Dubai – VR style…


Bare for å ha fått understreket; dette er slettes ikke et «buhu, synd på meg som ikke kan reise»-innlegg, da jeg er fullstendig klar over at jeg, mht Covid-19 har vært særdeles priviligert, med trygg jobb og med en familie og vennekrets som sålangt har vært forskånet for smitte. MEN, i og med jeg til vanlig bruker stort sett alt av disponibel inntekt til reising, finnes det et lite, undertrykket egosenter i hjernen som desperat ønsker seg langt vekk fra kulde og snø….

Med en juleferie som måtte bookes om til en sommerferie og som nå trues med en ny ombooking pga treg vaksineutrulling, kan det fort ta 6+ måneder før man igjen kan få bruk for passet, så da er det bare å innfinne seg med sitasjonen og forsøke å finne strategier for å mestre tilværelsen … og da har vi kommet til innleggets kjerne…

Podens julegavecash-fangst ble i januar brukt på Quest VR-briller og her om dagen så fant jeg ut at disse brillene definitivt kan brukes til mer enn pubertal gaming. Først forsøkte jeg meg på en fitness app med boksing, hvor en 10 min økt førte til stølhet i 3 dager, noe som kanskje sier mer om mitt nåværende fitness-nivå, men nuvel…

Jeg ramlet også over en reiseapp og vipps kunne jeg spankulere rundt på Machu Piccu og beundre de optiske illusjonene på Taj Mahal. Men, siden jeg vanligvis befinner meg i Dubai på denne tiden av året, så endte jeg opp, liggende på stuegulvet med en viftrovn rett i fleisen, mens jeg i VR-verden beundret Burj Khalifa og Dubai Fountains.

Patetisk? Kanskje…, men det funket iallfall til en viss grad. Reiselengdelen ble for en stakkars stund redusert og, hey, sleng på noen flere beach temas, litt kunstig sol, bølgeskvulp og et glass rosé med isbiter og jeg kunne definitivt tilbragt en god i både miljøvennlige og virusfrie VR-omgivelser..

 

 

Idyll med ull – i grisekalde omgivelser


Frossenpinn som jeg er, har jeg alltid flyktet sørover når gradestokken truer med blå farge. Men, med en Covid-19 som standhaftig knuger seg fast og påvirker våre mobilitetsvaner, gjør jeg selvfølgelig mitt og holder meg hjemme. Først så jeg for meg noen vintermåneder innendørs med vifteovnen på fanget, men så i et blaff av løsningsorientering, valgte jeg å investere en liten formue i ullklær og det gjorde virkelig noe med viljen til å bevege seg utenfor døra.

Etter noen traumatiske opplevelser med klørike ullklær, som fikk en til å klore på seg grove sår, i min pure ungdom, så har jeg skydd ull som pesten de siste 30 årene. Men, to ting har jeg oppdaget i 20/20-sesongen… 1. dagens ull kan slettes ikke sammenlignes med ull på 70/80-tallet og 2. flere lag ull er virkelig en innertier når man beveger seg ute i et to-sifret antall minusgrader.

Nuvel, dagens utfart gikk til Skallevoll- og Ringshaugstranda i Tønsberg og maken til instant lykkeboost skal man lete lenge etter. Jeg mener, hvem klarer å være sur og muggen når alt man passerer er et eget kunstverk laget av de medt kreative isguder? Heretter skal jeg virkelig forsøke å karre meg ut i sola for litt sårt etterlengtet D-vitamin og enda mer sårt etterlengtet natur-estetikk på daglig basis. For å gjøre litt om på et kjent uttrykk… «Det finnes virkelig dårlig vær, men heldigvis også et fantastisk utvalg av varme og vanntette klær…».