Bambi er en av de filmene som har satt dypest spor i meg som barn og som jeg ikke orker å se igjen i voksen alder. Scenen der moren til Bambi dør er bare altfor hjerteskjærende. I dag opplevde jeg høyst ufrivillig et liknende scenario og jeg er fortsatt litt skjelven her.

I ettermiddag var jeg på vei til trening i mørket. Plutselig ser jeg noe lyst rett ved siden av bilen som så skvetter ut i veibanen. Refleksene kicker inn og bremsepedalen går til bunns. Jeg hører et lite bump og først da oppfatter hjernen min at jeg har truffet et rådyr. I lettere sjokktilstand tar det meg noen sekunder å få slått av motoren og kommet meg ut av bilen. Flere bilister bak meg har også kommet ut for å se om det gikk bra med MEG (har ikke akkurat noe pokerfjes, så fortvilelsen sto sikkert skrevet med fete typer i ansiktet mitt). En mann forbarmet seg over meg og fortalte at rådyret hadde flyktet tilbake til skogen og han ble med for å lete etter det, uten hell. Han geleidet meg så gjennom prosedyren for dyrepåkjørsler, ga meg kortet sitt og sa at jeg bare måtte ringe hvis det var noe (tusen takk, fremmede mann!). 

Så var det å ringe politiet og etter en litt usammenhengende start (har et snev av autoritetsangst serru), fikk jeg hentet meg inn og fortalt detaljene rundt hendelsen. Politimannen var superbehjelpelig og under 5 min senere hadde han vært i kontakt med viltnemda og bedt dem ringe meg, noe de gjorde sporenstreks. Kort tid etter var det søk i gang etter rådyret. Det var et lite håp om at det skulle ha klart seg siden det traff siden på bilen, men en halv time senere ringte de fra viltnemda og sa at de dessverre hadde måttet avlive det stakkars dyret. Forferdelig, men tanken på at det kunne ligge skadet der ute var atskillig verre.

Jeg kjørte ikke fort og jeg hadde øynene mine på siden av veien. Riktignok for å spane etter fotgjengere uten refleks (som jeg ser titt og ofte på strekningen), men det får så være. Jeg hadde allikevel ikke en sjanse i havet for å stoppe for rådyret kom styggfort.

En skikkelig ubehagelig opplevelse som jeg virkelig håper jeg slipper å oppleve igjen….

En ny uke har rast forbi og nå er det bare 15 små uker til vi står på startstreken i Tokyo. Det drar seg til med stadig mørkere ettermiddager og stadig mer jule-festivitas (som ikke akkurat gir en fra før skranten kropp et løpe-boost), men nå er det rolig i et par uker før sluttspurten inn mot jul (er jo utrolig koslig da, så vil jo for all del ikke gå glipp av noe..).

Denne uken forteller Garmin meg (hvordan klarte man seg egentlig i pre-app-tiden?) at jeg har gjennomført 31,1 km, fordelt på: 

1 x 30 min Z2

2 x 30 min Z2

1 4×5 min intervall Z4

1 x 105 min Z2

 De som er litt kjappe i hoderegning har kanskje allerede regnet ut km-tiden, som fortsatt er et hav unna å kunne kalles medioker. Men, det går iallfall fremover uke for uke. Denne uken kan jeg skilte med følgende to høydepunkter;

1. Jeg klarte å karre meg ut for å jogge i minusgrader. De som kjenner meg skjønner hvilken bragd dette er da jeg ALLTID er kald. I går, for eksempel, etter en times gåtur i kulden, var det kav umulig å få varme i kroppen. Jeg lå på sofaen hos kjæresten med to ullpledd, ullskjerf, ullue(!) og to par sokker, men til tross for 24 grader inne og en vifteovn 30 cm unna, klarte jeg ikke å få varme, spesielt i føttene. Til slutt forbarmet Johnny seg over meg og hentet et fotbad med glovarmt vann og etter å ha sittet og formelig kokt føttene i 30 min (fortsatt med lue, skjerf og pledd over skulderen)  begynte jeg å tø opp. Vanligvis pleier jeg å gi beng i de såkalte «merkene» fra Garmin, men dette tok jeg imot med stolthet. 

2. I dag klarte jeg 105 min i Z2 i et tempo som er hurtigere enn gåtempo og også hurtigere enn tidskravstempoet til de strengeste maratonene. Dette til tross for ganske kuppert løype, så det gir jeg meg selv et klapp på skulderen for. 

 Styrketreningsmessig har det vært en heller mager uke, med kun 60 min totalt. Her trengs skjerpings, så jeg kastet meg på Black Friday-tilbudet til e2-treningssenter i Sandefjord, så kan jeg i det minste legge inn et par styrketreningsøkter der mens poden trener basket.  

 Nå var egentlig planen å slenge seg på sofaen foran TV med Love Actually, men så ringte bestisen for å ha meg med på gåtur (tilfeldigvis samme løypa som tidligere i dag), så da er det bare å rulle seg inn i ørten lag ull og komme seg ut.. 

Ha en fortsatt strålende søndagskveld:)

Source: Nacho Doce/Reuters

Black Friday, eller svartfredag, er i følge WIkipedia, en årlig handledag som finner sted dagen etter Thanksgiving i USA og dagen er markerer begynnelsen på julehandelen. Det kan bli ganske så ville tilstander når sparehungrige kunder kjenner lukten av kraftige rabatter, noe denne videoen fra Black Friday i USA i 2017 vitner om.

I de siste årene har også BF-fenomentet spredt seg til Norge og på Norwegian Outlet på Vestby var det tidvis kaotiske tilstander fra de åpnet kl 05:00 og utover dagen (link til video). 

Nå er jeg langt ifra en motstander av prinsippet Black Friday og eie eller det å handle på salg. For all del, hvis man allerede har sett seg ut spesifikke varer og har fulgt prisutviklingen en stund, kan det være mange penger å spare. Men, bare tanken på å nærme meg en besatt folkemengde med kr-tegn i øya, gjør at jeg har mest lyst til å krype under sengen og gjemme meg til salget er over. Med andre ord befinner jeg meg så langt unna byen og handlesenteret som mulig på dager som dette. Heldigvis er det noe som heter netthandel og da jeg uansett hadde planer om nye løpesko og Playstation VR og hadde sjekket prisutviklingen i forkant, fikk jeg gjort et par varp allikevel.

Så til en ting som virkelig pisses me off! Det heter Black FRIDAY, ikke sant??? Så hvorfor i POKKER kommer da handelsstanden drassende med Black Week en uke før selve dagen? Forrige helg startet spam’ingen fra butikker i form av mail, flyers, sms og what not og allerede på mandag var jeg drittlei. Særlig siden flere av de såkalte “tilbudene” i tillegg bare var humbug og ikke noe mer spesielt enn den ukentlige reklamemailen. På onsdag fikk jeg en real Grey Wednesday og hadde i grunnen tenkt å boikotte alt bare på prinsipp. Så på fredags kveld tenker lille, naive meg at nå er det verste over. Nå kan vi igjen senke skuldrene og se frem mot jul i ro og mak…. NEIDA! her fortsetter de pokker i meg med Black Weekend og jeg har sågar hørt rykter om Cyper Monday på mandag. Når er det egentlig over??

Nuvel, det var ukens lille frustrasjons-outlet, så nå (i en mer rolig og balansert tilstand) ønskes alle en fortsatt god (og i mitt tilfelle, handlefri) helg 🙂

Da er sesongens festivitas sparket i gang med julebord på fredag og selskap på lørdag. Dette stikker selvfølgelig litt kjepper i hjula for en jogger-in-spe, men det får heller være. Det er jo ikke akkurat snakk om å gjøre gull av gråstein her heller; målet er vel mer å gjøre en gråstein til en litt penere gråstein, så her følges Ole Brum-prinsippet: ja takk, begge deler (både fest og trening..). 

Høydepunktet denne uken har vært 2 ting:

1. Jeg klarer endelig å gjennomføre en 45 min sone 2 økt i et tempo som er raskere enn gange (fremgang er fremgang…)

2. For første gang siden jeg startet med maratonprogrammet har jeg opplevd en positiv performance-indikator. I starten startet jeg på minus, jobbet meg opp mot 0, men så plutselig jumpet jeg opp til +4 i går og i dag.

Mandagen klarte jeg endelig å kreke meg opp tidlig for å trene styrke før jobb (ikke så lett å komme seg tidlig opp i mørketida). Dette er den eneste styrkeøkten denne uken, men til gjengjeld så har jeg ommøblert 3 rom og slept rundt dobbeltseng, sofaer, skap og tredemølle, noe som iallfall gjorde meg støl i dagevis etterpå. 

Mandag ettermiddag hadde jeg også en 45 min sone 2-økt hvor jeg klarte å holde meg innenfor sonen 87% av tiden. Tirsdag var det 3 x 6 min intervaller i sone 4, som ble foretatt på tredemølla med en jule-rom-com på Netflix som selskap. Torsdag ble det en ny 45 min sone 2-økt, mens jeg på fredagen valgte en powernap fremfor trening før julebord. Lørdagen hadde jeg ikke all verdens forhåpninger om en god 45 min sone 2-økt, men den gikk faktisk overraskende greit. Søndag fortalte klokka meg at jeg skulle ut på en 2,5 timers langøkt. Det valgte jeg glatt å ignorere etter 2 dager med sene kvelder og mye god drikke, så det ble en 90 minutters sone 2-økt isteden. Eller sone 2 og sone 2…. Det gikk ganske greit de første 7 kilometerne hvor jeg bare labbet rundt i Badeparken, men så gikk turen opp trappene til Presteåsen og da nærmest bykset pulsen rett opp i høy sone 4 og jeg måtte til slutt stoppe helt opp for å klare å pushe den nedover igjen. Resten av økta ble foretatt rundt Brydedammen, og da slet jeg såpass med å holde meg i sone 2 at jeg måtte legge inn litt vandring. Men, pytt… Ikke så verst uke allikevel…

Da var de fire første ukene av maratonplanen unnagjort og denne uken har jeg opplevd noe nytt; litt fremgang.. En litt snodig og rar følelse som strømmet over meg ca halvveis inn i 90 min i sone 2-økt på torsdag. Økten var rett etter jobb og jeg var sliten og trøtt og hadde overhodet ikke noe lyst til å trekke i treningstøy og dra ut til mørke og lett regn. Rett på utsiden av døra følte jeg meg allerede som en vinner som for en gangs skyld hadde grusa dørstokkmila. De første 40 minuttene var seige og tunge og jeg kunne knapt tenke på jogge-lignende bevegelser før pulsen spratt opp i sone 3 og jeg måtte redusere tempoet. På et tidspunkt føltes det som om den minste lille mordersnegle kunne ålet seg forbi meg. Men, så skjedde det noe rart. Plutselig føltes kroppen lettere og jeg kunne øke tempoet ganske bra (selvfølgelig fortsatt ikke om noen reell fart, men i det minste ville jeg hatt problemer med å gå i dette tempoet) de neste 2-3 km og fortsatt holde meg innenfor sone 2. Da var det imidlertid slutt og de siste km ble en pine, men i det minste klarte jeg å fullføre de planlagte 90 minuttene.

Intervalløkten jeg skulle ta denne uken, besto av 10 min oppvarming + 3 x 10 min Z4. Tidligere Z4-økter har bare hatt drag på 4-5 min, så denne gruet jeg meg til og har utsatt den så lenge som mulig. Etter en indre monolog i dag morges, hvor jeg nesten overtalte meg selv til å droppe hele intervalløkten denne uken fordi jeg var sliten, klarte jeg tilslutt å overbevise meg selv om intervalløkten skulle gjennomføres. Kombinert med binging av “Criminal Minds” gikk det overraskende bra å gjennomføre de to første intervallene. På siste var jeg derimot litt ute og kjøre og snuste i et par minutter på sone 5. De siste 2-3 minuttene måtte jeg helt ned på sone 2-tempo for å klare å holde meg i sone 4. Ganske knekt etterpå, så trenger jeg å nevne at det blir sofaen resten av kvelden? Hadde egentlig planer om litt ommøblering her hjemme, men tror kanskje jeg drøyer det til i morgen.

Fasiten denne uken ble da:

• 65 min langttur i sone 1/2
• 90 min langtur sone 2
• 30 min recovery sone 2
• 45 min recovery sone 2
• 2 x styrketrening

Bare 16 uker igjen til Tokyo nå og allerede neste uke starter sesongens festligheter og det kommer til å gå slag i slag frem mot jul.

Å

3 weeks down, 17 to go… Det virker liksom så lenge til Tokyo Marathon i begynnelsen av mars, men det skal ikke mer til enn en middels kraftig forkjølelse til for å slå beina under hele oppkjøringen. Muligens jeg er litt vel passiv pessimist, men jeg har Boston Marathon friskt i minne, hvor jeg klarte såvidt å karre meg inn innenfor tidsgrensen grunnet influensa som utviklet seg til lungebetennelse og dermed torpederte 8-9 uker av oppkjøringen. Derfor velger jeg å gå ut som pessimist og heller bli positivt overrasket hvis jeg klarer å holde meg frisk. For ytterligere å øke oddsen for dette, kommer jeg denne sesongen også til å ta influensavaksine..

Et annet lite sabotørelement fremover er selvfølgelig at det nærmer seg jul og med unntak av én er det festligheter hver helg frem til nyttår. Alt dette blir selvfølgelig superkoslig og jeg har ikke lyst til å gå glipp av en ting, men det er ikke til å stikke under en stol at helt optimalt for treningen er det vel neppe.

Men, som tittelen indikerer, nå har jeg fulgt treningsopplegget i 3 uker. Jeg var heldigvis klar over i forkant at når det gjelder løpetrening er jeg langt fra lettrent. Rart det der… Gi meg en hvilken som helst ball og jeg kan klare å prestere noenlunde greit i løpet av få treninger, men når det gjelder løping sitter fremgangen adskillig lenger inne. Når det gjelder farten, er det i sone 2 fortsatt slik at jeg klarer å gå fortere enn jeg jogger, men jeg har sett at jeg nå kan ligge og vake i samme utgangsfart i 17-18 min før jeg må legge inn gåpauser for å få pulsen ned fra sone 3. Da jeg startet klarte jeg kun 7-8 min. Når det gjelder intervaller, begynner disse også å bli litt lettere å gjennomføre og jeg har nå økt fra 4x4min til 5x4min i sone 4. En liten fremgang der altså, så jeg er happy ved inngangen til uke 4.

Oppsummert for uken ble det:

1 stk recovery (30 min Z2)

2 stk 45 min Z 2

1 stk intervaller (5×4 min Z4)

2 stk 30 min styrketrening

Da var plutselig november her og det blir stadig mørkere både på morgenen og på ettermiddagen. Jeg er en av mange som lar seg påvirke av mørketiden og som kjenner seg litt smådeppers og molefonken på høstparten og helst vil bure seg inne med 5 kilo sjokolade og binge Netflix til sola gjenoppstår. Videre kan jeg knapt se noe på TV for tiden uten at det knyter seg i magen og tårene triller. Her om dagen klarte jeg det kunststykket å sippe som en liten unge til “Pride & Prejudice”. For all del, den filmen er verdt en tåre eller 100, men kanskje ikke når jeg har sett den sikkert 10 ganger før og har lest boken minst like mange ganger? 

Det å bli deppa på vinterstid har faktisk sin egen diagnose i DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), så det er absolutt en reell tilstand for mange. Treffende nok er betegnelsen Seasonal Affective Disorder (SAD).  Symptomer er bl.a. søvnproblemer, tretthet, økt matlyst etc. og forebyggende tiltak er feks å oppsøke sol, kunstig lys, rikelig med søvn og mosjon. Nå skal jeg ikke påstå at min tilstand er alvorlig nok til å komme inn under SAD-diagnosen, men her gjøres alt for at for at min SAD light ikke skal utvikle seg til en Major Affective Disorder (MAD).  OK, den siste var ingen reell diagnose i DSM, men kunne fort ha vært, ikke sant? Uansett, her tas ingen sjanser, så turer til varmere strøk med garantert sol er allerede booket både for desember og februar. Søvn og mosjon er allerede ivaretatt og det faktum at jeg sitter mesteparten av dagen under lysrør burde vel ta seg av resten. Greit å være på den sikre siden…

Ser nå at klokka begynner å pushe 18, så nå begynner gjespingen å sette inn. Mon tro om jeg har en sjokoladebit eller 2 igjen fra Halloween-feiring i går? Who am I kidding? Her er det bare å sette bollen på fanget og gå “all in”.