Fosseråsa opp til Storsæterfossen

Helt siden vi kom til Geiranger har vi sett utallige turstiskilt med «Fossaråsa». Jeg lurte litt på hva en «rås» kunne være for noe, men fant ikke ut før på dag to at det rett og slett betyr «gangsti» (a blonde moment, med andre ord…).

Fosseråsa starter nede i Geiranger sentrum og består av 3 etapper. Etappe 1 er på snaue 1km og ca 90 høydemeter og går fra sentrum og opp til Norsk Fjordsenter.

2. etappe er på ca 1,5km med tidvis bratte partier langs en skogsti og opp til Westerås Gård og er på rundt 230 høydemeter. 3. etappe går videre 1,5km oppover i fjellet og opp til Storsæterfossen og er på rundt 250 høydeter.

Går man alle tre etappene har man med andre ord unnagjort 570 høydemeter og kan vel fortjent gi seg selv en klapp på skulderen.

Junior og jeg satte i dag morges avgårde (i grei temperatur, men med en satans vind på opp mot 16m/sek) mot Storsæterfossen langs Fosseråsa, og siden vi overnatter på Westerås gård startet vi turen derfra. Starten av stien går over beitemarker, så her er det om å gjøre å følge med på hvor man går, slik at man unngår å trampe rett i en ruke.

Også i Geiranger har man flydd in sherpaer fra Nepal til å lage flotte steintrapper i fjellheimen, så stien oppover var både dekorativ og tørr. I bakgrunnen kunne vi langs veien se Grinddalsnibba i det fjerne med sine 1636moh. Stigningen opp til fossen var ikke av samme dimensjoner med de tidligere nevnte 250 høydemeter, men vi la allikevel inn en drikkepause underveis for å gjøre turen til en god opplevelse for oss begge.

Etter ca 40 minutters vandring kunne vi spotte fossen for første gang, og som alltids blir man litt satt ut av de massive naturkreftene som er i sving. Vi fortsatte vår ferd mot toppen og etter snaue 5 min nådde vi et gresskledd platå med utsikt mot fossestryk og som var perfekt for en snack-pause. Litt senere gikk vi ned en smal og tidvis litt sleip steintrapp ned til selve fossen og dagens høydepunkt var at vi faktisk kunne gå helt bak den og se fossen fra innsiden!

Da vi hadde startet utflukten i 9-draget (kan jo ikke kaste bort verdifull fjelltid), var vi mutters alene på vei opp mot fossen, samt hadde både platået på oppsiden og trappen ned til innsiden av fossen helt for oss selv. Først da vi var nesten tilbake til start møtte vi på et par andre familier på utflukt. Helt perfekt, med andre ord.

Poden ga seg etter denne etappen, men jeg bestemte meg for å ta de to resterende etappene også mens jeg først var i gang. Stien fra Westerås Gård og ned til Fjordsenteret gikk i skogsterreng med en grei sti, selv om den ikke kunne måle seg med Sherpa-trappene selvfølgelig.

Ved Fjordsenteret jumpet jeg over på de 327 trappetrinnene i cortenstål før jeg kort tid etterpå var ved stiens endepunkt i Geiranger sentrum.

Returen tilbake til Westerås Gård gikk langs den svingete bilveien og jeg la inn en aldri så liten lunsjpause på det ærverdige Union Hotell underveis. Selv denne litt kjedelige bilveien inneholdt flere fotovennlige spotter, så hvis man ikke orker å gå Fosseråsa, kan man alltids få tatt noen blinkskudd ved simpelthen å stikke kameraet ut bilvinduet.

NB! Parkeringsplassen ved Westerås Gård er forbeholdt stedets gjester, så andre som ønsker å gå Fosseråsa, må parkere i Geiranger sentrum, ved Fjordsenteret eller ved Flydalsjuvet (sistnevnte vil gi deg færrest høydemeter). Dette er en tur som virkelig anbefales og stemningen bak fossen er intet annet enn magisk.

 

Geiranger Skywalk – Dalsnibba Utsiktspunkt

Er det noe som det store Vestland er gode på, så er det spektakulær utsikt; og Dalsnibba (Geiranger Skywalk er intet unntak).

Vår ferd startet denne gangen på et regntungt Beitostølen og bilturenturen til Dalsnibba skulle etter planen ta i overkant av 3 timer. Men, da sjåføren (les: meg) etter par timer fokuserte mer på å finne et sted å kjøpe mat enn på GPS’en, la vi inn en aldri så liten omvei på en 30 min tid…

Da vi begynte å nærme oss Geiranger på rv 63, kom vi på veien opp til Dalsnibba. Det lønner seg i forkant å sjekke ut om veien oppover er åpen før man planlegger en tur opp, særlig i starten eller på tampen av sesongen. Vi dro i begynnelsen av oktober og da hadde veien vært stengt i flere dager pga værforholdene, men da jeg for sikkerhets skyld stakk en tur innom Dalsnibbas hjemmeside, så jeg til min glede at veien igjen var åpnet, så da var det bare å kaste seg rundt, kjøpe billett (koster 220kr på nett) og starte oppkjøringen opp de relativt luftige svingene.

Vel oppe på toppen finnes det en parkeringsplass, en kafé (som forøvrig var stengt) samt Europas høyeste fjordutsikt fra bilvei (tydeligvis en egen vurderingsklasse når det gjelder utsikt).

Et platå med underlag av rister og glassvegger sørger for et spektakulært (500 m fritt fall), men sikkert, utsyn mot Geiranger og Geirangerfjorden. Helt i enden er det også muligheter for å traske utenfor platået og få tatt noen gjerdefrie bilder. Her er det ikke fullt så rett ned, men med mindre man ikke er ekstremt klønete eller ekstremt risikovillig virket det relativt trygt for ungdom/voksne å bevege seg rundt. Litt tåkete forhold på vårt besøk, men absolutt en opplevelse.

Dalsnibba var vel verdt et besøk på tampen av sesong, men jeg er litt mer skeptisk til om jeg ville tatt turen opp midt i juli og risikert å møte på store turistbusser på veien opp. Det holdt lenge med å møte på en ekstremt fartsglad fyr i Tesla som nærmest lekte James Bond i svingene både på opp- og nedtur.