Tilværelsens uutholdelige snømengder (#NokNåEller)

Mulig jeg har vært inne på dette før, men en forferdelig ting kan ikke nag’es om for ofte. Eller, det kan det vel strengt tatt, men det gir jeg beng i for nå skal det SMELLE!

Etter en uke som føles som sammenhengende måkeøkt, kan jeg glatt konstatere at denne sarte kontorkroppen ikke akkurat er skapt for denne typen manuelt arbeid og en utslitt kropp ( not in a good way…) + en gryende betennelse i skulderen forteller meg at det er snart på tide å investere i en snøfreser… Haugene med kald, hvit guffe begynner rett og slett å bli for høye til at dette fruentimmeret klarer å slepe skyffelen opp og ofte ender jeg med at snøen bare velter ut i bunnen bunnen av haugen. Hvis noen vååååger seg å ymte frempå at jeg «skal ta det som et ledd i treningen», så lover jeg at de vil oppleve én stk furie på krigsstien.,,

Så, hvis det skulle være noen tvil, jeg HATER snø!!!

 

 

10 ting jeg har lært av TV (#JaktenPåVisdom)

Som et produkt av den første reelle TV-generasjonen, dvs den som vokste opp med i det minste et par alternativer til NRK, har jeg funnet ut at det er mye visdom å erverve gjennom sofasitting foran skjermen og her kommer et knippe av disse.

10. Det er ikke størrelsen det kommer an på

Tyrion Lannister er vel tidenes eksempel på at “You don’t always have to look tall to stand tall”. Go Tyrion…

 

9. Kultivering av visdom

Star Trek – The Next Generation fra slutten av 80-tallet lærte meg faktisk så sent som i forrige måned noe ganske selvfølgelig, men som man ofte ikke reflekterer over.

“The beginning of wisdom is: I do not know.” Data

 

8. Husk å (i det minste av og til) tenke litt på deg selv

Litt søkt kanskje, men George Constanza i Seinfelt lærte meg i det minste at av og til må man sette seg selv først og ikke alltid ofre seg for andre (selv om hans egosentriske tilnærming  som oftest var litt “over the top”). 

 

7.  Jakten på lykken

The 70s show lærte meg at det er viktig å omgi seg med folk som gjør deg lykkelig. “Life is too short to spend it with people who annoy you” Red Forman.

 

6. Unconditional Love

Filmer som Brigdet Jones og serier som How I met your mother har lært meg at man ikke skal ta til takke med en livsledsager som bare tolererer særhetene dine, men vente til man finner en som faktisk liker dem (jepp, også det faktum at man ikke kan lage mat, at man drikker bøttevis med Pepsi Max, synger som en kråke, jogger som en flyndre og at man våkner før hanegal..).

“Shouldn’t we hold out for the person who doesn’t just tolerate our little quirks, but actually kinda like them?” Ted Mosby.

 

5. Open-ended serieavslutninger

Ikke den eneste serien som har lært meg dette, men Scorpion lærte meg at TV-selskaper gir flatt beng i seerne og glatt kvitter seg med en serie etter 4 sesonger uten å føle seg forpliktet til å gi trofaste seere en ordentlig finish (#UpYours).

 

4. Familier i alle fasonger

Serier som Modern family har lært meg at den moderne kjernefamilie ikke kun består av mor, far + barn (og kanskje hund), men består av alle typer konstellasjoner hvor den viktigste egenskapen er å alltid stille opp for hverandre.

 

3. Verden ikke sort / hvit

Tilbake til Game of Thrones… Denne serien (blant andre) har lært meg at verden er en kaskade av nyanser og kan ikke tolkes i et sort/hvit perspektiv. Denne serien viser at selv den verste skurk kan ha formildende trekk, noe som gjør (eller gjorde, da folk i serien faller som fluer, så det kun er et knippe personer igjen ved innmarsjen til den siste episoden) det vanskelig å genuint hate dem. Men, ingen regel uten unntak. Et “hederlig” unntak er selvfølgelig King Joffrey, som jeg virkelig intenst hatet og hvor jeg heiet og applauderte da han døde…..og som jeg gjentok i en re-cap før neste sesong…

 

2. Fjerting i søvne

Det er jo en kjennsgjerning at damer ikke fjerter (eller flatulerer, som det så fint heter). Vi kniper igjen for harde livet hele dagen for ikke å slippe ut uønsket luft (og lukt), noe som fort ender opp i oppblåst mage og mye luft som desperat forsøker å finne en utvei. Vårt svake punkt er da selvfølgelig om natten, i søvnstadiet, når vi endelig klarer å slappe av, så også fiseringen (for å være litt udelikat..), noe som lett kan resultere i at timesvis med innestengt gass plutselig ser en åpning og noen ganger smyger seg ut i en rekke av illeluktende smygere, men som av og til kan danne en gjeng for så å forlate kroppen i form av en ganske så lydhør braker.

I 1998 var jeg ganske så uvitende om ufrivillig flatulering (lucky me, I guess…) helt til jeg så “The Drought” episoden av Sex og Singelliv, når Carrie endelig føler seg komfortabel med å overnatte hos Mr Big at hun drister seg til å slappe av og dermed klarer å slippe en braker i søvne. Denne episoden hjalp meg å “soften the blow” da dette skjedde meg sånn ca 17 år senere (hvor jeg isteden for å grave meg et hull i hagen og slenge meg selv oppi, påberopte meg retten, ikke minst etter solid revning ved fødsel, til nattlig flatulens ved behov, et behov som heldigvis fortsatt en god stund til kan telles på én hånd…).

 

1. Shrinkage

“It shrinks?” Elaine Benes-

I 1994 var jeg 20 år og fullstendig uvitende om fenomentet shrinkage (dvs kulde sin effekt på menns edlere deler) før jeg så Seinfelt sin “The Hamptons” episode og bortimot mimikerte Elaines reaksjon.

 

Med andre ord, de som påstår at TV-titting forderver hjernen, kan bare ta seg en bolle…. + morna!

 

Teknologiens effekt på treningsmotivasjonen til en kald stakkar

Med 9 grader ute (av det negative slaget) var ikke motivasjonen akkurat skyhøy for en utendørstrening på isete underlag. Hvis det ikke hadde vært for at jeg skulle løpe intervaller, noe som på tredemølle er et mareritt, hadde jeg parkert piggskoene til fordel for en sykkel/roøkt på treningssenteret. Men, med tanke på at jeg skylder hurtighet, klarte jeg å kvinne meg opp til å pakke på meg 3 lag med tøy, 2 buffer, lue og votter og sette kursen mot Bugårdsparken. Planen var å kjøre 10 x 400 m, noe som i grunnen gikk ganske greit (for all del, ikke fort, men i det minste en god del raskere enn når jeg lunter avgårde). Jeg følte jo at jeg dro på i dragene, men jeg merket meg at jeg vel egentlig aldri passerte noen med løpelignende bevegelser på veien (og knapt nok de som power-walk’a, men i det minste så gruset jeg de som gikk tur med bikkja). Ingenting er som følelsen at man gir det man har og så kommer noen feiende forbi i en fart som får deg selv til å fremstå som i sakte film. Men, men… kan jo ikke briljere i alt heller…

Nuvel, etter 7ende draget skjedde det noe uventet (av typen show-stopper). Iphonen min konka ut på grunn av kulda!!! Hadde aldri trodd at den skulle kaste inn håndkleet før meg, men det er klart, med musikkilden ute av spill, gikk treningsmotivasjonen min rett på snørra og vips så var treningsøkta litt prematurt over (skikkelig disiplinert med andre ord). Men, isteden for å pese meg selv for at jeg var 3 drag short, velger jeg å gi meg selv et aldri så lite klapp på skulderen for å i det hele tatt å karre meg ut i det bikkjekalde isødet med en temperatur 20 grader utenfor min komfortsone.

Kunsten å rødme med stil (#TomatoInTheFlesh)

Ifølge Norsk Helseinstitutt er rødming et vanlig fenomen som forekommer nokså likt blant kvinner men som i sjeldne tilfeller kan oppleves som særdeles plagsomt. De fleste har vel til tider antatt et kledelig rødlig skimmer i litt beklemte situasjoner. Andre (som i meg) har opp gjennom historien klart å perfeksjonere en fet tomat-faktor og samtidig også klart det kunststykket å generalisere det til ikke bare å gjelde beklemte situasjoner, men også helt hverdagslige situasjoner. Dette ligger riktignok en del år tilbake i tid, til ungdomsskolen, hvor min hormonelle tilstand ikke akkurat var en medhjelper.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg hadde noen vanskelig ungdomstid. Tvert imot, den foreløp ganske problemfritt (sånn rent bortsett fra høy drama queen-faktor og hormoner på overtid). En ting som imidlertid var ganske generende var min tendens til å bytte hudfarge fra melkehvit til knallrød på ganske kort tid, noe mine klassekompiser visste å utnytte til det fulle. På ukentlig basis ble hudfargeendring påpekt til stor latter og fornøyelse. Til slutt ble jeg såpass drittlei at jeg med vilje satte meg 10 minutter foran høyfjellssola etter min avdøde mormor som jeg hadde funnet på loftet, slik at jeg svidde av meg det ytterste hudlaget. Fikk da en konstant rød farge for en stund og det så ikke spesielt bra ut, men i det minste satte det en stopper for konkurransen om å bli den første til å få meg til å rødme i timen (som ikke var en reell konkurranse, men bare føltes slik…). I dag har jeg heldigvis et ganske avslappet forhold til det hele og kan klare å være selvironisk de gangene jeg går på en rødme-smell.

Hittil har jeg snakket om rødming forårsaket av lett pinlige situasjoner. Men det er klart, mitt hyppige hudfargeskifte nøyer seg ikke med å opptre kun i disse tilfellene. Som jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, er jeg en person som alltid fryser og som lett antar en likblek, på grensen til blå farge. Unntaket er hvis jeg i det hele tatt vurderer å knyte på meg joggeskoene. Da blir jeg øyeblikkelig sprutrød og etter kun få minutters trening kan jeg forveksles med en helkokt tomat. Mer enn en gang har jeg misunt disse grasiøse, lett-sminkede sylfidene som trener i timevis og fortsatt ser like fantastiske ut og ikke har så mye som en svettering under armene. Andre derimot (igjen meg) ser ut som en druknet, rød katt som er i ferd med å vandre heden. Er det rart jeg begynner å legge flere og flere treningsøkter til odde tider på treningssenteret eller ute i mørket, gjemt bak lue og buff?