Chicago Marathon – Blod(blemmer), svette og tårer….men, totally worth it!

I fjor sommer var jeg fast bestemt på at Chicago var maratonet hvor jeg skulle perse. Løypa er helt flat og stemningen langs løypa er fantastisk. Jeg var godt i gang med treningen og hadde begynt med PT-timer og greier, da jeg pga litt skrall helse ikke kunne trene på 6 måneder og det var en periode jeg fryktet at jeg aldri skulle orke å trene igjen. Men så, i begynnelsen av juli, hadde jeg en spontanremisjon og plutselig begynte kroppen å funke igjen (ikke bra etter et halvt år på sofaen, men den funket iallfall). Da var det bare å børste støv av drømmen om Chicago Marathon, snøre på seg skoene og begynne å bevege seg. Målet om å perse kunne jeg selvfølgelig bare drite i, så det ble umiddelbart erstattet til å bare rekke tidsfristen, slik at medalje var sikret og jeg fortsatt var med i racet om å bli Abbott Six Star Finisher neste år. Jeg fikk bare til 2 langturer på 21 km før vi dro over Atlanteren, så jeg måtte gamble på at den kjente strategien om å kjefte bena mine fremover når jeg helst bare vil kutte dem av og “call it a day” skulle funke denne gangen også.

Dagene før vi reiste, varslet værmeldingen alt fra 5 grader og regn til 28 grader og sol. Fasiten ble ca 17 grader og regn fra morgenen av, men rett før start var det heldigvis oppholdsvær. Enda man ikke har noen ambisjoner om å prestere, får man alltid et sug i magen der man står og venter på startskuddet sammen med (i dette tilfellet) snaue 45.000 andre; alt fra Mo Farah (som endte opp med ny, europeisk rekord) til woggere som meg.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått start sammen med 03:15-gjengen, noe som var timesvis unna mitt mål for dagen. Da starten gikk, var det med andre ord et hav av løpere som stormet forbi meg og i grunnen så jeg bare rygger de første 5 timene, før jeg faktisk begynte å ta igjen noen (ikke mange, men noen…). Allerede etter første kilometer kom jeg til erkjennelsen om at å traske 4,5 mil i dagene før løpet ikke akkurat er en innertier (hvem skulle trodd det??). Bena var tunge, GPS gikk i spinn pga alle skyskraperne og jeg tenkte at dette kom til å bli en lang dag. Jeg rakk vel knapt å tenke tanken ferdig før regnet begynte å bøtte ned og ble for syns skyld etterfulgt av en litt sur vind. Et stort lyspunkt i det hele var vår egen, private heiagjeng, som løp som piska skinn for å rekke å heie på alle fire av oss på tre forskjellige steder. Ingenting er som å bli møtt med heiarop og flagg når piffen er i ferd med å gå ut.

Jeg klarte å holde tempoet relativt oppe frem til 22-23km, men derfra gikk det fort nedover. Hofta kranglet, det lugget i begge hamstringene og ‘ogg’-en i wogging var snart helt fraværende. For å tenke på noe annet enn hvor synd jeg syntes på meg selv (jada, jada, jeg vet det er høyst selvforskylt og frivillig..), begynte jeg å filosofere over livet der i baktroppen. Vi var en broket gjeng i alle aldere, med alle  hudtyper og fra mange land, med ett felles mål: å komme oss til den hersens mållinjen. Noen måtte gi tapt underveis og lå strødd på bakken eller på bårer ved de medisinske teltene langs veien. Andre deltakere sto/lå i hopetall og desperat forsøkte å tøye bort kramper før de fikk karret seg videre. Jeg slapp unna det grøvste, men jeg måtte en tur innom medisinteltet for massasje av hofta + det var et strekke jeg måtte tøye høfta for hver 500m før jeg klarte å fortsette.

Siden målet jo bare var å sikre medalje, tenkte jeg at jeg likesågodt kunne dokumentere litt underveis, så jeg begynte å ta bilder, slo av en prat med noen politifolk og småpratet litt med noen tilskuere med anti-Trump-skilt.

I starten av maratonet var det flust av religiøse skilt, med høy Jesus-faktor, men de var ikke å se nærmere mål. Jeg la imidlertid merke til et alldeles glimrende reklameskilt for en “ambulance chaser” som var som tatt ut av en amerikansk film (never trust a guy with playmo hair ans a slick smile..).

 

Nuvel, tilbake til selve løpet. Ved 35 km var gangen min ganske zombie-lik (de gamle, trege zombiene riktignok og ikke de raske Brad Pitt-zombiene. På de siste 2-3 km, ble jeg imidlertid så motivert av at det nærmet seg slutten (og jeg ville bare bli ferdig) at jeg plutselig brøt ut i pur jogging (med unntak av den siste lille bakken) og klarte til og med å hoste opp en liten spurt inn mot mål.

Det ble en laaaang tur tilbake til hotellet etter målgang; ikke i km, som kun var én, men i tid og krefter. Jeg fikk karret meg oppi badekaret for en dusj, satte på vannet og begynte å hyle som en stukket gris. Viste seg at jeg hadde fått noen fete, væskende, brannsår histen og pisten, men verst var det på ryggen.

Etterpå var det å dra på seg finstasen, tre på seg medaljen og møte resten på pub før middag. Det var litt sånn “opp som en bjørn, ned som en skinnfell” vibe over gruppa, fra en über-høy stemning i startet til at alle satt å glippet med øynene i 21-tiden. Det ble med andre ord en tidlig kveld.

Summa sumarum: mission accomplished!

#chicago #maraton #chicagomarathon #reise #blogg
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg