VY – Strike 3


Så var det påan igjen… Nok en gang var jeg gjøk nok til å gi VY en by sjanse og nok en gang går jeg på en real smell.

Poden og jeg er på vei til Gardermoen for videre utfart til sol og sommer og den delen av reisen med høyest usikkerhetsfaktor er som vanlig turen til flyplassen. Såpass høy er den faktoren, faktisk, at jeg beregnet 4 timers(!) ventetid på Gardermoen hvis toget hadde ankommet etter planen.

Det begynte i grunnen greit. Vi røyk riktignok på en «vente på et møtende tog» allerede på perrongen i Sandefjord, men kun 5 minutters forsinkelse er vel mer normalen enn punktlighet. Det faktum at datasystemet også denne gangen virket å ha vært på grisefylla og konsekvent leste opp stasjonsnavnene 2 stopp forsinket, var også til å leve med. Men, i Drammen begynte problemene å tårne seg opp. Denne gang med «feil på sporveksler», som behørig ble bemerket over høytalere at var Bane Nors ansvar. Vi fikk også vage beskjeder om forsinkelser, men uten å kvantifisere det minste grann (HALLO!! 15 min betyr: »sitte rolig i setet», over 1 time betyr: »finn en taxi»). Etter 10-15 min stand still i Drammen er vi nå på vei i sneglefart mot Oslo igjen og én ting er iallfall sikkert: VY er herved et bannlyst fremkomstmiddel ved fremtidige reiser!

Helt på jordet med Google Maps

-Jeg er en av dem som har en stedsans type «fullstendig krise» og allerede i ung alder klarte jeg å gå meg vill i en liten, puslete skog i Sandefjord til tross for at jeg var utrustet med både kart og kompass. Trenger jeg da å nevne at da jeg fikk min første bil, var det nødvendig å beregne veeeldig god tid hvis man skulle sitte på med meg og det var slettes ikke sikkert at man endte opp på rett sted.

For noen år siden ble navigasjonssystem i bil nærmest allemannseie og selv om mitt er av det mer crappy slaget, hjalp det meg tidvis på rett vei frem til jeg fikk øynene opp for Google Maps. Sistnevnte har loset meg med stødig (dog tidvis irriterende) stemme til de mest knotete steder i både Norge og utland og kan anses å ha vært en trofast følgesvenn i mange år…. merk bruken av «å ha vært».

For i dag burde Google Maps ta skikkelig selvkritikk (hold på hatten folkens, for nå kommer episk smelling….). Poden skulle i dag spille kamp i Mælahallen i Skien og etter å ha konferert Google Maps, ble reisetiden anslått å være ca 55 minutter fra Sandefjord. Da jeg er av typen som liker å ha god tid, dro vi derfor hjemmefra 2 timer før kampstart. Etter å ha plottet inn Mælahallen på kartet i den tro at Google Maps nok engang skulle levere, ble jeg litt paff da den såkalte karttjenesten prøvde å overtale oss om at vi var fremme da vi befant oss midt ute på et jorde ved en krøttervei sperret av med betongklosser.

OK, litt rusk i maskineriet, men ingen krise foreløpig.  Jeg orienterte meg sånn circa på kartet og fortsatte på veien over jordet i håp om at Google Maps ville ta seg sammen. 25 minutter og et boligområde og én blindvei senere nærmet det seg meltdown inne i bilen og på bakgrunn av respons fra sjåfør (les: meg) ved spørsmål fra pode om vi ikke bare kunne spørre noen, holdt både han og kompisen klokelig munn resten av turen. Det gjorde imidlertid ikke jeg og hadde vi fortsatt operert med bannekrukke hjemme, hadde jeg blitt atskillig fattigere etter i dag.

Etter en ny manuell gransking av kartet, fant vi heldigvis frem til hallen, hvor en dør merket med «hovedinngang» viste seg å være både villedende og låst og hvor vi måtte gå rundt hele bygningsmassen før vi fant en inngang til hallen…

Nuvel, etter en krise-pepsi-max og et par dype åndedrag var verden atter i vater og kamp kunne nytes.

Vi gikk dessverre på et forsmedelig tap i dag, men i morgen venter to nye sjanser for seier; denne gang på hjemmebane noe som kjapt øker sjansen for at jeg skal klare å finne frem.

Koloskopi – gleden med å pushe 50….

I mine første ca 30 leveår levde jeg ulykkelig uvitende om alderens ubønnhørlige påvirkning på både kropp og sjel. Men der sjelen bare blir mer spenstig og robust etter hvert som årene går, er de kroppslige endringene av det mer forfallende sorten. Frem til ca 35 føler jeg at jeg var i ganske god shape med minimal sviskefaktor (les: rynker), følte jeg fikk et greit utbytte av treningsinnsats, og ikke minst (noe jeg i grunnen har tatt for gitt i alle år) var jeg velsignet med en velfungerende tarmfunksjon. Så kom de hårde 40 årene hvor det meste jeg i hele mitt liv har tatt for gitt sakte men sikkert begynte å bevege seg lukt åt skogen. Vi snakker bl.a begynnende muskelalzheimer, robust fettlagring, idiotskader som “slimposebetennelse i hofta” og “plantar fascitt” samt en rekke andre mer eller mindre fremtredende skavanker som har meldt sin ankomst.

Nå har det seg slik at for ca 1 år siden ble et nært familiemedlem rammet av tarmkreft, noe som heldigvis ble oppdaget på et tidlig tidspunkt og, takket være fantastisk helsepersonell, ble operert og fikset i løpet av bare et par måneder. De fleste krefttyper kan ha en genetisk faktor og da jeg 6-7 måneder senere begynte å slite voldsomt med magen, var ikke veien lang for min paranoide hjerne til å tenke at jeg typisk nok også hadde kreft. Det tok meg imidlertid 3-4 måneder med problemmage før jeg fikk kvinnet meg opp til et legebesøk som igjen førte til en relativ kjapp time for koloskopi.

For dere unge som enda ikke har hatt behov for å lære dere hva koloskopi er, så er dette en metode for å undersøke tykktarmen med en bøyelig fiberoptisk slange som føres inn i tarmen. Det er nøyaktig så ubehagelig som det høres ut, så med andre ord, vær sjeleglade så lenge dere slipper å forholde dere til dette.

Før en slik undersøkelse må man faste i over 24 timer, samt drikke 2 x 1 liter gugge (les: avføringsmiddel) noe jeg skal love deg lenker deg fast til toalettskåla i noen timer. Etter mitt ca 20ende bommelom-besøk på kort tid forbannet jeg min dårlige planlegging med hensyn til ikke å ha anskaffet meg tidenes mykeste toalettpapir i forkant, for her skal jeg love deg at pompen var sår.

Nuvel, skikkelig grinete pga et døgn uten mat og med et blodsukkernivå på minussiden, fikk jeg kommet meg avgårde til Ibsensykehuset iPorsgrunn. Er du som meg av typen fegis med lav smerterskel og ikke fullt så sugen på et langt rør opp i et allerede sårt endeparti uten en dugelig dose smertestillende, må man ha med seg en sjåfør da bilkjøring i etterkant er utelukket før dagen derpå. Ibsensykehuset i Porsgrunn er lokalisert i et ganske lite bygg utenfor Porsgrunn, men til tross for små tilstander var det profesjonalitet gjennom hele prosedyren. Først var jeg til samtale med legen som brukte god tid på å forberede meg på undersøkelsen og som rimelig kjapt konstaterte ut ifra mine ultrahøye skuldre, patologisk dårlige humor og generelle ubehag at denne pasienten trenger en dugelig dose trallala-væske. Så var det inn til en sykepleier for å få utdelt en ultrastilig engangs-shorts med hull bak (virkelig sexy) og få satt første dose med bedøvelse og innen undersøkelsen var i gang hadde jeg fått utdelt et par doser til. For en kropp i konstant stress og bekymringstilstand kan jeg ikke beskrive godt nok den fantastiske følelsen av likegyldighet som i noen stakkars timer overtok styringen, og for å si det slik, så skjønner jeg at det stoffet er det lett å bli hekta på.

Selve undersøkelsen gikk, med god hjelp av overnevnte vidundermedisin, ganske bra og det var et ganske sært skue det å se hvordan slangen beveget seg oppover i tarmsystemet. I løpet av 20 minutter var det hele over, prøver var tatt, tarmen så godt som friskmeldt og jeg satt igjen med mentale bilder samt minner om et langt rør gjennom alt av kriker og kroker det sola vanligvis ikke skinner. Med skumle sykdommer så godt som utelukket starter nå ferden mot en mer stabil magesituasjon og jeg vil nok tippe at det da er det gode, gamle “stresse ned og spise mat med lav FODMAP” som gjelder. Stresse ned-toget seilte vel ut av perrongen allerede for flere tiår siden, men jeg lurer på om jeg ikke skal gi FODMAP en fair sjanse…

Så får vi se hva som blir den neste finta livet sender i min retning på min ferd mot et halvt århundre… Mistenker at dette bare er starten…