Norgesferie mot strømmen


Dette er året alle (naturlig nok) skal på Norgesferie og daglig flommer avisene over av kaos på parkeringsplassene til de mest kjente stedene, ampre turister ved ferjeleiene, nærmest en kø-gåing i fjellheimen eller svinedyre overnattinger på den mest populære stedene….

Ingenting er som å feriere i Norge når været innfrir, eller i det minste gir oss oppholdsvær. Problemet er at dette er et relativt stort sjansespill og personlig valgte jeg å årlig søke mot sydligere strøk etter den sommeren vi hadde booket en kjempefin, men ganske kostbar og dessverre ikke avbestillingsbar, leilighet ved sjøen i Sandefjord og det endte opp med å regne hver eneste, pokkers, dag.

Men, 2020 er året hvor ingenting er som normalt, og paragrafrytter som jeg er, bestemte jeg meg for Norgesferie i det øyeblikket regjeringen gikk ut og anbefalte det. Og vet dere hva, med en kombinasjon av planlegging og strategisk jakt på områder med oppholdsvær, har #Norgesferie2020 innfridd til de grader.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg hater følelsen av å gå i kø, stå i kø, kjøre i kø eller svømme i kø, så jeg er villig til å investere ganske mye for å unngå dette. Her har jeg funnet ut at cluet er holde seg unna severdigheter på de mest besøkte tidspunktene (ikke akkurat rocket science, men basert på de seneste ukenes maaang avisoppslag, virker det som om det er et behov for gjentagelse her…).

Juli er som kjent den mest populære måneden for utfart, så derfor startet ferien med poden litt tidligere, dvs allerede i slutten av juni. Da startet vi med noen dager til Geilo og Vøringsfossen og vi endte da opp med et behagelig belegg på Dr Holms hotell på Geilo, en nærmest øde sti til Vøringsfossen og under halvfull parkeringsplass ved Vøringsfossen sitt utsiktspunkt.

Turen vår gikk så videre til Gaustablikk Høyfjellshotell, hvor vi heldigvis fikk en oppholdsdag før regnet tok over. Siden det var såpass tidlig i sesong, kunne vi dra fra hotellet kl 09:30 og fortsatt få parkert på Stavsro parkeringsplass. Turen oppover til Gaustatoppen var også uten altfor mange turgåere, så med andre ord er sent i juni en perfekt tid å klatre til toppen på.  Ca 1300 kr døgnet for en helt kurant leilighet er også helt innafor.



Planen videre var noen dager i Geiranger, som også hadde rolige tider på det tidspunktet. Varsel om 4 dager med regn torpederte imidlertid den planen, men heldigvis hadde vi kansellerbar hotellbestilling (anbefales), slik at vi kunne avbestille og returnere til Sandefjord isteden.


Værmeldingen på det tidspunktet viste imidlertid perfekte forhold på Besseggen, så da fikk pode et par dager hos mormor, mens jeg dro med meg kjæresten en tur over Besseggen. Vi hadde kun én ovrernatting på Bergo hotell på Beitostølen til en billig penge, og hadde bestilt billett med første fergetur kl 7 fra Gjendeosen til Memurubu dagen etter. Og her er vi ved sakens kjerne…. Ønsker man å unngå kø-gåing i fjellet – vær tidlig ute! Turen over eggen tidlig på morgenen,  i strålende solskinn, var intet annet enn magisk.

Vi er nå kommet til midten av juni og 2 dager etter at avisene med fete typer slo opp parkeringskaos ved Preikestolen, skulle kjæresten og jeg opp. Igjen var tidspunktet for avreise av avgjørende betydning. Vi dro fra hotellet i Stavanger kl 6 og startet oppstigningen før kl 7 og møtte nærmest ingen på veien opp til platået. På selve platået møtte vi noen få stykker, men det var ikke noe problem å nyte utsikten eller go nuts med kameraet. På vei nedover, detimot, møtte vi flere hundre turgåere og selv JJ, som er et utpreget B- menneske, var veldig takknemmelig for at vi hadde startet tidlig, da turen slettes ikke hadde blitt den samme med så masse folk.

Neste punkt på agendaen var Flørli-trappene ved Lysefjorden, verdens lengste tretrapp med 4444 trinn og ca 750 høydemeter. En ikke fullt så kjent aktivitet, spesielt ikke i pissregn som det viste seg å skulle bli etterhvert, men definitivt en super opplevelse.

Egentlig var ferien min nå over, men allerede i slutten av juli (dvs fredag for to dager siden) røyk jeg på en impulstur til Gaustablikk Høyfjellshotell igjen. Denne gangen måtte jeg ut med 1410 kr per døgn i overnatting i romslig leilighet, men definitivt fortsatt innafor og reisefølger var pode på 13 samt 2 nevøer (én tween og én tenåring). En ny runde til Gaustatoppen sto på agendaen og da nevøene har en litt annen døgnrytme enn poden og meg, må jeg si det var overraskende lite syting da jeg vekte dem kl 6 for topptur på lørdagen. Vi var ved Stavsro parkering ved 7-tiden og allerede da begynte den å bli halvfull, så igjen, vær tidlig ute!

På turen oppover til toppen møtte vi endel folk, men igjen slapp vi kø-følelsen. Det var heller ingen kø da vi tok Gaustabanen ned igjen i 11-tiden og i bunnen sto shuttlebussen klar for å frakte oss tilbake til Stavsro. Helt perfekt!

Som en oppsummering er Norgesferie absolutt ikke å kimse av, selv om jeg nok i Corona-frie tider kommer til å kombinere det en uke i varmen. Tipset mitt er imidlertid som følger:

  • Planlegg i god tid for best mulig utvalg og pris
  • Bestill overnatting på steder det er mulig å avbestille hvis været svikter totalt (én uke i campinghytte til blodpris i regnvær er ikke spesielt stas)
  • Skal du opp på populære fjelltopper DRA TIDLIG!!! Du kan alltids ta igjen tapt søvn senere….
  • Reis til et sted «utenfor allfarsvei». Er det noe jeg har lært meg denne sommeren er at det finnes uendelig med muligheter i vårt landstrakte land, så her er det potensiale for noen både prisgunstige og folketomme perler av noe opplevelser bare man gjør litt «research» i forkant.

Med disse tipsene ønskes fortsatt god ferie og god tur:)

Covid-19: skammes den som skammes bør?


Tidlig i år kom som kjent Covid-19 brasende inn i vår global tilværelse som en orkan og snudde opp-ned på våre reisevante liv, og siden Norge stengte grensene 13. mars har Utenriksdepartementet (UD) frarådet alle reiser som ikke er strengt nødvendige til alle land, samt all bevegelse utenfor den norske landegrensa har ført til obligatorisk karantene ved hjemkomst. 2 unntak har i senere tid kommet til; 15 juni ble det åpnet for karantenefri utreise for enkelte nordiske land med lavt smittetrykk og 15. juli det åpnet for Europeiske land med lavt smittetrykk. Samtidig åpnet også Norge opp for karantenefri innreise fra de samme landene. Det ble imidlertid anbefalt fra sentrale hold at man holdt seg hjemme denne sommeren.

I vurderingen av “grønne”/”røde” land-prosessen har landene i Norden (regionsvis) og Europa (landvis) blitt vurdert opp mot følgende kriterier:

  • færre enn 20 bekreftede smittede per 100 000 innebygger siste to uker (14-dagers insidens), og
  • færre enn 5prosent positive prøver i snitt per uke siste to uker

Samtidig har det blitt understreket at situasjonen er flytende og at land som var “grønne” plutselig kan bli “røde” hvis smittetrykket endrer seg og da kan dette utløse karanteneplikt ved innreise til Norge igjen. Spanias endring fra “grønt” til “rødt” denne uken er et eksempel på dette og da fikk 12.000 nordmenn som befant seg i Spania noen få dager på seg til å velge å booke om hjemreisen eller å bli og ta karantenen ved hjemkomst.

Så for å oppsummere dagens regler; UD fraråder ikke (men anbefaler selvfølgelig heller ikke) reiser til såkalte grønne land og om man reiser, kan man risikere karantene ved hjemkomst hvis situasjonen endrer seg.

Dette er de offisielle reglene, men i tillegg kommer de uoffisielle reglene hvermannsen har etablert og i medienes kommentarfelter (som riktignok sjelden er der de mest substansrike ytringene finner sted) går det for tiden varmt når det gjelder å spre rundt seg med edder samt galle når det gjelder alle disse egoistene som drar til utlandet, og skadefroheten flommer over grunnet karantenen som nå blir tillagt spanske turister hvis de ikke rekker hjem i tide. Det spiller ingen rolle om reisen er foretatt til en region med lavt smittetrykk eller at smittevernet er høyst ivaretatt, her stemples det “egoist” over en lav sko og enhver som har våget seg av gårde kan bare våge å ikke skamme seg….

Jeg tilbringer hvert år min skjerv av ferien i varmere strøk, da norsk sommer ikke akkurat er innenfor min komfortsone sånn rent temperaturmessig. Min ferie i år har derimot foregått i Norge, før det ble åpnet for tilreisende fra “grønne” deler av Europa og her må jeg si at det er en guds lykke at ikke smittetrykket er større her i hjemlandet, for her har vi tydeligvis glemt alt av smittevernsregler som sosial distansering, vasking av hender og (ikke minst) ikke hosting på andre. Hoteller, spisesteder og barer gjør stort sett en knalljobb når det gjelder å tilrettelegge for tilstrekkelig smittevern, men mange kunder gir blaffen i både risiko eller drt faktum at stedet kan bli stengt ned ved kontroll hvis de ikke klarer å oppføre seg. Min hypotese er at vi vil få kjempetrøbbel hvis smittetrykket skulle endre seg til det verre hvis nordmenn generelt ikke skjerper seg mht smittevernsreglene.

Min generelle holdning til Covid-19 tiltakene er at jeg følger de reglene som blir gitt; verken mer eller mindre. Derfor setter ikke jeg meg heller ikke til overdommer hvorvidt behovet for noens utenlandsreiser til grønne land er legitimt eller ikke. Ei heller rakker jeg ned på de som av diverse årsaker må dra til et rødt land, men regner med at de overholder karantenereglene ved hjemkomst da dette også er i henhold til regelverket. Personlig synes jeg det har gått inflasjon i bruken av “skam”-ordet og det virker som om det skal prakkes på enhver som ikke oppfører i henhold til en personlig standard for oppførsel, noe jeg synes er skikkelig skivebom.

Det jeg imidlertid kan bli litt grinete over, er de som overhodet ikke klarer å overholde de faktisk ganske få reglene vi har å forholde oss til. Eksempler på dette er det danske påbudet om 6 dagers booket opphold ved innreise i Danmark, hvor en del nordmenn booket 6 dager og så kansellerte de igjen etter innreise. Et annet eksempel er det mye omtalte hytteforbudet vi hadde tidligere i år, hvor enkelte hytteiere la seg inn på hotellet i nærheten av hytta for å kunne være på hytta på dagtid. Et tredje eksempel er selvfølgelig tendensen til at alle regler tydeligvis er fortrengt før man er ferdig med første øl’en på et utested. Nok et eksempel er de som kommer fra røde land som synes å tro at karantenen er mer en opsjon enn en plikt. Alle disse er eksempler på faktiske brudd på de reglene som er gitt, og personlig engasjerer jeg meg heller ikke så voldsomt i disse annet enn å bli litt irritert, men hvis etikkpolitiet absolutt må ta noen, ville jeg kanskje ha startet med disse. Men, aller først, er det kanskje smart å starte med seg selv og eget forbedringspotensiale og ikke være fullt så engasjert i andres eventuelle mangel på skamfølelse? Det skal iallfall jeg gjøre….

 

 

“Cruise” på Lysefjorden

Lysefjorden
Lysefjorden

For å komme oss til Flørlitrappene for en morgentur bestående av 4444 trappetrinn, måtte vi ta ferje over Lysefjorden til Flørli. Vi hadde da to alternativer, men da det ene alternativet krevde at vi stormet opp trappene og rakk ned igjen på 3,5 timer, falt valget ganske naturlig på Fjord Cruise Lysefjord, bestilt via Visit Flåm til den ringe pris av 505 kr per snute tur retur Lauvvik/Flørli. Deg viste seg i ettertid å være et klokt valg da undertegnede hesblesende kom seg gjennom på 3:40 og hadde blitt litt i overkant grinete hvis jeg hadde sett ferja legge fra kai mens jeg kavet meg nedover lia.

Ferjeturen reklameres som “fjord cruise”, men selv om utsikten underveis var fabelaktig og en høyttaler informerte om severdighetene underveis, er det nok et stykke unna kategorien “cruise”. Ferja som møtte oss i Lauvvik så mer ut som Bastø Fosen-levninger fra 80-tallet og tilhører nok mer kategorien “balje” enn ferje, samt at utvalget i kafeteriaen ikke var all verden – eneste varmmat var for eksempel kun forskjellige typer pølser, samt Mr Lee nudler.  En TV på veggen viste dagens regionale værvarsel, men vi fikk ikke 17 grader og sol på skjermen helt til å stemme helt med det lette yret på utsiden. Så la vi merke til siste oppdateringsvarsel nede i høyre hjørne av skjermen: 12.06.20, så da stemte det nok at den dagen var det sikkert fint vær.

Men, for all del…. Vi var ikke mange passasjer på ferja og den fraktet oss dit vi skulle og ga oss fantastisk utsikt og god informasjon underveis, så det var en veldig fin tur som kan være verdt å få med seg. Jeg mener…, bare synet av Preikestolen fra havnivå forsvarer nesten prisen i seg selv (klarer dere se det som virker som en bitteliten utstikker på toppen, ca midt på bildet?).

På veien over Lysefjorden passerte vi flere robuste fjellmassiver og mye dramatisk natur.

Vi passerte også en veldig bratt li, som treffende nok het (take a wild guess….) Brattli. Lia er her så bratt at beboerne måtte tjore fast barna sine, slik at de ikke skulle rulle ut i den flere hundre meter dype Lysefjorden. I dag er det ingen som bor der (heldigvis, skulle man kanskje si…,) men det er visstnok mulig å leie stedet.

Etter litt over 1,5 timer ankom vi Flørli og var klare til å ta fatt på de 4444 trappetrinnene opp til Ternevatnet.

 

Flørlitrappene – Verdens lengste tretrapp

Det er ikke alle kjærester som er så sporty at, når de får spørsmål om man ikke skal forsere verdens lengste tretrapp en regndag i ferien, de bare kaster seg på. Kjæresten min er slik. Nå er jo han riktignok en god del hakk sprekere enn meg, men med tanke på at min utfluktsidé ville medføre nok en dag med tidlig avreise fra hotellet, var det fortsatt godt gjort. Trappene vi snakker om her er Flørli-trappene med hele 4444 trinn, som ligger i Flørli, ei lita grend på sørsiden av Lysefjorden i Rogaland.

 

Veien dit

Da Flørli er en bilfri grend, er eneste ankomstmulighet ferje og på sommeren er det to selskaper som trafikkerer denne strekningen. På lørdager er det imidlertid kun 2 avganger (én fra Stavanger og én fra Lauvvik) som passer hvis man skal gå trappene på en dagstur, men det er kun ferja tilbake til Lauvvik som er mulig hvis man bruker mer enn 3,5 timer på turen. Hadde vi (les: jeg) vært optimistisk på egne vegne og regnet med å rekke 3,5 timers fristen, hadde vi gått på en kjempesmell, men, passiv pessimist som jeg er, så la jeg inn masse buffertid og endte opp med å bestille returbillett til Lauvvik.

 

Ferja gikk kl 09:30 fra Lauvvik (ca 40 min kjøring fra Stavanger sentrum) og det var gratis å parkere bilen på kaia. Prisene var forholdsvis stive (ca 550 t/r per snute ), men da fikk man en “cruiseopplevelse” i form av informasjon om høydepunktene underveis med på kjøpet. Ferjeturen var fin den altså, med mye fantastisk natur på den ca 1,5 timer lange veien.

4444 trappetrinn

Da JJ har en tendens til å ligge en 10-15 meter foran meg og ikke helt er på mitt nivå når det gjelder å stoppe opp for å nyte utsikt og ta bilder/video (og, let’s face it, trang til hente inn pusten), sa jeg at han kunne rigge seg til i kafeteriaen (åpner kl 11 om sommeren) og vente 30 min før han gikk ut. Så var det bare for meg å spenne på meg sekken med et komplett skift i vanntette poser, samt vann og mat, og starte på trinn 1 av 4444.

Det regnet litt, og nattens kraftige regnbyger hadde gjort trinnene ganske våte og sleipe. Før trappen står det et ikke akkurat lovende skilt:

Etter å ha svelget bort det meste av redselen for å skli nedover trappen, satte jeg igang. Det går ganske radig oppover allerede fra starten av, så jeg bestemte meg kjapt for å legge inn en liten 10-15 sek pause per 100 trinn for at beina ikke skulle surne til. Det ga meg også gode muligheter for å beundre den fantastiske utsikten underveis.

Et stykke opp i trappa er det mulig å hoppe av og følge en sti nedover til kaia igjen, noe som er et godt alternativ til de som ikke ønsker å forsøke seg på hele trappen eller som raskt har forstått at de har overvurdert egen klatreevne og som ønsker å avbryte. Det er nemlig ikke anbefalt å ta trappene nedover igjen, da det er dårlig med plass til forbipasseringer og sjansen for å skli, spesielt på vått føre, også er større.

Flere steder er det satt inn noen treplanker som kan fungere som en pauseplass og et par steder er det også mulig å tre bort fra selve trappene og innta lunsj på benker på fast mark. Siden jeg regnet med å ha JJ i hælene hvert øyeblikk og allerede hadde brukt en god skjerv tid til å filme video og ta bilder, nøyde jeg meg imidlertid med en kjapp vannpause ved den første benken før jeg fortsatte oppover.

På hvert 500 trinn, er trappen merket. Den første merkingen så jeg ikke engang, men de påfølgende ble fulgt opp med argusøyne. Det gikk oppover og oppover og på det bratteste er trappa på 55 grader. På dette tidspunktet begynte det å regne mer, samt at tåka startet å sive innover. Dette gjorde at utsikten ikke lenger var fullt så spektakulær, slik at jeg kunne fokusere mer på å karre meg opp trinn for trinn. Pause på hvert 100 trinn, ble raskt byttet til hvert 50 trinn og mot slutten til hvert 20 trinn og de flere tusen trinnene jeg allerede hadde i beina, kjentes bedre og bedre. På enkelte partier var det trerekkverk til å holde seg fast i, men i store deler av trappa var det kun en vaier, så her kan det være lurt med hansker når man tripper oppover.

Ved 4000 trinn, så tok JJ meg igjen og spurtet fra meg de siste 444 + noen bonustrinn som gjensto, men så kunne jeg endelig se trappetrinnet merket med 4444 og like etterpå var jeg oppe!

 

 

Veien ned

Oppe på toppen ligger det en demning og her har man flere valg av turer man kan ta. Vi gikk imidlertid for ruten strake veien tilbake til Flørli. På dette tidspunktet regnet det ganske så mye og på toppen blåste det også veldig frisk.

Stien nedover går en stund på snaufjell før man må krysse en yr. Videre går stien over et ganske så trolsk myrområde og på dette tidspunktet var alt av tøy og sko så gjennomvått at jeg plumpet flere ganger i gjørme til ankelen uten at det gjorde noen forskjell. Vi måtte også balansere over noen bekker, krysse en hengebru og passere Flørlistølen, før vi startet på den siste bratte nedstigning mot Flørli.

Vel nede, var det utrolig deilig å kunne skifte til tørre klær før vi rigget oss til på kaféen og kortet ned den 4 timer lange ventetiden med en real laksemiddag med vaffel til dessert, akkompagnert med et par glass petit chablis.

 

Turfakta

Min trofaste partner, Garmin Phenix 5S, målte trappeturen oppover til å være 2,07 km og 705 høydemeter. JJ fullførte denne etappen på 1:10, men jeg som er litt motbakkeutfordret (samt tok meg tid til å filme video og ta mange bilder underveis) brukte 1:40. Returen var på 3,88km og den nærmest sklei vi nedover på 1:37.

 

 

 

Preikestolen – (nesten) i ensom majestet

Preikestolen er et fjellplatå på ca 700 m2 som ruver over Lysefjorden i Strand kommune i Rogaland og som befinner seg på manges “bucket list” når det gjelder fjelltopper i Norge. Ifølge Ut er den en av landets mest gåtte fjellturer da ca 300.000 stabber seg ut på platået årlig. Med sine 604 moh og stupbratte fjellvegger ned mot Lysefjorden kan Preikestolen definitivt utfordre høydeskrekken hos de fleste, men heldigvis må man jo ikke sprelle med beina utfor kanten for å få noe ut av turen; for noen er det nok å beundre utsikten på trygg avstand inne på platået. I mitt tilfelle ble det en mellomting…

Veien dit

Det er mulig å ta buss fra Stavanger eller ferje, men da verdens lengste undersjøiske tunnel nå har åpnet, valgte vi denne ruta med bil fra Stavanger sentrum og opp til Preikestolen base camp (tok ca 40 min og kostet ca 140 kr). Etter avisoppslag et par dager før om parkeringskaos og enorme køer opp til Preikestolen, valgte vi å kjøre allerede kl 06:00, slik at vi kunne starte oppstigningen litt før kl 07:00 og (ikke minst) parkere uten problemer (koster 250,-).

 

 

Stien opp

Løypa opp startet med en fin grusvei de første par hundre meterne, før vi beveget oss ut i mer fjellignende terreng.

 

Etter å ha gått Gaustatoppen og Besseggen tidligere i år, med smale stiler og mye ur, så var veien opp til Preikestolen nesten som en allé å regne. Her var det virkelig gjort en jobb for å gjøre platået mest mulig tilgjengelig for de fleste, noe som kanskje er en nødvendighet hvis man ender opp med å gå i kø oppover. Når vi beveget oss oppover før kl 7, så var det imidlertid nesten i ensom majestet. Vi traff kun en 5-10 personer som var på vei nedover etter å ha overnattet på toppen.

 

De går relativt bratt oppover de første 500 meterne før man så vidt rekker å hente inn pusten før neste oppstigning opp til Krogebeggmyrane. Over myra er det laget en bred plankesti, så her kan man fint passere hverandre uten å bli tvunget ut i den våte gjørma. Etter myra er vi inne i den krappeste stigningen før man er oppe ved Neverdalsskaret på ca 2km.

 

 

 

Noen hundre meter senere, på Tjødnane, har det blitt satt opp en nødhytte til hjelp for evt frosne/villfarne vandrere. Her er det også muligheter for å ta et forfriskende bad i fjellvann (litt for forfriskende for min del, så jeg skippet det glatt).

 

Så er det å ta fatt på den siste stigningen før man når selve platået og nå begynner utsikten å bli bra!

 

 

Plutselig kan man se utspringet i det fjerne og det er først nå man blir slått av tanken på hvor bratt det egentlig er her.

 

 

JJ stormet selvfølgelig sporenstreks bort til kanten og slenger beina på utsiden. Jeg, derimot, holdt meg den første tiden godt plantet midt på platået.

 

Nok en gang klapper vi oss selv på skulderen for å ha startet tidlig, for på selve platået er det bare i underkant av 10 personer, så det er gode muligheter for photo-ops.

 

Etter hvert økte også motet hos undertegnede og jeg begynte å gradvis nærme meg kanten. Rett før returen, klarte jeg å manne meg opp til aking neeesten frem til kanten for så å late som om jeg slappet av i høyden. JJ tok bilder filmet meg på video og først da jeg så de i etterkant, gikk det opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort… Men, selvfølgelig en fantastisk opplevelse mens det sto på!

 

 

På veien tilbake møtte vi horder med folk på vei oppover, så et av mine beste tips hvis dere skal opp til Preikestolen: Start tidlig!

 

Turfakta

Det opereres med litt forskjellige lengder, estimerte tider og høydemeter i ulike kilder når det gjelder turen fra Preikestolen Fjellstue til Preikestolen, men min Garmin Phenix 5 klokket inn 8,37 km og 490 høydemeter. Vi brukte videre ca 2:40 min tur/retur (ca 1:30 opp og ca 1:10 ned) med en del photo-stops underveis, men pauset klokka den tiden vi var på selve platået.

 

Preikestolen sett fra Lysefjorden

Dagen etter at vi stabbet oss opp til Preikestolen, var vi på cruise på Lysefjorden hvor vi kunne skue opp på platået fra havnivå. I forhold til de massive fjellene rundt, var Preikestolen bare som en bitteliten utstikker på regne.

 

The Amazing Besseggen Ridge

Besseggen Ridge is one of the most famous hikes in Norway, where you climb over a narrow ridge with a spectacular view of the lakes Bessvatn and Gjende on either side. Nine years ago we hiked over the Besseggen Ridge in very unstable weather conditions; started out in sunshine, got soon wrapped in fog with heavy rain and we ended the hike in snow. The visibility at the top was like 0 and we had to use the cairns to navigate ourselves back down to Gjendeosen/Gjendesheim. Even though I was really happy to have even completed this hike, I have always wanted to repeat it; only in more favorable weather. Last week, me and my boyfriend had a couple of days off, and since the weather forecast looked quite good for Besseggen, we drove on an impulse the 340 km to Gjendeosen/Gjendesheim to repeat the hike.

We arrived in the afternoon, but this day we settled for some nice hiking trails around Gjendeosen/Gjendesheim and saved our strength to the morning after where we have booked tickets to the ferry at 07:00. The next day, we parked our car at the longtime parking lot of Reinsvangen (150 NOK for 24 hours) and took the shuttlebus to the dock. The ferry over lake Gjende to Memurubu (NB! due to the Covid-19 restrictions, it is important to book the ticket in advance at www.gjende.no and it costs 170 NOK/adult and 80 NOK /child up to 15) takes about 20 minutes and along the route you can get your first glimpse of what is to come.

We arrived at Memurubu around 07:20 and immediately started the ascent from Gjendelake, which has a characteristic light-green color resulting from the large quantity of rock flour which is discharged into the Gjende by the Muru river. The first kms have quite a steep incline befor the trail flattens and you are at “the strip” a narrow path with views to both Bessvatn and Gjende Lake. From here you can also see the ridge in the distance, and since we missed out on the view the last time due to fog, I was quite in awe by the beautiful view of the lakes, but also terrified when it deemed on me that we were actually going to climb that veeery narrow, steep ridge.

Then we started to climb and it actually went better than expected, even though I felt that I was more crawling than climbing. JJ tried to get me too loosen my grip and stand up for a photo-op, but I respectfully declined (are you stupid???) and continued to crawl my way to the top.

 

You have no idea the relief I felt when the ridge part was over; finally I could really enjoy the view! 

It is still about 6km back to Gjendeosen/Gjendesheim when you are at the top, and that trail is quite boring until you reach the view point of Gjende Lake.

When you are hiking in the Norwegian mountains it is paramount with good hiking gear with an extra set of water/wind proof clothes, food and water in your backpack. Conditions can change quickly (as described in the first paragraph). I experience that my hiking boots were not meant for trails exceeding 12-13 kms, so for the last kms I grew some quite heavy blisters. I was therefore, needless to say, very happy when we reached Gjendeosen/Gjendesheim.

The trail is in total close to 16 km, with an elevation of around 1150 meters and it took us about 6,5 hours to complete in slow pace with lots of small breaks and lots of photo stops along the way.

Fra Reinsvangen til Gjendeosen


Det de fleste forbinder med Gjendeosen/Gjendesheim er selvfølgelig turen over Besseggen, men hvis snaue 16 km og 1150 høydemeter blir litt i meste laget, finnes det en rekke andre turer man kan ta rundt den idylliske Gjendesjøen og selv veien fra langtidsparkeringen ved Reinsvangen og til Gjendeosen kan oppleves idyllisk og kan varmt anbefales fremfor skyttelbussen.

Nederst og til venstre på den store langtidsparkering ved Reinsparken, markerer et lite skilt “the scenic route” til Gjendesheim. Den er på ca 2,6 km, er på ca 125 høydemeter og tar i underkant av en time å gjennomføre i behagelig tempo.

Tur langs Gjendesjøen

Det de fleste forbinder med Gjendesheim er selvfølgelig turen over Besseggen, men hvis snaue 16 km og 1150 høydemeter blir litt i meste laget, finnes det en rekke andre turer man kan ta rundt den idylliske Gjendesjøen og vi har testet et par av de korteste rutene. Her beskrives en tur langs den grønn/blå Gjendesjøen, som har fått sin karakteristiske farge fra den store mengden bergmel som slippes ut i Gjende ved elven Muru.

Turen starter ved kaia ved Gjendeosen/Gjendesheim og går langs Gjendesjøen frem til Hamnsand-stranden som er et perfekt picnic-sted. For de som ikke er avhengig av godt over 20 grader for å bade (som meg) er dette også et utmerket sted å kaste seg ut i det smaragdgrønne vannet for en iskald avkjøling.

Ruta er på ca 4,4 km tur/retur og er også relativ flat, så denne turen passer for alle som klarer å forsere et noe steinete terreng.

 

Besseggen ved morgengry


For 9 år siden vandret vi over Besseggen i et ganske så variabelt vær; begynte med sol, gikk over til tåke og regn og endte opp med snø (den historien kan du lese om her), og på siste halvdel av turen hadde vi null sikt og på toppen måtte vi navigere oss fra varde til varde for i det hele tatt komme oss ned igjen til Gjendesheim. Selv om jeg var superfornøyd med å ha fullført den litt strabasiøse ferden fra Memurubu til Gjendesheim, har det alltid vært et aldri så lite savn å fullføre turen under litt bedre værforhold. Her om dagen fikk jeg sjansen; det lå an til en dag med sol over eggen, så JJ og jeg kastet oss i bilen på onsdag morgen og kjørte de 34 milene til Gjendeosen/Gjendesheim.

Vi ankom Gjendeosen/Gjendesheim på ettermiddagen, så denne dagen nøyde vi oss med en vandretur fra Reinsvangen (langtidsparkeringen; koster 150 per døgn) til kaia ved Gjendeosen/Gjendesheim (les mer); en tur på ca 2,5 km og 125 høydemeter. Fra turisthytten vandret vi så langs Gjendesjøen bort til en fantastisk idyllisk strand, Hamnsanden på ca 4,4 km tur/retur (les mer) før vi spaserte de snaue 2 km langs veien bort til parkeringsplassen igjen.

Dagen etter var vi oppe ved hanegal (hvis hanen våkner i 5-tiden, noe jeg for øvrig ikke har særlige førstehåndskunnskap om da jeg bor i byen) og møtte opp ved Reinsdalen parkering ca 06:30. Herfra går det en shuttlebuss bort til Gjendesheim og fergen over til Memurubu. Pga Covid-19 har fergene begrenset kapasitet, så her er det viktig å bestille billett på forhånd (www.gjende.no), og den koster 170 kr/per voksen (80 kr/per barn under 15).

Ferga gikk kl 07:00 og vi ankom Memurubu turisthytte ca kl 07:20. Her er det mulig å overnatte hvis man ønsker en tidlig start på dagen og hytta har også en fjellkafé med enkel bevertning og et lite utvalg av turutstyr hvis man skulle ha glemt noe. Da vi hadde med oss alt vi trengte for dagens tur, tok vi imidlertid bena fatt umiddelbart og startet klatringen oppover.

Gjendevannet ligger på rundt 1000 moh og på de første 2,5 km går det ganske bratt oppover med ca 400 høydemeter. Jeg anser meg selv til å være i grei form, men med litt motbakkeutfordringer, så både lår og legger fikk skikkelig kjørt seg i dette partiet og jeg trengte flere småpauser for å hente meg inn igjen (kamuflert som foto-stopp).

De neste ca 4,5 km går det litt opp og ned før oppklatringen mot eggen starter på ca 7 km og her møter jeg også høydeskrekken min for første gang da vi måtte balansere noen meter på en skrent med et skrått stup på høyresiden. Men, det gikk på et vis og rett etterpå hadde vi hovedpausen vår med rett-i-koppen og sjokolade før selve eggen skulle forseres.

Så sto vi der da, med eggen ragende over oss og jeg skal love dere at det var et stk blek og ikke det minste fattet damemenneske (les: meg) som forsøkte å psyke seg opp etter beste evne.

Jeg tror jeg hadde trålet meg gjennom samtlige videoer av det smaleste partiet på Besseggen på Youtube i forkabt for å forberede meg, og det hjalp faktisk på klatringen oppover. Jeg synes fortsatt det var litt i det bratteste laget og måtte ha et par pauser på vei opp (når vi passerte en fjellhylle bred nok til å sitte trygt på), men jeg klarte å kravle meg til topps (!). JJ forsøkte å ta noen action-bilder underveis og forsøkte også å få meg til å slippe taket i fjellet og rette meg opp for et bedre bilde, men det var på det tidspunktet heeelt uaktuelt; ikke ti ville hester ville klart å brekke meg løs akkurat da (derav også det litt stive gliset…).

Så var vi endelig på toppen og det tidligere anspente ansiktsuttrykket til undertegnede endret seg til et lettet kjempeglis.

Fra toppen av Besseggen er det va 7 km ned til Gjendesheim og store deler av denne veien går over ujevn (og rett og slett lite spennende) ur, som kan være litt hard på allerede skjelvne lår/leggmuskler, samt for ankler som overhodet ikke er vant til fjellterreng. Et aldri så lite stalltips er selvfølgelig å ha gode fjellsko.

Etter hvert som man stiger nedover kommer det imidlertid noen lyspunkter i form av panoramautsikt over Gjendesjøen, et lite parti som må forseres ved hjelp av kjetting og (ikke minst) lykkefølelsen man kjenner ved endelig å se Gjendesheim der nede i det fjerne.

I de fleste artikler jeg har lest om Besseggen påstås det at løypa er på ca 13-14 km og ca 1000 høydemeter, så jeg var ikke helt mentalt forberedt på å klokke inn nærmere 16 km og 1150 høydemeter, spesielt ikke da jeg på slutten hadde opparbeidet meg noen fete vannblemmer på begge stortærne.

Som en oppsummering: en helt fantastisk tur som jeg er sjeleglad jeg også har fått tatt i strålende vær, noe som ga en helt annen følelse enn sist gang. Jeg regner med at dette heller ikke er siste gang jeg skal forsere eggen, så “note to self” er å trene styrke og løpe motbakker, for å gjøre overfarten litt mere behagelig til neste gang. Vi brukte ca 6:30 på turen, inkludert hundre-og-ørten pauser (takket være meg) og fotostopp underveis, noe som ikke er så halvgalt, men jeg merker at jeg ikke helt har grunntreningen i fjellterreng helt inne enda.

Så til slutt en aldri så liten advarsel til de som vurderer å gå Besseggen. NRK melder at både Besseggenpatruljen og luftambulansen har hatt flere redningsoppdrag i Besseggen pga dårlig planlegging og mangelfullt utstyr. Pass alltid på å ha med ekstra vindtett/vanntett skift i sekken, samt nok mat/drikke. Godt fottøy er et must og man bør sjekke værmeldingen i forkant. Men, som vi selv fikk oppleve for 9 år siden (som nevnt over), så kan forholdene endre seg kjapt. Fra deilig sol i starten, til tåke, regn og snø på slutten gjorde at vi ble klissvåte og frosne mot slutten og nærmest løp det siste stykket tilbake til Gjendesheim (fullførte da på under 5 timer, men hadde ikke i nærheten av samme opplevelsen som i går).

 

The Vøringfoss Waterfall

The Bjoreio river feeds the Vøringfoss waterfall, a waterfall with a free fall of 182 meters. Along highway 7 in Måbødalen, there are several amazing photo-op spots. We, however, wanted to view the waterfall from below so we parked our car just before the Måbø tunnel to walk the 1,3km trail down to the waterfall. At this spot there are only a few parking spots available, so if the lot is full, you can optionally park at Fossatromma/Vøringfoss Café and hence add a couple of km to your trip. Already from the top, we could see that the water level was quite high, so we did not know if we could make it over the suspension bridge.

 

The first 300 meters of the footpath were on a paved road, but after that we had to walk on quite a narrow trail meandering down into the valley, with some steep parts and crossing areas with big rocks. It is advisory to wear good hiking boots for this trip, since when it started raining, we learnt that our sneakers were not exactly the perfect footwear for the occasion. When we were approaching the river rapids, we could see that it was possible to cross the suspension bridge, but we really did not want to. We therefore evoked the 8th mountaineer rule for safe travels in the mountains:  “Turn around before it is to late; it is no shame in doing so” and headed back up the trail.

 

When we reached the car again, we made a U-turn and headed back to Fossatromma/Vøringsfoss Café for some overview shots of the waterfalls. Here there are no fences what so ever, so if you are travelling with small children, keep them under surveillance at all times. Even when travelling with a teenager, I felt a need to keeping him close as we approached the cliff.

Our last stop of the day, was the lookout point at the top of the Vøringfoss waterfall, next to the Fossli Hotel, which opened in 2015 and has several platforms where one can safely get close the massive forces of nature.

The new attraction of the year is a controversal bridge directly crossing the waterfall. While being praised by the tourism industry in the area, it is criticized by nature conservationists who wants to protect the sanctity of the nature. Anyway, the platform was more than enough excitement for our part, so we did not even consider waling the bridge.