Christmas Day Brunch på Jumeirah Al Qasr Hotel

Som om vi ikke klarte å stappe i oss nok på fredags-brunchen, så vendte vi tilbake til Jumeirah Al Qasr Hotel for et nytt etegilde første juledag, og denne gang i følge med en bråte partyklare briter. Her var det høy stenmning fra start til slutt uten at noen ble overstadig beruset. Både små og store koste seg bare glugg med fantastisk mat fra alle verdenshjørner, nydelige desserter i alle former og smaker og dertil god drikke. Selveste Julenissen kom også seilende inn på en dhow og kastet godterier til barna og det var både julesangere og levende band som underholdt.

Vi skippet julemarkedet etterpå og endte isteden opp på Khoubba bar på Al Qasr. Fra terrassen her har man orkesterplass til både Burj Al Arab («Seilet») og den fantastiske solnedgangen, så vi tok et glass her før vi dro hjem og klarte til og med å rydde plass til både oliven og peanøtter som ble plassert foran oss.

      

My guilty pleasure – A Christmas Kiss (#NåErDetJulIgjen)

Kilde: Amazon.com

Vi har alle våre tradisjoner som helper oss å få den gode julestemningen. Som nevnt i et tidligere innlegg er dette for meg (selvfølgelig i tillegg til pynting av pepperkakehus med poden, samt julefrokost på skolen) cheesy chic-flic romantiske julekomedier. Øverst troner selvfølgelig «Love Actually» (#IngenOverIngenVedSiden), men som en absolutt god nummer 2 har vi «A Christmas Kiss».

De årene det var mulig å snylte på amerikansk Netflix, var denne filmen et fast inventar i førjulstiden. Så ble jeg stuck med kun norsk Netflix og da var gode råd dyre. Dvs, første året var de ikke så dyre, for da skulle jeg på jobbreise til New Orleans i desember og vips hadde jeg tilgang til amerikansk Netflix igjen. Året etter kjøpte jeg filmen fra Amazon i USA, da den ikke var å oppdrive noe sted i Norge. I år, derimot, har den gamle dvd-spilleren min vandret heden, så da begynte panikken å komme krypende igjen. Jeg hadde vel mer eller mindre bestemt meg for å anektere Playstation til poden i kveld for å kunne se filmen (noe som seff ville møtt på aldri så lite motstand…), men så fant jeg plutselig filmen på gode, gamle Youtube. Kvelden var reddet og nå sitter jeg her (1 stk film og 2 stk julebrus senere) med en varm og fuzzy julefølelse langt inn i hjarterota. Nå er mor klar for jul, så «bring it on».

 

Fantastisk natur, men kaldt som f***

Dagene blir stadig kortere og det er fortsatt flere dager igjen før sola snur. Det er mørkt når man drar på jobb og mørkt når man kommee hjem og det er jo nok til å ta knekken på den mest optimistiske sjel (og jeg er ikke den…). Jeg har heldigvis denne fantastiske naturen rett på utsiden av kontoret mitt, så det hender jeg går en tur i lunsjen, bare får å se hvordan sola ser ut igjen. Til tross for grisekulde og behov for piggsko, har dette blitt min favorittid på dagen og jeg forsøker desperat å klore til meg alle solstrålene jeg kan….

10 snåle lover verden rundt (#AlwaysLookOnTheBrightSideOfLife)

Det er utrolig hva som har forvillet seg inn i lovverket rundt omkring i verden og selv om Norge muligens ikke har hatt de fleste eksemplene, har vi noen litt snodige svin på skogen selv. En gammel norsk lov, som man inderlig får håpe er fjernet fra lovteksten (eller i det minste er rimelig dormant), stammer fra vikingetiden (igjen; får man håpe..) og gjør det obligatorisk for menn å dra på ekspedisjoner og plyndre og voldta minst hvert 5. år..

Så litt fra den mer moderne tid; visste dere feks at vi kunne ha startet med fargesendinger på TV langt tidligere enn vi gjorde? NRK hadde teknologien tilgjengelig, men fikk ikke lov til å benytte denne. De måtte sågar fjerne farger fra utenlandske produksjoner før disse ble sendt (kilde: NRK). Hvorfor, spør du? Joda, politikerne mente at ved å innføre farger, så ville folk slite med å skille mellom fantasi og virkelighet, at det var usolidarisk da ikke alle ville ha råd til et farge TV samt at det rett og slett var bortkastede penger. Mens vi er inne på TV-forbud, kan vi jo nevne den ikoniske filmen “Life of Brian”, som ble bannlyst i Norge i 1980 med begrunnelse av at den var blasfemisk (kilde: NRK). Det mest strålende er at den faktisk ble vist samme året, men uten undertekster og med en plakat i begynnelsen som opplyste om at Brian ikke var Jesus (!). Norge var tydeligvis ikke helt klare for den underfundige britiske humoren til Monty Python…

En litt merkelig lov som fortsatt finnes i Norge er at det ikke er er lov med utilbørlig larm på søndager/helligdager mellom kl 00:00 – 24:00 (kilde: Lovdata). For å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager og for å gi høytiden ro og verdighet, skal det være helligdagsfred i samsvar med reglene i denne lov. I en undersøkelse utført av Respons Analyse AS på oppdrag fra  Aftenposten i 2016, oppfattet 40% av de spurte seg som kristne. Nesten like mange (39%) sa de var ateister. I tillegg har vi andre religioner (med ditto ulike helligdager) og en liten gruppe som ikke ønsket å oppgi tilhørighet. Således virker loven en smule utdatert, og det reflekteres vel også i selve håndhevelsen av loven (= ikke all verdens respons fra politiet hvis man ringer 112 fordi naboen klipper gresset midt i kirketiden på en søndag). Selv om det kan vanke bøter i slike tilfeller er det vel ytterst sjeldent dette skjer. Når det er sagt; jeg klarer fint å irritere meg grønn over all type bråk når jeg endelig skal slappe av litt på terrassen. Jeg begrenser meg heller ikke til kun å irritere meg på søndager.  Her diskrimineres ingen dager, så jeg kan bli like muggen uansett dag i uken. Men, jeg har avfunnet meg med at det er prisen for å bo på et sted hvor man har naboer, så med mindre det er konstant trykkborrutøving (eller hva de mest bråkete verktøyene nå heter..), er det nok noe man må finne seg i. Løsningen i mitt tilfelle, er hodetelefoner med noise reduction i kombinasjon med lydbok eller podcast.

Beveger vi oss utenfor moderlandet, er det flust med bisarre lover å bryte når man er ute og reiser. Her følger min 10 på topp liste (full disclosure: jeg har ikke studert lovtekstene til hvert enkelt land i detalj, men har benyttet meg av en kjent og kjær venn; Google…):

10. I England er det forbudt å dø i Parlamentet. Det er imidlertid uklart hva straffen for denne forbrytelsen er (dødsstraff?)

9. Forløperen til Metoo… I 1837 fikk England en lov som sa at det var tillatt for en kvinne å bite av nesen til en mann hvis han forsøkte å kysse henne mot hennes vilje. Så damer, hvis dere skulle havne i en slik situasjon i England, gjelder det å holde tilbake ballespark og solide slag i solar plexus og heller sikte seg inn på en en bit av nesegrevet.

8. I Ohio er det forbudt å sjenke en fisk full (som jo ethvert normalt menneske ville gjort hvis ikke det var en lov som forbød det…)

7. I 2013 kom det til en lov i Kina som sier at det er forbudt for voksne barn å ikke besøke foreldrene sine “ofte” (OK, kan nok hende jeg ville slitt litt med den..)

6. I 2008 innførte Japan den såkalte Metabo Law, som sier at alle voksne mellom 45-74 å måle midjen en gang i året og underlegge seg behandling hvis de havner på utsiden. Enkelte medier (type tabloid) hevder at det fører til bøter hvis du havner utenfor, men det ser ut til å være en grov overdrivelse (jepp, akkurat her rykket det i research-foten, så jeg sjekket litt videre)…

5. I Frankrike er det ulovlig å gifte seg med en død person (var dette virkelig et så stort problem at man måtte finne opp en lov for å få bukt med det?)

4. I Samoa er det forbudt å glemme konas bursdag (hm… visse lover kunne jeg lært meg å like, merker jeg…)

3. I Florida er det forbudt for en skilt mann eller enkemann å hoppe i fallskjerm på en søndags ettermiddag. Her virker det som om visse embetsmenn har befunnet seg langt nede i altervinen da de bestemte seg for at denne loven var en god ide.

2. I Sveits er det forbudt å flushe toalettet etter klokka 10 på kvelden. Fåglarna vet hvorfor…

1. Så til førsteplassen, selve pièce de la résistance innen skrullete-lov-verdenen (virtuell trommevirvel): I deler av Russland er det forbudt å kjøre rundt i en skitten bil! Note to self: ALDRI ta med Hyundaien din til Russland.

Ønsker alle en fortsatt fin (og lovlydig) søndag 🙂

 

#Blogg

Bislet 24 timer 2012 – rundt og rundt 190 ganger

Med tanke på at jeg er helt utkjørt og vanligvis må slepes bort fra målområdet etter en fullført maraton, virket det veldig fornuftig å melde seg på en 24-timers (dvs. kom så langt som mulig på 24 timer) i 2012. Festlighetene fant sted på Bislet stadion, hvor man skulle løpe (eller, i mitt tilfelle… wogge) rundt en innendørsløype på 546 meter med skifte av retning hver sjette time.

 

Før start kunne vi ane at vi ikke stilte like forberedt som en del andre som begynte å bandasjere føttene med Compeed allerede før løpet var i gang.

Før løpet og aner ikke hva som er i vente..

De første timene gikk faktisk ganske bra og joggeprosenten min var ikke så verst.

Etter ca 6:30, rundet jeg 42 km (dvs én maraton) og da var det ganske surrealistisk å bare ta fatt på en ny. Noen timer senere var det ikke mye joggesteg igjen og jeg regelrett måtte kjefte føttene mine fremover. Lav fart, samt at de valgte å åpne en dobbeltdør rett ut mot X antall minusgrader, fikk meg til å fryse og da negler begynte å bli blå, var det bare å slenge på seg ulljakke og bukse. Så ikke smart ut, men da klarte jeg i det minste å stabbe meg videre. Ettersom timene gikk, begynte også føttene å vokse ut av skoene. Noen valgte å klippe opp tuppene av skoene, men da jeg ikke var helt klar for å skrote mine enda, endte det med at jeg tok de av og fortsatte i sokkelesten.

Heldigvis begynte ikke jeg å slite med magen underveis. Det var det mange andre som gjorde (både den ene og andre veien) og for å si det slik…. jeg droppet do-besøk de siste 8-9 timene.

Etter 17 timer var jeg vel mer eller mindre inne i en zombie-tilstand (vel å merke den litt gode, gamle trege zombie-typen og ikke den fra World War Z…).

Det var “heldigvis” flere rundt meg som også slet med ganglaget på dette tidspunktet. En stund etter bildet over ble tatt, da jeg hadde rundet 8 mil, var jeg klar for å gi meg og jeg la meg faktisk ned for å sove. Men, mirakuløst nok kviknet jeg til etter en stund og klarte å dra kroppen min rundt i ytterligere 2,4 mil. Jeg er bygget slik at selv om jeg er klar for å rulle meg ut av banen og dø en et stykke fra mål, så blir jeg veldig motivert av at det nærmer seg slutten. Så, de siste minuttene ble jeg plutselig litt pigg igjen og klarte å jogge igjen  og greier…

 

Etter målgang føltes kroppen som en eneste stor vannblemme, men tilfredsstillelsen over å ha klart å fullføre de 24 timene overskygget alt  🙂 Var også fornøyd med å ha kommet på 88. plass av 117 (menn og damer) og over å ha klart å tilbakelegge 10,4 mil, noe som tilsvarer strekningen fra Ikea Slependen og hjem til Sandefjord.

Apropos Sandefjord; da kjæresten og jeg hadde klart å karre oss til bussen til Sandefjord, måtte vi sørge for å bli hentet på busstoppet. Sjåføren stusset litt over spørsmålet, da busstoppet ligger ca 200m  hjemmefra.. Men, for oss akkurat da, var det et helt naturlig spørsmål. Sistemann i gjengen skulle ut å fly samme dag, måtte kjøres til gaten i rullestol.

Selv om det var et blodslit uten like, var det også fantastisk å ha gjennomført og ikke minst å ha klart å presse kroppen til noen den ABSOLUTT ikke var trent for. Ikke helt umulig at jeg forsøker meg igjen en gang…

#trening #maraton #ultraløp

Kunsten å tenke positivt (#DetErMegDetKommerAnPå)

For mange år siden (flere enn jeg er villig til å innrømme), spilte jeg i eliteserien for Flint. Vi befant oss på et tidspunkt nede i et mentalt gjørmehull som det var vanskelig å komme seg opp av og dermed ble det innhentet en mental trener/idrettsmotivator. Vi snakker da om selveste Frank Beck, som har både Johan Olav Koss og Rosenborg på resymeet. Budskapet hans var skremmende enkelt (dog så lett å glemme…); «Det er meg det kommer an på». Det er kun deg selv som kan bestemme hvordan du skal reagere på ting. Ta en basketballspiller, for eksempel… Hvis hun sier til seg selv: « jeg må ikke bomme, jeg må ikke bomme», hva er det mest sannsynlige utfallet? Jo, nemlig at hun bommer. Sier hun derimot til seg selv «jeg skal treffe kurven» er sjansen større for at hun faktisk gjør det.

En annen sak jeg lærte av Frank og som jeg gjorde til mitt mantra hver gang det buttet imot i en kamp var «det lønner seg å lede når kampen er slutt». Genialt enkelt, ikke sant? Det hjelper ikke å lede 2-0 i fotball hvis man ligger under 3-2 når kampen er slutt…

Jeg husker at jeg ble fantastisk inspirert av Frank Beck, men etterhvert som årene gikk, ble mer og mer av budskapet fortrengt fra mitt allerede overfylte, lille hode og de siste par årene har jeg hatt noen perioder hvor lyspunktene ble stadig sjeldnere. Men så, forrige fredag, fikk jeg oppleve datteren hans, Gyrid Beck Solberg , som foredrar om det samme temaet: «Det er meg det kommer an på». Hun fikk meg til, akkurat som faren, til å utfordre egne attribusjonsmønstre og inspirerte til endring under sitt forrykende foredrag. For eksempel skal jeg slutte med å si at jeg er en ræva dårlig løper og heller si at jeg kan bli en bedre løper. Jeg skal også slutte å ta på meg ansvaret for ting jeg ikke kan kontrollere og jeg har gitt meg selv et nytt mantra: «hva kan jeg gjøre for at dagen min skal bli bra..». Ikke  «hva kan andre gjøre», men «hva kan JEG gjøre».

Til slutt, Gyrid minnet også om den geniale sinnsrobønnen til teologen Reinhold Niebuhr, som gikk rett til hjertet på selv en beinhard ateist som meg selv:

«Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen»

Så, med dette er det bare å synge med i «Always look on the bright side of life…» og tenke at dette er den første dagen i resten av ditt liv og bare du kan avgjøre hvordan det skal bli..

En fortapt maratoners (#PiggeneUte) desperate treningsplan før Tokyo – Uke 8

 

Langøkten  i regnvær på søndagen etterlot seg et par lange, fete og stygge brannsår på undersiden av puppene ( vi snakker om to stk sår ca 10 cm lange og 1 cm brede, så AUU!).  Kombinasjonen av ulltopp, pulsbelte og regnvær viste seg altså nok en gang å ikke være en innertier. Jeg tuller ikke, det ser ut som om jeg har lagt meg under kniven hos en rusa kirurg og fått utført en særdeles mislykket brystoperasjon. Sammen med de «kledelige» radene med arr rett på nedsiden etter tidligere gnaging fra pulsbelte, så ser det nå ut som om jeg har levd et hardt liv…

Mandagen orket jeg ikke tanken på å jogge engang, så da ble det sykkel og styrke på e2 isteden, og når jeg sier «styrke» mener jeg fortsatt det i sin mildeste form (dvs to-golfballer-tredd-påtannpirker-stadiet…). Tirsdag kjente jeg fortsatt brannsårene smertelig godt, men da klokka viste at det kun var en 5×3 min intervalløkt som sto på planen, klarte jeg å motivere meg for en tur opp til Bugården. Ingenting er som å kjøre intervaller i bekmørke på en grusvei ispedd litt røtter, løse greiner, hundebæsj og hunder i tilsynelatende usynlig bånd; man vet aldri hva man snubler over. Så, note to self: «skaff deg en hodelykt»! Men, rent bortsett fra kamikaze-forholdene, var det en overraskende bra økt og for første gang ramlet ikke ytelsesindikatoren ned på minus på slutten, men ble liggende på 0.

Onsdag ble det en ny økt på samme sted, men denne gangen bare en 30 min restitusjonsøkt (Z2). Med roligere fart var det litt enklere å navigere i de mørkere delene av runden, men en gang måtte jeg stoppe opp og sjekke tilstanden etter å ha tråkket i noe jeg mistenkte var en ruke. Heldigvis var det falsk alarm, så slapp jeg spyling av skoene denne gangen…

Torsdag var jeg sliten og hadde egentlig planer om litt kvalitetstid med Paden foran TV. Men, så ringte BFFen og ville ha meg med å gå tur, så da var det bare å rulle seg ut av sofaen og komme seg ut. Etter over 2 timer i skikkelig drittvær og med klær som var klissvåte etter time 1, gjenopptok jeg sofa-planene. 

På lørdag fristet det mer med innetrening, så da ble det 60 min Z2 på tredemølla hos JJ, samt 10 min på romaskinen, mens jeg så på Mamma Mia 2 på Paden (og gråt som en unge… Kritiske anmeldere, ta dere en bolle!).

Søndag fant jeg ut at det var på tide å komme seg ut igjen, til tross for isete veier, så da var det å grave frem piggskoene som har stått nye og urørte i over 2 år og bare ventet på denne dagen. Turen gikk nedover til Badeparken, som lå og badet i lyset av en sol som fortsatt vaket lett gjespende i horisonten. 90 min i Z2 ble fasiten i dag. Måtte legge inn noen hvileskjær innimellom (les: gåpauser) for å tvinge ned pulsenn, men alt i alt en helt grei økt. 

Med tanke på at det nå er 8 uker siden jeg startet dette opplegget må jeg innrømme at forbedringene kommer såpass sakte at jeg ikke tror det vil få noen betydning for Tokyo (er det mulig å faktisk ha minuspotensiale mht løping?)  Jeg klarer fortsatt å holde atskillig høyere fart når jeg gågger enn når jeg jogger, noe som ikke akkurat er supermotiverende… Men, jeg får vel forsøke å være tålmodig og glede meg over at det tross alt er fremgang, selv om det går sakte….

#maratontrening #TokyoMarathon #trening #vinter #VinterTrening #blogg

Fra Playstation VR til lutefisklag (#MinHelgSåLangt)

På nyåret hvert år (fortsatt sliten) lover jeg meg selv at neste år skal jeg legge opp til et roligere førjuls-løp og hvert år går jeg i den samme fella med å overbooke november-desember. Forstå meg riktig, alt jeg er med på er supergøy, det er bare det at for ikke å gå glipp av noe, blir det gjerne festivitas både fredag og lørdag og dette begynner jeg å føle meg for gammel til. Etter en slik helg for et par uker siden, takket jeg derfor (klok av skade) nei til julebord i går, selv om opplegget så kjempeartig ut, da jeg allerede hadde en lutefisk-date i kveld.

Kjæresten og jeg hadde da plutselig en hel kveld for oss selv, så hvordan bedre tilbringe tiden enn å spille Playstation VR, etterfulgt av «Blue Thunder» (B-film fra 1983)? Vel, noen er kanskje ikke helt enige i dette, men vi hadde det iallfall supergøy. Jeg hadde aldri spilt før, så jeg forsøkte først VR Worlds med Shark Encounter. For meg som fortsatt er redd haier etter altfor tidlig eksponering for «Jaws», var det kaldsvettende opplevelse å befinne seg i et lite haibur i sjøen med et livsfarlig beist på utsiden som ville inn. Etterpå ble det «BeatSaber», som vi kastet oss så  til de grader inn i at det endte opp som en treningsøkt.

Med en rolig (og tidlig) kveld innabords fra i går, er jeg desto mer klar for lutefisklag i dag. Hvem vet, kanskje det rykker litt i dansefoten utover kvelden også…og da skal det danses «like nobody is watching»…

 

#playstation #VR #blogg

En fortapt maratoners (#OppSomEnBjørnNedSomEnSkinnfellOgOppIgjenSomEtEkorn)) desperate treningsplan før Tokyo – Uke 7

  

Da var 7 uker unnagjort og jeg er snart halvveis i treningsplanen. Det går riktignok fremover, men fryyyktelig sakte og helt ærlig synes jeg hadde fortjent bedre. Som tidligere nevnt, er jeg vant til å iallfall mestre greit de fleste ballidretter etter kun få treninger, men når det gjelder løpig føler jeg at det er «mye oi for lite». Med andre ord, litt vanskelig å holde motivasjonen oppe, men jeg kan jo ikke gi opp nå, så nærme den største av de feteste medaljene..Kanskje det ville hjulpet hvis jeg hadde hatt en stang festet på skrått over ryggen, med en ball dinglende foran ansiktet mitt, så jeg i det minste ville hatt noe å jakte på?

Nuvet, mandagen dro jeg til e2 for første gang på månedsvis . Jeg var ganske gåen i bena etter 105 min Z2 + en 10,7 km hurtig gåtur på søndag, så jeg nøyde meg med 30 min ergometesykkel og 20 min styrketrening (nok til å gjøre meg støl til langt utpå torsdagen). Tirsdag ble det 30 min Z2 på tredemølle samt noen øvelser for mage og rygg. Onsdag hadde jeg store intervall-planer, men så plutselig befant jeg meg  midt oppi den tidligere nevnte rådyr-insidenten. Vel hjemme igjen, etter å ha pratet med både politi og viltnemda var piffen helt gått ut av denna skrotten, så da ble planer om intervaller i Bugården raskt erstattet med potetgull og jukebrus på sofaen.

Torsdag tenkte jeg at jeg skulle gi intervallene en ny sjanse. Med heavy regn, sur vind og mørke, fristet det ikke akkurat med en utendørsaktivitet, så det var hakket før jeg cavet og gikk for tredemølla isteden. Jeg klarte imidlertid å stå imot og pakket meg inn i både superundertøy og regntøy og satte kursen mot en mørk og øde friidrettsbane etter å ha satt av pode og venner på trening. Jeg var ikke så veldig høy i hatten første runde og ventet nærmest at overfallsmenn skulle hoppe fram fra de mørke tribunene (som om noen virkelig hadde giddet å ligge der i skjul i det drittværet og bare ventet på en løpende idiot å overfalle…). Men, nok om imaginære, skumle menn… Egentlig digger jeg å trene i skikkelig drittvær. Det vil si (VEL å merke), hvis jeg ikke fryser. Med flere kilo klær gikk det ganske bra og selv om jeg holdt på å bli blåst overende på den ene langsiden, hadde jeg en fin intervalløkt og endte opp (for første gang siden jeg startet dette programmet) med at klokka foreslo lavere terskelpuls.

Lørdag var det klar for ukens sone 2 langtur på 2 timer og 15 minutter. Den tryna vel sånn omkring 15 minutter. Pulsen jobbet skikkelig overtid og jeg kunne knapt nok jogge 10 meter før jeg var over i sone 3. Endte dermed med å måtte gå store deler av de første 8 km, som riktignok var i heavy motvind og motbakke. På returen, i medvind og nedover, gikk det iallfall bedre, men jeg var ganske så knekt på slutten. Burde nok ha hørt på Garmin-klokka mi som anbefalte meg hvile….

Søndag var jeg litt sliten etter å ha arrangert et mini-LAN for poden og fetterne hans, samt tatt dem med til Gravity trampolinepark for litt fysisk fostring for å kompensere stillesittingen. Så kom derimot kjæresten med «an offer I couldnt refuse»… En romantisk date på friidrettsbanen i Bugården (les 1:45 min Z2-trening i regn, sur vind og mørke). Med tanke på kollapsen i går hadde jeg ikke altfor høye ambisjoner for treningsøkten, men den gikk overraskende bra, selv om joggebevegelsene på slutten var i gå-tempo for å kunne holde meg innenfor sonen.. 

#trening #maratontrening #TokyoMarathon #blogg