Solnedgang helt uten filter på en møkka-Black Friday

I dag føltes det som om jeg våknet opp stresset, noe som kan ha en sammenheng med at jeg som vanlig gløtter på mailer rett etter å ha gløtta på øyelokka og det som møtte meg var noe som virket som HUNDREVIS av mailer angående Black Friday. Trenden fortsatte også gjennom dagen med mailer tikkende inn om salg, salg, SALG!! Et lite øyeblikk vurderte jeg å sjekke ut tilbudene, men etter å ha oppdaget at billigste Airpods nå var 350 kr dyrere enn da jeg kjøpte mine for 14 dager siden og at klærne jeg kjøpte på tilbud til poden i forrige uke også var merkbart dyrere, gikk lurendreier-alarmen av for fullt og jeg valgte å boikotte hele opplegget.

Det ble altså ikke noe kjøp på meg på Black Friday eller Black Week og dermed ei heller verken ekte eller fake «sparte» penger, men til gjengjeld ble jeg lynrik på naturopplevelser da jeg var ferdig på jobb, for maken til magisk solnedgang skal man lete lenge etter og jeg merket at korisolnivået sank i takt med sola.

 

Det FINNES faktisk dårlig vær, men heldigvis også gode klær…

I dag hadde jeg store planer om oppvarming etterfulgt av litt tribuneløping, dvs 5 x 126 trappetrinn, med litt rolig jogg mellom hver bolk. Å da våkne opp til snø og sludd var en relativ stor og fet strek i regningen og i løpet av dagen har jeg forsøkt å finne all verdens unnskyldninger for å slippe unna:  Kribler det ikke litt i halsen? Verker det ikke fortsatt under foten, slik at du burde ta det med ro? Er du ikke litt for sliten i dag, slik at sofaen er et bedre valg?

Når klokka slo fire, hadde jeg imidlertid ikke klart å hakke frem en god nok grunn til å skulke unna, så da var det bare å dra på seg lag på lag med klær, samt trekke på seg lue, votter og hodelykt og komme seg avgårde.

Jeg vasset rundt i ca 5 cm sørpe/snø underveis og måtte ta det veeeeldig rolig ned trappene pga lårhalsfrykt, men treningsøkta ble faktisk ikke så aller verst. Selv med piskende snøvær og relativt kald vind holdt jeg meg både varm og tørr underveis. Så selv om jeg må si meg grunnleggende uenig i at det ikke finnes dårlig vær, så er jeg iallfall overlykkelig over at det finnes gode, vannavstøtende klær…. og at man kan få pizza levert på døren, for det virker som en god plan fremfor å bevege seg ut i ruskeværet nok en gang for matinnkjøp.

Joggetur i trolske omgivelser med lav risiko

Året går mot sitt mørkeste og mest deprimerende periode og noe som er helt sikkert er at denne kroppen gleder seg til lysere og ikke minst varmere tider.

Er man flere, eller i det minste to, er det imidlertid ganske trivelig å jogge på mørke, trolske stier i parken, men jeg må innrømme at jeg ikke er fullt så høy i hatten når jeg begir meg ut på tur alene i mørket. Vel, ikke så lav i hatten at jeg dropper musikk på øret for å kunne oppdage eventuelle farer på et tidlig tidspunkt, men jeg er mer rammet av den litt varsomme holdningen man inntar hvis man må gå alene hjem fra byen i sene nattetimer.

Men, tross alt er vi heldige som bor i et ganske så trygt land hvor overfall på ensomme joggere heldigvis hører med til sjeldenhetene. Jeg kom i snakk med folk fra alle verdenshjørner på en facebookgruppe for løpere forleden og det viser seg at det å kunne ta seg en løpetur alene uten å tenke på egen sikkerhet, absolutt ikke er en selvfølge. Ikke uventet startet en amerikaner et innlegg med spørsmål om hvor nan skulle gjøre av skytevåpenet når man var på løpetur, men også representanter fra alle andre verdenshjørner innrømmet at de bar på både pepperspray og kniver når de løp og at musikk på øret var et sikkerhetsmessig skikkelig fy-fy. Flere hadde også vært utsatt for ubehagelige hendelser (alt fra trakassering til voldtekt og ran) på løpetur.

så nok en gang, jeg er veldig takknemmelig for at jeg kan ta meg en joggetur, våpenløs alene i en mørk park med musikk på øret, uten så veldig høy risiko.

En mørk og regnfull kveld….

Det er (dessverre) enda en hel måned før sola «snur» og vi atter så smått kan se fremover mot lysere tider. Som vanlig har jeg sklidd rett inn i min vante SAD (Seasonal Affective Disorder, eller vinterdepresjon, om du vil) og alt er i grunnen et ork for tiden (med unntak av skytteltrafikk mellom sofa og kjøleskap i desperat søken etter noe som kan booste blodsukkeret).

Med dette som bakteppe er jeg rimelig fornøyd med at jeg har klart å karre meg ut i regnet for å trene. På mandagen klarte jeg kunststykket å ligge i sone 5 i hele 54% det tok å komme seg gjennom de snaue 6 km med Sportsjentene og Garmin-klokka fortalte meg etterpå at nå var det bare å legge seg nedpå i 39(!) timer før neste økt. Ikke helt i toppform, med andre ord, men i det minste fikk jeg litt frisk (og regntung) luft.

Onsdag var det en ny og atter en regnfull dag, så da ble det med en 3km i raskere (alt er relativt; andre vil kalle det lett jogg), før jeg dagen etter overraskende lot meg overtale av løpevenninne til en 5km (i regn, merkelig nok…) på en friidrettsbane med 10 min tribunetrappløping på slutten. Litt skummel stemning, så ganske så happy over at jeg ikke løp alene.

Synes virkelig at jeg nå fortjener å se resultater snart, men foreløpig er det, deprimerende nok, bare små forbedringer å merke. Enda godt jeg ikke har planlagt noe nytt maraton før om 10 måneder….

 

Følelsen når man mot alle odds velger jogging i kaldt regn fremfor sofaen…

Tidligere i dag på jobben, sittende krokbøyd over laptop’en med vondt i magen, tenkte jeg at i dag kunne ikke 10 ville hester fått meg ut i de mørke, kalde og (ikke minst) regnfulle bakkene i Marumskogen med Sportsjentene. Stor var derfor overraskelsen da jeg få timer senere befant meg akkurat der.

Nå skal jeg overhodet ikke skryte på meg en høydare av en treningsøkt, med hold etter 1 km og hele 54% av tiden i sone 5, men jeg fikk da karret meg gjennom de snaue 6 km med verdigheten relativt i behold. Er ikke verre enn at jeg gir meg selv en aldri så liten klapp på skulderen for det…

Kvinnelig toppleder = omsorgssvikt per definisjon?

I 2018 var den kvinnelige andelen av toppledere i de største norske selskapene på tragiske 6,6%. 9. november hadde Anita Krohn Traaseth en kronikk i Aftenposten hvor hun kom med noen råd til fremtidige kvinnelige lederspirer, blant annet viktigheten av et balansert samarbeid med partner på hjemmebane og hvordan barn ikke har vondt av å ikke være kontinuerlig i sentrum. Kronikken inneholdt i grunnen ikke så veldig kontroversielle uttalelser, men det at Traaseth våget å bruke uttrykket “lut og kaldt vann” om barn i den betydning at de godt kunne smøre matpakken eller komme seg på trening selv, førte imidlertid til at det tok fyr i toppen hos overtolkende bedrevitere og Traaseth ble sporenstreks implisitt stemplet som “en dårlig mor som bedrev omsorgssvikt”, som i innlegget på NRK Ytring;  “Overklassens omsorgssvikt” fra Eystein Victor Våpenstad, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Her kommer han blant annet med følgende “stjerne”-uttalelse: «Traaseth skriver om en type omsorgssvikt som vi finner i denne type overklasse. Hun beskriver det vi kan kalle en mishandling av barn som barnevernet kan forhindre, men som barnevernet dessverre ofte ikke når frem til»

Det er vanskelig å tolke innlegget fra Våpenstad som annet enn kritikk av kvinnelige toppledere, som han tydeligvis mener per definisjon bedriver omsorgssvikt ovenfor sine barn. Innlegget hans vakte, ikke overraskende, en del motreaksjoner og ble senere slettet fra NRK. Blant annet hadde Traaseth sin datter et bra innlegg i Dagens Næringsliv, hvor hun forsvarte moren og samtidig gikk til angrep på Våpenstads sine antivariske holdninger.

På lørdag skrev Våpenstad nok et innlegg i Aftenposten, hvor han hevet at han både var feilsitert og pålagt holdninger han ikke hadde og at han slettes ikke var imot likestilling, men at han fokuserte på barnets behov.

Dette var kort fortalt hva debatten har dreiet seg om de siste par ukene og selv om det er skrevet såpass mye om saken at min mening strengt tatt ikke er nødvendig, så stopper det jo ikke meg fra å kaste den inn allikevel….

Det å fokusere på barnets behov er jeg enig med Våpenstad i, men der stopper stort sett alt av enighet. Som barnepsykolog burde han vite at “barnets behov” er forskjellig fra barn til barn og at det ikke er nødvendigvis er noen korrelasjon mellom tid med barnet og hvorvidt dets behov blir dekket. Barn har ulike behov og foreldre har ulike forutsetninger for å dekke disse og dette er uavhengig av hva slags type jobb de har. Det finnes foreldre som er sammen med barna sine omtrent hele tiden, men som ikke klarer å dekke dets behov og det finnes foreldre som klarer å dekke dem i tillegg til å ha krevende jobber. Med andre ord, her finnes ingen fasitsvar; omsorgssvikt skjer i alle samfunnslag og det å anta at kausaliteten ligger i kvinners innsats i arbeidslivet er intet annet enn provoserende. Det som provoserer mest med Våpenstad sitt innlegg er at uansett hvor mye han sier han er for likestilling og for kvinner i arbeidslivet, så har jeg liten tro på at han ville ha skrevet et tilsvarende innlegg som motsvar til en mann.

Traaseth fokuserte i sitt innlegg blant annet på vikigheten av godt samarbeid på hjemmebane. Samarbeider man godt og planlegger bra, så kan familielivet gå som smurt selv om begge foreldrene har krevende jobber. Her gjelder det å inngå kompromisser som gjør at man får unnagjort det man skal samtidig som at en foreldrene alltid er tilgjengelig for barna. Livet som toppleder er tøft og det vil bli vanskelig (om ikke umulig) hvis man også har egne krav/krav fra andre om at man i tillegg skal være verdens beste husmor, lage verdens beste hjemmelagede mat, være verdens beste til å følge opp barn og for all del ikke kreve noe av en partner som tross alt har en viktig jobb. En ting er imidlertid sikkert; “mother shaming” er ikke løsningen på noen ting; er det noe de fleste mødre har nok av så er det nemlig dårlig samvittighet for alt og alle…

Gogging under solen

Etter en uke i magetrøbbelets tegn (sjarmen med tarmen, my ass…), med både snø, regn og mørke på utsiden, har naturlig nok treningsmotivasjonen vært helt i kjelleren. Jeg har klart å vralte meg gjennom en 5km med joggelignende bevegelser og en liten time med gogging på tredemølle, men ellers har sofaen vært king denne uken.

Men i dag skjedde det noe ganske utrolig… Jeg kikket ut vinduet i dag morges og så noe så sjeldent som et lite solglimt! Her var det ingen tid å miste, men bare å kaste seg opp i noen treningsklær og komme seg ut. Det ble imidlertid med 5km gogging, men med en sårt tiltrengt D-vitamindose fra solen som en etterlengtet bonus. Måtte det bare vare…

Her kommer vinteren – her kommer den kalde, fine tida…

Yeah right; Det eneste som vekker varme følelser i tittelen over er det legendariske bandet bak låta «Her kommer vinteren», Jokke & Valentinerne. Som dere kanskje skjønner, her kommer det ikke en hymne til snø og kulde, men snarere en meningsytring som drar seg mer mot edder samt galle-kategorien… Her skal det smelle!

Har jeg nevnt hvor glad jeg er i snømåking?

Årets første dag med ordentlig ufyselig snøvær startet så fint med at jeg forsov meg og ikke våknet før 06:55, én time senere enn idealtiden. Så kikket jeg ut vinduet og registrerte at håpet om å ta rennafart ut av garasjen og ut på veien Uten å måtte måke kunne jeg bare glemme, så her var det bare å pakke seg inn i flere lag av det varmeste jeg kunne finne og gå løs på den ca 200m2 gårdsplassen (gjett om jeg drømmer om garasje rett inntil veien…).

En snau time senere begynte jeg endelig å se enden på måkingen, så da mistet jeg selvfølgelig en av de splitter nye AirPod’sa i snøen og måtte krabbe rundt i halvmørket for å lete etter en liten hvit sak i et hav av hvit sne. Utrolig nok fant jeg den etter ca 10 min, så da var det akkurat nok tid til en kjapp dusj, dytte pode avgårde til skole og komme meg avsted til jobb.

På en isglatt parkeringsplass holdt jeg på å seile rett inn i en atskillig dyrere bil enn min egen før jeg fikk sklidd meg inn til en slags «parkering». Gikk ut av bilen og rett over i en real snørring med pc-veske og en pose med Julebrus i hendene, noe som ikke akkurat førte til et kontrollert fall. Med andre ord, en perfekt start på arbeidsdagen…

Da jeg skulle hjem, trengte jeg tre forsøk på å komme meg opp den lille bakken fra parkeringsplassen på jobben grunnet null grep (og jada… skifta til vinterdekk for over en måned siden). Klarte på mirakuløst vis å komme meg hjem uten flere insidenter og opparbeidet meg på veien en motivasjon på størrelse med antall varmegrader når det gjaldt  kveldens planlagte treningsøkt med Sportsjentene i ankelhøy snø i Marum. Jeg landet på å fornekte snøen en stund til og endte isteden opp med en rolig økt på tredemølla isteden, så får jeg heller ha en forsiktig tilnærming til hele løpe-i-snøvær-konseptet. For å si det slik; ikke ti ville hester ville klart å få meg ut i kulda her jeg nå ligger på sofaen med 2 pledd og en vifteovn 30cm unna….

Bali – the giant bat mystery

This image has an empty alt attribute; its file name is img_0556-1.jpg

Sometimes you just get caught up in the whole tourism bubble, and are left later with the thought of “why on earth did I do this”? Seems familiar?

Well, when visiting Bali, I had one of these experiences and suddenly I found myself standing with a stupid crown on my head, holding a giant bat (a BAT!!…. with giant TEETH!!). One thing is that I throughout the years have evolved and stay clear of animal entertainment as much as I can while on holiday (well respected zoos being the exception), but what ever gave me the idea of actually agreeing to holding the vampire-like creature will forever remain a mystery.

Løpemotivasjon på sparebluss (#WinterIsComing)

M
Løpejentene

Enkelte dager sitter det langt inne å klare og karre seg opp av sofaen til fordel for en kvelds-løpeøkt. I kveld satt det såpass langt inne at jeg fortsatt gir meg selv imaginære klapper på skulderen for at jeg ikke bare ble liggende under teppet på sofaen foran en varmeovn på full guffe.

Kalenderen viser november og etter en ukes tid med isskraping på bil om morgenen (note to self: husk nå for pokker å parkere bilen i garasjen, noe jeg nok en gang klarte å glemme i kveld), kom i dag (dessverre) årets første snøfall. Liksom bare for å gni det inn, så ble jeg vekket av en telefon fra Dubai hvor en kollega såvidt rakk å nevne 28 varmegrader før jeg fikk øye på det deprimerende hvite snøteppet på utsiden av vinduet. Alt annet enn en god start på dagen, med andre ord.

Etter mer eller mindre en dag i hutringens tegn, måtte jeg ta meg en varm dusj etter jobb bare for å få i meg varmen. Jeg rakk såvidt en liten power-nap på sofaen før jeg måtte rive meg løs fra den behagelige varmen under teppet og ikle meg superundertøy, vinter-tights, fleecegenser, vinter-løpejakke, lue, buff, votter og hodelykt for dagens løpeøkt med Sportsjentene. Når jeg ved 0-1 grad allerede er på 2 lag med benklær og 3 lag med overdeler, lurer jeg litt på hvordan jeg skal overleve -10, men den tid den sorg.

Det var en imponerende størrelse på den gjengen, alt fra gogge-nivå til kjapp 10km-nivå, som stilte på trening for en økt i mørke, vindfulle bakker i skogen i kveld og hadde det ikke vært for dem, skal jeg love  at denna kroppen hadde forblitt under teppet på sofaen med en kopp kakao…. Nå i ettertid føler jeg meg imidlertid som Queen of the World!