Bile – Kamp – Bile – Repeat

De fleste med poder som driver med en eller annen form for idrett har vel innfunnet seg med en hverdag (og helgedag) som i stor grad består av transport til og fra trening eller transport til + heiing av full hals til poden blir så stor at han/hun beordrer deg til «zip it» + transport hjem. Om det er inne i en klam idrettshall, i en fuktig svømmehall eller ute i snø og stiv kuling så stiller heltemodige foreldre trofast opp for neste generasjons fysisk fostring.

Selv er jeg vel mer eller mindre vokst opp på diverse fotballbaner hvor foreldrene mine, blodfan som de var, fulgte opp sitt lokale lag som vel aldri klarte å kjempe seg lenger opp enn 4/5-div. Til gjengjeld så lærte vi barns tidlig å snappe opp diverse ukvemsord  både dommere og motstanderlag (tror «dommerjævel» faktisk var et av mine første ord…).

Noen år senere var det meg foreldrene mine fulgte opp med å være, om ikke veldig upartiske så iallfall ganske så entusiastiske, supportere innenfor både håndball, svømming og volleyball. Manglende regelkunnskap ingen hindring, her var det heiing på høyt nivå, helt til jeg ga dem ultimatumet om å holde munn eller bli hjemme.

En god slump år senere er det min tur til å reise land og strand rundt for å heie på poden og selv om det er mange kamper med en god beta kjøretid, så er det supergøy å følge utviklingen til gutta fra kamp til kamp. Er imidlertid evig takknemlig for at han har valgt en innendørssport, spesielt når jeg kjører forbi fotballtreninger/-kamper når gradstokken har dippa under 0 og det laver ned med snø.

Det er ikke mange årene vi foreldre er velkomne til å delta så aktivt i barnas liv når de begynner å nærme seg puberteten, så her gjelder det å nyte enhver kvalitetstid man kan suge til seg før man er hjemme igjen og nok en gang blir prioritert bort til fordel for Playstation.

Fra gogger til jogger – nå eller aldri (uke 1)

For første gang på mange år er jeg ikke påmeldt til noe maraton. Dvs, jeg er med i lotteriet om en startplass i Berlin Marathon neste år og jeg har intensjoner om å delta der uansett om jeg vinner lotteriet eller ikke, men det er iallfall nesten et år unna. Dette betyr at jeg nå har god tid for et nytt forsøk på å bevege meg fra gogger til jogger (eller i det minste en gogger med litt lengre joggedrag enn i årets Berlin Marathon).

For å unngå skader har jeg bestemt meg for å starte helt fra scratch når jeg skal jogge kontinuerlig uten innlagte gåpauser, så for tiden trener jeg kun 5-kilometere, med noen innlagte motbakker underveis. Jeg har hittil hovedsaklig benytter runden vi jogger med Sportsjentene, en 5 km gruslagt vei gjennom skogen med ikke mindre enn 11 motbakker (jepp, har faktisk telt da jeg virkelig hater motbakker og trenger å vite hvor mange jeg har igjen). Aberet er, og dette gir selvfølgelig joggemotivasjonen min et skudd for bauen, at jeg gogger raskere enn jeg jogger! Men, man får da håpe at dette vil endre seg etterhvert som de muskelutfordrede låra mine blir litt vant til motbakker.

Etter 3 runder tidligere i uken, alle i mørke og regnvær, var jeg ikke veldig klar for nok en regnvåt økt ute i går, særlig ikke etter en t/r Bærum for å se poden spille kamp først. På slike dager, hvor jeg ikje orker tanken på å gå ut igjen, er jeg glad jeg ikke har kvittet meg med den gamle tredemølla. Riktignok tar den sikringen innimellom og kan gi litt elektrisk støt, men i det minste så førte den til at jeg fikk meg en rolig 5 km i sone 2 i går.

Over teoretisk makspuls på humpete 5K (#helmørkt)

Mitt forhold til motbakker er omtrent som Kaptein Ahabs forhold til «The Great White Whale» (for de som husker Moby Dick – de har voldt meg mang en smerte i møkkslitne muskler og jeg ønsker intet annet enn å få tatt rotta på dem.

Det er en grunn til at jeg tidligere har skydd motbakker som pesten og den er at i det øyeblikket jeg skuer en antydning til en motbakke i det fjerne, så skyter pulsen i været så det holder.

Et godt eksempel på dette har vi i dag, da jeg på en ekstremt rolig 5K (riktignok med 11 tildels lange og bratte motbakker), hvor jeg i tillegg gikk i slutten av motbakkene for å få ned pulsen, klarte å komme opp i en puls på 176(!). Altså, vi snakker om en puls som ligger over min teoretiske makspuls! Er det rart jeg sliter eller at jeg foretrekker flate strekninger?

Men, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal knekke koden, koste hva det koste vil. Den «hvalen» skal blø! PS! For all del (til de som ikke forstår metaforen), IKKE tolk siste setning som at jeg ønsker død og fordervelse over et uskyldig pattedyr…

Joggetrinn i måneskinn

I dag var det duket for nok en trening med Sportsjentene og det store gliset i bildet over skyldes at jeg har klart å få med meg bestisen på tur. En joggeøkt i måneskinn med innlagt skravling er jo alltid en innertier, men «note to self»: husk hodelykt neste gang, for nå begynner det å bli mørkt og lårhalser kan fort få seg en knekk hvis man tryner på mørke skogsveier med innlagte hindre.

Berlin – The DDR museum

Ever wanted to know how it was to live behind the iron curtain in East Berlin before the wall fell in 1989? Well, then you should make sure visit the DDR museum, where you can really get a hands-on experience of history.

Located in Berlin’s historical district, close to the museums on Museum Island, the DDR Museum exhibits everything from the car of choice (which really just was one, the good, old Trabant with a several years’ wait list) to scenes from the daily life of both the main population and the wealthy few and it even has (among lots of other stuff) a life size typical East Berlin apartment replica. Disregarding the gun in the desk drawer, the apartment was not that different from what we oldies remember from the 70-80’ies (a mix of brown and orange ruled), but the apartments in East Berlin were of course in short supply and with endless waiting lists.

The last picture, the one with the grenades, is not from a military setting, but from a school yard setting (the world’s worse handball substitute ever)!!

The entrance fee to the museum is EUR 8,50 for adults and EUR 5,50 for children. It is well worth a visit, and if the weather permits, you can go for a tasty lunch in by the river afterwards.

Hjelp til en treningsmotivasjon som lugger

Noen dager er det vanskeligere å motivere seg for trening av utallige mer eller mindre gode grunner som dårlig vær, dårlig form, sliten, kald eller rett og slett fordi en date med potetgullpose og TV virker som en bedre deal…).

På mandag var jeg fortsatt ganske på felgen etter Berlin Marathon uken før, samt snørrete nese og en lei luftveisinfeksjon, så det satt langt inne å møte opp på treningen med Sportsjentene. Spesielt tungt var det fordi jeg rakk hjemom etter jobb først og rakk såvidt å få i meg varmen under et ullpledd på sofaen før det var dags å kle på seg det varmeste treningstøyet i klesskapet og stille til trening.

På dager som dette er jeg veldig glad at jeg er medlem av Sportsjentene, som tilbyr gogge/løpegrupper for alle nivåer og dagsformer. Hadde jeg hatt en middels-til-hard treningsøkt foran meg på mandag, hadde sofaen og potetgullposen helt klart gått av med seieren. Ikke så rent stolt av meg selv klarte jeg imidlertid å stille til start, men valgte å joine gogge-gruppa, en super gjeng med damer som gjorde økten til en lek og var helt i tråd med ambisjonsnivået mitt denne dagen. Akkurat dette er hovedårsaken til at jeg digger Sportsjentene; her er det plass til alle og det det er ingen skam å gå ned et nivå hvis man har en litt dårlig dag sånn rent formmessig eller, for den saks skyld, opp et nivå hvis man føler seg på topp.

Onsdager velger jeg å trene på egenhånd da Sportsjentenes intervalløkt krasjer med pode-logistikk. I dag var det skikkelig drittvær, så igjen merket jeg at motivasjonen for en treningsøkt minket utover dagen. Heldigvis hadde jeg med treningsklær på jobben, slik at jeg ikke måtte hjemom først og jeg skal ærlig innrømme at dette var eneste grunnen til at det ble trening på meg i dag. Økten ble lagt till Marumskogen, der også Sportsjentene holder til og løypa er en 5 km løype med relativt mange bakker, noe som er helt uvant for meg som i alle år har skydd bakker som pesten.

Gammelt bilde fra samme sted da mobilkameraet ikke ville ha overlevd dagens regnvær…

Jeg har bare vært gjennom denne løypa to ganger. Første gang endte jeg med å måtte gå de siste 4 bakkene fordi jeg var helt skjelven, men i dag klarte jeg iallfall å jogge meg gjennom de nærmere 100 høydemeterne. Problemet er bare at gogge-runden min var ca 3 min raskere enn den rene jogge-runden jeg hadde i dag og der er vi ved kjernen av problemet mitt; jeg gogger raskere enn jeg jogger, noen som ikke burde være mulig, men som allikevel er tilfellet. Jeg klarer simpelthen å yte ganske så mye mer over en begrenset tidsperiode hvis jeg legger inn noen gåpauser underveis enn hvis jeg forsøker å holde samme rolige tempo over tid. Men, forhåpentligvis vil dette endre seg etterhvert, så planen er å bli bedre på kontinuerlig jogging og da dra til med en PB (personal best) på maraton  i god tid før jeg pusher 50.

Men før den tid, får jeg jobbe med å erobre bakkene i Marum, slik at en rolig 5 km der ikke lenger krever flere dagers restitusjon i etterkant. I dag er jeg imidlertid fornøyd med at jeg i det hele tatt gikk ut av bilen når dette var det som ventet meg på utsiden…

 

Preståsen – herlig naturperle og (på egne vegne) dobbeltmoralismens høyborg

Det å bo eller oppholde seg i sentrum av Sandefjord kan for enkelte virke både naturfattig og gi en asfaltjungel-følelse, spesielt på høsten når turistbermen har forlatt åstedet. Orker man imidlertid å bevege seg sånn cirka 5 minutter til fots, med innlagt stigning underveis, har man plutselig tilgang på fantastiske turområder både i skog og langs vann, med noen av byens beste utsiktspunkt som en ren bonus. Vi snakker her om Preståsen/Brydedammen-området rett på utsiden av bykjernen, hvor historie møter moderne familieliv, pent innpakket i fantastiske naturopplevelser.

Som navet Preståsen tilsier, tilhørte området for mange hundre år siden de geistlige blant oss og mer informasjon om stedets interessante historie kan leses her. Mine første møter med Preståsen var imidlertid ikke udelt av det positive slaget, kun grunnet det faktum at jeg som barn var møkk lat. For komme opp til Preståsen direkte fra sentrum kan man i dag velge mellom (ekskluderer da bilveien, som går litt lenger unna) en gangvei med solid stigning eller trapper med tilsvarende stigning. Trappene er av nyere dato, så da jeg var barn, var det kun den bratte gangveien som var tilgjengelig, og for en pode/podinne på 6-12 år var den bakken nesten uoverkommelig bratt med mindre man la inn flere pauser underveis. Det var jo greit for de gangene vi frivillig valgte å tilbringe noen timer oppe i høyden, men ikke fullt så kurant hver 17. mai da en eller annen gluping hadde kommet på idéen om å avslutte barnetoget på 17. mai oppe i Preståsen, slik at vi måtte pese oss opp non-stop med penklær og vonde sko til lyden av korpsmusikk. Trenger jeg nevne at det gikk konkurranse i å komme på en eller annen unnskyldning for å hoppe ut av toget rett før den siste stigningen (noe jeg klarte iallfall de tre siste årene)?

Det var mange år av voksenlivet mitt jeg ikke ofret Preståsen en tanke, men da jeg fikk barn, var det akkurat som om jeg så området med nye øyne. Poden, som trasket sine små barneføtter på Byskolen (verdens beste skole, red anm) gikk da på SFO (eller AKS, om du vil..) oppe på Preståsen og der jeg 25 år tidligere søyt og klaget over å måtte gå bakken opp til Preståsen én gang hver 17. mai, så måtte poden nå (uten større sympati fra mor, som mente han hadde godt av gåturen og det er her dobbeltmoralismen kommer inn) gå bakken 5 dager i uka, hele skoleåret fra 1.-3. klasse for å komme seg til SFO.

Nuvel, post-SFO så har junior fortsatt et godt forhold til stedet han fikk lov til å spikke med kniv, klatre på fjell eller lage/skyte med pil-og-bue rett etter skoletid. Det var også her han fikk sitt første møte med livets skyggesider da stedet tidvis frekventeres av noen av byens narkomane, slik at barna tidlig måtte drilles i hva de skulle gjøre hvis de kom over brukte sprøyter (nå skal det sies at dette ikke er et stort problem og personlig har jeg aldri sett snurten av noen sprøyter der).

I dag, etter å ha ligget horisontalt med feber, hodepine og (for sikkerhets skyld) omgangssyke helt siden jeg kom hjem fra maraton i Berlin, var jeg endelig klar for en liten tur ut i frisk luft. Jeg samlet dermed sammen «the usual suspects» av turkompiser (dvs mor, hund, pode og kompis) og valgte bilen hele veien opp til Preståsen (bare sånn i tilfelle en kjapp retrett var påkrevd).

Heldigvis holdt min skrøpelige kropp hele turen og vi fikk trasket Preståsen på kryss og tvers med innlagte utsiktsstopp, vandring rundt Brydedammen, samt en aldri så liten hinderløype for den yngre garde. Vår firbente turkompis var også i ekstase under hele turen da hun nå endelig får lov til å snuse fritt på alt og alle igjen etter noen uker med tøffe restriksjoner grunnet den skumle hundesykdommen som har ridd landet som en mare og spredd frykt blant alle hundeeiere.

Preståsen har flust med benker og piknikområder til fri benyttelse for alle turgåere, så neste helg blir det å dra med seg pølsetermos og saft  for denne gjengen.

Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)

Så langt tilbake jeg kan huske har jeg innehatt et overutviklet konkurranseinstinkt i god kombo med en ikke helt grasiøs tilnærming til nederlag. Med andre ord; jeg ELSKER å vinne og er en ræva dårlig taper. Hvorvidt dette er medfødt eller ervervet (ref. den evige arv vs miljø- diskusjonen) er en uløst gåte, men jeg har mine mistanker om at det å vokse opp med en 18 måneder eldre bror kan (om ikke annet) ha påvirket utfallet.

La oss ta en kjapp tidsreise tilbake til 80-tallet; til en stue, i et hus i den idylliske sommerbyen Sandefjord. En gutt og hans 18mnd yngre søster spiller monopol og det ligger an til å bli jentenes aften da guttens pengebinge er av det skrante slaget. I det øyeblikket jenta går for «the kill», derimot, drar gutten frem et betydelig beløp frem fra et gjemmested under brettet , kommer med en utsagn à la «Oi, disse hadde jeg helt glemt». Litt senere (eller muligens en helt annen dag; er jo tross alt minner fra et barn, så her er alt mulig), er jenta blakk og på god vei til å bli ganske muggen. Da begynner storebror å sitere Ben Redic Fy Fazan fra Flåklypa ( jepp, vi snakker om «Jai mange penga, do raka blak.»), etterfulgt av et tilbud om å låne penger. Trenger jeg å nevnet at en stk søster klikket fullstendig og vi endte opp i nok en slosskamp? «Noen»  hadde nok et snev av anger issues på den tiden. Hvem skulle tro det, så rolig og avbalansert nevnte søster er i dag ( er det latter jeg hører i det fjerne…?).?

En annen episode som «springs to mind» er en episode hvor bror og jeg kappløp opp trappen, jeg tapte, han låste meg ute og jeg klikket (igjen) og slo knyttneven gjennom glassruta i døra (vi snakker tydeligvis om en 10ish-åring med en smule underutviklede konsekvenstekningsegenskaper her). Med knust rute og blodig hånd endret broren min sin rolle fra argeste konkurrent til bestevenn i løpet av sekunder og han kastet seg over telefonen for å ringe moren vår for å fortelle at alt var hans skyld (til tross for en konkurransepreget tilværelse skortet det ikke på søskenkjærlighet…

Noen år senere, på ungdomsskolen, skulle vi ha en 1000 m svømmetest med klær. I det øyeblikket hjernen min oppfattet dette, gikk det ut melding til resten av kroppen at «her skal vi vinne», og siden hjernen min forsøker å være kjønnsnøytral, betydde dette selvfølgelig at både gutter og jenter skulle gruses. En liten strek i regningen som hjernen min ikke klarte å oppfatte, var min 15-årige kropps motvilje mot kroppsnære klær. Resultatet var at jeg stilte opp i en Ball-genser og Ball-bukse i str XXL, der jeg strengt tatt kunne klart meg med M, så med 10 kg ekstra klesvekt (bomulls-Ball-klær i stor str viste seg å ha god vannabsorberingsevne) var det bare å gi bånn gass. Jeg klarte å hale seieren i land, men i retrospekt må jeg anerkjenne at det muligens ikke var verdt det (kanskje…). Allerede under seiersdansen merket jeg smerter i det ene kneet og det endte med en belastningsskade jeg fortsatt har en fjern relasjon til hvis jeg overdriver svømmetreningen.

Så kan vi jo spole enda noen år fremover, til en Bali-tur med en ungdomskjæreste. Nok en gang er Monopol involvert, så tydeligvis er dette spillet min kryptonitt mht fair play og sportman-ship. På den tiden kunne jeg endel indonesisk, siden faren min hadde jobbet der i noen år, så når det strammet seg til, begynte jeg å oversette alle kortene til min fordel (OK, not my proudest moment…). Til tross for at jeg la sjela mi i å jukse, klarte jeg å tape og resultatet ble at jeg slengte jeg hele spillet i veggen (repeat: not my proudest moment, selv om det vel å merke var en miniatyrutgave og ikke full størrelse på spillet…).  Men, til mitt forsvar akkurat her.. Dette forholdet var sterkt konkurransepreget, så det meste av aktiviteter kunne anses å være et null-sum-spill (men for all del; vi trivdes vi veldig godt med ordningen og selv om begge var dårlige tapere blåste det alltid fort over). På samme tur besøkte vi en fornøyelsespark Hvor vi bestemte oss for å spille bordtennis. Jeg  hadde en litt trøblete start og tapte første sett og merket da at han begynte å gi meg sympatipoeng fordi han trodde jeg var urdårlig. SYMPATIPOENG!! For å gjøre en ting klinkende klart; INGENTING trigger et overutviklet konkurranseinstinkt mer enn sympatipoeng, så utfallet ble at jeg grusa ham i andre sett…og tredje…og fjerde. Da var det hans tur til å bli muggen og stikke av. Jeg brydde meg ikke stort der jeg badet meg i glansen av seier, dvs helt til jeg fant ut at vi enda var i pre-mobil-æra og at han verken hadde penger, visste hvor vi var eller hva hotellet vårt het. Resultatet ble at jeg måtte ut på en 2-timers leteekspedisjon gjennom parken på leting etter en meningsfelle-dårlig taper…

En fordel med å bli eldre er at (før eller siden) begynner man å se saker og ting i et litt annet perspektiv. Hos meg begynte dette da jeg begynte å spille golf. Er dere klare over hvor fristende det er å jukse når man har klart å måke ballen langt pokker i vold inn i skogen og man må begynne på en «nål- i-høystakk»- leting eller bite i det sure eplet og få straffepoeng?? Det gikk imidlertid tidlig opp for meg at den eneste som garanterer taper på eget juks er meg selv, så jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har jukset i golf. Jeg skal imidlertid glatt innrømmet at jeg har syndet i forhold til både å tenke tanken og å forsvinne inn i skogen og hamre løs på en stubbe etter et mislykket slag (er en grunn til at jeg pleide å spille i 06:00-tiden på morgenen).

Nå, etter at jeg har fått barn, føler jeg at konkurranseinstinket i stor grad har blitt nøytralisert. Bl.a blir jeg ikke lenger trigget av tanken på å komme først ut av et lyskryss og jeg kan klare å strekke meg til uavgjort mht feks løpekonkurranse med poden. Når det gjelder maratonløp har jeg også kastet inn håndklet for lenge siden og lar det ikke lenger gå så inn på meg når 80-åringer på krykker siger forbi meg på oppløpssiden.  På et område sliter jeg imidlertid  fortsatt og det er ved spørrekonkurranset på tid, som feks Kahoot. Her hopper konkurranseinstinktet rett i førstegir og jeg har klart kunststykket å komme opp i over 135 i puls ved å sitte helt stille og vente på neste spørsmål…

«Tap og vinn med samme sinn, nådde liksom aldri inn»

 

#blogg #dårligtaper #sorelooser

Berlin Marathon – Race Report from the back of the field

In pouring rain, one hour after the gunshot for the elite, it was only the slowest left to start the 46th Berlin Marathon, and among them – me.  As so often before, I had time to repeatedly ask myself the question: Why on earth are you doing this? And the answer is quite simple and it hasn’t got to do with the joy of running or anything like that; I simply do not want my boyfriend to be the only one with a medal around his neck at the end of the day – affectionately mocking me with phrases like “pain is temporary – quitting lasts forever” (true story after I had to leave the race after 25 km in Stockholm due to an injury a few years ago). That is why I did not forfeit, despite fever and sore throat, but decided to give the medal hunt a try.

After just a couple of km I realized that this was going to be tough one (so, what else is new…?). My leg felt like led, and I was not at all able to keep the wanted pace without jumping to pulse zone 4. Not a great start, in other words… After only 15 km I felt completely depleted and then the heavy rain started. Perfect! From here on I was able to wog my way to the finishing line, but the jogging part became constantly shorter and shorter. For the approx. 10 last km, I was actually able to increase the jogging intervals, but that was simply because just walking was too painful to endure.

For the first time in history I used wireless airbuds, with a promised durance of 5 hours, but which only lasted for about 3 (thank you Bose Soundsport). Luckily I had foreseen this problem and had brought the portable charger, so after approx 10 minutes, the airbuds lasted for another hour before I had to repeat the charge.

Nourishment during a race always constitutes a big problem for meg, since my stomach cannot take any kind of sport gels. I did, however, bring with me 2 x baby smoothies, which I was able to digest during the marathon along with a couple of banana bites. Not much, but at least enough to keep me going.

For the last km, up the Under the Linden and to Brandenburger Tor, I was so motivated by the fact that I was approaching the finishing line, so this km was actually my fastest one. If you are thinking “If that was your fastest, then you had more to go on earlier in the race” think again. I REALLY did not! The mere thought of the finishing line along with the cheers of the spectators still left along the course, just gives me a second wind.

FINALLY, I could cross the finishing line and collect my fourth big, fat, Berlin Marathon Medal. My boyfriend had graciously been waiting for me for 90 minutes, so when I had regained my strengths and gotten changed, we left the area. Still runners were out in the course, but now they had closed off the finishing line, so the runners were not able to cross it or collect a medal. It was really heartbroken to watch… I mean, I do get that after 6:15 you do not get an official time, but someone could at least stay behind and give the slowest participants a medal for their effort!

Anyway, since this was my fourth time in Berlin and my boyfriend’s fifth, we have now decided to go for the jubilee membership (10 x Beriln Marathon), so we are already looking forward to next year and hopefully it will be a bit easier than this year.

 

To sum up: I got the medal, and nothing else matters 🙂

 

8 ting jeg HATER med å fly

Det er ikke akkurat en godt skjult hemmelighet at det å reise er en av mine største lidenskaper og jeg skal ærlig innrømme (uten det minste snev av skam) at jeg bruker hver eneste krone jeg har til overs på reiser til nære og fjerne reisemål (dog fortrinnsvis til dem av type varme). Det store aberet med å reise er imidlertid selve reisen dit, så her deler jeg min 8 på topp irritasjonsmomenter i forhold til det å fly.

Starter like greit med en liten avklaring. Noen ville kanskje ha inkludert gråtende baby’er på fly på sin hatliste, men her er jeg ganske så ambivalent. Selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker meg over alt på jord plass ved siden av en baby-familie, kan man jo ikke laste det lille uskyldige knøttet for byrden ved en flytur. Selv har jeg vært utrolig heldig med poden, da han nærmest har vært en engel fra hans første flytur i 6-måneders alder. Husker da en ganske så stresset babymor (les: meg) som skulle både skifte bleie på poden og gå på do samtidig, på en do som overhodet ikke var laget for mer enn én person (hvordan enkelte kan fantasere om mile high-club på de skitne, små avlukkene er for meg en gåte). Jeg skiftet da først bleie på pode og forsøkte så å lene ham inntil veggen mens jeg selv skulle til pers. Det gikk jo selvsagt ikke; stakkars kreket veltet umiddelbart og ble liggende og kave på et gulv ikke akkurat rent nok til å kunne spise av. Jeg tenkte da at det var greit å avlevere ham til faren først og åpnet døra, bare for å bli møtt av en milevis kø av tissetrengte passasjerer. Lite villig til å oppgi min plass i køen, valgte jeg da (les: i nøden spiser fanden fluer osv…) å bare å overlevere lille gullet til nestemann i køen med instrukser om å sende ham nedover i håp om at faren ville gjenkjenne ham da han kom “vandrende”. Det funket som bare det og senere på turen fikk sågar Norwegian-vertinnene et lite crush på poden og bar ham på rundgang til stor glede for foreldrene.

Nuvel, en liten digresjon der altså, men moralen i det hele er at jeg bevisst utelukker uskyldige små babyer fra min hatliste, som forøvrig består av følgende:

 

8.  Trege (som i-så-inn-i-h*-trege) folk i sikkerhetssjekken, dvs folk med 10 metallkjeder, sko med metalltupp, klokke, ringer, ørten PCer/IPader, skjerf, jakke, briller, solkrem, aloe vera juice og jeg vet ikke hva, men iikke viser snev av forberedelse før de står ved kassene og dermed oppholder køen leeeeeeeenge. PS! Av en eller annen grunn klarer jeg ALLTID å havne i en kø full av slike…

 

7. Folk som bringer med seg hele flyttelass som håndbagasje og glatt fyller opp hylleplassen til 5-6 medpassasjerer. Ofte gjør de det kunststykket å fylle opp hyllene bakover i tillegg, slik at de må bakse seg motstrøms etter landing for å raske med seg alt sammen.

 

6. Flyavganger med shuttle-buss ut til/fra flyet. For meg er det omtrent som å vinne i lotto hvis vi (spesielt på distansen Schiphol – Torp med KLM) kan traske rett ombord (evt rett inn i avgangshallen) uten å ta omveien via en shuttle-buss. Tilsvarende lykkefølelse får jeg når jeg blir plassert på øvre bildekk på enten Color Line eller Bastø Fosen, men det er en annen historie).

 

5. Fly fra Gardermoen. Nå kan vel knapt Gardermoen lastes for dette da det er mer et resultat av min nevrotiske trang til å være ute i god tid, men drar vi fra Torp, som kun er 10 min unna med bil og er ganske liten og oversiktlig, er jeg komfortabel med å ankomme flyplassen 1 time før ( OK, kanskje 1,5 time før, who am I kidding…). Skal jeg derimot fly fra Gardermoen, hvor det pleier å være kø på kø på kø, føler jeg at jeg må være der minst 3 timer før. Hvis vi i tillegg skal ta toget, og vi risikerer apostlenes-hester-for sykkel-for buss-for tog, foretrekker jeg å dra dagen før og heller legge en natt på Radisson Blu Gardermoen inn i reisebudsjettet. Har i utgangspunktet en just-in-time-kjæreste, men heldigvis har vi klart å komme til et kompromiss i form av at jeg sier kun når vi skal dra fra Sandefjord og ikke når flyet går og så spanderer jeg heller drikke i baren på Gardermoen når det går opp for ham at det er 3+ timer til flyavgang.

 

4. ikke fullt så små poder som sparker i stolryggen og hvor foreldrene ikke reagerer selv om man stadig kikker seg bakover og forsøker å hinte om at dette ikke er greit. Min strategi er da å henvende meg direkte til «prinsen»/«prinsessen» og spørre om de kan stoppe pronto (fortsatt med ymse respons fra foreldre som endelig er på ferie og har lagt hele barneoppdragelsen på hylla..).

 

3. Folk som ruger i midtgangen ved boarding. Hvor vanskelig kan det være å trekke inn til siden og slippe folk forbi??  Henger forøvrig sammen med tidligere punkt om ikke å ta med et helt flyttelass som håndbagasje. Jo mindre håndbagasje, jo fortere kan man sette seg ned og jo mindre risiko for sen avgang (og ikke minst jo mindre frustrasjon for yours truly…).

2. Folk som annekterer deler av MITT sete eller mitt «space». En gang hadde jeg spandert på meg en plass ved nødutgangen for å få bedre benplass og jeg rigget meg til ved vindusplassen i den tro at dette skulle bli en behagelig og romslig flytur. Da ramler det ned ved siden av meg en bodybuilder med oksenakke og overkropp matchende hunden i gamle Tom & Jerry-filmer. I tillegg bedrev han med seriøs manspreading som ikke overlot meg annet valg enn sammenknepne ben trykket inn mot flyveggen. Enden på visa var at jeg nærmest satt fast som  i en skruestikke mellom overdimensjonerte biceps og vindu (riktignok med lang, om ikke bred, benplass) hele turen..

 

1. Folk som legger ned setet i en voldsom fart,  midt i matserveringen, slik at mat og drikke skvetter veggemellom og man (riktignok kun i ett tilfelle så langt) er forlatt til den grusomme skjebnen av en psoriasisbefengt, glatt skalle hoovering rett over matfatet.

 

Kom på én til, så dette blir en bonus:

Folk som er livredde for ikke å få øye på kofferten sin på rullebåndet og dermed stiller seg kloss inntil og sperrer utsikten for alle andre. Den STREKEN foran rullebåndet er der for en grunn!!

Puh… det var mye eder & galle på en gang… Ikke vær redde; jeg har en del strategier for å takle stresset i forhold til å bedrive min favorittsyssel (= reise).

  • Legger så mange turer til Torp som mulig for å redusere tidsproblemer
  • Foretrekker turer med KLM – hvor jeg har Petroleumskort som gir tilgang til lounge i Amsterdam + tidlig check-in og boarding (GULL verdt)
  • Noise-canceling earphones – for kunne stenge ute uvelkomne lyder

Og det beste av alt er selvfølgelig Å KOMME FREM (begynner allerede å glede meg til neste tur, merker jeg…). Bon Voyage 🙂

 

 

#blogg #reise #fly #ferie