Tilværelsens uutholdelige snømengder (#NokNåEller)

Mulig jeg har vært inne på dette før, men en forferdelig ting kan ikke nag’es om for ofte. Eller, det kan det vel strengt tatt, men det gir jeg beng i for nå skal det SMELLE!

Etter en uke som føles som sammenhengende måkeøkt, kan jeg glatt konstatere at denne sarte kontorkroppen ikke akkurat er skapt for denne typen manuelt arbeid og en utslitt kropp ( not in a good way…) + en gryende betennelse i skulderen forteller meg at det er snart på tide å investere i en snøfreser… Haugene med kald, hvit guffe begynner rett og slett å bli for høye til at dette fruentimmeret klarer å slepe skyffelen opp og ofte ender jeg med at snøen bare velter ut i bunnen bunnen av haugen. Hvis noen vååååger seg å ymte frempå at jeg «skal ta det som et ledd i treningen», så lover jeg at de vil oppleve én stk furie på krigsstien.,,

Så, hvis det skulle være noen tvil, jeg HATER snø!!!

 

 

10 ting jeg har lært av TV (#JaktenPåVisdom)

Som et produkt av den første reelle TV-generasjonen, dvs den som vokste opp med i det minste et par alternativer til NRK, har jeg funnet ut at det er mye visdom å erverve gjennom sofasitting foran skjermen og her kommer et knippe av disse.

10. Det er ikke størrelsen det kommer an på

Tyrion Lannister er vel tidenes eksempel på at “You don’t always have to look tall to stand tall”. Go Tyrion…

 

9. Kultivering av visdom

Star Trek – The Next Generation fra slutten av 80-tallet lærte meg faktisk så sent som i forrige måned noe ganske selvfølgelig, men som man ofte ikke reflekterer over.

“The beginning of wisdom is: I do not know.” Data

 

8. Husk å (i det minste av og til) tenke litt på deg selv

Litt søkt kanskje, men George Constanza i Seinfelt lærte meg i det minste at av og til må man sette seg selv først og ikke alltid ofre seg for andre (selv om hans egosentriske tilnærming  som oftest var litt “over the top”). 

 

7.  Jakten på lykken

The 70s show lærte meg at det er viktig å omgi seg med folk som gjør deg lykkelig. “Life is too short to spend it with people who annoy you” Red Forman.

 

6. Unconditional Love

Filmer som Brigdet Jones og serier som How I met your mother har lært meg at man ikke skal ta til takke med en livsledsager som bare tolererer særhetene dine, men vente til man finner en som faktisk liker dem (jepp, også det faktum at man ikke kan lage mat, at man drikker bøttevis med Pepsi Max, synger som en kråke, jogger som en flyndre og at man våkner før hanegal..).

“Shouldn’t we hold out for the person who doesn’t just tolerate our little quirks, but actually kinda like them?” Ted Mosby.

 

5. Open-ended serieavslutninger

Ikke den eneste serien som har lært meg dette, men Scorpion lærte meg at TV-selskaper gir flatt beng i seerne og glatt kvitter seg med en serie etter 4 sesonger uten å føle seg forpliktet til å gi trofaste seere en ordentlig finish (#UpYours).

 

4. Familier i alle fasonger

Serier som Modern family har lært meg at den moderne kjernefamilie ikke kun består av mor, far + barn (og kanskje hund), men består av alle typer konstellasjoner hvor den viktigste egenskapen er å alltid stille opp for hverandre.

 

3. Verden ikke sort / hvit

Tilbake til Game of Thrones… Denne serien (blant andre) har lært meg at verden er en kaskade av nyanser og kan ikke tolkes i et sort/hvit perspektiv. Denne serien viser at selv den verste skurk kan ha formildende trekk, noe som gjør (eller gjorde, da folk i serien faller som fluer, så det kun er et knippe personer igjen ved innmarsjen til den siste episoden) det vanskelig å genuint hate dem. Men, ingen regel uten unntak. Et “hederlig” unntak er selvfølgelig King Joffrey, som jeg virkelig intenst hatet og hvor jeg heiet og applauderte da han døde…..og som jeg gjentok i en re-cap før neste sesong…

 

2. Fjerting i søvne

Det er jo en kjennsgjerning at damer ikke fjerter (eller flatulerer, som det så fint heter). Vi kniper igjen for harde livet hele dagen for ikke å slippe ut uønsket luft (og lukt), noe som fort ender opp i oppblåst mage og mye luft som desperat forsøker å finne en utvei. Vårt svake punkt er da selvfølgelig om natten, i søvnstadiet, når vi endelig klarer å slappe av, så også fiseringen (for å være litt udelikat..), noe som lett kan resultere i at timesvis med innestengt gass plutselig ser en åpning og noen ganger smyger seg ut i en rekke av illeluktende smygere, men som av og til kan danne en gjeng for så å forlate kroppen i form av en ganske så lydhør braker.

I 1998 var jeg ganske så uvitende om ufrivillig flatulering (lucky me, I guess…) helt til jeg så “The Drought” episoden av Sex og Singelliv, når Carrie endelig føler seg komfortabel med å overnatte hos Mr Big at hun drister seg til å slappe av og dermed klarer å slippe en braker i søvne. Denne episoden hjalp meg å “soften the blow” da dette skjedde meg sånn ca 17 år senere (hvor jeg isteden for å grave meg et hull i hagen og slenge meg selv oppi, påberopte meg retten, ikke minst etter solid revning ved fødsel, til nattlig flatulens ved behov, et behov som heldigvis fortsatt en god stund til kan telles på én hånd…).

 

1. Shrinkage

“It shrinks?” Elaine Benes-

I 1994 var jeg 20 år og fullstendig uvitende om fenomentet shrinkage (dvs kulde sin effekt på menns edlere deler) før jeg så Seinfelt sin “The Hamptons” episode og bortimot mimikerte Elaines reaksjon.

 

Med andre ord, de som påstår at TV-titting forderver hjernen, kan bare ta seg en bolle…. + morna!

 

Teknologiens effekt på treningsmotivasjonen til en kald stakkar

Med 9 grader ute (av det negative slaget) var ikke motivasjonen akkurat skyhøy for en utendørstrening på isete underlag. Hvis det ikke hadde vært for at jeg skulle løpe intervaller, noe som på tredemølle er et mareritt, hadde jeg parkert piggskoene til fordel for en sykkel/roøkt på treningssenteret. Men, med tanke på at jeg skylder hurtighet, klarte jeg å kvinne meg opp til å pakke på meg 3 lag med tøy, 2 buffer, lue og votter og sette kursen mot Bugårdsparken. Planen var å kjøre 10 x 400 m, noe som i grunnen gikk ganske greit (for all del, ikke fort, men i det minste en god del raskere enn når jeg lunter avgårde). Jeg følte jo at jeg dro på i dragene, men jeg merket meg at jeg vel egentlig aldri passerte noen med løpelignende bevegelser på veien (og knapt nok de som power-walk’a, men i det minste så gruset jeg de som gikk tur med bikkja). Ingenting er som følelsen at man gir det man har og så kommer noen feiende forbi i en fart som får deg selv til å fremstå som i sakte film. Men, men… kan jo ikke briljere i alt heller…

Nuvel, etter 7ende draget skjedde det noe uventet (av typen show-stopper). Iphonen min konka ut på grunn av kulda!!! Hadde aldri trodd at den skulle kaste inn håndkleet før meg, men det er klart, med musikkilden ute av spill, gikk treningsmotivasjonen min rett på snørra og vips så var treningsøkta litt prematurt over (skikkelig disiplinert med andre ord). Men, isteden for å pese meg selv for at jeg var 3 drag short, velger jeg å gi meg selv et aldri så lite klapp på skulderen for å i det hele tatt å karre meg ut i det bikkjekalde isødet med en temperatur 20 grader utenfor min komfortsone.

Kunsten å rødme med stil (#TomatoInTheFlesh)

Ifølge Norsk Helseinstitutt er rødming et vanlig fenomen som forekommer nokså likt blant kvinner men som i sjeldne tilfeller kan oppleves som særdeles plagsomt. De fleste har vel til tider antatt et kledelig rødlig skimmer i litt beklemte situasjoner. Andre (som i meg) har opp gjennom historien klart å perfeksjonere en fet tomat-faktor og samtidig også klart det kunststykket å generalisere det til ikke bare å gjelde beklemte situasjoner, men også helt hverdagslige situasjoner. Dette ligger riktignok en del år tilbake i tid, til ungdomsskolen, hvor min hormonelle tilstand ikke akkurat var en medhjelper.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg hadde noen vanskelig ungdomstid. Tvert imot, den foreløp ganske problemfritt (sånn rent bortsett fra høy drama queen-faktor og hormoner på overtid). En ting som imidlertid var ganske generende var min tendens til å bytte hudfarge fra melkehvit til knallrød på ganske kort tid, noe mine klassekompiser visste å utnytte til det fulle. På ukentlig basis ble hudfargeendring påpekt til stor latter og fornøyelse. Til slutt ble jeg såpass drittlei at jeg med vilje satte meg 10 minutter foran høyfjellssola etter min avdøde mormor som jeg hadde funnet på loftet, slik at jeg svidde av meg det ytterste hudlaget. Fikk da en konstant rød farge for en stund og det så ikke spesielt bra ut, men i det minste satte det en stopper for konkurransen om å bli den første til å få meg til å rødme i timen (som ikke var en reell konkurranse, men bare føltes slik…). I dag har jeg heldigvis et ganske avslappet forhold til det hele og kan klare å være selvironisk de gangene jeg går på en rødme-smell.

Hittil har jeg snakket om rødming forårsaket av lett pinlige situasjoner. Men det er klart, mitt hyppige hudfargeskifte nøyer seg ikke med å opptre kun i disse tilfellene. Som jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, er jeg en person som alltid fryser og som lett antar en likblek, på grensen til blå farge. Unntaket er hvis jeg i det hele tatt vurderer å knyte på meg joggeskoene. Da blir jeg øyeblikkelig sprutrød og etter kun få minutters trening kan jeg forveksles med en helkokt tomat. Mer enn en gang har jeg misunt disse grasiøse, lett-sminkede sylfidene som trener i timevis og fortsatt ser like fantastiske ut og ikke har så mye som en svettering under armene. Andre derimot (igjen meg) ser ut som en druknet, rød katt som er i ferd med å vandre heden. Er det rart jeg begynner å legge flere og flere treningsøkter til odde tider på treningssenteret eller ute i mørket, gjemt bak lue og buff?

Ryggknekk, nakne menn og plast på senga – mitt forhold til Spa på godt og (ikke minst) vondt

Spa

Overskriften er kanskje litt misvisende for jeg simpelhen elsker å spa’e (OK, før Språkrådet kaster seg over meg, jeg vet at det ikke er noe verb..). Da jeg normalt sett er litt over middels bekymret for alt og alle er der ingenting som slår en times massasje for å få senket skuldrene et par hakk fra ørene, der de har en lei tendens til å havne. Dette gjelder (vel å merke) hvis behandlingen blir som forventet og det ikke dukker opp overraskelsesmomenter underveis, som disse (selvopplevde):

Ryggknekk i Thailand

Jeg var vel i midten av 20-årene da jeg satte mine ikke-akkurat-pedikyr-behandlede føtter på er spa for første gang, sammen med ei venninne. Dette var i Thailand og lite som vi visste om de ulike massasjeformene, gikk venninnen min og jeg på en smell og bestilte  thai- massasje. Vi fikk utdelt en bukse (str giga) og en kjortel av et slag og hadde vi fått en matchende lue, kunne sklidd rett inn som kjøkkenhjelp. Så begynte massasjen, som først var ganske deilig, men som snart utviklet seg til å innebære løfting av ben over hodet mens vi lå på magen og det lille, yndige massør-kreket lente seg oppå. En ting er sikkert og det er at min 1.78m lange, stiv-som-en-stokk-kropp ikke akkurat er skapt for den posituren. Ei heller min venninnes, som fra benken ved siden av gispet ut «jeg får ikke puste, jeg bare sikler…». Vi klarte oss imidlertid gjennom behandlingen uten varige mén (som vi vet om iallfall), men i etterkant har jeg styrt unna thai-massasje.

 

Avkledd i spotlight i India

Noen år senere befant jeg meg i India, hvor jeg tenkte jeg skulle unne meg en beroligende massasje før den lange hjemreisen. Hotellets jeg bodde på var helt strålende og spa-avdelingen så veldig innbydende ut. Jeg booket time og troppet opp som avtalt. Der ble jeg utdelt en badekåpe som tydelig var laget for tynne indere på 1.50 (jeg er verken eller) og fikk beskjed om å ta av meg ALLE klærne. Vanligvis får man jo utdelt en engangstruse (stygg som julig, men dekkende i det minste), men det var ikke tilfellet her.

Allerede på dette tidspunktet begynte jeg å mistenke at heller ikke denne gangen ville bli en avslappende affære og det viste seg at jeg fikk rett. Jeg ble ført inn i et rom som virket å ha flombelysning (hadde forventet litt mer dunklere omgivelser) og fikk beskjed om å sette meg ned i en stol, mens damen forlot åstedet. Så dukket en nydlig, indisk mann opp med en diger balje (som i bred) og plasserer føttene mine oppi. Jeg begynner å få litt småpanikk der jeg sitter og febrilsk forsøker å holde badekåpa, som rekker meg til midt på lårene, samlet, men beroliger meg selv med at han sikkert bare skal vaske føttene mine.

Vaske føttene mine gjorde han også. Først den ene, hvorpå han plasserte den på venstre side av det BREDE karet (minner igjen om veeldig liten badekåpe), så de andre, som han så prøver å plassere på HØYRE side av det brede karet, men som jeg motsetter meg der jeg nærmest ligger over knærna for å hindre innsyn.

Fyren ble litt forfjamset, men hentet seg fort inn igjen og ba meg så om å ta av meg badekåpa og legge meg på ryggen oppå benken (igjen la meg minne dere om settingen: naken og flombelysning). Da tiltet det helt for meg. Jeg dro det lille tøystykke av en badekåpe enda tettere rundt meg og fikk bjeffet frem et «NO». Denne gangen veldig forfjamset spurte så fyren om jeg ville heller ha en dame, noe jeg pepet frem et «YES» på. Han styrtet ut og et par minutter senere kom ei dame løpende inn og ba så mye om unnskyldning og at de hadde kalt inn en kvinnelig massør. Visstnok hadde de notert på bestillingen at jeg hadde bedt om en mannlig massør, noe jeg med sikkerhet kan garantere at jeg ikke hadde gjort. Etter en stund fikk jeg massasje, men innen jeg klarte å slappe av, så var timen over, så ikke akkurat verd kostnaden.

 

På plastikkseng i Kina

Så var turen kommet til Kina, hvor jeg befant meg i en liten by med bare noen få millioner innbyggere. Hotellet hadde en spa-avdeling jeg tenkte jeg skulle prøve ut en kveld. Spa-menyen var kun på kinesisk, men jeg pekte på rygg og nakke og bestilte noe jeg trodde var en rygg/nakkemassasje. Jeg kunne se spabenker i flere rom inn til venstre i lokalet, men jeg ble av en eller annen grunn ført inn til høyre.. til et rom med blasse farger, plysjteppe og wait for it…) en dobbeltseng med PLASTTREKK. Damen som har ført meg inn ber meg (med tegnspråk da hun ikke snakker et kløyva ord engelsk) sette meg på sengen og forsvinner så ut. Jeg, nok en gang i en nærme-panikk-situasjon tenker «Hva pokker gjør jeg nå», titter meg litt rundt og oppdager også at rommet har et SPEIL I TAKET! Så kommer damen tilbake med en liten baby-doll (WTF???) og gir til meg. Jeg sier «NO» og gestikulerer at her beholdes både T-skjorte og joggebukse på.

Så får jeg beskjed om å legge meg på magen på sengen og så hopper damen opp på ryggen min og begynner å massere den med føttene. Hadde det vært et håndtak i taket istedenfor et speil, så hadde dette muligens vært deilig, men siden hun nå ikke hadde noe å holde tak i ble det til at hun skle av hele tiden og det girde skitvondt da hun ikke kunne justere trykket. En vond time senere kunne jeg endelig krabbe tilbake til hotellrommet og dagen etter hadde jeg solide blåmerker hele veien nedover fra nakke til knær.

 

Nakne menn på rygg i liten kulp i Norge

Jada, jeg vet at nakenhet er naturlig og alt det der, men jeg påberoper meg allikevel retten til å holde en viss avstand til andres nakne kropper. Denne historien fant sted på et spa-hotell i Norge, hvor kjæresten og jeg ikke helt hadde fått med oss at det var naken-dag. En liten, mørk grotte, med kun kjæresten og jeg (fullt påkledd, red anm) og to eldre herremenn som flyter rundt nakne på rygg, en dampbadstu hvor jeg holdt på å snuble (hvem pokker legger inn hinder i et lite rom hvor du ikke ser 20 cm foran deg pga tett damp??) og ramle i fanget på en annen naken mann og flere nakne stumper i boblebad og der var jeg forsynt for dagen…

Men, til tross for noen litt under pari spa-opplevelser, har jeg ikke gitt opp og jeg spa’er (synes igrunnen at dette fortjener å bli et verb snart…) fortsatt så ofte som jeg kan. Men, jeg har imidlertid begynt med litt research i forkant, slik at jeg forhåpentligvis ikke går på flere smeller…

En fortapt maratoners (#FullPanikk) desperate treningsplan før Tokyo – Uke 10-11

Da har to nye uker gått og jeg er således to uker nærmere Tokyo Marathon.  I starten av perioden kunne jeg med stor glede parkere piggskoene for en stund til fordel for normale joggesko i mer normal (iallfall i følge meg selv) temperatur. Jeg fikk ikke til noen langtur i Dubai, men klarte å rulle ut av solsengen lenge nok til å fullføre 30 min Z2 3 dager, 1 dag med 4 x 5 min Z4, 10 x 30 sek intervaller i sand og 1 x 30 min progressivt i tillegg til 4 dager med 1000 m svømming. Ble med andre ord litt aktivitet hver dag, men ikke akkurat noen optimal maratontrening.

Fredag var vi tilbake i kulda og piggskoene måtte graves frem igjen. I tre dager hadde jeg planer om en langtur, men på lørdag ble det 45 min Z2/Z3, på søndag ble det 60 min i alle soner og mandag ble det 8 km i Z2-Z4. Ikke gikk det fort og jeg ble bare mer og mer støl i kroppen.

I dag våknet jeg og innså at det pokker i meg 8,5 uker igjen og jeg er milevis unna der jeg burde være. Gikk da rett i panikkmodus over at jeg enda ikke har klart å fullføre halvmaraton-distansen engang. Fortsatt stiv i kroppen, utgikk ethvert forsøk på å jogge distansen og selv gågging var utelukket. Bestemte meg derfor å gå en halvmaraton, og som tenkt så gjort. 3 timer og 40 minutter på tredemølle, selv med TV-serier på Ipad foran meg, er virkelig et studie i kjedsomhet, men i det minste kom jeg meg gjennom. Var helt ferdig etterpå, så jeg ble ikke akkurat mer optimistisk med tanke på Tokyo. Er redd dette kommer til å gjøre like vondt som i Chicago…

Så, hva gjør man når man står på kanten av et mentalt stup og psyken er på bånn? Jo, man vender tilbake til noe velkjent; i mitt tilfelle gågging. Jeg har fortsatt trua på treningsprogrammet, men jeg har ikke tid nok til å fullføre det nå, så jeg har bestemt meg for å sette det på hold og returnere til gågging for å komme meg gjennom i Tokyo….om ikke med æra i behold, så forhåpentligvis i minste med medalje i hånd.