Blondie og lånebilen – ukens puteøyeblikk


Jeg har aldri skrytt på meg verken gode bilkunnskaper, kjennskap til dekkskift eller i grunnen noe som helst interesse for bil annet enn som et transportmiddel som på en ganske komfortabel måte skal frakte meg fra A til B. Denne lunkne holdningen til alt som har med bil å gjøre, har jeg i grunnen sluppet unna med i alle år. Viking hvis problemer oppstår på vei og dekkhotell med vaskeserice har vært mine redning i så måte. Min perfect score fikk seg imidlertid en god knekk på mandag, da bilen min skulle på service og EU-kontroll. Vel var det mandag morgen og trettheten  var still going, men maken til et potpourri av blemmer på en dag skal man lete langt etter. Nå, nesten en uke etterpå, banker jeg mentalt fortsatt hodet i veggen bare ved tanken….

Nuvel, klokken 07:30 svingte jeg inn på parkeringsplassen ved verkstedet og leverte fra meg nøkkelen. Jeg hadde bestilt en lånebil for dagen, slik at jeg kunne komme meg tur/retur jobb, men det viste seg at de kun hadde en litt eldre modell inne, men den skulle jeg til gjengjeld få låne gratis. Måtte bare fylle på litt bensin. Greit nok, 500 kr spart…. Første hinder var at bilen hadde automatgir, noen jeg kun har kjørt én gang tidligere og det for endel år siden, men etter litt rusk i starten, fikk jeg forsåvidt dreisen på det. Jeg klarte imidlertid ikke å bli kvitt duggen på innsiden av vinduene selv om vifta sto på fullt, men jeg hadde heldigvis sokker fra podens seneste besøk i trampolineparken i veska, så de fikset den jobben. Jeg sjekket bensinmåleren for å sjekke hvor mye bensin det var igjen, sånn i tilfellet jeg kunne slippe unna uten å fylle på, men måleren lå klistret på den røde streken, så da tenkte jeg at her var det bare å styre mot første og beste bensinstasjon.

På bensinstasjonen fylte det seg ganske kjapt opp en kø, noe som gjør meg ekstra stresset når jeg skal fylle bensin. Først sto jeg å fomlet med bensinlokket, som jeg ikke klarte å få opp. Klarte å tenke tanken om at bilen var såpass gammel at kanskje bensinlokket måtte åpnes via en knapp inne i bilen, men neimen om jeg klarte å finne den. Til slutt måtte jeg ringe verkstedet for å høre hvor den var lokalisert (dagens første blonde øyeblikk der altså…). Så måtte jeg ringe én gang til for å forsikre meg om at det var en bensinbil og ikke diesel. Så var jeg endelig klar til å starte fyllingen, men slangen ville liksom ikke fylle, men klikket i et sett. Så ser jeg at det renner bensin ut av toppen på bensintanken, og da blir jeg noe stresset. Først etter å ha tuslet bort til fyren bak meg i køen og bedt om unnskyldning for at jeg brukte så lang tid, hvorpå han ble med meg bort for å hjelpe, fikk det ikke til å stemme og spurte meg om tanken virkelig var tom, klikket saker og ting på plass i min blonde, lille hjerne. Tenkte tilbake på måleren som lå på den røde streken og kom plutselig på at den jo lå på F og ikke på E-streken. Tanken var med andre ord FULL og der forsøkte jeg å fylle på mer!

Jeg fikk takket den hjelpsomme mannen for assistansen og holdt på å sprute litt bensin på ham da jeg satte slangen på plass. Jeg hadde til da klart å fylle 1,5 liter og minste tillatte kvantum er 4 liter, så da måtte jeg en tur innom kassa for å tilstå min tabbe og få de til å hjelpe meg å avbryte transaksjonen. Så kunne jeg endelig sette meg inn i bilen igjen og etter et lite minutt hvor jeg forbannet meg selv på det groveste, klarte jeg å karre meg til jobb uten flere miserer. Med unntak av at jeg satte bilen i D isteden for R da jeg skulle dra fra jobben og således holdt på å hoppe inn i noen kampesteiner, klarte jeg også veien tilbake til verkstedet sånn relativt greit. Fikk da “gladmeldingen” om at ryggekamereaet var gåent og at bilen måtte inn på verksted igjen om 14 dager, men da skal jeg få noen til å skysse meg videre for lånebil blir det iallfall ikke med det første….

Men, for å se positivt på det; EU-kontrollen ble godkjent og bilen ble grundig vasket både innvendig og utvendig (noe som tilhører sjeldenhetene)….

Glem 10.000 skritt om dagen – nå er det PAI som gjelder


I mange år har oppskriften på et lengre liv vært «10.000 skritt om dagen», noe som tilsvarer ca 8 km gange. Har man en aktiv jobb hvor man flyr mye rundt, klarer man å oppnå 10.000 skritt og vel så det  i løpet av en helt vanlig arbeidsdag. Er man imidlertid en kontorrotte som meg, bidrar 8 timer på jobb knappe 2.000 skritt, noe som betyr at man må ut og traske i godt over en time hver kveld for å få regnskapet til å gå opp. Relativt slitsomt og ganske tidkrevende med andre ord.

Stor var derfor gleden da jeg kom over denne forskningen fra NTNU, som introduserer begrepet PAI som et mål på optimal helsegevinst. PAI står for «Physical Activity Intelligence» og forskerne på NTNU hevder at gjennomsnittlig PAI på 100 per uke vil i teorien gi deg 8 ekstra leveår.

Så hvordan oppnå 100 PAI på en uke? Vel, her er det intensitet som gjelder og hver gang pulsen din øker under anstrengelse, samler du PAI-poeng. På ganske kort tid med høy intensitet er det mulig å samle like mye PAI-poeng som flere timers gange. Her er et par eksempler fra egen trening…

På ca 1 times gange ca 6km/t)  hvor kun ca 40 min var i sone 1 og de resterende ca 20 min lavere enn det, oppnådde jeg kun 3 skarve PAI-poeng.

På en joggetur på ca 1 time, derimot, som gikk kjempesakte, men hvor ca 30 min var i sone 5 grunnet endel bakker underveis, innkasserte jeg hele 66 PAI-poeng.

Med andre ord, trener har man 2-3 økter i uken med høy intensitet, kan man med god samvittighet innta sofaen de resterende dagene og fortsatt oppnå optimal helsegevinst, noe som passer meg utmerket.

Men husk, det viktigste er at man holder seg i aktivitet uansett intensitet og finner man en aktivitetsform man trives med, er det større sjanse for at aktiviteten opprettholdes. Happy training:)

Egypt – Cruise på Nilen, en amorøs hotellsjef og krasjlanding med varmluftsballong

Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av Egypt med all sin historie og sine sagnomsuste hieroglyfer, fantastiske arkitektur og mystiske mumier. For noen år tilbake fikk jeg endelig sjansen til å dra på et cruise på Nilen i beste Agatha Christie stil (mord ekskludert..) med ei venninne og vi endte opp med minner for livet.

 

Cruiset

Cruiset startet i Luxor gikk ned til Aswan og så opp til Luxor igjen og på veien fikk vi med oss Kongenes Dal (medbl.a. Tutankhamons gravsted), Abu Simbeltempelet, Karnaktempelet, Edfutempelet, Luxor og fantasisk natur langs Nilen.

Cruisebåten var ikke spesielt stor, men den inneholdt det man trengte av fasiliteter, i tillegg til et lite (men kaldt) basseng og en stor solterrasse. Streng håndheving av at håndklær ble fjernet hvis de var forlatt i over 1 time, gjorde denne solterrassen raskt til et favorittsted.

Vår cruise-båt

Mens vi seg nedover Nilen, var det ikke noen mangel på opplevelser. Vi så til og med en diger Nil-krokodille på elvebredden en dag, noe som visstnok er ganske sjeldent og som spikret overbevisningen om å ikke stikke så mye som en lilletå uti det ganske skitne vannet. Flere steder måtte vi igjennom sluser, og det var ganske kult å se hvordan de klarte å håndtere mengden av cruise-båter gjennom slusene med den største selvfølgelighet.

På veien seilte vi også forbi “Sudan”, båten som inspirerte Agatha Cristie til å skrive “Mordet på Nilen”.

Båten Sudan 

Det var mange stoppesteder underveis hvor vi kunne handle på markeder, lære mer om papyrus og hieroglyfer, røyke shisha (mitt første møte…) eller rett og slett bare slappe av på en fortausrestaurant.

Mitt første møte med vannpipe; ikke godt…

Ved avslutningen av cruiset, skulle vi gjøre opp drikkeregningen på båten. Vi hadde drukket cola/cola light (som vanlig) i store mengder og reagerte ikke en gang på den høye summen og fikk selvfølgelig latterkrampe over det faktum at bord-buddiesene våre bare hadde halve regningen, selv om de hadde kost seg med vin hver dag… Ved litt nærmere sjekk, viste det seg at noen hadde signert for endel alkohol på vårt romnummer, så da ble regningen straks halvert.

Det største på hele reisen, var selvfølgelig å besøke alle de historiske stedene og få et innblikk inn i den 3500 år gamle sivilisasjonen. Noen av stedene nevnes under.

 

Kongenes Dal

Kongenes dal, er en dal i Egypt hvor faraoene i 18. til 20. dynasti, fra omkring 1539 f.Kr. til omkring 1075 f.Kr, ble gravlagt. Man ønsket å komme bort fra pyramider, som var så utsatt for plyndring, og gravde da isteden store graver under bakken og inne i fjellet, slik at faraoene kunne få fred til evig tid. Det gikk jo selvfølgelig ikke slik, og gravene ble gjennom århundrene plyndret for alt av verdier. Men, i 1922 fant Howard Carter og Lord Carnavon en helt intakt grav og således ble legenden om barnefaraoen Tutankhamon til.

Den første farao som ble gravlagt i Kongenes Dal var Totmose I, og den siste var Ramses XI. Her finnes også gravtemplet til Hatshepsut, en kick-ass kvinnelig farao fra ca 1400 BC, som regjerte som en mann og som ofte er avbildet med falsk skjegg (tegn på faraoisk makt).

Foran tempelet til Hatshepsut fra ca 1450; egyptisk dronning og farao
Hatshepsut med falskt skjegg

 

Abu-Simbel

Abu-Simbel er et arkeologisk område som omfatter to massive sten-templer i det sørlige Egypt på vestbredden av Nilen omtrent 290 km sørvest for Aswan. De to tvillingtemplene ble hugget ut i selve fjellsiden under Farao Ramses II det 13. århundre f.Kr. som faraoen lot bygge som et evigvarende minne om seg selv og sin dronning Nefertari, og som et minne om den påståtte seier i krigen ved Kadesh. Hele komplekset ble flyttet på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av Aswandammen (source: Wikipedia).

Abu Simbel-tempelet i nærheten av Aswan
 

 

Karnak Tempelet

Karnak tempelet ligger på østsiden av Nilen, ved Luxor. For Bond-fans, som husker “The Spy Who Loved Me” med gode gamle Roger, vil trekke kjensel på  dette tempelet, hvor Bond jaktet på Jaws.

Note to self: Bananer varer ikke så lenge i 30+.

 

Edfu-tempelet

Tempelet i Idfu er et oldtidens egyptisk tempel for falkeguden Horus.

 

Ballongferd

Hvordan vi fikk forvillet oss opp i en liten kurv, høyt, høyt opp i lufta (uten en flykropp rundt oss eller i det minste med  en fallskjerm på ryggen) er fortsatt en gåte. Særlig når reisefølget mitt hadde ekstrem høydeskrekk og jeg heller ikke var en stor tilhenger av høyder. Men, en dag bestemte vi oss plutselig for å gjøre en ting vi ikke kunne og valget falt på varmluftsballong. Da vi bare hadde drukket brus på turen, kan vi ikke akkurat skylde på at beslutningen ble tatt i et prosecco-happy øyeblikk heller. Men, når det er sagt, er dette noe av det mest fantastiske jeg har vært med på (selv om vi måtte brekkes løs av kurven etter landing)!

Dette var en soloppgangstur og i otta (dette var før i tiden, hvor jeg ikke pleide å våkne i 5-tiden…) måtte vi passe groggy ut av båten vår, traske over en mørk brygge fullt med hinder, uten mer belysning enn jeg klarte å oppdrive fra en bitteliten lommelykt jeg hadde vært smart nok til å ta med. Lett snublende vandret vi mot en liten båt som skulle frakte oss til utfartsstedet for ballongen (ikke noe lys på båt eller redningsvest på oss, så denne overfarten var mest sannsynlig det mest risikable med hele turen).

Vi delte kurv med 4 andre + piloten og etterhvert som vi steg oppover, fikk vi se den mest utroligste soloppgangen du kan tenke deg.

Fantastisk soloppgang

Når solen var kommet litt mer frem, fløy vi over Kongenes Dal og kunne skue ned på Hotshepsut-tempelet og gravstedene vi hadde besøkt noen dager tidligere.

Hatshepsut sitt tempel sett fra ballongen

 
 
 

Ballongen steg høyere og høyere og snart så synes vi igrunnen at det var høyt nok og heldigvis sa piloten vår da at vi hadde nådd grensen for hvor høyt vanlige piloter kunne fly. Vi rakk akkurat å puste lettet ut, før han fortsatte med at han hadde et spesialutdanning som gjorde at han kunne gå dobbelt så høyt. Jippi, ropte vi (IKKE!). Men, de andre var gira på å gå høyere, så opp gikk det… men, damene fra nord krøllet seg etterhvert sammen i fosterstilling nederst i kurven til vi begynte å gå nedover igjen.

Da vi begynte å nærme oss bakken kunne vi se alle husa uten tak, dvs vi kunne titte rett inn i stua til folk. Visstnok var reglene slik at hvis huset var ferdigstilt, måtte man betale boligskatt. Derfor lot mange være å ha tak på øverste etasje og således ble det aldri ferdigstilt og vips, så slapp de å betale skatt.

 

Det var selvfølgelig litt spennende å leke stalker, men plutselig kom ballongen inn i en lei vind og vi begynte å bevege oss faretruende fort mot de åpne takene. Vi var sikre på at vi kom til å rase rett inn et hus, men piloten hadde tilsynelatende kontroll og fikk oss på rett kurs igjen, men vi fikk en aldri så liten krasjlanding i grøftekanten rett ved.

 

Hurghada

Etter en uke med utallige inntrykk tilbrakte vi en uke i Hurghada for å slappe av i noen dager

Etter et par dager reagerte vi på at vi fikk litt bemerkelsesverdig god service på stedet. Hver gang vi gikk inn på en restaurant, ble vi møtt av av overvennlige kelnere som svinset rundt bordet vårt hele tiden. Det som var rart var at ingen andre fikk samme opvartning og etter hvert begynte vi å føle litt på det… Så en dag, kom hotellsjefen bort og lurte på om jeg ville spise middag med ham og da luktet vi lunta. Venninna mi fikk da endelig hevn for Osama-insidenten og syntes dette var hysterisk morsomt. Jeg takket imidlertid pent nei til tilbudet og da var det jammen  slutt på ekstraservicen resten av oppholdet…

 

Giza og Kairo

Selv om det var deilig å kunne slappe av i solen, ble vi etterhvert litt rastløse og bestemte oss for å kaste oss på en busstur til Kairo og Giza (5 timer hver vei). Det var litt andektig å beskue ekte mumier og Tutankhamons dødsmaske i det Egyptiske Museet i Kairo og den samme følelsen kom krypende da vi sto foran Sfinxen og de mektige pyramidene i Giza.

 

Pyramidekomplekset ved Giza omfatter i alt ni pyramider. De tre største pyramidene er oppkalt etter faraoene Kheops, Khefren og Mykerinos.Siden dette var turen vi tydeligvis skulle utfordre rubbet av de fobiene vi måtte ha, bestemte vi oss for å ta en tur inn i den største av pyramidene, Kheopspyramiden. Vi måtte først gå ned en trapp (se under), så inn i pyramiden hvor gangen var så trang at vi såvidt fikk plass til skuldrene (og de er ikke akkurat av de bredeste..).

Det gikk innover, innover og nedover, nedover. På et tidspunkt kom klaustrofobien kastende på meg og jeg følte jeg ikke fikk puste. Jeg snudde meg for å gå tilbake, men der kom det folk i motsatt retning og det var ikke mulig for to personer å gå forbi hverandre. I lettere panikkmodus måtte jeg gå videre innover i mørket og snart kom vi heldigvis til et stort rom og jeg kunne slappe av litt og trekke inn litt frisk gravluft. Husker ikke helt hvordan vi kom oss ut, men det gikk bra uten ytterligere insidenter. Veldig kult å ha vært inne i en pyramide, men det holdt med den ene gangen…

 

På området rundt pyramidene var det flust av mulighet for å betale for en kameltur, og mistenkelig billig var det også. Vi anså oss som ferdige med denne aktiviteten så vi sto over, noe som sikkert var like greit da vi senere fikk høre at det hele var en scam hvor det var veldig billig å komme seg opp på kamelen, men kjempedyrt å komme seg av (da de fleste trengte assistanse til dette,  ble de enkle ofre der oppe på kamelryggen).

Turen til Giza og Kairo markerte siste post på denne fantastiske og historiske rundturen i Egypt og er definitivt noe jeg kunne tenke meg å gjøre igjen (men da uten ballongtur, kameltur og innsiden-av-pyramidetur).

#ferie #reise #egypt #ballongferd #karnak #abusimbel #luxor #nilecruise #kongenesdal #hatshepsut

Bloggåret 2019 – Abbott World Marathon Majors medalje og gjestespill på bloggtoppen

Denne posten kommer riktignok lovlig sent på nyåret, men bloggåret 2019 er verdt en recap for egen del.

Vinterferien tilbragte jeg i Dubai med pode og nevø for å varme opp til det 6. og siste maratonet i Abbot Marathon Major (Berlin, Chicago, Boston, London, New York og Tokyo).

I begynnelsen av mars klarte jeg å krabbe meg gjennom de 42,2 km gjennom Tokyos gater i kulde og regn og endelig kunne jeg innkassere den gjeve medaljen som kun 14 norske damer og 22 norske menn hadde klart før meg. Vi snakker en stk fet medalje her, nemlig “the six star finisher”-medaljen…

Men, Tokyo er selvfølgelig mye mer enn maraton og vi fikk også med oss fantastisk mat, sumobryting, Mount Fuji, tempelbesøk, kattecafé og karaoke.

Dette var også året hvor jeg flere ganger kravlet meg inn på blogg.no sin toppliste, med en 44. plass som årsbeste. Mye takket være maraton- og reise-poster og årets vinnerpost ble denne om Tokyo Marathon.

I juni tilbragte poden og jeg noen herlige dager i Roma, hvor vi hadde stor suksess med å gå mot strømmen og således unngå køer.


Siden sommeren I Norge 2019 var mer enn et par hakk under par, kastet jeg meg I slutten av august på en meget hyggelig reise rent prismessig til Dubai og koste meg mutters alene I 40+ grader I en ukes tid. Pur luksus til billig penge gjør at denne skrotten er villig til å holde ut en god del varmegrader. Jeg mener, man kan rigge seg til ved bassengkanten kl 07 i behagelige 30 grader og ha hele stedet for seg selv helt til bermen kommer krypende i 9/10-tiden. Klarte til og med en liten joggetur i 45 grader, som riktignok kun var på 25 min, men som var nok til å gjøre narr av kolleger I Dubai som sliter litt med varme.

I slutten av september var kjæresten og jeg med i Berlin Marathon for 4. gang og endelig kunne vi se navnene våre på «the wall of fame» (alle som har fullført de 6 maratonene i Abbott-serien). Vi fikk også med oss en del sight-seeing som elve-cruise, museer, TV-tårnet, DDR-museet og (ikke minst) Checkpoint Charlie og restene av Berlin-muren.

Vi er nå godt inne i 2020 og heldigvis venter nye reiser om kun få uker. Ønsker alle et nytt, godt bloggår.

Lengter mot sommer

Granholmen
Granholmen

Vi mennesker er jo utstyrt med ulike preferanser når det kommer til definisjonen av en «perfekt vinter». For noen (eller kanskje de fleste som er født og oppvokst såpass nærme polarsirkelen og som ikke blir belemret med trivialiteter som snømåking) er dette synonymt med et hvitt vinterlandskap med meterhøye brøytekanter, sparkføre og frostrøyk. Jeg, derimot, inngår ikke i denne gruppen, da jeg tross til tross for hyppig regn og til dels glatte forhold  synes vinteren denne sesongen er på en solid 9’er av 10 mulige så langt. Kun én runde med snømåking hittil nærmer seg iallfall idealantallet på 0.

Det kan muligens gå under betegnelsen «skjebnens ironi» det faktum at jeg er født i istappenes hjemland, hjemsøkt av en konstant lengsel etter varmere tilstander, men med en blond manke og en såpass lys hud at solfaktor 30 er påkrevet i det øyeblikket jeg trer ut i sola. Alt jeg klarer å tenke på nå drøye 4 måneder ut i mørketida, er drømmen om å flykte mot sol og varme så snart som overhodet mulig.

Sommeren i Norge er enda et halvt år unna, men heldigvis har jeg et par ferieturer med solmuligheter de neste 2 månedene til å hjelpe meg gjennom ventetiden. Tross alt er det ingenting som slår sommeren i Norge, men det er bare synd den leverer så sjeldent.

Gandhi Smriti – Gandhis siste fotspor..

På en av mine turer til India for noen år tilbake, var jeg innom Gandhi Smriti Museum , stedet hvor Mohandas Karamchand (Mahatma) Gandhi tilbragte sine siste dager og hvor han ble skutt under sin daglige gåtur i hagen. Her kan du følge de siste fotsporene til Gandhi i form av fotspor malt med rød maling, frem til stedet han ble drept.

Mahatma Gandhi, født i 1869, var en ivrig forkjemper for indisk løsrivelse fra Storbritannia. Han var imidlertid i mot vold, forfektet ikke-voldelige virkemidler som sivil ulydighet og har senere vært en inspirasjon til pasifisismen. Personen ble drept, men legenden lever videre…

New York – Frihetsgudinne med bismak

I 2012 satte jeg mine føtter i New York for første gang og en av «must see» sightene var selvfølgelig Frihetsgudinnen på Liberty Island, gitt i gave fra befolkningen i Frankrike i 1886.

For å se statuen best mulig uten å stå i kø i timesvis ute på Liberty Island, kjøpte vi billetter til et kanal-cruise rundt Manhattan. Det viste seg å være en glimrende idé i det litt sure været. Vi kunne sitte komfortabelt inne i båten mens vi ble foret med lokalhistorie. Ved Frihetsgudinnen stoppet vi helt opp slik at alle fikk tatt bilder før vi fortsatte.

En gang i tiden var Frihetsgudinnen et velkomstsymbol for immigranter som kom til USA i jakt på et nytt og bedre liv; et symbol på frihet og demokrati. Med tanke på alt som har skjedd under den gjeldende administrasjonen de årene, så kan man trygt si at symbolikken er tapt, men man får vel ha trua på endring i 2020. Strenge regler for innreise er greit nok; nedverdigende behandling av mennesker eller å skille barn fra foreldrene er IKKE greit…

Stonehenge – Et av de 7 moderne verdens underverk

Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av Stonehenge og dens mysterier. For noen år siden tok jeg derfor turen over kanalen til Salisbury for å se om jeg kunne bli litt klokere rundt spørsmål som: Hvorfor ble Stonehedge bygget og hvordan var det mulig å frakte de flere tonn tunge steinene over store avstander for nærmere 5.000år siden?

Etter noen timer med tog fra London, rigget jeg meg til på et B&B i Salisbury i erke-engelsk stil (jepp, vi snakker fluffy teppe på badet). Påfølgende dag, etter en fet engelsk frokost på en lokal pub (hvor jeg forøvrig var den eneste som kjørte alkoholfritt kl 9 på morgenen) trasket jeg de 13 km ut til Stonehenge og til tross for de kommersielle interessene som omringet strukturen, var det med stor andektighet jeg beveget meg rundt på området og sugde inn stedets mange tusenårige historie.

Så ble jeg noe klokere? Vel, ikke veldig, men det var veldig interessant å høre om de ulike historiene rundt stedets opprinnelse som har versert opp gjennom tusener av år.

New York – High Line Park

Allerede fra 1800-tallet ble tog brukt til å frakte mat inn til Manhattan. Ulempen med en togbane som gikk mellom byen var at folk tenderte til å forville seg ut på toglinja og ble kjørt ned. Etter snaue 100 år med regelmessige blodbad etter påkjørsler, valgte New York å heve eller elevere toglinja et hakk og frem til 1980 foregikk matleveransene over hodene på New York’erne.

I 1980 ble deler av linjen ødelagt og linjen ble lagt ned. I årenes løp rustet togskinnene til og villblomster tok over området. Mange syntes at linja var så stygg at den burde fjernes og en av daværende borgermester (nåværende rablende gal presidentadvokat) Rudy Giulianis siste handlinger var å signere en demolition-ordre.

Heldigvis ble ordren aldri effektuert og krefter begynte å jobbe for at deler av banen skulle gjøres om til en park, bygget rundt de gamle toglinjene og i 2009 ble High Line Park åpnet.

Parken er absolutt verdt et besøk, særlig hvis man er litt sliten av shopping, sightseeing og folkemengder generelt. Ta mer med litt mat, drikke og en god bok og tilbring noen timer i forholdsvis stillhet noen meter over det yrende livet i New York. Sjekk ut thehighline.org for hvordan man skal komme seg opp til parken.