Kunsten å bli gammel uten å eldes ; eller var det kanskje motsatt ? #happybirthdaytome

Happy birthday to me…

Da sitter jeg her da… som blodfersk 44-åring, 365 dager fra å være i “midten av førtiåra”…  Da man begynner å gå inn i den litt ambivalente fasen med både å sørge over tapet av glatt hud, muskler og kondisjon mm  og samtidig glede seg over at man nok et år har grisebanket “The Reaper” og at man faktisk ikke har det så verst så lenge man “har helsa i behold “(må riktignok et stykke opp på 40-tallet før man begynner å ta den frasen i bruk…). 

Som beskrevet i tidligere innlegg (frykten for å bli gammel) så er det en sur erkjennelse at det fra ca 40-årsalderen går straka vägen nedover. Man trenger liksom noen ekstra minutter i senga på morgenen for å vurdere om man i det hele tatt orker å velte seg ut på gulvet (#stivsomenstokk) og man må legge inn stadig større innsats for å undertrykke det lille sukket/stønnet som vil ut når man skal sette seg ned i godstolen (alle førtiser der ute; ikke lat som om dere ikke kjenner dere igjen…). 

En annen ting som har vært litt hardt å svelge, er at man ikke lenger kan seile på et ungdommelig, uskyldig utseende. Da jeg var yngre kunne jeg slippe unna med det utroligste bare med et blendende smil, store blå øyne og blonde lokker. Nå, derimot, fungerer “uskyldig engel”-tilnærmingen kun i stadig mer dunkel belysning (eller mot stadig eldre personer) og jeg må vel bittert innse at den snart må skrotes i sin helhet.  Nå må det betydelig mer skyts til, så jeg har begynt å finslipe “hysterisk middelaldrende dame” isteden og for en tid tilbake fikk jeg testet dette alternativet med stort hell. Jeg forsøkte å multitaske (dvs snakke med BFF i mobilen mens jeg skulle låse bil i parkeringshus) og det gikk skikkelig dårlig; så dårlig faktisk at jeg helt glemte å putte penger på parkeringsautomaten. Skulle på vinmonopolet for å kjøpe inn vin til vinlotteriet på jobben  + litt prosecco til meg selv. Det ble dermed et par poser med flasker jeg slepte tilbake mot bilen og fra et stykke unna ser jeg en parkeringsvakt i ferd med å bøtelegge bilen min. Neeeei, roper jeg fra lang avstand og stabber meg så raskt jeg kan bortover med polposer i hånd og panikk i blikk. Parkeringsvakten hører på min litt skjærende utlegging om stress, vinlotteri, hente på SFO etc og svarer tilslutt ganske så rolig “Tror jeg nøyer meg med å si god helg, jeg” mens han sletter hele boten. PRICELESS!! Særlig med tanke på at det var privat parkeringsvakt og greier, så herfra og ut skal “hysterisk middelaldrende dame” perfeksjoneres. 

Men, som mange kloke røster før meg har erklært: “Når alt kommer til alt så skal man vel være fornøyd med at man blir eldre, da alternativet neppe er noe å trakte etter…”

Og med disse kloke ord skal resten av dagen bare nytes og i morgen blir det bursdagsmiddag med kjæresten:)

 

#gammel #bursdag #sålengehelsaholder #happybirthday

En nær-halvpart-av-Roxette-opplevelse og grevinneheng-brannsår (#minhelgsålangt)

Jo eldre man blir, jo vanskeligere blir det å kunne henge med på fest 2 uker på rad. Etter forrige helgs fantastiske brunch, var jeg derfor høyst tvilende på om jeg ville holde ut på jobbfesten fredagen etter (dvs i går), men der skulle det vise seg at jeg ikke hadde noe å frykte….

Som vanlig våknet jeg i går i 05:00-tiden, så jeg dro fra jobb ganske så groggy og lengtet vel i grunnen mest til sengen. Etter en aldri så liten powernap, en kjapp dusj og et aldri så lite glass bobler, var jeg imidlertid veldig klar for vorspiel, hvor jeg rakk å bli passe prosecco-glad før vi dro videre på fest 🙂

 

Festens store høydare var opptreden av selveste Per Gessle fra Roxette og da var det bare å hekte løs hoftene, klargjøre strupen og så gå all in. Så der sto vi da, en gjeng halvgamle damer, klistret til scenen med en armlengdes avstand til Per, og danset og sang det vi maktet etter slagere som “Must have been love” og “Sommartider”. Det var simpelthen episk (og da snakker jeg om halvparten av Roxette og ikke nødvendigvis vårt bidrag, men godt å vite at alt ble dokumentert på film)!! Mens vi tok helt av foran der, rakk jeg såvidt å notere meg likheten til filmen “Music and Lyrics”, men jeg fortrengte den noteringen ganske kjapt…

Superstort: Per Gessles plekter 🙂

Hadde det med andre ord utrolig gøy i går, men i 23-tiden var jeg kommet i litt “opp som en bjørn og ned som en skinnfell”-modus og skinnfellen satte derfor kursen hjemover. Det var nok like greit, for da var jeg i det minste tilsnakkendes da poden stormet inn på soverommet kl 06:00 og ville bruke ukepengene sine på Fortnite-currency. Dessuten hadde jeg planer om en lengre treningsøkt, da det kun er 6 små uker igjen til Chicago Marathon og jeg er langt fra klar. 

Treningsøkten ble en 25km woggetur (med mer fokus på “w” enn på “ogg”) på min mangeårige, gode venn tredemølla og da jeg var ferdig, var jeg vel i grunnen helt ferdig (pun intended…).

Som nevnt i innlegget mitt om å bli gammel, så får vi etter hvert som årene skrider frem, ondter på steder vi aldri hadde sett for oss skulle være et risikoområde. I dag fikk jeg en ny en…. brannsår i grevinnehengene!!!! Alder og det som må anses å være en total neglisjering av muskeloppbygging i overarmene, har gjort at jeg har fått litt løs hud på overarmene (såkalt “grevinneheng”). For å forklare litt nærmere… hud mot stoff = gnisninger; gnisninger over 4 timer = auau i form av brannsår = en ikke så helt grei dusjopplevelse i etterkant… 

 

Men, hvis man ser på den positive siden; jeg kom meg gjennom 25 km uten skader eller andre ondter enn brannsår, så da er jeg iallfall litt nærmere å kunne karre meg gjennom Chicagos gater i oktober….

 

#Roxette #fest #Chicatomarathon #trening

Frykten for å bli eldre (#fareforhudbart)

 

Da jeg var yngre tenkte jeg at det å bli eldre kun dreide seg om litt mer sliten hud og litt dårligere kondis etter hvert som årene gikk. Lite visste jeg (heldigvis) om alle de ondtene som plutselig begynner å jage deg fra det øyeblikket du runder 40 og har begynt å pushe 50. Eksempler på dette er selvfølgelig skader på de merkeligste steder. I yngre dager, da jeg spilte volleyball, var skader stort sett lokalisert til “normale” områder som feks overtråkk etter litt uheldig sideforflytning eller å ha landet på en motstanderfot etter en smash, forstuing av fingre etter å ha vært litt for sent inne i en blokk, vondt kne etter litt for mange ganger nede på gulvet eller vond skulder etter år med smashing/serving. Nå, derimot, har jeg begynt å slite med tulleskader som slimposebetennelse i hofta, plantar faciitt i hælen, kramper i tær og betennelse i skinnleggen! Ingen sammenheng med gjennomføring av maraton på labert treningsgrunnlag, forøvrig…

Men, alt er ikke helt mørkt (heldigvis). Det ser ut som om man i sine golden years utvikler en egen evne til å undertrykke sine vondter til en viss grad. Jeg har vært med i flere maraton og knivet mot 80-åringer som ser ut som om de skal gå i bakken hvert øyeblikk, eller som har vært gjennom et slag, slik at den ene armen omtrent deiser i bakken når de løper, men som allikevel kravler seg forbi meg. OK, vet at det kanskje sier mer om meg enn om dem, men jeg lover at hvis jeg er kapabel til å fullføre et maraton i en alder av 80, om det så er krabbende og med bleie, så skal jeg takke alle de guder jeg ikke tror på. 

Men det er ikke bare fysisk form som svinner hen når man blir eldre. Jeg reiser, som alle som kjenner meg vet, både min skjerv og flere andres skjerv til varmere strøk hver vinter, da jeg er mer kuldeintolerant enn den gjengse nordiske innbygger (jada, visse forsøker å overbevise meg om at det bare er psykisk og at jeg bare kan trene mentalt på å bli varmere, men det at “visse” stammer fra de nordligste delene av landet gjør at jeg “beg to differ”).

Uansett.. jeg og mitt blonde oppsyn (som i utgangspunktet ikke er så godt rustet mot UV-stråling) reiser hver vinter sørover for litt krisesoling og for 3-4 år siden la jeg merke til at jeg begynte å få noen pigmenteringsflekker i ansiktet. Fortrengte det en stund, men så startet jeg å google hva det kunne komme av (da selvdiagnose basert på Internett alltid har vist seg å være en sikker vinner hvis man er bekymret..) og kom frem til at det var melasma, er hormonelt og at man burde holde seg unna sola og begynne med faktor 50. Da det med å unngå sol ikke umiddelbart virket appellerende, tenkte jeg at det er jo tross alt ikke så ille, så jeg fortrengte det et par år til.

Et par år (og gradvis mer pigmentering senere), var det å nok en gang ty til Google for litt nærmere lesing og da så jeg at mange som får melasma risikerer å få det på overleppa, slik at det ser ut som en bart…en BART!! (#hjelptbartfør50). OK, en hudbart er vel hakket bedre enn en hårbart som også kan oppstå når man drar på åra, men ikke så store hakket. I ren panikk ble det da å kontakte Norlandia Medisinske Klinikk i Tønskberg (tidligere Osebergklinikken) som ligger i samme bygning som legevakta. Jeg ringte dem på en tirsdag og forventet en time 3-4 måneder senere, så stor var min overraskelse over at jeg fikk time allerede torsdag samme uke. Bestilte samtidig en full føflekk scanning, da nok et googel-søk forespeilte meg opptil flere farlige kasus. 

3 dager senere troppet jeg opp i (nesten) flunkende nye lokaler i Kjellengveien i Tønsberg og nok en gang til min overraskelse ble jeg tatt i mot av legen 1 minutt FØR tiden (!). Første punkt på agendaen var en full føflekk scanning, som viste seg å bestå i at han sjekket hele kroppen for føflekker og undersøkte nærmere alt som kunne krype og gå av uregelmessigheter. Det å ligge i bare undertøyet på en benk i flombelysning er ikke akkurat en av mine favorittsysler, men fyren var effektiv og etter til og med ha sjekket etter farlige flekker mellom tærne, kunne han deklarerer at jeg var utenfor fare. Da det mest helsetruende aspektet var ute av verden, kunne fokuset vris over på det mer estetiske; nemlig pigmenteringen på ansikt og hals, og han hadde råd for dette også. Jeg fikk med meg en resept på en krem (Pigmanorm) som visstnok skal bedre problemet i løpet av 7 uker.

Etter å ha anskaffet preparatet på apoteket konstaterte jeg at den eneste beskrivelsen som var vedlagt var på spansk, fransk og tysk. Det stor riktignok bruksanvisning på norsk på selve etiketten, men den sa jo ingenting om mulige bivirkninger. Google var nok en gang min venn og jeg fant da at en vanlig bivirkning var flassing og rød hud. Enda godt jeg fikk sjekket dette før jobb-fest i morgen, så da må behandling vente til lørdagen. Blir spennende å se om det hjelper, slik at jeg unngår en giga-solhatt og seig og usmørbar faktor 70 når jeg skal ned til varmen i jula. Will keep you posted om resultatet… og i mellomtiden skal jeg i det minste bli flinkere til å bruke solkrem (men, faktor 20-30 vel å merke…). 

#gammel #hudbart #panikk #melasma #Norlandia #Pigmanorm

Når teknologien svikter (#krise)

Med kun 7 uker igjen til Chicago Marathon, og en god del backlog mht til oppladning, er det bare å krise-trene så ofte man kan for å kunne klare å wogge seg gjennom de 4,2 mila. Da jeg som oftest er helt knekt på kvelden etter en dag krokbøyd over laptop’en og ikke evner å rulle meg ut av sofaen hvis stussen først har fått kontakt, har jeg funnet ut at enten må jeg trene på morgenen eller rett etter jobb uten å ha vært hjemom først. 

I dag ble det morgentrening og jeg spratt (alt er relativt…) opp av sengen kl 05:15 og var oppe ved Bugårdsdammen ca 05:35, så slettes ikke verst. Merker at motivasjonen til å komme seg ut nå faller i takt med antall soltimer. Det var både dunkelt og grått da jeg gikk ut døra kl 05:30, men heldigvis tok det ikke lang tid før det ble lyst nok til at jeg turte å låse opp bilen oppe i Bugårdsparken og starte på de 8,5 x 1150 m jeg hadde planlagt. 

Så, etter knappe 2km skjer det som ikke skal skje! Jeg hadde planlagt alt dagen før; lagt frem treningstøy, sjekket temperaturvarsel, lagt vann klart i kjøleskapet, lagt frem øreproppene. MEN, jeg hadde glemt å lade treningsklokka (#TABBE). Denne vidunderlige tingen som forteller meg alt fra sovetid, stressnivå, generell aktivitet og (det aller viktigste) tid/lengde/fart/puls når man trener dør og jeg er in the dark (og litt muggen) de resterende 8 km. Enda godt jeg kjenner lengden rundt dammen og tidspunktet jeg startet, så da klarte jeg sånn noenlunde å treffe på 10 km. Wogge-intervallene måtte jeg imidlertid “ta på gefühlen”, så slik sett ble treningen litt amputert. 

På den positive siden: jeg var ikke alene ved dammen i dag. I tillegg til endene (som var bemerkelsesverdig pigge i dag), traff jeg på en 15-20 små padder og faktisk noen mennesker også (!). Sistnevnte pleier jo vanligvis ikke å vise seg før etter kl 07 og da gjerne i følge med firbente kreatur, men i dag var det opptil flere stykker i treningstøy. 

Jeg var også veldig fornøyd med min nyinnkjøpte Wetsleeve fra Coolstuff, som rommer 3,3dl væske og som jeg tar en sip av ved hver gå-intervall. Planen er å bruke denne i Chicago i tilfellet krise mellom vannstasjonene. Jeg pleier vanligvis å ha en halvlitersflaske i hånden som varer i ca 21 km, men som jeg som oftest ikke klarer å slenge fra meg før mål. Da er hendene så hovne at flasken nærmest må brekkes løs fra hånden. Men, jeg har trua på Wetsleeve 🙂

Jeg wogger ikke fort, men jeg blir iallfall svett nok. Her, veldig happy med å være ferdig med dagens trening.

 

 

 

 

 

 

 

 

Chicago Marathon – Only 2 months left

Denne dukket opp på Facebook feed’en min for noen dager siden og fikk meg umiddelbart til å skjelve i de litt for utrente beina mine:

Source: https://www.chicagomarathon.com

I dag, fem dager og 3 wogge-økter (som fortsatt består av en kombinasjon av walking og jogging), har pulsen sunket litt, men fortsatt føler jeg meg ikke forberedt for det jeg skal igjennom 7. oktober. Heldigvis har Chicago Marathon en cutoff-time på 6:15, så 15 minutter mer enn vanlig, og det kan tenkes at jeg kan trenge disse (selv om jeg håper ikke…). Forøvrig, for de som tror at det bare er å seg gjennom en maraton på 6:15 minutter, er velkommen til å prøve det før de mentalt disser det å komme seg gjennom uten å jogge hele veien. 

Treningen denne uken har vært ganske variert med 3 x 5 km wogge-økter før jobb og 1 x 12 woggeøkt i går, alle på tredemølle. Jeg har også fått lagt inn en svømmeøkt, en sykkeløkt og 1 styrketreningsøkt og i kveld venter en ny wogge-økt, så er i grunnen ganske fornøyd med ukens innsats. Farten har ikke vært all verden, men det er ikke poenget akkurat nå. Nå fokuseres det på å trene opp sener og ledd til å tåle belastningen av 42,2 km på asfalt. 

Det vil bli noen harde uker fremover, men jeg SKAL sikre meg medalje i Chicago, slik at jeg er klar for sjarmør-etappen i Abott six majors marathon i Tokyo i mars. 

Støttende ord tas i mot med stor takknemlighet 🙂

#chicagomarathon #maraton #trening #reise #Chicago

Cecilie – løpingens “Eddy the Eagle”

Hele mitt liv har i grunnen dreid seg mer om ulike typer ballspill og jogging utenom oppvarming til kamp eller løping etter ball har blitt sett på som fullstendig meningsløst. Min muskelhukommelse når det gjelder joggerelaterte muskler kan vel dermed på sitt beste anses å være på et tidlig stadium av demens. 

Mitt angvarige hatforhold til jogging til tross… Da jeg var hjemme med nyfødt pode og det ikke lenger var så lett å bruke 4 timer for å komme seg på volleyball-trening, bestemte jeg meg for å gi den forhattede treningsformen en ny sjanse (det er jo tross alt veldig effektiv trening…) og det var nøyaktig så grusomt som jeg husket det. Blodsmaken gjorde seg gjeldende etter bare 1 km og det hjalp heller ikke at jeg hadde lagt turen langs idyllisk kystlandskap. Så begynte jeg å legge inn korte gå-pauser mellom slagene og vips så ble treningen raskt artigere. Lenger kom jeg også.

I tiden som fulgte meldte jeg meg på noen halv- og helmaraton, men i alle løpene gjorde jeg samme tabbe. Den innarbeidede holdningen om at det er uakseptabelt med gå-pauser i et løp og at man alltid bestrebe løpesteg gjorde at jeg gikk all in fra start og møtte veggen hardt og brutalt allerede ved 18-19 km (noe som gjør de siste 22-23 km til ikke akkurat en høydare av opplevelser). Mitt evige jag etter å strebe etter det umulige (da jeg virkelig IKKE har et snev av talent for løping), førte de neste årene til skader på løpende bånd; røtne kne, skinnleggbetennelse, plantar fascitt, slimposebetennelse i hofta og endel andre vondter på de mest utroligste steder. 

Egentlig burde jeg ha luktet lunta i Amsterdam Marathon, hvor jeg har min bestetid (5:29). Her hadde jeg en møkkadag fra start og begynte å ta korte gåpauser allerede ved 12 km. Men, merkelig nok fikk disse småpausene kroppen min til å skjerpe seg i løpe-dragene og jeg klarte å perse. Det skulle imidlertid ta ytterligere 8 maraton og 1 24-timers løp før jeg innså det jeg burde ha innsett etter Amsterdam; at jeg er mer skapt for wogging enn for løping. Så nå har jeg for alltid skrotet drømmen om kontinuerlig løpesteg til fordel for en spesialisert wogge-teknikk og jeg blir mer og mer overbevist om de mange fordelene med denne typen trening. Jeg har feks nå, i løpet av 7 dager og på nesten et ikke-eksisterende treningsgrunnlag, kommet meg gjennom 2 halvmaraton-distanser. Etter i går har jeg “the mother of all blisters” + avkom på føttene, har ikke mindre enn 3 striper med brannsår da jeg glemte vaselin under treningstoppen, er støl som rakker’n, MEN kjenner ingenting i verken knær, ankel, hæl eller hofte! 

I den siste tiden har det faktisk dukket opp flere og flere artikler med fordelen av wogging, også for mer erfarne løpere, fordi det gjør at man kan trene mer, man unngår skader og man får bedre treningskvalitet. Aktiv Trening  har feks denne artikkelen som gir deg råd for hvor lange gå- og løpedragene skal være. Denne artikkelen fra Runners World beskriver en 17-gangers maratonløpers eksperiment med wogging (fullførte halvmaraton på 1:45 i en knalltøff løype) og denne fra samme sted forfekter at korte gåpauser gjør deg til en raskere løper. For de som ønsker å høre det fra selve wogge-guruen Jeff Galloway, mannen bak “Galloway Run Walk Run method”, kan gjøre dette her. Veldig interessant lesing. For min del er iallfall saken klar; her kastes all skamfølelse på båten og nå er det wogging som gjelder (#woggersunite)

Source: shop.phidippides.com

Selv om jeg er ganske stresset ved tanken på at Chicago Marathon kun er 2 små måneder unna og jeg slettes ikke er der jeg burde være i forberedelsene, er det helt utelukket med noen wogge-relaterte øvelser i dag. Men, noe annet jeg har innsett på mine gamle dager er at ikke alle treninger trenger å dreie seg om wogging, så i dag blir det restitusjonstrening i svømmehallen. 

 

 

 

 

 

#trening #maratontrening #maraton #wogging