Teknologiens effekt på treningsmotivasjonen til en kald stakkar

Med 9 grader ute (av det negative slaget) var ikke motivasjonen akkurat skyhøy for en utendørstrening på isete underlag. Hvis det ikke hadde vært for at jeg skulle løpe intervaller, noe som på tredemølle er et mareritt, hadde jeg parkert piggskoene til fordel for en sykkel/roøkt på treningssenteret. Men, med tanke på at jeg skylder hurtighet, klarte jeg å kvinne meg opp til å pakke på meg 3 lag med tøy, 2 buffer, lue og votter og sette kursen mot Bugårdsparken. Planen var å kjøre 10 x 400 m, noe som i grunnen gikk ganske greit (for all del, ikke fort, men i det minste en god del raskere enn når jeg lunter avgårde). Jeg følte jo at jeg dro på i dragene, men jeg merket meg at jeg vel egentlig aldri passerte noen med løpelignende bevegelser på veien (og knapt nok de som power-walk’a, men i det minste så gruset jeg de som gikk tur med bikkja). Ingenting er som følelsen at man gir det man har og så kommer noen feiende forbi i en fart som får deg selv til å fremstå som i sakte film. Men, men… kan jo ikke briljere i alt heller…

Nuvel, etter 7ende draget skjedde det noe uventet (av typen show-stopper). Iphonen min konka ut på grunn av kulda!!! Hadde aldri trodd at den skulle kaste inn håndkleet før meg, men det er klart, med musikkilden ute av spill, gikk treningsmotivasjonen min rett på snørra og vips så var treningsøkta litt prematurt over (skikkelig disiplinert med andre ord). Men, isteden for å pese meg selv for at jeg var 3 drag short, velger jeg å gi meg selv et aldri så lite klapp på skulderen for å i det hele tatt å karre meg ut i det bikkjekalde isødet med en temperatur 20 grader utenfor min komfortsone.

Kunsten å rødme med stil (#TomatoInTheFlesh)

Ifølge Norsk Helseinstitutt er rødming et vanlig fenomen som forekommer nokså likt blant kvinner men som i sjeldne tilfeller kan oppleves som særdeles plagsomt. De fleste har vel til tider antatt et kledelig rødlig skimmer i litt beklemte situasjoner. Andre (som i meg) har opp gjennom historien klart å perfeksjonere en fet tomat-faktor og samtidig også klart det kunststykket å generalisere det til ikke bare å gjelde beklemte situasjoner, men også helt hverdagslige situasjoner. Dette ligger riktignok en del år tilbake i tid, til ungdomsskolen, hvor min hormonelle tilstand ikke akkurat var en medhjelper.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg hadde noen vanskelig ungdomstid. Tvert imot, den foreløp ganske problemfritt (sånn rent bortsett fra høy drama queen-faktor og hormoner på overtid). En ting som imidlertid var ganske generende var min tendens til å bytte hudfarge fra melkehvit til knallrød på ganske kort tid, noe mine klassekompiser visste å utnytte til det fulle. På ukentlig basis ble hudfargeendring påpekt til stor latter og fornøyelse. Til slutt ble jeg såpass drittlei at jeg med vilje satte meg 10 minutter foran høyfjellssola etter min avdøde mormor som jeg hadde funnet på loftet, slik at jeg svidde av meg det ytterste hudlaget. Fikk da en konstant rød farge for en stund og det så ikke spesielt bra ut, men i det minste satte det en stopper for konkurransen om å bli den første til å få meg til å rødme i timen (som ikke var en reell konkurranse, men bare føltes slik…). I dag har jeg heldigvis et ganske avslappet forhold til det hele og kan klare å være selvironisk de gangene jeg går på en rødme-smell.

Hittil har jeg snakket om rødming forårsaket av lett pinlige situasjoner. Men det er klart, mitt hyppige hudfargeskifte nøyer seg ikke med å opptre kun i disse tilfellene. Som jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, er jeg en person som alltid fryser og som lett antar en likblek, på grensen til blå farge. Unntaket er hvis jeg i det hele tatt vurderer å knyte på meg joggeskoene. Da blir jeg øyeblikkelig sprutrød og etter kun få minutters trening kan jeg forveksles med en helkokt tomat. Mer enn en gang har jeg misunt disse grasiøse, lett-sminkede sylfidene som trener i timevis og fortsatt ser like fantastiske ut og ikke har så mye som en svettering under armene. Andre derimot (igjen meg) ser ut som en druknet, rød katt som er i ferd med å vandre heden. Er det rart jeg begynner å legge flere og flere treningsøkter til odde tider på treningssenteret eller ute i mørket, gjemt bak lue og buff?

Livet med en storebror – en kamp for å overleve og en venn for livet

Bare for å ha det helt avklart fra starten av; jeg er utrolig glad i broren min. Selv om vi er ganske forskjellige av natur, kunne jeg ikke hatt en bedre bror (eller en bedre onkel til poden) og jeg vet at han ville gått gjennom ild og vann for meg (og jeg for ham…).

Men, når det er sagt… Det å vokse opp som lillesøster var ikke alltid så lett og til tider i barndommen var det en regelrett kamp for å overleve (metaforisk sett, selvfølgelig…).

Monopolkampen

Jeg har i en tidligere post (“Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)” ) fortalt om mitt konkurransepregede forhold til brorsan med hensyn til Monopol (#NotAPrettyPicture) og her kommer noen flere eksempler.

 

Skikampen

Vi gikk en del på ski i barndommen og hver skitur var selvfølgelig en konkurranse. Da mitt svake punkt var at jeg kunne få raserianfall av en annen verden, var broren min sin strategi å få meg pissed på turen, noe han ofte klarte. Hvis han gikk først i sporet, var det en stk lillesøster bak som var furten fordi jeg ikke klarte å gå forbi. Hvis han gikk bak meg i sporet, gikk han oppå skiene mine eller slo ned snø fra trærne over meg, slik at jeg fikk en snøladning i nakken. Målet var selvfølgelig å få meg til å klikke slik at jeg stoppet opp og gjøv løs på ham, slik at han kunne dytte meg unna (han var tross alt 2 år eldre) og innta lederposisjonen. Dette var en strategi som fungerte skuffende ofte, da jeg på det tidspunktet ikke akkurat hadde evnen til verken strategisk tenkning eller det å lære av tidligere feil.

 

Vitsekampen

Vi vokste opp i et hus uten moderne hjelpemidler som oppvaskmaskin, microbølgeovn eller i det hele tatt et funksjonelt kjøkken. Det vi imidlertid var blant de tidligste husholdningene til å eie var et videokamera, da faren vår var en skikkelig film-buff. En ettermiddag ba han bror, meg og ei venninne om å fortelle vitser til kameraet. Broren min spurte da hvilken vits jeg skulle fortelle, noe jeg ikke ville røpe. Han fortsatte imidlertid å mase helt til jeg fortalte ham den. Så begynte filmingen og broren min var først ut….og fortalte MIN vits. Dere kan jo gjette hva som skjedde… Eller, dere trenger i grunnen ikke å gjette, for vi har alt på film (sjekk den ut her, jeg lover…den er vel verd en titt…).

Så kan vi jo fast-forward’e til første dag på videregående. Stor, ny skole og man føler seg ganske liten.  Allerede før første time kommer imidlertid noen eldre elever jeg aldri hadde sett før (blant andre noen perfekte eksemplarer av den maskuline sorten) bort til meg og forteller at de har sett den berømmelige vitsevideoen. Det viste seg da at videoen hadde blitt vist på vorspiel helgen før for en haug av folk, så drømmestart for min tid på videregående altså (var ikke så glad i oppmerksomhet på den tiden…)

 

Luftkampen

Allerede i ung alder var jeg helt oppslukt av bøker og jeg kunne sitte timesvis med en bok i fanget…vel og merke hvis broren min ikke var i nærheten og kjedet seg. En yndet fritidssyssel for min kjære bror da, var å forstyrre meg mest mulig, som for eksempel å bevege hendene sine mellom boken og meg mens han sang “Lufta er fri for alle…”. Nevnte jeg at jeg hadde litt anger issues på den tiden?

 

Enden-av-bordet-kampen

Når dere leser denne historien kan det virke som vi vokste opp i et annet århundre, men faktum er at vi bare hadde en farmor som var litt gammeldags med hensyn på kjønnsroller. Vi selv er vokst opp i et hjem med relativ likestilling (selv om faren vår nok var litt bortskjemt), men det ble iallfall aldri lagt noen begrensninger på oss basert på kjønn. Farmor, derimot, var av den gamle skolen og dette visste broren min å utnytte…ialfall innimellom. Hvis jeg feks satte meg ved enden av frokostbordet om morgenen, kunne han komme og be meg om å flytte meg. Når jeg ba ham (selvfølgelig) om ryke og reise, sladret han til farmor og hun ba meg om å flytte meg med beskjed om at “i vår familie er det vanlig at mannen sitter ved enden av bordet..”. Ikke akkurat et budskap som falt i god jord hos undertegnede, særlig ikke med en stk bror stående med stort glis i bakggrunnen…

 

Beskytteren

Frem til nå har jeg bare fortalt om det konkurransepregede forholdet mellom bror og meg, men jeg vil igjen understreke at de aller fleste minnene fra vår barndom var av den gode sorten. Han tok  feks ofte på seg skylden hvis vi hadde sloss. En gang han hadde låst meg ute og jeg i raseri slo knyttneven i ruta på døren slik at den knuste og blodspruten sto, kastet broren min seg på telefonen til moren vår med oppstartsetning at det var hans skyld. Han har også fungert som en beskytter for meg gjennom hele barndommen og forsvart meg hvis jeg havnet i trøbbel. Dette beskytterinstinktet fortsatte også inn i ungdomsårene, selv om det forsåvidt ikke var like velkomment da. Han hadde nemlig noen veldig kjekke kompiser, som han truet med bank hvis de prøvde seg på meg, noe jeg riktignok ikke syntes var fullt så kult på den tiden, men som jeg senere innså var gjort i beste mening…

 

Ryggknekk, nakne menn og plast på senga – mitt forhold til Spa på godt og (ikke minst) vondt

Spa

Overskriften er kanskje litt misvisende for jeg simpelhen elsker å spa’e (OK, før Språkrådet kaster seg over meg, jeg vet at det ikke er noe verb..). Da jeg normalt sett er litt over middels bekymret for alt og alle er der ingenting som slår en times massasje for å få senket skuldrene et par hakk fra ørene, der de har en lei tendens til å havne. Dette gjelder (vel å merke) hvis behandlingen blir som forventet og det ikke dukker opp overraskelsesmomenter underveis, som disse (selvopplevde):

Ryggknekk i Thailand

Jeg var vel i midten av 20-årene da jeg satte mine ikke-akkurat-pedikyr-behandlede føtter på er spa for første gang, sammen med ei venninne. Dette var i Thailand og lite som vi visste om de ulike massasjeformene, gikk venninnen min og jeg på en smell og bestilte  thai- massasje. Vi fikk utdelt en bukse (str giga) og en kjortel av et slag og hadde vi fått en matchende lue, kunne sklidd rett inn som kjøkkenhjelp. Så begynte massasjen, som først var ganske deilig, men som snart utviklet seg til å innebære løfting av ben over hodet mens vi lå på magen og det lille, yndige massør-kreket lente seg oppå. En ting er sikkert og det er at min 1.78m lange, stiv-som-en-stokk-kropp ikke akkurat er skapt for den posituren. Ei heller min venninnes, som fra benken ved siden av gispet ut «jeg får ikke puste, jeg bare sikler…». Vi klarte oss imidlertid gjennom behandlingen uten varige mén (som vi vet om iallfall), men i etterkant har jeg styrt unna thai-massasje.

 

Avkledd i spotlight i India

Noen år senere befant jeg meg i India, hvor jeg tenkte jeg skulle unne meg en beroligende massasje før den lange hjemreisen. Hotellets jeg bodde på var helt strålende og spa-avdelingen så veldig innbydende ut. Jeg booket time og troppet opp som avtalt. Der ble jeg utdelt en badekåpe som tydelig var laget for tynne indere på 1.50 (jeg er verken eller) og fikk beskjed om å ta av meg ALLE klærne. Vanligvis får man jo utdelt en engangstruse (stygg som julig, men dekkende i det minste), men det var ikke tilfellet her.

Allerede på dette tidspunktet begynte jeg å mistenke at heller ikke denne gangen ville bli en avslappende affære og det viste seg at jeg fikk rett. Jeg ble ført inn i et rom som virket å ha flombelysning (hadde forventet litt mer dunklere omgivelser) og fikk beskjed om å sette meg ned i en stol, mens damen forlot åstedet. Så dukket en nydlig, indisk mann opp med en diger balje (som i bred) og plasserer føttene mine oppi. Jeg begynner å få litt småpanikk der jeg sitter og febrilsk forsøker å holde badekåpa, som rekker meg til midt på lårene, samlet, men beroliger meg selv med at han sikkert bare skal vaske føttene mine.

Vaske føttene mine gjorde han også. Først den ene, hvorpå han plasserte den på venstre side av det BREDE karet (minner igjen om veeldig liten badekåpe), så de andre, som han så prøver å plassere på HØYRE side av det brede karet, men som jeg motsetter meg der jeg nærmest ligger over knærna for å hindre innsyn.

Fyren ble litt forfjamset, men hentet seg fort inn igjen og ba meg så om å ta av meg badekåpa og legge meg på ryggen oppå benken (igjen la meg minne dere om settingen: naken og flombelysning). Da tiltet det helt for meg. Jeg dro det lille tøystykke av en badekåpe enda tettere rundt meg og fikk bjeffet frem et «NO». Denne gangen veldig forfjamset spurte så fyren om jeg ville heller ha en dame, noe jeg pepet frem et «YES» på. Han styrtet ut og et par minutter senere kom ei dame løpende inn og ba så mye om unnskyldning og at de hadde kalt inn en kvinnelig massør. Visstnok hadde de notert på bestillingen at jeg hadde bedt om en mannlig massør, noe jeg med sikkerhet kan garantere at jeg ikke hadde gjort. Etter en stund fikk jeg massasje, men innen jeg klarte å slappe av, så var timen over, så ikke akkurat verd kostnaden.

 

På plastikkseng i Kina

Så var turen kommet til Kina, hvor jeg befant meg i en liten by med bare noen få millioner innbyggere. Hotellet hadde en spa-avdeling jeg tenkte jeg skulle prøve ut en kveld. Spa-menyen var kun på kinesisk, men jeg pekte på rygg og nakke og bestilte noe jeg trodde var en rygg/nakkemassasje. Jeg kunne se spabenker i flere rom inn til venstre i lokalet, men jeg ble av en eller annen grunn ført inn til høyre.. til et rom med blasse farger, plysjteppe og wait for it…) en dobbeltseng med PLASTTREKK. Damen som har ført meg inn ber meg (med tegnspråk da hun ikke snakker et kløyva ord engelsk) sette meg på sengen og forsvinner så ut. Jeg, nok en gang i en nærme-panikk-situasjon tenker «Hva pokker gjør jeg nå», titter meg litt rundt og oppdager også at rommet har et SPEIL I TAKET! Så kommer damen tilbake med en liten baby-doll (WTF???) og gir til meg. Jeg sier «NO» og gestikulerer at her beholdes både T-skjorte og joggebukse på.

Så får jeg beskjed om å legge meg på magen på sengen og så hopper damen opp på ryggen min og begynner å massere den med føttene. Hadde det vært et håndtak i taket istedenfor et speil, så hadde dette muligens vært deilig, men siden hun nå ikke hadde noe å holde tak i ble det til at hun skle av hele tiden og det girde skitvondt da hun ikke kunne justere trykket. En vond time senere kunne jeg endelig krabbe tilbake til hotellrommet og dagen etter hadde jeg solide blåmerker hele veien nedover fra nakke til knær.

 

Nakne menn på rygg i liten kulp i Norge

Jada, jeg vet at nakenhet er naturlig og alt det der, men jeg påberoper meg allikevel retten til å holde en viss avstand til andres nakne kropper. Denne historien fant sted på et spa-hotell i Norge, hvor kjæresten og jeg ikke helt hadde fått med oss at det var naken-dag. En liten, mørk grotte, med kun kjæresten og jeg (fullt påkledd, red anm) og to eldre herremenn som flyter rundt nakne på rygg, en dampbadstu hvor jeg holdt på å snuble (hvem pokker legger inn hinder i et lite rom hvor du ikke ser 20 cm foran deg pga tett damp??) og ramle i fanget på en annen naken mann og flere nakne stumper i boblebad og der var jeg forsynt for dagen…

Men, til tross for noen litt under pari spa-opplevelser, har jeg ikke gitt opp og jeg spa’er (synes igrunnen at dette fortjener å bli et verb snart…) fortsatt så ofte som jeg kan. Men, jeg har imidlertid begynt med litt research i forkant, slik at jeg forhåpentligvis ikke går på flere smeller…

En fortapt maratoners (#FullPanikk) desperate treningsplan før Tokyo – Uke 10-11

Da har to nye uker gått og jeg er således to uker nærmere Tokyo Marathon.  I starten av perioden kunne jeg med stor glede parkere piggskoene for en stund til fordel for normale joggesko i mer normal (iallfall i følge meg selv) temperatur. Jeg fikk ikke til noen langtur i Dubai, men klarte å rulle ut av solsengen lenge nok til å fullføre 30 min Z2 3 dager, 1 dag med 4 x 5 min Z4, 10 x 30 sek intervaller i sand og 1 x 30 min progressivt i tillegg til 4 dager med 1000 m svømming. Ble med andre ord litt aktivitet hver dag, men ikke akkurat noen optimal maratontrening.

Fredag var vi tilbake i kulda og piggskoene måtte graves frem igjen. I tre dager hadde jeg planer om en langtur, men på lørdag ble det 45 min Z2/Z3, på søndag ble det 60 min i alle soner og mandag ble det 8 km i Z2-Z4. Ikke gikk det fort og jeg ble bare mer og mer støl i kroppen.

I dag våknet jeg og innså at det pokker i meg 8,5 uker igjen og jeg er milevis unna der jeg burde være. Gikk da rett i panikkmodus over at jeg enda ikke har klart å fullføre halvmaraton-distansen engang. Fortsatt stiv i kroppen, utgikk ethvert forsøk på å jogge distansen og selv gågging var utelukket. Bestemte meg derfor å gå en halvmaraton, og som tenkt så gjort. 3 timer og 40 minutter på tredemølle, selv med TV-serier på Ipad foran meg, er virkelig et studie i kjedsomhet, men i det minste kom jeg meg gjennom. Var helt ferdig etterpå, så jeg ble ikke akkurat mer optimistisk med tanke på Tokyo. Er redd dette kommer til å gjøre like vondt som i Chicago…

Så, hva gjør man når man står på kanten av et mentalt stup og psyken er på bånn? Jo, man vender tilbake til noe velkjent; i mitt tilfelle gågging. Jeg har fortsatt trua på treningsprogrammet, men jeg har ikke tid nok til å fullføre det nå, så jeg har bestemt meg for å sette det på hold og returnere til gågging for å komme meg gjennom i Tokyo….om ikke med æra i behold, så forhåpentligvis i minste med medalje i hånd.

 

 

Bloggåret 2018 – Mine første nettroll, legale trusler og lesere fra alle verdenshjørner

Barcelona
Akvariet i Barcelona
Barcelona
Akvariet i Barcelona

2018 var året jeg fant ut at jeg hadde mye på hjertet som jeg følte en viss trang til å slippe løs i eteren. Det startet som en ren reiseblogg, ispedd litt trening, men utviklet seg raskt til å bli en kanal også for selvransakelse og utposjonering av legitim (i det minste i følge undertegnede) eder & galle.

Av reiseinnlegg er det “Bulgaria – Macarena, Tore Tang og Inntrenger på rommet”  som skapte mest entusiasme, med nærmere 1000 visninger. Videre fikk jeg mitt første møte med nettroll i “Dubai med barn – 13 grunner til at vi alltid kommer tilbake“, hvor et par stykker ønsket meg både pest & kolera og ikke minst voldtekt for å dra til Dubai. Det mest personlige reiseinnlegget var imidlertid  “Indonesia – hverdagsliv i Bogor, dødsfall i Pelabuhan Ratu og forsoning på Bali“, som omhandler min siste ferie med faren min før han døde i en drukningsulykke.

Populære innlegg av mer selvironisk art (mye å ta av, red anm…) har vært “Mitt patologiske forhold til badekar”, “Frykten for å bli eldre (#fareforhudbart)“, “En nær-halvpart-av-Roxette-opplevelse og grevinneheng-brannsår (#minhelgsålangt)“, “Hårsveiser gjennom tidene (#hvapokkervardetdutenkte)“, “Selektiv hukommelse på avveie (#SoMuchInformationSoLittleBrain)“, “Tvangstanker fra en tids-slave (#PatologiskPresis)” og “Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)“.

På tampen av året, lagde jeg en engelsk utgave av bloggen under navney travellingmarathonjunkie.com. Dette ble tydeligvis for mye å svelge for “Marathon Junkie”, visstnok en maratonløper fra USA som også forsøker å pushe merch og som ble såpass provosert over at navnet på min lille blogg med snaue 100 daglige lesere kunne forveksles med hans at han sendte meg en mail med masse legale termer som “Trademark Infringement” og “cease and desist”. Ikke at jeg tror han ville kommet så langt med sin klage, men da tiltroen min til hele USAs styresystem for tiden er på et historisk bunnivå (ref. Trump, need I say more?), samt deres tilbøylighet for “I’ll sue you for a million dollars”, valgte jeg å endre domenet mitt til TravellingSiss.com.  Feel free to check it out, selv om den stort sett inneholder engelske oversettelser av innleggene i denne bloggen. Det som er ganske kult er at jeg via Google Analytics kan analysere lesermassen mht om de er nye/gamle brukere, hvor lang tid de i snitt bruker på bloggen, hvor mange innlegg de leser av gangen, hvilken tid på døgnet som har flest lesere, samt (ikke minst) hvilket land de er logget på fra. Med andre ord en hel vitenskap bak dette her, som har gitt meg en helt annet syn på arbeidet som ligger bak en profesjonell blogg (selv disse med temaer langt unna mine egne interesseområder).  Jeg har funnet ut at jeg har hatt lesere fra nærmere 40 land på den engelske bloggen min og de utenlandske lesere er generelt ganske flike til å gi likes og kommentere, så dette begynner å bli supergøy, selv om antall lesere totalt fortsatt ikke er allverden.

Map
Map of readers

Ønsker alle en super nyttårsaften og et riktig godt nytt år!

Happy New Year
Happy New Year

Dubai 2018 – Gepis siste reise

For  8-9 år siden ble Gepi, en liten mini-gepard, ervervet fra gavebutikken i Dyreparken og var i flere år podens faste følgelsesvenn både hjemme og på reiser rundt i verden.  Men, barn vokser jo som kjent fra sine fluffy venner på et tidspunkt, så de siste årene har stakkars Gepi fått sett lite annet enn innsiden av en skuff. For å muntre ham opp litt, tok jeg ham derfor med til Dubai for noen siste sprell før han pakkes bort for godt og han koste seg glugg. Bilder ble selvfølgelig sendt til poden underveis for å guilt trip’e ham for neglisjering av sin faste følgelsesvenn de siste årene (jepp, en sånn  mor er jeg…). I starten kan man trygt si at mitt forsøk på Gepi-humor falt på stengrunn, men etterhvert syntes han det var litt morsomt allikevel….

Gepi slapper av men pannekaker i loungen på Schiphol…

Gepi soler seg… 

Gepi leser en god bok… (dvs bare later som da tøydyr ikke kan lese…)

Gepi koser seg med brus i varmen…

Gepi filosoferer over livet…

Gepi og vennene hans… 

Gepi, en brus-junkie…

Gepi drister seg til et bad…

Gepi på jakt… 

Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)

Så langt tilbake jeg kan huske har jeg innehatt et overutviklet konkurranseinstinkt i god kombo med en ikke helt grasiøs tilnærming til nederlag. Med andre ord; jeg ELSKER å vinne og er en ræva dårlig taper. Hvorvidt dette er medfødt eller ervervet (ref. den evige arv vs miljø- diskusjonen) er en uløst gåte, men jeg har mine mistanker om at det å vokse opp med en 18 måneder eldre bror kan (om ikke annet) ha påvirket utfallet.

La oss ta en kjapp tidsreise tilbake til 80-tallet; til en stue, i et hus i den idylliske sommerbyen Sandefjord. En gutt og hans 18mnd yngre søster spiller monopol og det ligger an til å bli jentenes aften da guttens pengebinge er av det skrante slaget. I det øyeblikket jenta går for «the kill», derimot, drar gutten frem et betydelig beløp frem fra et gjemmested under brettet , kommer med en utsagn à la «Oi, disse hadde jeg helt glemt». Litt senere (eller muligens en helt annen dag; er jo tross alt minner fra et barn, så her er alt mulig), er jenta blakk og på god vei til å bli ganske muggen. Da begynner storebror å sitere Ben Redic Fy Fazan fra Flåklypa ( jepp, vi snakker om «Jai mange penga, do raka blak.»), etterfulgt av et tilbud om å låne penger. Trenger jeg å nevnet at en stk søster klikket fullstendig og vi endte opp i nok en slosskamp? «Noen»  hadde nok et snev av anger issues på den tiden. Hvem skulle tro det, så rolig og avbalansert nevnte søster er i dag ( er det latter jeg hører i det fjerne…?).?

En annen episode som «springs to mind» er en episode hvor bror og jeg kappløp opp trappen, jeg tapte, han låste meg ute og jeg klikket (igjen) og slo knyttneven gjennom glassruta i døra (vi snakker tydeligvis om en 10ish-åring med en smule underutviklede konsekvenstekningsegenskaper her). Med knust rute og blodig hånd endret broren min sin rolle fra argeste konkurrent til bestevenn i løpet av sekunder og han kastet seg over telefonen for å ringe moren vår for å fortelle at alt var hans skyld (til tross for en konkurransepreget tilværelse skortet det ikke på søskenkjærlighet…

Noen år senere, på ungdomsskolen, skulle vi ha en 1000 m svømmetest med klær. I det øyeblikket hjernen min oppfattet dette, gikk det ut melding til resten av kroppen at «her skal vi vinne», og siden hjernen min forsøker å være kjønnsnøytral, betydde dette selvfølgelig at både gutter og jenter skulle gruses. En liten strek i regningen som hjernen min ikke klarte å oppfatte, var min 15-årige kropps motvilje mot kroppsnære klær. Resultatet var at jeg stilte opp i en Ball-genser og Ball-bukse i str XXL, der jeg strengt tatt kunne klart meg med M, så med 10 kg ekstra klesvekt (bomulls-Ball-klær i stor str viste seg å ha god vannabsorberingsevne) var det bare å gi bånn gass. Jeg klarte å hale seieren i land, men i retrospekt må jeg anerkjenne at det muligens ikke var verdt det (kanskje…). Allerede under seiersdansen merket jeg smerter i det ene kneet og det endte med en belastningsskade jeg fortsatt har en fjern relasjon til hvis jeg overdriver svømmetreningen.

Så kan vi jo spole enda noen år fremover, til en Bali-tur med en ungdomskjæreste. Nok en gang er Monopol involvert, så tydeligvis er dette spillet min kryptonitt mht fair play og sportman-ship. På den tiden kunne jeg endel indonesisk, siden faren min hadde jobbet der i noen år, så når det strammet seg til, begynte jeg å oversette alle kortene til min fordel (OK, not my proudest moment…). Til tross for at jeg la sjela mi i å jukse, klarte jeg å tape og resultatet ble at jeg slengte jeg hele spillet i veggen (repeat: not my proudest moment, selv om det vel å merke var en miniatyrutgave og ikke full størrelse på spillet…).  Men, til mitt forsvar akkurat her.. Dette forholdet var sterkt konkurransepreget, så det meste av aktiviteter kunne anses å være et null-sum-spill (men for all del; vi trivdes vi veldig godt med ordningen og selv om begge var dårlige tapere blåste det alltid fort over). På samme tur besøkte vi en fornøyelsespark Hvor vi bestemte oss for å spille bordtennis. Jeg  hadde en litt trøblete start og tapte første sett og merket da at han begynte å gi meg sympatipoeng fordi han trodde jeg var urdårlig. SYMPATIPOENG!! For å gjøre en ting klinkende klart; INGENTING trigger et overutviklet konkurranseinstinkt mer enn sympatipoeng, så utfallet ble at jeg grusa ham i andre sett…og tredje…og fjerde. Da var det hans tur til å bli muggen og stikke av. Jeg brydde meg ikke stort der jeg badet meg i glansen av seier, dvs helt til jeg fant ut at vi enda var i pre-mobil-æra og at han verken hadde penger, visste hvor vi var eller hva hotellet vårt het. Resultatet ble at jeg måtte ut på en 2-timers leteekspedisjon gjennom parken på leting etter en meningsfelle-dårlig taper…

En fordel med å bli eldre er at (før eller siden) begynner man å se saker og ting i et litt annet perspektiv. Hos meg begynte dette da jeg begynte å spille golf. Er dere klare over hvor fristende det er å jukse når man har klart å måke ballen langt pokker i vold inn i skogen og man må begynne på en «nål- i-høystakk»- leting eller bite i det sure eplet og få straffepoeng?? Det gikk imidlertid tidlig opp for meg at den eneste som garanterer taper på eget juks er meg selv, så jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har jukset i golf. Jeg skal imidlertid glatt innrømmet at jeg har syndet i forhold til både å tenke tanken og å forsvinne inn i skogen og hamre løs på en stubbe etter et mislykket slag (er en grunn til at jeg pleide å spille i 06:00-tiden på morgenen).

Nå, etter at jeg har fått barn, føler jeg at konkurranseinstinket i stor grad har blitt nøytralisert. Bl.a blir jeg ikke lenger trigget av tanken på å komme først ut av et lyskryss og jeg kan klare å strekke meg til uavgjort mht feks løpekonkurranse med poden. Når det gjelder maratonløp har jeg også kastet inn håndklet for lenge siden og lar det ikke lenger gå så inn på meg når 80-åringer på krykker siger forbi meg på oppløpssiden.  På et område sliter jeg imidlertid  fortsatt og det er ved spørrekonkurranset på tid, som feks Kahoot. Her hopper konkurranseinstinktet rett i førstegir og jeg har klart kunststykket å komme opp i over 135 i puls ved å sitte helt stille og vente på neste spørsmål…

«Tap og vinn med samme sinn, nådde liksom aldri inn»

 

#blogg #dårligtaper #sorelooser

Christmas Day Brunch på Jumeirah Al Qasr Hotel

Som om vi ikke klarte å stappe i oss nok på fredags-brunchen, så vendte vi tilbake til Jumeirah Al Qasr Hotel for et nytt etegilde første juledag, og denne gang i følge med en bråte partyklare briter. Her var det høy stenmning fra start til slutt uten at noen ble overstadig beruset. Både små og store koste seg bare glugg med fantastisk mat fra alle verdenshjørner, nydelige desserter i alle former og smaker og dertil god drikke. Selveste Julenissen kom også seilende inn på en dhow og kastet godterier til barna og det var både julesangere og levende band som underholdt.

Vi skippet julemarkedet etterpå og endte isteden opp på Khoubba bar på Al Qasr. Fra terrassen her har man orkesterplass til både Burj Al Arab («Seilet») og den fantastiske solnedgangen, så vi tok et glass her før vi dro hjem og klarte til og med å rydde plass til både oliven og peanøtter som ble plassert foran oss.

Hilton Dubai Jumeirah Beach / Hilton Dubai The Walk – 7 grunner til at vi alltid vender tilbake

Lett hoderegning tilsier at dette er det syvende året vi feirer jul i Dubai og i tillegg har jeg vært her i flere vinterferier + Påsker. Jeg har bodd på flere av hotellene på Jumeirah Beach Residence (JBR), men det er et hotell (dvs egentlig to søsterhoteller) som jeg holder som klare favoritter og som vi stadig vender tilbake til: Hilton Dubai Jumeirah Beach / Hilton Dubai The Walk.

Hilton Dubai Jumeirah Beach ligger rett nede ved sjøen, omkranset av skyskrapere. Det har bare 10 etasjer, noe som gjør hotellet til et av de laveste i området. Rett bak hotellet, knyttet sammen av en gangbro over veien, ruver søsterhotellet Hilton Dubai The Walk.  Hotellene er rangert med henholdsvis 5 og 4 stjerner og man kan fritt benytte seg av alle fasiliteter uavhengig av hvilket hotell man bor på. Rommene på Jumeirah Beach er litt mindre, men til gjengjeld er heisen på The Walk ufattelig treg. I tillegg ligger bassengene mye i skyggen en del av dagen og da kan det bli litt grøssent for en litt over middels frossen person (les: meg). Utover dette simpelthen elsker jeg stedet og her er noen av grunnene hvorfor:

1. Stranden

Hotellene har en privat strand med rikelig med solstoler og personale som ordner og styrer for at solsengen skal vende i den retningen du ønsker. Håndklærne er i str supersize og supermyke og solsengene er komfortable. I år så jeg også skilt om at håndklær på tomme senger vil bli fjernet kl 11 (noe som passer jeg utmerket, da jeg ikke har altfor mue til overs for håndkle mafiaen som sniker seg ut i otta for å holde av senger, men som ikke dukker opp for å faktisk bruke dem før langt utpå formiddagen).

2. Bassengområdet

Området har to bassenger, et utenfor The Walk og et nede ved stranden. Som tidligere nevnt ligger disse litt i skyggen deler av dagen, men på morgenen og ettermiddagen er de perfekte for å utføre dagens svømmeøkt og temperaturen er behagelige 27-28 grader.

3. Hagen

«Hagen» består av etasjer med kunstgress ned mot stranden, dekket av solsenger. Dette har vært oppholdsstedet vårt denne gangen og vi har funnet oss et par solsenger i et vindstille område med mye sol, men med mulighet for skygge hvis vi skulle ønske dette. Samtidig er det kort vei til både strand og basseng, samt til toalett og dusjfasiliteter som standardmessig er atskillig over det man pleier å se på typiske charter-destinasjoner.

4. Beach Butler

Det høres kaksete ut, jeg vet, men det er utrolig hvor fort man blir vant til å bli servert direkte ved solstolen. Nytt av året var at man kunne plotte inn bestilling og solsengnummer på en app, og kort tid etterpå ble det levert av en alltid like blid ansatt fra strand-restauranten.

5. Prisnivået

Prisnivået for overnatting varierer fra år til år, avhengige av hvor tidlige vi er ute med bookingen. I år klarte vi å få en pris på ca 1400 kr/natt, inklusive en fantastisk frokost. Ellers er prisnivået på mat og drikke, som på alle andre hoteller med skjenkebevilgning i Dubai, kanske stivt, men det gjelder å ha øynene åpne for promotions og happy hour. Vi benyttet oss flere ganger av lunsjtilbudet om pizza (stor nok til å kunne deles da vi fikk deilig, varm focaccia i tillegg) og en øl til ca 200kr (ca 300 når man slenger ved et glass vin til undertegnede). Happy hour varer fra 5-8 på kvelden på de fleste av restaurantene på området og da kan man få både drinker, bobler, vin og øl til mer anstendige priser.

6. Barnevennlighet

Jeg har reist alene med poden til Dubai fra han var 2-3 år gammel og dette er definitivt det mest barnevennlige landet vi har vært i. Overalt i Dubai er det lagt opp til barnevennlige aktiviteter, det finnes allverden av temaparker for barn, samt en rekke koslige parker og lekeplasser. På Hilton Jumeirah Beach / Hilton The Walk har de redningsvester til utlån for ikke-svømmedyktige barn, livreddere på plass til enhver tid, både ved bassenget og på stranden. Ett år opplevde jeg det grusomme at sønnen min (som da var 6 år) plutselig løp i forveien (noe han vanligvis aldri gjorde) og forvillet seg inn i feil heis og ble borte for meg. Jeg lette panisk etter ham og oppsøkte en ansatt for hjelp. I løpet av 2 minutter var hotellets security på saken og begynte å gå gjennom videoopptak av området og 5 minutter etterpå kom en av de ansatte leiende på en gråtende liten pode. Senere på kvelden fikk vi besøk av sikkerhetssjefen som hadde med seg både ballonger og godteri til Christer, som da var i godt humør igjen.

7. The Walk, Jumeirah Beach Residence (JBR)

Hotellkomplekset ligger langs den 2 km The Walk på JBR. Her finnes en rekke butikker, fortausrestauranter, underholdning og aktiviteter. Området har også en egen ca 550m lang joggeløype med mykt underlag, som jeg har benyttet meg av i ferien.

Som dere kanskje skjønner, har vi nok en gang kost oss glugg her i Dubai og jeg gleder meg allerede til neste besøk.