Indonesia – hverdagsliv i Bogor, dødsfall i Pelabuhan Ratu og forsoning på Bali

Et lokalt gatekjøkken

Opptakten

For en halv livsalder siden, nærmere sagt i 1993, fikk faren min et tilbud om å joine et landoppmålings-prosjekt i Bogor, Indonesia. Da Pappa hadde vært veldig hjemmekjær helt siden jeg var liten og mer foretrakk tur med combi-camp til en rolig camping-plass med fiskevann fremfor å krysse landegrensen, var min forundring stor da han sporenstreks aksepterte stillingen og begynte å forberede reisen til verdens fjerde mest folkerike land. Enda større var min glede over tanken på å kunne utvide mitt reise-repertoar, som på den tiden kun besto av et par turer til “Syden” + en Londontur, med en fet tur til Komodovaranenes hjemland.

 

Mitt første møte med Indonesia

Året var 1994 (OL-året) og vi hadde tidenes mest snøfulle og grisekalde vinter. I april var endelig tiden kommet for flukt til varmere strøk (dvs Indonesia). Reisen startet imidlertid litt under pari, da flyturen fra gode, gamle Fornebu til Jakarta var alt annet enn en fornøyelse. Denne reisen ble foretatt i den mørke tidsalder før røykeforbudet ble innført på fly, og da jeg reiste sammen med far, mor og bror, som alle røykte, hadde Pappa bestilt plass helt bakerst i røykeavdelingen også tll meg (lucky me.. ). Så i 15 timer var jeg tvunget til å sitte hostende bakerst i et fly, dekket av et tykt røyklag og observere små-jævlene fra ikke-røyk vandre inn i vår avdeling for å røyke. Søvndeprivert og grinete telepatiserte jeg så mye ganning i retning ikke-røyk jeg kunne mestre i min tilstand av åndenød, men dessverre var det ingenting som slo til…. Men, vi kom da frem til slutt og (etter å ha kokt klærne og forsøkt å kamuflere røyklukten med en 2 timers dusj og et par dunker med såpe), var jeg klar for å utforske området…

Vila Duta
Vila Duta
Utenfor huset vårt i Vila Duta

Det første som slo meg var at vi var kommet til et land fullt av kontraster. Området vi bodde i var veldig luksuriøst med store villaer, svømmebasseng, gartnere, sjåfører, bevæpnede vakter og de eneste truende elementene var noen skabbete skinn av noen hunder som gikk i flokk og knurret mot / småglefset etter forbipasserende. Huset vårt var middelt stort, med kjøkken, stue, 3 soverom, bad og en egen avdeling for hushjelpen. Midt i stuen var det et stort hull i taket, over en planteavdeling, slik at det ble et naturlig vanningssystem (fungerte også som en inngangsport for slanger som ville parre seg med pc-ledningen, samt en stor feit edderkopp jeg hadde den glede av å treffe på soverommet mitt en morgen, men det er en annen historie…). Vi hadde også en koslig hageflekk med en liten gullfisk dam og rikelig med utemøbler. Men, så kom det som var litt merkelig… I enden av hagen var det en 3 meter høy murvegg og på toppen av denne muren var det limt knuste glasskår + piggtråd i ca 0,5 meters høyde. Tydeligvis var det noe eller noen man ønsket å stenge ute…

 

Livet bak muren

Nysgjerrigheten over hva som befant seg på andre siden av murveggen ble stadig større, og etter et par dager dro vi ut for å ta en titt. Her snakker vi kontraster på høyt nivå. Kun meter fra der vi levde et ganske bekymringsløst liv med hushjelp, gartner og sjåfør, bodde folk i falleferdige hus uten noen av de materielle godene en bortskjemt tenåring tar for gitt. Sjokket var stort og jeg tror jeg la fra meg mesteparten av de nykkene mine, tilegnet av et helt liv i en privilegert tilværelse der og da. Jeg gjorde meg også to andre observasjoner… 1. selv om de ikke eide nåla i veggen, var det store TV-antenner på hver pappkasse av et hus. 2. Alle var så ufattelige blide og forsøkte med fakter og dårlig engelsk å kommunisere med oss.

 

Bogor

Byen Pappa jobbet i var Bogor, en “liten” landsby ca 1 times kjøretur fra Jakarta, med ca 750.000 innbyggere. Et par år senere, da jeg studerte naturgeografi, lærte jeg forøvrig at Bogor hadde verdensrekorden i antall tordenværsdager, hele 300 (!!!) dager i året. Hver dag startet typisk med strålende solskinn, men i 13-14 tiden skyet det raskt over og begynte å regne, torden og lyne av en annen verden. Da føltes det utrolig trygt å ha en satelitt-antenne på ca 3m i diameter på taket; litt som å ha din helt egne lynavleder… Visse dager var det så ille at Pappa måtte kjøre oss rundt i bilen, som var det eneste stedet vi følte oss trygge, og mens vi kjørte rundt kunne vi se lynet slå ned i stort sett alt som var av høye kraner, trær og diverse rundt oss. Og midt oppi dette, med lyn sikksakkende i alle retninger rundt dem, danset det barn rundt i gatene med store paraplyer med lange metalltupper på toppen (WTF???), men heldigvis observerte vi ingen skader på dem i løpet av reisen.

De to månedene jeg tilbrakte i Indonesia første gang var helt fantastiske og inntrykkene var mange. Vi fikk feiret 17. mai sammen med andre expats, som forøvrig endte med et tequila-race på tom mage og den eneste gangen jeg noensinne har blitt skikkelig grisefull, (men det er klart, skal man først kaste opp, bør det gjøres på et sted med gullforgylte kraner…). Vi fikk også med oss orienteringsløp gjennom jungelen (hvor jeg en gang ble jaget av en flokk med hunder og en annen gang traff på en giftig slange), som endte opp i en on-on,;en samling i etterkant med styrting av øl (evt vann; dvs øl).

Cecilie styrter øl

 

 

Det ble også tid til en tur til Bandung (“Javas Paris”), flere turer til Jakarta og en tur til en ferie-resort i Pelabuhan Ratu.

Lokal taxi i Bogor
 

 

Mitt første kulinariske møte med stekt slange og crispy froskelår
Solnedgang i Pelabuhan Ratu

Min siste tur med Papsen

Året etter, i 1995, pakket jeg ned mine selvstudiumsbøker og reiste på min første utenlandsreise alene ned til Pappa for å tilbringe et par vintermåneder i varmen. Jeg ble fort husvarm og dagene, mens Pappa var på jobb, ble tilbragt ved bassenget, på handlesenteret i Bogor eller foran TV-skjermen (fortsatt bare 20 år, så selvfølgelig var jeg TV-slave…). Internettforbindelse og mobiltelefon var helt ukjent på denne tiden, så jeg fikk jevnlig tilsendt nyheter fra sladderblader og sladder fra utelivet i Sandefjord i posten (tok bare 10 dager å nå frem) fra min BFF hjemme i Sandefjord. Jeg hadde også til enhver tid kontroll over TV-programmet på stedets 2 engelske TV-kanaler (TV-programbladet ble min beste venn). Det som var veldig spesielt med TV-programmene på den tiden, var at det ikke var lov (av religiøse årsaker) å vise kyssescener på TV, så hvis jeg så på en serie som feks Beverly Hills 90210 og det nærmet seg et kyss, kunne plutselig bildet fryse til kysset var over, eller de bare plasserte feks et bilde av en øgle på skjermen til kyssingen var unnagjort). Det var også reklame hvert 3. minutt, noe som var ganske over middels irriterende da reklame-TV fortsatt var i sin spede begynnelse hjemme i moderlandet og når det var bønnetid (flere ganger om dagen), så satte de ikke TV-programmet på pause, men bare overstyrte med bønn (også litt irriterende hvis det var midt i et spennende øyeblikk i filmen/serien..).

 

Jommen hadde jeg ikke tatt vare på min gode venn fra 1995…

 

Pelabuhan Ratu

Mot slutten av ferien min med Pappa, dro vi tilbake til “Dronningekysten” Pelabuhan Ratu og hadde noen fantastiske dager på Samudra Beach Hotel med tennis, soling, bading, og rakk også en tur til en dormant vulkan med hot springs og svovellukt. Pappa, som lett kunne bli litt rastløs, vandret også litt rundt i området og hjalp lokalbefolkningen med ymste småting. Det var kun en restaurant utenfor hotellet hvor de forsto engelsk og der spiste vi middag hver dag, og hver dag ,i det øyeblikket vi kom inn, begynte de å spille Abbas Dancing Queen, siden jeg hadde langt, lyst hår. Ikke så rent lite flaut for min del, men Pappa synes det var rasende festlig. En av dagene vi satt og spiste, ble det slosskamp mellom et par firfisler i taket, hvorpå den ene ramlet ned på tallerken min, mistet halen (forsvarsmekanisme for å forvirre motstander; colour me confused…) og løp av gårde og dermed ble det room service på meg denne dagen (forøvrig mitt første møte med konseptet.. and Cecilie like ).

Stranden på Pelabuhan Ratu
Fantasiske solnedganger
Pappa i sitt ess med fotballnyheter og øl
Pappa hjelper å sjøsette båt
Tatt rett utenfor hotellområdet (= jeg holdt meg til bassenget)
Stranden på Pelabuhan Ratu

 

Bassengområdet på Samudra Beach Hotel
Hot Springs
Hot springs

Etter noen fine dager ved kysten satte vi kursen tilbake mot Bogor og jeg dro hjem til Norge noen dager etter det igjen. Lite visste jeg da at jeg hadde sett Pappa for siste gang. Få måneder etter var han tilbake i Pelabuan Ratu sammen med noen kolleger hvor han druknet rett på utsiden av hotellet vi hadde bodd. Long gone, never forgotten… <3

 

Tiden etterpå

Det tok litt tid å akseptere at Pappa aldri kom til å komme hjem igjen og etter som tiden gikk, kjente jeg på savnet etter å dra tilbake for å føle meg litt nærmere ham. I 1997 ble reisen noe av, riktignok ikke til Java, men til en annen øy i Indonesia; Bali.

 

Bali

De første dagene på Bali var litt sorgmodige og jeg tenkte mye på Pappa, men jeg klarte allikevel å få en kjempefin ferie på Sanur og Kuta Beach, med tur til Ubud og Tanah Lot, mating av mannevonde aper, holding av kjempeflaggermus, inntak av grillet mais og øl på stranden ved solnedgang og ikke minst sol og varme (som senere har blitt mitt kjennemerke…). Det føltes da ikke lenger så vedmodig å tenke på Indonesia, men jeg tenkte den gang (og tenker fortsatt) at jeg har lyst til engang å reise tilbake til Pelabuhan Ratu for en ordentlig closure.

#indonesia #bali #ferie #blogg #reise
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg