10-toppsturen i Sandefjord (med bonustopper)


Vi har i Sandefjord en 10-toppstur og hvert år arrangeres den offisielt av Turistforeningen i byen. I år er datoen satt til 7. juni og toppene som skal bestiges er Presteåsen, Fjellvikåsen, Vardåsen, Gjekstadåsen, Frebergåsen, Bygdeborgen, Hjertåstoppen, Mokollen, Midtåsen og Mølleråsen.

I går kveld spurte jeg ei venninne om hun ville være med på en prøverunde av 10-toppsturen før 7. juni. Siden hun var ganske sliten så det dårlig ut for dagen etter, noe som gjorde at jeg dro ut på egenhånd kl 6 i dag morges for å samle høydemetere i steden, da jeg hadde meldt meg på Runner’s World sitt  «Til himmels race» i dag. Jeg rakk 2 runder med 3 topper (ca 1time og 40 min og ca 300 høydemeter før venninna mi ringte og sa at hun var klar for en 10-toppstur allikevel. Da var det bare å sette kursen hjemover, stappe i seg litt frokost, ta en kjapp dusj og ta fatt på en 10-toppstur en times tid senere.

Første topp på programmet var Presteåsen på ca 44 moh og vi valgte trappeveien opp. Mest sannsynlig ikke et veldig bra tegn at allerede halvveis opp trappene begynte melkesyren i lårene å gjøre seg gjeldende, men vi klarte da å karre oss opp. Vel på toppen var det bare å krysse plenen foran bygningen som fungerer som SFO for byens sentrumsskole (tidligere min egen pode) og fortsette inn i skogen og ned stien som fører ut av skogen og ned til Kilenområdet.

Ved Shell-stasjonen på Kilen tok vi en liten pit-stop hvor jeg fikk kjøpt inn en energidrikk og en sjokolade. Lite visste jeg at dette senere skulle vise seg å være forskjellen mellom å fullføre eller legge seg ned underveis for å dø. På 7ende toppen, hvor kroppen allerede i timesvis hadde grått etter næring, var det å innta en halv bit av en duo Snickers det jeg trengte for å klare å karre meg opp mot neste topp.

Fra Shellstasjonen gikk vi over veien og startet på oppstigningen av Angjelaveien. Der trappene til Presteåsen hadde vært en utfordring for lårmusklene, tok Angjelaveien nærmest knekken på all leggmuskelatur og på toppen av bakken var gelefølelsen utpreget. Da var det å dykke inn i skogen for videre oppstigning. Her hang det heldigvis et skilt med pil mot “Post 2 – Fjellvikåsen”, som var veldig hjelpsomt, da vi aldri i verden ville valgt stien som gikk nedover (!) etter å ha krabbet opp den tunge bakken. Men, det viste seg å være riktig sti og selv om den de første minuttene gikk nedover, tok den med renter igjen senere med relativ kraftig stigning opp mot toppen. Etter en god del pusting og pesing på ganske så trange stier, nådde vi endelig toppen og kunne puste litt ut og nyte utsikten. Når jeg sier “nyte utsikten” er det selvfølgelig et relativt begrep siden vi under et minutt senere tok fatt på returen. På vei tilbake forsøkte vi oss på en snarvei, som viste se å slettes ikke være noen snarvei, men som heller la en 5-600 meter til turen vår. Vi måtte nok gå den harde veien tilbake til krysset mellom skogssti og Angjelaveien og derfra fortsette videre mot noe vi håpet var Kamfjordåsen. Det viste seg etter noen spennende minutter å stemme og vi var dermed på vei mot vår 3. topp.

Fra Kamfjordåsen satte vi kursen ned bakken mot Vardeveien og heldigvis klarte vi å spotte skiltet med pil mot Vardeåsen på andre siden av veien. Vi tok fatt på stigningen til nok en ås vi aldri har ant eksisterte og etter ca 5 min med ganske stiv stigning, var vi på toppen. Jeg må innrømme at dette var noe av det bedre jeg har sett utsiktsmessig fra topper, så her tilbrakte vi faktisk litt i overkant av et minutt før vi satte kursen nedover igjen.

Da vi var tilbake på Vardeveien, fulgte vi veien mot Vardenlia og den beryktede S-bakken som mang en trener har tvunget sine små disipler gjennom. Heldigvis skulle vi denne gangen kun nedover, så vi kom oss ganske så helberget ned bakken og endte opp ved Kastet gjenvinningsstasjon.

Det som skjedde videre viste seg å være en ganske så stor tabbe. Vi trodde at åsen vi så fra S-bakken var Gjekstadåsen og begynte å gå oppover bakken og opp til åsen. På toppen havnet vi inne i et boligområde og kunne ikke se snurten av noe som indikerte at dette var en post i 10-toppsturen. Siden vi tross alt er damer og ikke menn, eier vi ikke noen stolthet i forhold til å spørre om veien, så vi gjorde så og fikk beskjed om at vi var på feil topp og at toppen vi egentlig skulle til var nabotoppen. Dette var selvfølgelig litt demotiverende, men vi forsøkte å ta nyheten med godt mot og beveget oss ned fra toppen vi var på og mot den toppen vi egentlig skulle opp til. Etter litt hjelp (igjen) klarte vi å finne en sti vi antok tok oss opp til toppen, men den viste seg etter hvert å stoppe helt opp. Vi fortsatte da å krabbe oss gjennom greiner og kratt for å komme oss til toppen og til det høyeste punktet kom vi. Der klarte vi å se at den offisielle posten var lokalisert på nabotoppen og etter et tappert forsøk på å komme seg over dit, et forsøk som stoppet ved et lite stup på ca 10m, ga vi opp forsøket og sa oss fornøyd med å ha vært innen 10 meter fra den egentlige posten og (minst) like høyt. Men, til neste gang må vi fokusere mer i starten og forsøke å komme oss inn på riktig sti allerede da.

Fra vår versjon av Gjekstadåsen gikk vi ned den første og beste stien vi fant og havnet til slutt på en enkel grusvei. Den så ut som om den stoppet på et tidspunkt, noe som fikk oss til å gå motsatt vei. Etter ca 10 minutter kom vi til et strømgjerde og et badekar plassert i et gjørmebad (??) med ingen muligheter for å fortsette, så vi måtte bare returnere til utgangspunktet og jammen fant vi da et veien jo fortsatte ut til Helgerødveien.

Etter å ha passert Gokstadhaugen, måtte vi igjen spørre “en venn” i form av en tilfeldig fyr som var ute i hagen sin om veien opp til toppen for neste post på programmet, nemlig Fredbergåsen. Her ba jeg også på mine knær om å få lov til å fylle opp vannflasken min og heldigvis med full flaske kunne vi fortsette opp Helgerødveien og ta turen inn på en sti vi antok ville ta oss til toppen. Det gjorde den (faktisk) og nesten på toppen kunne vi endelig se et skilt til vedr post 5 – Frebergåsen og rørende nok inneholdt skiltet også en pil mot neste post (6) – Bygdeborgen på Unneberg. Fra skiltet måtte vi gå ca 200 meter oppover til vi fant posten, og så var det å returnere tilbake til skiltet og fortsette mot post 6.

På vei mot post 6 klarte vi selvfølgelig å fomle igjen mht stivalg og med manglende skilting, så vi endte opp på en liten topp hvor vi traff på et eldre ektepar og tydeligvis også hadde en nesten-møte med en rev de hadde spottet et par minutter tidligere. Ekteparet var godt kjent og fulgte oss tilbake til riktig sti og vi kunne fortsette vår nedstigning ned mot Råstadveien, heldigvis uten å møte på rev, men vi klarte å forville oss ut på et privat område og måtte spille litt forvirret for å slippe unna uten skjennepreken (vi hadde nemlig blitt advart av tidligere nevnt ektepar at fyren som eide området var av den litt grinete sorten). Vel nede på Råstadveien gikk vi sporenstreks i feil retning, noe vi ikke fant ut før et par kilometer senere. Må innrømme at det ble en seig etappe tilbake til utgangspunktet før vi kunne bevege oss i korrekt retning og svinge inn veien til Unneberg Skole. Herfra og opp til toppen av Bygdeborgen var det overraskende godt skiltet, så det ville jo vært en fornøyelse å gå hvis ikke det hadde vært for at kroppen min begynte å nærme seg “fullstendig krasj”-stadiet. Men, til toppen kom vi og post 6 var dermed unnagjort.

Post 7 var Midtåsentoppen og vi forsøkte vårt beste å finne den beste veien over, men tabbet oss selvfølgelig ut og valgte en vei som la til ytterligere et par kilometer til turen (som ikke var akkurat det vi trengte på dette tidspunktet). Det vi skulle ha gjort var (tror vi) var å gå litt tilbake mot Unneberg skole og se om vi kunne finne en liten vei som gikk mot Hjertåstoppen. Isteden fulgte vi stien fra Bygdeborgen til Brekkeringen, som selv om den viste seg å være “the scenic route” med oldtids steinringer og greier, var den fortsatt en omvei og vi endte opp på Linglemveien, med god sikt til Torp flyplass.

 

Vi spaserte bortover Linglemveien til vi så et skilt mot Hjertåstoppen, samtidig som vi forsøkte å overse skiltet med pil mot  Bygdeborgen og en vei som ville spart oss for atskillig med tid. Hjertåstoppen er turens høyeste punkt på 148 moh og lår og legger fikk kjøre seg på nytt i det vi nærmest krabbet oppover flere bratte partier. Vi hadde håpet det skulle gå en sti fra toppen og videre nedover mot Åbol, men den gang ei. Vi måtte nok pent komme oss ned den veien vi hadde klatret opp og så fortsette gjennom Hjertåsskogen via lysløype til vi nådde parkeringsplassen. Igjen mistenker vi at vi ikke nødvendigvis klarte å finne den beste veien mellom to punkter, men med de utfordrede retningssansene våre, er det umulig å si for sikkert.

Fra parkeringsplassen forsøkte vi å gå langs jordene helt til det ikke gikk lenger og vi måtte dukke inn i skogen, eller krattet som noen ville kalt det. Etter å ha fumlet rundt der noen minutter, bestemte vi oss for grasiøst å hoppe over en liten avgrunn med en liten bekk og over til åkeren på andre siden. For å si det slik, det var ikke noe grasiøst i det hele tatt med måten vi tok oss over, men vi klarte det. Her gikk det en liten sti langs åkeren som vi fulgte helt til den igjen bare stoppet opp ved et skog/kratt nok en gang. Denne gangen bestemte vi oss for ikke å angripe krattet igjen, så vi endte opp med rett og slett å gå rett over åkeren. Ganske sikkert ikke så populært, men ganske så livsnødvendig fra vårt ståsted akkurat da.

Endelig var vi fremme ved Åbol og no var det bare 3 poster igjen. Nok en gang klarte jeg å lede oss inn på en vei som ikke ledet noe sted, men som kun endte opp i en 3-400 meters omvei før vi traff på korrekt vei opp mot Mokollen Barnehage og derfra opp til toppen av Mokollen.

Etter at Mokollen var unnagjort var det strengt tatt bare sjarmøretappen igjen. Vi gikk litt nedover fra Mokollen til vi traff på stien som leder opp til Midtåsen via en port midt i bakken og dermed var den 9. posten i boks. Fra bunnen av trappen i Midtåsen går det en liten sti nedover som tar det til Dølabakken og vipps var vi på vei mot siste post på Mølleråsen. Den siste stigningen tok riktignok det meste jeg hadde igjen av krefter for å komme meg opp, men mangel på krefter hindret meg ikke i å velge feil vei ned og ende opp i nok en 2-3 minutters forsinkelse før vi fant den riktige veien ned fra Mølleråsen til vi kom til smijernsporten nære bunnen av Dølabakken. Herfra var det å gå med særdeles korte og smertefulle skritt strake veien hjem til Nybyen, hvor jeg så vidt klarte å klatre opp trappen og legge meg i sofaen. Her har pode blitt purret til å servere iskald pepsi max i noen timer nå, så verden begynner endelig å komme i vater igjen.

Som en oppsummering vil jeg si at 10-toppsturen i Sandefjord er absolutt anbefalt å begi seg ut på, men av egen smertefulle erfaring, vil jeg anbefale å anskaffe seg et ordentlig kart først, samt å ikke ryke på en  2 x 3-toppstur med 300 høydemeter og nærmere 8 km innabords før man starter på 10-toppsturen. …

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg