Danmark – SAS loungen på Kastrup flyplass

Etter hele to dager hjemme hvor jeg regelrett så vidt rakk å tømme kofferten for sommerklær og fylle den med treningsklær og forberedt-på-alle-typer-væromslag-klær, var det avgårde til flyplassen igjen. Denne gangen heldigvis fra Torp, men med hele 8 timers ventetid på Kastrup før videre flyvning til Tokyo. Dette kommer med andre ord til å bli en lang dag og det hjelper jo ikke det minste grann at vi måtte slepe oss opp allerede kl 04:00.

Så hva gjør man da på en flyplass i 8 timer? Jo, man kjøper seg inn i loungen. Grunnen til at jeg digger KLM loungen på Schiphol (i Amsterdam) er at fasilitetene er de samme, uavhengig om man har et platinum kort (best) eller et petroleumskort (lavest på rangstigen og det kortet som jeg har). SAS loungen på Kastrup er stor, lys og fin, men er delt inn i én gullkortavdeling i 2. etasje og en bermeavdeling i 1. etasje. Trenger jeg å nevne vilken vi hadde tilgang til?

 

For å ta det positive først: romslig plass, godt med myke, gode stoler og grei WIFI-hastighet. Maten besto av brød/rundstykker met 2-3 påleggstyper og noe granola-greier. Utover dagen kom det også litt fisk, salat og kyllingsuppe. Helt greit, men laaangt unna utvalget på Schiphol. Det er klart, personlig synes jeg ikke det er et kvalitetstegn når det står «out of order» på begge cola light-dispenserne, men tipper det ikke er helt den samme krisa for de fleste andre her. Av alkohol kunne de tilby rødvin, hvitvin og øl på kran og igjen savnet jeg Schiphol med sine proseccoer og rosévin (sukk…). Tok sjansen på et glass med kran-hvitvin og den var sånn passe.

 

Selv om pleiber-avdelingen i SAS loungen ligger betydelig antall hakk under KLM Crown Lounge på Schiphol, må jeg innrømme at valutaen for pengene var upåklagelig (229kr per snute) og det er deilig å kunne sitte komfortabelt i rolige omgivelser når det er så lang ventetid. Nå er det imidlertid under en time til flyet vårt videre, så hasta la vista (eller noe slikt..,)

En fortapt maratoners (#BlekMenFattet) desperate treningsplan før Tokyo – 3 uker igjen

Så var det bare tre uker igjen og etter snaue 2,5 uker med forkjølelse og feber som så gikk over til luftveisinfeksjon, så har det vært dårlig med bevegelse i det siste. I dag var første gangen på leeeeenge jeg forsøkte meg på litt lett wogging og det i tillegg utendørs og med vanlige joggesko (selv om piggsko hadde vært det smarteste på enkelte av partiene).

Allerede på første kilometer merket jeg at kroppen var blytung og at jeg pustet som en kolspasient med inntak av 50+ sigaretter de siste 50 årene. Pulsen lå også godt og vel 15-20 slag over det jeg hadde før jul, og den ene skulderen begynte å verke etter få minutter, så med andre ord full kollaps. Det hjalp heller ikke at på visse partier lå det store dammer med vann og med bilister som ikke evner å tenke såpass langt at de reduserer farten når de kjører gjennom en vanndam nær fotgjengere, så ble det i tillegg en våt affære og endte opp med et aldri så lite ønske om å vri hue av enkelte bilister (#HAT)…. Nuvel, etter 8.5 km var jeg både sliten og våt, så da trakk jeg innendørs og vandret heller 5 ekstra km på tredemølle til siste episode av Criminal Minds før jeg tok kvelden. Det var iallfall deilig å være utendørs igjen og ikke minst er det deilig at de store mengdene med snø er i ferd med å avta

Har innsett at jeg kommer til å slite big time i Tokyo. På den positive siden har jeg kommet i kontakt med flere ultratrege woggere som skal til Tokyo via en Abbott Marathon gruppe på Facebook og der er de veldig flinke til å komme med pep-talks. På den negative siden har jeg hørt at de praktiserer cut-off tidene ganske strengt og at den er basert på bruttotid (dvs fra elitegruppen starter og ikke fra en selv starter). Hvis gruppen min starter innenfor 20 min fra startskuddet, burde det gå bra. 30-40 minutter går kanskje, men mer enn 40 minutter og jeg er toast… Da blir jeg feid av banen ved første cut-off, noe som ville ha vært ultrakjipt.

Men, ingenting å gjøre med det nå. Tiden for lange turer er nå over, så i de siste ukene før løpet, er planen kun å kjøre korte økter. Man får da krysse fingrene og håpe på det beste og jeg har innsett at det er viktigere ting i livet enn å karre til seg den ultrafete medaljen (selv om jeg ikke kommer på så altfor mange akkurat nå…).

 

 

Let it rain, let it rain, let it rain… (#hurra)

Etter ukesvis (som føles som årevis) har det bøttet ned deprimerende mengder med snø og den pokkers snøskuffa har blitt et fast tilbehør til sarte (nå vablete) kontorhender både før og etter jobb. Med gater som ikke kan brøytes skikkelig pga parkerte biler som sperrer veien, har det vært et sant lite helvete å bevege seg rundt i gatene; både for bilister og fotgjengere. Utenfor eget hus, må jeg nå måke fem meter ekstra ut i gaten for å komme forbi brøytekantene og når det da enda er bilister som finner det forgodt å parkere på utsiden av dette, slik at det nå er så smalt at det jeg måtte borti snøhaugen på motsatt side av veien for å komme meg forbi og inn på egen gårsplass. Selv om jeg helt sikkert hadde sett annerledes på det hvis det var jeg som ikke fant et sted å parkere, har disse bilene rett på utsiden av huset mitt nå blitt mine egne, personlige hatobjekter. “Er det ikke deilig å ha noen å hate…” (Raga Rockers).

Akkurat når jeg var i ferd med å gi helt opp, begynte Yr plutselig å melde REGN, deilig vått regn… en av snøens naturlige fiender (sammen med sol og varme selvfølgelig, men på det nåværende tidspunkt tar jeg velvillig imot alt som kan redusere snømengden). Det er klart, Yr meldte regn på onsdag, sammen med -7 grader. Dette gikk jo selvfølgelig på trynet og endte opp med fallende snø og is isteden og igjen så blusset hatfølelsen opp i meg igjen; denne gangen rettet mot meterologer generelt og Yr spesielt. I går, derimot, beveget gradestokken seg endelig over på rødt og i på ettermiddagen begynte det endelig å regne. I dag våknet vi riktignok til isglatte veier, som gjør at muligens er best å holde seg inne og vente det hele ut. Men, i tillegg kunne jeg samtidig se atskillig forbedringer på snøfronten! Snøhaugene utenfor har krympet med atskillige cm og det er nå mulig å se de møblene på terrassen min som jeg aldri orket å pakke inn i høst (blir spennende å se om putene fortsatt ligger i putekassen eller om jeg faktisk husket på å ta inn disse… er jammen ikke sikker…).

Men, dessverre, det kommer til å bli noen dager med sludd i gatene ettersom is og snø smelter og med parkerte biler som fortsatt sperrer for brøytebilen, tror jeg kanskje jeg skal sjekke ut busstider isteden for å forsøke å navigere bilen gjennom ankelhøy sørpe. Uansett, håper jeg dette var det siste vi ser til Kong Vinter i denne omgang (eller i det minste frem til jeg drar på ferie om en uke). Velger for nå å være forsiktig optimist, men med en opsjon på smelling hvis hvit guffe atter finner veien hit.

 

Tokyo Marathon – Less than 1 month to go (#SoNotReady)

Sometimes life throw you a curve ball that takes you totally by surprise and forces you to re-evaluate all plans…. 1 week ago, with only 1 month to go before Tokyo Marathon, my biggest concern was whether I will be able to complete at all and get my big, fat six-star-finisher medal. Then my mother was diagnosed with cancer, and suddenly Tokyo seemed inconsequential. After 10 days back and forth to the hospital for MRI, CT, colonoscopy and you name it, we finally got the good news yesterday that the tumor seems operable and that the cancer seems not to have spread to any other organs. Safe to say we cried of relief of that message.

So, given the good news, my trip to Tokyo is back on. But, of course, having used all my energy on worrying, my immune system was quite beat, so no I am out cold with fever, sore throat and an aching body… In other words, I think it will take a few more days before I am wearing my jogging shoes again.

Even being quite unprepared (but then again, what else is new?), I am starting to look forward to my trip to Tokyo. My knowledge of the city is quite below par, and what springs first to mind is sumo wrestling, sake, supporters who actually pick up their own litter after world cup football games (even when loosing big), and of course the a bit too close proximity to a sometimes trigger-happy Kim Jong Un. After reading “The Runner Handbook” that arrived last week, I must also found some of the warnings to be quite interesting and new: First was a list of what was prohibited to bring to the starting area. I mean bottles and cans, unless for commercial unopened container for less than 500ml are prohibited. A bit strange, but OK. Then to the a bit more bizarre: it is not allowed to bring advertising, boom boxes, animals (!) and plants…. But, what really got me freaked was the necessity of actually having to specify the prohibition of bringing pepper spray, knives, poison, fire works and explosives!

A couple of other warnings in the handbook are also new to me in marathon settings.

» If the Japanese Government’s nationwide warning system J-Alert sends an alarm related to ballistic missile launches, follow the instructions.»

and

»If an upper 5 or greater earthquake strikes Tokyo, the race will be discontinued immediately»

Not very comforting, I must admit, but hopefully it will be OK. At least I feel my lack of preparation is not my biggest concern at the moment…

Fra manuelle jobber til kattekafé (#EtArbeidsmarkedIEndring)

For 100 år siden var det gode tider for ufaglært arbeidskraft og man kunne man når som helst droppe ut av skolen hvis man var skolelei og  få hyre på en båt eller en sjauejobb med mulighet for å jobbe seg oppover. I dag, i tråd med teknologiens inntog på arbeidsmarkedet, er det ikke fullt så enkelt. Flere og flere såkalt manuelle jobber blir erstattet med automatikk og dette gjør at stadig flere faller utenfor arbeidsmarkedet rett og slett pga manglende etterspørsel.

Men, alt er ikke helsvart. Det finnes innovative sjeler der ute som er i stand til å se muligheter der andre feiler og dette har resultert i en rekke nye jobber og arbeidssteder som var totalt fraværende for bare få år siden. Her følger noen elsempler på dette:

Hundehotell

Hundehotell har riktignok eksistert i noen år, men tilbudet blir bare mer og mer avansert. Det er ikke lenger begrenset til kun en oppbevaringsplass for hunder, men kan også inkludere ekstratjenester som hundelufting, hundeparkering, spa, klipping samt utleie av område til fri lek uten bånd.  Man kan med andre ord være sikker på at «Fido» er i de beste hender hvis man skal ut og reise eller ha gjester en dag.

Personlig Trener (PT)

Personlig trening er i vinden som aldri før og er midt i blinken for travle menn og damer i sin beste alder som ønsker best  mulig resultat på minst mulig tid og trenger å bli pushet litt av en profesjonell trener utdannet i anatom, fysiologi, trening og ernæring. En personlig trener hjelper mennesker på alle nivåer med å lage og gjennomføre et treningsprogram.

Katte-café

Så har vi kommet til den mer bisarre utviklingen av nye arbeidsplasser, nemlig oppblomstringen av katte-caféer.  Konsepter går såvidt meg bekjent ut på å 1. Komme inn 2. Kjøpe kaffe 3. Se på katter leke 4. Klappe og kose med katter.  Slike caféer er nå å finne verden over, riktignok ikke i Norge enda, men i Japan derimot, spretter de opp som de berømte paddehattene.

Myr- og myggmuseum

Altså, nå er jeg i utgangspunktet mer en middels interessert i museum generelt, men jeg må innrømme at  Norsk Myrmuseum på Nordmøre, samt Norsk Myggmuseum på Lillestrøm nok aldri vil komme inn på min short-list over museer verdt å besøke. Med forbehold om en underholdningsverdi som har helt gått meg hus forbi (har jo ikke drevet noe research her..), så virker dette mer som verna bedrifter for å holde sysselsettingen i nærmiljøet oppe enn som reelle turistattraksjoner (ligger jo tross alt litt forventninger innbakt i ordet «attraksjon».

Surdeigshotell

Så har vi kommet over i kokko-seksjonen for min del, men absolutt kudos til opphavspersonene bak Oslo Surdeigshotell som har klart å lage en forretningsidé ut av å passe og kultivere andres deigklumper.

 

Så dere, det finnes absolutt håp der ute og der et vindu lukkes blir et annet åpnet. Her gjelder absolutt kun å «go with the flow», for evnen til omstilling kommer definitivt til å bli et suksesskriterium i fremtidens arbeidsmarked.

Life with a big brother – a constant fight and a friend for life

Just to clarify, I love my brother. Even though we are quite different in personality and manner, I could not ask for a better brother (or for a better uncle for my son, for that matter), and I know that he would do anything for me (as I would for him).

When that being said… It was not always so easy growing up with a big brother and sometime during our childhood it was a matter of survival (metaphorically speaking, of course…).

The Monopoly Challenge

I have, to put it mildly, an overdeveloped competitive instinct and all games growing up were a fight for life and death (at least it felt that way). I especially have a tense relationship with Monopoly due games with my brother in early childhood. He would hide away money, pretend he was loosing and hence lulling me into believing i was winning, before he would go for the kill and ask me if I needed to borrow some money… I clicked of course, and more often than not, our game ended in a fight (I did have some anger issues back then..).

The Skiing Challenge

We used to do a lot of cross-country skiing back then and every ski trip was of course a competition. My sore spot was that I could throw a tantrum and my brother’s strategy was of course to get me pissed, something he often achieved. If I was in the lead, he used to walk on top of my skis (very annoying) and use his ski pole to make snow fall off the tree branches over my head and onto me and my neck. The goal was of course to make me click so that I would stop and attack him (something I often did) and then push me to the side and retake the lead (he is after all a couple of years older than me and was quite capable of doing that). This strategy of his worked more often than I would like to admit, since I at the time had no sense of strategic thinking or the ability to learn from my mistakes.

The Joke Challenge

We grew up in a house without modern utilities like dishwasher, microwave oven or even a functional kitchen. We were, however, early adopters of our own video camera, since our father was quite the film buff. One afternoon he asked my brother and me + a friend of mine to tell jokes to the camera. My brother then asked me which joke I was to tell, something I didn’t want to relieve. He kept on pestering me, however, until I caved and told him. When we started with the jokes, he was the first joker out and he….told MY joke!! Guess what happened.. Or, you actually don’t have to guess since it’s all on tape (link). I promise, it is well worth a look.

Then fast forward to my first day at high-school. New, big school and the feeling of beeing very small. Already before the first class, some older students I had never seen in my life (including some very fine masculin specimen) came over and asked if I was the sister of my brother. When I confirmed, they told me they had watched videos of me and my brother for an entire vorspiel the weekend before, so lucky me… Not exactly the start I was hoping for at high school, since I was not exactly an attention seeker at that time (that came way later…)

The Air Challenge

Already at a young age I was very into books and could spend hours and hours reading. My brother was not much of a reader and when he was bored, he would go out of his way to disturb me from reading. He would then place his hands between me and my book while chanting “the air is for everyone..” over and over again. Did I mentioned I had anger issues back then?

The End-Of-The-Table Challenge

OK, when you read this paragraph you will think this is a story from the previous century, but the fact is that we use to have a grandmother with some old-fashion way of thinking. We grew up in a home with more or less gender equality and with no gender bias. Grandmother, however, was another story and my brother knew how to use this to his advantage. For instance, if I had taken the place at the end of the table for breakfast, he would order me away from it. When I (of course) told him to sod off, he would tell our grandmother who in turn will ask me to move, since “in our family, the end of the table is reserved for the man of the house”. Not exactly a message that was well received by me, especially not with my brother grinning in the background.

The Protector

Up until this point I have only told you about the competitive relationship between my brother and me. I will emphasize, however, that most of my childhood memories are of a warm and good nature. For instance, he often took the blame after a fight, no matter who started it. One time, when he had locked me out and I, in a furious rage, threw my fist through the glass of the door, breaking it and making blood gush all over the place, he instantly called my mother and started the conversation to claim responsibility for the incident. He as also worked as my protector throughout my whole childhood, scaring away anyone wanting to harm me. The protector behavior lasted also through my high-school years, all though not quite as much appreciated at that time since he had a few good looking friends he threatened to beat up if they tried to make a move on me.

Tokyo Marathon – 1 måned igjen (#SoNotPrepared)

Av og til skjer ting utenfor ens egen kontroll som nødvendiggjør re-planlegging av selv den beste plan, da livet rett og slett ikke lar seg planlegge 100%. Men, selv om jeg har begynt med planlegging av både plan B og plan C, er plan A fortsatt å reise til Tokyo om 3 uker.

I dag kom endelig bekreftelsen på sikret plass, vedlagt bib-nummer, slik at jeg kunne melde ifra til Abbott World Major Marathons at jeg er klar for den store, fete Six Star Finisher Medal etter målgang (medalje for å ha fullført maraton i New York, Boston, London, Berlin, Chicago og Tokyo). Siden jeg overhodet ikke har verken evner eller vilje til å konkurrere på tid, er det å fullføre de «seks store» og bli inkludert i «the hall of fame», kun bestående av rundt 4000 løpere globalt, hvorav kanskje 100 i Norge og såvidt meg bekjent ingen i Sandefjord, vært et mål jeg har jobbet mot i åtte år. Jeg kommer med andre ord garantert til å felle en tåre eller tusen hvis jeg klarer å kreke meg over målstreken 3. mars.

Jeg skal ærlig innrømme at mine kunnskaper om Japan er langt under pari og at det som ligger fremst i pannebrasken er sumobryting, sake, det faktum at supporterne rydder etter seg på fotballkamper, samt den litt for korte avstanden til Nord Korea med en trigger-happy Kim Jong Un. Etter å ha lest «The Runner Handbook», må jeg også innrømme at jeg er en smule betenkt… Først kom jeg over en liste med hva som var forbudt å ta med seg inn på startområde. Det er ikke lov å ta med vannflasker, glassflasker og bokser med mindre det er uåpnede kommersielle drikkeflasker på under 500 ml. Litt rart, men forsåvidt greit nok…  Så til det som var litt mer bisart; det er ikke lov til å ha med reklame for distribusjon, boom boxes, hodeplagg bredere enn skulderbredden, samt dyr(!) og planter. Nuvel… Men, det som faktisk gjorde meg litt nervøs var nødvendigheten av å spesifisere at det ikke er lov til å ha med saker som pepperspray, kniver, gift, fyrverkeri og eksplosiver!

Et par andre advarsler i håndboken er også nye for meg i maraton-sammenheng, nemlig:

» If the Japanese Government’s nationwide warning system J-Alert sends an alarm related to ballistic missile launches, follow the instructions.»

og

»If an upper 5 or greater earthquake strikes Tokyo, the race will be discontinued immediately»

Ikke så betryggende akkurat, men vi får vel satse på at det går bra. I det minste føler jeg nå at mitt fravær av treningsgrunnlag falt litt nedover på bekymringslisten…. Men altså, i morgen er det 4 uker igjen og med lite løpeaktiviteter på programmet, men dessto mer alternativ trening i form av snømåking, er det vel igrunnen bare å gjøre det beste ut av det og forsøke og komme seg gjennom med i det minste vage spor av ære i behold…