Følelsen når man mot alle odds velger jogging i kaldt regn fremfor sofaen…

Tidligere i dag på jobben, sittende krokbøyd over laptop’en med vondt i magen, tenkte jeg at i dag kunne ikke 10 ville hester fått meg ut i de mørke, kalde og (ikke minst) regnfulle bakkene i Marumskogen med Sportsjentene. Stor var derfor overraskelsen da jeg få timer senere befant meg akkurat der.

Nå skal jeg overhodet ikke skryte på meg en høydare av en treningsøkt, med hold etter 1 km og hele 54% av tiden i sone 5, men jeg fikk da karret meg gjennom de snaue 6 km med verdigheten relativt i behold. Er ikke verre enn at jeg gir meg selv en aldri så liten klapp på skulderen for det…

Kvinnelig toppleder = omsorgssvikt per definisjon?

I 2018 var den kvinnelige andelen av toppledere i de største norske selskapene på tragiske 6,6%. 9. november hadde Anita Krohn Traaseth en kronikk i Aftenposten hvor hun kom med noen råd til fremtidige kvinnelige lederspirer, blant annet viktigheten av et balansert samarbeid med partner på hjemmebane og hvordan barn ikke har vondt av å ikke være kontinuerlig i sentrum. Kronikken inneholdt i grunnen ikke så veldig kontroversielle uttalelser, men det at Traaseth våget å bruke uttrykket “lut og kaldt vann” om barn i den betydning at de godt kunne smøre matpakken eller komme seg på trening selv, førte imidlertid til at det tok fyr i toppen hos overtolkende bedrevitere og Traaseth ble sporenstreks implisitt stemplet som “en dårlig mor som bedrev omsorgssvikt”, som i innlegget på NRK Ytring;  “Overklassens omsorgssvikt” fra Eystein Victor Våpenstad, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Her kommer han blant annet med følgende “stjerne”-uttalelse: «Traaseth skriver om en type omsorgssvikt som vi finner i denne type overklasse. Hun beskriver det vi kan kalle en mishandling av barn som barnevernet kan forhindre, men som barnevernet dessverre ofte ikke når frem til»

Det er vanskelig å tolke innlegget fra Våpenstad som annet enn kritikk av kvinnelige toppledere, som han tydeligvis mener per definisjon bedriver omsorgssvikt ovenfor sine barn. Innlegget hans vakte, ikke overraskende, en del motreaksjoner og ble senere slettet fra NRK. Blant annet hadde Traaseth sin datter et bra innlegg i Dagens Næringsliv, hvor hun forsvarte moren og samtidig gikk til angrep på Våpenstads sine antivariske holdninger.

På lørdag skrev Våpenstad nok et innlegg i Aftenposten, hvor han hevet at han både var feilsitert og pålagt holdninger han ikke hadde og at han slettes ikke var imot likestilling, men at han fokuserte på barnets behov.

Dette var kort fortalt hva debatten har dreiet seg om de siste par ukene og selv om det er skrevet såpass mye om saken at min mening strengt tatt ikke er nødvendig, så stopper det jo ikke meg fra å kaste den inn allikevel….

Det å fokusere på barnets behov er jeg enig med Våpenstad i, men der stopper stort sett alt av enighet. Som barnepsykolog burde han vite at “barnets behov” er forskjellig fra barn til barn og at det ikke er nødvendigvis er noen korrelasjon mellom tid med barnet og hvorvidt dets behov blir dekket. Barn har ulike behov og foreldre har ulike forutsetninger for å dekke disse og dette er uavhengig av hva slags type jobb de har. Det finnes foreldre som er sammen med barna sine omtrent hele tiden, men som ikke klarer å dekke dets behov og det finnes foreldre som klarer å dekke dem i tillegg til å ha krevende jobber. Med andre ord, her finnes ingen fasitsvar; omsorgssvikt skjer i alle samfunnslag og det å anta at kausaliteten ligger i kvinners innsats i arbeidslivet er intet annet enn provoserende. Det som provoserer mest med Våpenstad sitt innlegg er at uansett hvor mye han sier han er for likestilling og for kvinner i arbeidslivet, så har jeg liten tro på at han ville ha skrevet et tilsvarende innlegg som motsvar til en mann.

Traaseth fokuserte i sitt innlegg blant annet på vikigheten av godt samarbeid på hjemmebane. Samarbeider man godt og planlegger bra, så kan familielivet gå som smurt selv om begge foreldrene har krevende jobber. Her gjelder det å inngå kompromisser som gjør at man får unnagjort det man skal samtidig som at en foreldrene alltid er tilgjengelig for barna. Livet som toppleder er tøft og det vil bli vanskelig (om ikke umulig) hvis man også har egne krav/krav fra andre om at man i tillegg skal være verdens beste husmor, lage verdens beste hjemmelagede mat, være verdens beste til å følge opp barn og for all del ikke kreve noe av en partner som tross alt har en viktig jobb. En ting er imidlertid sikkert; “mother shaming” er ikke løsningen på noen ting; er det noe de fleste mødre har nok av så er det nemlig dårlig samvittighet for alt og alle…

Gogging under solen

Etter en uke i magetrøbbelets tegn (sjarmen med tarmen, my ass…), med både snø, regn og mørke på utsiden, har naturlig nok treningsmotivasjonen vært helt i kjelleren. Jeg har klart å vralte meg gjennom en 5km med joggelignende bevegelser og en liten time med gogging på tredemølle, men ellers har sofaen vært king denne uken.

Men i dag skjedde det noe ganske utrolig… Jeg kikket ut vinduet i dag morges og så noe så sjeldent som et lite solglimt! Her var det ingen tid å miste, men bare å kaste seg opp i noen treningsklær og komme seg ut. Det ble imidlertid med 5km gogging, men med en sårt tiltrengt D-vitamindose fra solen som en etterlengtet bonus. Måtte det bare vare…

Her kommer vinteren – her kommer den kalde, fine tida…

Yeah right; Det eneste som vekker varme følelser i tittelen over er det legendariske bandet bak låta «Her kommer vinteren», Jokke & Valentinerne. Som dere kanskje skjønner, her kommer det ikke en hymne til snø og kulde, men snarere en meningsytring som drar seg mer mot edder samt galle-kategorien… Her skal det smelle!

Har jeg nevnt hvor glad jeg er i snømåking?

Årets første dag med ordentlig ufyselig snøvær startet så fint med at jeg forsov meg og ikke våknet før 06:55, én time senere enn idealtiden. Så kikket jeg ut vinduet og registrerte at håpet om å ta rennafart ut av garasjen og ut på veien Uten å måtte måke kunne jeg bare glemme, så her var det bare å pakke seg inn i flere lag av det varmeste jeg kunne finne og gå løs på den ca 200m2 gårdsplassen (gjett om jeg drømmer om garasje rett inntil veien…).

En snau time senere begynte jeg endelig å se enden på måkingen, så da mistet jeg selvfølgelig en av de splitter nye AirPod’sa i snøen og måtte krabbe rundt i halvmørket for å lete etter en liten hvit sak i et hav av hvit sne. Utrolig nok fant jeg den etter ca 10 min, så da var det akkurat nok tid til en kjapp dusj, dytte pode avgårde til skole og komme meg avsted til jobb.

På en isglatt parkeringsplass holdt jeg på å seile rett inn i en atskillig dyrere bil enn min egen før jeg fikk sklidd meg inn til en slags «parkering». Gikk ut av bilen og rett over i en real snørring med pc-veske og en pose med Julebrus i hendene, noe som ikke akkurat førte til et kontrollert fall. Med andre ord, en perfekt start på arbeidsdagen…

Da jeg skulle hjem, trengte jeg tre forsøk på å komme meg opp den lille bakken fra parkeringsplassen på jobben grunnet null grep (og jada… skifta til vinterdekk for over en måned siden). Klarte på mirakuløst vis å komme meg hjem uten flere insidenter og opparbeidet meg på veien en motivasjon på størrelse med antall varmegrader når det gjaldt  kveldens planlagte treningsøkt med Sportsjentene i ankelhøy snø i Marum. Jeg landet på å fornekte snøen en stund til og endte isteden opp med en rolig økt på tredemølla isteden, så får jeg heller ha en forsiktig tilnærming til hele løpe-i-snøvær-konseptet. For å si det slik; ikke ti ville hester ville klart å få meg ut i kulda her jeg nå ligger på sofaen med 2 pledd og en vifteovn 30cm unna….

Løpemotivasjon på sparebluss (#WinterIsComing)

M
Løpejentene

Enkelte dager sitter det langt inne å klare og karre seg opp av sofaen til fordel for en kvelds-løpeøkt. I kveld satt det såpass langt inne at jeg fortsatt gir meg selv imaginære klapper på skulderen for at jeg ikke bare ble liggende under teppet på sofaen foran en varmeovn på full guffe.

Kalenderen viser november og etter en ukes tid med isskraping på bil om morgenen (note to self: husk nå for pokker å parkere bilen i garasjen, noe jeg nok en gang klarte å glemme i kveld), kom i dag (dessverre) årets første snøfall. Liksom bare for å gni det inn, så ble jeg vekket av en telefon fra Dubai hvor en kollega såvidt rakk å nevne 28 varmegrader før jeg fikk øye på det deprimerende hvite snøteppet på utsiden av vinduet. Alt annet enn en god start på dagen, med andre ord.

Etter mer eller mindre en dag i hutringens tegn, måtte jeg ta meg en varm dusj etter jobb bare for å få i meg varmen. Jeg rakk såvidt en liten power-nap på sofaen før jeg måtte rive meg løs fra den behagelige varmen under teppet og ikle meg superundertøy, vinter-tights, fleecegenser, vinter-løpejakke, lue, buff, votter og hodelykt for dagens løpeøkt med Sportsjentene. Når jeg ved 0-1 grad allerede er på 2 lag med benklær og 3 lag med overdeler, lurer jeg litt på hvordan jeg skal overleve -10, men den tid den sorg.

Det var en imponerende størrelse på den gjengen, alt fra gogge-nivå til kjapp 10km-nivå, som stilte på trening for en økt i mørke, vindfulle bakker i skogen i kveld og hadde det ikke vært for dem, skal jeg love  at denna kroppen hadde forblitt under teppet på sofaen med en kopp kakao…. Nå i ettertid føler jeg meg imidlertid som Queen of the World!

Vestfold Idrettsgalla – feiring av regionale idrettshelter og en still-going 100-åring

I går ble Vestfold Idrettsgalla, en festaften for å hedre både gamle og unge i rampelyset, samt dem som gjør det mulig for dem å være der, arrangert på Oslofjord Convention Center. I år er det også 100 år siden Vestfold Idrettskrets, et arbeidssted jeg hadde et lite gjestespill på rett etter videregående, ble stiftet og kveldens jubilant viste seg virkelig fra sin beste side.

I tillegg til en fortreffelig trerettersmeny (servert med den største profesjonalitet og med logistisk presisjon, noe som ikke er en smal sak når nærmere 500 personer skal fores samtidig med varmmat), var det flere underholdningsinnslag fra lokal ungdomsaktører som gjorde en kjempeinnsats. Det gjorde også kveldens konferansier, Kjetil Andre Aamodt, som med en humoristisk undertone holdt tidsskjemaet på en glimrende måte.

Men, kveldens hovedaktivitet var selvfølgelig heder og ære, samt utmerkelser i fleng, til mange av fylkets utøvere, støtteapparat og ildsjeler. Det er lett å ta for gitt alle de som, uten vederlag,  jobber dag ut og dag inn for klubben sin, så det er veldig fint at disse også kan hedres for den fantastiske jobben de gjør. I et samfunn hvor dugnadsånden forvitrer mer og mer, er det disse ildsjelene som sørger for at alt går rundt og at både breddeidrett og toppidrett kan drives.

Så, gratulerer så mye til alle vinnere og nominerte og en stor takk til alle som jobber for et allsidig idretts-Norge.

Fra morgen-is-furt til (iallfall en imaginær) bakkespurt

Vanligvis er jeg ikke spesielt morgengretten av meg, men et «hederlig» unntak er hvis jeg blir møtt av en nediset bil om morgenen. Nå skal det sies at da jeg har en trippelgarasje, så burde dette være en rent teoretisk problemstilling, men det viser seg gang på gang at det å måtte gå ut av bilen og åpne garasjedøra blir en for stor oppgave og således også i kveld…

En litt dårlig start på dagen der altså, men i det minste har vi pga vintertid fått litt lysere morgener og det er jo vanskelig å tviholde på et dårlig humør når man blir møtt av dette synet når jeg parkerer på jobb.

I kveld var det tid for nok en treningsøkt med Sportsjentene og jeg innrømmer glatt at hadde det ikke vært for dem, hadde denne stumpen forblitt i sofaen i dag. Kulde og mørke er merkelig nok ikke så supermotiverende, men å møte 40-50 andre spreke damer er imidlertid det. Jeg pakket derfor på meg 3 lag på overkroppen, vinterbukse, ullsokker, lue, votter og hodelykt og kom meg avsted. Etter forrige ukes mestringsfølelse, følte jeg meg relativt klar til å ta fatt på de 12 voksne bakkene på runden, men der skulle jeg få meg en aldri så liten overraskelse, gitt…

Etter en snau km tenkte jeg at dette jo gikk litt fortere en vanlig og da jeg kastet et blikk på klokka så jeg at, joda.., ca 1 min raskere per km i forhold til sist gang, så her var det bare å henge på. Jeg klarte å holde meg sammen med de fremste i feltet de snaue 6 km, men noe lavpulstrening var det ikke akkurat. Nok en gang lå jeg på teoretisk makspuls og ved endt økt fortalte klokka meg (og forsåvidt også lårene) at her var det på tide å hvile i 40(!) timer. Underveis hadde også både superundertøy og fleece sneket seg atskillige cm oppover, så ved endt økt hadde jeg et antrekk (riktignok under løpejakken) som nok ikke hadde passert det nye klesreglementet på SATS og resultatet var et 15 cm bredt  rødt «belte» grunnet kuldesjokk på sart hud (som forøvrig gjorde seg veldig gjeldende i dusjen etterpå).

Selv om økten ble litt hardere enn forventet, er det jo ikke noen tvil om at jeg trengte det, så nå ligger jeg ganske så fornøyd med meg selv på sofaen uten å orke og tenke på at jeg burde sette bilen inn i garasjen så jeg slipper å skrape den i morgen tidlig. Vel, den tid den sorg…

En tid for alt…

Religiøse med full kontroll over Bibelens ord, har muligens allerede memorert Ecclesiastes 3, mens ateistene blant oss (over en viss alder må vite), sannsynligvis kjenner dens innhold kun gjennom den udødelige filmen Footloose fra 1984… Jeg snakker selvfølgelig om «A time for everything»:

»There is a time for everything,

and s season for every activity under the heavens:

a time to be born and a time to die,

a time to plant and a time to uproot,

a time to kill and a time to heal,

a time to tear down and a time to build,

a time to weep and a time to laugh,

a time to mourn and a time to dance….»

Ecclesiastes 3 består av en god del mer, men Footloose (og dermed også mitt 10-årige jeg), stoppet etter linjen om dansing. Å se denne passasjen lest opp av en ung Kevin Bacon, etterfulgt av et forrykende danseshow, var virkelig et sterkt øyeblikk for en prepubertal kropp!

Men, tilbake til poenget: Det finnes altså en tid for alt og i går var det en tid for å ha åpen dag på podens skole hvor trinnet kjørte Halloween-tema. Det var også en tid for å unnagjøre over 2000 skritt da vår salgs-stand var i 4.-etasje, mens alt av forsyninger måtte bæres opp fra kjelleretasjen. Gjett om det var en som var happy for at hun ikke stresset med å trene i forkant, men prioriterte å bake noen halloween-muffins (som det såvidt var tid til…).?

Det var også (en viss) tid for å storme hjem etter endt økt, skrelle av seg trappesvett tøy, kaste seg inn i dusjen, tre på seg Spandex og finstas og komme seg avgårde på bursdagsparty. Det viste seg forøvrig senere at det var definitivt en tid for retrett rundt midnatt og i dag er det definitivt en tid for å tasse rundt i pysjamasen og bare ta livet heeeelt med ro. Av og til er det å ikke ha noen planer den beste planen man kan ha…

Å julebrus og rom-com-filmer med din glede… (#OverhodetIkkeFlau)

Vi har vel alle våre triggere som får oss i julestemning. For noen er det hvit sne, julegater, “Jul i Skomakergata”, nøysommelig handel av julegaver, juleverksted, pepperkakebaking, “Donald og vennene hans”, “Tre nøtter til Askepott” og whatnots. For meg er det så enkelt som julebrus og muchy julerom-coms (dvs romatiske komedier med juletema og høy happy ending-faktor). For å ta julebrusen først; dere leste riktig…. i november og desember (eller, who am I kidding.., starter vel mer korrekt nok I slutten av oktober) reduseres inntaktet av Pepsi Max til fordel for julebrus. Men, ikke hvilken som helst julebrus.. Det må være Grans sukkerfri Julebrus på boks (ingen over, ingen på siden) og jeg har allerede bøttet nedpå en 2-3 sixpacks siden de kom på markedet for et par uker siden. Denne julebrus-cravingen starter opp hvert å i slutten av oktober og varer sånn ca til julaften. Da er det helt slutt og jeg rører ikke julebrusen før året etter.

Når det gjelder filmer, så er det fortsatt ingen som har klart å dytte “Love Actually” ned av toppen av julefilmtronen og den sparer jeg til tett oppunder jul. En god nummer to er en søtsuppe av en julefilm som heter “A Christmas Kiss”. Den er ikke å oppdrive i Norge, men jeg så den flere ganger da jeg hadde amerikansk Netflix og har endt opp med å bestille den fra Amazon. I fjor klatret “Juleprinsen” opp på pallen og etterlot filmer som “The Spirit of Christmas”, “Once Upon a Holiday”, “Julearven” og “A Wish for Christmas” og “Merry Kissmas” til en usikker skjebne som utfordrere. Dette er filmer jeg ser hvert år og selv på sikkert syvende året hulker jeg som en liten unge mot slutten av filmene (har muligens med tidligere nevnte SAD å gjøre, er jo tross alt mørketid…). Jo høyere legeroman-faktor jo bedre og julefilm-wise er det kvantitet som trumfer kvalitet…

Forrige helg pløyet jeg meg gjennom hele 3 Grans julebrusbokser og binget ikke mindre enn 4 julerom-coms, så her står julestemningen i taket for øyeblikket, til tross for grått og trist vær med 9 plussgrader ute. Jeg har sikkert 20 filmer til på vent, så dette tror jeg kommer til å bli en fin førjulstid.

 

 

 

Lotteri for plass i Berlin Marathon 2020

Da jeg begynte å slenge meg på marathon for ca 9 år siden, var det nok å gå inn på det enkelte maratons hjemmeside og registrere seg. Så også for min første deltagelse i Berlin Marathon i 2010.

Kun 2 år senere var sitsen derimot en annen. Oppmerksomheten rundt Abbott World Marathon Majors, som Berlin er en del av sammen med London, New York, Boston, Chicago og Tokyo, vokste i rekordfart og plasser til disse løpene ble raskt ganske så ettertraktet. Resultatet ble at de fleste av disse maratonene (med Boston som et hederlig unntak det det er ganske så vanskelig å sikre seg plass) begynte å innføre lotterier for å gjøre kampen om startplasser, for de som ikke var gode nok for direkte kvalifisering, så rettferdig som mulig.

I årets Berlin Marathon kjøpte vi oss tur via Springtime i Norge, noen som absolutt er et godt alternativ, men som allikevel blir noen lapper dyrere enn å få plass via lotteriet. Et tredje alternativ (fortsatt gitt at man ikke klarer å kvalifisere seg på tid) er  å kjøpe seg en charity-plass hvor man forplikter seg til å donere en viss sum til et godt formål i bytte for en startplass. Jeg gjorde det i New York og endte riktignok med å betale mesteparten selv, men allikevel var det billigere enn å kjøpe en plass via et reisebyrå (vel og merke var dollarkursen den gang på NOK 5,5).

Vel, tilbake til Berlin Marathon. Etter å ha karret til oss den gjeve (og ultrafete, sjekk ut den til venstre under) Six-Star-Finisher-medaljen tidligere i år, har kjæresten og jeg vært på jakt etter et nytt mål. Vi tror nå at vi har funnet det… Deltar man 10 ganger i Berlin Marathon blir man nemlig medlem av den eksklusive Jubilée-klubben, får garantert startplass, egen lounge samt eget startnummer. Kjæresten har nå 5 og jeg 4 deltagelser, så med andre ord ser det ut til at det blir noen Berlin Marathon på oss fremover.

Vi har nå kastet oss på lotteriet for en startplass til neste år og her krysses alle fingre og tær for at lotteriet vil gå vår vei…