Ecotrail Oslo Virtual Race med orme-spotting

Jeg begynner virkelig å få sansen for kortreiste virtuelle arrangementer hvor man mottar høyst reelle og medium fete medaljer i posten i etterkant. Jeg mener, det er jo selvfølgelig ikke helt det samme å delta uten tilskuere, men da jeg jo er vant til å ligge og vake bakerst i feltet uansett er det jo ikke all verdens publikum vi snakker om som klarer å holde ut såpass lenge.

Dagens utfordring var Ecotrail Oslo Virtual Race og siden jeg er litt sliten for tiden da jeg forsøker å hanke inn 300 gå/gogge km i løpet av mai for å sikre meg en annen medalje, safet jeg med gå-klassen denne gangen. Siden mottoet mitt er “greit med alt som er gjort”, satte jeg av gårde før klokken slo 7 i dag morges. Siden det tross alt er ecotrail vi snakker om, valgte jeg en løype som stort sett var på skogsstier. Med strålende vær og 14 grader allerede så tidlig, gikk de første 2 timene veldig greit. Da jeg er midt i en periode med 16:8 fasting, hadde jeg ikke spist frokost før jeg begynte, så da jeg rundet 3 timer var jeg rimelig sulten og hadde ikke spesielt mange krefter igjen, så jeg hadde på det stadiet en nærmest apatisk gange der jeg stabbet av gårde på en relativt smal, mørk skogsti. En sti full av røtter, kombinert med lavt blodsukker-relatert uoppmerksomhet fra min side gjorde at jeg slettes ikke la merke til den lille huggormen før jeg plutselig så de sprelle rett ved siden av venstrebeinet mitt for så å kveile seg i en fandens fart bortover stien. Etter å ha kommet meg etter sjokk samt et lite flatterende skrik, spant jeg også av gårde (i motsatt retning, selvfølgelig).

Etter dette husker jeg nærmest ingenting av omgivelsene, da det eneste som for gjennom hodet mitt var å komme meg ut av skogen og ut på trygg asfalt. Glemt var alle tanker om sult og tretthet, jeg nærmest fløy avgårde på ren adrenalinrus. Byjente + orm = usant, det er sikkert og visst!!! Nuvel, siden jeg måtte finne meg en alternativ rute etter å ha flyktet fra den ålete skapningen, endte turen opp med 22,9 km istedenfor 21,1 km og lykkefølelsen var stor når jeg endelig kunne innta sofa + mat og tenke på at en ny medalje er på vei i posten.

10-toppsturen i Sandefjord (med bonustopper)


Vi har i Sandefjord en 10-toppstur og hvert år arrangeres den offisielt av Turistforeningen i byen. I år er datoen satt til 7. juni og toppene som skal bestiges er Presteåsen, Fjellvikåsen, Vardåsen, Gjekstadåsen, Frebergåsen, Bygdeborgen, Hjertåstoppen, Mokollen, Midtåsen og Mølleråsen.

I går kveld spurte jeg ei venninne om hun ville være med på en prøverunde av 10-toppsturen før 7. juni. Siden hun var ganske sliten så det dårlig ut for dagen etter, noe som gjorde at jeg dro ut på egenhånd kl 6 i dag morges for å samle høydemetere i steden, da jeg hadde meldt meg på Runner’s World sitt  «Til himmels race» i dag. Jeg rakk 2 runder med 3 topper (ca 1time og 40 min og ca 300 høydemeter før venninna mi ringte og sa at hun var klar for en 10-toppstur allikevel. Da var det bare å sette kursen hjemover, stappe i seg litt frokost, ta en kjapp dusj og ta fatt på en 10-toppstur en times tid senere.

Første topp på programmet var Presteåsen på ca 44 moh og vi valgte trappeveien opp. Mest sannsynlig ikke et veldig bra tegn at allerede halvveis opp trappene begynte melkesyren i lårene å gjøre seg gjeldende, men vi klarte da å karre oss opp. Vel på toppen var det bare å krysse plenen foran bygningen som fungerer som SFO for byens sentrumsskole (tidligere min egen pode) og fortsette inn i skogen og ned stien som fører ut av skogen og ned til Kilenområdet.

Ved Shell-stasjonen på Kilen tok vi en liten pit-stop hvor jeg fikk kjøpt inn en energidrikk og en sjokolade. Lite visste jeg at dette senere skulle vise seg å være forskjellen mellom å fullføre eller legge seg ned underveis for å dø. På 7ende toppen, hvor kroppen allerede i timesvis hadde grått etter næring, var det å innta en halv bit av en duo Snickers det jeg trengte for å klare å karre meg opp mot neste topp.

Fra Shellstasjonen gikk vi over veien og startet på oppstigningen av Angjelaveien. Der trappene til Presteåsen hadde vært en utfordring for lårmusklene, tok Angjelaveien nærmest knekken på all leggmuskelatur og på toppen av bakken var gelefølelsen utpreget. Da var det å dykke inn i skogen for videre oppstigning. Her hang det heldigvis et skilt med pil mot “Post 2 – Fjellvikåsen”, som var veldig hjelpsomt, da vi aldri i verden ville valgt stien som gikk nedover (!) etter å ha krabbet opp den tunge bakken. Men, det viste seg å være riktig sti og selv om den de første minuttene gikk nedover, tok den med renter igjen senere med relativ kraftig stigning opp mot toppen. Etter en god del pusting og pesing på ganske så trange stier, nådde vi endelig toppen og kunne puste litt ut og nyte utsikten. Når jeg sier “nyte utsikten” er det selvfølgelig et relativt begrep siden vi under et minutt senere tok fatt på returen. På vei tilbake forsøkte vi oss på en snarvei, som viste se å slettes ikke være noen snarvei, men som heller la en 5-600 meter til turen vår. Vi måtte nok gå den harde veien tilbake til krysset mellom skogssti og Angjelaveien og derfra fortsette videre mot noe vi håpet var Kamfjordåsen. Det viste seg etter noen spennende minutter å stemme og vi var dermed på vei mot vår 3. topp.

Fra Kamfjordåsen satte vi kursen ned bakken mot Vardeveien og heldigvis klarte vi å spotte skiltet med pil mot Vardeåsen på andre siden av veien. Vi tok fatt på stigningen til nok en ås vi aldri har ant eksisterte og etter ca 5 min med ganske stiv stigning, var vi på toppen. Jeg må innrømme at dette var noe av det bedre jeg har sett utsiktsmessig fra topper, så her tilbrakte vi faktisk litt i overkant av et minutt før vi satte kursen nedover igjen.

Da vi var tilbake på Vardeveien, fulgte vi veien mot Vardenlia og den beryktede S-bakken som mang en trener har tvunget sine små disipler gjennom. Heldigvis skulle vi denne gangen kun nedover, så vi kom oss ganske så helberget ned bakken og endte opp ved Kastet gjenvinningsstasjon.

Det som skjedde videre viste seg å være en ganske så stor tabbe. Vi trodde at åsen vi så fra S-bakken var Gjekstadåsen og begynte å gå oppover bakken og opp til åsen. På toppen havnet vi inne i et boligområde og kunne ikke se snurten av noe som indikerte at dette var en post i 10-toppsturen. Siden vi tross alt er damer og ikke menn, eier vi ikke noen stolthet i forhold til å spørre om veien, så vi gjorde så og fikk beskjed om at vi var på feil topp og at toppen vi egentlig skulle til var nabotoppen. Dette var selvfølgelig litt demotiverende, men vi forsøkte å ta nyheten med godt mot og beveget oss ned fra toppen vi var på og mot den toppen vi egentlig skulle opp til. Etter litt hjelp (igjen) klarte vi å finne en sti vi antok tok oss opp til toppen, men den viste seg etter hvert å stoppe helt opp. Vi fortsatte da å krabbe oss gjennom greiner og kratt for å komme oss til toppen og til det høyeste punktet kom vi. Der klarte vi å se at den offisielle posten var lokalisert på nabotoppen og etter et tappert forsøk på å komme seg over dit, et forsøk som stoppet ved et lite stup på ca 10m, ga vi opp forsøket og sa oss fornøyd med å ha vært innen 10 meter fra den egentlige posten og (minst) like høyt. Men, til neste gang må vi fokusere mer i starten og forsøke å komme oss inn på riktig sti allerede da.

Fra vår versjon av Gjekstadåsen gikk vi ned den første og beste stien vi fant og havnet til slutt på en enkel grusvei. Den så ut som om den stoppet på et tidspunkt, noe som fikk oss til å gå motsatt vei. Etter ca 10 minutter kom vi til et strømgjerde og et badekar plassert i et gjørmebad (??) med ingen muligheter for å fortsette, så vi måtte bare returnere til utgangspunktet og jammen fant vi da et veien jo fortsatte ut til Helgerødveien.

Etter å ha passert Gokstadhaugen, måtte vi igjen spørre “en venn” i form av en tilfeldig fyr som var ute i hagen sin om veien opp til toppen for neste post på programmet, nemlig Fredbergåsen. Her ba jeg også på mine knær om å få lov til å fylle opp vannflasken min og heldigvis med full flaske kunne vi fortsette opp Helgerødveien og ta turen inn på en sti vi antok ville ta oss til toppen. Det gjorde den (faktisk) og nesten på toppen kunne vi endelig se et skilt til vedr post 5 – Frebergåsen og rørende nok inneholdt skiltet også en pil mot neste post (6) – Bygdeborgen på Unneberg. Fra skiltet måtte vi gå ca 200 meter oppover til vi fant posten, og så var det å returnere tilbake til skiltet og fortsette mot post 6.

På vei mot post 6 klarte vi selvfølgelig å fomle igjen mht stivalg og med manglende skilting, så vi endte opp på en liten topp hvor vi traff på et eldre ektepar og tydeligvis også hadde en nesten-møte med en rev de hadde spottet et par minutter tidligere. Ekteparet var godt kjent og fulgte oss tilbake til riktig sti og vi kunne fortsette vår nedstigning ned mot Råstadveien, heldigvis uten å møte på rev, men vi klarte å forville oss ut på et privat område og måtte spille litt forvirret for å slippe unna uten skjennepreken (vi hadde nemlig blitt advart av tidligere nevnt ektepar at fyren som eide området var av den litt grinete sorten). Vel nede på Råstadveien gikk vi sporenstreks i feil retning, noe vi ikke fant ut før et par kilometer senere. Må innrømme at det ble en seig etappe tilbake til utgangspunktet før vi kunne bevege oss i korrekt retning og svinge inn veien til Unneberg Skole. Herfra og opp til toppen av Bygdeborgen var det overraskende godt skiltet, så det ville jo vært en fornøyelse å gå hvis ikke det hadde vært for at kroppen min begynte å nærme seg “fullstendig krasj”-stadiet. Men, til toppen kom vi og post 6 var dermed unnagjort.

Post 7 var Midtåsentoppen og vi forsøkte vårt beste å finne den beste veien over, men tabbet oss selvfølgelig ut og valgte en vei som la til ytterligere et par kilometer til turen (som ikke var akkurat det vi trengte på dette tidspunktet). Det vi skulle ha gjort var (tror vi) var å gå litt tilbake mot Unneberg skole og se om vi kunne finne en liten vei som gikk mot Hjertåstoppen. Isteden fulgte vi stien fra Bygdeborgen til Brekkeringen, som selv om den viste seg å være “the scenic route” med oldtids steinringer og greier, var den fortsatt en omvei og vi endte opp på Linglemveien, med god sikt til Torp flyplass.

 

Vi spaserte bortover Linglemveien til vi så et skilt mot Hjertåstoppen, samtidig som vi forsøkte å overse skiltet med pil mot  Bygdeborgen og en vei som ville spart oss for atskillig med tid. Hjertåstoppen er turens høyeste punkt på 148 moh og lår og legger fikk kjøre seg på nytt i det vi nærmest krabbet oppover flere bratte partier. Vi hadde håpet det skulle gå en sti fra toppen og videre nedover mot Åbol, men den gang ei. Vi måtte nok pent komme oss ned den veien vi hadde klatret opp og så fortsette gjennom Hjertåsskogen via lysløype til vi nådde parkeringsplassen. Igjen mistenker vi at vi ikke nødvendigvis klarte å finne den beste veien mellom to punkter, men med de utfordrede retningssansene våre, er det umulig å si for sikkert.

Fra parkeringsplassen forsøkte vi å gå langs jordene helt til det ikke gikk lenger og vi måtte dukke inn i skogen, eller krattet som noen ville kalt det. Etter å ha fumlet rundt der noen minutter, bestemte vi oss for grasiøst å hoppe over en liten avgrunn med en liten bekk og over til åkeren på andre siden. For å si det slik, det var ikke noe grasiøst i det hele tatt med måten vi tok oss over, men vi klarte det. Her gikk det en liten sti langs åkeren som vi fulgte helt til den igjen bare stoppet opp ved et skog/kratt nok en gang. Denne gangen bestemte vi oss for ikke å angripe krattet igjen, så vi endte opp med rett og slett å gå rett over åkeren. Ganske sikkert ikke så populært, men ganske så livsnødvendig fra vårt ståsted akkurat da.

Endelig var vi fremme ved Åbol og no var det bare 3 poster igjen. Nok en gang klarte jeg å lede oss inn på en vei som ikke ledet noe sted, men som kun endte opp i en 3-400 meters omvei før vi traff på korrekt vei opp mot Mokollen Barnehage og derfra opp til toppen av Mokollen.

Etter at Mokollen var unnagjort var det strengt tatt bare sjarmøretappen igjen. Vi gikk litt nedover fra Mokollen til vi traff på stien som leder opp til Midtåsen via en port midt i bakken og dermed var den 9. posten i boks. Fra bunnen av trappen i Midtåsen går det en liten sti nedover som tar det til Dølabakken og vipps var vi på vei mot siste post på Mølleråsen. Den siste stigningen tok riktignok det meste jeg hadde igjen av krefter for å komme meg opp, men mangel på krefter hindret meg ikke i å velge feil vei ned og ende opp i nok en 2-3 minutters forsinkelse før vi fant den riktige veien ned fra Mølleråsen til vi kom til smijernsporten nære bunnen av Dølabakken. Herfra var det å gå med særdeles korte og smertefulle skritt strake veien hjem til Nybyen, hvor jeg så vidt klarte å klatre opp trappen og legge meg i sofaen. Her har pode blitt purret til å servere iskald pepsi max i noen timer nå, så verden begynner endelig å komme i vater igjen.

Som en oppsummering vil jeg si at 10-toppsturen i Sandefjord er absolutt anbefalt å begi seg ut på, men av egen smertefulle erfaring, vil jeg anbefale å anskaffe seg et ordentlig kart først, samt å ikke ryke på en  2 x 3-toppstur med 300 høydemeter og nærmere 8 km innabords før man starter på 10-toppsturen. …

Virtuelle eventer, virkelige medaljer

Covid-19 satte en effektiv stopper for alt som lukter av sportslige arrangementer og med den også min planlagte deltagelse i Medoc Marathon, et maraton hvor løypa går gjennom flerr vingårder og hvor det serveres vin, østers ost og andre delikatesser på drikkestasjonene. Det er også vanlig å kle seg ut og årets tema skulle ha vært «Cinema».

Selv om jeg hadde gledet meg til å gogge meg sjarmerende tilsjasket av vin gjennom vinrankene  ikledd et svett og jæ&#£^ Grease-outfit, nytter det ikke å gråte over spilt melk (eller vin og østers som i dette tilfellet). Alternativer må derfor stakes ut for å dekke stadig voksende abstinenser etter medaljer og redningen kom i form av Runner’s World og deres virtuelle arrangementer.

Langfredag deltok jeg dermed på Langfredagshalvmaraton i ensom majestet i Bugårdsparken i Sandefjord kl 7 på morgenen og for et par uker siden fullførte jeg en 10km trail run på skogsstier i nærområdet.  Ikke helt det samme uten tilskuere eller med-deltagere selvfølgelig, men let’s face it, jeg er jo ganske vant til å vake relativt alene i baktroppen uansett, så veldig forskjell var det vel strengt tatt ikke. Det kan jo videre sies å være en ekstremt eco-friendly måte å aktivisere seg på og deg aller beste: medaljene er ekte!

Jeg er nå godt i gang med ytterligere to Runner’s World challenges; fullføre 150km og 2469 høydemeter i løpet av mai og i morgen er det «Himmelspretten», en konkurranse om å karre til seg flest mulig høydemeter i løpet av Kr Himmelfartsdag. Wish me luck…

 

 

Ikke helt som reklamen….


“Max 5 personer samlet”-reglen er borte, så i dag kan vi endelig ha 80-tallsfesten vår (men, slapp av… fortsatt bare 8 stk og her skal det holdes forskriftsmessig avstand). Da jeg ikke har samlet på skrotklærne fra tidenes verste kles-tiår, måtte jeg pga tidsnød og manglende kreativitet ty til nettbutikker for hjelp. Endte da opp med en kjole som ikke passer helt og en parykk som mer ligner på en blond utgave av Ronja Røverdatter enn som en party girl fra 80-tallet. Ikke helt som i reklamen, med andre ord. Men, vi skal nok få det gøy lell…

For ordens skyld, her er reklamen fra Smiffy…

 

Halvparten 10-toppsturen i Sandefjord

I Sandefjord har vi en 10-toppstur som tar deg opp til 10 topper i sentrumsnære områder og er på ca 22 km og 800 høydemeter. Jeg har store planer om snart å fullføre 10-toppsturen, men da jeg til tross for 40+ år i Sandefjord aldri har vært på flere enn 4 av disse toppene, tenkte jeg det var greit å prøvekjøre løypa i etapper før jeg kaster meg på full runde.

Mokollen, Midtåsen, Varden og Presteåsen har jeg vært på tidligere, men allikevel har et lite gjensyn vært nyttig for å spane ut hvilken sti jeg skal følge for kjappest å nå neste topp. I forrige uke innlemmet jeg videre Mølleråsen i mitt topp-repertoar og i går kveld la jeg også inn Fjellvikåsen i min portefølje. Sistnevnte krevde riktignok alt av min skralle retningssans for å finne, men etter et par omveier, samt én stk spørring av tilfeldig forbipasserende, fant jeg endelig stien opp og kunne stolt innkassere en topp-selfie.

Med nevnte omveier, endte gårsdagens økt med 10,7 km og bortimot 350 høydemeter, så ikke så halvgalt som en kveldsøkt.

Da mangles bare testkjøringer Gjekstadåsen, Frebergsåsen, Bygdeborgen og Hjertås før jeg kaster meg over en full 10-toppstur.

 

Midtåsen – Royal bris på toppen av Sandefjord

Ragende høyt over Sandefjord sentrum, finner man Midtåsen, en prakteiendom på over 60 mål med et digert herskapshus, portnerbolig, rundkjøring(!) og egen park. Det huset den avdøde skipsrederen Anders Jahre og hans familie flere tiår før den ble solgt til Sandefjord kommune av hans enke og åpnet for offentligheten i 2007.

Mange kongelige personer har besøkt Jahres fashionable krypinn opp gjennom tidene, deriblant Kong Olav V, Carl XVI Gustav av Sverige og sjahen av Persia. Moren min, som vokste opp i Sandefjord på 50-tallet, pleide å lure seg inn på eiendommen gjennom den tilhørende skogen for å snike på alle kjendisene som ankom diverse tilstelninger og dette ble naturlig nok den store snakkisen i ukesvis etterpå.

Både parkanlegget og bygningene er planlagt av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som også har tegnet Park Hotell, i sentrum av Sandefjord og harmonerer perfekt. Sandefjord Kommune har sluppet til private aktører som arrangerer alt fra bryllup og konfirmasjoner til guidede turer, konferanser og til og med overnattinger. I 2008 hadde jeg mitt eget bryllup her, med middag nede i “Arnebergstuen” og med fantastisk utsikt ut over Sandefjord. Selv om ekteskapet ikke ble av det varige slaget, kommer jeg aldri til å glemme denne surrelastiske prinsesseopplevelsen.

For noen år siden ble området utvidet med en egen skulpturpark med flere av verkene til Knut Steen, og denne paviljongen er åpen alle dager frem til 18/19-tiden. Midtåsen er for øvrig den nest siste av de 10 toppene i Sandefjords titopps-tur som virkelig anbefales hvis man har noen timer å slå i hjel en dag. Ellers så kan absolutt Midtåsen anbefales for et solobesøk også.

Sandefjord – Mølleråsen


Det er med stor skam å melde at jeg først i mitt 46. leveår klarte å stabbe meg de 2-3 km hjemmefra og opp til Mølleråsen i Sandefjord. Ikke det at jeg ikke har vært inne på tanken før, men da jeg vokste opp måtte man passere et tilholdssted for narkomane på den trange stien opp og da feiget jeg alltid ut. I går ettermiddag var imidlertid tiden inne for å kjenne på og knuse frykten fra barndommen, så jeg la inn Mølleråsen som et av fire stopp på en impulsiv 4-toppstur.

Jeg har alltid trodd at den eneste veien opp til Mølleråsen er forbi tilholdsstedet nevnt over, så dette var også den jeg valgte i går. Den befinner seg nær toppen av Dølabakken og ved første øyekast kan det virke som noens gårdsplass og kun et lite skilt røper at dette også er stien opp til Mølleråsen. Det var først på vei nedover mot byen igjen, nesten i bunnen av Dølabakken, at jeg plutselig oppdaget en staselig port og et litt mer forseggjort “Til Mølleråsen” skilt. Igjen, ganske utrolig at jeg ikke har lagt merke til den før da jeg tross alt i ungdommen frekventerte bakken nesten daglig.

Nuvel… Fra sentrum og opp til toppen av Mølleråsen er det ca 71 høydemeter, med en ganske krapp stigning mot slutten. Der oppe venter en fabelaktig utsikt over byen, samt det 15 meter høye monumentet “Fugl Fønix” (laget av kunstneren Nils Aas en gang på 70-tallet). Navnet “Mølleråsen” har riktignok lite med den mytologiske fabeldyret, men henspiller mer til en vindmølle som var plassert der for lenge siden, men som brant ned på 18-tallet.

Så skulle du ha en time til overs når du besøker Sandefjord, er Mølleråsen absolutt ikke noe dårlig alternativ, gjerne med medbrakt kaffe (eller pepsi max i mitt tilfelle) og en god bok man kan rigge seg til med på en av områdets utsiktsbenker.

For de som synes 71 høydemeter er i det minste laget, så kan de i tillegg til Mølleråsen forsere ytterligere 9 topper i det sol kalles Sandefjords 10-toppstur og nedlegge litt over 800 høydemeter. En gang i året arrangerer Sandefjord Turistforening et offisielt arrangement med deltagerpremier til alle som fullfører, men for all del, 10-toppsturen kan gjennomføres når som helst. Toppene som inngår i Sandefjords 10-toppstur er Preståsen, Fjellvikåsen, Vardåsen, Gjekstadåsen, Frebergåsen, Bygdeborgen, Hjertås, Mokollen, Midtåsen og til sist Mølleråsen.

Da er det bare for meg å si «god tur og stay safe».

Pur hverdagslykke – frisørbesøk

I disse høyst usikre tider som kan få enhver til å innta fosterstilling bare ved tanken på uhumske virus, er det viktig å klare og fokusere på små gleder i hverdagen, slik at man går rett i kjelleren. Vanligvis består disse lysglimtene av kystnære fotturer med familien, men i dag dreier det seg om en aldri så liten visitt til egoland. Jeg har nemlig vært hos frisøren…

Det har dratt seg på over 5 måneder siden siste frisørbesøk, grunnet diverse reiser på nyåret, noe som har resultert i at den til vanligvis så lyse manken nå mer har hoppet over i kategorien «mørk blond». Selv om jeg er ganske happy over at gråfargen fortsatt glimrer med sitt fravær, må jeg innrømme at med en lysere hårfarge som matcher min «inner blondeness» så føles livet å atter være i balanse….

Ukens opptur – sms fra frisøren!!

Bare for å starte med en presisering: jeg vet jeg er heldig. Jeg er heldig som bor i et land med en ledelse og et Storting som tar Covid-19 på alvor og som setter befolkningen før politikk og noenlunde drar i samme retning; et land som har et sikkerhetsnett hvis man blir syk eller mister jobben. Jeg er heldig som fortsatt har en jobb med en strålende ledelse som setter helse først og flotte kolleger som gjør det enkelt og effektivt å ha hjemmekontor. Jeg er heldig som bor på et sted med flotte naturområder hvor det ikke er vanskelig å overholde sosial distansering…

Som sagt jeg vet jeg er superheldig på alle viktige områder, men allikevel røyk jeg på en aldri så liten egosmell i dag. Den kom i form av et blaff av lykkefølelse, men slettes ikke over at både jeg selv, familien og alle jeg kjenner fortsatt er friske )og noen også raske). Neida, den kom da jeg fikk en sms fra frisøren min med ny frisørtime. Det hører med til historien at jeg allerede i februar var på overtid med et frisørbesøk, men måtte da pga reise utsette den…. og så måtte altså frisøren stenge ned pga virus og min til vanlig så lyse manke har de siste ukene blitt mørkere og mørkere og jeg har (naturligvis) skydd videofunksjonen på Teams som pesten.

I det store og hele ikke en superkrise, det er jeg klar over, men GJETT om jeg gleder meg til neste lørdag!!

 

Staycation fortsetter – i dag: Folahavna i Sandefjord


Når jeg hører historier om store snømengder og minusgrader i de nordligste fylkene, kjenner jeg alltid på en lettelse og en føler meg heldig    som bor på et sted med relativt behagelig klima på denne tiden av året og er omringet av naturperler som frister til dagsutflukter. I dag falt valget på Folahavna, på tuppen av Vesterøya utenfor Sandefjord.

Jeg har vært på Folahavna mange ganger før, da restene av det gamle fortet fra krigens dager (beskrevet i et tidligere innlegg), samt en fantastisk utsikt er en sikker vinner for barn og voksne i alle aldre. Jeg trodde med andre ord at jeg hadde en relativt god kontroll på området, men i dag oppdaget jeg (ledsaget av et vennepar) en helt fantastisk og skjult liten bukt med en fin liten strand, svaberg, utedo og noen steinbenker som jeg aldri hadde sett før.

Nordavind gjorde at den lille bukten vår ble liggende helt i le, og vi hadde en fantastisk formiddag med grilling på engangsgrill og ren nyting i sola. Etterpå forsøkte vi å klatre over en knaus i troen på at vi skulle komme oss over til hovenstien til Folahavna, men her gikk vi på en skikkelig smell og endte opp med en ganske så strabasiøs og litt skummel klatreeksersis før vi kom oss inn på en innfartssti til hovedstien. Ikke helt ideelt for en med balanseproblemer, men jeg kom meg helskinnet gjennom og den fantastisk utsikten vi ble møtt med var vel vært slitet.