Et kryp i vrangen…

Der begynte så idyllisk i Bugården en helt vanlig fredags ettermiddag (les: i dag). Jeg kom i noe jeg selv anser å være trippende, men som mest sannsynlig var mest trampende med tanke på hvor tidlig folk foran meg snudde seg for å se hva som kom bakfra. Kan jo selvfølgelig være en kombo med pesende pust, men det er jeg heldigvis lykkelig uvitende om da jeg alltid har høy lyd på ørene.

Men, tilbake til den egentlige historien, som altså startet med at jeg kom «trippende». Jeg har jo tidligere nevnt at med varmere vær kommer også små, flyvende kryp og det hender jeg må skrape bort noen kryp-kadavre fra ansikt/øre/tenner etter endt joggeøkt. Denne gangen, derimot, tok et kamikaze-kryp det et steg lenger og klarte å komme seg forbi tanngarden og fant veien ned i halsen hvor tosken klarte å sette seg fast. Resultatet ble selvfølgelig at jeg gikk rett i panikkmodus og klarte ikke å puste, men ble stående og brekke meg. Det så såpass dramatisk ut at en yngre herremann stoppet opp for å hjelpe…akkurat da jeg endelig klarte å harke opp udyret og spytte det ut. Så sikkert utrolig yndig ut, men pytt pytt… Ferdig med ukens nest-siste økt og nå klar for helg..

Hvordan temme et overutviklet konkurranseinstinkt i en foreldre vs barn-kamp?

Her kommer en litt hard nøtt… Si at man har et litt (som i ganske) over snittet konkurranseinstinkt og man skal stille i en foreldre-barn kamp i fotball. Hva gjør man; er man grei og sikrer heder og ære for poden eller går man «all in» med mål om å gruse poden med kompiser?

Vel, for meg gjelder definitivt det siste, med mindre det er ren overkjøring, noe som får en vel så utviklet rettferdighetssans og et ganske så overraskende omsorgsgen til midlertidig å kneble konkurranseinstinktet til balansen er sånn noenlunde i vater igjen.

Nå er det vel roughly 25 år siden jeg touchet en fotball sist og det kun i skolesammenheng, men det hindret ikke hjernen min i å umiddelbart kreve ferdigheter på linje med Ada Hegerberg (snakk om å være virkelighetsfjern), noe som selvfølgelig var dømt til å mislykkes.

Når man selv rager 1.78 over bakken, blir naturlig nok «skulder mot skulder» et definisjonsspørsmål mot 12-åringer på rundt 1.50, men til tross for dette samt det faktum at undertegnede har et par (kremt…) kilo til gode på  juniorene, synes jeg at jeg holdt meg relativt greit i skinnet. Ingen virkelig stygge taklinger og jeg klarte å undertrykke impulsen til å klippe bakfra hver gang jeg ble løpt fra… Har imidlertid litt å jobbe med når det gjelder innkast (holdt på å tryne forover), generelt å holde meg på bena (tydeligvis mangler jeg enhver form for støttemuskelatur i anklene) og ikke minst troen på at jeg kan «pull off» en hel volley (spoiler; det kan jeg ikke.. endte med en real slice, for å bruke et golfuttrykk.). Men, i det minste scoret jeg to mål og poden anerkjente meg fortsatt etter endt økt, så det velger jeg å tolke som en seier… Det er nemlig det vi med et overutviklet konkurranseinstinkt gjør; vi re-definerer konkurransekriteriene, slik at vi alltid ender med å gå seirende ut og enn så lenge scorer jeg iallfall (heldigvis) høyt hos nevnte pode…

Boston – verdens hummerhovedstad

Lobster

Jeg er nok ganske over snittet glad i hummer, men med priser på linje med gull her hjemme er det ikke så ofte ganen får pleie sitt kjærlighetsforhold med den røde delikatessen (eller, strengt tatt kanskje ikke bare røde, men i mange farger, men jeg ser den jo helst i kokt tilstand, når alle fargepigmenter er borte, unntatt det røde…). Bare ved å tenke på hummer begynner jeg nesten å sikle, så her slår Pavlovs klassisk betingede læring ut i full blomst.

Nuvel, i 2017 var jeg i Boston for Boston Marathon og da åpnet det seg en helt ny verden seg. For det første var Boston en overraskende kul by, med mye historie gjemt i gamle hus og koslige brostensgater. For det andre viste Boston seg å være verdens hummerhovedstad, så her snakker vi hummerbaserte snadderretter på et hvert gatehjørne og til meget hyggelige priser. Jeg lot meg ikke be to ganger, men kastet meg ut i det ene kulinariske hummereventyret etter det andre. Det ble lobster roll til lunsj hver dag og hummersalat, hummerpasta og sågar en hel big, fat hummer til middag. Vi snakker virkelig hummer-himmel.

Union Oyster House

Vel hjemme igjen måtte vi gjennom en brå hummer-avrusing, da matbudsjettet ikke helt strakk til for norske hummerpriser. Men, en sjelden gang unner vi oss en real hummerkveld, som forrige helg hvor hummeren ble ledsaget av østers, blåskjell, reker og kreps på et alldeles fortreffelig skalldyrsfat på Brygga11 i Sandefjord (helt nydelig, men til 850kr per pers, takk!).

 

Sukk… tror jeg må ta meg en tur tilbake til Boston igjen, om ikke for maraton, så for å binge hummer.

Folehavna – fra tysk fort til idyllisk kystperle

Helt ytterst mot havgapet på Vesterøya i Sandefjord, ligger Folahavna, et yndet utfartssted for lokalbefolkningen med en liten sandstrand, flotte kyststier, utallige badesteder fra svabergene og til og med et område for de som foretrekker livet i nettoen. Folahavna er med andre ord et sted for alle som ønsker noen timer på strand, i skog eller på svaberg og er stort nok til at enhver kan finne seg sitt eget lille sted og bare nyte naturen i fred og ro.

Men, midt i idyllen befinner det seg også en historie fra annen verdenskrig. I 1941 ble nemlig området annektert av tyskerne som etablerte et fort kalt Vesterøen med kanoner, bunkere, forlegningsbrakker, løpegraver, lyskastere, piggtrådgjerde, nærforsvarstillinger, brystvern og minefelt. Ved krigens slutt hadde fortet fire belgiske 12 cm K370 feltkanoner med skuddvidde på 15 000 meter, samt flere luftvern- og panservernkanoner. (kilde: http://www.folehavna-fort.com/). I dag er det kun ruiner igjen av tyskernes nærvær i området, men ønskes mer informasjon kan man finne ut mer om Vesterøen fort her.

 

 

Remedie for Game of Thrones-blues

Etter en natt med utrolig dårlig søvn, der jeg av en eller annen grunn ble ligge og gruble over avslutningen til Game of Thrones (skjønner ikke helt hvorfor, for i motsetning til hordene av kritiske røster, er jeg veldig fornøyd med en så nærme happy ending det var mulig å komme, tidligere hendelser tatt i betraktning) våknet jeg ikke akkurat smørblid til morgenen i dag. Årsaken kan jo selvfølgelig være alle de usvarte spørsmålene som vi nå aldri vil få svarene på (feks joinet Jon Snow Tormund & Co, hvordan gikk det med Arya, hva skjedde med ulven til Arya? osv osv…) og som er nok til å sende de fleste GoT fans inn i en lettere depresjon. For å lette litt på humøret dro jeg derfor opp på en aldri så liten joggetur før jobb  (og det ble den også, aldri så liten mener jeg…) og det funket heldigvis som bare det.

Som tidligere nevnt er en av fordelene med å være ute og bevege seg tidlig, at man slipper å jogge i kø, eller dvs i mitt tilfelle, bli jogget fra i kø. En annen fordel som nå med sommer i anmarsj begynner å gjøre seg bemerket, er mangelen på små, flyvende kryp på morgenen. Sist gang jeg var ute og jogget på ettermiddagen klarte jeg å inhalere opptil flere småkryp og når man føler man trenger å ta med seg tannpirker for å plukke bort knott fra tennene etter en treningsøkt, kan man si at det legger en liten demper på den potensielle løpsgleden jeg fortsatt håper på å opparbeide meg. Man kan jo selvfølgelig argumentere for at jeg burde holde kjeften lukket, så jeg ikke ser ut som en hval på jakt etter plankton, men det er ikke alltid hjerne-munn-koordinasjonen er helt patent. Heldigvis ser de flyvende små krypene ut til å være B-kryp, så da slapp jeg iallfall ekstra proteiner denne gangen.

Så for å oppsummere:  soloppgang, to svaner, en grei temperatur, folketom park, ingen småkryp + meg = dagens humørvinner 😊

Trening i krise – glemte øretelefoner (#AAARGH)

Jeg har i tidligere innlegg snakket om hvor krise lavt batteri, kuldesjokk og kaputt klokke er for motivasjonen til en treningsøkt og i dag klarte jeg til og med å utvide sortimentet med hendelser ved å glemme øretelefonene. SUPERTABBE!!! Motivasjonen gikk rett i kjelleren og jeg var helt klar for å bare skippe hele greia og dra hjem til sofaen igjen isteden. Jeg kom så langt som til å sette meg bak rattet og starte opp bilen før min indre lille treningsdjevel hylte “SKJERPINGS!!!!” såpass høyt at jeg fikk karret meg ut av bilen igjen i rekordfart.

Jeg bestemte meg for iallfall å velge minste motstands vei og velge minste mulig joggeintervall i woggingen; dvs det ble mye gange underveis, men i det minste holdt jeg ut i 7km. En ting må jeg si; det å høre sin egen litt heseblesende pust er jo intet mindre enn ren tortur på veien. Jeg forsøkte å småsynge litt for meg selv for å overdøve, men det virket igrunnen som enda verre tortur.

Så for å oppsummere: 7 km wogging, done!

Taj Mahal – en eventyrlig, men tragisk, kjærlighetshistorie på repeat..

Taj Mahal er et fantastisk mausoleum på utsiden av Agra i India, bygget i hvit marmor og med optiske illusjoner som gjør bygningen til et arkitektonisk mesterverk som inngår i de 7 moderne underverk. Byggverket ble bestilt av Shaj Jahan i 1632 for å minnes hans favorittkone, som døde i barsel og sto ferdig i 1643. En real kjærleikshistorie med andre ord…

I nyere tid ble Taj Mahal også involvert i Prinsesse Dianas vel så tragiske kjærlighetshistorie med Prins Charles og Diana sittende alene på marmorbenken foran Taj Mahal under et besøk i 1992, ble senere et ikonisk bilde.

En liten kuriositet er at jeg ble sammen med en tidligere kjæreste på den dagen Prinsesse Diana døde i en bilulykke og bildet over, tatt på det som omtales som «Diana-benken», ble tatt rett etter det forholdet gikk åt skogen. Nå skal de sies at akkurat det forholdet endte vesentlig mer fredelig og vennskapelig enn det mellom D&C og resulterte i desto mer lykke for alle parter senere i livet, så direkte tragiske var jo omstendighetene ikke.

Men, det er igrunnen rart hvordan egne livshendelser kan «knagges» på atskillig mer kjente og ofte ganske så tragiske begivenheter, men om ikke annet hjelper det oss iallfall å holde vår egen kronologien under kontroll. Jeg hadde feks et samboerforhold som røyk under 9/11, var på første kjærestetur i London under tsunamien i Thailand og var på første kjærestetur i Paris (annen kjæreste, vel å merke…) da massemorderen gikk amokk på Utøya….

 

Sardinia – Sjarmerende gamleby og dramatiske dryppsteinsgrotter

Mellom Italia, Spania og Tunisia ligger Middelhavets neststørste øy (etter Sicilia) Sardinia med sine ca 1,7 mill innbyggere og sommeren 2014 var dette destinasjonen for podens og min sommerferie.

Det å dra på ferie midt i juli kan ofte bli en kostbar affære, særlig hvis man reiser charter, så jeg har som en fast regel å sky alt som lukter av charter i skoleferiene og heller satse på rutefly og direktebestilling av hotell. Det hjalp at Ryanair hadde Alghero på sitt program, slik at vi kunne kapre flybilletter til ca 2000 per snute, dvs snaue 50 kr i flybillett + gebyrer, sitteplass, baggasje, flyvinge, tilgang til toalett osv… (litt å dra på selvfølgelig, men ikke så veldig mye…). Vi valgte videre et enkelt, men helt kurant hotell ved stranden, Hotel Soleado, og her betalte vi den gang ca 5000 for 7 overnattinger inkl frokost. Hele gildet kom da på ca 9000 kr, noe som er en helt kurant pris for en uke i sola.

 

 

Vi besøkte stranden rett over veien noen ganger, men endte opp med  å tilbringe mesteparten av tiden på behagelige solsenger ved hotellbassenget.

Området vi bodde var ganske rolig, men hver kveld vandret vi langs strandpromenaden de 20 minuttene det tok å komme til gamlebyen. Gamlebyen i Alghero er veldig koslig, med smale brosteinsgater, flust av fortausrestauranter, gateunderholdning og små, koslige butikker.

Dette var en ferietur ment for avslapping etter en hektisk periode, så vi la ikke inn så mange aktiviteter, men vi fikk med oss en tur for å se på noen fantastiske dryppsteinsgrotter. Det var jehelt magisk! Vel verdt de over 400 trappetrinnene vi måtte forsere for å komme ned til og opp fra og til og med verdt turen til områdets eneste toalett, som viste seg å være av hull-i gulvet-typen og hvor jeg faktisk klarte å treffe min egen sandal pga sikte-issues…

Oppsummering: god mat, sjarmerende gamleby, magiske dryppsteinsgrotter

Løpekurs dag 3 – Intervalltrening og avslutning

Forrige onsdag var det siste dag på løpekurset med Sportsjentene og temaet var denne gangen intervalltrening. Etter først å ha trippet rundt i ca 20 minutter for å varme opp, fant vi en gresslette hvor det ble kjørt 10 x 20 sek intervaller. Man skulle tro at 20 sekunder er såpass kort at man ikke rekker å få syre i bena, men når man forsøker å henge på den sprekeste i gruppa, skal jeg love at det er mulig. Etter tredje draget, fant jeg ut at jeg måtte roe litt ned hvis jeg skulle komme meg gjennom alle sammen. En annen interessat observasjon var at når fart ble introdusert, samt at underlaget var litt høyt gress, forsvant alle planer om forfotsløping rett åt skogen. Her ble det langing ut og landing på hæl, men her velger jeg å gi Hoka-skoene litt av skylden. De er ikke akkurat bygget for forfot, og høye gresstuster gjør det enda vanskeligere å lande på forfot uten at klumse-genet slår til og jeg snubler. Vel, jeg kom meg gjennom 10×20 sek med æren i behold, så velger å si meg fornøyd med dette.

Etter noen minutters hvile for å prate oss gjennom økten og få plukket av oss noen unoter, tok instruktøren oss til en relativt krapp, men heldigvis ikke så lang, bakke i nærheten. Her tok vi 5 bakkeintervaller (rumpa inn, høy frekvens, korte skritt, og aktiv armføring) før vi småtrippet tilbake til start.

Så, da var altså løpekurset slutt og hva har jeg så lært?

Skrittlengde: 

Vi har terpet på korte skritt for å lande mer naturlig på forfot og det begynner nå å sitte litt. Det føles iallfall ikke fullt så unaturlig som ved første forsøk. En sjekk mot Garmin forteller meg også at jeg har redusert gjennomsnittlig skrittlengde med ca 15 cm.

 

Frekvens:

Tar man kortere skritt, må man kjøre med høyere frekvens for å holde farten oppe. Ideelt er visstnok mellom 170-190 skritt/minutt. Før løpekurset lå jeg på gjennomsnittlig ca 160 skritt/minutt og nå ligger jeg på ca 175, så klar forbedring med andreord.

 

Fart:

Så var det farten da…. Jeg synes løpesteget har blitt lettere, men farten henger liksom ikke helt med. Tvertimot, synes jeg farten er ufortjent lav. I starten var jeg iferd med å miste motet helt, da jeg trippet så sakte at det var ganske så kleint å møte på andre og jeg følte jeg måtte konse for å holde følge med en gruppe ender som trasket rolig langs vannet. Årsaken håper jeg er at jeg nå aktiviserer muskler (feks i leggene) jeg aldri har aktivisert før og at det derfor tar tid å trene seg opp, slik at det vil bli bedre etter hvert (krysse alle fingre). Jeg ser også at det går sakte men sikkert fremover, men i forhold til Berlin maraton i begynnelsen av oktober, begynner jeg å få litt dårlig tid.

 

Bakketrening

Der jeg tidligere begynte å gå bare jeg så en bakke langt borte i det fjerne, har jeg nå begynt å legge en bakke eller to i treningsøkten. Ved å holde høy frekvens, men lavere fart opp bakkene, virker de ikke nå fullt så skremmende lenger, så jeg håper virkelig at det vil gi et positivt utslag på generell fart etterhvert også.

 

Smilegaranti og løpeglede:

Kurset lovet smilegaranti og løpeglede og det løftet må jeg virkelig si at kurset innfridde. Kjempemotiverende instruktør og en superfin gruppe med damer, med veldig forskjellig utgangspunkt mht til løping, men som virkelig hadde det gøy sammen og som støttet hverandre underveis.

 

Så for å oppsummere: Supert kurs som anbefales for alle, uansett om du er nybegynner eller øvet… vi har alle noe vi kan bli bedre på 🙂

Alternativ 17. Mai-feiring (#NoStress)

I alle år har 17.-mai tradisjonen vært at vi står opp senest når kanonene fyres av i Presteåsen kl 07.00 og derfra går det i ett frem til mørkets frembrudd med barnetog, jobbing på skole, borgertog, tivoli, middag med venner/familie etc. For all del veldig koselig, men også (full disclosure) veldig stressende, med masse folk og endeløse køer uansett hva man ønsker å foreta seg. Derfor valgte poden og jeg å feire nasjonaldagen på en litt utradisjonell måte i år..

Starten av dagen ble riktignok den samme, med at vi kreket oss ut av sengen ved lyd av kanoner, men derfra og ut kjørte vi vårt eget løp. I 08-tiden satte vi kursen mot Kristiansand og snaue 2,5 timer senere parkerte vi utenfor Dyreparken Hotell. Vi tilbragte så 3 timer i Dyreparken hvor vi blant annet fikk skikkelig nærkontakt med tiger og ble vitne til over pari aktive ulver (begge deler ganske sjeldne begivenhetrr). I tillegg hersket det en rolig og behagelig stemning over parken og selv om vi var langt fra alene, følte vi en perfekt følelse av space og ro.

Etter en liten cowbow-strekk på rommet i etterkant var vi så klare for 17. mai buffet i en stappfull restaurant på hotellet og veldig utypisk meg satt vi og slappet av i salongen til køen inn til restauranten var tilnærmet borte (pleier normalt å dukke opp så tidlig at vi havner først i køen…). Et lite knep på buffet-middager er å gå mot strømmen og starte med dessert, noe vi da også gjorde. Da sikrer man seg at man orker litt dessert, samt at køen ved maten er minimal når man så skal innta forrett og hovedrett.

Så, for å oppsummere, en litt utradisjonell feiring av nasjonaldagen, men (iallfall for i år ) helt innafor. I morgen blir det en tur i Badelandet etter frokost før vi atter retter nesen hjemover igjen.

Gratulerer med dagen alle sammen😄🇳🇴

PS! Et lite gjensyn med en gammel kjenning❤️