Baby-steps til friluftshelt

Det siste året har vært et realt annerledesår hvor vi virkelig har fått kjent på frustrasjon over nedstenging og manglende utenlandsreiser. Men, det har også for egen del ført noe godt med seg; jeg har virkelig fått øynene opp for det fantastiske landet vi tross alt bor i.

Med et hederlig unntak av en Besseggen-tur for 10 år siden, var fasiten før fjorårets sommer 0 høydemeter i den norske fjellheimen de siste 25 årene. Etter en oppvarmingstur til Gaustatoppen sent i juni fikk jeg imidlertid et skikkelig kick og i august hadde jeg gjennomført 3 turer til Gaustatoppen, en runde over Besseggen, Preikestolen og Flørlitrappene, samt kravling opp til fossefall i Geiranger.

Dette året ser det nok en gang ut til at utelamdsreiser må settes på hold, så da blir backup’en en tur opp på Galhøpiggen, nok et par turer opp Gaustatoppen og (ikke minst) sove ute i telt. Byjente som jeg er gar jeg faktisk aldri sovet ute i telt, men det håper jeg det blir en endring på i år. Popup-telt, comfy liggeunderlag, stormkjøkken og sovepose er kjøp inn, men feig som jeg er må jeg ta overgangen fra myk seng i varmt rom til mindre mykt liggeunderlag i kjølig luft litt gradvis. Derfor har jeg dermed slått opp teltet i stua og har planer om å tilbringe noen netter her, før heg forflytter meg ut på en litt kjølig terrasse. Etter dette burde jeg være klar for «the real deal», håper jeg….

Frisbeegolf for Dummies

Uansett alder så skal det ikke så veldig mye til før konkurranseinstinktet mitt kicker inn på høygir. Siden Covid-19 torpederte alle planer om ferie i 30 graders omgivelser, ble alternativet denne Påsken toppturer i Sandefjord Kommune samt innkjøp av et frisbeegolfsett for nybegynnere (til kun 250 kr).

Den som trodde at en runde med frisbeegolf var enkelt, burde ta seg en runde på banen oppe i Bugården i Sandefjord. Kjæresten og jeg var ganske så fornøyde med oss selv etter å ha tatt noe prøvekast på fotballfeltet bak friidrettsbanen, men vi ble raskt jekket ned da vi innså at selve banen jo inneholdt pokker i meg så mange hindre. Etter å ha satt meg fast i noen busker allerede på første hull og snublet i en rot, som resulterte i et lite grasiøst fall, var det en definitivt mer ydmyk førstegangs-frisbeegolfer som hakket seg videre mellom stein, røtter, knauser og trær de 18 hullene banen inneholdt.

 

Det som skiller oss med et litt overutviklet konkurranseinstinkt fra andre velfungerende mennesket, er at der normalutgaven velger å safe, går idioten (les: meg) «all in» og satser på det spektakulære – noe som sjelden lykkes da ferdighetene ikke står helt i stil.

Men, 18 hull senere og noen ekstra turer ute i skog og mark underveis, nailet jeg i det minste det siste hullet og vipps var tidligere tabber glemt og et ønske om en kraftig utvidelse av antall disker vekket.

Med tanke på den lave startkostnaden på disker, samt at banene er kostnadsfrie, er virkelig frisbeegolf en innertier for hele familien. Denne skrotten er iallfall hektet, så nå skal Youtube-videoer studeres og regler læres slik at neste runde i skogen forhåpentligvis får en litt lavere tre/busk-faktor.