Årets første snøfall og som vanlig leker bilførere Bambi på glattisen (#TidelibomMegIRæva)

Så er vi her igjen…. Like sikkert som Amen i kjerka er bilførere på sommerdekk ved årets første snøfall. Man skulle jo tro at over en ukes mediapropaganda med krigstyper á la “NÅ BLIR DET SNØ” og “BLIR DU TATT MED SOMMERDEKK NÅ MISTER DU LAPPEN” ville motivere de fleste til å få lagt om fortere enn svint, men tydeligvis ikke. Her kjøres det på lykke og fromme til siste slutt; eller i det minste til en midtrabatt, som ble endestasjonen for en ulykkelig bilist i Sandefjord i natt (…på sommerdekk selvfølgelig). Trenger jeg å nevne at han mistet lappen? Selv skiftet jeg for 3 uker siden, mens det fortsatt var 15 grader i lufta (= ingen kø). Ble selvfølgelig grundig ertet for det, men de siste dagene har jeg i det minste kunnet laxe og vente på snøen, mens panikken har herjet rundt meg i form av bilister desperate etter å få bestilt seg time for dekkskift. 

Mens noen hopper lykkelig rundt i snøen og tidelibom’er eller nynner på Jokke & Valentinernes “Her kommer vinteren” (sender en mental vinge i retning “noen”), grynter jeg selv mer eller mindre strofer fra Jokkes like uforglemmelige, “Et hundeliv”. Som dere kanskje har gjettet: Jeg HATER vinter! Hvert år håper jeg at snøen skal drøye lengst mulig. Jeg tar glatt et par måneder med regn fremfor det kalde, hvite pudderet som har en tendens til å samle seg i store mengder på den 150 m2 gårdsplassen min (= må stå opp i otta for å måke), bare for å bli til sørpe rett etterpå og derfra til is,  for så å komme igjen som mer snø (= mer måking), mer sørpe og ditto mer is. Og sånn går no dagan på vinteren. Er det rart jeg bruker alle tilgjengelige midler på å emigrere til varmere strøk på vinteren?

 

#kaldsomfaen #hatervinter

En fortapt maratoners (#slowbutmoving) desperate treningsplan før Tokyo – Uke2 oppsummert

Da var man ferdig med uke 2 av maratonprogrammet og jeg har sånn ish klart å holde meg til planen. Har imidlertid innsett at det var litt i overkant ambisiøst å gi meg ikast med en treningsplan som innebærer 4-5 joggeøkter i uken. Særlig siden jeg også ønsker å trene styrke og svømming i tillegg. Begynner også å føle lett lugging under hælen igjen, noe som slettes ikke er gode nyheter. Har derfor bestemt meg for å strekke ut maratonplanen litt i tid og heller putte inn noen alternative treningsøkter.

Nå har det blitt kaldere i lufta og vi snuste såvidt på snø på lørdag. Ergo kommer nok undertegnede til å trekke mer innendørs og gjenoppta mitt forhold til tredemølla, da denne kroppen er mer laget for sol og sommer enn kulde og is.

Summa summarum, endte opp med 6 økter denne uken; en rolig langøkt, 2 korte Z2 økter, 2 intervalløkter og en styrkeøkt, så slettes ikke så verst. Fortsatt går det i sneglefart i sone 2 for at ikke pulsen skal bli for høy, etter ca 10 min må jeg også legge inn gåpauser for å holde den nede og på slutten er det mer trasking enn joggeliknende bevegelser. Men, før eller siden må det jo bedre seg (får man jo håpe…). 21 uker igjen til Tokyo and the countdown has begun😬

 

 

≠maratontrening #maraton #medaljunkie #tokyomarathon

Zombier – Who’s afraid of the walking dead (#jeg)

Jeg har igrunnen alltid vært lett-skremt og, ikke minst, lett-påvirkelig, noe som gjør at jeg stort sett styrer unna hele horror-genren når det gjelder film og TV. Noen unntak har det riktignok vært i årenes løp, som da Jaws ble vist på TV hjemme i stua tidlig på 80-tallet og broren min og jeg hadde fått beskjed om å legge oss. Isteden valgte vi å snike på filmen og resultatet var en livslang redsel for haier, en redsel timesvis av Shark Week eller allverdens foredrag om at vi ikke er haiens naturlige bytte, har kunnet kurere. Et annet eksempel var da jeg i ungdommen dro på kino for å se Arachnophobia og endte opp med å daske løs på låret til sidemannen (forøvrig en litt eldre gutt jeg ikke ante hvem var) da tarantellene begynte å hoppe rundt på lerretten, så selv 30 år senere er jeg “not a fan” av noen kryp med 8 bein. Jeg har selv hatt et par traumatiske møter med hårete beist (fortsatt med 8 bein) gjennom årene; både i forbindelse med Thailandstur og under et Indonesiaopphold,  Når man i tillegg hører om historier som denne, der en edderkopp beskrives som en liten hest, da velger jeg å melde meg helt ut… 

Men, nå var det egentlig ikke verken haier eller edderopper dette innlegget skulle handle om. Dette var mere ment som en intro og en blogg-faglig sterk overgang til innleggets egentlige tema; zombier. 

Mitt første møte med zombier i TV-ruta, var vel gjennom splatter-filmen “Braindead” en gang på 90-tallet.Rent bortsett fra alt blodet, det faktum at kroppsdeler ble puttet i blender og så servert som suppe og at en zombie mistet øret sitt i suppen og senere spiste det, var filmen hysterisk morsom. I starten av 20-årene var dette en av favorittfilmene mine og det hendte titt og ofte jeg inviterte folk hjem på nachspiel for å se på filmen. Litt skuffelse var det kanskje å lese i et guttefjes innimellom at “Braindead” var det eneste som sto på menyen på nachspiel’et, men alle som en tok det med fatning (selv om jeg den dag i dag ikke helt skjønner hvordan “Vil du være med hjem til meg og se på Braindead” kan misforstås)..

Nuvel, fast forward 20+ år (#shitjegergammel) og til TV-serien “The Walking Dead”.Kjæresten og jeg ble umiddelbart hektet på serien og binget ned hele første sesong i løpet av en ukes tid og kastet oss så over de neste. Zombiene her var selvfølgelig skremmende, men de var ikke av de raskeste, så jeg ble ikke så altfor stresset av å se på. Men, etterhvert tok tydeligvis underbevisstheten over og jeg begynte å drømme om zombier. Ikke bare én natt, men hver eneste pokkers natt vi hadde sett på en episode. Når jeg også begynte å få gjentagende mareritt om at kjæresten gnagde på meg og jeg våknet helt i panikktilstand, fant jeg ut at jeg og “The Walking Dead” trengte en teknisk time-out (som vi forsåvidt ikke har kommet tilbake fra, 3 år senere). 

Så inntraff selve dødsstøtet som skulle føre til evig skilsmisse mellom meg og zombie-verdenene, nemlig filmen “World War Z”, og jeg lover at grunnen var slettes ikke Brad Pitt (som var nydelig som alltid).  

I denne filmen var det et uendelig antall zombier og enda mer skremmende, de var ufattelig kjappe og kunne lage “menneske”pyramider på sekunder og forsere ethvert hinder. Hele filmen satt jeg med stor redsel og husket nesten ikke på å puste og da filmen var over måtte jeg nærmeste brekkes løs fra setet og løftes bort til bilen. Trenger jeg å nevne at jeg hadde mareritt om zombier samme natt?

#zombie #fobi #sovemedlysetpå #blogg

En fortapt maratoners (#huskreflekserikketøftåværedød) desperate treningsplan før Tokyo – Uke2, dag 1

Vips så var første uke av treningsplanen gjennomført og “bare” 15 gjenstår. Ble litt grådig på fredag og førsøkte å legge inn en ekstra intervalløkt, selv om jeg var sliten etter langturen dagen før. Det gikk skikkelig på trynet, så heretter skal jeg forsøke (igjen) å lytte mer til hva kroppen, og forsåvidt min kjære Garmin Phenix 5S forteller meg. Lørdag ble det derfor bare en tur i svømmehallen med pode og kompis før sofaen ble anektert for resten av kvelden. 

I dag var det klart for nok en langtur. Det ble ikke til at jeg fikk kreket meg ut før litt over 18:00, så da var det bare å trekke på seg refleksklær (må jo forsøke å gå foran som et godt eksemple for “the minions”. Ser jeg nemlig poden eller noen av vennene hans uten refleks har jeg nemlig som en regel at jeg synger den gode, gamle “Det er ikke tøft å være død” sangen, før jeg klistrer på dem noen reflekser jeg har kjøpt i bulk), lue og votter og sette i gang. 

75 minutter i sone 2 sto på dagens plan og det gikk litt under pari. Er nok fortsatt litt sliten i kroppen etter en drastisk økning i joggelignenden bevegelser den siste tiden. Det som også er litt flaut er at for å ikke sprette opp i sone 3 må jeg jogge så sakte at selv eldre damer med rullator klare å rulle forbi meg. Men, jeg klarte iallfal å holde meg i sone 2 75% av tiden, så jeg får vel ha tålmodighet når det gjelder fart. 

Nå venter sofaen og en iskald sukkerfri Grans julebrus (#verdensbestejulebrus), før jeg skal forsøke å kvinne meg opp til en styrkeøkt på treningssenteret i morgen tidlig. 

#trening #blogg #maraton #mørketid

En fortapt maratoners (#PokkersPuls) desperate treningsplan før Tokyo – Uke1, dag 4

 

Da har vi kommet til fjerde økten i første uken av min eminente maratonplan og i dag var det langtur som sto for tur; 75 min med sone 2 trening. Det skulle vise seg å bli vanskeligere enn man skulle tro….

17:30 kjørte jeg poden på basket-trening i strålende solskinn, men litt chilly temperatur (type 8-9 grader), så her var det bare å trekke på seg både buff, lue og vanter da temperaturen raskt ville droppe ytterligere etter solnedgang. Det tok vel ikke mer enn ca 1 min før jeg var oppe i sone 2 med ekstrem sakte jogging, og den første halvtimen gikk det relativt greit å holde seg der. Hver gang jeg begynte å nærme meg sone 3, la jeg inn noen støtteskritt med gange, før jeg gjenopptok joggelignende bevegelser.

Så, etter ca 45 min begynte jeg å slite… Pulsen begynte å sprette opp og ned som en pingpong-ball og det ble stadig vanskeligere å holde seg i sone 2. I det øyeblikket jeg begynte å jogge (type: sneglefart), spratt pulsen opp i sone 3. Begynte jeg å gå, datt pulsen ned i sone 1 i løpet av sekunder. Da blir det vanskelig (og frustrerende) å forsøke og holde en jevn fart. Så, etter ca 60 min, spratt pulsen plutselig 3-4 hakk tilbake og jeg kunne jogge nesten 1 km av gangen uten å måtte ta gå-pauser pga høy puls. Color me confused!! 

Pga puls-sprettingen, ble det noen minutter i sone 3, men det får jeg nok bare leve med til det blir lettere å kontrollere pulsen. Økten endte i en mørk og grisekald Bugårdsparken, men nå er jeg iallfall ferdig med 4. økten i programmet, så nå gjenstå «bare» 76… 

#IfICanEveryoneCan #SlowButGettingThere

   

 

 

En fortapt maratoners (#RecoveryRunButStillTomato) desperate treningsplan før Tokyo – Uke1, dag 3

Da var man kommet til dag 3 i min første uke av den eminente maratonplanen for å få meg gjennom Tokyo Marathon med et visst minstekrav av verdighet. Litt sliten i bena etter intervalltreningen i går, så heldigvis for meg var dagens økt kun en 30 min recovery-økt i sone 2.

Surt og kaldt ute i dag også, så dørstokkmila satte en effektiv stopper for uteaktivitet til fordel for varme og komfort på tredemølla foran TV. Til tross for litt tid for å komme meg opp i sone 2, var det bemerkelsesverdig lett å holde sone 2 økten ut, så klapp på skulderen til meg for det (her gjelder det å gripe fatt i ethvert halmstrå som byr seg frem…). 3 økter av treningsprogrammeti boks og 77 to go … Enn så lenge går det strålende (om enn ganske så sakte…).

PS! Selv med en rolig recovery-økt antok jeg den alltid like kledelige svett tomat-looken (sukk…), men i det minste blir det en stund uten å fryse, så det er iallfall en seier…

 #maraton #trening #blogg

En fortapt maratoners (#yousuck) desperate treningsplan før Tokyo – Uke1, dag 2

Etter en hel dag foran PC’en på jobb, kombinert med regn og grått vær ute, var det ikke akkurat noen pur glede å dra på seg joggeskoene i kveldingen. Heldigvis skulle poden på baskettrening, så da måtte jeg uansett lette skinka fra sofaen og siden de trener ved siden av joggeløypa, ble dørstokkmila plutselig litt mer overkommelig. 

Dagens treningsøkt, ifølge maratonplanen jeg har fått av min mer løpebegustigede kjæreste, var en intervalløkt med 10 min oppvarming + 4×4 min sone 4 med 90 sek hvile mellom hvert drag. Under oppvarmingen jogget jeg hele tiden, men det var til slutt jogging mer eller mindre på stedet for ikke å få for høy puls. Dragene på 4 min var ganske behagelige, da jeg ikke kunne ha for høy fart før jeg føyk opp i sone 5. Det eneste aberet var at jeg brukte mellom 30-45 sek på å komme opp til sone 4 etter 90 sek hvile, slik at sonefordelingen blir litt lapskaus. I tillegg glemte jeg meg litt i 4. draget og glemte å justere farten, slik at jeg skled over i sone 5 i noen sekunder. 

Men, alt i alt en grei økt i regnet. 2 Down, 78 to go av treningsprogrammet. Hvem vet, kanskje Tokyo maraton kommer til å bli litt mindre smertefullt enn forventet…

 

 

 

 

#trening #maraton #maratontrening

Abbott World Major Marathons – 5 down, only Tokyo to go… (#bigfatmedal)

Allerede etter mitt første forsøk på maraton (Nordmarka Skogsmarathon i 2010) måtte jeg erkjenne at jeg nok aldri blir en patent løper og at jeg (for å stimulere mitt tross alt overutviklede konkurranseinstinkt) måtte finne en ny vinkling på å konkurrere annet enn å konkurrere på tid. Valget falt først på antall gjennomførte maraton’er, men underveis (godt hjulpet av en kjæreste, som faktisk evner å løpe) endret målet seg til å bli inkludert i den veldig eksk5 lusive Abott Six Star Finishers alumni, dvs. listen på ca 4000 i på verdensbasis og snaue 100 stk i Norge, som har fullført de seks mest anerkjente maraton’ene i verden. Her kan du lese litt om min erfaring med disse løpene (eller, i mitt tilfelle, wogge-aktivitetene):

Berlin Maraton

London Marathon

New York Marathon

Boston Marathon

Chicago Marathon

Med 5 av 6 majors maraton’er i boks, venter nå “the great white whale” (en snedig referanse til Moby Dick og Kaptein Ahab der altså…) i form av Tokyo Marathon 3. mars 2019. Hvis jeg når målgang der (inshallah…), blir det opprop på scenen og jeg vil (i tillegg til den ordinære Tokyo Marathon-medaljen) bli tildelt den ultra-fete Abbott Six Star Finisher-medaljen, og navnet mitt vil bli inkludert på “The Wall of Fame” for alle de seks store maraton’ene. 

Så til det dette innlegget egentlig skulle handle om…

Chicago Marathon var mitt 12 gjennomførte maraton uten treningsgrunnlag og det begynner å bli mer og mer slitsomt for hver gang å karre seg gjennom 42,2 km på ren viljestyrke (begynner tross alt å pushe 50…)  og det hadde vært OK å sitte igjen med en god opplevelse i iallfall ett maraton før jeg legger joggeskoa på hylla for godt (les: kaster de i søpla). Derfor har jeg begynt på et (trommevirvel…) treningsprogram!

Programmet er funnet på Garmin Connect og kan opplastes direkte til min fantastiske Garmin Phenix 5S. Det går over 16 uker og består av 5 treningsøkter i uken. Blir spennende å se hvordan det går. Ca 80% av treningen skal foregå i sone 2 (som i mitt tilfelle vil innebære mye gange, da pulsen bikker raskt over i sone 3 i det øyeblikket jeg begynner med jogge-lignende bevegelser).

I dag hadde jeg min første økt; 40 minutter i sone 2 og det gikk jo aldeles strålende. Klarte å holde meg innenfor sone 2 mesteparten av tiden, noe som selvfølgelig medførte mye gange på slutten…

Så wish me Luck! Hvem vet, kanskje jeg faktisk blir sprek på veien…

 

 

 

 

 

#abbottsixstarfinishers #abbotworldmajoramarathons #Marathon #maraton #blogg #trening #garmin

Kvaler fra en frossen sjel (#kaldsomfaen)

 

 

Årets sommer må jo sies å ha vært unik og uansett når man valgte å ta ut ferie eller hvor man valgte å dra, virker været å ha innfridd. Dette er den første sommeren på lenge jeg faktisk har kunnet gå med sandaler på byen uten følelsen av neglesprett  ved solnedgang, og dette bringer oss til sakens kjerne; opplevelsen av kulde…

I hele min voksne alder har jeg i grunnen vært kald og muligens er dette grunnen til at jeg glatt prioriterer bort interiør, oppussing og ikke-kritisk renovasjon til fordel for reiser til varmere strøk. Men, jeg har ikke alltid vært på feil side av kulde-sensitivitetsspekteret. I spede barndomsår kunne jeg nærmest bo i våte klær, ute i sørpete snø, uten å være plaget. Videre husker jeg fra ungdommen en båttur langs Vestlandet med familien til min BFF hvor vi en middels varm sommerdag bestemte oss for å bade i smug (var jo krise hvis noen skulle se oss). Det var vel snaue 14 grader i vannet (typisk vestlandsk badetemperatur; muligens overdrevet for dramatisk effekt…) og det gikk helt greit, helt til det plutselig dukket opp tilskuere (type unge, kjekke gutter, inkludert en jeg hadde et kjempe crush på…). Etter en halvtime hvor vi hardnakket påsto at vi koste oss i det “varme” vannet, måtte vi tilslutt bite i det sure eplet og mer eller mindre bli halt (halvblå og helskjelvende) om bord i båten. I dag hadde jeg selvfølgelig ikke vurdert å stikke så mye som en stortå ned i et vann med en temperatur under 22 grader… Eller, who am I kidding? I dag hadde jeg nok stått på brygga med sko, to lag klær og ullskjerf…

Det er med andre ord trygt å si at min toleranse for kulde har endret seg i løpet av årene og jeg føler vel kanskje at jeg nå har nådd ytterkanten av hva som er mulig før jeg permanent må ikle meg en ikke veldig kledelig varmedress. Spydige tunger vil ha det til at følelsen av frost kun er psykisk, men er det virkelig så lett at man kan tenke bort frossenhet, blå negler og skjelvinger? I beg to differ….

PS! Det som imidlertid er ganske rart er at i det øyeblikket jeg begynner å trene går jeg fra kald-kald-kald-passe-varm til SVETT! og ender i løpet av kort tid i kategorien dynka tomat, så tydeligvis har den indre termostaten min issues….. 

 

 #kulde #frysepinn

 

 

Chicago dag 5 – Chicago’s Skyline og hjemreise

Så var vi kommet til siste dagen i Chicago. Jeg våknet, som vanlig, i otta (les: 03:00), så hadde rikelig med tid til å se på film, drikke pepsi light, pakke, se mer film (ja, dere skjønner greia…) før vi skulle møte resten til frokost kl 08:00. Dere trodde vel ikke vi hadde tenkt til å kaste bort den siste formiddagen i “The Windy City” / “The Second City” (take your pick) med å hvile vannblemmer og trette ben? Neida, vi hadde satt oss fore å få med oss 360 Chicago, et observation deck på 314 meter og det viste seg å være et valg vi var veldig fornøyd med, for utsikten over Chicagos skyline var fantastisk. 

 

For ekstra $8 kunne man tilte mot avgrunnen, noe jeg glatt klarte å stå i mot. 

Etter en interessant tur i høyden, var det på tide å få bena på jorda igjen og sette kursen mot flyplassen. Denne dagen hadde værgudene bestemt seg for å være gavmilde og velsigne oss med en temperatur på 31 grader. Dette var veldig deilig da vi spankulerte langs elven før avreise, men med en bagasje på 30+kg som først skulle fraktes 1 km til togstasjonen, fraktes mellom tog underveis og slepes inn på en shuttlebuss før vi endelig kunne rulle dem inn i en aircondition avgangshall, gjorde at vi ikke akkurat følte oss freshe der vi rigget oss til for vår første del av flyturen på ca 9 timer. Heldigvis hadde vi vært forutseende nok til å ha betalt ekstra for plass på første rad, slik at ødelagte ben i det minste kunne brekkes opp i løpet av turen. Det ble ikke så mye søvn på selve flyturen, så da vi landet på Schiphol i Amsterdam i 6-tiden på morgenen, la vi oss sporenstreks inn på Yotel-“hotellet” på flyplassen og fikk oss noen timers etterlengtet søvn. 5 timer (og flere timer med zzz) senere satte vi kursen mot loungen for litt lunsj og drikke før siste leg av reisen til Sandefjord. 

Så noen ord til ettertanke… Det er nå knappe 5 måneder til siste maraton i Abbott World Marathon Majors i Tokyo, så hvis jeg klarer å holde meg frisk til da (inshallah…) tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe helt utradisjonelt for egen del før dette løpet; nemlig å trene først. Hvordan det skal gå er det ingen som vet, men stay tuned for oppdateringeringer underveis…

 

#Chicago #reisetips #blogg #reise #360chicago