Shopping & Champagne – en sikker vinner (eller….?)

Lørdag 29. september var det duket for Shopping & Champagne på Scandic Park Hotell i Sandefjord. Arrangørene, Brødrene Andersen, hadde i forkant gått høyt ut og lovet høy glamfaktor med rosa løper ved inngangen, fotovegg, goodybag, luksuriøse shoppingmuligheter, underholdning og endeløse bobler i alle varianter. Scenen var dermed satt og alt lå til rette for en perfekt dag. Det endte det også med å bli, selv om det lugget litt i starten…

 

Rufsete start

Eventet startet kl 14, og rett før dette gjorde Heidi og jeg vår entré i det fasjonable inngangspartiet på Scandic Park og regnet med å bli møtt med (om ikke blitz-regn så i det minste en haug med feststemte damer…). De eneste personene i resepsjonen var et eldre ektepar, ikke var det satt opp noe skilt om hvor eventet skulle være (noe som gjorde at vi måtte dobbeltsjekke billettene om vi var på riktig sted) og hvis det var en rosa løper der, la vi iallfall ikke merke til den. Ved trappen opp til 2. etasje sto en lapp på veggen om at de aksepterte Vipps, så da tok vi sjansen på at vi var på rett vei. Trappen opp er permanent teppelagt med et staselig, tykt, rødt teppe, så da fikk vi i det minste en ørliten rød-løper-følelse. Senere på dagen la vi merke til et lite stativ ved siden av trappen med et lite lerret av noe slag som visstnok var den reklamerte fotoveggen, men hvor iallfall vi ikke så noen bli avbildet..

Når man reklamerer med høy glam-faktor, bygger det visse forventninger om “det lille ekstra”, eller i det minste at man blir ønsket velkommen ved ankomst, har et trygt sted å henge av seg klærne og (kanskje det viktigste) at man sporenstreks får et glass bobler i lanken. Vel, her har arrangørene definitivt et forbedringspotensiale. På toppen av trappen ble vi møtt av et enkelt, ubemannet klesstativ og en haug av tomme champagneglass (jeg gjentar: tomme champagneglass!!). Da klokken slo 14, var arrangøren MIA (missing in action) og “venterommet” var halvfullt av helt-bobletørste damer i alle aldre.

Litt over kl 14 kommer endelig arrangøren og ønsker velkommen og ber alle ta med seg et glass og komme inn i selve lokalet (noe som ga en akutt Danskebåt-buffet-følelse), men etter den litt rufsete starten tok imidlertid alt seg opp utover dagen (mye takket være boblene).

 

Bobler – og dagen tar seg virkelig opp

Når det gjelder utvalget av bobler, fortjener arrangøren imidlertid en solid 6’er på terningen. Her ble det servert alt fra prosecco, cava og cremant til flere typer champagne og skjenkingen var virkelig generøs. I tillegg var det satt opp en Aperol Spritz-stand for de som trengte en avveksling fra rene bobler. Han ene som serverte bobler var veldig flink til å fortelle litt om de ulike typer bobler, men da jeg forsøkte å spørre han andre om hva slags champagne Ayala var (som han akkurat hadde servert meg), fikk jeg bare til svar at det var “Ayala”. Da stilte jeg ingen oppfølgingsspørsmål, men valgte å Google det isteden. God var den iallfall….

 

Matservering

Da det som kjent er greit å fylle på masseposen med noe ikke-flytende også, ble det servert litt lett fingermat. Det var ikke akkurat et bredt utvalg (bruschetta, wraps, makroner og Brownies), men til gjengjeld smakte  alt fortreffelig. 

Shopping

For min del var ikke shopping-mulighetene all verden. Det var satt opp noen boder med klær, interiør og ulike aloe vera-produkter, men jeg hadde håpet på et lite utvalg av for eksempel spaprodukter eller skjønnhetsprodukter, så shopping-budsjettet mitt forble uberørt og blir med videre til Chicago neste uke (det nærmeste jeg kom å bruke penger på var lua på denne lille krabaten…). 

 

Underholdning

I starten av arrangementet var det sporadisk en Frank Sinatra-lookalike på scenen og sang noen svisker og dro noen vitser, uten at vi helt fikk med oss noe av det. Han tok seg imidlertid litt opp da han fikk assistanse av noen dansere samt Katrine Sørland litt senere på dagen.

Og da har vi kommet til ettermiddagens høydepunkt; Katrine Sørlands foredrag om moter/interiørtrender gjennom de siste 100 årene. Et utrolig underholdende innslag med ei dame som ikke bare ser nydelig ut, men som også er flink til å by på seg selv.  

Da Katrine omtalte mote/interiør fra 1950-tallet, viste hun også en utklipp fra en heimkunnskapsbok fra den tiden. Må spesielt si jeg falt for følgende utdrag (under “Forbered deg selv”-avsnittet): “Bruk et kvarter til å hvile slik at du er opplagt når han kommer hjem. Da blir du også glad for å se ham, i stedet for at du er for sliten til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at du har mannen som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi han en åndelig oppløfting”. Så husk det alle damer… det er viktig å gi mannen sin en “åndelig oppløfting” når han kommer sliten hjem fra jobb. 

Da klokken var begynt å nærme seg 15:30, vi litt om at vi jo aldri i verden ville klare å holde ut helt til kl 19. Det skulle imidlertid vise seg å overhodet ikke være noe problem og med fri boblelflyt og mange hyggelige damer, ble gliset ble bare bredere og bredere og fjollefaktoren hadde grei stigning utover ettermiddagen.

 

 

 

Avslutning: goodybag og en bedre middag

Som tidligere nevnt skulle det inngå en goodybag i opplegget, men timene gikk og ingen bag (goody eller ikke) ble tilbudt. Da la vi plutselig merke til at de var plassert borte i et hjørne, så det endte opp med at vi måtte gå bort og spørre om vi kunne få en. Her hadde det vært greit med litt informasjon underveis, slik at man ikke endte opp med å gå uten å få med seg goodybag’en sin. Når det er sagt, var innholdet upåklagelig, med både blader, kosmetikk og litt forskjellige give-aways.. Alt i alt en goodybag med alt det en goodybag bør inneholde.

 

Vipps var klokken 19 og sjarmerende champagne-glade (les: lettere tilsjaskete) dro vi med en gjeng inn på baren på hotellet.  Heidi og jeg fant imidlertid ut at vi isteden for mer drikke ytterligere alkohol på det som på dette tidspunktet hadde rukket å bli en ganske tom mage, at vi skulle innta en bedre middag i hotellets restaurant siden vi først var ute og luftet oss. Maten (krepsebisque til forrett og biff til hovedrett) var helt utsøkt og etter et par hvile-cola-zero, klarte vi jammen å trykke nedpå et glass champagne til før vi tok kvelden.

 

Oppsummering

Kort oppsummert synes jeg gårsdagen var som følger:

Nedtur: velkomsten (ikke bra å bli møtt av tomme glass), oppmøtet (burde være mulig for en by for Sandefjord å fylle hele lokalet, selv om SF riktignok spiller en nedrykkskamp mot Odd samme dag), fotovegg (for så vidt ikke noen krise for egen del, men her burde man enten gå “all in” eller droppe hele greia..), rosa/rød løper (som vi ikke så noe til), shoppingen (som ikke var helt “up my ally”, men for all del, det var mange som kjøpte noe så det er selvfølgelig smak og behag), litt lite informasjon om de ulike typer bobler

Opptur: boblene, selskapet (mange hyggelige og festglade damer), Katrine Sørlands foredrag (supert!), maten, boblene (vet det allerede er nevnt, men er verd en gjentagelse), innholdet i goodybag’en

Sikkert ikke en innertier med tanke på maraton i Chicago neste søndag, men totally worth it 🙂

 

#shoppingogchampagne #bobleglis

Frank Løke – Opp som en bjørn, ned som en skinnfell i mankini

 

Siden vi er vokst opp i samme by og han i sine ungdomsår spilte for min gamle håndballklubb, har jeg alltid kjent til, men aldri kjent Frank Løke (dog jeg vagt minnes å ha gruset ham i sandvolley for 20+ år siden…) og jeg har vel i grunnen aldri hatt noen formening om ham annet enn at han virker som en fyr med et overutviklet konkurranseinstinkt (som er noe jeg for så vidt kan relatere meg til…)..

Var sporadisk innom Farmen den sesongen han var med der og syntes han gjorde en god figur der,  bortsett at han tidvis kunne være unødvendig skarp og nedlatend, men med selektiv klipping fra produksjonens side er det jo ikke så lett å få hele storyen på hva som skjedde i forkant og etterkant (skal også innrømmes at jeg nok hadde vært ganske så nebbete selv etter flere uker tett innpåfolk og med for lite mat…).

Etter Farmen har jeg fått med meg at Frank Løke har opprettet et alias i form av “Action-Frank” og at eksponeringen i media har vært upåklagelig (selv om jeg ikke aktivt har oppsøkt informasjon, har det vært så godt som umulig å ikke få med seg det meste bare ved å scrolle seg gjennom “nyhetene” i noen av Norges største nettaviser). Det jeg ikke helt klarer å skjønne er hvordan folk klarer enten å hisse seg opp over eller ha nesegrus beundring for en fiktiv karakter som “Action-Frank” tydeligvis er. Jeg må jo innrømme at jeg, som er vokst opp med Stutum og senere Bård og Harald og Misjonen-gutta digger satirisk humor, selv om den av og til kan gå litt over streken (noe man da burde eie og ta selvkritikk på…). Om Frank Løke alltid treffer med sine satiriske uttalelser/påfunn kan jo diskuteres, og personlig var jeg over Borat-drakten få måneder etter Borat-filmen hadde sin storhetstid, men at opptrinnet forrige lørdag var krenkende på noe som helst slags vis, har jeg vondt for å tro (spesielt etter de siste dagers avsløringer mht hva Tone og TV2/Monster visste). Min sønn på 11 tror jeg iallfall slapp unna uten varige men og  nøyde seg med å le og si “Æsj, den badedrakta var støgg”. 

Og dette bringer oss til sakens kjerne: TV 2 og produksjonsselskapet Monster hyret inn “Action Frank”  som et underholdningsinnslag uten reell sjanse til å vinne konkurransen  (a la Chartersvein og Geir Schau fra tidligere sesonger; de som shower i starten av sesongen før de ryker ut og fokuset går mer over på reelle danseferdigheter) og ga ham frie tøyler med hensyn til “pranks”, så de visste jo hva de gikk til!  Da kan de ikke syte og klage etterpå når han har gjort nøyaktig det han har sagt han skal gjøre. Selvfølgelig en tabbe av “Action-Frank” og Tone å forsøke å regissere resten av ukens begivenheter, men ingen unnskyldning for TV2/Monster å ikke innhente fakta før de kaster AF ut av både dansen og av et senere avtalt sjekkeprogram (sannsynligvis iskalde føtter ute og gikk pga frykt for hva han kunne komme til å finne på der). 

Så, her kommer veldig lett oppsummert min mening:

  • Var det riktig av AF å ikke informere Tone om endring i planene før dansen? NEI, selv om det burde være åpenlyst at enhver som snakker om seg selv i tredjeperson (les: AF) ikke er helt til å stole på…
  • Var Borat-stuntet morsomt? TJA; ikke helt “up my ally”, men fyren skal ha at han gir av seg selv…
  • Burde AF/Tone spilt skuespill i etterkant av hendelsen: NEI (men på den annen side; det funket jo….. hvis man ser bort fra den lille hendelsen med utkastelse)
  • Opptrådte TV2/Monster seg profesjonelt i etterkant? NEI, her er det tydlig at en sjefsavgjørelse har blitt tatt uten å innhente fakta først, noe som er ganske så kritikkverdig og ikke rent lite noldus…
  • Burde krenkede personer fortsatt følge med på “Skal vi Danse”? JEPP, nå burde det være ganske så trygt. For å være på den sikre siden er det kanskje best å legge inn et “Action Frank” filter på web-browseren og ikke aktivt oppsøke Instagram-kontoen hans…

PS! Må innrømme at jeg synes at Action-Franks opptreden i Bergen City Maraton var hakket mer morsomt enn bruk av drakten i “Skal vi Danse”, så her er det bare å si “Pain is temporary, glory lasts forever…” (hvis man vinner veddemålet da, vel å merke… 😉

 

#skalvidanse #mankinierut #actionfrank 

 

 

 

Stafett for livet – verdens viktigste 24-timers løp/marsj

Denne helgens desidert største happening i Sandefjord er “Stafett for Livet”, en 24 timers stafett for å markere sin støtte til den viktige kampen mot kreft. Jeg er med for CarciNor, støtteforeningen mot nevroendokrin kreft og siden jeg allikevel trengte en langtur før Chicago maraton om 3 små uker, var målet 21,1 km. Tidsmessig endte jeg opp ca som i Drammen for noen uker siden, men denne gangen var jeg iallfall til å  snakke til etterpå og jeg klarte til og med å gå hjem etterpå for egen maskin og greier (riktignok bare 5-600m, men det føles som en liten bragd…).

Men, tilbake til arrangementet, og ikke minst hovedpersonene; nåværende og tidligere kreftpasienter (fightere).  Med regn i går og meldt regn i morgen, kunne vi jo ikke vært heldigere  med været; ca 15 grader i luften og strålende sol! Kunne bli litt vel varmt under joggeintervallene, men dette er absolutt å foretrekke fremfor regn og surt vær. Arrangementet startet med korte taler fra lederen i Kreftforeningen, Sandefjords egne spreke ordfører og en fighter fra USA. Så startet stafetten med at de som har fightere gikk en runde på ca 660 m til stor applaus fra resten av deltakerne/tilskuerne og dermed var det klart for bermen.

Som sagt ble det en halvmaraton på meg i dag og her er jeg etter jeg er ferdig; sliten men veldig happy over at den begynnende strekken i hamstringen holdt seg i ro og at jeg ikke fikk andre vondter enn de vanlige grunnet en altfor dårlig trent kropp (#notcutoutforthisshit). Nå venter snart middag med gode venner før det blir en ny 2-3 timers økt på meg i morgen tidlig (men, da tror jeg nok det kun blir gåing…). NB! Arrangementet varer helt til kl 12 i morgen formiddag, så oppfordrer alle i lokalområdet til å valfarte ned til Badeparken både i ettermiddag/natt/morgen formiddag) med sprengfull lommebok klar til å slankes til inntekt for Kreftforeningen.

#fuckcancer #stafettforlivet #Sandefjord #blogg #maraton

Stafett for Livet – helgens store happening i Sandefjord

 

Stafett for livet er et 24-timers arrangement hvor man går sammen for å vise sin støtte med dem som er berørt av kreft. 15.-16. september kommer arrangementet til Sandefjord og jeg skal wogge/gå/løpe for Carcinor Øst, foreningen for alle som er interessert i nevroendokrin kreft. Foreløpig er vi oppe i 32 stykker på laget og sammen skal vi holde det gående/løpende i 24 timer i strekk. 

Oppfordrer alle Fjordinger til å ta turen nedom Badeparken fra lørdag kl 12 til søndag kl 12 og ta med flust med kontanter. Her blir det underholdning, salg av mat/drikke, innsamlingsaktiviteter og ikke minst drøssevis av deltagere som viser sin støtte til kampen mot kreft. Har du ikke mulighet til å stikke innom, er det fullt mulig å følge arrangementet på Facebook og å vippse et bidrag til Kreftforeningen.

Håper vi ses 🙂

.

 

 

#kreftforeningen #stafettforlivet #Sandefjord #blogg

Feber heldigvis borte, så back on track med trening

En dose Ibux/Paracet og 10 timer søvn gjorde underverker for formen og lykkelig kunne jeg i dag morges kostatere at feberen endelig var borte. Da var det bare å grave frem joggeskoene, som har hatt en fredelig uke, og komme seg ut.

Forrige helgs halvmaraton har fått meg til å innse at nå må jeg begynne og trene mer på asfalt (har hittil holdt meg til grus og mølle). Kjørte derfor opp til Raveien i Sandefjord og la ut på en 10km woggetur (2min jogging, 1min gange).

 

Var litt mer sliten enn jeg skulle ønske etter 10 km (kjenner nok fortsatt slitet fra forrige helg), men jeg holdt iallfall steady fart (ca 7:30) hele veien og den siste km var den raskeste.

Chicago Marathon – 1 måned igjen og jeg er SYK!! (#donthavetimeforthisshit)

Ligger rett ut på sofaen med feber og hodepine og føler meg generelt i drittform, så da denne ramlet inn på feeden i Facebook, følte jeg meg ikke umiddelbart så motivert.

Den dårlige generalprøven i Drammen sist søndag (som jeg faktisk fortsatt er støl fra) hjalp ikke nevneverdig på selvtilliten, så hadde håpet på en ordentlig langtur denne helgen. Vel, vel…. ikke annet å gjøre enn å ta en paracet/ibux coctail og håpe det går kjapt over. 

Mens jeg ligger her og synes fryktelig synd på meg selv, forsøker jeg å finne noe kult å gjøre i dagene før maraton-dagen. Noen forslag til hva som er verdt å få med seg i Chicago?

#blogg

Første trening etter halvmaraton (#pain)

Det har nå gått tre dager siden magaplasket i Drammen Maraton og kroppen er fortsatt så støl at jeg kvier meg for å sitte/reise meg eller å gå i trapper. Skal jeg komme meg igjennom Chicago om 32 dager, derimot, må jeg jo snart komme i gang igjen, så i dag forsøkte jeg en rolig wogge-økt på mølla før frokost. Jeg klarte å fullføre 5 km, men jeg kjørte bare 1+4 (jogge 1 min, gå 4 min) og jeg jogget som om jeg skulle ha gjort i buksa (=så ikke bra ut).

Nuvel, satser på en tilsvarende økt i morgen og en lenger økt til helgen, så får det bare bli som det blir….

#trening #maratontrening

Chicago Marathon – 33 dager igjen og panikken sprer seg

 

Nå er det kun litt over en måned igjen til Chicago og etter den famøse generalprøven i Drammen på søndag, har panikken begynt å få fotfeste. Riktignok hadde jeg årets beste tid på 5 km og 10 km, men det hjelper jo lite når jeg skulle gjennom en halvmaraton og dermed går på en real meltdown på 12 km og nærmest må slepe kroppen de siste kilometerne til mål. Seriøst, jeg trodde jeg skulle gå i bakken flere ganger og hvis ikke en medalje hadde ventet på meg i mål (tidligere hadde de nemlig ultrakjipe glass som deltakerpremie), hadde jeg hoppet av før den siste 2-km sløyfa. Da er det jo greit å tenke på at jeg snart skal kreke meg gjennom doble distansen…

Men, må vel bare forsøke og nullstille meg og benytte de resterene (altfor få) ukene til å trene på å ta det med ro og holde seg til planen. Men, det får bli om noen dager, for foreløpig er jeg så støl at tårene truer bare jeg må forsere det minste hinder eller når jeg må reise meg/sette meg ned…

Støttende ord tas i mot med stor takknemlighet:)

#maratontrening #maraton #trening

Drammen Halvmaraton – en wogge-generalprøve før Chicago Marathon (#magaplask)

Den satt utrolig langt inne, men en ny medalje er i det minste i boks (stort sett det eneste positive i dag, med unntak av reisefølget, som var fantastisk).

Men for å ta det hele fra begynnelsen. I utgangspunktet var jeg ikke spesielt keen på å være med i Drammen Halvmaraton, da det kun er få hundre som deltar og de er gjerne av den gode sorten (=trussel for å havne på sisteplass). Men, jeg ble overtalt av kjæreste og kompis med lovnader om at de ville vente og sågar heie på meg, så da kunne jeg jo nesten ikke si nei.

Jeg våknet, som vanlig, i 6-tiden hos kjæresten og snaue kvarteret senere var jeg på vei hjem for frokost, pepsi max og litt mental oppladning. Soloppgangen som møtte meg på vei ut døra var jo bare legendarisk.

Wogge-strategien for dagen var ganske enkel. Jogge 2 minutter og så gå ett minutt. Da har jeg en tid på ca 7:30 på kilometeren, noe som vil være helt perfekt i Chicago. Så er det slik at jeg blir veldig påvirket av konkurranse, selv når jeg vet at jeg kniver om sisteplassen. Så, i det startskuddet gikk, hadde jeg bestemt meg for å forsøke 3+1 isteden, noe jeg overhodet ikke har trent på. I tillegg, ved første gåpause, så lot ikke publikum meg slippe unna med det. De nærmest tvang meg til å begynne å jogge igjen, noe som forkludret de to første intervallene og dermed endte jeg opp med en kilometertid langt over pari (6:40) og som jeg fryktet kom til å straffe seg senere, noe det også gjorde…

De første kilometerne gikk i grunnen ganske greit og først på 6 kilometer, så jeg 7-tallet på kilometertiden. Derfra gikk det imidlertid raskt nedover, da vi begynte å nærme oss banens tyngste punkt. Ved 8-9 km var bena som gele etter en for rask start, en temperatur på over 25 grader og det faktum at jeg er forferdelig dårlig på å drikke av kopp (2/3 deler havner på utsiden da fingrene underveis blir til hovne tømmerstokker uten evne til koordinasjon). Jeg misset også atskillige sekunder på detour’er til søppelbøtter da jeg ikke ville kaste koppen rett på bakken (de hadde allerede vært og ryddet området; slik er livet for de trege…). 

Drammen halvmaraton består av 2 nesten identiske runder, noe som jeg hater da det er utrolig hardt psykisk. Ved ca 10,5 km rundet vi målområdet og så var det bare å sette i gang på en ny runde. Jeg som kom ganske sent, ble tatt igjen av både vinner og 2.-plassen og dere aner ikke hvor nedbrytende det var å passere målstreken sammen med dem og se på at de fikk medaljer mens jeg måtte ut på en runde til (#bummerdeluxe). 

Jeg fikk hold ved ca 7-km og den bar jeg med meg helt til kroppen gikk fullstendig i shut-down ved ca 15 km. Da var det ikke snakk om å wogge så mye som en meter mer, så da var det om å gjøre å riste løs hoftene så godt jeg kunne og gyve løs på litt seriøs power-walk, slik at jeg skulle nå målet mitt tidsmessig. Jeg lå en stund å knivet med en dame på min egen alder, som hadde kontinuerlige joggebevegelser, og da var det sikkert litt psykisk hardt at jeg tidvis gikk forbi henne. Som oftest la hun da inn et ekstra gir og drev litt fra meg igjen. Men, så klarte hun å jogge feil i en sving og borte ble hun. Per, en 80+åring som også lå og vaket bak sammen med oss, forsøkte å løpe etter henne for å si ifra, men snublet eller noe, for han føyk rett i bakken, skrubbet seg skikkelig opp og fikk en real Donald-kul i hodet. Disse lå på dette tidspunktet ca 200-meter foran meg, og da jeg så Per gikk ned for telling, spurtet jeg det jeg maktet for å komme ham til unnsetning. Han virket litt forfjamset, men etter noen minutter reiste han seg og var klar for å fullføre. Jeg sa at jeg kunne gå sammen med ham til mål (det var da bare ca 3 km igjen), men han sa det var greit og etter et par minutter klarte jammen i meg den gamle skrotten å legge ut i jogg og drive fra meg igjen. Jeg, derimot, var (om jeg ikke var det fra før) blitt fullstendig stiv som en stokk av pausen, og tenkte at nå var det bare å forsøke å kreke seg til mål. Jeg var sikker på at jeg skulle gå i bakken noen ganger da jeg hadde drukket altfor lite i varmen, og uansett hvor mye kjæresten og kompisen forøkte å mane meg til å ta igjen Per, var det dødfødt. Jeg mer eller mindre krabbet i mål og bøttet nedpå med sikkert 2 liter med drikke før det var mulig å få kontakt med meg.

Kom forøvrig i snakk med Per etter målgang og det viste seg at han hadde fullført ikke mindre enn 150 maraton i sitt liv, så der har man altså kilden til stayer-evnen. Man kan jo bare håpe at man etter hvert som tiden går kan erverve seg noe lignende (#seigsom80). 

Som en oppsummering: Helt forferdelig dag! Klarte tidsmålet mitt allikevel med 1 minutt (til tross for pausen med Per), men wogge-strategien min sprakk allerede etter ca 12 kilometer, så her er det bare å returnere til 2+1 og trene på å ikke la seg psyke ut av pubilkumere som ser rart på deg når du begynner med gå-pauser etter kun få minutter. Minnes litt de kloke ordene til motivator Frank Beck fra da jeg spilte volleyball i eliteserien og vi var inne i en lei taps-rekke: “det lønner seg å lede når kampen er slutt”. Dette kan nok generaliseres til også å gjelde maraton; det er sluttiden som teller. Spiller ingen rolle om man går all-in fra start, hvis man møter veggen allerede etter 12 km. Da er det bedre å trene på å ta det rolig, slik at man kanskje holder distansen helt ut. Enda godt det er “hele” 5 uker igjen til Chicago…. På den positive siden; hadde forventet å komme på sisteplass, men klarte faktisk å holde 64 stk bak meg (vel å merke inkludert de som måtte gi opp underveis…). 

Hadde nærmest duppet meg selv i vaselin for å unngå brannsår denne gangen, men klarte å glemme føttene. Resultatet var flere blemmer, hvorav et par faktisk måtte stikkes hull på (#syktvondt). Sjelden har det vært så digg å krølle seg sammen i mini-badekaret som i dag. Jeg dro inn bord, satte opp IPad’en med TV-serier jeg har gått glipp av, spratt en pepsi max, og lå nærmest i fosterstilling i godt over 1 time (link til evt nye lesere som ikke har fått med seg mitt forhold til badekar…). 

#Maraton #Woggersunite #Drammen