Amsterdam Marathon 2011 – Ost, pølser og toalett midt i rommet

Amsterdam maraton var det første maratonet jeg deltok sammen med kjæresten min og vi hadde da kun vært sammen i 3-4 måneder. Altså, helt i starten av et forhold, hvor man fortsatt ønsker å vise seg fra sin beste side. Min beste side er definitivt ikke når jeg sitter på do, så derfor var det ikke akkurat jubel over det rommet vi fikk på CitizenM Hotel i Amsterdam. Hotellet i seg selv var veldig koslig, men da vi kom inn på det bittelille rommet så vi at både dusj og do var plassert midt i rommet og hadde gjennomsiktige dører! Det hjalp ikke nevneverdig at de var forsøkt frostet; innsynet var der fortsatt. Vi følte igrunnen at vi ikke kjente hverandre så godt til at det var greit enda (og er forsåvidt fortsatt ikke greit, 7 år senere…), så det endte med at kjæresten gikk på do nede i resepsjonen og jeg benyttet da sjansen til å bruke den på rommet. Selv om jeg var alene på rommet klarte jeg å føle meg helt dust der jeg satt…

Så over til selve løpet… Amsterdam Marathon er en lett-wogget, flat løype med start og stopp samme sted (Olympic Stadium). Deler av ruta fulgte den olympiske ruten langs Amstel-elva og på veien passerte vi både staslige boliger og vindmøller. Vi var også innom Amsterdam sentrum hvor vi labbet forbi Rijksmuseum og krysset Vondelpark. Langs løypa var det god stemning og mange av lokalbefolkningen hadde tatt seg bryet med å skjære opp små oste- og pølsebiter som de delte ut sammen med sjokolade og gele-godteri. For å si det sånn… på 30 km er man ikke kresen på hvem man tar i mot fra, så her ble det grabbet næring med begge hender.

Dette var mitt 3. maraton og det er herfra jeg har persen min (som er for treg til å være verdt å nevnes…).

 

#ferie #maraton #blogg

Mens du sov….

I dag morges (eller natt om du vil), måtte jeg stå opp kl 04:00 for å være sjåfør, noe som er litt vel tidlig, selv for meg. Ved endt oppdrag var klokka litt over kl 05 og jeg hadde to valg; senga igjen eller en joggetur i Bugården. Det siste valget satt litt langt inne, men jeg gikk for det, noe jeg ga meg selv en imaginær klapp på skulderen for etter endt 8 km økt. Ikke dårlig å være ferdigtrent før kl 07:00!

På de første rundene rundt den 1,2km lange Bugårdsdammen var det ganske mørkt og utrivelig, med litt små-kvekkende ender eneste selskap. Etterhvert begynte imidlertid sola å glippe med øynene og opplevelsen ble en helt annen (type magisk).

Nå begynner klokka å pushe 8 og jeg føler at det helt innafor med en aldri så liten formiddagsnap før dagen for alvor kan begynne.

 

Egypt – Cruise på Nilen, en amorøs hotellsjef og krasjlanding med varmluftsballong

Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av Egypt med all sin historie og sine sagnomsuste hieroglyfer, fantastiske arkitektur og mystiske mumier. I 2006 fikk jeg endelig sjansen til å dra på et cruise på Nilen i beste Agatha Christie stil (mord ekskludert..) med ei venninne og vi endte opp med minner for livet.

 

Cruiset

Cruiset startet i Luxor gikk ned til Aswan og så opp til Luxor igjen og på veien fikk vi med oss Kongenes Dal (medbl.a. Tutankhamons gravsted), Abu Simbeltempelet, Karnaktempelet, Edfutempelet, Luxor og fantasisk natur langs Nilen.

Cruisebåten var ikke spesielt stor, men den inneholdt det man trengte av fasiliteter, i tillegg til et lite (men kaldt) basseng og en stor solterrasse. Streng håndheving av at håndklær ble fjernet hvis de var forlatt i over 1 time, gjorde denne solterrassen raskt til et favorittsted.

Vår cruise-båt
 

Mens vi seg nedover Nilen, var det ikke noen mangel på opplevelser. Vi så til og med en diger Nil-krokodille på elvebredden en dag, noe som visstnok er ganske sjeldent og som spikret overbevisningen om å ikke stikke så mye som en lilletå uti det ganske skitne vannet. Flere steder måtte vi igjennom sluser, og det var ganske kult å se hvordan de klarte å håndtere mengden av cruise-båter gjennom slusene med den største selvfølgelighet.

På veien seilte vi også forbi “Sudan”, båten som inspirerte Agatha Cristie til å skrive “Mordet på Nilen”.

Båten Sudan 

Det var mange stoppesteder underveis hvor vi kunne handle på markeder, lære mer om papyrus og hieroglyfer, røyke shisha (mitt første møte…) eller rett og slett bare slappe av på en fortausrestaurant.

Mitt første møte med vannpipe; ikke godt…

Ved avslutningen av cruiset, skulle vi gjøre opp drikkeregningen på båten. Vi hadde drukket cola/cola light (som vanlig) i store mengder og reagerte ikke en gang på den høye summen og fikk selvfølgelig latterkrampe over det faktum at bord-buddiesene våre bare hadde halve regningen, selv om de hadde kost seg med vin hver dag… Ved litt nærmere sjekk, viste det seg at noen hadde signert for endel alkohol på vårt romnummer, så da ble regningen straks halvert.

Det største på hele reisen, var selvfølgelig å besøke alle de historiske stedene og få et innblikk inn i den 3500 år gamle sivilisasjonen. Noen av stedene nevnes under.

 

Kongenes Dal

Kongenes dal, er en dal i Egypt hvor faraoene i 18. til 20. dynasti, fra omkring 1539 f.Kr. til omkring 1075 f.Kr, ble gravlagt. Man ønsket å komme bort fra pyramider, som var så utsatt for plyndring, og gravde da isteden store graver under bakken og inne i fjellet, slik at faraoene kunne få fred til evig tid. Det gikk jo selvfølgelig ikke slik, og gravene ble gjennom århundrene plyndret for alt av verdier. Men, i 1922 fant Howard Carter og Lord Carnavon en helt intakt grav og således ble legenden om barnefaraoen Tutankhamon til.

Den første farao som ble gravlagt i Kongenes Dal var Totmose I, og den siste var Ramses XI. Her finnes også gravtemplet til Hatshepsut, en kick-ass kvinnelig farao fra ca 1400 BC, som regjerte som en mann og som ofte er avbildet med falsk skjegg (tegn på faraoisk makt).

Foran tempelet til Hatshepsut fra ca 1450; egyptisk dronning og farao
Hatshepsut med falskt skjegg

 

Abu-Simbel

Abu-Simbel er et arkeologisk område som omfatter to massive sten-templer i det sørlige Egypt på vestbredden av Nilen omtrent 290 km sørvest for Aswan. De to tvillingtemplene ble hugget ut i selve fjellsiden under Farao Ramses II det 13. århundre f.Kr. som faraoen lot bygge som et evigvarende minne om seg selv og sin dronning Nefertari, og som et minne om den påståtte seier i krigen ved Kadesh. Hele komplekset ble flyttet på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av Aswandammen (source: Wikipedia).

Abu Simbel-tempelet i nærheten av Aswan
 

 

Karnak Tempelet

Karnak tempelet ligger på østsiden av Nilen, ved Luxor. For Bond-fans, som husker “The Spy Who Loved Me” med gode gamle Roger, vil trekke kjensel på  dette tempelet, hvor Bond jaktet på Jaws.

Note to self: Bananer varer ikke så lenge i 30+.

 

Edfu-tempelet

Tempelet i Idfu er et oldtidens egyptisk tempel for falkeguden Horus.

 

Ballongferd

Hvordan vi fikk forvillet oss opp i en liten kurv, høyt, høyt opp i lufta (uten en flykropp rundt oss eller i det minste med  en fallskjerm på ryggen) er fortsatt en gåte. Særlig når reisefølget mitt hadde ekstrem høydeskrekk og jeg heller ikke var en stor tilhenger av høyder. Men, en dag bestemte vi oss plutselig for å gjøre en ting vi ikke kunne og valget falt på varmluftsballong. Da vi bare hadde drukket brus på turen, kan vi ikke akkurat skylde på at beslutningen ble tatt i et prosecco-happy øyeblikk heller. Men, når det er sagt, er dette noe av det mest fantastiske jeg har vært med på (selv om vi måtte brekkes løs av kurven etter landing)!

Dette var en soloppgangstur og i otta (dette var før i tiden, hvor jeg ikke pleide å våkne i 5-tiden…) måtte vi passe groggy ut av båten vår, traske over en mørk brygge fullt med hinder, uten mer belysning enn jeg klarte å oppdrive fra en bitteliten lommelykt jeg hadde vært smart nok til å ta med. Lett snublende vandret vi mot en liten båt som skulle frakte oss til utfartsstedet for ballongen (ikke noe lys på båt eller redningsvest på oss, så denne overfarten var mest sannsynlig det mest risikable med hele turen).

Vi delte kurv med 4 andre + piloten og etterhvert som vi steg oppover, fikk vi se den mest utroligste soloppgangen du kan tenke deg.

Fantastisk soloppgang

Når solen var kommet litt mer frem, fløy vi over Kongenes Dal og kunne skue ned på Hotshepsut-tempelet og gravstedene vi hadde besøkt noen dager tidligere.

Kongenes Dal

 

Hatshepsut sitt tempel sett fra ballongen

 
 
 
 

Ballongen steg høyere og høyere og snart så synes vi igrunnen at det var høyt nok og heldigvis sa piloten vår da at vi hadde nådd grensen for hvor høyt vanlige piloter kunne fly. Vi rakk akkurat å puste lettet ut, før han fortsatte med at han hadde et spesialutdanning som gjorde at han kunne gå dobbelt så høyt. Jippi, ropte vi (IKKE!). Men, de andre var gira på å gå høyere, så opp gikk det… men, damene fra nord krøllet seg etterhvert sammen i fosterstilling nederst i kurven til vi begynte å gå nedover igjen.

Da vi begynte å nærme oss bakken kunne vi se alle husa uten tak, dvs vi kunne titte rett inn i stua til folk. Visstnok var reglene slik at hvis huset var ferdigstilt, måtte man betale boligskatt. Derfor lot mange være å ha tak på øverste etasje og således ble det aldri ferdigstilt og vips, så slapp de å betale skatt.

 

Det var selvfølgelig litt spennende å leke stalker, men plutselig kom ballongen inn i en lei vind og vi begynte å bevege oss faretruende fort mot de åpne takene. Vi var sikre på at vi kom til å rase rett inn et hus, men piloten hadde tilsynelatende kontroll og fikk oss på rett kurs igjen, men vi fikk en aldri så liten krasjlanding i grøftekanten rett ved.

 

Hurghada

Etter en uke med utallige inntrykk tilbrakte vi en uke i Hurghada for å slappe av i noen dager

Etter et par dager reagerte vi på at vi fikk litt bemerkelsesverdig god service på stedet. Hver gang vi gikk inn på en restaurant, ble vi møtt av av overvennlige kelnere som svinset rundt bordet vårt hele tiden. Det som var rart var at ingen andre fikk samme opvartning og etter hvert begynte vi å føle litt på det… Så en dag, kom hotellsjefen bort og lurte på om jeg ville spise middag med ham og da luktet vi lunta. Venninna mi fikk da endelig hevn for Osama-insidenten og syntes dette var hysterisk morsomt. Jeg takket imidlertid pent nei til tilbudet og da var det jammen  slutt på ekstraservicen resten av oppholdet…

 

Giza og Kairo

Selv om det var deilig å kunne slappe av i solen, ble vi etterhvert litt rastløse og bestemte oss for å kaste oss på en busstur til Kairo og Giza (5 timer hver vei). Det var litt andektig å beskue ekte mumier og Tutankhamons dødsmaske i det Egyptiske Museet i Kairo og den samme følelsen kom krypende da vi sto foran Sfinxen og de mektige pyramidene i Giza.

Pyramidekomplekset ved Giza omfatter i alt ni pyramider. De tre største pyramidene er oppkalt etter faraoene Kheops, Khefren og Mykerinos.Siden dette var turen vi tydeligvis skulle utfordre rubbet av de fobiene vi måtte ha, bestemte vi oss for å ta en tur inn i den største av pyramidene, Kheopspyramiden. Vi måtte først gå ned en trapp (se under), så inn i pyramiden hvor gangen var så trang at vi såvidt fikk plass til skuldrene (og de er ikke akkurat av de bredeste..).

Det gikk innover, innover og nedover, nedover. På et tidspunkt kom klaustrofobien kastende på meg og jeg følte jeg ikke fikk puste. Jeg snudde meg for å gå tilbake, men der kom det folk i motsatt retning og det var ikke mulig for to personer å gå forbi hverandre. I lettere panikkmodus måtte jeg gå videre innover i mørket og snart kom vi heldigvis til et stort rom og jeg kunne slappe av litt og trekke inn litt frisk gravluft. Husker ikke helt hvordan vi kom oss ut, men det gikk bra uten ytterligere insidenter. Veldig kult å ha vært inne i en pyramide, men det holdt med den ene gangen…

 

På området rundt pyramidene var det flust av mulighet for å betale for en kameltur, og mistenkelig billig var det også. Vi anså oss som ferdige med denne aktiviteten så vi sto over, noe som sikkert var like greit da vi senere fikk høre at det hele var en scam hvor det var veldig billig å komme seg opp på kamelen, men kjempedyrt å komme seg av (da de fleste trengte assistanse til dette,  ble de enkle ofre der oppe på kamelryggen).

Turen til Giza og Kairo markerte siste post på denne fantastiske og historiske rundturen i Egypt og er definitivt noe jeg kunne tenke meg å gjøre igjen (men da uten ballongtur, kameltur og innsiden-av-pyramidetur).

#ferie #reise #egypt #ballongferd #karnak #abusimbel #luxor #nilecruise #kongenesdal #hatshepsut

Min Generation X – Storebror

Bare for å ha det helt avklart fra starten av; jeg er utrolig glad i broren min. Selv om vi er ganske forskjellige av natur, kunne jeg ikke hatt en bedre bror (eller en bedre onkel til poden) og jeg vet at han ville gått gjennom ild og vann for meg (og jeg for ham…).

Men, når det er sagt… Det å vokse opp som lillesøster var ikke alltid så lett og til tider i barndommen var det en regelrett kamp for å overleve (metaforisk sett, selvfølgelig…).

Monopolkampen

Jeg har i en tidligere post (“Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)” ) fortalt om mitt konkurransepregede forhold til brorsan med hensyn til Monopol (#NotAPrettyPicture) og her kommer noen flere eksempler.

 

Skikampen

Vi gikk en del på ski i barndommen og hver skitur var selvfølgelig en konkurranse. Da mitt svake punkt var at jeg kunne få raserianfall av en annen verden, var broren min sin strategi å få meg pissed på turen, noe han ofte klarte. Hvis han gikk først i sporet, var det en stk lillesøster bak som var furten fordi jeg ikke klarte å gå forbi. Hvis han gikk bak meg i sporet, gikk han oppå skiene mine eller slo ned snø fra trærne over meg, slik at jeg fikk en snøladning i nakken. Målet var selvfølgelig å få meg til å klikke slik at jeg stoppet opp og gjøv løs på ham, slik at han kunne dytte meg unna (han var tross alt 2 år eldre) og innta lederposisjonen. Dette var en strategi som fungerte skuffende ofte, da jeg på det tidspunktet ikke akkurat hadde evnen til verken strategisk tenkning eller det å lære av tidligere feil.

 

Vitsekampen

Vi vokste opp i et hus uten moderne hjelpemidler som oppvaskmaskin, microbølgeovn eller i det hele tatt et funksjonelt kjøkken. Det vi imidlertid var blant de tidligste husholdningene til å eie var et videokamera, da faren vår var en skikkelig film-buff. En ettermiddag ba han bror, meg og ei venninne om å fortelle vitser til kameraet. Broren min spurte da hvilken vits jeg skulle fortelle, noe jeg ikke ville røpe. Han fortsatte imidlertid å mase helt til jeg fortalte ham den. Så begynte filmingen og broren min var først ut….og fortalte MIN vits. Dere kan jo gjette hva som skjedde… Eller, dere trenger i grunnen ikke å gjette, for vi har alt på film (sjekk den ut her, jeg lover…den er vel verd en titt…).

Så kan vi jo fast-forward’e til første dag på videregående. Stor, ny skole og man føler seg ganske liten.  Allerede før første time kommer imidlertid noen eldre elever jeg aldri hadde sett før (blant andre noen perfekte eksemplarer av den maskuline sorten) bort til meg og forteller at de har sett den berømmelige vitsevideoen. Det viste seg da at videoen hadde blitt vist på vorspiel helgen før for en haug av folk, så drømmestart for min tid på videregående altså (var ikke så glad i oppmerksomhet på den tiden…)

 

Luftkampen

Allerede i ung alder var jeg helt oppslukt av bøker og jeg kunne sitte timesvis med en bok i fanget…vel og merke hvis broren min ikke var i nærheten og kjedet seg. En yndet fritidssyssel for min kjære bror da, var å forstyrre meg mest mulig, som for eksempel å bevege hendene sine mellom boken og meg mens han sang “Lufta er fri for alle…”. Nevnte jeg at jeg hadde litt anger issues på den tiden?

 

Enden-av-bordet-kampen

Når dere leser denne historien kan det virke som vi vokste opp i et annet århundre, men faktum er at vi bare hadde en farmor som var litt gammeldags med hensyn på kjønnsroller. Vi selv er vokst opp i et hjem med relativ likestilling (selv om faren vår nok var litt bortskjemt), men det ble iallfall aldri lagt noen begrensninger på oss basert på kjønn. Farmor, derimot, var av den gamle skolen og dette visste broren min å utnytte…ialfall innimellom. Hvis jeg feks satte meg ved enden av frokostbordet om morgenen, kunne han komme og be meg om å flytte meg. Når jeg ba ham (selvfølgelig) om ryke og reise, sladret han til farmor og hun ba meg om å flytte meg med beskjed om at “i vår familie er det vanlig at mannen sitter ved enden av bordet..”. Ikke akkurat et budskap som falt i god jord hos undertegnede, særlig ikke med en stk bror stående med stort glis i bakggrunnen…

 

Beskytteren

Frem til nå har jeg bare fortalt om det konkurransepregede forholdet mellom bror og meg, men jeg vil igjen understreke at de aller fleste minnene fra vår barndom var av den gode sorten. Han tok  feks ofte på seg skylden hvis vi hadde sloss. En gang han hadde låst meg ute og jeg i raseri slo knyttneven i ruta på døren slik at den knuste og blodspruten sto, kastet broren min seg på telefonen til moren vår med oppstartsetning at det var hans skyld. Han har også fungert som en beskytter for meg gjennom hele barndommen og forsvart meg hvis jeg havnet i trøbbel. Dette beskytterinstinktet fortsatte også inn i ungdomsårene, selv om det forsåvidt ikke var like velkomment da. Han hadde nemlig noen veldig kjekke kompiser, som han truet med bank hvis de prøvde seg på meg, noe jeg riktignok ikke syntes var fullt så kult på den tiden, men som jeg senere innså var gjort i beste mening…

 

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

Min Generation X – Ferie

Besseggen – alle fire årstider på én dag

Besseggen ligger øst i Jotunheimen, mellom vannene Gjende og Bessvatnet og er en av de mest populære fjellturen i Norge med over 50.000 vandrere i året (kilde: Wikipedia). Denne turen har alltid vært på min bucket-list av ting jeg ønsker å gjøre før jeg er 50 og for noen år siden fikk jeg endelig sjansen.

Turen vår startet på hytta til gode venner for en god natts søvn før vi tidlig på morgenen satte kursen for Gjendesheim for å ta ferja til startpunktet Memurubu. Enda så tidlig vi var ute var det allikevel kø med folk som skulle over, så vi koste oss i solen mens vi ventet på plass.

Sola skinte fortsatt da vi startet stigningen fra Memurubu. Allerede etter 20 minutters pusting og pesing begynte jeg å bli mør i låra og tenkte at valget av tunge fjellstøvler fremfor lettere fjellsko kanskje hadde vært en tabbe. Etterhvert jevnet det seg litt ut og pulsen begynte sakte men sikkert å bevege seg bort fra sone 5. Da kunne jeg begynne å virkelig nyte den fantastiske naturen rundt oss med det blå Bessvatnet og det smaragdgrønne Gjende (fargen pga brevann).

.

Oppe ved toppen ble sola borte og vi kunne også merke et temperaturskifte. Rett etterpå kom tåka sigende inn. Da vi kom til selve egget, lå tåka tett rundt oss. Det var kanskje like greit, da vi damene lider av aldri så lite høydeskrekk,. På det bratteste partiet måtte vi ta en liten pause mens vi ventet på nedstigningen til noen folk (type gale) som gikk motsatt vei. Rundt oss så vi bare tåke, så vi ante ikke hvor langt det var til stupet ned der vi klamret oss fast til noen store steiner. Vi måtte nærmest bli brukket løs fra steinene for å kunne fortsette opp til toppen og da hadde det begynt å regne..

Regn gikk over til hagl og videre til sludd og absolutt alt av klær og støvler var nå søkkvått. Fingrene begynte å få en blålig farge (riktignok yndlingsfargen min, men slettes ikke på fingre…) så da hadde vi ikke noe annet valg enn å legge inn turbogiret nedover. Gutta løp i forveien, med oss jenter halsende etter. Da vi nådde Gjendeheim begynte å været å ta seg litt opp igjen, så vi kunne roe tempoet litt det siste stykket. Da v var nesten fremme, tok vi igjen noen jenter og kom i snakk om hvor strabasiøs ferden over fjellet hadde vært den dagen. De var veldig fornøyd med å ha fullført på ca 6 timer og spurte oss hvor lang tid vi hadde brukt. Jeg kikket på treningsklokka og kunne konstatere at vi hadde brukt rett i underkant av 5 timer (med andre ord, ikke så mange pauser på veien). Da ble de litt forfjamset og sa at det var jo ikke så rart siden vi var så mye yngre (viste seg at de var 7-8 år yngre enn oss, så dette reddet jo hele dagen vår).

Helt knekte vendte vi tilbake til hytta og det ble ganske så tidlig kvelden. En helt fantastisk tur som absolutt burde gjentas (men, kanskje i litt bedre vær, i litt slakkere tempo og med litt flere pauser). 🙂

#besseggen #fireårstider #fjolstilfjells

Min Generation X – Ferie

På 70-/80-tallet var det stort sett kortreiste ferier som var tingen og for vår families del besto feriene de første 10 årene av mitt liv stort sett av ymse fotballturer med et av byens forballag; et middelmådig lag sånn rent spillemessig, men med veeeeldig engasjerte supportere (deriblant mine foreldre). Overnattingene besto stort sett av telt eller enkle hytter på camping-plasser uten innlagt vann. De enkle kårene plaget imidlertid ikke oss barna det skarve grann; vi hadde jo både på en haug med jevnaldrende barn å henge med + tilgang til badevann (av og til riktignok i form av en iskald elv, men pytt sann…). Da jeg var 7/8 år ble camping-turene våre litt mer eksklusive, for da fikk vi oss en combi-camp, som rett og slett var en tilhenger som kunne veltes over til å bli en soveenhet med 4 soveplasser. Sleng på et fortelt, så var det jo riktig så god plass. Den combi-campen fikk vi mye glede av og på sommerne satte vi den også opp ute i hagen, slik at vi barne kunne få en villmarksopplevelse på egen tomt. Kanskje rart å snakke om “villmark” da dette var i Sandefjord sentrum, men det at det i nabolaget mysset av grevling, gjorde det iallfall litt mer spennende (og skremmende) med nattlige toalettbesøk.

En sommer teamet vi opp med foreldrene til en av broren min og dro på gårdsferie til Danmark. Vi barna syntes det var supert; der kunne vi ri på ponni, hoppe i høyet, sove på låven og leke med allskens dyr. Var forøvrig også der vi lærte hva som skjedde hvis man tisset på et elektrisk gjerde… Faren min, som var vokst opp på en gård, var i sitt ess og skle rett inn i rolle som bonde og hjalp villig til med å både skuffe grisemøkk og melke kuer.

Moren min, som var vokst opp som i byen, syntes derimot at jordgulv, skitne tallerkener, møkkete sengetøy og lange fluepapir fullstappet med inntørkede fluer, ikke var fullt så sjarmerende. En dag fikk vi besøk av familien til ei venninne av meg, som også var i Danmark men som hadde valgt en hotelløsning. Da moren fikk se tilstanden på gården, ble hun ganske så sjokkert og da vi på kvelden satt og grillet ute i hønseburet med fjær flaksende rundt oss, var det hakket før hun bare dro med seg moren min til hotellet deres.

Neste gang familien skulle på en utenlandsferie var til London et par år senere. Dette var var vår første utenlandsreise til andre land enn Danmark og Sverige, så dette var STORT! Men, fly, hotell og fotballkamp koster for en familie på 4 og feriebudsjettet vårt var ikke all verden, så igjen så ble det litt kummerlige forhold med et lite hotell i Kensington, med klaustrofobisk heis som titt og ofte stoppet midveis, et fluffy (og litt muggent) vegg-til-vegg-teppe på badet, utsikt ut til en container og med et såpass lite rom at ikke alle 4 kunne være inne på rommet samtidig med mindre minst to av oss var stuet inn i rommets køyesenger.  Det var vistnok også en vannlekkasje over oss, for under hele oppholdet dryppet det vann fra taket og ned i en lampekuppel over senga; noe som selvfølgelig var en utfordring rent søvnmessig (i skjønn forening med faren min sin drønnende snorking). Men, vi tilbragte ikke store tiden på hotellet, så turen ble allikevel fantastisk. Det var jo helt magisk å få se alle de stedene vi kun hadde hørt om eller sett på film og TV, slik som Hyde Park, slottet, fotball, dobbeldekker-buss, Madam Tusseaud’s etc (som dere kan se av bildene fra Madam Tusseaud’s, var det en stund siden..).

Etter London-turen tok det hele 7-8 år før familien igjen samlet satte kursen mot det store utland. Da hadde faren min midlertidigig flyttet til Indonesia for å jobbe i noen år og vi skulle endelig få dratt ned for å se hvordan han bodde. Dette var på den velsignede tid (dryppende sarkasme, red. anm) da det fortsatt var lov til å røyke på flyet. Siden begge foreldrene mine, samt broren min var røykere, hadde faren min bestilt plass til alle (selv sin ekstremt anti-røykende datter) i røykeavdelingen bakerst i flyet. Da jeg ymtet frempå en liten klage, så ble jeg trøstet med at det jo kun var for få timer (les: 14 timer!!). Se for dere scenariet med et fly så tett av røyk at det nesten ikke var mulig å se en meter foran seg og så våger det seg noen små-jæveler fra IKKE-røyk inn for å røyke!! Må innrømme at tanken på blind vold eller i det minste utskjellig streifet meg, men jeg nøyde meg med et imaginært slap, før jeg skle tilbake til min hostende og døsig tilstand. Resten av reisen var imidlertid magisk og ikke minst lærerik, da dette var min første tur til et muslimsk land (sjekk ut tidligere innlegg for mer detaljer).

Men, selv om det lugget litt på mine barndoms ferieturer, husker jeg tilbake på dem som fantastiske opplevelser, alle som én, og selv om det ikke ble så mange av dem, vekket de virkelig min interesse for andre land og kulturer, slik at jeg de siste 20+ årene har brukt hver omtrent hver eneste ledige krone på reiser til nære og fjerne land.

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

 

Min Generation X – Hår (#Grøss)

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… håret.

For oss som vokste opp på 70-/80-tallet, er det er vel i grunnen like greit å slenge inn håndklet med en gang å innse at dette med hår, det fikk vi ikke til den gangen. Det ble rett og slett ikke noe av. 30 år senere har det nok begynt å demre for noen og enhver at vi den gang var en del av en massepsykose hvor vi faktisk trodde puddel-look, piggsveis og hockey-nakke så bra ut (kan med en gang røpe; det gjorde vi ikke…). Eller for egen del, som enda verre hadde hjemme-utgaven av de forferdelige sveisene (vi snakker hjemmepermanent og hjemme-hockey), da jeg ikke hadde råd til frisør, følte jeg vel allerede på det tidspunktet at noe ikke var helt på stell hårmmessig.

Vanskelig å tro? Vel, her kommer beviset i form av min egen  “Hair of Shame”:

Enough said, eller…?

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

 

Min Generation X – Soling (#FaktorErFeigt)

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… soling (type overdrevet).

 

Etter en (iallfall for egen del) deprimerende vintersesong, er det alltid med en snev av eufori jeg går våren og de første soldagene uten 3 lag klær i møte. I dag har vel de fleste et relativt reflektert forhold til solens både virkninger og skader og beskytter seg med høy solfaktor ved opphold i sola. På 70/80-tallet, derimot, var det ikke solbeskyttelse som lå fremst i pannebrasken hos sol-hungrige nordmenn. Da var det om å gjøre å bli stekt så fort som mulig; både med kunstig og ekte sol.

Mitt første møte med kunstig sol, var en gammel høyfjellssol etter mormor, som døde på midten av 70-tallet. Denne besto av en stor lysende kule man skulle sitte 15-20 sekunder foran for å få litt farge (type rød) i et vintergustent ansikt. Satt man stort lenger enn dette, risikerte man å svi av hele overhuden og bli permanent snøblind, så vi burde nok på en ren magefølelse ha kommet til konklusjonen om å styre unna. Men, i desperat jag etter alt annet enn skummetmelk-aktig ansiktsfarge, ble all fornuft ubønnhørlig begravet. Husker forøvrig at jeg hadde et aldri så lite rødmeproblem på ungdomsskolen på slutten av 80-tallet og da jeg var sånn passe lei rå latter i klasserommet hver gang jeg fikk en ikke fullt så kledelig tomat-farge i ansiktet, satt jeg likesågodt en god stund foran høyfjellssola slik at jeg endte opp med brannskader. Da var det noen som tok litt selvkritikk og fortrengte rødme-latteren for en stund. Litt ekstremt, men i det minste ganske effektivt.

Når det kom til ekte sol i de hine hårde, så gjaldt vel i grunnen mottoet “less is more” og da snakker jeg ikke om soling, men om solkrem. “Faktor er feigt” var også et vanlig motto, da solfaktor 10+ var et ukjent begrep og man heller gikk for krisesoling i form av kombinasjonen jordnøttolje og aluminiumsskjerm for virkelig å bli svidd på de første virkelige soldagene på våren. Etter den søte soling, kommer den sure svie og i dette tilfellet i form av solbrenthet og flass, men det var for all del ingen grunn til panikk, for når kroppen hadde flasset av det øverste hudlaget, kom det til slutt frem en slags brunfarge som gjorde alt verdt det… Og slik ble det jordnøttolje, aluminiumsskjerm, flass, repeat resten av våren for virkelig å kunne møte sommeren, vel… nøttebrun.

70/80-årene var også de løse puppers tidsalder og på sommeren var det flust av damer i alle aldere som kastet overdelen til fordel for en jevn brunfarge. Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg sluttet med toppløssoling i en alder av ca 10 år, noe jeg igrunnen har levd bra med, men for all del… hver sin lyst.

Da vi kom til slutten av 80-tallet, var høyfjellssol blitt erstattet av solstudioer, som spratt opp som paddehatter i de fleste byer. Her i byen fikk også Park Hotel ganske tidlig 3 solsenger som de plasserte nederst i kafédelen (!), noe var litt kleint da man jo som oftest ligger i bare undik’en i solariet. Bluferdig som jeg var (og er), så ble det da til at jeg ålte meg ut av klærne inne i selve solariumet og alle som har ligget med overskjermen trykket ned i nesa, vet at da har man ikke så mye plass til bevegelser akkurat. Men, det gikk som oftest greit, selv om jeg endte opp med å kikke rett inn i noen stirrende manne-øyne et par ganger. alt for brunfargen, men jeg ble ikke akkurat lei meg da vi omsider fikk solstudioer med låsbare dører… Derimot ble jeg litt frastøtt av å høre alle historiene fra ansatte i solstudier om det folk kunne finne på å gjøre bak disse tynne, låsbare dørene. For å si det slik, mange pervoer der ute, og det er for meg en gåte hvordan de i det hele tatt kunne komme på tanken å bedrive sine aktiviteter i de svette, små båsene. Men, igjen… hver sin lyst (I guess…), men jeg fant meg en alternativ måte å sanke D-vitaminer på vinterstid; nemlig å migrere sørover så snart lommeboka fant en åpning.

Nuvel, soling er fortsatt en av mine favorittsysler, selv om det nå selvfølgelig kjøres 20+ i faktor og legges inn noen skyggepauser i løpet av dagen. Bare å tenke på sola, så får jeg et aldri så lite energi-kick, så her skal hver solstråle utnyttes til det fulle.

 

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

 

 

Abbott World Marathons Major – Fakta (#MoroMedTall)

Statistikker og tall er alltid moro og denne godbiten jeg kom over i dag hadde noen interressante fakta som hadde gått meg hus forbi:

1. Gjennomsnittlig gjennomføringstid

Denne var jeg dessverre smertelig klar over fra før, men jeg var ikke eksakt sikker på hvor mye jeg sugde som løperi forhold til gjennomsnittlig gjennomføringstid for damer på 04:18:25. Vel vel…. noen må jo danne baktroppen. Bare å skrelle vekk drøye 1,5 timer, så er jeg der…

 

2. Antall «Six Star Finisher»-damer

Etter å ha blitt dratt ned i gjørma av første punkt, skynder meg å ta med denne: Av snaue 5000 «fet medalje»-holdere i VERDEN, er det 1376 kvinner og JEG er en av dem. Det er vel verdt et aldri så lite klapp på skulderen?

 

3. Antall nasjoner på listen (og antall nordmenn..)

Hele 89 nasjoner er representert, noe som gjør dette virkelig til en global begivenhet. USA sitter i førersetet med 20% av medaljene, men det er kanskje ikke så rart da de kan gjøre unna halvparten av de 6 maraton’ene uten å trenge pass. Når det gjelder Norge, må jeg ta litt selvkritikk på tidligere bråkjekke utsagn om at vi kun er 40 stk. Ytterligere 2 nordmenn snek seg med på listen etter Tokyo Marathon og sendte totalen oppi 42 stk.

 

Som sagt, gøy med tall…. 😊

En kamp mot klokka – demotiverende teknologisvikt

Av og til skulle jeg ønske jeg var en av de som klarte seg ene og alene med naturopplevelsen som motivasjonsfaktor for en løpetur. Der er jeg langt unna, gitt. Altså, ikke misforstå, fin natur er et pluss, men det er liksom ikke nok. Jeg er sånn skrudd sammen at en økt uten måling er en økt uten mening, dvs her er det et kriterium at treningsklokka fungerer og logger absolutt alt under turen. Ganske rart i grunnen, da en ikke akkurat skulle tro at enda flere grafer som forteller meg at jeg er en ræva dårlig løper var det jeg trengte.

Nuvel, jeg har altså en treningsklokke som må lades. I tillegg har jeg også anskaffet meg Bosé Soundsport trådløse øreplugger, som også må lades. Mye å passe på med andre ord og i dag gikk jeg på en kjempe-lade-tabbe. Etter to dager hvor trening har måtte vike for kioskvakt og nedvask av utleieleilighet, var jeg fast bestemt på at i dag skulle jeg dra inn slakket og rekke en god økt før visning av leilighet. Alt var preppet og planlagt, hadde tatt med treningstøyet på jobben og greier, slik at jeg kjapt skulle komme meg ut i løypa.

Plutselig innser jeg tabben i det jeg skal taste inn økten på klokka og sette igang. BARE 4% BATTERI IGJEN!!! Helt krise selvfølgelig, så her måtte jeg raskt re-planlegge for å unngå sort skjerm. Rolig langtur ble dermed erstattet av 20 min med intervaller. Da jeg var ferdig var jeg nede på 1 % og i det øyeblikket klokka var ferdigsynchet, tok den kvelden. Men, økten var iallefall reddet, so all is well in the world…