Kunsten å bli gammel uten å eldes ; eller var det kanskje motsatt ? #happybirthdaytome

Happy birthday to me…

Da sitter jeg her da… som blodfersk 44-åring, 365 dager fra å være i “midten av førtiåra”…  Da man begynner å gå inn i den litt ambivalente fasen med både å sørge over tapet av glatt hud, muskler og kondisjon mm  og samtidig glede seg over at man nok et år har grisebanket “The Reaper” og at man faktisk ikke har det så verst så lenge man “har helsa i behold “(må riktignok et stykke opp på 40-tallet før man begynner å ta den frasen i bruk…). 

Som beskrevet i tidligere innlegg (frykten for å bli gammel) så er det en sur erkjennelse at det fra ca 40-årsalderen går straka vägen nedover. Man trenger liksom noen ekstra minutter i senga på morgenen for å vurdere om man i det hele tatt orker å velte seg ut på gulvet (#stivsomenstokk) og man må legge inn stadig større innsats for å undertrykke det lille sukket/stønnet som vil ut når man skal sette seg ned i godstolen (alle førtiser der ute; ikke lat som om dere ikke kjenner dere igjen…). 

En annen ting som har vært litt hardt å svelge, er at man ikke lenger kan seile på et ungdommelig, uskyldig utseende. Da jeg var yngre kunne jeg slippe unna med det utroligste bare med et blendende smil, store blå øyne og blonde lokker. Nå, derimot, fungerer “uskyldig engel”-tilnærmingen kun i stadig mer dunkel belysning (eller mot stadig eldre personer) og jeg må vel bittert innse at den snart må skrotes i sin helhet.  Nå må det betydelig mer skyts til, så jeg har begynt å finslipe “hysterisk middelaldrende dame” isteden og for en tid tilbake fikk jeg testet dette alternativet med stort hell. Jeg forsøkte å multitaske (dvs snakke med BFF i mobilen mens jeg skulle låse bil i parkeringshus) og det gikk skikkelig dårlig; så dårlig faktisk at jeg helt glemte å putte penger på parkeringsautomaten. Skulle på vinmonopolet for å kjøpe inn vin til vinlotteriet på jobben  + litt prosecco til meg selv. Det ble dermed et par poser med flasker jeg slepte tilbake mot bilen og fra et stykke unna ser jeg en parkeringsvakt i ferd med å bøtelegge bilen min. Neeeei, roper jeg fra lang avstand og stabber meg så raskt jeg kan bortover med polposer i hånd og panikk i blikk. Parkeringsvakten hører på min litt skjærende utlegging om stress, vinlotteri, hente på SFO etc og svarer tilslutt ganske så rolig “Tror jeg nøyer meg med å si god helg, jeg” mens han sletter hele boten. PRICELESS!! Særlig med tanke på at det var privat parkeringsvakt og greier, så herfra og ut skal “hysterisk middelaldrende dame” perfeksjoneres. 

Men, som mange kloke røster før meg har erklært: “Når alt kommer til alt så skal man vel være fornøyd med at man blir eldre, da alternativet neppe er noe å trakte etter…”

Og med disse kloke ord skal resten av dagen bare nytes og i morgen blir det bursdagsmiddag med kjæresten:)

 

#gammel #bursdag #sålengehelsaholder #happybirthday

ENGLISH: Brunch – the perfect party for earlybirds

Are you (like me)  usually awake at 6 AM, even in the weekends, and have managed to complete all the planned chores for the day by 9? Are you the hightlight of the party until 22 PM, but then quickly become more and more sedated until you are half asleep at midnight? Then brunch is definitely for you! A perfect brunch starts about 12-14 PM and you will usually be bubble-happy and content in good time before the clock strikes 12. 

Here follows my recipe for a fantastic brunch (tested and verified last Saturday):

 

1. The Invite

Send out the invitation for a bubble-brunch in good time and to make the preparations easier, ask everyone to bring a couple of dishes to a common tapas table.  

 

2. Preparations

Start procurement of bubbles (prosecco, cava, cremant, champagne etc..) and make sure that the food you are bringing to the table (in my case; focaccia and Oreo-cheese/ice cream cake) can be prepared in advance (since my kitchen is quite small and I do not want to have to clean it twice on the day of the event). I started the procurement 3 months in advance so that I could split the cost on 3 pay checks.

 

 

 

3. Make Room

Move all obsolete furniture from the living room into the spare bedroom so that 15 persons can sit comfortably, since it turned out that we got one of the extreme few rainy days on the day of the brunch and we could not sit outside as planned. 

 

4. Pynt bord

Procure disposable napkins, plates, cutlery and glasses since you do not have room in your kitchen for that amount of dirty dishes. Ask a fried to come help with the table decorations, since this is really not your area of expertise. 

 

 

5. Decorate the hostess

Make sure to allocate ample time for spa treatments, hot bath, podcast and a small glass of prosecco before the guests arrived (quite deserving after being up since 05:00 to prepare). 

 

Drag on some spanx and a dress and hey, you are ready 🙂

 

6. Eat, Dring and Have Fun 🙂

At least, the brunch on Saturday was a huge success and the food everyone was bringing was nothing short of delicious! Had planned for some serious food documentation, but forgot to do that until half of it had already been eaten. 

OK, in one respect my plan failed, namely wit the early start = early end…. The last guest did not leave until 02:15 AM, but given how much fun we had, it was totally worth it. 

 

7. Sleep Out (yea, right…)

I managed to sleep until 06:15 AM, but then all hope was lost of catching so much as a glimpse more of Mr Sandman. So, by the time my better half dragged himself out of the bed, I was done tidying everything up and he was left with recycling all the empty bottles of prosecco (which was quite a few…). 

 

8. Start to look forward to next year’s event!

Well, here I am already on it…

 

I must admit I new very little about the consept of brunch until I started to travel to Dubai for some sun and relaxation every winter. Here we have attended Friday Brunch at Al Quasr (in Norwegian, but at least you can get a feeling from the pictures) several times and this is still our numero uno thing to do when we go there. 

 

#Brunch #2018 #earlybird

En nær-halvpart-av-Roxette-opplevelse og grevinneheng-brannsår (#minhelgsålangt)

Jo eldre man blir, jo vanskeligere blir det å kunne henge med på fest 2 uker på rad. Etter forrige helgs fantastiske brunch, var jeg derfor høyst tvilende på om jeg ville holde ut på jobbfesten fredagen etter (dvs i går), men der skulle det vise seg at jeg ikke hadde noe å frykte….

Som vanlig våknet jeg i går i 05:00-tiden, så jeg dro fra jobb ganske så groggy og lengtet vel i grunnen mest til sengen. Etter en aldri så liten powernap, en kjapp dusj og et aldri så lite glass bobler, var jeg imidlertid veldig klar for vorspiel, hvor jeg rakk å bli passe prosecco-glad før vi dro videre på fest 🙂

 

Festens store høydare var opptreden av selveste Per Gessle fra Roxette og da var det bare å hekte løs hoftene, klargjøre strupen og så gå all in. Så der sto vi da, en gjeng halvgamle damer, klistret til scenen med en armlengdes avstand til Per, og danset og sang det vi maktet etter slagere som “Must have been love” og “Sommartider”. Det var simpelthen episk (og da snakker jeg om halvparten av Roxette og ikke nødvendigvis vårt bidrag, men godt å vite at alt ble dokumentert på film)!! Mens vi tok helt av foran der, rakk jeg såvidt å notere meg likheten til filmen “Music and Lyrics”, men jeg fortrengte den noteringen ganske kjapt…

Superstort: Per Gessles plekter 🙂

Hadde det med andre ord utrolig gøy i går, men i 23-tiden var jeg kommet i litt “opp som en bjørn og ned som en skinnfell”-modus og skinnfellen satte derfor kursen hjemover. Det var nok like greit, for da var jeg i det minste tilsnakkendes da poden stormet inn på soverommet kl 06:00 og ville bruke ukepengene sine på Fortnite-currency. Dessuten hadde jeg planer om en lengre treningsøkt, da det kun er 6 små uker igjen til Chicago Marathon og jeg er langt fra klar. 

Treningsøkten ble en 25km woggetur (med mer fokus på “w” enn på “ogg”) på min mangeårige, gode venn tredemølla og da jeg var ferdig, var jeg vel i grunnen helt ferdig (pun intended…).

Som nevnt i innlegget mitt om å bli gammel, så får vi etter hvert som årene skrider frem, ondter på steder vi aldri hadde sett for oss skulle være et risikoområde. I dag fikk jeg en ny en…. brannsår i grevinnehengene!!!! Alder og det som må anses å være en total neglisjering av muskeloppbygging i overarmene, har gjort at jeg har fått litt løs hud på overarmene (såkalt “grevinneheng”). For å forklare litt nærmere… hud mot stoff = gnisninger; gnisninger over 4 timer = auau i form av brannsår = en ikke så helt grei dusjopplevelse i etterkant… 

 

Men, hvis man ser på den positive siden; jeg kom meg gjennom 25 km uten skader eller andre ondter enn brannsår, så da er jeg iallfall litt nærmere å kunne karre meg gjennom Chicagos gater i oktober….

 

#Roxette #fest #Chicatomarathon #trening

Frykten for å bli eldre (#fareforhudbart)

 

Da jeg var yngre tenkte jeg at det å bli eldre kun dreide seg om litt mer sliten hud og litt dårligere kondis etter hvert som årene gikk. Lite visste jeg (heldigvis) om alle de ondtene som plutselig begynner å jage deg fra det øyeblikket du runder 40 og har begynt å pushe 50. Eksempler på dette er selvfølgelig skader på de merkeligste steder. I yngre dager, da jeg spilte volleyball, var skader stort sett lokalisert til “normale” områder som feks overtråkk etter litt uheldig sideforflytning eller å ha landet på en motstanderfot etter en smash, forstuing av fingre etter å ha vært litt for sent inne i en blokk, vondt kne etter litt for mange ganger nede på gulvet eller vond skulder etter år med smashing/serving. Nå, derimot, har jeg begynt å slite med tulleskader som slimposebetennelse i hofta, plantar faciitt i hælen, kramper i tær og betennelse i skinnleggen! Ingen sammenheng med gjennomføring av maraton på labert treningsgrunnlag, forøvrig…

Men, alt er ikke helt mørkt (heldigvis). Det ser ut som om man i sine golden years utvikler en egen evne til å undertrykke sine vondter til en viss grad. Jeg har vært med i flere maraton og knivet mot 80-åringer som ser ut som om de skal gå i bakken hvert øyeblikk, eller som har vært gjennom et slag, slik at den ene armen omtrent deiser i bakken når de løper, men som allikevel kravler seg forbi meg. OK, vet at det kanskje sier mer om meg enn om dem, men jeg lover at hvis jeg er kapabel til å fullføre et maraton i en alder av 80, om det så er krabbende og med bleie, så skal jeg takke alle de guder jeg ikke tror på. 

Men det er ikke bare fysisk form som svinner hen når man blir eldre. Jeg reiser, som alle som kjenner meg vet, både min skjerv og flere andres skjerv til varmere strøk hver vinter, da jeg er mer kuldeintolerant enn den gjengse nordiske innbygger (jada, visse forsøker å overbevise meg om at det bare er psykisk og at jeg bare kan trene mentalt på å bli varmere, men det at “visse” stammer fra de nordligste delene av landet gjør at jeg “beg to differ”).

Uansett.. jeg og mitt blonde oppsyn (som i utgangspunktet ikke er så godt rustet mot UV-stråling) reiser hver vinter sørover for litt krisesoling og for 3-4 år siden la jeg merke til at jeg begynte å få noen pigmenteringsflekker i ansiktet. Fortrengte det en stund, men så startet jeg å google hva det kunne komme av (da selvdiagnose basert på Internett alltid har vist seg å være en sikker vinner hvis man er bekymret..) og kom frem til at det var melasma, er hormonelt og at man burde holde seg unna sola og begynne med faktor 50. Da det med å unngå sol ikke umiddelbart virket appellerende, tenkte jeg at det er jo tross alt ikke så ille, så jeg fortrengte det et par år til.

Et par år (og gradvis mer pigmentering senere), var det å nok en gang ty til Google for litt nærmere lesing og da så jeg at mange som får melasma risikerer å få det på overleppa, slik at det ser ut som en bart…en BART!! (#hjelptbartfør50). OK, en hudbart er vel hakket bedre enn en hårbart som også kan oppstå når man drar på åra, men ikke så store hakket. I ren panikk ble det da å kontakte Norlandia Medisinske Klinikk i Tønskberg (tidligere Osebergklinikken) som ligger i samme bygning som legevakta. Jeg ringte dem på en tirsdag og forventet en time 3-4 måneder senere, så stor var min overraskelse over at jeg fikk time allerede torsdag samme uke. Bestilte samtidig en full føflekk scanning, da nok et googel-søk forespeilte meg opptil flere farlige kasus. 

3 dager senere troppet jeg opp i (nesten) flunkende nye lokaler i Kjellengveien i Tønsberg og nok en gang til min overraskelse ble jeg tatt i mot av legen 1 minutt FØR tiden (!). Første punkt på agendaen var en full føflekk scanning, som viste seg å bestå i at han sjekket hele kroppen for føflekker og undersøkte nærmere alt som kunne krype og gå av uregelmessigheter. Det å ligge i bare undertøyet på en benk i flombelysning er ikke akkurat en av mine favorittsysler, men fyren var effektiv og etter til og med ha sjekket etter farlige flekker mellom tærne, kunne han deklarerer at jeg var utenfor fare. Da det mest helsetruende aspektet var ute av verden, kunne fokuset vris over på det mer estetiske; nemlig pigmenteringen på ansikt og hals, og han hadde råd for dette også. Jeg fikk med meg en resept på en krem (Pigmanorm) som visstnok skal bedre problemet i løpet av 7 uker.

Etter å ha anskaffet preparatet på apoteket konstaterte jeg at den eneste beskrivelsen som var vedlagt var på spansk, fransk og tysk. Det stor riktignok bruksanvisning på norsk på selve etiketten, men den sa jo ingenting om mulige bivirkninger. Google var nok en gang min venn og jeg fant da at en vanlig bivirkning var flassing og rød hud. Enda godt jeg fikk sjekket dette før jobb-fest i morgen, så da må behandling vente til lørdagen. Blir spennende å se om det hjelper, slik at jeg unngår en giga-solhatt og seig og usmørbar faktor 70 når jeg skal ned til varmen i jula. Will keep you posted om resultatet… og i mellomtiden skal jeg i det minste bli flinkere til å bruke solkrem (men, faktor 20-30 vel å merke…). 

#gammel #hudbart #panikk #melasma #Norlandia #Pigmanorm

Brunch – Redningen for earlybirds

Er du som meg en som våkner opp i otta (les: før kl 06:00), til og med i helgene, og har unnagjort alle dagens gjøremål før din kjære har rukket å lette hodet fra puta? Er du i fyr og flamme på fest frem til kl 22 og deretter har en bratt nedadgående kurve til nærmest sovende tilstand ved midnatt? Da er brunch tingen for deg (og meg)! En brunch begynner gjerne mellom 12-14, slik at man er mett, boble-glad og ganske forsynt i god tid før en ny dag truer. 

Her følger oppskriften vår for en god brunch (testet og gjennomført sist lørdag):

1. Invitasjon

Send ut invitasjon til boble-brunch ut til gode venner på Messenger med beskjed om at bunnløse glass med bobler serveres og at alle gjester tar med seg litt mat hver til et stort tapasbord

 

2. Forberedelser

Start innkjøp av bobler, så kostnaden kan spres på flere lønninger og sørg for at det spiselige du bringer til bords kan lages i forkant (i mitt tilfelle focaccia og Oreo oste-iskake som begge kunne fryses ned), slik at knøttlite kjøkken kan få være i fred på selve dagen.

 

 

3. Gjør plass

Flytt febrilsk alt av løsøre inn på rommet til poden, slik at 15 stk får plass i stua, da dagen klarte klaffe med en av de få drittværsdagene i sommer og terrassen dermed utgikk.

 

4. Pynt bord

Kjøp inn staslig engangsservice/-bestikk/-glass for mindre rydding dagen derpå, dekk på så alle har tallerken, bestikk og glass og be en god venninne om hjelp til selve pyntingen (da jeg er mere praktisk enn estetisk anlagt)

 

 

 

5. Pynt vertinnen

Legg inn tid til  pampring på badet med både leirmaske, varmt bad, podcast og en Redbull med is (hadde jo selvsagt vært oppe siden 05:00 og følte meg litt gusten og blek)

 

 

Trekk på spanx og kjole og vips er man klar for fest 🙂

 

6. Spis, drikk, ha det gøy 🙂

Brunchen ble veldig vellykket og maten gjestene hadde tatt med smakte jo bare fortreffelig.

Hadde tenkt å foreta mat-dokumentasjon i forkant, men boble-glad som jeg var, kom jeg ikke på det før halvparten var fortært. Nuvel…. fikk tatt noen bilder da, selv om dette bare var en brøkdel av alle delikatessene vi grådig kastet oss over.

OK, så ble planen om tidlig start = tidlig kveld ganske så torpedert (siste gjest dro kl 02:15), men gøy var det, så totally worth it.

 

7. Sov lenge (jada, særlig…)

Klarte å strekke det til 06:15, men da falt ethvert desperat rop etter Jon Blund på stengrunn og jeg kunne likeså godt ta fatt på en ny dag. Men, rakk iallfall å rydde ferdig til min mer sovedyktige halvdel begynte å gløtte med øynene i 12-tiden. 

 

8. Gled deg til neste år!

Der er jeg godt i gang 🙂

 

Jeg må innrømme at jeg visste lite om konseptet brunch før mitt 5. reise til Dubai, hvor vi ble tipset om Friday Brunch på Al Qasr. Den første gangen vi var der, julen 2011, synes vi det var noe av det mest spektakulære kulinariske opplevelsen vi har vært med på. Så oppdaget vi året senere at vi hadde jo kun sett 1/3 av det brunchen hadde å by på. Nå, ca 10 ganger senere, er fortsatt brunchen på Al Qasr vår numero uno prioritering hver gang vi er i Dubai. 

#Brunch #2018

Når teknologien svikter (#krise)

Med kun 7 uker igjen til Chicago Marathon, og en god del backlog mht til oppladning, er det bare å krise-trene så ofte man kan for å kunne klare å wogge seg gjennom de 4,2 mila. Da jeg som oftest er helt knekt på kvelden etter en dag krokbøyd over laptop’en og ikke evner å rulle meg ut av sofaen hvis stussen først har fått kontakt, har jeg funnet ut at enten må jeg trene på morgenen eller rett etter jobb uten å ha vært hjemom først. 

I dag ble det morgentrening og jeg spratt (alt er relativt…) opp av sengen kl 05:15 og var oppe ved Bugårdsdammen ca 05:35, så slettes ikke verst. Merker at motivasjonen til å komme seg ut nå faller i takt med antall soltimer. Det var både dunkelt og grått da jeg gikk ut døra kl 05:30, men heldigvis tok det ikke lang tid før det ble lyst nok til at jeg turte å låse opp bilen oppe i Bugårdsparken og starte på de 8,5 x 1150 m jeg hadde planlagt. 

Så, etter knappe 2km skjer det som ikke skal skje! Jeg hadde planlagt alt dagen før; lagt frem treningstøy, sjekket temperaturvarsel, lagt vann klart i kjøleskapet, lagt frem øreproppene. MEN, jeg hadde glemt å lade treningsklokka (#TABBE). Denne vidunderlige tingen som forteller meg alt fra sovetid, stressnivå, generell aktivitet og (det aller viktigste) tid/lengde/fart/puls når man trener dør og jeg er in the dark (og litt muggen) de resterende 8 km. Enda godt jeg kjenner lengden rundt dammen og tidspunktet jeg startet, så da klarte jeg sånn noenlunde å treffe på 10 km. Wogge-intervallene måtte jeg imidlertid “ta på gefühlen”, så slik sett ble treningen litt amputert. 

På den positive siden: jeg var ikke alene ved dammen i dag. I tillegg til endene (som var bemerkelsesverdig pigge i dag), traff jeg på en 15-20 små padder og faktisk noen mennesker også (!). Sistnevnte pleier jo vanligvis ikke å vise seg før etter kl 07 og da gjerne i følge med firbente kreatur, men i dag var det opptil flere stykker i treningstøy. 

Jeg var også veldig fornøyd med min nyinnkjøpte Wetsleeve fra Coolstuff, som rommer 3,3dl væske og som jeg tar en sip av ved hver gå-intervall. Planen er å bruke denne i Chicago i tilfellet krise mellom vannstasjonene. Jeg pleier vanligvis å ha en halvlitersflaske i hånden som varer i ca 21 km, men som jeg som oftest ikke klarer å slenge fra meg før mål. Da er hendene så hovne at flasken nærmest må brekkes løs fra hånden. Men, jeg har trua på Wetsleeve 🙂

Jeg wogger ikke fort, men jeg blir iallfall svett nok. Her, veldig happy med å være ferdig med dagens trening.

 

 

 

 

 

 

 

 

Chicago Marathon – Only 2 months left

Denne dukket opp på Facebook feed’en min for noen dager siden og fikk meg umiddelbart til å skjelve i de litt for utrente beina mine:

Source: https://www.chicagomarathon.com

I dag, fem dager og 3 wogge-økter (som fortsatt består av en kombinasjon av walking og jogging), har pulsen sunket litt, men fortsatt føler jeg meg ikke forberedt for det jeg skal igjennom 7. oktober. Heldigvis har Chicago Marathon en cutoff-time på 6:15, så 15 minutter mer enn vanlig, og det kan tenkes at jeg kan trenge disse (selv om jeg håper ikke…). Forøvrig, for de som tror at det bare er å seg gjennom en maraton på 6:15 minutter, er velkommen til å prøve det før de mentalt disser det å komme seg gjennom uten å jogge hele veien. 

Treningen denne uken har vært ganske variert med 3 x 5 km wogge-økter før jobb og 1 x 12 woggeøkt i går, alle på tredemølle. Jeg har også fått lagt inn en svømmeøkt, en sykkeløkt og 1 styrketreningsøkt og i kveld venter en ny wogge-økt, så er i grunnen ganske fornøyd med ukens innsats. Farten har ikke vært all verden, men det er ikke poenget akkurat nå. Nå fokuseres det på å trene opp sener og ledd til å tåle belastningen av 42,2 km på asfalt. 

Det vil bli noen harde uker fremover, men jeg SKAL sikre meg medalje i Chicago, slik at jeg er klar for sjarmør-etappen i Abott six majors marathon i Tokyo i mars. 

Støttende ord tas i mot med stor takknemlighet 🙂

#chicagomarathon #maraton #trening #reise #Chicago

Jeg, en svømmer??

Siden jeg er vokst opp i en kystby er jeg fra fødselen av vant til å forholde meg til vann. Det faktum at vi hadde en gammel snekke og pleide å tilbringe somrene ute i Mefjorden, gjorde også at svømmeferdigheter var et must og jeg har mange gode barndomsminner med stuping fra holmer og svømming i sjøen. Uten oppsyn fra voksne selvsagt… dette var andre tider. Noe senere, etter å ha smugtittet på Jaws, utviklet både broren min og jeg haiskrekk og perfeksjonerte det å stupe fra en ganske høy klippe, snu i luften og nesten være oppe igjen på land før vi traff vannflaten, men det er en annen historie…. Uansett, har mange varme barndomsminnene av å putre ut med snekka, plassere mor på en holme (og legge ut madrasser over hele holmen, slik at ingen andre skulle finne på å innvadere den..), putre videre med pappa og bror ut for å fiske, drikke iskald Grans mini-Messina/cola fra medbragt kjølebag, bade i et vann som aldri føltes kaldt  (andre tider… før jeg innførte kravet om minst 23+ i vannet før jeg så mye som stakk en tå ut i vannet…), putre hjemover for å grille selvfanget fisk (førøvrig den eneste fisken foreldrene mine fikk i meg på den tiden).

OK, barndomsminnene er en digresjon. Poenget er at jeg har vært glad i vann siden jeg var liten. I 6. klasse begynte jeg derfor i Sandefjord Svømmeklubb, hvor jeg også fikk lære andre svømmearter enn bryst de neste to årene. Jeg koste meg virkelig i vannet disse årene. Det jeg ikke var fullt så glad for i 13-års alderen var det å drive idrett i badedrakt. For å si det slik; kommer du fra en proletaritarisk familie, ligger det ikke i budsjettet å blåse bort mye penger på idrettsoutfits, så badedrakten jeg stilte i på stevner var vel ikke helt i toppsjiktet og ikke helt flatterende for en pubertal jente med flubby bakende (der er det forøvrig status quo 30 år senere, men nå har jeg i det minste en bedre badedrakt..). Se for deg scenarioet; bittelite hode (som ikke ble noe større av en sjokkrosa badehette), stor rumpe, badedrakt, overutviklede kroppskomplekser og stappfullt med folk på tribunen som skulle se deg klatre opp på startpallen. For å gjøre en lang historie kort; til tross for at jeg digget svømming, valgte jeg å slutte etter et par år til fordel for volleyball, som den gang ble utøvett i fotballshorts og store drakter (senere, da jeg spilte i eliteserien, ble det innført maks-størrelser på draktene, slik at de føltes som pølseskinn, men igjen… det er en annen historie..).

I de neste 30 årene  (shit, jeg er gammel!!) var jeg vel knapt i svømmehallen og den eneste svømmingen jeg utførte var i hotell-bassenger på ferie. Så, ifjor, joinet jeg en venninne i svømmehallen en tidlig morgen og oppdaget til min overraskelse at jeg seg fra de fleste der, uten egentlig å anstrenge meg. Etter år med maratontrening hvor resultatet VIRKELIG ikke har stått til mengde tid lagt inn, følte jeg plutselig følelsen av mestring igjen; den litt kule følelsen som hadde ligget dormant omtrent siden jeg la volleyballskoene på hylla, og jeg bestemte meg raskt da at dette skulle jeg gjøre mer av. Men, så bestemte den pokkers Ménièren seg for å starte og krangle igjen, så det neste halvåret gikk med til ufrivillig karusellkjøring (= ikke noe særlig å befinne seg i vann når verden plutselig begynner å spinne rundt..).

I juni i år dro poden og jeg på ferie til Barcelona, hvor de hadde et bittelite og grunt basseng (ca 8m langt og 1 m dypt; dvs ingen fare selv om det skulle begynne å svimle). Det ble til svømmeøkter på 1000-1500 m hver dag og jeg ble virkelig bitt av basillen. Dette ble fulgt opp i ferien i Dubai 2 uker senere, hvor jeg hadde et helt 25m basseng for meg selv hver morgen. Nå, etter 1 uke tilbake i moderlandet, er klippekort kjøpt inn både til Svømmehallen og til 12,5 meters bassenget på Scandic Park Hotel og på denne uken har jeg klart å presse tiden på 25m fri ned til 21sec og 1000m bryst ned til 24:30. Selvfølgelig et stykke igjen til de virkelig gode tidene, men dette er virkelig noe jeg har lyst til å jobbe mer med. Må bare få fullført maratonene i Chicago og Tokyo først, så jeg kan bag’e den store, fete Abott Major’s Six Finisher Star-medaljen.

Det som er fint med svømming er at den ikke er så avhengig av at kroppen er sliten (type ødelagt) etter andre treningsøkter. I går fullførte jeg, som nevnt i et tidligere innlegg, en halvmaraton jeg overhodet ikke var trent for og senere på kvelden tok det helt av med dansing til 80- og 90- tallslåter i pausene på Fjordfesten. Resultatet ble selvfølgelig en kropp som var så ødelagt at jeg måtte bare dra hjem fra festivalen i 22-tiden og legge meg og til morgenen i dag var den en eneste stor verkebyll i form av stølhet og vannblemmer. Dro derfor til svømmehallen for en roooolig restitusjonsøkt og klarte allikevel å perse på 25 m fri (igjen, jeg var heeeelt ødelagt i kroppen etter i går og var mer som en vandrende vannblemme å regne). Så med fordelene av komplimenterende treningsøkters fortreffelighet i minne, planlegger jeg en sykkeløkt og styrketrening på e2 i morgen tidlig, da denne økten ikke avhenger så mye av evnen til å kunne gå uten å splashe en ny vannblemme…). Dette er forøvrig også treningsmetoder hvor jeg presterer langt under pari. På ergometersykkel ligger jeg foreløpig på belasting 4 og når det gjelder styrke er jeg på “to-golfballer-tredd-på-en-tannpirker”-stadiet, men et sted må man jo begynne, ikke sant? Hvem vet, kanskje jeg til og med klarer å utvikle muskelkraft i de daffe armene mine….

#trening #svømming #blogg

Cecilie – løpingens “Eddy the Eagle”

Hele mitt liv har i grunnen dreid seg mer om ulike typer ballspill og jogging utenom oppvarming til kamp eller løping etter ball har blitt sett på som fullstendig meningsløst. Min muskelhukommelse når det gjelder joggerelaterte muskler kan vel dermed på sitt beste anses å være på et tidlig stadium av demens. 

Mitt angvarige hatforhold til jogging til tross… Da jeg var hjemme med nyfødt pode og det ikke lenger var så lett å bruke 4 timer for å komme seg på volleyball-trening, bestemte jeg meg for å gi den forhattede treningsformen en ny sjanse (det er jo tross alt veldig effektiv trening…) og det var nøyaktig så grusomt som jeg husket det. Blodsmaken gjorde seg gjeldende etter bare 1 km og det hjalp heller ikke at jeg hadde lagt turen langs idyllisk kystlandskap. Så begynte jeg å legge inn korte gå-pauser mellom slagene og vips så ble treningen raskt artigere. Lenger kom jeg også.

I tiden som fulgte meldte jeg meg på noen halv- og helmaraton, men i alle løpene gjorde jeg samme tabbe. Den innarbeidede holdningen om at det er uakseptabelt med gå-pauser i et løp og at man alltid bestrebe løpesteg gjorde at jeg gikk all in fra start og møtte veggen hardt og brutalt allerede ved 18-19 km (noe som gjør de siste 22-23 km til ikke akkurat en høydare av opplevelser). Mitt evige jag etter å strebe etter det umulige (da jeg virkelig IKKE har et snev av talent for løping), førte de neste årene til skader på løpende bånd; røtne kne, skinnleggbetennelse, plantar fascitt, slimposebetennelse i hofta og endel andre vondter på de mest utroligste steder. 

Egentlig burde jeg ha luktet lunta i Amsterdam Marathon, hvor jeg har min bestetid (5:29). Her hadde jeg en møkkadag fra start og begynte å ta korte gåpauser allerede ved 12 km. Men, merkelig nok fikk disse småpausene kroppen min til å skjerpe seg i løpe-dragene og jeg klarte å perse. Det skulle imidlertid ta ytterligere 8 maraton og 1 24-timers løp før jeg innså det jeg burde ha innsett etter Amsterdam; at jeg er mer skapt for wogging enn for løping. Så nå har jeg for alltid skrotet drømmen om kontinuerlig løpesteg til fordel for en spesialisert wogge-teknikk og jeg blir mer og mer overbevist om de mange fordelene med denne typen trening. Jeg har feks nå, i løpet av 7 dager og på nesten et ikke-eksisterende treningsgrunnlag, kommet meg gjennom 2 halvmaraton-distanser. Etter i går har jeg “the mother of all blisters” + avkom på føttene, har ikke mindre enn 3 striper med brannsår da jeg glemte vaselin under treningstoppen, er støl som rakker’n, MEN kjenner ingenting i verken knær, ankel, hæl eller hofte! 

I den siste tiden har det faktisk dukket opp flere og flere artikler med fordelen av wogging, også for mer erfarne løpere, fordi det gjør at man kan trene mer, man unngår skader og man får bedre treningskvalitet. Aktiv Trening  har feks denne artikkelen som gir deg råd for hvor lange gå- og løpedragene skal være. Denne artikkelen fra Runners World beskriver en 17-gangers maratonløpers eksperiment med wogging (fullførte halvmaraton på 1:45 i en knalltøff løype) og denne fra samme sted forfekter at korte gåpauser gjør deg til en raskere løper. For de som ønsker å høre det fra selve wogge-guruen Jeff Galloway, mannen bak “Galloway Run Walk Run method”, kan gjøre dette her. Veldig interessant lesing. For min del er iallfall saken klar; her kastes all skamfølelse på båten og nå er det wogging som gjelder (#woggersunite)

Source: shop.phidippides.com

Selv om jeg er ganske stresset ved tanken på at Chicago Marathon kun er 2 små måneder unna og jeg slettes ikke er der jeg burde være i forberedelsene, er det helt utelukket med noen wogge-relaterte øvelser i dag. Men, noe annet jeg har innsett på mine gamle dager er at ikke alle treninger trenger å dreie seg om wogging, så i dag blir det restitusjonstrening i svømmehallen. 

 

 

 

 

 

#trening #maratontrening #maraton #wogging