Fjällbacka – Årsavslutning på høyt nivå

Etter et år med igrunnen mye kjas og mas føles det helt innafor å avslutte med et par stressfrie dager på Strømstad Spa & Resort. Vi ankom med Sandefjords nye flaggskip, Color Hybrid i går kveld og med en bugnende buffetopplevelse bak oss, var det greit å skippe middag og gå rett i spa-avdelingen for så å avslutte med litt bobler i hotellbaren.

I dag morges våknet jeg som vanlig rett etter hanegal, men hva gjør vel det når spa-avdelingen åpner kl 7 og man kan ha stedet nesten helt for seg selv. Det ble med andre ord 1000m svømming, steambadstu og ikke minst utendørs boblebad mens i soloppgang før det var på tide å vekke kjæresten og gå til frokost.

Med strålende sol ute og opptil flere varmegrader så kan man jo ikke bare bure seg inne på hotellet heller. Etter frokost hoppet vi derfor i bilen og kjørte ca 50 min sørover til vi endte opp i Fjällbakka, et lite og koslig kyststed hvor det mysser med folk om sommeren, men som er nærmest folketomt om vinteren.

I tillegg til å være et turiststed om sommeren er Fjällbacka mest kjent fra krimbøkene til Camilla Läckberg og det var også her (ved Kungsklyftan) de filmet flere av scenene til Ronja Røverdatter, blant annet det store bukkespranget.

Ved Kungsklyftan stabbet vi oss opp de 120 trappestegene opp til toppen av fjellet og herfra hadde vi en helt magisk utsikt over hele Fjällbacka og de omkringliggende øyene. Definitivt et sted jeg kunne tenkt meg å tilbringe noen late sommerdager…

Min Generation X – Soling (#FaktorErFeigt)

Midt i en (iallfall for egen del) deprimerende vintersesong, er det alltid med en snev av eufori jeg ser frem imot våren og de første soldagene uten 3 lag klær. I dag har vel de fleste et relativt reflektert forhold til solens både virkninger og skader og beskytter seg med høy solfaktor ved opphold i sola. På 70/80-tallet, derimot, var det ikke solbeskyttelse som lå fremst i pannebrasken hos sol-hungrige nordmenn. Da var det om å gjøre å bli stekt så fort som mulig; både med kunstig og ekte sol.

Mitt første møte med kunstig sol, var en gammel høyfjellssol etter mormor, som døde på midten av 70-tallet. Denne besto av en stor lysende kule man skulle sitte 15-20 sekunder foran for å få litt farge (type rød) i et vintergustent ansikt. Satt man stort lenger enn dette, risikerte man å svi av hele overhuden og bli permanent snøblind, så vi burde nok på en ren magefølelse ha kommet til konklusjonen om å styre unna. Men, i desperat jag etter alt annet enn skummetmelk-aktig ansiktsfarge, ble all fornuft ubønnhørlig begravet. Husker forøvrig at jeg hadde et aldri så lite rødmeproblem på ungdomsskolen på slutten av 80-tallet og da jeg var sånn passe lei rå latter i klasserommet hver gang jeg fikk en ikke fullt så kledelig tomat-farge i ansiktet, satt jeg likesågodt en god stund foran høyfjellssola slik at jeg endte opp med brannskader. Da var det noen som tok litt selvkritikk og fortrengte rødme-latteren for en stund. Litt ekstremt, men i det minste ganske effektivt.

Når det kom til ekte sol i de hine hårde, så gjaldt vel i grunnen mottoet “less is more” og da snakker jeg ikke om soling, men om solkrem. “Faktor er feigt” var også et vanlig motto, da solfaktor 10+ var et ukjent begrep og man heller gikk for krisesoling i form av kombinasjonen jordnøttolje og aluminiumsskjerm for virkelig å bli svidd på de første virkelige soldagene på våren. Etter den søte soling, kommer den sure svie og i dette tilfellet i form av solbrenthet og flass, men det var for all del ingen grunn til panikk, for når kroppen hadde flasset av det øverste hudlaget, kom det til slutt frem en slags brunfarge som gjorde alt verdt det… Og slik ble det jordnøttolje, aluminiumsskjerm, flass, repeat resten av våren for virkelig å kunne møte sommeren, vel… nøttebrun.

70/80-årene var også de løse puppers tidsalder og på sommeren var det flust av damer i alle aldere som kastet overdelen til fordel for en jevn brunfarge. Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg sluttet med toppløssoling i en alder av ca 10 år, noe jeg igrunnen har levd bra med, men for all del… hver sin lyst.

Da vi kom til slutten av 80-tallet, var høyfjellssol blitt erstattet av solstudioer, som spratt opp som paddehatter i de fleste byer. Her i byen fikk også Park Hotel ganske tidlig 3 solsenger som de plasserte nederst i kafédelen (!), noe var litt kleint da man jo som oftest ligger i bare undik’en i solariet. Bluferdig som jeg var (og er), så ble det da til at jeg ålte meg ut av klærne inne i selve solariumet og alle som har ligget med overskjermen trykket ned i nesa, vet at da har man ikke så mye plass til bevegelser akkurat. Men, det gikk som oftest greit, selv om jeg endte opp med å kikke rett inn i noen stirrende manne-øyne et par ganger. alt for brunfargen, men jeg ble ikke akkurat lei meg da vi omsider fikk solstudioer med låsbare dører… Derimot ble jeg litt frastøtt av å høre alle historiene fra ansatte i solstudier om det folk kunne finne på å gjøre bak disse tynne, låsbare dørene. For å si det slik, mange pervoer der ute, og det er for meg en gåte hvordan de i det hele tatt kunne komme på tanken å bedrive sine aktiviteter i de svette, små båsene. Men, igjen… hver sin lyst (I guess…), men jeg fant meg en alternativ måte å sanke D-vitaminer på vinterstid; nemlig å migrere sørover så snart lommeboka fant en åpning.

Nuvel, soling er fortsatt en av mine favorittsysler, selv om det nå selvfølgelig kjøres 20+ i faktor og legges inn noen skyggepauser i løpet av dagen. Bare å tenke på sola, så får jeg et aldri så lite energi-kick, så her skal hver solstråle utnyttes til det fulle.

 

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

 

 

Min Generation X – Hår (#Grøss)

For oss som vokste opp på 70-/80-tallet, er det er vel i grunnen like greit å slenge inn håndklet med en gang å innse at dette med hår, det fikk vi ikke til den gangen. Det ble rett og slett ikke noe av. 30 år senere har det nok begynt å demre for noen og enhver at vi den gang var en del av en massepsykose hvor vi faktisk trodde puddel-look, piggsveis og hockey-nakke så bra ut (kan med en gang røpe; det gjorde vi ikke…). Eller for egen del, som enda verre hadde hjemme-utgaven av de forferdelige sveisene (vi snakker hjemmepermanent og hjemme-hockey), da jeg ikke hadde råd til frisør, følte jeg vel allerede på det tidspunktet at noe ikke var helt på stell hårmmessig.

Vanskelig å tro? Vel, her kommer beviset i form av min egen  “Hair of Shame”:

Enough said, eller…?

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

 

Min Generation X – Netthandel med hest og kjerre

På 70-/80-tallet var Internett fortsatt bare en utopisk drøm for den gjengse borger, noe som betød at man måtte ta til takke med det utvalget byens butikker hadde å tilby, noe som ikke var all verden i en liten by som Sandefjord. Det hendte vel kanskje at vi én gang hvert skuddår dro til Oslo for litt shopping, og litt oftere til feks Tønsberg, men stort sett ble det til et besøk hos Cubus eller Adelsten i hjembyen for nye klær eller en tur til OBS!, når vi var så heldige å få dette hypermarkedet til byen. Så fant vi ut at det var mulig å bestille både klær og andre ting på postordre, med skyhøy porto og ingen fri retur selvfølgelig, og vips så fikk livet plutselig en ny mening (overfladisk selvsagt, men hallo… vi var tross alt tweens (10-13 år, red anm) på den tiden.

Med inntoget av kommersielle TV-kanaler (halleluja!) kom selvfølgelig også TV-shop med mulighet for å direkte ringe inn og bestille en vare etter å ha sett reklamen på TV. Her kunne man se stjerner som Jane Fonda (er en stund siden ja…) promotere treningsvideoer (som jeg kjøpte..) og Chuck Norris pushe treningsprodukter som “Total Gym” (som jeg ikke kjøpte, men som jeg hadde veeeldig lyst på).

En reklame jeg virkelig ikke klarte å motstå og som jeg blåste bort det meste av oppsparte midler på, var den for Power Rider (se den i sin helhet her).

Noe jeg derimot ikke hadde tenkt på, var at Posten på den tiden ikke drev med hjemleveringer og at beistet av en Power Rider var tung som fy og dessuten for stor for familiebilen (Opel Corsa) på den tiden. Så dermed endte jeg med å gå kanossagang gjennom gatene i Sandefjord, slepende på en kjempeeske TYDELIG merket med både TV-SHOP og Power Rider (#FLAUT).

I tillegg til Jane Fonda og Power Rider, røyk jeg også på en Ab Flex før min TV-shop-historie var over. Til mitt forsvar, var det i det minste produkter som endte opp med å bli brukt og de hadde faktisk en grei treningseffekt. Men, TV-shop hadde selvfølgelig også en masse rask til salgs og TV 2 har ramset opp noen av “Tidenes verste TV-shop produkter” :

Kikde: tv2.no

Hva med feks en tredemølle på hjul (i midten nederst), så du også kan bruke den utendørs som et transportmiddel? Personlig klarer jeg ikke helt å se forretningsidéen bak dette produktet da man jo strengt tatt ikke trenger å dra med seg hele tredemølla hvis man ønsker å løpe ute. Vei, evt grus og sti fungerer også helt utmerket til dette formålet… Dessuten ser jo hele greia bare trafikkfarlig ut! Nederst til venstre har vi “Kush Support” slik at kvinner med velutviklede bryster (har aldri vært noen issue for min del, så kanskje det er derfor “I dodged the bullet” på denne) skal kunne snu seg rundt uten at pupper flakser veggimellom. Så har vi også “The Privacy Scarf” (øverst til venstre og i midten) slik at du kan sitte i fred og ro (riktignok mens du ser ut som en ultratulling) mens du ser på PC eller leser en bok. Orket ikke å lese om resten av produktene, men tipper at disse også scorer høyt på kokko-toppen.

Så har vi endelig kommet til den fantastiske Internett-alderen. I 1995 studerte jeg Informatikk, hadde lært meg å programmere og var en av et fåtalls nordmenn med egen hjemmeside. Dette året kom filmen “Nettet” med Sandra Bullock ut og viste oss en verden hvor man kunne bestille alt man trengte på nett og egentlig ikke trengte menneskelig interaksjon for å verken jobbe eller eksistere. Moralen i filmen var selvfølgelig at man burde leve i den virkelige verden og at alt av opplysninger på Internett kan manipuleres og misbrukes. Den moralen gikk meg hus forbi og jeg ble isteden helt hektet på de digitale fremtidsmulighetene. I dag, nesten 25 år senere, kan man se at flere av spådommene fra filmen har blitt til virkelighet og vi har selvfølgelig et problem med misbruk av informasjon, identitetstyveri, personer som utgir seg for å være en annen på dating sider og bla, bla bla… MEN, noe vi også har i dag er det jeg har lengtet etter siden 1995; muligheten til å bestille det meste på nett….

Så i dag bestiller jeg selvfølgelig alt av reiser og klær på nett  (jada, jeg vet jeg burde støtte opp om lokale butikker og det vil jeg hvis de også åpner for bestilling på nett og hjemlevering, evt pick-up).  Jeg bestiller videre pizza, matvarer, vin, kosmetikk, shampoo, frisørtimer, legetimer, apotekvarer etc på nett. All kommunikasjon med skolen skjer via en digital portal, jeg strømmer alt jeg ser på av serier og filmer (har ikke lenger lineær TV) og man er ikke lenger bundet til kontoret for å kunne jobbe.

Så, for å oppsummere, mye har skjedd i vår levetid når det gjelder digitalisering og mye mer vil skje, noe som selvfølgelig ikke er udelt positivt, men i det minste på det private plan surfer jeg enn så lenge på en hassle-free bølge av digital hverdagsoptimalisering.

TV-spill: fra Snoopy Tennis til Fortnite (#FeelingOld)

Jeg representerer med mine 44 år (klarte å kjempe imot den iboende trangen til å trekke fra et år eller 10 der…) en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet.

Selv dagens treåringer ville klaget på både grafikk og underholdningsverdi hvis de ble presentert for TV-spill fra min barndom. Men vi som vokste opp på 70-/80-tallet var lykkelige uvitende om den digitale verden som ventet oss der ute, og enda mer lykkeligere vitende da vi omsider ble introdusert for den.

Mitt første møte med TV-spill var vel i 7-8 årsalderen, og kom i form av et håndholdt spill jeg fikk til jul med Snoopy som spilte tennis. Jeg ble selvfølgelig helt hekta og foreldrene mine måtte nærmest brekke løs spillet fra hendene mine hver gang jeg fikk et raserianfall over at Snoopy ikke adlød mine tilsynelatende fullstendig tydelige instruksjoner.

Et par år senere slo foreldrene våre på stortromma og kjøpte en brukt Commodore Vic 20 i felles julegave til broren min og meg og endelig hadde vi noe som kunne vagt minne om et TV-spill.

Spillene var superenkle og grafikken grusom, men vi simpelthen elsket det og for en gangs skyld kunne vi tilbringe timesvis sammen uten å begynne og slåss (noe som sikkert var noe av årsaken at vi fikk rikelig med spilletid fra foreldrene våre).

Et par år senere hadde vi effektivt klart å slite ut Vic 20’en. Broren min fant en utvei og klarte på et vis å overtale foreldrene våre til å gi ham penger til bursdagen for å kjøpe en brukt Commodore 64. Jeg var ikke like heldig og befant meg plutselig uten tilgang på TV-spill, noe som ga umiddelbare abstinenser. Det hendte jeg snek meg til å låne brorsans Commodore 64 når han var ute, men som oftest fant han ut av det og da ble det deng (eller i det minste en velplassert vinge).

Da jeg var ca 15 og begynte å tjene litt egne penger, bar det sporenstreks til butikken for å kjøpe en flunkende ny Nintendo med ikke mindre enn SuperMario-spillet. Fortsatt kan jeg den mekaniske lyden utenatt og husker hvordan venninna mi og jeg kunne sitte i dagesvis for å forsøke å runde spillet. Da det var gjort etter ukesvis med hardt arbeid, slukket imidlertid interressen for både Super Mario og Nintendo.

Neste store investering var en egen PC i 17-års alderen (vi snakker 486SX med hele 4MB RAM og 20 MB harddisk, altså…) og etter at medfølgende Kabal var gjennomtestet (jeg kunne faktisk døgne med Vegas-versjonen av Kabal i et forsøk på å vinne tilbake de imaginære pengene jeg hadde tapt), begynte jeg letingen etter mer utfordrende spill. Det var lettere sagt enn gjort, for de fleste spill hadde grafikkissues og lag’et kontinuerlig. Tålmodighet har aldri vært min sterkeste side, så jeg valgte dermed å gå litt ned på grafikkrav for en kjappere opplevelse. De spillene jeg husker desidert best fra den tiden er Indiana Jones og Civilazation. Det verste er at da jeg forsøkte å spille Civilazation for få år siden, med atskillig oppgradert grafikk, kunne ikke opplevelsen måle seg med det jeg følte da jeg i sene nattetimer satt spikret foran min overdimensjonerte PC på tidlig 90-tall.

Da jeg rundet 20, ble det noen års pause før jeg igjen ble kastet inn i spillverden og denne gangen var det Skylanders på podens Playstation 4 det var snakk om. Hvis det var et brett vi slet med, så hendte det at jeg sendte pode i seng og satt oppe utover natten i et forsøke på å komme videre.

I de seneste årene har interressen dabbet litt av for egen del, selv om jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på de spllene som poden spiller. Innkjøp av VR-briller og kamera  har imidlertid klart å gjenopplive interressen min og der jeg står med brillene på, i min egen VR-verden, trekker tankene tilbake til 80-tallet og kicker igang refleksjoner rundt den fantastiske utviklingen fra da til nå.

 

 

Min Generation X – Kjønnsroller (#ISkyggenAvGutta)

Nå skal ikke jeg påstå at jeg har hatt en særlig traumatisk barndom og mine foreldre har alltid backet meg opp 100 %, både når det gjelder idrett, utdanning, kjærester og andre livsvalg, som har gjort at jeg tross alt har greid meg ganske bra.

Denne historien er vel kanskje ikke helt representativt for min egen generasjon, da man skulle tro man befant seg på begynnelsen av 1900-tallet. Besteforeldergenerasjonen, i mitt tilfelle representert av den eneste gjenlevende, nemlig Bestemor. Hun hadde nemlig ganske bestemte meninger om hva som sømmet seg for “en ung dame” og selv om det meste av disse forventningene er helt tullete å tenke på i dag, vokste jeg opp med en følelse av at jeg aldri var bra nok, noe som faktisk fortsatt preger meg den dag i dag. Blant annet er jeg supervar for kritikk når det kommer til matlagingen min og uansett hvor berettiget kommentaren er, går jeg rett i kjelleren med en gang, av og til helt ned til patetisk-krampegråt-stadiet. I dag skjønner jeg jo at det nok ikke var vondt ment, men som liten klarte jeg ikke å forholde meg til hvor forskjellig min Bestemor behandlet broren min og meg.

 

Tenårene

Lenge før tenårene begynte Bestemor å mase om jeg måtte begynne å spare til “Brudekiste”, som visstnok var livsnødvendig for ethvert pikebarn. Her tror jeg imidlertid at foreldrene min satte foten ned til slutt, for maset ga seg etter en stund og jeg slapp heldigvis å få verken sengetøy, håndklær eller veggtepper til jul i en alder av 10 år. Derimot ble jeg drillet i å vaske/vri opp klær for hånd og pøset full med visdomsord som “veien til mannes hjerte går via magen”. Da jeg imidlertid forsøkte å imponere med retter jeg hadde laget på skolen, fikk jeg kjeft for å ha brukt hurtigris og idet faktum at det kun tok 30 minutter å lage retten og at dette ikke var godt nok (nok engang, vi snakker om en 10/11-åring her). Hun var heller ikke spesielt imponert over at jeg gjorde det bra på skolen for “ingen mann ville ha en smart kone”. Det samme gjaldt ballspill, som visstnok også skremmer bort alle eventuelle beilere. Jeg fikk riktignok innimellom noen halvhjertede spørsmål om jeg hadde scoret noen mål i volleyball, men det var tydelig at hun ikke var interessert. Litt sårende var nok den totalt manglende interessen, særlig med tanke på det voldsomme engasjementet som ble vist når det kom til andre barnebarns og sågar oldebarns (all boys, of course) sin idrettssinnsats.

 

Middagsselskaper (mannen ved enden av bordet, må vite…)

Ved middagsselskaper hos Bestemor, satt alltid mennene ved enden av bordet (selvfølgelig) som noen andre patriarker og etter endt måltid, reiste de seg, gikk forbi kjøkkenet tomhendte og rigget seg til foran TV-en eller la seg på sofaen for en strekk. Broren min ble også inkludert i dette ritualet da han jo var gutt. Damene + jeg, som jente, måtte rydde bordet og samles på kjøkkenet for manuell oppvask. Rebellen i meg foreslo at at mennene kunne ta oppvasken en gang, men dette ble bare ledd bort for aldri å bli luftet igjen.

Jeg husker også en episode da jeg var ganske liten og hadde (Gud forby) satt meg ved enden av kjøkkenbordet for å spise frokost. Da kom broren min (som overhodet ikke verken var eller er gammeldags, men som kun gjorde dette i ekte søskenkjærlighetens ånd) og forlangte å sitte ved enden av bordet. Jeg ba ham ryke og reise, selvfølgelig, men ble så beordret bort av Bestemor, da dette tross alt var mannens plass i vår familie. Dere kan jo tenke dere det gliset min kjære bror satte opp bak ryggen hennes da.

Sett bortsett fra det faktum at faren min var møkk bortskjemt hjemmefra med tanke på husarbeid og foring, så praktiserte vi en form for likestilling hjemme, om ikke i oss barna sine bleie-år, så iallfall senere (selv om han slet med å klare å identifisere det som måtte gjøres og serverte oss både koteletter vendt melis, kalde fiskeboller samt hærens krigsrasjon de få gangene moren vår var på tur). Det som var et antropologisk studie verdt i seg selv, var hvordan han totalt gled over i barndoms-rollen sin i det øyeblikket han satte foten innenfor døra til Bestemor og hun begynte å prakke på ham mat, fordi han “sikkert ikke fikk noe ordentlig mat hjemme”. Men, fortalte han henne at hun ikke skulle prate slik om kona hans? Neida, mannen på nesten 2 meter og 100+ kg var helt tyst og ble totalt en liten guttunge igjen, som velvillig lot seg bli dullet og degget med.

I min verste opposisjonsperiode (ca 14-16 år) forsøkte jeg flere ganger å ta til motmæle i familien, men ble bare stemplet som en ærgjerrig rødstrømpe, så til slutt ga jeg bare opp. Når argumenter for en mer tidsmessig rettferdig fordeling av huslige arbeidsoppgaver i en familie, uavhengig av hvilke oppgaver som fordeles til hvem blir møtt med “Ser jeg en dame som har punktert, så gidder jeg rakkeren meg ikke stoppe for å hjelpe, for vil de ha likestilling, så skal de få likestilling”, så er det bare å kaste inn håndkle og “call it a day”. (Kan forøvrig opplyse om at jeg med mine 25 år bak rattet fortsatt har til gode å måtte få hjelp av en mann til å skifte til dekk; man har tross alt Viking/Falken; red. anm). Resultatet ble at jeg boikottet familiesammenkomstene en periode for jeg ble så provosert. Da jeg gjenopptok kontakten, ga Bestemor min daværende samboer sporenstreks stående invitasjon til middag fordi hun antok at han ikke fikk middag hos meg og at han sikkert var sulten etter jobb. At jeg både jobbet like mye + studerte i tillegg var ikke så relevant, for jeg kunne jo klare meg selv. Det at jeg som første dame i familien tok utdanning var heller aldri noen kilde til stolthet, ei heller da jeg ble den første i familien (uansett kjønn) til å få en Mastergrad, ble ikke nevnt med et ord.

 

Endelig aksept (fant en lege, vettu…)

Først i en alder av 30 år fikk jeg kjenne litt på Bestemors stolthet da jeg flyttet sammen med en vaskeekte lege (som utrolig nok fortsatt ville ha meg til tross for både volleyballspill og mastergrad). Jeg skjønner overhodet ikke at jeg fortsatt brydde meg, men da jeg ble høyst planlagt gravid et par år senere, gledet jeg meg faktisk til å fortelle henne det. Nå måtte hun vel være fornøyd? Hun var da riktignok begynt å røre, men da hun så den store magen min, kikket hun bare spydig på meg og sa “jasså, telt feil nå?”. Jeg ble ganske så perpleks og spurte “Hva sa du?”. “Har du telt feil nå?”, sa hun igjen, og da skjønte jeg hva hun mente. At hun mente jeg hadde blitt ufrivillig gravid pga en tellefeil og at jeg hadde tabbet meg ut fordi jeg ikke var gift. Da ga jeg rett og slett opp…. Dette var forøvrig siste gangen jeg så Bestemoren min, da hun døde ikke så lenge etterpå.

 

God Nok….

Som sagt vokste jeg opp med en følelse av alltid å komme til kort hos Bestemor. Uansett hva jeg gjorde var det liksom ikke godt nok, for det jeg var god på (skole og idrett) var ikke noe en jente skulle være god på og hun var ikke skyggeredd for å påpeke det til stadighet. Min misjon i livet burde visstnok være å lære meg å lage mat og å kapre en mann. Hun var selvfølgelig et produkt av sine egne foreldre og besteforeldre, så jeg unnskylder henne litt for dette. På sin egen klønete måte forsøkte hun kanskje bare å hjelpe meg, slik hun selv hadde blitt hjulpet/indoktrinert (velg det som passer) som ung. Det var bare det at verden hadde tatt kvantesprang siden den tid og det hun standhaftig forfektet var for lengst avdankede normer. Det som i senere tid har irritert meg er at faren min burde ha satt henne ettertrykkelig på plass, både med tanke på hennes oppførsel ovenfor moren min og ovenfor meg. Det at hun fikk fortsette ukorrigert, legitimerte selvfølgelig de puritanske holdningene hennes og voksengenerasjonen var hennes “enablere” som lot henne slippe unna med det under dekket av en heller malplasert følelse av respekt. Respekt burde som kjent gå begge veier, men i dette tilfellet føler jeg det ble en ren enveiskjøring. Først etter å ha rundet 30 klarte jeg å overbevise meg selv om at jeg faktisk var “god nok”.

 

 

 

Min Generation X – Internett da og nå

Jeg representerer med mine 45 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… Internett.

Rett før jeg fikk mitt første møte med Interett tilbragte jeg noen måneder hos faren min som da bodde i Indonesia. E-mail og Internett var fortsatt ukjente begreper i mitt vokabular, så for å holde meg oppdatert på hjemmefronten, brevvekslet jeg med min BFF i Norge. Postgangen gikk i et tempo saktere enn selv jeg løper, så det tok vel ca 12-14 dager for et brev å komme frem, men på den tiden var det absolutt verdt ventetiden for brevene hjemmefra var fulle av både global, nasjonal og ikke minst lokal sladder av ypperste klasse.

Så begynte ting å skje som fikk grunnvollene i vår analoge hverdag til å skjelve for alvor. I 1995 studerte jeg Informatikk ved Høgskolen i Vestfold og der fikk jeg først kjennskap til det fantastiske World Wide Web (eller Verdensveven/Verdsveva, som norske språkfantaster forsøkte å promotere, men som merkelig nok aldri tok av), som i dag bare omtales som «Internett». En helt ny og mirakuløs verden åpnet seg og verden ble aldri den samme….selv om det i starten gikk vel…dig…..sak……te

Noen som gjenkjenner denne liflige lyden av fullstendig meningsløs støy? Vi snakker selvfølgelig om lyden når man via et modem forsøkte å koble seg til Internett på 90-tallet, med vekt på «forsøkte» for det var slettes ikke alltid det funket. Var man først på, var første bud å lære seg tålmodighet eller evt å kunne innta en transelignende tilstand i påvente av at en side skulle lastes, for dette var et studie i kjedsomhet, særlig hvis du hadde gått på den smellen det var å forsøke å laste opp en side med mange bilder.

 

I 1994 var jeg 21 år og var så heldig at jeg bodde gratis i egen leilighet i huset til moren min, noe som gjorde at jeg hadde krav på borteboerstipend. Ikke én krone ble brukt på verken oppussing eller ikke-arvede møbler, men derimot hadde jeg egen telefonlinje…og modem. På den tiden hadde vi fortsatt noe som het lokaltakst, nærtakst og fjerntakst, hvor prisen på en samtale var avhenging av avstanden til mottaker. For å komme meg på Internett, måtte jeg ringe opp en node som var plassert i Drammen, noe som gjorde at fjerntakst kicket inn og hvert minutt kostet skjorta. Første kvartalet jeg hadde Internett, kostet det meg hele 4.000 kroner (forøvrig «totally worth it»), så gjett om jeg var happy da mer billigere tilkoblingsalternativer gjorde sitt inntok litt senere.

Ved juletider i 1995 hadde jeg klart å knote på plass min egen hjemmeside, med tekst og bilde og greier..  Dette var overhodet ikke vanlig på den tiden, og listen over hjemmeside-eiere kunne faktisk kjapt scrolles gjennom. Da jeg lanserte siden måtte jeg kode alle HTML-tags selv, men utover i 1995, ble vi introdusert for flere såkalte HTML-kompilatorer og vipps ble det straks enklere å lage sider.

Samme året kom filmen “Nettet” med Sandra Bullock ut og viste oss en verden hvor man kunne bestille alt man trengte på nett og egentlig ikke trengte menneskelig interaksjon for å verken jobbe eller eksistere. Moralen i filmen var selvfølgelig at man burde leve i den virkelige verden og at alt av opplysninger på Internett kan manipuleres og misbrukes. Den moralen gikk meg hus forbi og jeg ble isteden helt hektet på de digitale fremtidsmulighetene. I dag, nesten 25 år senere, kan man se at flere av spådommene fra filmen har blitt til virkelighet og vi har selvfølgelig et problem med misbruk av informasjon, identitetstyveri, personer som utgir seg for å være en annen på dating sider og bla, bla bla… MEN, noe vi også har i dag er det jeg har lengtet etter siden 1995; muligheten til å bestille det meste på nett….

Så i dag bestiller jeg selvfølgelig alt av reiser og klær på nett  (jada, jeg vet jeg burde støtte opp om lokale butikker og det vil jeg hvis de også åpner for bestilling på nett og hjemlevering, evt pick-up).  Jeg bestiller videre pizza, matvarer, kosmetikk, shampoo, frisørtimer, legetimer, apotekvarer, treningstimer etc på nett. All kommunikasjon med skolen skjer via en digital portal, jeg strømmer alt jeg ser på av serier og filmer (har ikke lenger lineær TV) og man er ikke lenger bundet til kontoret for å kunne jobbe.

Så, for å oppsummere, mye har skjedd i vår levetid når det gjelder digitalisering og mye mer vil skje, noe som selvfølgelig ikke er udelt positivt, men i det minste på det private plan surfer jeg enn så lenge på en hassle-free bølge av digital hverdagsoptimalisering.

 

 

Stratford-Upon-Avon: I Shakespeares fotspor

En sommer jeg kjedet meg, bestemte jeg meg impulsivt (noe som ikke akkurat er hverdagskost for denna skrotten) for å kaste meg på et fly til London og ta toget til Stratford-Upon-Avon, fødestedet til selveste William Shakespeare. Hvorfor jeg valgte akkurat Will, spør du? Har vel igrunnen ikke noe mer intellektuelt svar enn at jeg på den tiden digget komediene hans generelt og «Much Ado About Nothing» og «A Midsummer Night’s Dream» spesielt.

I nesten en uke spankulerte jeg rundt i den lille engelske landsbyen med brostensgater og små hyttelignende hus mens jeg sugde til meg atmosfæren av fordums poetisk storhet. Jeg besøkte bl.a huset hvor William ble født, huset han senere flyttet til og huset der han flørtet med sin kommende kone Anne Hathaway. Det var med andre ord en uke med lave skuldre, mye skuespill og maaange Shakespeare-komedier.

En dag forvillet mitt ateistiske selv inn i en lokal kirke (som snytt ut av en episode av «Midsomer Murders») og endte opp med en to timer lang eksistensiell og veldig interessant samtale med en katolsk prest (type urkjekk), men det er en annen historie…

Fra julesvor til treningsspor

Etter noen dager med i grunnen en konstant metthetsfølelse kjentes det både godt og tungt å karre seg opp på tredemølla igjen. Heldigvis hadde jeg selskap i form av IPad og en av mine all tlme julefavoritter: «Die Hard». Riktignok er filmen fra en svunnen tid når Bruce Willis fortsatt hadde en fyldig manke, men visse filmer går man liksom aldri lei.

Det ble med 6,5 tunge og veeeldig langsomme kilometre i dag (og det er ikke noe jeg sier av falsk beskjedenhet; jeg kunne ha klart å gå fortere enn jeg jogget) da kroppen tydeligvis insisterer på dvale- og spisetilstand jula gjennom, men iallfall bedre enn ingenting. I kveld fortsetter etegildet da vi er bedt bort på pinnekjøtt, så jeg er redd jeg ryker på nok et tilfelle av stappet.

Ønsker alle en fortsatt gledelig jul:)

 

Pause fra eteorgiet i naturskjønne omgivelser

Etter et eteorgie uten like på Julaften, passet det godt med en pause fra fett og godteri og ta seg en 10 km vandretur i skogen. For første gang på noe som virker som en evighet skinte sola og man kunne formelig merke D-vitaminet fra det bli sugd opp av huden og tilføre litt sårt tiltrengt energi.

Dagens utfart gikk til Marumskogen, en stor skog på utsiden av Sandefjord. Målet var Istrehågan, men etter et par feilskjær sånn rent retningsmessig, nøyde vi oss med gjørmete stier og ukjente veier. Uansett, en ren innertier på første Juledag..