India – fra geitekasting til Taj Mahal

 

I 2005 hadde jeg noen måneders studiepermisjon fra jobb og da studiet besto av spredte ukessamlinger, hadde jeg anledning til å reise noen uker mellom slagene. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg til Afrika for å jobbe på et veldedighetsprosjekt i en måneds tid, men etter at et par bomber gikk av i nærområdet rett før jeg skulle betale depositum på reisen, tenkte jeg at dette kanskje ikke var noe for meg allikevel. Så åpnet det seg en annen mulighet….. å besøke et barnehjem i India, drevet av en nordmann på en lokasjon hvor et familiemedlem hadde drevet misjonsarbeid. Planen ble da endret til å møte ham og noen venner av familien på barnehjemmet utenfor Perumapalayam i staten Tamil Nadu sør i India, med innlagt tid til masteroppgaveskriving i varme og komfortable omgivelser i forkant og etterkant.

 

Reisen

Reisen ble lagt opp slik at jeg skulle fly ned til New Dehli og være der i noen dager og jobbe litt med masteroppgaven først. Så hadde jeg fått en utrolig bra pris med Indias svar på Ryanair ned til Chennai, hvor jeg dagen etter (i otta) skulle på en 6 timers togtur til Perumapalyam.

Jeg ankom New Dehli sent på kvelden og fikk, rimelig trøtt i trynet, innlosjert meg på et hotell ikke så langt fra flyplassen. Midt på natten våknet jeg av en lyd borte ved tilslutningsdøren til rommet ved siden av. Jeg gløttet mot døra med et halvt øye og fikk se flere menn (!) som kikket inn. De så forfjamset på meg, ba om unskyldning og forsvant (hadde tydeligvis gått feil). Det verste av alt var at jeg var så jetlag’et at jeg skled rett inn i drømmeland igjen uten orke å prosessere informasjonen. Først noen timer senere innså jeg (fortsatt i søvne) hva som hadde skjedd, våknet med et rykk og fikk barikadert døra med alt av løsøre jeg kunne finne.

Så var det flyturen fra Dehli til Chennai… Flyet var ganske fullt, men da ingen (jeg mener INGEN) ville sitte ved siden av meg, av en eller annen grunn (hadde dusjet og var ren i tøyet og all ting…), hadde jeg 4 seter helt for meg selv, så jeg satt riktig så komfortabelt på turen. Da jeg kom frem til Chennai, var det en kjapp overnatting før det bar avgårde til togstasjonen. Jeg hadde kjøpt togbillett på nettet hjemmefra, men hadde klart å glemme og skrive den ut, Det viste seg å være en #kjempetabbe. Jeg måtte i nærmere 2 timer(!) forklare en Indias svar på “Tante Sofie” på togstasjonen om hvordan jeg hadde klart å glemme å skrive ut billetten. Jeg forsøkte å si at jeg gjerne ville kjøpe en ny billett, men det fikk jeg ikke lov til siden jeg jo allerede hadde kjøpt en billett (glimrende logikk…). Etter hvert begynte jeg å miste alt håp om å rekke toget jeg måtte være på for å møte de andre (ingen mobildekning, så det var ikke mulig å gi beskjed om endring i planer),  da damen  plutselig utbrøt at jeg ikke hadde annet valg enn å la henne skrive ut en kopi av billetten min, men det måtte jeg betale et gebyr på ca NOK 20 (kunne kanskje ha ymtet frempå om den opsjonen et par timer tidligere?)

Ganske så sliten kom jeg meg endelig på toget hvor jeg hadde bestilt sovekupé på økonomiklasse. Sovekupé betød i denne sammenheng køyer i 3 høyder hvor hver rad var atskilt av et forheng. Jeg kom i snakke med en engelsk professor i nabo-køya og spurte pent om han kunne vekke meg når vi var ved stoppet mitt, da jeg var trøtt, samt at jeg skjønte ingenting av det de sa over høytaleren og ante ikke når jeg skulle av. La så alt av verdisaker under hodet og sovnet. Tydeligvis var jeg en form for attraksjon på toget, for hver gang jeg våknet, sto det noen ved forhenget og stirret på meg (ikke det spor creepy..). og flere hentet hele slekta si slik at de skulle se på meg og spurte om de kunne ta bilde med meg.

Min nyervervede professor-venn fikk meg av toget på riktig sted og der ble jeg møtt av resten av reisefølge og tatt med til barnehjemmet.

 

Barnehjemmet

På barnehjemmet fikk jeg hilst på alle barna og det var virkelig en fantastisk gjeng og jeg følte meg straks velkommen. Jeg skulle sove på kjøkkengulvet på det knøttlille kjøkkenet hvor maten ble tilberedt på gulvet av ei gammel kokke. Vinduene minnet mest om fengselsvinduer; uten glass men med metall-barer. TIl tross for en litt hard madrass og en uvant myggnetting, sov jeg som en stein den første natten. Morgenen etter våkner jeg av et spetakkel på utsiden. Jeg går ut og der får jeg vite at de hadde fanget en slange rett på utsiden av vinduet inn mot kjøkkenet. Da jeg spurte om den var farlig var svaret “Yes, 10 minutes dead”, så ikke veldig betryggende med andre ord. Så får jeg greie på at det eneste de hadde gjort med slangen var å frakte den over veien og så  sluppet den løs igjen!!! For å si det slik, jeg sov med 1,5 åpent øye resten av oppholdet. Et par dager senere var det en skorpion på utsiden, så jeg fikk iallfall oppleve dyrelivet på (litt for) nært hold.

Utenfor barnehjemmet
Husdyr på barnehjemmet

 

De neste dagene vandret vi rundt i området ved barnehjemmet og hilste på folk og det var utrolig hvilken mottakelse vi fikk. Da vi besøkte den lokale skolen, stoppet de all undervisning og isteden hadde sangoppvisning for oss. Alle vi traff ba oss hjem til seg og da de fleste levde i ganske kummerlige forhold, ble vi tilbudt alt fra en bolle med ris og krydder til noe som lignet på (og smakte som) kvae. Det var uhøflig å si nei, så vi tok i mot alt vi ble tilbudt og var veldig takknemlige for at magen ikke slo seg helt vrang av alt det rare vi spiste. Men, en dag klarte vi rett og slett ikke mer. Da kom ei nabodame innom med en hjemmelaget gryte av noe slag, Den orket vi ikke å spise da den var supersterk, men vi måtte jo ta imot og sa vi skulle spise den senere. Vi hadde da et problem; vi kunne jo ikke kaste den da dette ville blitt lagt merke til av kokka, så det endte opp med at verten vår gjemte hele gryta under senga si en stund og så gravde ned maten i hagen i nattens mulm og mørke.

Besøk på lokal skole

Lokalt marked
Lokalt marked

 

Fruktbarhetsrituale med geitekasting

Hver dag på barnehjemmet var en opplevelse og da enkelte av barna i landsbyen kunne litt engelsk, pratet vi ofte med dem på vandreturene våre. En ettermiddag kom verten vår til oss og sa at han hadde hørt noen av gutta snakke om en festival med geitekasting. Vi tenkte da at dette MÅ vi jo bare være med på. Som sagt så gjort. Et par av gutta satt på med bilen vår for å vise vei og de hadde skikkelig pynta seg for dette var visstnok også et gigantisk sjekkested. Vi hadde også pyntet oss i lånte sarier, noe som betyr 5 meter stoff tyllet stramt rundt kroppen i nærmere 40 plussgrader (=varmt).

Etter en times kjøretur (og da snakker vi virkelig ut på landsbygda), stoppet vi ved en annen landsby som var stappfull av festglade mennesker av begge kjønn og i alle aldere. Da de så oss komme ut av bilen, stoppet alt opp og i løpet av få minutter var vi omringet av superblide folk som ønsket at vi skulle gå med dem i prosesjon til ritualstedet. Etter en halvtimes vandring (i varmen uten vann) innover i ørkenen, var vi fremme og der kunne vi se mange hauger med kokt ris på bakken. Vi så også en rekke små nydelige geitekillinger med blomsterkranser. Å, så søte utbrøt vi, men vi ble straks litt bleke om nebbet da vi hørte hva vi hadde i vente. Dette var visstnok et fruktbarhetsrituale hvor man skulle skjære over strupen på geitekillinger, blande blodet med risen og denne “delikatessen” skulle spises av unge kvinner som ønsket å bli gravide. Jeg fikk spørsmål om jeg ikke ville være med, men jeg påberopte meg å ikke være gift, så det kunne jeg jo “dessverre” ikke. Det var en fullstendig surrealistisk opplevelse og vi ble dratt mellom nysgjerrighet for ritualet og sympati for de stakkars dyra som måtte bøte med livet. så begynte de å kaste geitene opp i luften og da orket vi ikke å se på mer, men måtte gå tilbake til bilen akkopagnert av lyden av breking bak oss. Visstnok var dette et veldig lokalt og rituale, for ingen indere jeg har truffet i etterkant har noensinne hørt om dette.

 

Strandliv

Etter noen fantastisk dager på barnehjemmet dro reisefølget og jeg tilbake til Chennai og denne gangen var det økonomitog på dagtid. Vi snakker om et tog stappfullt av mennesker og hvor spedalske tiggere krabbet under setene og plutselig stakk neven opp for å tigge. Det var helt grusomt å tenke på de forholdene disse stakkars menneskene lever under, da det ikke er noe offentlig sikkerhetsnett i India for syke.

Selv om togturen varte i nærmere 6 timer, var det ikke snakk om å ta turen innom toalettet. Ikke var det dopapir, ikke var det lås og i hver sving fløy døra opp og selv fra bakerste rad i vogna kunne vi kjenne stanken av et toalett som ikke hadde fått oppleve såpe på en god stund. På hvert sted vi stoppet var også stanken av urin fremtredende og vi så årsaken til dette da vi kikket ut vinduet og så mannlige passasjerer late vannet rett på skinnene.

Etter det som føltes som en endeløs togtur var vi endelig fremme i Chennai og etter dager med veldig sterk og til tider rar indisk mat, begynte vi formelig å sikle da vi plutselig så den lettgjenkjennelige logoen til MacDonald’s. En burger nå var absolutt tingen! Stor ble derfor skuffelsen da de jo selvfølgelig ikke serverer kukjøtt i India hvor kua er hellig. I steden hadde de et stort utvalg av vegetarburgere + en fiskeburger (#SKUFFA).

Fra Chennai dro vi litt sørover til det feriestedet, Ideal Beach Resort, for noen dagers avslapping. Området rundt Ideal Beach Resort bar preg av tsunamien som hadde rammet området et par måneder tidligere og overalt kunne man se provisoriske telt for de som hadde mistet hjemmene sine og langs stranden hadde de begynt å bygge en mur for beskyttelse mot bølgene hvis det samme skulle skje igjen. Resortet i seg selv var supert, med fine, store rom, flott bassengområde og en betjening som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Etter dagene på kjøkkengulver med morderiske dyr rett på utsiden, føltes det godt å sove i en ordentlig seng i et rom med glassvinduer.

 

Agra og Taj Mahal

Noen dager senere bar det avgårde til flyplassen for å fly opp til Dehli igjen og derfra dra videre til Agra for å oppleve det fantastiske mausoleumet Taj Mahal, et av verdens syv nye underverker som stormogulen Shah Jahan bygde til ære for sin yndlingskone. Taj Mahal viste seg å være akkurat så spektakulært som vi hadde forventet og de mange optiske illusjonene i byggverket var fantastiske. På vei tilbake til Dehli, stoppet vi også opp ved minnesmerke for der Gandhi ble skutt i 1948.

Stedet der Gandhi ble drept

 

Spa med en lei tvist

Så var tiden kommet for å si farvel til mine reisekamerater og tilbringe de neste 2 ukene i sus og dus på hotellet for å fullføre oppgaven. Jeg levde stort sett på pepsi max og naan- og parathabrød og etterhvert trengte jeg ikke engang si hva jeg skulle ha da jeg ringte roomservice, men de kom meg i forkjøpet og spurte om jeg skulle ha “the usual”.

En kvelding tenkte jeg at jeg skulle forsøke meg på en massasjetime i hotellets spa-avdeling. Jeg var på det tidspunktet ikke så bevandret i spa-verdene, så visste igrunnen ikke hva jeg gikk til. Jeg ble ført inn i en dunkel garderobe av en søt liten dame og får beskjed om at jeg skal ta av meg alt av klær og bare ha på meg en badekåpe som jeg fikk utlevert. Badekåpa tok tydeligvis ikke hensyn til at jeg rager litt høyere enn den gjengse inder og rakk meg bare halvveis ned på låret. Jaja, tenkte jeg… mens jeg ikke følte meg så veeeldig avslappet enda. Så ble jeg ført inn i et rom og får beskjed om å sette meg på en stol. Videre kommer det inn en nydelig gutt med et stort fat som han plasserer beina mine i. OK, tenker jeg, han skal bare vaske føttene; bare slapp av. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort, for da han var ferdig med én fot, plasserte han den til venstre for fatet. So far so good…, men da han var ferdig med høyre fot, satte han den på andre siden av (det store) fatet og jeg forsøker febrilsk å knipe knær og halte og dro i badenkåpen for å få den til å dekke de mest vitale delene. Med andre ord, jeg var fortsatt ikke spesielt avslappet… og verre skulle det bli…

På rommet var det en massasjebenk som føltes som om den lå i flombelysning fra noen spot’er i taket, så da den nydelige, unge mannen ber meg ta av badekåpen og legge meg på RYGGEN(!) oppå benken, får jeg fullstendig panikk. Jeg klamrer meg til badekåpen og ser sikkert livredd ut, for han blir ganske bestyrtet og lurer på om jeg heller ville ha en dame. JA! sier jeg, mens jeg forsøker å dra badekåpen enda tettere rundt meg. Han fyker ut og kommer snart inn igjen med spasjefen som ber så mye om unnskyld for den ubehagelige opplevelsen og sier at de hadde notert seg i resepsjonen at jeg hadde bedt om en mann (as if!!). Nuvel, etterhvert kom det da et kvinnemenneske og massasjen kunne begynne. Jeg fikk et håndkle over meg, men det ble liksom ikke helt den avslappende opplevelsen jeg hadde håpet på. Note to self etter denne insidenten var å alltid kun bestille ryggmassasje og så insistere på å beholde joggebuksa på og det holder jeg fortsatt på.

 

 

 

#Reise #TajMahal #India #Opplevelse #Travel #Blogg
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg