Zombier – Who’s afraid of the walking dead (#jeg)

Jeg har igrunnen alltid vært lett-skremt og, ikke minst, lett-påvirkelig, noe som gjør at jeg stort sett styrer unna hele horror-genren når det gjelder film og TV. Noen unntak har det riktignok vært i årenes løp, som da Jaws ble vist på TV hjemme i stua tidlig på 80-tallet og broren min og jeg hadde fått beskjed om å legge oss. Isteden valgte vi å snike på filmen og resultatet var en livslang redsel for haier, en redsel timesvis av Shark Week eller allverdens foredrag om at vi ikke er haiens naturlige bytte, har kunnet kurere. Et annet eksempel var da jeg i ungdommen dro på kino for å se Arachnophobia og endte opp med å daske løs på låret til sidemannen (forøvrig en litt eldre gutt jeg ikke ante hvem var) da tarantellene begynte å hoppe rundt på lerretten, så selv 30 år senere er jeg “not a fan” av noen kryp med 8 bein. Jeg har selv hatt et par traumatiske møter med hårete beist (fortsatt med 8 bein) gjennom årene; både i forbindelse med Thailandstur og under et Indonesiaopphold,  Når man i tillegg hører om historier som denne, der en edderkopp beskrives som en liten hest, da velger jeg å melde meg helt ut… 

Men, nå var det egentlig ikke verken haier eller edderopper dette innlegget skulle handle om. Dette var mere ment som en intro og en blogg-faglig sterk overgang til innleggets egentlige tema; zombier. 

Mitt første møte med zombier i TV-ruta, var vel gjennom splatter-filmen “Braindead” en gang på 90-tallet.Rent bortsett fra alt blodet, det faktum at kroppsdeler ble puttet i blender og så servert som suppe og at en zombie mistet øret sitt i suppen og senere spiste det, var filmen hysterisk morsom. I starten av 20-årene var dette en av favorittfilmene mine og det hendte titt og ofte jeg inviterte folk hjem på nachspiel for å se på filmen. Litt skuffelse var det kanskje å lese i et guttefjes innimellom at “Braindead” var det eneste som sto på menyen på nachspiel’et, men alle som en tok det med fatning (selv om jeg den dag i dag ikke helt skjønner hvordan “Vil du være med hjem til meg og se på Braindead” kan misforstås)..

Nuvel, fast forward 20+ år (#shitjegergammel) og til TV-serien “The Walking Dead”.Kjæresten og jeg ble umiddelbart hektet på serien og binget ned hele første sesong i løpet av en ukes tid og kastet oss så over de neste. Zombiene her var selvfølgelig skremmende, men de var ikke av de raskeste, så jeg ble ikke så altfor stresset av å se på. Men, etterhvert tok tydeligvis underbevisstheten over og jeg begynte å drømme om zombier. Ikke bare én natt, men hver eneste pokkers natt vi hadde sett på en episode. Når jeg også begynte å få gjentagende mareritt om at kjæresten gnagde på meg og jeg våknet helt i panikktilstand, fant jeg ut at jeg og “The Walking Dead” trengte en teknisk time-out (som vi forsåvidt ikke har kommet tilbake fra, 3 år senere). 

Så inntraff selve dødsstøtet som skulle føre til evig skilsmisse mellom meg og zombie-verdenene, nemlig filmen “World War Z”, og jeg lover at grunnen var slettes ikke Brad Pitt (som var nydelig som alltid).  

I denne filmen var det et uendelig antall zombier og enda mer skremmende, de var ufattelig kjappe og kunne lage “menneske”pyramider på sekunder og forsere ethvert hinder. Hele filmen satt jeg med stor redsel og husket nesten ikke på å puste og da filmen var over måtte jeg nærmeste brekkes løs fra setet og løftes bort til bilen. Trenger jeg å nevne at jeg hadde mareritt om zombier samme natt?

#zombie #fobi #sovemedlysetpå #blogg
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg