Magisk tur til Galdhøpiggen


Med sine 2469 meter over havet innehar Galdhøpiggen tittelen “Nord-Europas høyeste fjell” og er med det selvfølgelig et yndet mål for fjellgeiter-in-spe.

Årets tur ble booket inn allerede i april, mens optimismen fortsatt var på topp i forhold til pandemien og hvor vi var lykkelig uvitende om Delta-viruset og dets trussel mot en snarlig gjenåpning. Vi hadde dermed trodd at vi kom til å forsere den beryktede “Styggebrean” i godt internasjonalt selskap, men grunnet nevnte virus sin innmarsj, ble det en helnorsk gruppe som labbet i vei fra Juvasshytta en sensommerdag.

Men, for å ta det hele fra starten… Kl 8 en fredags ettermiddag i midten av august, satte jeg og ei venninne kursen fra Sandefjord mot Juvasshytta i Lom. En liten strek i regningen i forhold til turen vi så lenge hadde gledet oss til, var at vår andre vaksinedose hadde blitt fremskyndet med 5 uker, så det var relativt nystukket (dagen før) og med milde bivirkninger i form av lett feber og hodepine vi tok fatt på den 6,5 timer lange bilturen. Med noen stopp på veien for påfyll av mat/drikke og paracet/ibux, kom vi frem til Juvasshytta på kvelden og slitne, men forventningsfulle tok vi kvelden tidlig for å være opplagte til morgendagens topptur.

Lørdagen våknet jeg med fortsatt feber, samt hovne lymfekjertler, så etter en tidlig frokost, ble det nok en solid dose med paracet og ibux før vi møtte opp ved klatreveggen kl 08:30 for informasjon og utdeling av seler til brevandringen. En bivirknings-befengt kropp ble imidlertid fort glemt da vi så det fantastiske været som skulle følge oss på turen. Strålende solskinn og helt vindstille er jo ikke å forakte. 3 unge, men solide breførere ga ca 100 spente vandrere en rask introduksjon, samt delte ut seler og så begynte vi på første etappe av turen, som var ca 2,8 km med lett stigning frem til breen.

Ved starten av breen ble det en ca 30 min pause mens breførerne forberedte taulagene som skulle vandre over breen. Heldige meg havnet i et tau uten noen verken foran eller bak meg, noe som ga ganske så løse tau til personene foran og bak. Med andre ord, jeg hadde havnet i kjempetrøbbel hvis jeg hadde tråkket gjennom breen (les: gått gjennom til halsen isteden for til kneet, som man ideelt sikter på ved å ha et passe spent tau mellom deltakerne i tautoget). Turen over breen tok ca 50 minutter og med høy solfaktor ble følgets juniorer pålagt solbriller før vi startet. Voksne ble overlatt til eget valg, men solbriller viste seg å være det smarte valget. Underveis så vi solide sprekker i breen i det fjerne og den ene breføreren kunne fortelle at uken før hadde en deltaker tråkket gjennom breen helt til halsen, noe som virkelig motiverte oss til å fokusere på å holde oss på stien.

Da vi nådde slutten av breen, ble vi møtt av en liten stigning på litt sleip ur, noe som selvfølgelig kan være en utfordring når man går i et taulag på ca 40 stk, men etter 100m klatring, kunne vi endelig løsrive oss fra tauet og ta en ørliten pause før siste stigning mot toppen. Her innvilget vi oss en aldri så liten ekstra utsikts-pause, slik at vi virkelig kunne beundre den fantastiske naturen rundt oss.

Turen oppover til toppen var individuell (0,5-1 time), hvor vi fikk kun et tidspunkt når vi skulle være tilbake ved breen igjen. For egen del var det helt greit, for nå merket jeg virkelig at kroppen ikke spilte på lag. Stigningen til Galdhøpiggen fra Juvasshytta er jo i utgangspunktet ikke all verden – kun ca 600 høydemeter, og tempoet var relativt sedat. Allikevel lå pulsen min på i snitt 30 slag høyere enn ved de to oppstigningene til Gaustatoppen (ca 700 høydemeter) i juli. Det ble med andre ord en tøff tur opp til toppen, men å gi seg så nær målet, var selvfølgelig aldri en opsjon. Topp skulle nås og nytes og bilde skulle tas. Etter å ha helt ut 1,5 liter varmt vann til kakao fra termosen på veien, og således kvittet meg med ditto 1,5 kg vekt, så klarte jeg til slutt å karre meg til toppen.

På toppen tok vi kun en kjapp rast på 10 min, før vi startet på veien nedover – livredde for å miste tidsfristen for møtet ved breen, da nedstigningen var rimelig luftig og høydeskrekkfaktoren høy. Jeg fant også ut på veien at Hoka fjellstøvler er fantastisk komfortable i fjellterreng, men er fullstendig ubrukelige på snødekt terreng. Ikke så god følelse å skli og havne på rattata med rimelig bratte stup på hver side, men heldigvis sklei jeg i riktig retning og endte kun opp med såret stolthet, litt ømt halebein og en håndledds-forstuing.


Som dere kanskje har forstått, nedstigningen fra toppen og ned til breen var preget av et høyt spennings- og ditto adrenalinnivå, men da vi var trygd tilbake ved starten av breen var resten av turen en ren solskinnsfylt parademarsj. Vi klarte å komme med på den første taulaget over breen igjen og var tilbake på Juvasshytta over en time før resten av følget.

Vi klarte å karre oss inn på den første middags-seat’ingen kl 18, og nydelig tomatsuppe til forrett, lammestek til middag, dessertbuffet, samt en flaske vin på delings virket helt innenfor etter dagens anstrengelser. Med en ny visitt av lett feber, virket det også helt innfor å ta kvelden klokken 20.

Så for å oppsummere; en helt magisk tur (selv i lett feberrus), i strålende solskinn og med særdeles god stemning. Neste år er planen å forsere Glittertind…

Eventyrsteming i Aurlandsdalen


Ingenting slår ferie i Norge når værgudene har tatt seg sammen og viser seg fra sin aller beste side. Det er bare så synd at man ikke kan planlegge med godt vær i den norske fjellheimen i juli, men på den annen side, usikkerheten får oss i det minste til å verdsette godvær desto mer når det dukker opp.

Sommerens vandretur gjennom Aurlandsdalen kunne like så godt ha startet med «Det var en gang…», for her var eventyrfaktoren høy fra start til slutt, i likhet med stemningen. Aurlandsdalen fra Aurland til Hol er en av de gamle ferdselsårene mellom vest- og østlandet og ble tidligere brukt som gårdsvei, stølsvei og senere som turvei.

Dagen startet tidlig med en shuttlebuss fra Aurland ca kl 8 og ca 50 min senere ble vi satt av ved Østerbø turisthytte, som var starten for turen. Det er mulig å starte allerede på Finse og bruke 3 dager på den nærmere 60km lange turen, men vi nøyde oss med turen fra Østerbø til Vassbygdi på snaue 19 km.

De første par km er relativt lettgåtte, men så kommer det overraskende mange innslag av motbakker til å være en tur med 700 m dropp fra start til slutt. Her kan det med andre ord være greit å gå ut rolig og bare nyte den fantastiske utsikten underveis.


Etter en stund kommer man til et veiskille, hvor man kan velge å holde seg på stien langs elven eller ta en alternativ, luftigere rute via Bjørnestien (med et raust antall ekstra høydemetere). Da jeg syntes at nåværende rute var kupert nok, valgte vi å holde oss til den.

Flere steder på veien er det muligheter for noen avstikkere. Vi kom plutselig over et skilt som viste både «hengebro» og «toalett», og da vi ikke hadde forventet noen av delene, måtte vi jo sjekke det ut. Vi nøyde oss bare med å beskue utedoen, som jo er et fantastisk tilbud til fjellgåere, men hengebrua måtte testes ut (selv om det var med lett skjelvende ben).

Vi tok også en avstikker til Vetlahelvete, en jettegryte med stor underholdningsverdi, som er vel verdt den drøye 500m omveien.

Etter ca 10 km var tiden inne for en aldri så liten rast og rasteplassen var jo intet annet enn magisk; riktignok 1 meter fra stupet, men med en fantastisk utsikt.

Så bar det videre, og med stekende sol og solide 30 grader, angret vi bittert på at vi ikke hadde tatt med oss badetøy der vi med relativt svett lugg passerte medvandrere som avkjølte seg i det kalde vannet. En annen “lesson learned” på turen var å ha med seg mer vann fra start, for vi fant ikke noe egnet sted å fylle vannflasken før etter 12-13 km og da hadde den vært tom en stund.

Noen smale passasjer og et solid kupert parti senere får vi øye på en gammel gård langt der oppe – et skikkelig “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”-sted. Jeg må innrømme at jeg ble litt lang i maska da det viste seg at vi skulle klatre helt dit opp, men det gikk overraskende greit å karre seg oppover og rett før den gamle gården, så var det god tilgang på deilig, kaldt drikkevann rett fra foss.


Gården Sinjarheim ble forlatt i 1922, men ble brukt som fjellgård frem til 1964.


Resten av turen gikk stort sett kraftig nedover, så her var det om å gjøre å holde balansen og ikke skli på de tørre jordmassene. I forhold til de første 3/4 av turen var vel ikke dette partiet direkte spennende, men det kan jo ha noe med at beina begynte å bli en smule signe.

Vips så var vi nede i Vassbygdi, som stort sett bare består av et busstopp, og min gamle, trofaste Garmin-klokke viste at vi hadde brukt 5 timer og 20 minutter på turen gjennom dalen. Da syntes vi at vi hadde fortjent en øl mens vi ventet på bussen.