Mens du sov….

I dag morges (eller natt om du vil), måtte jeg stå opp kl 04:00 for å være sjåfør, noe som er litt vel tidlig, selv for meg. Ved endt oppdrag var klokka litt over kl 05 og jeg hadde to valg; senga igjen eller en joggetur i Bugården. Det siste valget satt litt langt inne, men jeg gikk for det, noe jeg ga meg selv en imaginær klapp på skulderen for etter endt 8 km økt. Ikke dårlig å være ferdigtrent før kl 07:00!

På de første rundene rundt den 1,2km lange Bugårdsdammen var det ganske mørkt og utrivelig, med litt små-kvekkende ender eneste selskap. Etterhvert begynte imidlertid sola å glippe med øynene og opplevelsen ble en helt annen (type magisk).

Nå begynner klokka å pushe 8 og jeg føler at det helt innafor med en aldri så liten formiddagsnap før dagen for alvor kan begynne.

 

Min Generation X – Storebror

Bare for å ha det helt avklart fra starten av; jeg er utrolig glad i broren min. Selv om vi er ganske forskjellige av natur, kunne jeg ikke hatt en bedre bror (eller en bedre onkel til poden) og jeg vet at han ville gått gjennom ild og vann for meg (og jeg for ham…).

Men, når det er sagt… Det å vokse opp som lillesøster var ikke alltid så lett og til tider i barndommen var det en regelrett kamp for å overleve (metaforisk sett, selvfølgelig…).

Monopolkampen

Jeg har i en tidligere post (“Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)” ) fortalt om mitt konkurransepregede forhold til brorsan med hensyn til Monopol (#NotAPrettyPicture) og her kommer noen flere eksempler.

 

Skikampen

Vi gikk en del på ski i barndommen og hver skitur var selvfølgelig en konkurranse. Da mitt svake punkt var at jeg kunne få raserianfall av en annen verden, var broren min sin strategi å få meg pissed på turen, noe han ofte klarte. Hvis han gikk først i sporet, var det en stk lillesøster bak som var furten fordi jeg ikke klarte å gå forbi. Hvis han gikk bak meg i sporet, gikk han oppå skiene mine eller slo ned snø fra trærne over meg, slik at jeg fikk en snøladning i nakken. Målet var selvfølgelig å få meg til å klikke slik at jeg stoppet opp og gjøv løs på ham, slik at han kunne dytte meg unna (han var tross alt 2 år eldre) og innta lederposisjonen. Dette var en strategi som fungerte skuffende ofte, da jeg på det tidspunktet ikke akkurat hadde evnen til verken strategisk tenkning eller det å lære av tidligere feil.

 

Vitsekampen

Vi vokste opp i et hus uten moderne hjelpemidler som oppvaskmaskin, microbølgeovn eller i det hele tatt et funksjonelt kjøkken. Det vi imidlertid var blant de tidligste husholdningene til å eie var et videokamera, da faren vår var en skikkelig film-buff. En ettermiddag ba han bror, meg og ei venninne om å fortelle vitser til kameraet. Broren min spurte da hvilken vits jeg skulle fortelle, noe jeg ikke ville røpe. Han fortsatte imidlertid å mase helt til jeg fortalte ham den. Så begynte filmingen og broren min var først ut….og fortalte MIN vits. Dere kan jo gjette hva som skjedde… Eller, dere trenger i grunnen ikke å gjette, for vi har alt på film (sjekk den ut her, jeg lover…den er vel verd en titt…).

Så kan vi jo fast-forward’e til første dag på videregående. Stor, ny skole og man føler seg ganske liten.  Allerede før første time kommer imidlertid noen eldre elever jeg aldri hadde sett før (blant andre noen perfekte eksemplarer av den maskuline sorten) bort til meg og forteller at de har sett den berømmelige vitsevideoen. Det viste seg da at videoen hadde blitt vist på vorspiel helgen før for en haug av folk, så drømmestart for min tid på videregående altså (var ikke så glad i oppmerksomhet på den tiden…)

 

Luftkampen

Allerede i ung alder var jeg helt oppslukt av bøker og jeg kunne sitte timesvis med en bok i fanget…vel og merke hvis broren min ikke var i nærheten og kjedet seg. En yndet fritidssyssel for min kjære bror da, var å forstyrre meg mest mulig, som for eksempel å bevege hendene sine mellom boken og meg mens han sang “Lufta er fri for alle…”. Nevnte jeg at jeg hadde litt anger issues på den tiden?

 

Enden-av-bordet-kampen

Når dere leser denne historien kan det virke som vi vokste opp i et annet århundre, men faktum er at vi bare hadde en farmor som var litt gammeldags med hensyn på kjønnsroller. Vi selv er vokst opp i et hjem med relativ likestilling (selv om faren vår nok var litt bortskjemt), men det ble iallfall aldri lagt noen begrensninger på oss basert på kjønn. Farmor, derimot, var av den gamle skolen og dette visste broren min å utnytte…ialfall innimellom. Hvis jeg feks satte meg ved enden av frokostbordet om morgenen, kunne han komme og be meg om å flytte meg. Når jeg ba ham (selvfølgelig) om ryke og reise, sladret han til farmor og hun ba meg om å flytte meg med beskjed om at “i vår familie er det vanlig at mannen sitter ved enden av bordet..”. Ikke akkurat et budskap som falt i god jord hos undertegnede, særlig ikke med en stk bror stående med stort glis i bakggrunnen…

 

Beskytteren

Frem til nå har jeg bare fortalt om det konkurransepregede forholdet mellom bror og meg, men jeg vil igjen understreke at de aller fleste minnene fra vår barndom var av den gode sorten. Han tok  feks ofte på seg skylden hvis vi hadde sloss. En gang han hadde låst meg ute og jeg i raseri slo knyttneven i ruta på døren slik at den knuste og blodspruten sto, kastet broren min seg på telefonen til moren vår med oppstartsetning at det var hans skyld. Han har også fungert som en beskytter for meg gjennom hele barndommen og forsvart meg hvis jeg havnet i trøbbel. Dette beskytterinstinktet fortsatte også inn i ungdomsårene, selv om det forsåvidt ikke var like velkomment da. Han hadde nemlig noen veldig kjekke kompiser, som han truet med bank hvis de prøvde seg på meg, noe jeg riktignok ikke syntes var fullt så kult på den tiden, men som jeg senere innså var gjort i beste mening…

 

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

Min Generation X – Ferie

Besseggen – alle fire årstider på én dag

Besseggen ligger øst i Jotunheimen, mellom vannene Gjende og Bessvatnet og er en av de mest populære fjellturen i Norge med over 50.000 vandrere i året (kilde: Wikipedia). Denne turen har alltid vært på min bucket-list av ting jeg ønsker å gjøre før jeg er 50 og for noen år siden fikk jeg endelig sjansen.

Turen vår startet på hytta til gode venner for en god natts søvn før vi tidlig på morgenen satte kursen for Gjendesheim for å ta ferja til startpunktet Memurubu. Enda så tidlig vi var ute var det allikevel kø med folk som skulle over, så vi koste oss i solen mens vi ventet på plass.

Sola skinte fortsatt da vi startet stigningen fra Memurubu. Allerede etter 20 minutters pusting og pesing begynte jeg å bli mør i låra og tenkte at valget av tunge fjellstøvler fremfor lettere fjellsko kanskje hadde vært en tabbe. Etterhvert jevnet det seg litt ut og pulsen begynte sakte men sikkert å bevege seg bort fra sone 5. Da kunne jeg begynne å virkelig nyte den fantastiske naturen rundt oss med det blå Bessvatnet og det smaragdgrønne Gjende (fargen pga brevann).

.

Oppe ved toppen ble sola borte og vi kunne også merke et temperaturskifte. Rett etterpå kom tåka sigende inn. Da vi kom til selve egget, lå tåka tett rundt oss. Det var kanskje like greit, da vi damene lider av aldri så lite høydeskrekk,. På det bratteste partiet måtte vi ta en liten pause mens vi ventet på nedstigningen til noen folk (type gale) som gikk motsatt vei. Rundt oss så vi bare tåke, så vi ante ikke hvor langt det var til stupet ned der vi klamret oss fast til noen store steiner. Vi måtte nærmest bli brukket løs fra steinene for å kunne fortsette opp til toppen og da hadde det begynt å regne..

Regn gikk over til hagl og videre til sludd og absolutt alt av klær og støvler var nå søkkvått. Fingrene begynte å få en blålig farge (riktignok yndlingsfargen min, men slettes ikke på fingre…) så da hadde vi ikke noe annet valg enn å legge inn turbogiret nedover. Gutta løp i forveien, med oss jenter halsende etter. Da vi nådde Gjendeheim begynte å været å ta seg litt opp igjen, så vi kunne roe tempoet litt det siste stykket. Da v var nesten fremme, tok vi igjen noen jenter og kom i snakk om hvor strabasiøs ferden over fjellet hadde vært den dagen. De var veldig fornøyd med å ha fullført på ca 6 timer og spurte oss hvor lang tid vi hadde brukt. Jeg kikket på treningsklokka og kunne konstatere at vi hadde brukt rett i underkant av 5 timer (med andre ord, ikke så mange pauser på veien). Da ble de litt forfjamset og sa at det var jo ikke så rart siden vi var så mye yngre (viste seg at de var 7-8 år yngre enn oss, så dette reddet jo hele dagen vår).

Helt knekte vendte vi tilbake til hytta og det ble ganske så tidlig kvelden. En helt fantastisk tur som absolutt burde gjentas (men, kanskje i litt bedre vær, i litt slakkere tempo og med litt flere pauser). 🙂

#besseggen #fireårstider #fjolstilfjells

Min Generation X – Ferie

På 70-/80-tallet var det stort sett kortreiste ferier som var tingen og for vår families del besto feriene de første 10 årene av mitt liv stort sett av ymse fotballturer med et av byens forballag; et middelmådig lag sånn rent spillemessig, men med veeeeldig engasjerte supportere (deriblant mine foreldre). Overnattingene besto stort sett av telt eller enkle hytter på camping-plasser uten innlagt vann. De enkle kårene plaget imidlertid ikke oss barna det skarve grann; vi hadde jo både på en haug med jevnaldrende barn å henge med + tilgang til badevann (av og til riktignok i form av en iskald elv, men pytt sann…). Da jeg var 7/8 år ble camping-turene våre litt mer eksklusive, for da fikk vi oss en combi-camp, som rett og slett var en tilhenger som kunne veltes over til å bli en soveenhet med 4 soveplasser. Sleng på et fortelt, så var det jo riktig så god plass. Den combi-campen fikk vi mye glede av og på sommerne satte vi den også opp ute i hagen, slik at vi barne kunne få en villmarksopplevelse på egen tomt. Kanskje rart å snakke om “villmark” da dette var i Sandefjord sentrum, men det at det i nabolaget mysset av grevling, gjorde det iallfall litt mer spennende (og skremmende) med nattlige toalettbesøk.

En sommer teamet vi opp med foreldrene til en av broren min og dro på gårdsferie til Danmark. Vi barna syntes det var supert; der kunne vi ri på ponni, hoppe i høyet, sove på låven og leke med allskens dyr. Var forøvrig også der vi lærte hva som skjedde hvis man tisset på et elektrisk gjerde… Faren min, som var vokst opp på en gård, var i sitt ess og skle rett inn i rolle som bonde og hjalp villig til med å både skuffe grisemøkk og melke kuer.

Moren min, som var vokst opp som i byen, syntes derimot at jordgulv, skitne tallerkener, møkkete sengetøy og lange fluepapir fullstappet med inntørkede fluer, ikke var fullt så sjarmerende. En dag fikk vi besøk av familien til ei venninne av meg, som også var i Danmark men som hadde valgt en hotelløsning. Da moren fikk se tilstanden på gården, ble hun ganske så sjokkert og da vi på kvelden satt og grillet ute i hønseburet med fjær flaksende rundt oss, var det hakket før hun bare dro med seg moren min til hotellet deres.

Neste gang familien skulle på en utenlandsferie var til London et par år senere. Dette var var vår første utenlandsreise til andre land enn Danmark og Sverige, så dette var STORT! Men, fly, hotell og fotballkamp koster for en familie på 4 og feriebudsjettet vårt var ikke all verden, så igjen så ble det litt kummerlige forhold med et lite hotell i Kensington, med klaustrofobisk heis som titt og ofte stoppet midveis, et fluffy (og litt muggent) vegg-til-vegg-teppe på badet, utsikt ut til en container og med et såpass lite rom at ikke alle 4 kunne være inne på rommet samtidig med mindre minst to av oss var stuet inn i rommets køyesenger.  Det var vistnok også en vannlekkasje over oss, for under hele oppholdet dryppet det vann fra taket og ned i en lampekuppel over senga; noe som selvfølgelig var en utfordring rent søvnmessig (i skjønn forening med faren min sin drønnende snorking). Men, vi tilbragte ikke store tiden på hotellet, så turen ble allikevel fantastisk. Det var jo helt magisk å få se alle de stedene vi kun hadde hørt om eller sett på film og TV, slik som Hyde Park, slottet, fotball, dobbeldekker-buss, Madam Tusseaud’s etc (som dere kan se av bildene fra Madam Tusseaud’s, var det en stund siden..).

Etter London-turen tok det hele 7-8 år før familien igjen samlet satte kursen mot det store utland. Da hadde faren min midlertidigig flyttet til Indonesia for å jobbe i noen år og vi skulle endelig få dratt ned for å se hvordan han bodde. Dette var på den velsignede tid (dryppende sarkasme, red. anm) da det fortsatt var lov til å røyke på flyet. Siden begge foreldrene mine, samt broren min var røykere, hadde faren min bestilt plass til alle (selv sin ekstremt anti-røykende datter) i røykeavdelingen bakerst i flyet. Da jeg ymtet frempå en liten klage, så ble jeg trøstet med at det jo kun var for få timer (les: 14 timer!!). Se for dere scenariet med et fly så tett av røyk at det nesten ikke var mulig å se en meter foran seg og så våger det seg noen små-jæveler fra IKKE-røyk inn for å røyke!! Må innrømme at tanken på blind vold eller i det minste utskjellig streifet meg, men jeg nøyde meg med et imaginært slap, før jeg skle tilbake til min hostende og døsig tilstand. Resten av reisen var imidlertid magisk og ikke minst lærerik, da dette var min første tur til et muslimsk land (sjekk ut tidligere innlegg for mer detaljer).

Men, selv om det lugget litt på mine barndoms ferieturer, husker jeg tilbake på dem som fantastiske opplevelser, alle som én, og selv om det ikke ble så mange av dem, vekket de virkelig min interesse for andre land og kulturer, slik at jeg de siste 20+ årene har brukt hver omtrent hver eneste ledige krone på reiser til nære og fjerne land.

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

 

Abbott World Marathons Major – Fakta (#MoroMedTall)

Statistikker og tall er alltid moro og denne godbiten jeg kom over i dag hadde noen interressante fakta som hadde gått meg hus forbi:

1. Gjennomsnittlig gjennomføringstid

Denne var jeg dessverre smertelig klar over fra før, men jeg var ikke eksakt sikker på hvor mye jeg sugde som løperi forhold til gjennomsnittlig gjennomføringstid for damer på 04:18:25. Vel vel…. noen må jo danne baktroppen. Bare å skrelle vekk drøye 1,5 timer, så er jeg der…

 

2. Antall «Six Star Finisher»-damer

Etter å ha blitt dratt ned i gjørma av første punkt, skynder meg å ta med denne: Av snaue 5000 «fet medalje»-holdere i VERDEN, er det 1376 kvinner og JEG er en av dem. Det er vel verdt et aldri så lite klapp på skulderen?

 

3. Antall nasjoner på listen (og antall nordmenn..)

Hele 89 nasjoner er representert, noe som gjør dette virkelig til en global begivenhet. USA sitter i førersetet med 20% av medaljene, men det er kanskje ikke så rart da de kan gjøre unna halvparten av de 6 maraton’ene uten å trenge pass. Når det gjelder Norge, må jeg ta litt selvkritikk på tidligere bråkjekke utsagn om at vi kun er 40 stk. Ytterligere 2 nordmenn snek seg med på listen etter Tokyo Marathon og sendte totalen oppi 42 stk.

 

Som sagt, gøy med tall…. 😊

En kamp mot klokka – demotiverende teknologisvikt

Av og til skulle jeg ønske jeg var en av de som klarte seg ene og alene med naturopplevelsen som motivasjonsfaktor for en løpetur. Der er jeg langt unna, gitt. Altså, ikke misforstå, fin natur er et pluss, men det er liksom ikke nok. Jeg er sånn skrudd sammen at en økt uten måling er en økt uten mening, dvs her er det et kriterium at treningsklokka fungerer og logger absolutt alt under turen. Ganske rart i grunnen, da en ikke akkurat skulle tro at enda flere grafer som forteller meg at jeg er en ræva dårlig løper var det jeg trengte.

Nuvel, jeg har altså en treningsklokke som må lades. I tillegg har jeg også anskaffet meg Bosé Soundsport trådløse øreplugger, som også må lades. Mye å passe på med andre ord og i dag gikk jeg på en kjempe-lade-tabbe. Etter to dager hvor trening har måtte vike for kioskvakt og nedvask av utleieleilighet, var jeg fast bestemt på at i dag skulle jeg dra inn slakket og rekke en god økt før visning av leilighet. Alt var preppet og planlagt, hadde tatt med treningstøyet på jobben og greier, slik at jeg kjapt skulle komme meg ut i løypa.

Plutselig innser jeg tabben i det jeg skal taste inn økten på klokka og sette igang. BARE 4% BATTERI IGJEN!!! Helt krise selvfølgelig, så her måtte jeg raskt re-planlegge for å unngå sort skjerm. Rolig langtur ble dermed erstattet av 20 min med intervaller. Da jeg var ferdig var jeg nede på 1 % og i det øyeblikket klokka var ferdigsynchet, tok den kvelden. Men, økten var iallefall reddet, so all is well in the world…

Lunsjpause med vitamin-kick

 

Ingenting er som å ha arbeidssted i nærheten av sjøen når sola begynner å varme opp på våren og man kan spankulere langs kysten i lunsjpausen og få karret til seg noen etterlengtede D-vitaminer. Ellers på året dropper jeg glatt unsjen til fordel for mer PC-tid, men på våren og sommeren er denne halvtimen mellom 11 og 11:30 ganske hellig. På våren blir det med en gåtur langs stranden, mens på sommeren har jeg funnet meg en liten vik ca 50 meter fra inngangsdøra, som passer perfekt til noen minutters krisesoling, og sågar et raskt bad hvis temperaturen karrer seg oppover på 20-tallet. Fuglene vet hvor lenge godværet vil holde denne gangen, så her gjelder det iallfall å nyte hvert minutt 🙂

 

Six Star Finisher-medalje: Blod, svette, tårer og (ikke minst) kroner

For 8 år siden fullførte 3 nordmenn sitt første utenlandske maraton i Berlin, en våt, kald og smertefull affære som fikk dem til å sverge på at dette var siste gangen man ville gjøre seg selv så vondt.

Året etter var alle brannsår og vabler glemt og nytt maraton ble gjennomført (I Amsterdam for min del). Etter å ha fullført London i 2012 og ha sikret plass til New York i 2013, fant vi plutselig ut at nå hadde vi jo kun Chicago og Boston igjen før vi kunne smykke oss med tittelen «Abbott World Major Marathons Five Star Finisher», noe kun et par håndfuller nordmenn kunne på den tiden. Jeg mener, når vi (spesielt jeg) var milevis unna å konkurrere på tid, så kunne vi jo iallfall forsøke å bli blant de første i Norge med denne gjeve tittelen? Det gjelder med andre ord kun å finne en måte å konkurrere på som sikrer at man selv kommer relativt godt ut av det.

Før vi imidlertid hadde tenkt tanken fullt ut, så hadde Abbott økt serien sin med ytterligere én maraton, nemlig Tokyo. Dette kompliserte planene våre litt, iallfall kostnadsmessig, men vi ga for all del ikke opp.  I 2014 økte den lille gruppen vår med ytterligere én Sandefjording, og i Tokyo i mars, var vi endelig ferdige og kunne motta både medalje for Tokyo, samt den ultrafete Six Star Finisher-medaljen, beviset på at vi hadde fullført London, Berlin, New York, Chicago, Boston og Tokyo. Maraton. Resten av den kvelden hørtes vi ut som en gjeng bjellekuer som vandre gjennom Tokyos gater, men det ga vi blanke blaffen i.

De første til å ha oppnådd «Six Star Finisher» i hjembyen vår, Sandefjord og nummer 37-40 i Norge er jo ikke så aller verst for noen som pusher både 50 og 60 og det ble belønnet med et intervju i lokalavisen og greier.  Nå er jo de tre gutta i gjengen faktisk løpere, men i mitt tilfelle er det mer et bevis på hvor langt det er mulig å komme på ren stahet og viljestyrke (og ikke minst på frykten for at kjæresten skulle oppnå den store medaljen og gå rundt å briske seg helt alene). Jeg har flere ganger ligget og vaket rundt sperrefristen i løpene, men jammen har jeg ikke klart å krekke meg gjennom. Ytterligere 5 maraton har det også blitt. Hvem skulle trodd det om en kronisk ballspiller som alltid har vært av den oppfatning at å løpe, med mindre det er etter en ball, er fukkstendig meningsløst og kun et spill av tid og krefter?

Hva skjedde med helga?

Denne helgen har fart avsted i et tempo som gjør selv høyhastighetstogene i Japan til skamme. Det føles litt som om jeg duppet av i sofaen fredag ettermiddag og plutselig våknet opp søndag kveld, klar for å trekke i pysjamasen.

Men, tenker jeg nøyere etter har jeg i det minste fått utrettet endel denne helgen. Lørdagen startet med såpass skinnende sol at jeg imaginært hoppet (reelt mer krabbet) ut av senga kl 07 og befant meg, om ikke annet, i løpelignende bevegelser 15 minutter senere. Så var det innom hele tre matbutikker på veien hjem. Planen var igrunnen bare å besøke én, men så fant jeg ut at jeg hadde glemt noe da jeg kom til bilen, så da kjørte jeg til neste matbutikk på veien, klarte å glemme noe igjen osv… dere skjønner tegninga?

Vel hjemme ble det såvidt tid til en dusj og baking av kake før pode med venner og familie skulle kjøres på basketkamp. Tre kamper skulle spilles, så da ble det ikke mindre enn 4 timer med vaffelsteking og kioskvakt før vi kunne sette kursen hjemover. Litt slitsomt, men veldig gøy med bra oppmøte på kamp😊

En ny dusj for å fjerne vaffelfettet fra hud og hår og så var det på tide med et veldig koslig besøk fra en barndomsvenninne (heldigvis en såpass god venn at jeg ikke følte altfor mye på at leiligheten ser bombet ut). Vipps så var lørdagen på vei til å bli søndag,

Søndagen startet med nedvask av en leilighet moren min og jeg skal leie ut før pode med venner ble fraktet til Gravity Trampolinepark for en time med fysisk fostring og (ikke minst) en time offline.

Så var det hjem med barn før nedvask fortsatte. 1,5 timer og kun én dusj senere, var det å kjøre pode til faren før vasking fortsatte. Nå er det kun kjøkkenbenk og -gulv igjen, men jammen har også hele helgen gått.

Nå har jeg bestemt meg for at vask får være vask resten av kvelden, for nå skal a’mor slappe av et par timer før nattesøvn og en ny jobbuke venter… Pepsi Max i glasset og ostepop i bolle og jeg er klar for litt alenetid med Netflix. Fortsatt god helg😊

Gravity trampolinepark i Larvik – En aktiv og morsom helgeaktivitet

Har du en pode som er hekta på Fortnite e.l og som må brekkes løs fra gaming-stolen og nærmest tvinges med på søndagstur? Da kan Gravity Trampolinepark i Larvik innimellom være et alternativ; et kompromiss som tilfredsstiller både den yngre og eldre garde. Gravity ligger 20 minutter med bil fra Sandefjord (eller 5 minutter fra Larvik, om man vil), og inneholder trampolinebaserte aktiviteter for alle aldersgrupper.

Det koster 155 kr for en times hopping (55 kr for hver påfølgende halvtime) og i tillegg trenger man antisklisokker til kr 29/par (som kan medbringes ved neste besøk, noe jeg forøvrig aldri klarer å huske, noe haugen med antisklisokker hjemme vitner om). Litt stiv pris, men her kan ungene virkelig få boltret seg og trent opp både spenst og koordinasjon. Lokalene er store og luftige og det unge personalet er trivelige og serviceinnstilte.

Lydnivået inne i selve hoppeavdelingen er selvfølgelig et par hundre hakk over min komfortsone, så det beste av alt er stillerommet med en liten kafé oppe i 2. etasje, hvor foreldre til de litt større barna kan slappe av med en kopp kaffe (les: Pepsi Max) eller enkle småretter som pizza, club sandwich, eplekake og salat.

Selv om det mysser av hoppende barn, har det aldri vært noe problem å få tak i sitteplass opp i stilleavdelingen, da det er rikelig med både bord og sofaer.

Det er også mulig med barnebursdagsfeiring på Gravity og poden heller mot dette alternativet i år.

Vipps har én time gått og poden med kompiser er svette og ferdighoppet. Opplevelsen kan for all del ikke sammenliknes med en solskinnsdag ute i naturen, men vet dere hva? Noen ganger er det helt allright…