Min Generation X – TV-spill

Jeg representerer med mine 44 år (klarte å kjempe imot den iboende trangen til å trekke fra et år eller 10 der…) en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… TV-spill.

Selv dagens treåringer ville klaget på både grafikk og underholdningsverdi hvis de ble presentert for TV-spill fra min barndom. Men vi som vokste opp på 70-/80-tallet var lykkelige uvitende om den digitale verden som ventet oss der ute, og enda mer lykkeligere vitende da vi omsider ble introdusert for den.

Mitt første møte med TV-spill var vel i 7-8 årsalderen, og kom i form av et håndholdt spill jeg fikk til jul med Snoopy som spilte tennis. Jeg ble selvfølgelig helt hekta og foreldrene mine måtte nærmest brekke løs spillet fra hendene mine hver gang jeg fikk et raserianfall over at Snoopy ikke adlød mine tilsynelatende fullstendig tydelige instruksjoner.

Et par år senere slo foreldrene våre på stortromma og kjøpte en brukt Commodore Vic 20 i felles julegave til broren min og meg og endelig hadde vi noe som kunne vagt minne om et TV-spill.

Spillene var superenkle og grafikken grusom, men vi simpelthen elsket det og for en gangs skyld kunne vi tilbringe timesvis sammen uten å begynne og slåss (noe som sikkert var noe av årsaken at vi fikk rikelig med spilletid fra foreldrene våre).

Et par år senere hadde vi effektivt klart å slite ut Vic 20’en. Broren min fant en utvei og klarte på et vis å overtale foreldrene våre til å gi ham penger til bursdagen for å kjøpe en brukt Commodore 64. Jeg var ikke like heldig og befant meg plutselig uten tilgang på TV-spill, noe som ga umiddelbare abstinenser. Det hendte jeg snek meg til å låne brorsans Commodore 64 når han var ute, men som oftest fant han ut av det og da ble det deng (eller i det minste en velplassert vinge).

Da jeg var ca 15 og begynte å tjene litt egne penger, bar det sporenstreks til butikken for å kjøpe en flunkende ny Nintendo med ikke mindre enn SuperMario-spillet. Fortsatt kan jeg den mekaniske lyden utenatt og husker hvordan venninna mi og jeg kunne sitte i dagesvis for å forsøke å runde spillet. Da det var gjort etter ukesvis med hardt arbeid, slukket imidlertid interressen for både Super Mario og Nintendo.

Neste store investering var en egen PC i 17-års alderen (vi snakker hele 4MB RAM og 20 MB harddisk, altså…) og etter at medfølgende Kabal var gjennomtestet (jeg kunne faktisk døgne med Vegas-versjonen av Kabal i et forsøk på å vinne tilbake de imaginære pengene jeg hadde tapt), begynte jeg letingen etter mer utfordrende spill. Det var lettere sagt enn gjort, for de fleste spill hadde grafikkissues og lag’et kontinuerlig. Tålmodighet har aldri vært min sterkeste side, så jeg valgte dermed å gå litt ned på grafikkrav for en kjappere opplevelse. De spillene jeg husker desidert best fra den tiden er Indiana Jones og Civilazation. Det verste er at da jeg forsøkte å spille Civilazation for få år siden, med atskillig oppgradert grafikk, kunne ikke opplevelsen måle seg med det jeg følte da jeg i sene nattetimer satt spikret foran min overdimensjonerte PC på tidlig 90-tall.

Da jeg rundet 20, ble det noen års pause før jeg igjen ble kastet inn i spillverden og denne gangen var det Skylanders på podens Playstation 4 det var snakk om. Hvis det var et brett vi slet med, så hendte det at jeg sendte pode i seng og satt oppe utover natten i et forsøke på å komme videre.

I de seneste årene har interressen dabbet litt av for egen del, selv om jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på de spllene som poden spiller. Innkjøp av VR-briller og kamera  har imidlertid klart å gjenopplive interressen min og der jeg står med brillene på, i min egen VR-verden, trekker tankene tilbake til 80-tallet og kicker igang refleksjoner rundt den fantastiske utviklingen fra da til nå.

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

 

Lunsjpause med vitamin-kick

 

Ingenting er som å ha arbeidssted i nærheten av sjøen når sola begynner å varme opp på våren og man kan spankulere langs kysten i lunsjpausen og få karret til seg noen etterlengtede D-vitaminer. Ellers på året dropper jeg glatt unsjen til fordel for mer PC-tid, men på våren og sommeren er denne halvtimen mellom 11 og 11:30 ganske hellig. På våren blir det med en gåtur langs stranden, mens på sommeren har jeg funnet meg en liten vik ca 50 meter fra inngangsdøra, som passer perfekt til noen minutters krisesoling, og sågar et raskt bad hvis temperaturen karrer seg oppover på 20-tallet. Fuglene vet hvor lenge godværet vil holde denne gangen, så her gjelder det iallfall å nyte hvert minutt 🙂

 

Six Star Finisher-medalje: Blod, svette, tårer og (ikke minst) kroner

For 8 år siden fullførte 3 nordmenn sitt første utenlandske maraton i Berlin, en våt, kald og smertefull affære som fikk dem til å sverge på at dette var siste gangen man ville gjøre seg selv så vondt.

Året etter var alle brannsår og vabler glemt og nytt maraton ble gjennomført (I Amsterdam for min del). Etter å ha fullført London i 2012 og ha sikret plass til New York i 2013, fant vi plutselig ut at nå hadde vi jo kun Chicago og Boston igjen før vi kunne smykke oss med tittelen «Abbott World Major Marathons Five Star Finisher», noe kun et par håndfuller nordmenn kunne på den tiden. Jeg mener, når vi (spesielt jeg) var milevis unna å konkurrere på tid, så kunne vi jo iallfall forsøke å bli blant de første i Norge med denne gjeve tittelen? Det gjelder med andre ord kun å finne en måte å konkurrere på som sikrer at man selv kommer relativt godt ut av det.

Før vi imidlertid hadde tenkt tanken fullt ut, så hadde Abbott økt serien sin med ytterligere én maraton, nemlig Tokyo. Dette kompliserte planene våre litt, iallfall kostnadsmessig, men vi ga for all del ikke opp.  I 2014 økte den lille gruppen vår med ytterligere én Sandefjording, og i Tokyo i mars, var vi endelig ferdige og kunne motta både medalje for Tokyo, samt den ultrafete Six Star Finisher-medaljen, beviset på at vi hadde fullført London, Berlin, New York, Chicago, Boston og Tokyo. Maraton. Resten av den kvelden hørtes vi ut som en gjeng bjellekuer som vandre gjennom Tokyos gater, men det ga vi blanke blaffen i.

De første til å ha oppnådd «Six Star Finisher» i hjembyen vår, Sandefjord og nummer 37-40 i Norge er jo ikke så aller verst for noen som pusher både 50 og 60 og det ble belønnet med et intervju i lokalavisen og greier.  Nå er jo de tre gutta i gjengen faktisk løpere, men i mitt tilfelle er det mer et bevis på hvor langt det er mulig å komme på ren stahet og viljestyrke (og ikke minst på frykten for at kjæresten skulle oppnå den store medaljen og gå rundt å briske seg helt alene). Jeg har flere ganger ligget og vaket rundt sperrefristen i løpene, men jammen har jeg ikke klart å krekke meg gjennom. Ytterligere 5 maraton har det også blitt. Hvem skulle trodd det om en kronisk ballspiller som alltid har vært av den oppfatning at å løpe, med mindre det er etter en ball, er fukkstendig meningsløst og kun et spill av tid og krefter?

Hva skjedde med helga?

Denne helgen har fart avsted i et tempo som gjør selv høyhastighetstogene i Japan til skamme. Det føles litt som om jeg duppet av i sofaen fredag ettermiddag og plutselig våknet opp søndag kveld, klar for å trekke i pysjamasen.

Men, tenker jeg nøyere etter har jeg i det minste fått utrettet endel denne helgen. Lørdagen startet med såpass skinnende sol at jeg imaginært hoppet (reelt mer krabbet) ut av senga kl 07 og befant meg, om ikke annet, i løpelignende bevegelser 15 minutter senere. Så var det innom hele tre matbutikker på veien hjem. Planen var igrunnen bare å besøke én, men så fant jeg ut at jeg hadde glemt noe da jeg kom til bilen, så da kjørte jeg til neste matbutikk på veien, klarte å glemme noe igjen osv… dere skjønner tegninga?

Vel hjemme ble det såvidt tid til en dusj og baking av kake før pode med venner og familie skulle kjøres på basketkamp. Tre kamper skulle spilles, så da ble det ikke mindre enn 4 timer med vaffelsteking og kioskvakt før vi kunne sette kursen hjemover. Litt slitsomt, men veldig gøy med bra oppmøte på kamp😊

En ny dusj for å fjerne vaffelfettet fra hud og hår og så var det på tide med et veldig koslig besøk fra en barndomsvenninne (heldigvis en såpass god venn at jeg ikke følte altfor mye på at leiligheten ser bombet ut). Vipps så var lørdagen på vei til å bli søndag,

Søndagen startet med nedvask av en leilighet moren min og jeg skal leie ut før pode med venner ble fraktet til Gravity Trampolinepark for en time med fysisk fostring og (ikke minst) en time offline.

Så var det hjem med barn før nedvask fortsatte. 1,5 timer og kun én dusj senere, var det å kjøre pode til faren før vasking fortsatte. Nå er det kun kjøkkenbenk og -gulv igjen, men jammen har også hele helgen gått.

Nå har jeg bestemt meg for at vask får være vask resten av kvelden, for nå skal a’mor slappe av et par timer før nattesøvn og en ny jobbuke venter… Pepsi Max i glasset og ostepop i bolle og jeg er klar for litt alenetid med Netflix. Fortsatt god helg😊

Gravity trampolinepark i Larvik – En aktiv og morsom helgeaktivitet

Har du en pode som er hekta på Fortnite e.l og som må brekkes løs fra gaming-stolen og nærmest tvinges med på søndagstur? Da kan Gravity Trampolinepark i Larvik innimellom være et alternativ; et kompromiss som tilfredsstiller både den yngre og eldre garde. Gravity ligger 20 minutter med bil fra Sandefjord (eller 5 minutter fra Larvik, om man vil), og inneholder trampolinebaserte aktiviteter for alle aldersgrupper.

Det koster 155 kr for en times hopping (55 kr for hver påfølgende halvtime) og i tillegg trenger man antisklisokker til kr 29/par (som kan medbringes ved neste besøk, noe jeg forøvrig aldri klarer å huske, noe haugen med antisklisokker hjemme vitner om). Litt stiv pris, men her kan ungene virkelig få boltret seg og trent opp både spenst og koordinasjon. Lokalene er store og luftige og det unge personalet er trivelige og serviceinnstilte.

Lydnivået inne i selve hoppeavdelingen er selvfølgelig et par hundre hakk over min komfortsone, så det beste av alt er stillerommet med en liten kafé oppe i 2. etasje, hvor foreldre til de litt større barna kan slappe av med en kopp kaffe (les: Pepsi Max) eller enkle småretter som pizza, club sandwich, eplekake og salat.

Selv om det mysser av hoppende barn, har det aldri vært noe problem å få tak i sitteplass opp i stilleavdelingen, da det er rikelig med både bord og sofaer.

Det er også mulig med barnebursdagsfeiring på Gravity og poden heller mot dette alternativet i år.

Vipps har én time gått og poden med kompiser er svette og ferdighoppet. Opplevelsen kan for all del ikke sammenliknes med en solskinnsdag ute i naturen, men vet dere hva? Noen ganger er det helt allright…

ENDELIG VÅR!!

Jeg kan ikke få understreket nok hvor lykkelig jeg er over at de siste rester av sne snart må gi tapt for sol og mer komfy temperaturer. Ingenting er som å våkne opp til tørre veier, en bil som ikke må skrapes og ikke minst SOL. I dag var jeg såpass vågal at jeg til og med lot lue og vanter ligge hjemme (eller who am I kidding, jeg hadde dem i bilen, sånn i tilfellet det plutselig skulle fryse på), men fortsatt kjører jeg tre lag på overkroppen når jeg er ute og jogger, så sola har fortsatt en jobb å gjøre.

Men, til tross for litt sur vind har dagen vært ikke mindre enn fortreffelig, så nå skal vinterfrosne skuldre senkes og vår nytes. Fortsatt god helg😄

 

 

Min Generation X – Internett

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… Internett.

Rett før jeg fikk mitt første møte med Interett tilbragte jeg noen måneder hos faren min som da bodde i Indonesia. E-mail og Internett var fortsatt ukjente begreper i mitt vokabular, så for å holde meg oppdatert på hjemmefronten, brevvekslet jeg med min BFF i Norge. Postgangen gikk i et tempo saktere enn selv jeg løper, så det tok vel ca 12-14 dager for et brev å komme frem, men på den tiden var det absolutt verdt ventetiden for brevene hjemmefra var fulle av både global, nasjonal og ikke minst lokal sladder av ypperste klasse.

Så begynte ting å skje som fikk grunnvollene i vår analoge hverdag til å skjelve for alvor. I 1995 studerte jeg Informatikk ved Høgskolen i Vestfold og der fikk jeg først kjennskap til det fantastiske World Wide Web (eller Verdensveven/Verdsveva, som norske språkfantaster forsøkte å promotere, men som merkelig nok aldri tok av), som i dag bare omtales som «Internett». En helt ny og mirakuløs verden åpnet seg og verden ble aldri den samme….selv om det i starten gikk vel…dig…..sak……te

Noen som gjenkjenner denne liflige lyden av fullstendig meningsløs støy? Vi snakker selvfølgelig om lyden når man via et modem forsøkte å koble seg til Internett på 90-tallet, medvekt på «forsøkte» for det var slettes ikke alltid det funket. Var man først på, var første bud å lære seg tålmodighet eller evt å kunne innta en transelignende tilstand i påvente av at en side skulle lastes, for dette var et studie i kjedsomhet, særlig hvis du hadde gått på den smellen det var å forsøke å laste opp en side med mange bilder.

 

I 1994 var jeg 21 år og var så heldig at jeg bodde gratis i egen leilighet i huset til moren min, noe som gjorde at jeg hadde krav på borteboerstipend. Ikke én krone ble brukt på verken oppussing eller ikke-arvede møbler, men derimot hadde jeg egen telefonlinje…og modem. På den tiden hadde vi fortsatt noe som het lokaltakst, nærtakst og fjerntakst, hvor prisen på en samtale var avhenging av avstanden til mottaker. For å komme meg på Internett, måtte jeg ringe opp en node som var plassert i Drammen, noe som gjorde at fjerntakst kicket inn og hvert minutt kostet skjorta. Første kvartalet jeg hadde Internett, kostet det meg hele 4.000 kroner (forøvrig «totally worth it»), så gjett om jeg var happy da mer billigere tilkoblingsalternativer gjorde sitt inntok litt senere.

Ved juletider i 1995 hadde jeg klart å knote på plass min egen hjemmeside, med tekst og bilde og greier..  Dette var overhodet ikke vanlig på den tiden, og listen over hjemmeside-eiere kunne faktisk kjapt scrolles gjennom. Da jeg lanserte siden måtte jeg kode alle HTML-tags selv, men utover i 1995, ble vi introdusert for flere såkalte HTML-kompilatorer og vipps ble det straks enklere å lage sider.

Samme året kom filmen “Nettet” med Sandra Bullock ut og viste oss en verden hvor man kunne bestille alt man trengte på nett og egentlig ikke trengte menneskelig interaksjon for å verken jobbe eller eksistere. Moralen i filmen var selvfølgelig at man burde leve i den virkelige verden og at alt av opplysninger på Internett kan manipuleres og misbrukes. Den moralen gikk meg hus forbi og jeg ble isteden helt hektet på de digitale fremtidsmulighetene. I dag, nesten 25 år senere, kan man se at flere av spådommene fra filmen har blitt til virkelighet og vi har selvfølgelig et problem med misbruk av informasjon, identitetstyveri, personer som utgir seg for å være en annen på dating sider og bla, bla bla… MEN, noe vi også har i dag er det jeg har lengtet etter siden 1995; muligheten til å bestille det meste på nett….

Så i dag bestiller jeg selvfølgelig alt av reiser og klær på nett  (jada, jeg vet jeg burde støtte opp om lokale butikker og det vil jeg hvis de også åpner for bestilling på nett og hjemlevering, evt pick-up).  Jeg bestiller videre pizza, matvarer, kosmetikk, shampoo, frisørtimer, legetimer, apotekvarer, treningstimer etc på nett. All kommunikasjon med skolen skjer via en digital portal, jeg strømmer alt jeg ser på av serier og filmer (har ikke lenger lineær TV) og man er ikke lenger bundet til kontoret for å kunne jobbe.

Så, for å oppsummere, mye har skjedd i vår levetid når det gjelder digitalisering og mye mer vil skje, noe som selvfølgelig ikke er udelt positivt, men i det minste på det private plan surfer jeg enn så lenge på en hassle-free bølge av digital hverdagsoptimalisering.

 

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

 

Min Generation X – Video

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… video.

 

På tidlig 80-tall suste moderne hjelpemidler som microbølgeovn og oppvaskmaskin for alvor inn i norske hjem. Skal man legge Rogers diffusjonsmodell til grunn, var vår familie på ingen måte early adopters på dette området. Vi kan ikke engang påberope oss å være “late majority”, men havner glatt i “laggards” (etternølere)-kategorien og ervervet vel ikke verken oppvaskmaskin eller microbølgeovn før helt på slutten av 80-tallet. Men, på ett område, lå vi lysår foran de aller fleste, og det var på filmkamera-fronten.

Faren min var en film-buff av dimensjoner, som skaffet seg et smalfilmkamera allerede i ung alder. På tidlig 80-tall ble også alt annet av familiens eventuelt alternative investeringsmuligheter glatt skrotet til fordel for et splitter nytt videokamera. Det var stort for oss barna! Det var også stort i fysisk størrelse. Selve videospilleren (eller hva man skal kalle det) besto av to deler, som hver var på størrelse med en gammel Playstation-modell (bare høyere og tyngre). Den ene delen måtte medbringes ved bruk av kameraet, som igjen veide sikkert 5 kg, var på størrelse med et maskingevær (eller maskinpistol om man vil, ække så stø på våpen) og hvis man skulle filme inne, måtte man feste på kameraet to lamper på størrelse med en høyfjellssol og som etterlot alle filmobjektene tilnærmet snøblinde.

Den merkelige fasongen og det faktum at videokameraer ikke akkurat var allemannseie på den tiden, gjorde at faren min fikk mye ekstra oppmerksomhet da vi for første (og eneste gangen frem til jeg var 19) skulle på familieferie til utlandet som ikke var Danmark eller Sverige, nemlig London. Oppmerksomheten kom ikke så mye fra nysgjerrige medpassasjerer som fra myndige personer i sikkerhetskontrollen. Se for dere scenarioet: 1 stk stor, norsk brande på nærmere 2 meter og 100+, med stor håndbagasje som ved gjennomlysning så ut som et våpen. Klart han fikk oppmerksomhet! Det ordnet seg da heldigvis, men da vi skulle på fotballkamp mellom Everton og Queens Park Rangers, havnet han under lupen igjen, i tillegg til å sette seg fast i rondellen pga det store kamerat, en generøs kroppsfasong samt den ene videoapparat-delen han måtte drasse med seg. Svett, men fattet kom han seg imidlertid ut av denne situasjonen også.

Faren min sin elsk på video, endte opp i en rekke videopptak av broren min og meg i barndommen, hvorav vi ikke akkurat kommer like godt ut av alle, slik som denne. Til mitt forsvar, spurte broren min meg rett før opptak hvilken vits jeg skulle fortelle og da jeg omsider fortalte ham det, endte det opp med at han rappet MIN vits, og derfor reagerte jeg som jeg gjorde. Legg merke til den lett ristende kameravinklingen, forårsaket av faren min sin latterkrampe da broren min tar kvelertak på meg i sinne over at jeg ødela vitsen “hans”.

Heldigvis ble både størrelsen og prisen på videokameraer redusert med tiden og de siste årene har video-funksjonen på mobilen vært mer enn nok. Faren min døde i 1995, rett før den digitale tidsalder tok av for fullt, men hadde han fortsatt vært i live, er jeg overbevist på at han hadde kost seg som rakker’n…

 

Andre innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X – Video

Ungdommens klimastreik

Len dere tilbake folkens, for nå skal det SMELLE! I dag ventes 10.000 undommer til streik for klimaet. Oslo, en streik med fokus på å vekke oppmerksomhet rundt et budskap så godt som ALLE forskere enes om, nemlig at det haster med å sette inn tiltak hvis vi skal klare å redde Jorden fra en miljøkatastrofe av dimensjoner.

Gudene skal vite at denna kroppen trenger et spark bak når det gjelder å ta gode hverdagsvalg med tanke på miljøet, så jeg applauderer det ungdommelige engasjementet og deres kamp for en bedre fremtid.

I følge TV2 er det slettes ikke alle som anerkjenner den store trusselen som henger over oss. Noen velger å heller stikke hodet i sanden som en struts og i beste Trump-ånd benekte klimaforandringene. Enkelte tyr sågar til nedrige utsagn om at ungommen er hjernevasket og forsøker å gjøre narr av aksjonens unge ledere. Her føler jeg det er helt legitimt, og ikke minst ganske på sin plass, med et rungende HYSJ!

Nå er jeg en ganske sterk tilhenger av ytringsfrihet, men føler vel kanskje at hvis man ikke evner å ta til seg faktabasert informasjon om man så får den inn intravenøst, så burde man kanskje sitte helt stille i båten? Ikke stupe ut i det offentlige rom med sine dårlig fundamenterte argumenter om at det vi nå opplever kun er naturens gang og at vinterens kuldebølge er et bevis på at klimatrusselen ikke eksisterer (omtrent ordrett sitert Trump under kuldebølgen i USA tidligere i vinter).

Vi voksne kan godt humre litt inni oss og tenke for oss selv at pipa nok får en annen lyd når ungdommene blir voksne, men det gir oss ingen rett til å forsøke å drepe det ungdommelige engasjementet. Vår generasjon har feilet grovt miljømessig, så skal noen klare redde verden, må det være den oppvoksende generasjonen! Ungdommen fortjener respekt og ikke minst all vår støtte i den kampen de nå har kastet seg inn i.

 

Min Generation X – Telefonen

Jeg representerer med mine 44 år (klarte å kjempe imot den iboende trangen til å trekke fra et år eller 10 der…) en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… telefonen.

 

Vi som vokste opp på 70-og 80-tallet har alle et forhold til (som riktig nok stort sett er terminert) fenomenet fasttelefon. For de under førr, kan jeg røpe at her var telefonen faktisk kablet til veggen! På 90-tallet kom riktignok den trådløse utgaven av fasttelefon, hvor kun basen var koblet til veggen, men i min spede barndom var hele rukla hektet sammen og man hadde en snau meter med bevegelsesfrihet, noe som igjen gjorde telefonbenken, dvs telefonbord og benk i ett, til et hyperpopulært møbel som gjorde at man virkelig kunne rigge seg til for en telefonsamtale.

Noen våget seg på lett eksperimentering med farger, men de fleste sverget til den trauste, skittengrå typen.

En annen ting som er verdt å merke seg er at man måtte belage seg på et tidsforbruk på opptil flere minutter bare for å ringe et nummer (lett overdrevet selvfølgelig, for dramatisk effekt), da hvert siffer måtte dreies inn på en skive. Jada… og var du riktig så uheldig, bommet du på siste sifferet og måtte begynne hele prosessen på nytt. Heldigvis besto telefonnummeret av kun 5 siffer den gang og per i dag er de eneste telefonnummerne jeg kan utenatt, min egen families nummer, samt nummerne til foreldrene til barndomsvenner. Tar selvfølgelig litt selvkritikk for ikke å ha lært meg verken nummeret til pode eller kjæreste, men det er liksom ikke samme behov for å pugge telefonnummer lenger.

Lurte man forøvrig på et telefonnummer, kunne man bla i en 500 siders telefonkatalog og søke opp etternavn i mikroskrift, eller evt ringe Opplysningen (datidens 1881), som kostet skjorta. Når det gjaldt kostnader, så var det noe som het tellerskritt, som begynte å gå ved starten av samtalen, og antall tellerskritt ganget med tellerskrittprisen, utgjorde kostnaden. Det var egne tellerskrittpriser for lokaltakst (innenfor samme by), nærtakst (innenfor fylket, tror jeg), fjerntakst (innen landet) og rikstakst (ulike priser for utenlandssamtaler). Det var også billigere å ringe etter kl 17, noe som gjorde at de fleste samtaler ble gjort på kveldstid.

Telefonbokser er, i likhet med ord som nevnte tellerskritt og telefonbenk, noe som mer eller mindre har forsvunnet fra vårt moderne vokabular. Men, alle som har begynt å pushe 50, husker vel de røde telefonkioskene som var spredt rundt om i landet og som var redningen hvis du plutselig befant deg langt pokker-i-vold uten mulighet for å komme hjem (we’ve all been there..). De var også perfekte for crank-calls…

I tenårene (videreført inn i voksenalder) var undertegnede en sterk motstand av kjeller-rasister som Arne Myrdal (leder av Folkebevelgelsen mot innvandring) og hans meningsfeller. Etter flere runders debatt med lokale aktører, bestemte jeg og ei venninne oss en kveld for å gå rett til kilden; ringe Arne Myrdal direkte og si ham et par pauli ord (dvs bare legge på….og ringe opp igjen og legge på, sånn ca 30 ganger..). En skikkelig rebell, med andre ord..

Litt senere, i midten av 90-årene, bodde jeg med min daværende kjæreste og en kompis i Oslo. Levekostnadene i hovedstaden er som all vet ganske høye, så vi forsøkte å spare inn penger ved å benytte oss av en reklametelefon. Da kunne vi ringe gratis, men ble avbrutt av reklame ca hvert halve minutt. Vi klarte å venne oss til det, men de vi ringte klikket som oftest etter få minutter og insisterte på å ringe oss tilbake, noe som igjen medførte besparelser for vår del (selv om cred’en vår ikke akkurat gikk i taket).

Så har vi mobiltelefonen… Da jeg gikk på barneskolen var “mobil”telefonene på størrelse med en stresskoffert (nok et ord som ikke er fullt så i vinden lenger, red.anm).

De var med andre ord ikke så supermobile. Onkelen min hadde en slik og jeg var ganske så imponert. Første gang jeg så den, lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle kjøre bil før jeg hadde råd til en slik mobiltelefon, slik at jeg kunne ringe etter hjelp hvis jeg kjørte av veien. Veldig sikkerhetsorientert allerede på barnestadiet altså, men jeg kan røpe at det ble ikke noe av. Da jeg rundet 18, var det å kaste seg i bilen uten tanke på at jeg noen gang skulle trenge å ringe etter noen.

 

Andre innlegg i serien:

Min Generasjon X – Fødselen

Min Generation X – Video