Sabotørstien på Rjukan – Off-Road Version


Sabotørstien er navnet på deler av ruten norske motstandsmenn tok en kald vinternatt under 2. verdenskrig da de skulle sprenge tungtvannsfabrikken på Rjukan for å forhindre at nazistene kunne bruke det i sitt atomvåpenprogram.

Skal man gå denne turen til fots, er det nok et stalltips å gå fra juli og utover, når snøen med sikkerhet har stukket halen mellom bena for sesongen. Vi klarte midlertid ikke å vente på sommeren, så allerede helgen etter 17. mai bestemte vi oss for å gjøre et forsøk.

Vi var heldige og hadde to biler til disp, så vi parkerte den ene på parkeringsplassen til Norsk Industriarbeidermuseum (stiens sluttpunkt aka Vemork) og kjørte så opp til Rjukan Fjellstue (stiens startpunkt) med den andre. Vi tabbet oss riktignok ut da vi skulle sette igjen den ene bilen ved Norsk Industriarbeidermuseum (skylder på ikke-eksisterende lokalkunnskap). Helt nede ved veien var det en stor parkeringsplass som vi klarte å overse. Isteden fortsatte vi oppover den smale veien til selve muséet og klarte utrolig nok å overse et skilt som sa at parkering på toppen var forbudt uten spesiell avtale (noe vi jo ikke hadde). Lykkelig uvitende om regelbruddet forlot vi én bil på toppen og satte kursen mot rutens startpunkt som er Rjukan Fjellstue. Her er det også en romslig parkeringsplass og man betaler avgift på kr 100 ved å vippse til et nummer tydelig opplyst på plassen.

Har man ikke luksusen med to biler, er det også mulig å sette bilen på Norsk Industriarbeidermuseum og ta lokal buss opp til Fjellstua.

Fra Rjukan Fjellstue la vi i vei med godt mot langs en grusvei med relativ stiv stigning. Vi fikk imidlertid første slag i trynet før vi hadde rundet kilometeren. Plutselig mistet vi stien helt pga sne og vann og var i ferd med å gi opp og snu da et aldri så lite mirakel kom gående vår vei i form av selveste eieren av Sabotørhytta, som også har gjennomført utallige guidede turer av Sabotørstien. Vår reddende engel loset oss trygt over det sne/vannkledde området og tilbake på stien. Før vi skilte lag, fikk vi også tips om at det var mye snø langs stien oppe i dalen og at vi burde ta en alternativ rute over myra.

Dette viste seg å være et top-notch tips, for på toppen, i starten av dalen, ble vi møtt av massive snømasser. Vi gikk dermed for den alternative ruten. Problemet var bare at vi begge er litt veiinstruksjonsutfordret og klarte å bomme litt på ruta. Dette førte oss opp i et uføre av våt myr, plumping i elv og klissvåte sko fylt med isvann allerede etter 2,5 km (total lengde på turen skal være på ca 8 km). Heldigvis slapp vi unna det versre regnværet Yr hadde lovet oss, temperaturen var ikke altfor ille 7-8 grader og vi var dekket i ull og vanntett utstyr fra topp til tå, så vi klarte å holde på varmen….iallfall en stund.

Da vi begynte å pushe 4 km, var det ikke lenger mulig å karre seg videre på snøfritt område pga tett kratt og stri elv. Vi hadde da to valg: ta sjansen på å karre oss videre i snøen, eller gi opp og returnere til start. Eller, det var vel igrunnen ikke et reelt valg; vi SKULLE fremover! For å komme frem til snøen, måtte vi hoppe fra buskkledd sten til sten over elven. Allerede på hoppkanten (les: før første sten uti elven) gikk jeg på en smell. Jeg hadde kavet meg ned en litt bratt kolle dekket i snø og skulle til å galant hoppe over første del av elven til en sten midt i. Ved siste steg, gikk jeg imidlertid rett gjennom ca 1 meter med snø og plutselig befant den ene foten seg i iskaldt elvevann opp til kneet. Etter noen sekunders bearbeiding av sjokk og kulde, fikk jeg halt meg opp på steinen og klarte å forsere resten av elven uten flere insidenter.

Så var det å ta fatt på det som senere skulle vise seg å være 1,5 km med dyp og råtten snø, med innlagte fallgruver i form av vannhull. Vi forsøkte etter beste evne å gjøre oss så lette som mulig og balansere på snøoverflaten, men det gikk jo selvfølgelig åt skogen. For ca hvert fjerde skritt vi tok, gikk vi gjennom den råtne snøen helt opp til hofta og det var regelrett bingo hvorvidt foten endte opp på fast grunn eller i iskaldt vann.  Etter ca en times kaving gjennom snøen, hvor vi ikke engang var sikre på om vi var på rett vei (mobilkart ga oss liksom bare en generell idé), var jeg helt tom for krefter og var i ferd med å ta en pause med vann og energibar midt i snøen. Da JJ ropte et stykke fremme at vi straks var klar av snøen, klarte jeg imidlertid å mobilisere nok krefter til ca 10 ytterligere hoftetråkk gjennom snøen, kreker meg ugalant men sikkert over elven på glatte stener og over på trygg, snøfri grunn.

Etter en kjapp 10 min rast hvor vi også fikk vridd mesteparten av isvannet ut av sokkene, kunne vi ta fatt på parademarsjen ned mot Vemork. Denne kunne blitt atskillig mer strabasiøs hadde det ikke vært for vår reddende engel fra tidligere som har startet å rydde stien for nedblåste trær etter en hard vintersesong (klatring over trær var ikke helt innafor akkurat på dette tidspunktet på turen).

Det var med stor andakt vi begynte å nærme oss Vemork og tankene gikk til gjengen som en  natt i feb 1943 hadde sneket seg nedover samme rute for å forhindre at nazistene fikk tak i det atomvåpen-kritiske tungtvannet. Nå skal jeg overhode ikke sammenligne vår byrotte—tur med heltedåden de kara var gjennom, men etter den utmattede ferden vi hadde hatt, fikk vi liksom enda mer respekt for gutta.

Langs Sabotørstien er det satt opp flere informasjonsposter og man passerer også Sabotørhytta på veien (riktignok i en ny utgave, da den gamle ble flyttet av faren til nåværende eier da han ikke likte lokasjoneb). Her er det også mulig å booke overnatting. Siden vi tok en alternativ rute, bommet vi på både hytta og to informasjonsposter (den ene så vi riktignok på avstand, men hadde ikke krefter nok til å forsere ytterligere snømengder for å nå bort til den).

Stien nedover mot Vemork er relativ bratt og med stivfrosne tær, ble også dette en liten utfordring, men endelig var vi ferdige med bratte skogstier og var over på trapper ned mot hovedveien. Nede på veien er det litt over en km ned til parkeringsplassen nedenfor Norsk Industriarbeidermuseum. På dette tidspunktet ble vi klar over at vi hadde bommet på valg av parkeringsplass og ikke nok med at vi denne gangen så skilter med beskjed om at det ikke var lov å parkere på toppen, vi måtte pokker i meg også kreke oss opp den eviglange bakken for å finne ut om vi hadde blitt tauet bort eller fått bot. Heldigvis var det ingen som hadde brydd seg med oss, så vi kunne trygt kaste oss inn i bilen og snike oss nedover igjen.

Hvis noen skulle lure på om jeg har lyst til å begi meg ut på Sabotørstien igjen…JAAAA. Men, jeg tror at neste gang blir litt senere på året, når snøfri sti er garantert. Mulig det også blir en overnatting i sabotørhytta…