Owakudani Black Egg – 7 ekstra leveår, men til en pris…

For en snau måned siden var jeg, som tidligere nevnt i Tokyo og der hadde vi en dagsekskursjon til bl.a Hakone og Owakudani Valley, en vulkansk dal med fantastisk utsikt mot Mount Fuji i finvær og med hot springs «en masse».

I denne dalen, som tidligere gikk under tilnavnet «Jigokudani» eller på godt norsk «helvetesdalen», var lukten av råttent egg (eller svovelgass om du vil) ganske så fremtredende, men utsikten var upåklagelig og de varme kildene ganske så fasinerende.

I Owakudani Valley har de en helt spesiell form for egg, nemlig det sorte Owakudani-egget. Innvendig ser det ut som et helt ordinært egg, men på utsiden er det helt sort. Dette er pga at det er kokt i naturlig hot springs-vann, inneholdende svovel og jern. Ryktene sier at ved å spise et slikt egg, får du 7 års lenger levetid. Allikevel valgte jeg å droppe det på en ren magefølelse at dette kun var bullshit (det så viiiirkelig ikke spesielt fristende ut…).

Løpesteg til besvær

Som tidligere nevnt har jeg meldt meg på et løpekurs som en siste, klamrende håp om å bli, om ikke en god løper, så i det minste en middelmådig en. På første kursdag var lærdommen kort summert at jeg må avlære alt jeg har fomlet med løpemessig de siste 40 årene og så rett og slett starte fra scratch. Fasiten er kortere løpesteg, lande på forfot/mellomfot og hurtigere frekvens.

Vel, det viser seg at det er lettere sagt enn gjort. Jeg har hatt 3 løpeøkter i etterkant, men den nye løpestilen føles fortsatt ikke naturlig og jeg har noen muskler med strekk-in-spe og til tross for å ha tilbakelagt 18 km på 5 dager forteller den pokkers Garmin-klokka at jeg er UNPRODUCTIVE (WTF???). I dag mens jeg trippet 5km i en hastighet som var farlig nær «hurtig gange» ble jeg stadig mentalt minnet på det gamle ordtaket om gamle hunder, nye triks (kan ikke skjønne hvorfor) og utrykket har nå virkelig fått en helt ny mening.

Men, neida… har ikke tenkt å gi meg. Leste i går om Eileen på 84 år som fullførte London Marathon på 6:28, noe som ikke er veeeeldig langt unna det jeg klarer å karre meg inn til, så med tanke på at jeg da har roughly 40 år på meg, er «quitting not an option»

Neste økt skal vi snakke mer om frekvens + trene på motbakke. Å si at jeg gleder meg til det siste ville vært en ren løgn, men jeg ser om ikke annet frem til å lære litt mer.

Trondheim – sommerstemning på Solsiden

I går morges satte kjæresten og jeg kursen mot Torp flyplass for en helgetur til Trondheim, inneholdende familiebesøk, bursdagsfeiring og generell nyting av en fantastisk by. Heldigvis hadde vi booket med Widerøe, så vi ble ikke rammet av den pågående SAS-streiken, og før klokken var blitt 12 var vi innlosjert på Scandic Lerkendal.

Vi hadde dratt fra et Sandefjord værgudene hadde tenkt å svikte denne helgen, men i Trondheim var været helt strålende, med sol, over 20 grader og skyfri himmel. Etter en liten vandretur rigget vi oss til på Solsiden, et kjøpesenter nede ved elven som også består av en rekke utendørsrestauranter med en godt over snittet bra utsikt. Hele bryggeområdet var stappfullt av folk, men vi var så heldige å få bord på San Sebastian. Det kan som kjent være litt vanskelig å få kontakt med serveringspersonalet på travle dager som dette, men her hadde San Sebastian et strålende konsept. Man kunne bestille mat og drikke via en nettside og så ble det servert ved bordet. Ønsket man å legge inn en bestilling manuelt, kunne man gå inn og gjøre dette ved baren. Regningen kunne betales rett på nett eller inne i baren. Kudos for dette konseptet, som jeg håper sterkt at flere vil adoptere.

Så med prosecco i hånd og tapasretter på bord, kunne vi nyte et par strålende timer med ren sommerstemning på brygga.

På ettermiddagen tuslet viben tur opp til Festningen før vi endte opp med en stemningsfull solnedgang, akkopagnert av ost og vin på terrassen til famile.

Løpekurs med smilegaranti

 

Selv om jeg har fullført 13 maraton og et 24 timers-løp, har jeg fortsatt til gode å ha en god opplevelse underveis og det har i grunnen vært et slit fra start til slutt. Medaljene har selvfølgelig gjort at det var verdt alle gangene man bare har ønsket å rulle ut i grøfta for å dø underveis, men det hadde jo vært greit å i det minste klare å glede seg over selve løpsopplevelsen også.

Dette danner bakteppet for hvorfor jeg tenkte at det var greit å tenke nytt.; back to basic om du vil og denne tanken førte til påmelding til Sportsjentenes «Bli glad i å løpe kurs». De gikk skyhøyt ut og lovet, i tillegg til personlig tilbakemelding på løpsteknikk og tips til styrkeøvelser, en smile-garanti. Ja-ja tenkte jeg da jeg gjorde meg klar til første økt og gjeipen allerede hadde begynt å henge pga varslende regn. Men, det skal jeg love…smilet kom frem opptil flere ganger i løpet av økten.

Kurset er lavterskel, men passer for alle uansett form, da gode tips og tilbakemeldinger kommer på løpende bånd. Da sier jeg ikke «for alle» bare for å være falskt inkluderende, jeg mener virkelig for alle, enten man akkurat har rullet ut av sofaen og bestemt seg for å begynne og løpe eller har løpt i mange år. Instruktøren Elin, en psykomotorisk fysioterapeut, hadde virkelig et smittende humør og var (ikke minst) veldig faglig dyktig, så den første time var unnagjort på et blunk. Og det beste av alt, allerede første gang ble mine skavanker sånn rent løpsmessig identifisert, så nå skal det jobbes. Hvem vet, kanskje jeg ender opp med faktisk å like løping? Nuvel, håpet skjemmer ingen, men i påvente av resultatet skal jeg iallfall jobbe med hjemmeleksene til neste gang. Kanskje kan det bli litt fart i denna skrotten likevel…

 

Trondheim – joggetur langs Nidelva

Lørdag våknet jeg som vanlig i otta, så allerede i 7-tiden sto jeg i treningsklær i resepsjonen og spanet ut en joggeløype ved hjelp av et lånt kart.

Gamle lesere husker kanskje at jeg har meldt meg på løpekurs og her har vi fått i oppgave å jogge med kortere skritt, slik at vi mere naturlig lander på forfot/mellomfot fremfor på hælen, så dette hadde jeg som mål å trene.

Jeg jogget (som i nærmest trippet) bort mot Flagg brua, som går over Nidelva, den 31,2 km lange elven som renner nordover fra Selbusjøen til munningen i Trondheimsfjorden i sentrum av Trondheim (kilde: Wikipedia). Fra brua kan man se den spektakulære Nidarosdomen på andre siden av elva.

Nidarosdomen er verdens nordligste gotiske katedral, ble påbegynt for nærmere 1000 år siden og er bygget på gravstedet til Olav Den Hellige. Den har flere ganger vært utsatt for branner, men har gjennom århundrene blitt restaurert tilbake til fordums prakt. (Kilde: Nidarosdomen.no).

Continue reading “Trondheim – joggetur langs Nidelva”

«De Dødes Tjern»-vibber

Til Påsken hører selvfølgelig påskekrim og en krimbok som gjorde stort inntrykk på meg i tidlig alder var «De Dødes Tjern» av vår egne André Bjerke, under pseudonymet Bernhard Borge. Handlingen utspiller seg i en hytte ute i skogen ved et nesten gjengrodd tjern hvor drapsmenn «går igjen» og folk forsvinner. Boken inspirerte både til radioteater (for de som måtte huske hva det var) og spillefilm (1958), sistnevnte med bl.a Per Lillo-Stenberg (jepp, vi snakker faren til Lars) og Henki Kolstad og er virkelig en sort/hvitt film å anbefale. Bare av å skrive dette ble gjensynslysten såpass sterk at jeg måtte søke den opp på Youtube og se den nok en gang.

Med dette psykoanalytiske bakteppet (les boken eller sjekk ut filmen så skjønner du hva jeg mener) samt en allerede påskekrim’ete følelse etter å ha pløyd gjennom flere bøker den siste uken, så begynte hjernen tydeligvis å jobbe overtid for jeg fikk en litt sånn «De Dødes Tjern»-vibber i dag morges oppe i et folketomt Bugården. Heldigvis uteble «suget i sjelen som trekker folk ut i tjernet», men jeg rakk å få en aldri så liten grøssende følelse før kjæresten heldigvis dukket opp til vår trenings-date og fikk meg til å fokusere mer på hesblesende pust enn på mystiske tjern.

Gammel og sær

OK, jeg vet det er supersært, men jeg liker å trene alene. Ikke alene som i «ikke jogge og småprate», men alene som i helt alene uten å treffe på en eneste person med løpelignende bevegelser. Mye av årsaken til det er selvfølgelig det faktum at jeg sjelden jogger forbi noen, men er alltid den som blir jogget forbi, noe som igjen fører til at jeg må undertrykke min umiddelbare trang til å takle dem som grasiøst nærmest hopper forbi som en annen gaselle, mens undertegnede stabber seg pustende og pesende med en holdning som vel mer kan beskrives som potetsekklignende. Blir litt slitsomt i lengden…

Nuvel, tilbake til sakens kjerne; jeg liker å trene alene. Jeg hadde håpet at ved å stille opp på friidrettsbanen i Bugården Skjærtorsdag kl 08 ville gjøre susen, men tror du ikke at en annen gjøk dukket opp allerede etter 30 min og det faktum at han stilte med en Camelback ga meg en følelse av at han var mer en ultraløper enn en sprinter, så med andre ord fåfengt å forsøke og vente ham ut.

I dag, derimot, stilte jeg opp kl 07 og da fikk jeg endelig banen for meg selv. Det var nok like greit for dette ble flaue greier. Jeg skulle gjennom 5km i sone 2, noe jeg forsåvidt klarte, men tidvis måtte jeg så langt ned i tempo at en av beboerne på eldresenteret ved siden av hadde klart å holdt følge med rullatoren sin. Men, pytt sann.. Heldigvis lenge igjen til Berlin Marathon..

En påskeaften i latskapens tegn…

Noen dager er det deilig å ikke ha noen planer, men bare ta ting som de kommer og i dag, etter påskeutfarter både til Folehavna, Dyreparken, Tangen og Asnes/Korsvik, er en slik dag. Klokka 06:30 sto jeg opp og lagde frokost til de siste nyhetene verdrørende Mueller-rapporten i USA (#TidenesPåskeKrim) og etterpå dro jeg med meg et tykt teppe og satte meg på terrassen for litt morgensol. Deilig start på dagen!

Både poden og jeg var mer i humør for å tilbringe dagen hjemme enn å dra ut på tur i dag, så vi inngikk en avtale om en økt på tredemølla hver, sånn for syns skyld, slik at kroppen i det minste fikk litt mosjon. For min del ble det 5 km sone 2 trening som endte opp med et tempo så sakte at det var vanskelig med løpelignende bevegelser, mens poden nøyde seg med 30 min rykk-og-napp-trening.

Som en bonus klarte vi å kreke oss opp til Circle K for en is på ettermiddagen og kombinert med et par timer på terrassen, var vi igrunnen fornøyde med både dagens aktivitetsnivå og dose frisk luft begge to.

Det har vært litt sur vind i dag, noe som førte til litt kjepper i hjulet for mine solingsplaner. Men, bare sola stiller, så finnes det råd. I mitt tilfellet ble det å ligge i bikini mellom to levegger med to varmelamper på full guffe som blåste deilig fønvind i min retning.

Brunch – Redningen for earlybirds

Er du som meg en som våkner opp i otta (les: før kl 06:00), til og med i helgene, og har unnagjort alle dagens gjøremål før din kjære har rukket å lette hodet fra puta? Er du i fyr og flamme på fest frem til kl 22 og deretter har en bratt nedadgående kurve til nærmest sovende tilstand ved midnatt? Da er brunch tingen for deg (og meg)! En brunch begynner gjerne mellom 12-14, slik at man er mett, boble-glad og ganske forsynt i god tid før en ny dag truer.

Her følger oppskriften vår for en god brunch (testet og gjennomført sist lørdag):

1. Invitasjon

Send ut invitasjon til boble-brunch ut til gode venner på Messenger med beskjed om at bunnløse glass med bobler serveres og at alle gjester tar med seg litt mat hver til et stort tapasbord

 

2. Forberedelser

Start innkjøp av bobler, så kostnaden kan spres på flere lønninger og sørg for at det spiselige du bringer til bords kan lages i forkant (i mitt tilfelle focaccia og Oreo oste-iskake som begge kunne fryses ned), slik at knøttlite kjøkken kan få være i fred på selve dagen.

3. Gjør plass

Flytt febrilsk alt av løsøre inn på rommet til poden, slik at 15 stk får plass i stua, da dagen klarte klaffe med en av de få drittværsdagene i sommer og terrassen dermed utgikk.

 

4. Pynt bord

Kjøp inn staslig engangsservice/-bestikk/-glass for mindre rydding dagen derpå, dekk på så alle har tallerken, bestikk og glass og be en god venninne om hjelp til selve pyntingen (da jeg er mere praktisk enn estetisk anlagt)

 

 

 

5. Pynt vertinnen

Legg inn tid til  pampring på badet med både leirmaske, varmt bad, podcast og en Redbull med is (hadde jo selvsagt vært oppe siden 05:00 og følte meg litt gusten og blek)

 

 

Trekk på spanx og kjole og vips er man klar for fest 🙂

 

6. Spis, drikk, ha det gøy 🙂

Brunchen ble veldig vellykket og maten gjestene hadde tatt med smakte jo bare fortreffelig.

Hadde tenkt å foreta mat-dokumentasjon i forkant, men boble-glad som jeg var, kom jeg ikke på det før halvparten var fortært. Nuvel…. fikk tatt noen bilder da, selv om dette bare var en brøkdel av alle delikatessene vi grådig kastet oss over.

OK, så ble planen om tidlig start = tidlig kveld ganske så torpedert (siste gjest dro kl 02:15), men gøy var det, så totally worth it.

 

7. Sov lenge (jada, særlig…)

Klarte å strekke det til 06:15, men da falt ethvert desperat rop etter Jon Blund på stengrunn og jeg kunne likeså godt ta fatt på en ny dag. Men, rakk iallfall å rydde ferdig til min mer sovedyktige halvdel begynte å gløtte med øynene i 12-tiden.

 

8. Gled deg til neste år!

Der er jeg godt i gang 🙂

Sandefjord – Asnes og Korsvik

I dag har det vært nok en dag i solens tegn og i 9-tiden i dag morges var temperaturen allerede høy nok til at det var mulig å innta frokost på terrassen for første gang i år (#BedreOgBedreDagForDag). Det er i dag Langfredag og de som fulgte med i KRL på skolen (eller K, som det mer korrekt het den gang) husker at dette er dagen Jesus ble pint og døde på korset. Kanskje litt galt å nyte en slik mørk religiøs dag, men ifølge historien går det seg til allerede på mandagen, så da tar jeg sjansen (det faktum at jeg er ateist kan jo selvfølgelig også ha noe å gjøre med hvorfor jeg ikke tilbringer dagen i kirken fremfor ute i sola).

Vi har isteden fortsatt med Påskens staycation-opplevelser og dagens utfart gikk til Asnes/Korsvik, som ligger kun noen solide steinkast fra gårsdagens Tangen.

Vi parkerte bilen på campingplassen til Asnes camping og tilbragte først litt tid på svabergene mens vi nøt utsikten med sol, blå himmel, sesongens første båter, samt helt blikkstille vann.

Etterpå spaserte vi en tur i boligområdet ved stranden før vi svingte til venstre ved parkeringsplassen og endte etter få minutters gange gjennom skogen opp på Korsvik. Korsvik må sies å være min favorittstrand i Sandefjord; koslig sted å raste året gjennom, liten strand med badebrygge på sommeren og akkurat passe med folk. I dag hadde vi stedet nesten for oss selv i starten og kunne nyte kyllingpølser fra nok en medbragt termos, samt noe smaksprøver på årets Påskeegg. På veien hjem ble det også en stopp på Asnes-kiosken for årets første soft-is.

Som i går, ble dagen for min del rundet av med en bok på terrassen, denne gangen med ryggen mot sola etter en aldri så liten solbrille-skille-smell i går.