåbæret) og én rød vogn (Tyttebæret) som alternerer mellom de to stasjonene hvert 5. minutt.

Toppstasjonen, Gvepseborg, ligger 886 m.o.h og her kan man nyte en god (men noe dyr) lunsj eller en vaffel i Krosso Fjellstue, akkompagnert av spektakulær utsikt. Jeg og poden valgte oss hver vår burger med pommes frites + pepsi max og for dette betalte vi ca 500,-

Ønsker man derimot å ta med medbrakt mat, finnes det utsiktsplatåer med benker hvor man kan spise mens man skuer ut over bl.a. Vestfjorddalen, Gausdalen og (ikke minst) Gaustatoppen.

For de med lopper i blodet kan man også finne Rjukan Klatrepark på toppen, men da lopper var fraværende i vårt reisefølge, nøyde vi oss med én av de mange vandreturene i området og koste oss glugg med fantastisk utsikt i strålende solskinn.

Har man flere krefter igjen på slutten av dagen (noe vi ikke hadde), kan man velge å gå Ryes vei nedover fra topp- til bunnstasjon, en familievennlig tur på ca 4km, som slynger seg nedover åsen med noen innlagte utsiktspunkt og orkideer langs veien.

Av praktiske opplysninger kan nevnes at Krossobanen har en stor, gratis parkeringsplass og er i sommersesongen åpent mellom kl 9-20. Tur/retur-priser er 155 for voksne og 70 for barn og i begynnelsen av juli 2021, er det fortsatt Covid-19 restriksjoner, så husk å ta med munnbind, da dette er påbudt inne i taubanen.

Sabotørstien på Rjukan – Off-Road Version


Sabotørstien er navnet på deler av ruten norske motstandsmenn tok en kald vinternatt under 2. verdenskrig da de skulle sprenge tungtvannsfabrikken på Rjukan for å forhindre at nazistene kunne bruke det i sitt atomvåpenprogram.

Skal man gå denne turen til fots, er det nok et stalltips å gå fra juli og utover, når snøen med sikkerhet har stukket halen mellom bena for sesongen. Vi klarte midlertid ikke å vente på sommeren, så allerede helgen etter 17. mai bestemte vi oss for å gjøre et forsøk.

Vi var heldige og hadde to biler til disp, så vi parkerte den ene på parkeringsplassen til Norsk Industriarbeidermuseum (stiens sluttpunkt aka Vemork) og kjørte så opp til Rjukan Fjellstue (stiens startpunkt) med den andre. Vi tabbet oss riktignok ut da vi skulle sette igjen den ene bilen ved Norsk Industriarbeidermuseum (skylder på ikke-eksisterende lokalkunnskap). Helt nede ved veien var det en stor parkeringsplass som vi klarte å overse. Isteden fortsatte vi oppover den smale veien til selve muséet og klarte utrolig nok å overse et skilt som sa at parkering på toppen var forbudt uten spesiell avtale (noe vi jo ikke hadde). Lykkelig uvitende om regelbruddet forlot vi én bil på toppen og satte kursen mot rutens startpunkt som er Rjukan Fjellstue. Her er det også en romslig parkeringsplass og man betaler avgift på kr 100 ved å vippse til et nummer tydelig opplyst på plassen.

Har man ikke luksusen med to biler, er det også mulig å sette bilen på Norsk Industriarbeidermuseum og ta lokal buss opp til Fjellstua.

Fra Rjukan Fjellstue la vi i vei med godt mot langs en grusvei med relativ stiv stigning. Vi fikk imidlertid første slag i trynet før vi hadde rundet kilometeren. Plutselig mistet vi stien helt pga sne og vann og var i ferd med å gi opp og snu da et aldri så lite mirakel kom gående vår vei i form av selveste eieren av Sabotørhytta, som også har gjennomført utallige guidede turer av Sabotørstien. Vår reddende engel loset oss trygt over det sne/vannkledde området og tilbake på stien. Før vi skilte lag, fikk vi også tips om at det var mye snø langs stien oppe i dalen og at vi burde ta en alternativ rute over myra.

Dette viste seg å være et top-notch tips, for på toppen, i starten av dalen, ble vi møtt av massive snømasser. Vi gikk dermed for den alternative ruten. Problemet var bare at vi begge er litt veiinstruksjonsutfordret og klarte å bomme litt på ruta. Dette førte oss opp i et uføre av våt myr, plumping i elv og klissvåte sko fylt med isvann allerede etter 2,5 km (total lengde på turen skal være på ca 8 km). Heldigvis slapp vi unna det versre regnværet Yr hadde lovet oss, temperaturen var ikke altfor ille 7-8 grader og vi var dekket i ull og vanntett utstyr fra topp til tå, så vi klarte å holde på varmen….iallfall en stund.

Da vi begynte å pushe 4 km, var det ikke lenger mulig å karre seg videre på snøfritt område pga tett kratt og stri elv. Vi hadde da to valg: ta sjansen på å karre oss videre i snøen, eller gi opp og returnere til start. Eller, det var vel igrunnen ikke et reelt valg; vi SKULLE fremover! For å komme frem til snøen, måtte vi hoppe fra buskkledd sten til sten over elven. Allerede på hoppkanten (les: før første sten uti elven) gikk jeg på en smell. Jeg hadde kavet meg ned en litt bratt kolle dekket i snø og skulle til å galant hoppe over første del av elven til en sten midt i. Ved siste steg, gikk jeg imidlertid rett gjennom ca 1 meter med snø og plutselig befant den ene foten seg i iskaldt elvevann opp til kneet. Etter noen sekunders bearbeiding av sjokk og kulde, fikk jeg halt meg opp på steinen og klarte å forsere resten av elven uten flere insidenter.

Så var det å ta fatt på det som senere skulle vise seg å være 1,5 km med dyp og råtten snø, med innlagte fallgruver i form av vannhull. Vi forsøkte etter beste evne å gjøre oss så lette som mulig og balansere på snøoverflaten, men det gikk jo selvfølgelig åt skogen. For ca hvert fjerde skritt vi tok, gikk vi gjennom den råtne snøen helt opp til hofta og det var regelrett bingo hvorvidt foten endte opp på fast grunn eller i iskaldt vann.  Etter ca en times kaving gjennom snøen, hvor vi ikke engang var sikre på om vi var på rett vei (mobilkart ga oss liksom bare en generell idé), var jeg helt tom for krefter og var i ferd med å ta en pause med vann og energibar midt i snøen. Da JJ ropte et stykke fremme at vi straks var klar av snøen, klarte jeg imidlertid å mobilisere nok krefter til ca 10 ytterligere hoftetråkk gjennom snøen, kreker meg ugalant men sikkert over elven på glatte stener og over på trygg, snøfri grunn.

Etter en kjapp 10 min rast hvor vi også fikk vridd mesteparten av isvannet ut av sokkene, kunne vi ta fatt på parademarsjen ned mot Vemork. Denne kunne blitt atskillig mer strabasiøs hadde det ikke vært for vår reddende engel fra tidligere som har startet å rydde stien for nedblåste trær etter en hard vintersesong (klatring over trær var ikke helt innafor akkurat på dette tidspunktet på turen).

Det var med stor andakt vi begynte å nærme oss Vemork og tankene gikk til gjengen som en  natt i feb 1943 hadde sneket seg nedover samme rute for å forhindre at nazistene fikk tak i det atomvåpen-kritiske tungtvannet. Nå skal jeg overhode ikke sammenligne vår byrotte—tur med heltedåden de kara var gjennom, men etter den utmattede ferden vi hadde hatt, fikk vi liksom enda mer respekt for gutta.

Langs Sabotørstien er det satt opp flere informasjonsposter og man passerer også Sabotørhytta på veien (riktignok i en ny utgave, da den gamle ble flyttet av faren til nåværende eier da han ikke likte lokasjoneb). Her er det også mulig å booke overnatting. Siden vi tok en alternativ rute, bommet vi på både hytta og to informasjonsposter (den ene så vi riktignok på avstand, men hadde ikke krefter nok til å forsere ytterligere snømengder for å nå bort til den).

Stien nedover mot Vemork er relativ bratt og med stivfrosne tær, ble også dette en liten utfordring, men endelig var vi ferdige med bratte skogstier og var over på trapper ned mot hovedveien. Nede på veien er det litt over en km ned til parkeringsplassen nedenfor Norsk Industriarbeidermuseum. På dette tidspunktet ble vi klar over at vi hadde bommet på valg av parkeringsplass og ikke nok med at vi denne gangen så skilter med beskjed om at det ikke var lov å parkere på toppen, vi måtte pokker i meg også kreke oss opp den eviglange bakken for å finne ut om vi hadde blitt tauet bort eller fått bot. Heldigvis var det ingen som hadde brydd seg med oss, så vi kunne trygt kaste oss inn i bilen og snike oss nedover igjen.

Hvis noen skulle lure på om jeg har lyst til å begi meg ut på Sabotørstien igjen…JAAAA. Men, jeg tror at neste gang blir litt senere på året, når snøfri sti er garantert. Mulig det også blir en overnatting i sabotørhytta…

Baby-steps til friluftshelt

Det siste året har vært et realt annerledesår hvor vi virkelig har fått kjent på frustrasjon over nedstenging og manglende utenlandsreiser. Men, det har også for egen del ført noe godt med seg; jeg har virkelig fått øynene opp for det fantastiske landet vi tross alt bor i.

Med et hederlig unntak av en Besseggen-tur for 10 år siden, var fasiten før fjorårets sommer 0 høydemeter i den norske fjellheimen de siste 25 årene. Etter en oppvarmingstur til Gaustatoppen sent i juni fikk jeg imidlertid et skikkelig kick og i august hadde jeg gjennomført 3 turer til Gaustatoppen, en runde over Besseggen, Preikestolen og Flørlitrappene, samt kravling opp til fossefall i Geiranger.

Dette året ser det nok en gang ut til at utelamdsreiser må settes på hold, så da blir backup’en en tur opp på Galhøpiggen, nok et par turer opp Gaustatoppen og (ikke minst) sove ute i telt. Byjente som jeg er gar jeg faktisk aldri sovet ute i telt, men det håper jeg det blir en endring på i år. Popup-telt, comfy liggeunderlag, stormkjøkken og sovepose er kjøp inn, men feig som jeg er må jeg ta overgangen fra myk seng i varmt rom til mindre mykt liggeunderlag i kjølig luft litt gradvis. Derfor har jeg dermed slått opp teltet i stua og har planer om å tilbringe noen netter her, før heg forflytter meg ut på en litt kjølig terrasse. Etter dette burde jeg være klar for «the real deal», håper jeg….

Frisbeegolf for Dummies

Uansett alder så skal det ikke så veldig mye til før konkurranseinstinktet mitt kicker inn på høygir. Siden Covid-19 torpederte alle planer om ferie i 30 graders omgivelser, ble alternativet denne Påsken toppturer i Sandefjord Kommune samt innkjøp av et frisbeegolfsett for nybegynnere (til kun 250 kr).

Den som trodde at en runde med frisbeegolf var enkelt, burde ta seg en runde på banen oppe i Bugården i Sandefjord. Kjæresten og jeg var ganske så fornøyde med oss selv etter å ha tatt noe prøvekast på fotballfeltet bak friidrettsbanen, men vi ble raskt jekket ned da vi innså at selve banen jo inneholdt pokker i meg så mange hindre. Etter å ha satt meg fast i noen busker allerede på første hull og snublet i en rot, som resulterte i et lite grasiøst fall, var det en definitivt mer ydmyk førstegangs-frisbeegolfer som hakket seg videre mellom stein, røtter, knauser og trær de 18 hullene banen inneholdt.

 

Det som skiller oss med et litt overutviklet konkurranseinstinkt fra andre velfungerende mennesket, er at der normalutgaven velger å safe, går idioten (les: meg) «all in» og satser på det spektakulære – noe som sjelden lykkes da ferdighetene ikke står helt i stil.

Men, 18 hull senere og noen ekstra turer ute i skog og mark underveis, nailet jeg i det minste det siste hullet og vipps var tidligere tabber glemt og et ønske om en kraftig utvidelse av antall disker vekket.

Med tanke på den lave startkostnaden på disker, samt at banene er kostnadsfrie, er virkelig frisbeegolf en innertier for hele familien. Denne skrotten er iallfall hektet, så nå skal Youtube-videoer studeres og regler læres slik at neste runde i skogen forhåpentligvis får en litt lavere tre/busk-faktor.

Dubai – VR style…


Bare for å ha fått understreket; dette er slettes ikke et «buhu, synd på meg som ikke kan reise»-innlegg, da jeg er fullstendig klar over at jeg, mht Covid-19 har vært særdeles priviligert, med trygg jobb og med en familie og vennekrets som sålangt har vært forskånet for smitte. MEN, i og med jeg til vanlig bruker stort sett alt av disponibel inntekt til reising, finnes det et lite, undertrykket egosenter i hjernen som desperat ønsker seg langt vekk fra kulde og snø….

Med en juleferie som måtte bookes om til en sommerferie og som nå trues med en ny ombooking pga treg vaksineutrulling, kan det fort ta 6+ måneder før man igjen kan få bruk for passet, så da er det bare å innfinne seg med sitasjonen og forsøke å finne strategier for å mestre tilværelsen … og da har vi kommet til innleggets kjerne…

Podens julegavecash-fangst ble i januar brukt på Quest VR-briller og her om dagen så fant jeg ut at disse brillene definitivt kan brukes til mer enn pubertal gaming. Først forsøkte jeg meg på en fitness app med boksing, hvor en 10 min økt førte til stølhet i 3 dager, noe som kanskje sier mer om mitt nåværende fitness-nivå, men nuvel…

Jeg ramlet også over en reiseapp og vipps kunne jeg spankulere rundt på Machu Piccu og beundre de optiske illusjonene på Taj Mahal. Men, siden jeg vanligvis befinner meg i Dubai på denne tiden av året, så endte jeg opp, liggende på stuegulvet med en viftrovn rett i fleisen, mens jeg i VR-verden beundret Burj Khalifa og Dubai Fountains.

Patetisk? Kanskje…, men det funket iallfall til en viss grad. Reiselengdelen ble for en stakkars stund redusert og, hey, sleng på noen flere beach temas, litt kunstig sol, bølgeskvulp og et glass rosé med isbiter og jeg kunne definitivt tilbragt en god i både miljøvennlige og virusfrie VR-omgivelser..

 

 

Idyll med ull – i grisekalde omgivelser


Frossenpinn som jeg er, har jeg alltid flyktet sørover når gradestokken truer med blå farge. Men, med en Covid-19 som standhaftig knuger seg fast og påvirker våre mobilitetsvaner, gjør jeg selvfølgelig mitt og holder meg hjemme. Først så jeg for meg noen vintermåneder innendørs med vifteovnen på fanget, men så i et blaff av løsningsorientering, valgte jeg å investere en liten formue i ullklær og det gjorde virkelig noe med viljen til å bevege seg utenfor døra.

Etter noen traumatiske opplevelser med klørike ullklær, som fikk en til å klore på seg grove sår, i min pure ungdom, så har jeg skydd ull som pesten de siste 30 årene. Men, to ting har jeg oppdaget i 20/20-sesongen… 1. dagens ull kan slettes ikke sammenlignes med ull på 70/80-tallet og 2. flere lag ull er virkelig en innertier når man beveger seg ute i et to-sifret antall minusgrader.

Nuvel, dagens utfart gikk til Skallevoll- og Ringshaugstranda i Tønsberg og maken til instant lykkeboost skal man lete lenge etter. Jeg mener, hvem klarer å være sur og muggen når alt man passerer er et eget kunstverk laget av de medt kreative isguder? Heretter skal jeg virkelig forsøke å karre meg ut i sola for litt sårt etterlengtet D-vitamin og enda mer sårt etterlengtet natur-estetikk på daglig basis. For å gjøre litt om på et kjent uttrykk… «Det finnes virkelig dårlig vær, men heldigvis også et fantastisk utvalg av varme og vanntette klær…».

Sandefjord: Fruvika – idyllisk kystperle

Ca 10 km utenfor Sandefjord, på Vesterøya, kan man kjenne historien suse forbi i restene av tyskernes kanoner på Folahavna. Dette er et av Sandefjords mest populære utfartssteder og det slettes ikke uten grunn.

Men, ønsker man seg en tur med litt mindre folk og med litt mer barnevennlig tilgang til sjøen, er Fruvika absolutt ikke et dårlig valg.

For å komme dit, kjører man helt ut på tuppen av Vesterøya og parkerer på parkeringsplassen som også leder til Folahavna. Men, istedenfor å følge veien fra parkeringsplassens sørvestre hjørne, tar man den parallelle grusveien som starte sånn ca ve parkeringsskiltet. Under én km senere befinner man seg på en idyllisk liten sandstrand, perfekt for late sommerdager med grei avstand til naboen.

Ønsker man å utvide mosjonsfaktoren, kan man følge kyststien videre helt til man kommer ut på Vesterøyveien rett før Vøra badestrand (som også er en fabelaktig strand, dog ikke med samme muligheter for privatliv). Et par kilometer senere er man tilbake ved bilen og kan klokke ca 6,5 km med hverdagsmosjon. Selv om badetemperaturene ikke er all verden, så er iallfall denne turen en helt innafor søndagsktivitwt.