London – båttur på Regent’s Canal

De fleste forbinder vel London med yrende folkeliv og massiv shopping, men ønsker man seg en stakkars time med mer rolig atmosfære, så er virkelig en kanalbåttur fra Little Venice til Cambden Market å anbefale.

Det finnes mange tilbydere av slike båtturer, men valget vårt falt på Jason’s Trip på grunn av live guiding. Ikke ante jeg hvilken historier som lurte seg bak de smale båtene som beveger seg opp og ned langs kanalene i London og hvordan disse på 18/1900-tallet ble trukket frem og tilbake av hester og var viktigste transportmiddel for bl.a kull til fabrikkene i sentrum.  For båtturen betalte vi 12 pund for en enkeltreise (18 pund t/r) og den tok ca 45 min.

 

En litt Ludvig-fra-Flåklypa følelse…

De som kjenner meg vet jo at jeg lever for å relse og jeg var da også på reisefot helt til det øyeblikket Norge stengte ned 13. mars 2020. Siden da har jeg, i tråd med alle reiseregler, stort sett holdt meg i hjembyen, med noen sporadiske sprett oppi fjellheimen.

Så kom åpningen av Norge og avvikling av reiseråd (i allfall for oss fullvaksinerte) og da begynte det definitivt å rykke i reisefoten. Torsdag var dagen da jeg for første gang på 1,5 år satte relativt reiserustne føtter på fremmed jord, hvor jeg febrilsk forsøkte å umdertrykke min «indre Ludvig» som forsøkte å overtale meg om at «detta er farli». Men, det gikk overraskende greit å overkomme angsten- in-spe, så nå nytes London til det fulle.

De eneste reiseregler som gjelde inn i UK etter 4. oktober, er at man (såsant man kommer fra et grønt land) trenger å booke en dag-2-test før avreise. Denne testen har vi tatt i dag i nærheten av Borough Market, så da er det bare å krysse fingrene for at den er negativ…

Magisk tur til Galdhøpiggen


Med sine 2469 meter over havet innehar Galdhøpiggen tittelen “Nord-Europas høyeste fjell” og er med det selvfølgelig et yndet mål for fjellgeiter-in-spe.

Årets tur ble booket inn allerede i april, mens optimismen fortsatt var på topp i forhold til pandemien og hvor vi var lykkelig uvitende om Delta-viruset og dets trussel mot en snarlig gjenåpning. Vi hadde dermed trodd at vi kom til å forsere den beryktede “Styggebrean” i godt internasjonalt selskap, men grunnet nevnte virus sin innmarsj, ble det en helnorsk gruppe som labbet i vei fra Juvasshytta en sensommerdag.

Men, for å ta det hele fra starten… Kl 8 en fredags ettermiddag i midten av august, satte jeg og ei venninne kursen fra Sandefjord mot Juvasshytta i Lom. En liten strek i regningen i forhold til turen vi så lenge hadde gledet oss til, var at vår andre vaksinedose hadde blitt fremskyndet med 5 uker, så det var relativt nystukket (dagen før) og med milde bivirkninger i form av lett feber og hodepine vi tok fatt på den 6,5 timer lange bilturen. Med noen stopp på veien for påfyll av mat/drikke og paracet/ibux, kom vi frem til Juvasshytta på kvelden og slitne, men forventningsfulle tok vi kvelden tidlig for å være opplagte til morgendagens topptur.

Lørdagen våknet jeg med fortsatt feber, samt hovne lymfekjertler, så etter en tidlig frokost, ble det nok en solid dose med paracet og ibux før vi møtte opp ved klatreveggen kl 08:30 for informasjon og utdeling av seler til brevandringen. En bivirknings-befengt kropp ble imidlertid fort glemt da vi så det fantastiske været som skulle følge oss på turen. Strålende solskinn og helt vindstille er jo ikke å forakte. 3 unge, men solide breførere ga ca 100 spente vandrere en rask introduksjon, samt delte ut seler og så begynte vi på første etappe av turen, som var ca 2,8 km med lett stigning frem til breen.

Ved starten av breen ble det en ca 30 min pause mens breførerne forberedte taulagene som skulle vandre over breen. Heldige meg havnet i et tau uten noen verken foran eller bak meg, noe som ga ganske så løse tau til personene foran og bak. Med andre ord, jeg hadde havnet i kjempetrøbbel hvis jeg hadde tråkket gjennom breen (les: gått gjennom til halsen isteden for til kneet, som man ideelt sikter på ved å ha et passe spent tau mellom deltakerne i tautoget). Turen over breen tok ca 50 minutter og med høy solfaktor ble følgets juniorer pålagt solbriller før vi startet. Voksne ble overlatt til eget valg, men solbriller viste seg å være det smarte valget. Underveis så vi solide sprekker i breen i det fjerne og den ene breføreren kunne fortelle at uken før hadde en deltaker tråkket gjennom breen helt til halsen, noe som virkelig motiverte oss til å fokusere på å holde oss på stien.

Da vi nådde slutten av breen, ble vi møtt av en liten stigning på litt sleip ur, noe som selvfølgelig kan være en utfordring når man går i et taulag på ca 40 stk, men etter 100m klatring, kunne vi endelig løsrive oss fra tauet og ta en ørliten pause før siste stigning mot toppen. Her innvilget vi oss en aldri så liten ekstra utsikts-pause, slik at vi virkelig kunne beundre den fantastiske naturen rundt oss.

Turen oppover til toppen var individuell (0,5-1 time), hvor vi fikk kun et tidspunkt når vi skulle være tilbake ved breen igjen. For egen del var det helt greit, for nå merket jeg virkelig at kroppen ikke spilte på lag. Stigningen til Galdhøpiggen fra Juvasshytta er jo i utgangspunktet ikke all verden – kun ca 600 høydemeter, og tempoet var relativt sedat. Allikevel lå pulsen min på i snitt 30 slag høyere enn ved de to oppstigningene til Gaustatoppen (ca 700 høydemeter) i juli. Det ble med andre ord en tøff tur opp til toppen, men å gi seg så nær målet, var selvfølgelig aldri en opsjon. Topp skulle nås og nytes og bilde skulle tas. Etter å ha helt ut 1,5 liter varmt vann til kakao fra termosen på veien, og således kvittet meg med ditto 1,5 kg vekt, så klarte jeg til slutt å karre meg til toppen.

På toppen tok vi kun en kjapp rast på 10 min, før vi startet på veien nedover – livredde for å miste tidsfristen for møtet ved breen, da nedstigningen var rimelig luftig og høydeskrekkfaktoren høy. Jeg fant også ut på veien at Hoka fjellstøvler er fantastisk komfortable i fjellterreng, men er fullstendig ubrukelige på snødekt terreng. Ikke så god følelse å skli og havne på rattata med rimelig bratte stup på hver side, men heldigvis sklei jeg i riktig retning og endte kun opp med såret stolthet, litt ømt halebein og en håndledds-forstuing.


Som dere kanskje har forstått, nedstigningen fra toppen og ned til breen var preget av et høyt spennings- og ditto adrenalinnivå, men da vi var trygd tilbake ved starten av breen var resten av turen en ren solskinnsfylt parademarsj. Vi klarte å komme med på den første taulaget over breen igjen og var tilbake på Juvasshytta over en time før resten av følget.

Vi klarte å karre oss inn på den første middags-seat’ingen kl 18, og nydelig tomatsuppe til forrett, lammestek til middag, dessertbuffet, samt en flaske vin på delings virket helt innenfor etter dagens anstrengelser. Med en ny visitt av lett feber, virket det også helt innfor å ta kvelden klokken 20.

Så for å oppsummere; en helt magisk tur (selv i lett feberrus), i strålende solskinn og med særdeles god stemning. Neste år er planen å forsere Glittertind…

Eventyrsteming i Aurlandsdalen


Ingenting slår ferie i Norge når værgudene har tatt seg sammen og viser seg fra sin aller beste side. Det er bare så synd at man ikke kan planlegge med godt vær i den norske fjellheimen i juli, men på den annen side, usikkerheten får oss i det minste til å verdsette godvær desto mer når det dukker opp.

Sommerens vandretur gjennom Aurlandsdalen kunne like så godt ha startet med «Det var en gang…», for her var eventyrfaktoren høy fra start til slutt, i likhet med stemningen. Aurlandsdalen fra Aurland til Hol er en av de gamle ferdselsårene mellom vest- og østlandet og ble tidligere brukt som gårdsvei, stølsvei og senere som turvei.

Dagen startet tidlig med en shuttlebuss fra Aurland ca kl 8 og ca 50 min senere ble vi satt av ved Østerbø turisthytte, som var starten for turen. Det er mulig å starte allerede på Finse og bruke 3 dager på den nærmere 60km lange turen, men vi nøyde oss med turen fra Østerbø til Vassbygdi på snaue 19 km.

De første par km er relativt lettgåtte, men så kommer det overraskende mange innslag av motbakker til å være en tur med 700 m dropp fra start til slutt. Her kan det med andre ord være greit å gå ut rolig og bare nyte den fantastiske utsikten underveis.


Etter en stund kommer man til et veiskille, hvor man kan velge å holde seg på stien langs elven eller ta en alternativ, luftigere rute via Bjørnestien (med et raust antall ekstra høydemetere). Da jeg syntes at nåværende rute var kupert nok, valgte vi å holde oss til den.

Flere steder på veien er det muligheter for noen avstikkere. Vi kom plutselig over et skilt som viste både «hengebro» og «toalett», og da vi ikke hadde forventet noen av delene, måtte vi jo sjekke det ut. Vi nøyde oss bare med å beskue utedoen, som jo er et fantastisk tilbud til fjellgåere, men hengebrua måtte testes ut (selv om det var med lett skjelvende ben).

Vi tok også en avstikker til Vetlahelvete, en jettegryte med stor underholdningsverdi, som er vel verdt den drøye 500m omveien.

Etter ca 10 km var tiden inne for en aldri så liten rast og rasteplassen var jo intet annet enn magisk; riktignok 1 meter fra stupet, men med en fantastisk utsikt.

Så bar det videre, og med stekende sol og solide 30 grader, angret vi bittert på at vi ikke hadde tatt med oss badetøy der vi med relativt svett lugg passerte medvandrere som avkjølte seg i det kalde vannet. En annen “lesson learned” på turen var å ha med seg mer vann fra start, for vi fant ikke noe egnet sted å fylle vannflasken før etter 12-13 km og da hadde den vært tom en stund.

Noen smale passasjer og et solid kupert parti senere får vi øye på en gammel gård langt der oppe – et skikkelig “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”-sted. Jeg må innrømme at jeg ble litt lang i maska da det viste seg at vi skulle klatre helt dit opp, men det gikk overraskende greit å karre seg oppover og rett før den gamle gården, så var det god tilgang på deilig, kaldt drikkevann rett fra foss.


Gården Sinjarheim ble forlatt i 1922, men ble brukt som fjellgård frem til 1964.


Resten av turen gikk stort sett kraftig nedover, så her var det om å gjøre å holde balansen og ikke skli på de tørre jordmassene. I forhold til de første 3/4 av turen var vel ikke dette partiet direkte spennende, men det kan jo ha noe med at beina begynte å bli en smule signe.

Vips så var vi nede i Vassbygdi, som stort sett bare består av et busstopp, og min gamle, trofaste Garmin-klokke viste at vi hadde brukt 5 timer og 20 minutter på turen gjennom dalen. Da syntes vi at vi hadde fortjent en øl mens vi ventet på bussen.

 

 

Høyt hang jeg og grinete var de (les: vepsen) #MedLivetSomInnsats

Maleprosjekt 2021 – én stk fruentimmer med høydeskrekk og defekt balansenerve i en 22m lift har vært nabolagets underholdning de siste dagene… Ble det perfekt? Så langt derifra, men det ble i det minste BEDRE (ikke la det perfekte bli det godes fiende osv..).

La inn et par ekstra spenningsmomenter ved at jeg klarte å sette meg fast i takrenna, samt at jeg fant ut at jeg har et vepsebol oppunder mønet, med hissige små kreaturer som ikke var så sugne på å få nymalt «yttergang». Måtte løses ved å feste penselen til den lengste forlengeren på markedet og styre liften et par m unna, male (les: kladde pga dårlig monentum) for harde livet og så flykte når antall pissed off veps ble for høyt (men, dessverre ikke alltid så lett å finne riktig spak på liften når man har en 10-12 mugne veps i hæla, så tilbaketrekningingen fremsto nok relativt panikkartet, selv om jeg klarte å begrense meg til et par undertrykte hyl…).

 

Greit at det er en stund til neste gang…

Alle gode ting er 4….

I fjor tok jeg turen opp til Gaustatoppen (4,7km/ca 670hm ) tre ganger og alle tre gangene var den eneste utsikten fra toppen tett tåke. Siste gangen var jeg sågar omtrent alene (møtte kun 3 stk på veien) langs ruten og fikk oppleve både tåke, vind, kulde og snø og da må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for egen helse underveis (hakket tenner i flere timer etterpå), men klarte heldigvis å karre meg opp til toppen og fikk tyllet i meg litt tomatsuppe på turisthytta før jeg valgte å ta Gaustabanen nedover igjen.

Her om dagen fikk jeg en spontan idé om å gjøre et nytt forsøk på toppen og kastet meg i bilen for den ca 3 timers lange kjøreturen fra Sandefjord. Jeg hadde halvveis trodd at parkeringen ved Stavsro skulle være full, men høysesongen har tydeligvis ikke kicket inn enda, for det var flere plaser igjen. Kl 13 satte jeg avgårde, ikke fort, men i det minste jevnt. Som sist gang, glemte jeg helt å drikke / spise underveis, så ca 400 meter før toppen var jeg helt tom og måtte ta en liten rast og kunne da til min store ergrelse se at tåken som vanlig lå over toppen.

1 time og 55 min etter start, kunne jeg plante lett skjelvne føtter på platået 1883 meter over havet og til min store glede var tåken begynt å lette! 10 min senere var tåken så godt som borte og ENDELIG kunne jeg, på fjerde forsøk, skue ut over 1/6 av fastlands-Norge og (ikke minst) få tatt de obligatoriske fotobevisene.

Turen nedover var en liten prøvelse da jeg pga en utfordret balansenerve ikke har verdens stødigste balanseevne og at man i store deler av turen må balansere på store steiner. Da jeg hadde forsert det verste partiet, tillot jeg meg å slappe litt av – noe som viste seg å være en tabbe. Jeg klarte plutselig å tråkke litt feil, dette forover og la inn et par ruller for dramatisk effekt. Det hele skjedde ganske fort og jeg var merkelig nok ikke redd for å slå meg noe særlig, men var mer flau og kikket meg rundt for å se om noen hadde fått det med seg. Det var det ikke, noe som betyr at det aldri har skjedd, ikke sant…..?.

Litt mørbanket, men fattet, kom jeg meg ned til bilen uten flere insidenser for å kjøre de 3 timene tilbake til Sandefjord og sliten som jeg var, oppdaget jeg ikke før i dag morges blåmerkene som vitnet om mitt klodrian-stunt fra i går….

Solstien, Rjukan – …og vipps så var vi på Hardangervidda

Som nevnt i et tidligere innlegg (link), så er Krossobanen (taubane) virkelig en snarvei hvis man ønsker å komme seg kjapt opp på Hardangervidda. Fra toppstasjonen Gvepseborg, finnes det flere korte og lengre ruter man kan gyve løs på.

En av de mest familievennlige, men allikevel kjempefine, turene er turen opp Solstien (4,3 km). Fra Gvepseborg går man først ca 800 meter opp en grusvei, før man tar til venstre ved BH-skiltet (se under) og følger litt senere sherpa-lagde steintrapper opp til en tysk kanonstilling fra andre verdenskrig.

Fra toppen har man en utsikt i alle retninger som kan ta pusten fra enhver av oss og øverst av dem alle troner Gaustatoppen, som fra denne vinkelen virket mye brattere enn opplevd sist år.

Fra toppen kan man enten velge å gå Solstien tilbake, eller man kan gå ned på andre siden og ta den litt lengre Gvepseborg Rundt (5,4km). Et tredje alternativ er jo selvfølgelig å fortsette innover Hardangervidda. Vi valgte Gvepseborg Rundt for denne gang, men lysten til en lengre tur ved en senere anledning er absolutt til stede.

Krosso-banen: Høyt hang vi…., men sure var vi ikke

Alle som har begynt å pushe 50 husker vel Fleksnes-episoden da Marve og Modern satt fast i en av vognene på Krossobanen – taubanen mellom Krosso og Gvepseborg utenfor Rjukan. Vår tur med banen var verken like komisk eller spennende, men det betyr overhodet ikke at det var noe å utsette på underholdningsfaktoren.

Krossobanen er (iflg egen hjemmeside) Norges eldste to-tausbane som fremdeles er i ordinær trafikk og ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til en solhungrig Rjukan-befolkning slik at de kunne komme seg opp i sola på Hardangervidda. Den består av én blå vogn (blåbæret) og én rød vogn (Tyttebæret) som alternerer mellom de to stasjonene hvert 5. minutt.

Toppstasjonen, Gvepseborg, ligger 886 m.o.h og her kan man nyte en god (men noe dyr) lunsj eller en vaffel i Krosso Fjellstue, akkompagnert av spektakulær utsikt. Jeg og poden valgte oss hver vår burger med pommes frites + pepsi max og for dette betalte vi ca 500,-

Ønsker man derimot å ta med medbrakt mat, finnes det utsiktsplatåer med benker hvor man kan spise mens man skuer ut over bl.a. Vestfjorddalen, Gausdalen og (ikke minst) Gaustatoppen.

For de med lopper i blodet kan man også finne Rjukan Klatrepark på toppen, men da lopper var fraværende i vårt reisefølge, nøyde vi oss med én av de mange vandreturene i området og koste oss glugg med fantastisk utsikt i strålende solskinn.

Har man flere krefter igjen på slutten av dagen (noe vi ikke hadde), kan man velge å gå Ryes vei nedover fra topp- til bunnstasjon, en familievennlig tur på ca 4km, som slynger seg nedover åsen med noen innlagte utsiktspunkt og orkideer langs veien.

Av praktiske opplysninger kan nevnes at Krossobanen har en stor, gratis parkeringsplass og er i sommersesongen åpent mellom kl 9-20. Tur/retur-priser er 155 for voksne og 70 for barn og i begynnelsen av juli 2021, er det fortsatt Covid-19 restriksjoner, så husk å ta med munnbind, da dette er påbudt inne i taubanen.

Sabotørstien på Rjukan – Off-Road Version


Sabotørstien er navnet på deler av ruten norske motstandsmenn tok en kald vinternatt under 2. verdenskrig da de skulle sprenge tungtvannsfabrikken på Rjukan for å forhindre at nazistene kunne bruke det i sitt atomvåpenprogram.

Skal man gå denne turen til fots, er det nok et stalltips å gå fra juli og utover, når snøen med sikkerhet har stukket halen mellom bena for sesongen. Vi klarte midlertid ikke å vente på sommeren, så allerede helgen etter 17. mai bestemte vi oss for å gjøre et forsøk.

Vi var heldige og hadde to biler til disp, så vi parkerte den ene på parkeringsplassen til Norsk Industriarbeidermuseum (stiens sluttpunkt aka Vemork) og kjørte så opp til Rjukan Fjellstue (stiens startpunkt) med den andre. Vi tabbet oss riktignok ut da vi skulle sette igjen den ene bilen ved Norsk Industriarbeidermuseum (skylder på ikke-eksisterende lokalkunnskap). Helt nede ved veien var det en stor parkeringsplass som vi klarte å overse. Isteden fortsatte vi oppover den smale veien til selve muséet og klarte utrolig nok å overse et skilt som sa at parkering på toppen var forbudt uten spesiell avtale (noe vi jo ikke hadde). Lykkelig uvitende om regelbruddet forlot vi én bil på toppen og satte kursen mot rutens startpunkt som er Rjukan Fjellstue. Her er det også en romslig parkeringsplass og man betaler avgift på kr 100 ved å vippse til et nummer tydelig opplyst på plassen.

Har man ikke luksusen med to biler, er det også mulig å sette bilen på Norsk Industriarbeidermuseum og ta lokal buss opp til Fjellstua.

Fra Rjukan Fjellstue la vi i vei med godt mot langs en grusvei med relativ stiv stigning. Vi fikk imidlertid første slag i trynet før vi hadde rundet kilometeren. Plutselig mistet vi stien helt pga sne og vann og var i ferd med å gi opp og snu da et aldri så lite mirakel kom gående vår vei i form av selveste eieren av Sabotørhytta, som også har gjennomført utallige guidede turer av Sabotørstien. Vår reddende engel loset oss trygt over det sne/vannkledde området og tilbake på stien. Før vi skilte lag, fikk vi også tips om at det var mye snø langs stien oppe i dalen og at vi burde ta en alternativ rute over myra.

Dette viste seg å være et top-notch tips, for på toppen, i starten av dalen, ble vi møtt av massive snømasser. Vi gikk dermed for den alternative ruten. Problemet var bare at vi begge er litt veiinstruksjonsutfordret og klarte å bomme litt på ruta. Dette førte oss opp i et uføre av våt myr, plumping i elv og klissvåte sko fylt med isvann allerede etter 2,5 km (total lengde på turen skal være på ca 8 km). Heldigvis slapp vi unna det versre regnværet Yr hadde lovet oss, temperaturen var ikke altfor ille 7-8 grader og vi var dekket i ull og vanntett utstyr fra topp til tå, så vi klarte å holde på varmen….iallfall en stund.

Da vi begynte å pushe 4 km, var det ikke lenger mulig å karre seg videre på snøfritt område pga tett kratt og stri elv. Vi hadde da to valg: ta sjansen på å karre oss videre i snøen, eller gi opp og returnere til start. Eller, det var vel igrunnen ikke et reelt valg; vi SKULLE fremover! For å komme frem til snøen, måtte vi hoppe fra buskkledd sten til sten over elven. Allerede på hoppkanten (les: før første sten uti elven) gikk jeg på en smell. Jeg hadde kavet meg ned en litt bratt kolle dekket i snø og skulle til å galant hoppe over første del av elven til en sten midt i. Ved siste steg, gikk jeg imidlertid rett gjennom ca 1 meter med snø og plutselig befant den ene foten seg i iskaldt elvevann opp til kneet. Etter noen sekunders bearbeiding av sjokk og kulde, fikk jeg halt meg opp på steinen og klarte å forsere resten av elven uten flere insidenter.

Så var det å ta fatt på det som senere skulle vise seg å være 1,5 km med dyp og råtten snø, med innlagte fallgruver i form av vannhull. Vi forsøkte etter beste evne å gjøre oss så lette som mulig og balansere på snøoverflaten, men det gikk jo selvfølgelig åt skogen. For ca hvert fjerde skritt vi tok, gikk vi gjennom den råtne snøen helt opp til hofta og det var regelrett bingo hvorvidt foten endte opp på fast grunn eller i iskaldt vann.  Etter ca en times kaving gjennom snøen, hvor vi ikke engang var sikre på om vi var på rett vei (mobilkart ga oss liksom bare en generell idé), var jeg helt tom for krefter og var i ferd med å ta en pause med vann og energibar midt i snøen. Da JJ ropte et stykke fremme at vi straks var klar av snøen, klarte jeg imidlertid å mobilisere nok krefter til ca 10 ytterligere hoftetråkk gjennom snøen, kreker meg ugalant men sikkert over elven på glatte stener og over på trygg, snøfri grunn.

Etter en kjapp 10 min rast hvor vi også fikk vridd mesteparten av isvannet ut av sokkene, kunne vi ta fatt på parademarsjen ned mot Vemork. Denne kunne blitt atskillig mer strabasiøs hadde det ikke vært for vår reddende engel fra tidligere som har startet å rydde stien for nedblåste trær etter en hard vintersesong (klatring over trær var ikke helt innafor akkurat på dette tidspunktet på turen).

Det var med stor andakt vi begynte å nærme oss Vemork og tankene gikk til gjengen som en  natt i feb 1943 hadde sneket seg nedover samme rute for å forhindre at nazistene fikk tak i det atomvåpen-kritiske tungtvannet. Nå skal jeg overhode ikke sammenligne vår byrotte—tur med heltedåden de kara var gjennom, men etter den utmattede ferden vi hadde hatt, fikk vi liksom enda mer respekt for gutta.

Langs Sabotørstien er det satt opp flere informasjonsposter og man passerer også Sabotørhytta på veien (riktignok i en ny utgave, da den gamle ble flyttet av faren til nåværende eier da han ikke likte lokasjoneb). Her er det også mulig å booke overnatting. Siden vi tok en alternativ rute, bommet vi på både hytta og to informasjonsposter (den ene så vi riktignok på avstand, men hadde ikke krefter nok til å forsere ytterligere snømengder for å nå bort til den).

Stien nedover mot Vemork er relativ bratt og med stivfrosne tær, ble også dette en liten utfordring, men endelig var vi ferdige med bratte skogstier og var over på trapper ned mot hovedveien. Nede på veien er det litt over en km ned til parkeringsplassen nedenfor Norsk Industriarbeidermuseum. På dette tidspunktet ble vi klar over at vi hadde bommet på valg av parkeringsplass og ikke nok med at vi denne gangen så skilter med beskjed om at det ikke var lov å parkere på toppen, vi måtte pokker i meg også kreke oss opp den eviglange bakken for å finne ut om vi hadde blitt tauet bort eller fått bot. Heldigvis var det ingen som hadde brydd seg med oss, så vi kunne trygt kaste oss inn i bilen og snike oss nedover igjen.

Hvis noen skulle lure på om jeg har lyst til å begi meg ut på Sabotørstien igjen…JAAAA. Men, jeg tror at neste gang blir litt senere på året, når snøfri sti er garantert. Mulig det også blir en overnatting i sabotørhytta…

Baby-steps til friluftshelt

Det siste året har vært et realt annerledesår hvor vi virkelig har fått kjent på frustrasjon over nedstenging og manglende utenlandsreiser. Men, det har også for egen del ført noe godt med seg; jeg har virkelig fått øynene opp for det fantastiske landet vi tross alt bor i.

Med et hederlig unntak av en Besseggen-tur for 10 år siden, var fasiten før fjorårets sommer 0 høydemeter i den norske fjellheimen de siste 25 årene. Etter en oppvarmingstur til Gaustatoppen sent i juni fikk jeg imidlertid et skikkelig kick og i august hadde jeg gjennomført 3 turer til Gaustatoppen, en runde over Besseggen, Preikestolen og Flørlitrappene, samt kravling opp til fossefall i Geiranger.

Dette året ser det nok en gang ut til at utelamdsreiser må settes på hold, så da blir backup’en en tur opp på Galhøpiggen, nok et par turer opp Gaustatoppen og (ikke minst) sove ute i telt. Byjente som jeg er gar jeg faktisk aldri sovet ute i telt, men det håper jeg det blir en endring på i år. Popup-telt, comfy liggeunderlag, stormkjøkken og sovepose er kjøp inn, men feig som jeg er må jeg ta overgangen fra myk seng i varmt rom til mindre mykt liggeunderlag i kjølig luft litt gradvis. Derfor har jeg dermed slått opp teltet i stua og har planer om å tilbringe noen netter her, før heg forflytter meg ut på en litt kjølig terrasse. Etter dette burde jeg være klar for «the real deal», håper jeg….