Fra morgen-is-furt til (iallfall en imaginær) bakkespurt

Vanligvis er jeg ikke spesielt morgengretten av meg, men et «hederlig» unntak er hvis jeg blir møtt av en nediset bil om morgenen. Nå skal det sies at da jeg har en trippelgarasje, så burde dette være en rent teoretisk problemstilling, men det viser seg gang på gang at det å måtte gå ut av bilen og åpne garasjedøra blir en for stor oppgave og således også i kveld…

En litt dårlig start på dagen der altså, men i det minste har vi pga vintertid fått litt lysere morgener og det er jo vanskelig å tviholde på et dårlig humør når man blir møtt av dette synet når jeg parkerer på jobb.

I kveld var det tid for nok en treningsøkt med Sportsjentene og jeg innrømmer glatt at hadde det ikke vært for dem, hadde denne stumpen forblitt i sofaen i dag. Kulde og mørke er merkelig nok ikke så supermotiverende, men å møte 40-50 andre spreke damer er imidlertid det. Jeg pakket derfor på meg 3 lag på overkroppen, vinterbukse, ullsokker, lue, votter og hodelykt og kom meg avsted. Etter forrige ukes mestringsfølelse, følte jeg meg relativt klar til å ta fatt på de 12 voksne bakkene på runden, men der skulle jeg få meg en aldri så liten overraskelse, gitt…

Etter en snau km tenkte jeg at dette jo gikk litt fortere en vanlig og da jeg kastet et blikk på klokka så jeg at, joda.., ca 1 min raskere per km i forhold til sist gang, så her var det bare å henge på. Jeg klarte å holde meg sammen med de fremste i feltet de snaue 6 km, men noe lavpulstrening var det ikke akkurat. Nok en gang lå jeg på teoretisk makspuls og ved endt økt fortalte klokka meg (og forsåvidt også lårene) at her var det på tide å hvile i 40(!) timer. Underveis hadde også både superundertøy og fleece sneket seg atskillige cm oppover, så ved endt økt hadde jeg et antrekk (riktignok under løpejakken) som nok ikke hadde passert det nye klesreglementet på SATS og resultatet var et 15 cm bredt  rødt «belte» grunnet kuldesjokk på sart hud (som forøvrig gjorde seg veldig gjeldende i dusjen etterpå).

Selv om økten ble litt hardere enn forventet, er det jo ikke noen tvil om at jeg trengte det, så nå ligger jeg ganske så fornøyd med meg selv på sofaen uten å orke og tenke på at jeg burde sette bilen inn i garasjen så jeg slipper å skrape den i morgen tidlig. Vel, den tid den sorg…

En tid for alt…

Religiøse med full kontroll over Bibelens ord, har muligens allerede memorert Ecclesiastes 3, mens ateistene blant oss (over en viss alder må vite), sannsynligvis kjenner dens innhold kun gjennom den udødelige filmen Footloose fra 1984… Jeg snakker selvfølgelig om «A time for everything»:

»There is a time for everything,

and s season for every activity under the heavens:

a time to be born and a time to die,

a time to plant and a time to uproot,

a time to kill and a time to heal,

a time to tear down and a time to build,

a time to weep and a time to laugh,

a time to mourn and a time to dance….»

Ecclesiastes 3 består av en god del mer, men Footloose (og dermed også mitt 10-årige jeg), stoppet etter linjen om dansing. Å se denne passasjen lest opp av en ung Kevin Bacon, etterfulgt av et forrykende danseshow, var virkelig et sterkt øyeblikk for en prepubertal kropp!

Men, tilbake til poenget: Det finnes altså en tid for alt og i går var det en tid for å ha åpen dag på podens skole hvor trinnet kjørte Halloween-tema. Det var også en tid for å unnagjøre over 2000 skritt da vår salgs-stand var i 4.-etasje, mens alt av forsyninger måtte bæres opp fra kjelleretasjen. Gjett om det var en som var happy for at hun ikke stresset med å trene i forkant, men prioriterte å bake noen halloween-muffins (som det såvidt var tid til…).?

Det var også (en viss) tid for å storme hjem etter endt økt, skrelle av seg trappesvett tøy, kaste seg inn i dusjen, tre på seg Spandex og finstas og komme seg avgårde på bursdagsparty. Det viste seg forøvrig senere at det var definitivt en tid for retrett rundt midnatt og i dag er det definitivt en tid for å tasse rundt i pysjamasen og bare ta livet heeeelt med ro. Av og til er det å ikke ha noen planer den beste planen man kan ha…

Å julebrus og rom-com-filmer med din glede… (#OverhodetIkkeFlau)

Vi har vel alle våre triggere som får oss i julestemning. For noen er det hvit sne, julegater, “Jul i Skomakergata”, nøysommelig handel av julegaver, juleverksted, pepperkakebaking, “Donald og vennene hans”, “Tre nøtter til Askepott” og whatnots. For meg er det så enkelt som julebrus og muchy julerom-coms (dvs romatiske komedier med juletema og høy happy ending-faktor). For å ta julebrusen først; dere leste riktig…. i november og desember (eller, who am I kidding.., starter vel mer korrekt nok I slutten av oktober) reduseres inntaktet av Pepsi Max til fordel for julebrus. Men, ikke hvilken som helst julebrus.. Det må være Grans sukkerfri Julebrus på boks (ingen over, ingen på siden) og jeg har allerede bøttet nedpå en 2-3 sixpacks siden de kom på markedet for et par uker siden. Denne julebrus-cravingen starter opp hvert å i slutten av oktober og varer sånn ca til julaften. Da er det helt slutt og jeg rører ikke julebrusen før året etter.

Når det gjelder filmer, så er det fortsatt ingen som har klart å dytte “Love Actually” ned av toppen av julefilmtronen og den sparer jeg til tett oppunder jul. En god nummer to er en søtsuppe av en julefilm som heter “A Christmas Kiss”. Den er ikke å oppdrive i Norge, men jeg så den flere ganger da jeg hadde amerikansk Netflix og har endt opp med å bestille den fra Amazon. I fjor klatret “Juleprinsen” opp på pallen og etterlot filmer som “The Spirit of Christmas”, “Once Upon a Holiday”, “Julearven” og “A Wish for Christmas” og “Merry Kissmas” til en usikker skjebne som utfordrere. Dette er filmer jeg ser hvert år og selv på sikkert syvende året hulker jeg som en liten unge mot slutten av filmene (har muligens med tidligere nevnte SAD å gjøre, er jo tross alt mørketid…). Jo høyere legeroman-faktor jo bedre og julefilm-wise er det kvantitet som trumfer kvalitet…

Forrige helg pløyet jeg meg gjennom hele 3 Grans julebrusbokser og binget ikke mindre enn 4 julerom-coms, så her står julestemningen i taket for øyeblikket, til tross for grått og trist vær med 9 plussgrader ute. Jeg har sikkert 20 filmer til på vent, så dette tror jeg kommer til å bli en fin førjulstid.

 

 

 

Lotteri for plass i Berlin Marathon 2020

Da jeg begynte å slenge meg på marathon for ca 9 år siden, var det nok å gå inn på det enkelte maratons hjemmeside og registrere seg. Så også for min første deltagelse i Berlin Marathon i 2010.

Kun 2 år senere var sitsen derimot en annen. Oppmerksomheten rundt Abbott World Marathon Majors, som Berlin er en del av sammen med London, New York, Boston, Chicago og Tokyo, vokste i rekordfart og plasser til disse løpene ble raskt ganske så ettertraktet. Resultatet ble at de fleste av disse maratonene (med Boston som et hederlig unntak det det er ganske så vanskelig å sikre seg plass) begynte å innføre lotterier for å gjøre kampen om startplasser, for de som ikke var gode nok for direkte kvalifisering, så rettferdig som mulig.

I årets Berlin Marathon kjøpte vi oss tur via Springtime i Norge, noen som absolutt er et godt alternativ, men som allikevel blir noen lapper dyrere enn å få plass via lotteriet. Et tredje alternativ (fortsatt gitt at man ikke klarer å kvalifisere seg på tid) er  å kjøpe seg en charity-plass hvor man forplikter seg til å donere en viss sum til et godt formål i bytte for en startplass. Jeg gjorde det i New York og endte riktignok med å betale mesteparten selv, men allikevel var det billigere enn å kjøpe en plass via et reisebyrå (vel og merke var dollarkursen den gang på NOK 5,5).

Vel, tilbake til Berlin Marathon. Etter å ha karret til oss den gjeve (og ultrafete, sjekk ut den til venstre under) Six-Star-Finisher-medaljen tidligere i år, har kjæresten og jeg vært på jakt etter et nytt mål. Vi tror nå at vi har funnet det… Deltar man 10 ganger i Berlin Marathon blir man nemlig medlem av den eksklusive Jubilée-klubben, får garantert startplass, egen lounge samt eget startnummer. Kjæresten har nå 5 og jeg 4 deltagelser, så med andre ord ser det ut til at det blir noen Berlin Marathon på oss fremover.

Vi har nå kastet oss på lotteriet for en startplass til neste år og her krysses alle fingre og tær for at lotteriet vil gå vår vei…

Opp som en bjørn, ned som en potetgullgumlende skinnfell (#balanse)

Som nevnt i gårsdagens innlegg hadde jeg endelig et lite gjennombrudd med hensyn til Cecilie vs motbakker. 5 km runden med ikke mindre enn 11 motbakker, som for en måned siden ga meg blodsmak før jeg var halvveis, klarte jeg endelig å forsere uten at pulsen gikk fullstendig berserk og det gikk til og med greit å slenge på en 550 m-sløyfe til slutt…

Etter en slik opplevelse er selvfølgelig motivasjonen skyhøy og det er lett å gå på den smellen det er å tro at nå blir daglig trening en lek. Jeg rakk ikke lenger enn til neste dag, faktisk, før jeg snublet rett i fella.

Det meste var faktisk planlagt og tilrettelagt i dag morges. Jeg hadde pakket ferdig treningstøy, slik at jeg kunne skifte på jobben og således ikke måtte hjemom først og dermed risikere slenging på sofa fremfor trening. Men, så klarte jeg faktisk å gjøre ikke én, men TO kardinalblemmer; treningsklokka mi hadde 3% batteritid og jeg hadde glemt de splitter nye airpods’a mine hjemme. Klarte heller ikke å rive meg løs fra jobb før det begynte å skumre og bare tanken på trening i halvmørket uten verken klokke til å logge økten eller musikk på veien psyka meg helt ut.

Resultatet ble en hjemtur hvor jeg overtalte meg selv om at det var sunt med en hviledag (ikke en spesielt vanskelig overtalelse), så isteden for trening i dag, ble det sofa og potetgull. Man må jo ha litt balanse i livet, ikke sant?

Fra motbakke-hat til ren barnemat (kreemt… vel, det rimte iallfall)

Du skal ikke ha vært mye innom bloggen min for å ha fått med deg mitt hat-hat forhold til motbakker. Det har rett og slett ikke vært min greie og jeg overdriver ikke altfor mye når jeg påstår at jeg heller ville gjort unna en halvmaraton på flatmark enn en generøst kupert 5 km. Men det var før…

Etter ca en måneds trening med Sportsjentene og en 6-7 runder i en tidligere ganske så forhatt løype på 5 km med godt over hundre høydemetere, følte jeg plutselig i dag at det endelig løsnet litt. For all del, farten er fortsatt kjempelav, men det å trippe opp alle bakkene fremfor å slå over til gange bare ved synet av dem, føles ikke lenger så forferdelig. I dag så klarte jeg å holde pulsen under teoretisk makspuls og greier, så absolutt fremgang. Fingre krysses for at trenden fortsetter…

Bile – Kamp – Bile – Repeat

De fleste med poder som driver med en eller annen form for idrett har vel innfunnet seg med en hverdag (og helgedag) som i stor grad består av transport til og fra trening eller transport til + heiing av full hals til poden blir så stor at han/hun beordrer deg til «zip it» + transport hjem. Om det er inne i en klam idrettshall, i en fuktig svømmehall eller ute i snø og stiv kuling så stiller heltemodige foreldre trofast opp for neste generasjons fysisk fostring.

Selv er jeg vel mer eller mindre vokst opp på diverse fotballbaner hvor foreldrene mine, blodfan som de var, fulgte opp sitt lokale lag som vel aldri klarte å kjempe seg lenger opp enn 4/5-div. Til gjengjeld så lærte vi barns tidlig å snappe opp diverse ukvemsord  både dommere og motstanderlag (tror «dommerjævel» faktisk var et av mine første ord…).

Noen år senere var det meg foreldrene mine fulgte opp med å være, om ikke veldig upartiske så iallfall ganske så entusiastiske, supportere innenfor både håndball, svømming og volleyball. Manglende regelkunnskap ingen hindring, her var det heiing på høyt nivå, helt til jeg ga dem ultimatumet om å holde munn eller bli hjemme.

En god slump år senere er det min tur til å reise land og strand rundt for å heie på poden og selv om det er mange kamper med en god beta kjøretid, så er det supergøy å følge utviklingen til gutta fra kamp til kamp. Er imidlertid evig takknemlig for at han har valgt en innendørssport, spesielt når jeg kjører forbi fotballtreninger/-kamper når gradstokken har dippa under 0 og det laver ned med snø.

Det er ikke mange årene vi foreldre er velkomne til å delta så aktivt i barnas liv når de begynner å nærme seg puberteten, så her gjelder det å nyte enhver kvalitetstid man kan suge til seg før man er hjemme igjen og nok en gang blir prioritert bort til fordel for Playstation.

Fra gogger til jogger – nå eller aldri (uke 1)

For første gang på mange år er jeg ikke påmeldt til noe maraton. Dvs, jeg er med i lotteriet om en startplass i Berlin Marathon neste år og jeg har intensjoner om å delta der uansett om jeg vinner lotteriet eller ikke, men det er iallfall nesten et år unna. Dette betyr at jeg nå har god tid for et nytt forsøk på å bevege meg fra gogger til jogger (eller i det minste en gogger med litt lengre joggedrag enn i årets Berlin Marathon).

For å unngå skader har jeg bestemt meg for å starte helt fra scratch når jeg skal jogge kontinuerlig uten innlagte gåpauser, så for tiden trener jeg kun 5-kilometere, med noen innlagte motbakker underveis. Jeg har hittil hovedsaklig benytter runden vi jogger med Sportsjentene, en 5 km gruslagt vei gjennom skogen med ikke mindre enn 11 motbakker (jepp, har faktisk telt da jeg virkelig hater motbakker og trenger å vite hvor mange jeg har igjen). Aberet er, og dette gir selvfølgelig joggemotivasjonen min et skudd for bauen, at jeg gogger raskere enn jeg jogger! Men, man får da håpe at dette vil endre seg etterhvert som de muskelutfordrede låra mine blir litt vant til motbakker.

Etter 3 runder tidligere i uken, alle i mørke og regnvær, var jeg ikke veldig klar for nok en regnvåt økt ute i går, særlig ikke etter en t/r Bærum for å se poden spille kamp først. På slike dager, hvor jeg ikje orker tanken på å gå ut igjen, er jeg glad jeg ikke har kvittet meg med den gamle tredemølla. Riktignok tar den sikringen innimellom og kan gi litt elektrisk støt, men i det minste så førte den til at jeg fikk meg en rolig 5 km i sone 2 i går.

Over teoretisk makspuls på humpete 5K (#helmørkt)

Mitt forhold til motbakker er omtrent som Kaptein Ahabs forhold til «The Great White Whale» (for de som husker Moby Dick – de har voldt meg mang en smerte i møkkslitne muskler og jeg ønsker intet annet enn å få tatt rotta på dem.

Det er en grunn til at jeg tidligere har skydd motbakker som pesten og den er at i det øyeblikket jeg skuer en antydning til en motbakke i det fjerne, så skyter pulsen i været så det holder.

Et godt eksempel på dette har vi i dag, da jeg på en ekstremt rolig 5K (riktignok med 11 tildels lange og bratte motbakker), hvor jeg i tillegg gikk i slutten av motbakkene for å få ned pulsen, klarte å komme opp i en puls på 176(!). Altså, vi snakker om en puls som ligger over min teoretiske makspuls! Er det rart jeg sliter eller at jeg foretrekker flate strekninger?

Men, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal knekke koden, koste hva det koste vil. Den «hvalen» skal blø! PS! For all del (til de som ikke forstår metaforen), IKKE tolk siste setning som at jeg ønsker død og fordervelse over et uskyldig pattedyr…

Joggetrinn i måneskinn

I dag var det duket for nok en trening med Sportsjentene og det store gliset i bildet over skyldes at jeg har klart å få med meg bestisen på tur. En joggeøkt i måneskinn med innlagt skravling er jo alltid en innertier, men «note to self»: husk hodelykt neste gang, for nå begynner det å bli mørkt og lårhalser kan fort få seg en knekk hvis man tryner på mørke skogsveier med innlagte hindre.