English: Paris – Notre Dame

It is so tragic when historical monuments are destroyed, being from pure accidents or from cruel acts of history-challenged religious fanatics. Art and structures are a way to understand the past and, based on that, create a better and more informed future. Up through the ages all religions have something to answer to when it comes to demolition of history, but in these enlightened days, we really should know better.

I am so happy that I for instance visited the Museum of Cairo before looters destroyed mummies and smashed artifacts in 2011. I am also very happy that I, even if this was an accident during repairs, was able to visit the beautiful cathedral of Notre Dame.

Even if I am a full bred atheist, I do respect all religions and I am always interested in learning more about their ways. A part of understanding the different religions is to look back to the past in the form of written material, art and holy places, and I much enjoy visiting cathedrals, churches, mosques, temples and shrines in the quest of knowledge and perhaps inner peace.

Remedie for Game of Thrones-blues

Etter en natt med utrolig dårlig søvn, der jeg av en eller annen grunn ble ligge og gruble over avslutningen til Game of Thrones (skjønner ikke helt hvorfor, for i motsetning til hordene av kritiske røster, er jeg veldig fornøyd med en så nærme happy ending det var mulig å komme, tidligere hendelser tatt i betraktning) våknet jeg ikke akkurat smørblid til morgenen i dag. Årsaken kan jo selvfølgelig være alle de usvarte spørsmålene som vi nå aldri vil få svarene på (feks joinet Jon Snow Tormund & Co, hvordan gikk det med Arya, hva skjedde med ulven til Arya? osv osv…) og som er nok til å sende de fleste GoT fans inn i en lettere depresjon. For å lette litt på humøret dro jeg derfor opp på en aldri så liten joggetur før jobb  (og det ble den også, aldri så liten mener jeg…) og det funket heldigvis som bare det.

Som tidligere nevnt er en av fordelene med å være ute og bevege seg tidlig, at man slipper å jogge i kø, eller dvs i mitt tilfelle, bli jogget fra i kø. En annen fordel som nå med sommer i anmarsj begynner å gjøre seg bemerket, er mangelen på små, flyvende kryp på morgenen. Sist gang jeg var ute og jogget på ettermiddagen klarte jeg å inhalere opptil flere småkryp og når man føler man trenger å ta med seg tannpirker for å plukke bort knott fra tennene etter en treningsøkt, kan man si at det legger en liten demper på den potensielle løpsgleden jeg fortsatt håper på å opparbeide meg. Man kan jo selvfølgelig argumentere for at jeg burde holde kjeften lukket, så jeg ikke ser ut som en hval på jakt etter plankton, men det er ikke alltid hjerne-munn-koordinasjonen er helt patent. Heldigvis ser de flyvende små krypene ut til å være B-kryp, så da slapp jeg iallfall ekstra proteiner denne gangen.

Så for å oppsummere:  soloppgang, to svaner, en grei temperatur, folketom park, ingen småkryp + meg = dagens humørvinner 😊

Taj Mahal – en eventyrlig, men tragisk, kjærlighetshistorie på repeat..

Taj Mahal er et fantastisk mausoleum på utsiden av Agra i India, bygget i hvit marmor og med optiske illusjoner som gjør bygningen til et arkitektonisk mesterverk som inngår i de 7 moderne underverk. Byggverket ble bestilt av Shaj Jahan i 1632 for å minnes hans favorittkone, som døde i barsel og sto ferdig i 1643. En real kjærleikshistorie med andre ord…

I nyere tid ble Taj Mahal også involvert i Prinsesse Dianas vel så tragiske kjærlighetshistorie med Prins Charles og Diana sittende alene på marmorbenken foran Taj Mahal under et besøk i 1992, ble senere et ikonisk bilde.

En liten kuriositet er at jeg ble sammen med en tidligere kjæreste på den dagen Prinsesse Diana døde i en bilulykke og bildet over, tatt på det som omtales som «Diana-benken», ble tatt rett etter det forholdet gikk åt skogen. Nå skal de sies at akkurat det forholdet endte vesentlig mer fredelig og vennskapelig enn det mellom D&C og resulterte i desto mer lykke for alle parter senere i livet, så direkte tragiske var jo omstendighetene ikke.

Men, det er igrunnen rart hvordan egne livshendelser kan «knagges» på atskillig mer kjente og ofte ganske så tragiske begivenheter, men om ikke annet hjelper det oss iallfall å holde vår egen kronologien under kontroll. Jeg hadde feks et samboerforhold som røyk under 9/11, var på første kjærestetur i London under tsunamien i Thailand og var på første kjærestetur i Paris (annen kjæreste, vel å merke…) da massemorderen gikk amokk på Utøya….

 

Løpekurs dag 3 – Intervalltrening og avslutning

Forrige onsdag var det siste dag på løpekurset med Sportsjentene og temaet var denne gangen intervalltrening. Etter først å ha trippet rundt i ca 20 minutter for å varme opp, fant vi en gresslette hvor det ble kjørt 10 x 20 sek intervaller. Man skulle tro at 20 sekunder er såpass kort at man ikke rekker å få syre i bena, men når man forsøker å henge på den sprekeste i gruppa, skal jeg love at det er mulig. Etter tredje draget, fant jeg ut at jeg måtte roe litt ned hvis jeg skulle komme meg gjennom alle sammen. En annen interessat observasjon var at når fart ble introdusert, samt at underlaget var litt høyt gress, forsvant alle planer om forfotsløping rett åt skogen. Her ble det langing ut og landing på hæl, men her velger jeg å gi Hoka-skoene litt av skylden. De er ikke akkurat bygget for forfot, og høye gresstuster gjør det enda vanskeligere å lande på forfot uten at klumse-genet slår til og jeg snubler. Vel, jeg kom meg gjennom 10×20 sek med æren i behold, så velger å si meg fornøyd med dette.

Etter noen minutters hvile for å prate oss gjennom økten og få plukket av oss noen unoter, tok instruktøren oss til en relativt krapp, men heldigvis ikke så lang, bakke i nærheten. Her tok vi 5 bakkeintervaller (rumpa inn, høy frekvens, korte skritt, og aktiv armføring) før vi småtrippet tilbake til start.

Så, da var altså løpekurset slutt og hva har jeg så lært?

Skrittlengde: 

Vi har terpet på korte skritt for å lande mer naturlig på forfot og det begynner nå å sitte litt. Det føles iallfall ikke fullt så unaturlig som ved første forsøk. En sjekk mot Garmin forteller meg også at jeg har redusert gjennomsnittlig skrittlengde med ca 15 cm.

 

Frekvens:

Tar man kortere skritt, må man kjøre med høyere frekvens for å holde farten oppe. Ideelt er visstnok mellom 170-190 skritt/minutt. Før løpekurset lå jeg på gjennomsnittlig ca 160 skritt/minutt og nå ligger jeg på ca 175, så klar forbedring med andreord.

 

Fart:

Så var det farten da…. Jeg synes løpesteget har blitt lettere, men farten henger liksom ikke helt med. Tvertimot, synes jeg farten er ufortjent lav. I starten var jeg iferd med å miste motet helt, da jeg trippet så sakte at det var ganske så kleint å møte på andre og jeg følte jeg måtte konse for å holde følge med en gruppe ender som trasket rolig langs vannet. Årsaken håper jeg er at jeg nå aktiviserer muskler (feks i leggene) jeg aldri har aktivisert før og at det derfor tar tid å trene seg opp, slik at det vil bli bedre etter hvert (krysse alle fingre). Jeg ser også at det går sakte men sikkert fremover, men i forhold til Berlin maraton i begynnelsen av oktober, begynner jeg å få litt dårlig tid.

 

Bakketrening

Der jeg tidligere begynte å gå bare jeg så en bakke langt borte i det fjerne, har jeg nå begynt å legge en bakke eller to i treningsøkten. Ved å holde høy frekvens, men lavere fart opp bakkene, virker de ikke nå fullt så skremmende lenger, så jeg håper virkelig at det vil gi et positivt utslag på generell fart etterhvert også.

 

Smilegaranti og løpeglede:

Kurset lovet smilegaranti og løpeglede og det løftet må jeg virkelig si at kurset innfridde. Kjempemotiverende instruktør og en superfin gruppe med damer, med veldig forskjellig utgangspunkt mht til løping, men som virkelig hadde det gøy sammen og som støttet hverandre underveis.

 

Så for å oppsummere: Supert kurs som anbefales for alle, uansett om du er nybegynner eller øvet… vi har alle noe vi kan bli bedre på 🙂

Alternativ 17. Mai-feiring (#NoStress)

I alle år har 17.-mai tradisjonen vært at vi står opp senest når kanonene fyres av i Presteåsen kl 07.00 og derfra går det i ett frem til mørkets frembrudd med barnetog, jobbing på skole, borgertog, tivoli, middag med venner/familie etc. For all del veldig koselig, men også (full disclosure) veldig stressende, med masse folk og endeløse køer uansett hva man ønsker å foreta seg. Derfor valgte poden og jeg å feire nasjonaldagen på en litt utradisjonell måte i år..

Starten av dagen ble riktignok den samme, med at vi kreket oss ut av sengen ved lyd av kanoner, men derfra og ut kjørte vi vårt eget løp. I 08-tiden satte vi kursen mot Kristiansand og snaue 2,5 timer senere parkerte vi utenfor Dyreparken Hotell. Vi tilbragte så 3 timer i Dyreparken hvor vi blant annet fikk skikkelig nærkontakt med tiger og ble vitne til over pari aktive ulver (begge deler ganske sjeldne begivenhetrr). I tillegg hersket det en rolig og behagelig stemning over parken og selv om vi var langt fra alene, følte vi en perfekt følelse av space og ro.

Etter en liten cowbow-strekk på rommet i etterkant var vi så klare for 17. mai buffet i en stappfull restaurant på hotellet og veldig utypisk meg satt vi og slappet av i salongen til køen inn til restauranten var tilnærmet borte (pleier normalt å dukke opp så tidlig at vi havner først i køen…). Et lite knep på buffet-middager er å gå mot strømmen og starte med dessert, noe vi da også gjorde. Da sikrer man seg at man orker litt dessert, samt at køen ved maten er minimal når man så skal innta forrett og hovedrett.

Så, for å oppsummere, en litt utradisjonell feiring av nasjonaldagen, men (iallfall for i år ) helt innafor. I morgen blir det en tur i Badelandet etter frokost før vi atter retter nesen hjemover igjen.

Gratulerer med dagen alle sammen😄🇳🇴

PS! Et lite gjensyn med en gammel kjenning❤️

 

Kleine biler og manglende folkeskikk (#NåSkalDetSmelle)

Nå har jeg alltid vært litt sånn under middels interessert i bil. Bare den starter når ønsket, har et velfungerende klimaanlegg (OK, varme i rattet og ryggekamera kan jeg også like) og er noenlunde hel, er jeg happy. Må imidlertid innrømme at jeg følte meg litt gjøk da jeg måtte kjøre rundt i dette flaket på 90-tallet. En ting var bussrattet og de røde skinnsetene, men i tillegg lagde den en høy, skjærende lyd og etterlot seg en stripe av olje… Kunne ikke fått mer oppmerksomhet om jeg hadde montert et lydhorn…

Nå, et par 10-år senere, er jeg fortsatt like lite interessert i bil. Ikke fordi jeg ikke liker å ha en glinsende ny, fet bil, men rett og slett for at det er for  mye som kan gå galt til at det er verdt å investere verken tid eller penger i den. Ta min nåværende bil, for eksempel. Kjøpt ny i 2014 og bare etter få uker kom det første hakket etter at en idiot i et parkeringshus ikke klarte å beregne bredden på sin egen dør. Litt senere, og nok en gang på en offentlig parkeringsplass, finner jeg en diger bulk i bilen. Jeg fikk fikset begge disse via forsikringsselskapet, men snaue året etter hadde bilen igjen fått noen småbulker (full disclosure, den ene var min egen feil, men de to andre nok et resultat av A-holes på parkeringsplass i en mest sannsynlig altfor stor bil.

Altså, hva er det som feiler folk??? Jeg anser meg selv får å være en godt under pari sjåfør, men verken jeg eller noen barn som har frekventert min bil har noen sinne måket døra inn i en annen bil. Og skulle uhellet være ute, så er det vel pokker i meg normal folkeskikk å gjøre opp for seg? Hvor vanskelig kan det være??? Nei, begynner helt å miste trua på menneskeheten, og plutselig innser jeg hvordan det er mulig at en fyr som Trump regjerer i USA.

Se der, innlegget startet opp med en flau historie om en bil fra ungdomstida og endte med edder samt galle vedrørende visse bilisters egoisme, ispedd litt Trump-kritikk… Ikke verst på en helt vanlig søndag…

2. dag på løpekurs – trippere foren eder..

Onsdag var gang 2 av 3 på Sportjentenes løpekurs i Sandefjord og denne gang var det fokus på frekvens, men med fortsatt innprenting av korte skritt og trippende løpestil (dvs mer i retning av forfot enn hæl-løping).

Korte skritt og forfot begynner jeg å få litt mere dreisen på, men det er tydelig at jeg aktiverer muskler som har ligget mange år i dvale for det går ikke spesielt fort (tvertimot, det går pinlig sakte) og jeg blir fort sliten i musklene. Håper virkelig de skjerper seg etterhvert, for dette er langt under pari.

Når det gjelder bakker, så har jeg historisk sett slått om til gange i det øyeblikket jeg har skuet en bakke og jeg har forsøkt mitt aller beste på å utelukke bakker fra øktene mine. Etter onsdagens løpekurs har jeg imidlertid fått ny motivasjon sånn rent bakkemessig og planen er nå å begynne og inkludere iallfall én bakke per økt.

Fredag morgen våknet jeg tidlig og etter en times vriing og vrenging i senga tenkte jeg at jeg likeså godt kunne dra på meg joggeskoa og dra ut. Da var klokka 05:30. I utgangspunktet en god tanke når det øves på tripping, for jeg føler meg litt dust trippende avgårde med høy frekvens mens jeg nesten ikke kommer meg av flekken. Aberet var bare at da jeg hadde trippet meg opp den bratte bakken opp mot videregående skole og gitt meg selv en mental klapp på skulderen for den bragden, så havnet jeg selvfølgelig oppi en haug av russ som jo ikke sover på denne tiden. Det ble noen tilrop jeg tillot meg å ikke høre, mens jeg sakte trippet meg forbi…

Lørdagen hadde jeg en god, gammel wogge-økt rundt Bugårdsdammen før jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på noen bakkeintervaller i bakken vi brukte på løpekurset. Det ble med 5 ganger opp, men jeg var superfornøyd med det og ignorerte det faktum at en veeeeldig gammel mann på noe som lignet på en like gammel sykkel dro forbi meg i det siste draget…

Men, for å oppsummere, jeg er superfornøyd med opplegget til Sportsjentene. Gode tips for løpere av alle kalibre og med fokus på løpeglede og skadeforebygging fremfor kun tid. Litt kjipt er det at Garmin-klokka mi har helt mistet trua på meg og viser meg at jeg er «unproductive», samt at VO2-max’en min har stupt fra 39 til 36 på kun 2,5 uker. «Up yours, Garmin» for denne gang, så håper jeg på bedre resultater etter en stund…

New York – High Line Park

Allerede fra 1800-tallet ble tog brukt til å frakte mat inn til Manhattan. Ulempen med en togbane som gikk mellom byen var at folk tenderte til å forville seg ut på toglinja og ble kjørt ned. Etter snaue 100 år med regelmessige blodbad etter påkjørsler, valgte New York å heve eller elevere toglinja et hakk og frem til 1980 foregikk matleveransene over hodene på New York’erne.

I 1980 ble deler av linjen ødelagt og linjen ble lagt ned. I årenes løp rustet togskinnene til og villblomster tok over området. Mange syntes at linja var så stygg at den burde fjernes og en av daværende borgermester (nåværende rablende gal presidentadvokat) Rudy Giulianis siste handlinger var å signere en demolition-ordre.

Heldigvis ble ordren aldri effektuert og krefter begynte å jobbe for at deler av banen skulle gjøres om til en park, bygget rundt de gamle toglinjene og i 2009 ble High Line Park åpnet.

Parken er absolutt verdt et besøk, særlig hvis man er litt sliten av shopping, sightseeing og folkemengder generelt. Ta mer med litt mat, drikke og en god bok og tilbring noen timer i forholdsvis stillhet noen meter over det yrende livet i New York. Sjekk ut thehighline.org for hvordan man skal komme seg opp til parken.  info l

 

New York – High Line Park

For several decades since its opening in 1934, the elevated rail line High Line was used to transport food into Manhattan (source: thehighland.org). In the 80-ies, however, parts of the track were demolished and led to the line being discontinued.

As years passed, the tracks were covered in wild flowers and started to rust, and people ultimately called for its removal. One of the former mayor Rudy Giuliani’s last acts in office was in fact to sign a demolition order for the whole line.

Luckily the order was never executed and in 2009, under mayor Bloomberg, the old rail line had been converted to a beautiful elevated park above New York’s buzzling life and High Line Park was there to stay.

Well worth a visit and (best of all) free of charge. Check out thehighline.org for info about access points to the park.

 

New York – Frihetsgudinne med bismak

I 2012 satte jeg mine føtter i New York for første gang og en av «must see» sightene var selvfølgelig Frihetsgudinnen på Liberty Island, gitt i gave fra befolkningen i Frankrike i 1886.

For å se statuen best mulig uten å stå i kø i timesvis ute på Liberty Island, kjøpte vi billetter til et kanal-cruise rundt Manhattan. Det viste seg å være en glimrende idé i det litt sure været. Vi kunne sitte komfortabelt inne i båten mens vi ble foret med lokalhistorie. Ved Frihetsgudinnen stoppet vi helt opp slik at alle fikk tatt bilder før vi fortsatte.

En gang i tiden var Frihetsgudinnen et velkomstsymbol for immigranter som kom til USA i jakt på et nytt og bedre liv; et symbol på frihet og demokrati. Med tanke på alt som har skjedd under den gjeldende administrasjonen de siste 2 årene, så kan man trygt si at symbolikken er tapt, men man får vel ha trua på endring i 2020. Strenge regler for innreise er greit nok; nedverdigende behandling av mennesker eller å skille barn fra foreldrene er IKKE greit…