Owakudani Black Egg – 7 ekstra leveår, men til en pris…

For en snau måned siden var jeg, som tidligere nevnt i Tokyo og der hadde vi en dagsekskursjon til bl.a Hakone og Owakudani Valley, en vulkansk dal med fantastisk utsikt mot Mount Fuji i finvær og med hot springs «en masse».

I denne dalen, som tidligere gikk under tilnavnet «Jigokudani» eller på godt norsk «helvetesdalen», var lukten av råttent egg (eller svovelgass om du vil) ganske så fremtredende, men utsikten var upåklagelig og de varme kildene ganske så fasinerende.

I Owakudani Valley har de en helt spesiell form for egg, nemlig det sorte Owakudani-egget. Innvendig ser det ut som et helt ordinært egg, men på utsiden er det helt sort. Dette er pga at det er kokt i naturlig hot springs-vann, inneholdende svovel og jern. Ryktene sier at ved å spise et slikt egg, får du 7 års lenger levetid. Allikevel valgte jeg å droppe det på en ren magefølelse at dette kun var bullshit (det så viiiirkelig ikke spesielt fristende ut…).

Løpesteg til besvær

Som tidligere nevnt har jeg meldt meg på et løpekurs som en siste, klamrende håp om å bli, om ikke en god løper, så i det minste en middelmådig en. På første kursdag var lærdommen kort summert at jeg må avlære alt jeg har fomlet med løpemessig de siste 40 årene og så rett og slett starte fra scratch. Fasiten er kortere løpesteg, lande på forfot/mellomfot og hurtigere frekvens.

Vel, det viser seg at det er lettere sagt enn gjort. Jeg har hatt 3 løpeøkter i etterkant, men den nye løpestilen føles fortsatt ikke naturlig og jeg har noen muskler med strekk-in-spe og til tross for å ha tilbakelagt 18 km på 5 dager forteller den pokkers Garmin-klokka at jeg er UNPRODUCTIVE (WTF???). I dag mens jeg trippet 5km i en hastighet som var farlig nær «hurtig gange» ble jeg stadig mentalt minnet på det gamle ordtaket om gamle hunder, nye triks (kan ikke skjønne hvorfor) og utrykket har nå virkelig fått en helt ny mening.

Men, neida… har ikke tenkt å gi meg. Leste i går om Eileen på 84 år som fullførte London Marathon på 6:28, noe som ikke er veeeeldig langt unna det jeg klarer å karre meg inn til, så med tanke på at jeg da har roughly 40 år på meg, er «quitting not an option»

Neste økt skal vi snakke mer om frekvens + trene på motbakke. Å si at jeg gleder meg til det siste ville vært en ren løgn, men jeg ser om ikke annet frem til å lære litt mer.

Trondheim – joggetur langs Nidelva

Lørdag våknet jeg som vanlig i otta, så allerede i 7-tiden sto jeg i treningsklær i resepsjonen og spanet ut en joggeløype ved hjelp av et lånt kart.

Gamle lesere husker kanskje at jeg har meldt meg på løpekurs og her har vi fått i oppgave å jogge med kortere skritt, slik at vi mere naturlig lander på forfot/mellomfot fremfor på hælen, så dette hadde jeg som mål å trene.

Jeg jogget (som i nærmest trippet) bort mot Flagg brua, som går over Nidelva, den 31,2 km lange elven som renner nordover fra Selbusjøen til munningen i Trondheimsfjorden i sentrum av Trondheim (kilde: Wikipedia). Fra brua kan man se den spektakulære Nidarosdomen på andre siden av elva.

Nidarosdomen er verdens nordligste gotiske katedral, ble påbegynt for nærmere 1000 år siden og er bygget på gravstedet til Olav Den Hellige. Den har flere ganger vært utsatt for branner, men har gjennom århundrene blitt restaurert tilbake til fordums prakt. (Kilde: Nidarosdomen.no).

Continue reading “Trondheim – joggetur langs Nidelva”

Trondheim – sommerstemning på Solsiden

I går morges satte kjæresten og jeg kursen mot Torp flyplass for en helgetur til Trondheim, inneholdende familiebesøk, bursdagsfeiring og generell nyting av en fantastisk by. Heldigvis hadde vi booket med Widerøe, så vi ble ikke rammet av den pågående SAS-streiken, og før klokken var blitt 12 var vi innlosjert på Scandic Lerkendal.

Vi hadde dratt fra et Sandefjord værgudene hadde tenkt å svikte denne helgen, men i Trondheim var været helt strålende, med sol, over 20 grader og skyfri himmel. Etter en liten vandretur rigget vi oss til på Solsiden, et kjøpesenter nede ved elven som også består av en rekke utendørsrestauranter med en godt over snittet bra utsikt. Hele bryggeområdet var stappfullt av folk, men vi var så heldige å få bord på San Sebastian. Det kan som kjent være litt vanskelig å få kontakt med serveringspersonalet på travle dager som dette, men her hadde San Sebastian et strålende konsept. Man kunne bestille mat og drikke via en nettside og så ble det servert ved bordet. Ønsket man å legge inn en bestilling manuelt, kunne man gå inn og gjøre dette ved baren. Regningen kunne betales rett på nett eller inne i baren. Kudos for dette konseptet, som jeg håper sterkt at flere vil adoptere.

Så med prosecco i hånd og tapasretter på bord, kunne vi nyte et par strålende timer med ren sommerstemning på brygga.

På ettermiddagen tuslet viben tur opp til Festningen før vi endte opp med en stemningsfull solnedgang, akkopagnert av ost og vin på terrassen til famile.

PortAventura World – Spanias Disneyland-wannabe

I Salou, en snau times togtur fra Barcelona, finner man PortAventura World, bestående av tre parker; PortAventura Park, PortAventura Caribe Aquatic Park, samt 5 hoteller og et bobil-område. Stedet har også sin egen vaskeekte maskott i form av en Hakke Hakkespett-lignende karakter. Da undetegnede i løpet av sine tre visitter ikke har kommet lenger enn PortAventura Park, er det kun denne som blir omtalt her.

Likt som Disneyland består også PortAventura Park av flere tematiske områder. 5 som dreier seg om ulike sivilisasjoner; Mediterrània, Far West, México, Cina og Polynesia, samt et område for de aller minste med et Sesam Stasjon-tema (for de som måtte huske Max Mekker & Co). Hvert område har sine attraksjoner, alt fra berg-og-dalbaner og tømmerrenner til spisesteder og underholdning og PortAventura sitt egne tog kan frakte deg fra område til område.

En av hovedattraksjonene er Shambhala, en såkalt hypercoaster som frem til 2018 var både Europas raskeste (134 km/t), høyeste (76 m) og hadde høyest dropp (78 m). Supergøy for adrenalin-junkies, men not so much for meg, som i et svakt øyeblikk lot meg overtale til ta den. Trodde jeg skulle dø en 2-3 ganger (den tynne stolpen på låra som var det eneste som sto mellom oss og et 78 m dropp virket ikke så veldig stabil) og holdt øynene lukket mesteparten av tiden, men kom meg helskinnet gjennom; blek og ikke fullt så fattet. Reisefølget løp straks tilbake for å stille seg i kø igjen; det gjorde ikke jeg…

Så var det podens tur til å overtales og da han er sønn av sin mor sånn berg-og-dalbanemessig, endte vi opp med El Diablo, som tross navnet viste seg å være mer i min gate (kun 60 km/t og ingen dropp) og mer enn skremmende nok for junior, som da var kun 6 år.

For å summere opp parken: masse opplevelser både for fartssøkende og de litt mer rolige typene, såvel verdt et besøk. Det er veldig enkelt å komme dit med tog, da stedet har sin egen togstasjon, men det er også mulig å bestille kombinert inngangsbillett og tilgang til PortAventura Park direkte på deres hjemmeside. Velger du å overnatte på et av områdets 5 hoteller, er parkbilletter inkludert og da får man også ned seg alle kveldsaktivitetene som i sommermånedene kulminerer i et fyrverkeri rundt midnatt.

Løpekurs med smilegaranti

 

Selv om jeg har fullført 13 maraton og et 24 timers-løp, har jeg fortsatt til gode å ha en god opplevelse underveis og det har i grunnen vært et slit fra start til slutt. Medaljene har selvfølgelig gjort at det var verdt alle gangene man bare har ønsket å rulle ut i grøfta for å dø underveis, men det hadde jo vært greit å i det minste klare å glede seg over selve løpsopplevelsen også.

Dette danner bakteppet for hvorfor jeg tenkte at det var greit å tenke nytt.; back to basic om du vil og denne tanken førte til påmelding til Sportsjentenes «Bli glad i å løpe kurs». De gikk skyhøyt ut og lovet, i tillegg til personlig tilbakemelding på løpsteknikk og tips til styrkeøvelser, en smile-garanti. Ja-ja tenkte jeg da jeg gjorde meg klar til første økt og gjeipen allerede hadde begynt å henge pga varslende regn. Men, det skal jeg love…smilet kom frem opptil flere ganger i løpet av økten.

Kurset er lavterskel, men passer for alle uansett form, da gode tips og tilbakemeldinger kommer på løpende bånd. Da sier jeg ikke «for alle» bare for å være falskt inkluderende, jeg mener virkelig for alle, enten man akkurat har rullet ut av sofaen og bestemt seg for å begynne og løpe eller har løpt i mange år. Instruktøren Elin, en psykomotorisk fysioterapeut, hadde virkelig et smittende humør og var (ikke minst) veldig faglig dyktig, så den første time var unnagjort på et blunk. Og det beste av alt, allerede første gang ble mine skavanker sånn rent løpsmessig identifisert, så nå skal det jobbes. Hvem vet, kanskje jeg ender opp med faktisk å like løping? Nuvel, håpet skjemmer ingen, men i påvente av resultatet skal jeg iallfall jobbe med hjemmeleksene til neste gang. Kanskje kan det bli litt fart i denna skrotten likevel…

 

«De Dødes Tjern»-vibber

Til Påsken hører selvfølgelig påskekrim og en krimbok som gjorde stort inntrykk på meg i tidlig alder var «De Dødes Tjern» av vår egne André Bjerke, under pseudonymet Bernhard Borge. Handlingen utspiller seg i en hytte ute i skogen ved et nesten gjengrodd tjern hvor drapsmenn «går igjen» og folk forsvinner. Boken inspirerte både til radioteater (for de som måtte huske hva det var) og spillefilm (1958), sistnevnte med bl.a Per Lillo-Stenberg (jepp, vi snakker faren til Lars) og Henki Kolstad og er virkelig en sort/hvitt film å anbefale. Bare av å skrive dette ble gjensynslysten såpass sterk at jeg måtte søke den opp på Youtube og se den nok en gang.

Med dette psykoanalytiske bakteppet (les boken eller sjekk ut filmen så skjønner du hva jeg mener) samt en allerede påskekrim’ete følelse etter å ha pløyd gjennom flere bøker den siste uken, så begynte hjernen tydeligvis å jobbe overtid for jeg fikk en litt sånn «De Dødes Tjern»-vibber i dag morges oppe i et folketomt Bugården. Heldigvis uteble «suget i sjelen som trekker folk ut i tjernet», men jeg rakk å få en aldri så liten grøssende følelse før kjæresten heldigvis dukket opp til vår trenings-date og fikk meg til å fokusere mer på hesblesende pust enn på mystiske tjern.

Seriøs muskelkrise (#TheOnlyWayIsUp)

For alle som måtte lure; JA jeg flexer det jeg er god for i bildet over, noe som er et tydelig bevis på at denna kroppen trenger styrketrening og det litt brennkvikt! Jeg har forsåvidt vært medlem hos e2 siden nyttår og hatt en intensjonsavtale om å begynne med styrketrening, men det har liksom ikke blitt noe av. Fokusering på å klare seg gjennom Tokyo Marathon, samt litt bekymringer på det personlige plan gjorde at muskelbygging ikke akkurat har ligget fremst i pannebrasken. Men, i dag var første dagen i mitt nye muskelbyggende liv og med det utgangspunktet at «det kan jo ikke bli verre» har jeg trua på at resultatene vil komme…..omsider.

Det var ganske bevisst at første styrkeøkt ble lagt til første påskedag. Det var nemlig kun en håndfull andre i lokalet og de var såpass unge at de ikke ofret den halvgamle dama som klønete forsøkte å finne ut av styrkeapparatene et sideblikk engang. Helt perfekt med andre ord. Det var intet mindre enn pinlig det antall kilo jeg la meg på, men til gjengjeld ble jeg så sliten i armene at jeg hadde problemer med å løfte håndklet i dusjen etterpå. Nuvel, det gjelder å sette seg hårete mål, så i løpet av sommeren er målet å legge ut et nytt bilde hvor det i det minste er en antydning til muskler på flubby armer.

 

Wish me luck – ‘cause I’m gonna need it!

Gammel og sær

OK, jeg vet det er supersært, men jeg liker å trene alene. Ikke alene som i «ikke jogge og småprate», men alene som i helt alene uten å treffe på en eneste person med løpelignende bevegelser. Mye av årsaken til det er selvfølgelig det faktum at jeg sjelden jogger forbi noen, men er alltid den som blir jogget forbi, noe som igjen fører til at jeg må undertrykke min umiddelbare trang til å takle dem som grasiøst nærmest hopper forbi som en annen gaselle, mens undertegnede stabber seg pustende og pesende med en holdning som vel mer kan beskrives som potetsekklignende. Blir litt slitsomt i lengden…

Nuvel, tilbake til sakens kjerne; jeg liker å trene alene. Jeg hadde håpet at ved å stille opp på friidrettsbanen i Bugården Skjærtorsdag kl 08 ville gjøre susen, men tror du ikke at en annen gjøk dukket opp allerede etter 30 min og det faktum at han stilte med en Camelback ga meg en følelse av at han var mer en ultraløper enn en sprinter, så med andre ord fåfengt å forsøke og vente ham ut.

I dag, derimot, stilte jeg opp kl 07 og da fikk jeg endelig banen for meg selv. Det var nok like greit for dette ble flaue greier. Jeg skulle gjennom 5km i sone 2, noe jeg forsåvidt klarte, men tidvis måtte jeg så langt ned i tempo at en av beboerne på eldresenteret ved siden av hadde klart å holdt følge med rullatoren sin. Men, pytt sann.. Heldigvis lenge igjen til Berlin Marathon..

En påskeaften i latskapens tegn…

Noen dager er det deilig å ikke ha noen planer, men bare ta ting som de kommer og i dag, etter påskeutfarter både til Folehavna, Dyreparken, Tangen og Asnes/Korsvik, er en slik dag. Klokka 06:30 sto jeg opp og lagde frokost til de siste nyhetene verdrørende Mueller-rapporten i USA (#TidenesPåskeKrim) og etterpå dro jeg med meg et tykt teppe og satte meg på terrassen for litt morgensol. Deilig start på dagen!

Både poden og jeg var mer i humør for å tilbringe dagen hjemme enn å dra ut på tur i dag, så vi inngikk en avtale om en økt på tredemølla hver, sånn for syns skyld, slik at kroppen i det minste fikk litt mosjon. For min del ble det 5 km sone 2 trening som endte opp med et tempo så sakte at det var vanskelig med løpelignende bevegelser, mens poden nøyde seg med 30 min rykk-og-napp-trening.

Som en bonus klarte vi å kreke oss opp til Circle K for en is på ettermiddagen og kombinert med et par timer på terrassen, var vi igrunnen fornøyde med både dagens aktivitetsnivå og dose frisk luft begge to.

Det har vært litt sur vind i dag, noe som førte til litt kjepper i hjulet for mine solingsplaner. Men, bare sola stiller, så finnes det råd. I mitt tilfellet ble det å ligge i bikini mellom to levegger med to varmelamper på full guffe som blåste deilig fønvind i min retning.