Når teknologien svikter (#krise)

Med kun 7 uker igjen til Chicago Marathon, og en god del backlog mht til oppladning, er det bare å krise-trene så ofte man kan for å kunne klare å wogge seg gjennom de 4,2 mila. Da jeg som oftest er helt knekt på kvelden etter en dag krokbøyd over laptop’en og ikke evner å rulle meg ut av sofaen hvis stussen først har fått kontakt, har jeg funnet ut at enten må jeg trene på morgenen eller rett etter jobb uten å ha vært hjemom først. 

I dag ble det morgentrening og jeg spratt (alt er relativt…) opp av sengen kl 05:15 og var oppe ved Bugårdsdammen ca 05:35, så slettes ikke verst. Merker at motivasjonen til å komme seg ut nå faller i takt med antall soltimer. Det var både dunkelt og grått da jeg gikk ut døra kl 05:30, men heldigvis tok det ikke lang tid før det ble lyst nok til at jeg turte å låse opp bilen oppe i Bugårdsparken og starte på de 8,5 x 1150 m jeg hadde planlagt. 

Så, etter knappe 2km skjer det som ikke skal skje! Jeg hadde planlagt alt dagen før; lagt frem treningstøy, sjekket temperaturvarsel, lagt vann klart i kjøleskapet, lagt frem øreproppene. MEN, jeg hadde glemt å lade treningsklokka (#TABBE). Denne vidunderlige tingen som forteller meg alt fra sovetid, stressnivå, generell aktivitet og (det aller viktigste) tid/lengde/fart/puls når man trener dør og jeg er in the dark (og litt muggen) de resterende 8 km. Enda godt jeg kjenner lengden rundt dammen og tidspunktet jeg startet, så da klarte jeg sånn noenlunde å treffe på 10 km. Wogge-intervallene måtte jeg imidlertid “ta på gefühlen”, så slik sett ble treningen litt amputert. 

På den positive siden: jeg var ikke alene ved dammen i dag. I tillegg til endene (som var bemerkelsesverdig pigge i dag), traff jeg på en 15-20 små padder og faktisk noen mennesker også (!). Sistnevnte pleier jo vanligvis ikke å vise seg før etter kl 07 og da gjerne i følge med firbente kreatur, men i dag var det opptil flere stykker i treningstøy. 

Jeg var også veldig fornøyd med min nyinnkjøpte Wetsleeve fra Coolstuff, som rommer 3,3dl væske og som jeg tar en sip av ved hver gå-intervall. Planen er å bruke denne i Chicago i tilfellet krise mellom vannstasjonene. Jeg pleier vanligvis å ha en halvlitersflaske i hånden som varer i ca 21 km, men som jeg som oftest ikke klarer å slenge fra meg før mål. Da er hendene så hovne at flasken nærmest må brekkes løs fra hånden. Men, jeg har trua på Wetsleeve 🙂

Jeg wogger ikke fort, men jeg blir iallfall svett nok. Her, veldig happy med å være ferdig med dagens trening.

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg