Facebook-sertifiserte helseeksperter (#GiMegStyrke)

Det er få ting som provoserer meg mer enn Facebook-sertifiserte «helseeksperter» som hodeløst deler konspirasjonsteoretiske «sannheter» rund feks vaksiner eller som i dette eksemplet hvor én setning på CDC (USAs svar på FHI) sine sider får folk til å påstå på sosiale medier at kun 6% av amerikanske Covid-19-relaterte dødsfall er reelle. Lite hjelper det at CDC-representanter i ukesvis har forsøkt å forklare konteksten rundt denne setningen samt betydningen av overdødelighet, sosiale medier spammes like herlig ned av faktaresistente ytringer.

Har vi hele bildet på Covid-19? Overhodet ikke, men ny kunnskap erverves daglig av folk med faktisk vitenskapelig bakgrunn og publiseres på bakgrunn av dagens situasjon, vel vitende om at dagens anbefalinger muligens må revurderes i lys av ny kunnskap (=læring). Vår jobb får heller være å støtte opp under de til enhber tids gjeldende anbefalingene så godt det lar seg gjøre…

Falkenuten i fantastisk høstdrakt

Akkurat da man trodde man hadde lagt en heller medioker sommer bak seg, får vi en helg med skikkelig sommervibber. Hallo, vi snakker godt over 20 grader her; helt perfekt!

Jeg tilbragte helgen med kjæreste, pode og gode venner på en hytte på Rauland og på lørdag tok vi en familievennlig tur opp Sherpatrappene til Falkenuten (1.096 moh). Med medbragt pølsetermos, lefser, brus og kaffe tok vi en ganske utvidet rast på toppen, akkopagnert av strålende solskinn.

Komboen av frisk fjelluft og sol var med andre ord en sikkee vinner som alltid og ved retur til Sandefjord var skuldrene vesentlig lavere og hvilepulsen på vei nedover…

 

Elementisk stressmestring

Det hender det kommer dager hvor uløselige tanker opptar litt for mye plass i et lite hode og man begynner å føle trangen til å gå langt pokker i vold ut i skogen for å bare primærhyle ut sin frustrasjon.

I går kom jeg over et annet alternativ, som riktignok hadde enkelte ubehagelige episoder underveis, men som i det minste resulterte i en atskillig roligere  kropp og balansert hode.

Denne helgen skulle jeg på hyttetur på Gaustablikk ned gode venner. De andre skulle ikke dra fra Sandefjord før i 15-tiden, men da jeg hadde fri den dagen, bestemte jeg meg for å dra tidligere opp og traske opp Gaustatoppen mens jeg ventet.

Yr hadde tidligere i uken lovet meg sol og 14 grader ved start og -4 og opphold på toppen, men allerede ved Stavsro parkering, hvor jeg ble møtt av et tåketeppe, skjønte jeg at værgudend hadde bestemt seg for ikke å spille på lag.

Med bare noen få meters sikt og med musikk på øret, satte jeg avgårde mot toppen. Et par steder klarte jeg å misse stien, men mangel på markører gjorde at jeg fort fatta lunta og fikk snudd i tide og korrigert kursen.

Temperaturen sank kjapt på vei oppover og snart begynte elementene å yppe til brål. Regn gikk over til snø og balansering på glatte steiner med liten kuling som truet med å blåse meg over ende, ble turen relativ strabasiøs. Positivt var det at jeg var nærmest var folketomt i fjellet (traff bare en guttegjeng på 4) og at jeg var for sliten til å tenke på  tidligere frustrasjon da jeg våt og frossen kavet meg opp de siste trappetrinnene til Gaustatoppen Turisthytte.

En varm og trivelig turisthytte som serverte varm tomatsuppe var rett og slett en innertier. Etter å ha skiftet til tørt tøy og sittet litt foran varmeovnen med et lånt teppe, ble det Gaustabanen ned igjen. Jeg fikk på en liten smell da shuttelbussen tilbake til Stavsro ikke kjørte denne dagen, men i de snaut 4 km gikk i det minste langs asfaltert vei, så jeg slapp å balansere på glatte steiner.

Summa summarum: en fantastisk tur for å klarne hodet og virkelig kjenne på friskt, norsk fjellvær.

 

 

Covid-19 testing på høyt nivå (med innslag av vold)

Etter over et halvt år uten å tiltrekke meg verken virus eller bakterier, tok flaksen slutt på torsdag morgen. Da våknet jeg til hodepine, tett nese, litt rusk i halsen og dottfølelse i øret. Ikke noe store greier, men nok til at jeg valgte å jobbe hjemmefra med håp om at det skulle blåse over.

Blåse over gjorde det imidlertid ikke. På kvelden ble jeg tvertimot metaforisk nærmest blåst i bakken av  et snik-feber/hoste-angrep, som bare ble verre og verre utover natten.

Vanligvis ville man jo bare stappet i seg en cocktail av paracet og ibux og dratt på jobb på morgenen, men vi befinner oss i spesielle tider, så allerede etter de første par timene med natthoste, bestemte jeg meg for å bestille en Covid-19 test. Da viruset ikke akkurat blomstrer i Sandefjord for tiden og jeg ikke har krysset bygrensa på en stund, var jeg ikke kjempeurolig for positivt resultat, men paragrafrytter som jeg er, gjør jeg det jeg blir bedt om ved nyoppstått luftveisinfeksjon – bestiller meg en time.

Da har vi kommet til innleggets egentlige kjerne – testkapasitet og ventetid. Sandefjord åpnet for bestilling på nett for et par uker siden, så da jeg kl 2 i natt bestemte meg, var bestilling av time gjort på et par minutter via kommunens nettside. Da jeg kom til selve teststasjonen kl 08:30, ble jeg først registrert og fikk utdelt informasjonsskriv samt munnbind før jeg etter ca 5 min ventetid ble geleidet inn i testlokalet.

Selve testen var like forferdelig som jeg hadde sett for meg og jeg er ikke akkurat stolt over at jeg dasket bort armen til damen som forsøkte å probe hjernen min via nesa. Ren refleks, så ved neste forsøk måtte jeg sitte på hendene mine til det var overstått. Heller ikke halsprøven besto jeg med glans. To forsøk måtte til her også og damen burde prise seg lykkelig over at jeg ikke hadde spist frokost, for brekkerefleksen dundret inn.

Nuvel, knappe 5 min senere satt jeg i bilen på vei hjem og jammen ble ikke testresultatet publisert på Helsenorge rundt 9 timer senere. En STOR kudos til helsevesenet i Vestfold for en særdeles empatisk testgjennomføring og ikke minst en rasende effektiv testanalyse. Testen viste seg ikke uventet å være negativ, så da er det bare å legge seg nedpå og hvile seg i form igjen.

Til tross for litt ubehagelig test, kommer jeg selvfølgelig til å teste meg på nytt hvis symptomer skulle komme igjen og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Kollektivt ansvar er vårt eneste håp for å kontrollere smitten frem til en vaksine er på plass.