VY – Strike 3


Så var det påan igjen… Nok en gang var jeg gjøk nok til å gi VY en by sjanse og nok en gang går jeg på en real smell.

Poden og jeg er på vei til Gardermoen for videre utfart til sol og sommer og den delen av reisen med høyest usikkerhetsfaktor er som vanlig turen til flyplassen. Såpass høy er den faktoren, faktisk, at jeg beregnet 4 timers(!) ventetid på Gardermoen hvis toget hadde ankommet etter planen.

Det begynte i grunnen greit. Vi røyk riktignok på en «vente på et møtende tog» allerede på perrongen i Sandefjord, men kun 5 minutters forsinkelse er vel mer normalen enn punktlighet. Det faktum at datasystemet også denne gangen virket å ha vært på grisefylla og konsekvent leste opp stasjonsnavnene 2 stopp forsinket, var også til å leve med. Men, i Drammen begynte problemene å tårne seg opp. Denne gang med «feil på sporveksler», som behørig ble bemerket over høytalere at var Bane Nors ansvar. Vi fikk også vage beskjeder om forsinkelser, men uten å kvantifisere det minste grann (HALLO!! 15 min betyr: »sitte rolig i setet», over 1 time betyr: »finn en taxi»). Etter 10-15 min stand still i Drammen er vi nå på vei i sneglefart mot Oslo igjen og én ting er iallfall sikkert: VY er herved et bannlyst fremkomstmiddel ved fremtidige reiser!

Helt på jordet med Google Maps

-Jeg er en av dem som har en stedsans type «fullstendig krise» og allerede i ung alder klarte jeg å gå meg vill i en liten, puslete skog i Sandefjord til tross for at jeg var utrustet med både kart og kompass. Trenger jeg da å nevne at da jeg fikk min første bil, var det nødvendig å beregne veeeldig god tid hvis man skulle sitte på med meg og det var slettes ikke sikkert at man endte opp på rett sted.

For noen år siden ble navigasjonssystem i bil nærmest allemannseie og selv om mitt er av det mer crappy slaget, hjalp det meg tidvis på rett vei frem til jeg fikk øynene opp for Google Maps. Sistnevnte har loset meg med stødig (dog tidvis irriterende) stemme til de mest knotete steder i både Norge og utland og kan anses å ha vært en trofast følgesvenn i mange år…. merk bruken av «å ha vært».

For i dag burde Google Maps ta skikkelig selvkritikk (hold på hatten folkens, for nå kommer episk smelling….). Poden skulle i dag spille kamp i Mælahallen i Skien og etter å ha konferert Google Maps, ble reisetiden anslått å være ca 55 minutter fra Sandefjord. Da jeg er av typen som liker å ha god tid, dro vi derfor hjemmefra 2 timer før kampstart. Etter å ha plottet inn Mælahallen på kartet i den tro at Google Maps nok engang skulle levere, ble jeg litt paff da den såkalte karttjenesten prøvde å overtale oss om at vi var fremme da vi befant oss midt ute på et jorde ved en krøttervei sperret av med betongklosser.

OK, litt rusk i maskineriet, men ingen krise foreløpig.  Jeg orienterte meg sånn circa på kartet og fortsatte på veien over jordet i håp om at Google Maps ville ta seg sammen. 25 minutter og et boligområde og én blindvei senere nærmet det seg meltdown inne i bilen og på bakgrunn av respons fra sjåfør (les: meg) ved spørsmål fra pode om vi ikke bare kunne spørre noen, holdt både han og kompisen klokelig munn resten av turen. Det gjorde imidlertid ikke jeg og hadde vi fortsatt operert med bannekrukke hjemme, hadde jeg blitt atskillig fattigere etter i dag.

Etter en ny manuell gransking av kartet, fant vi heldigvis frem til hallen, hvor en dør merket med «hovedinngang» viste seg å være både villedende og låst og hvor vi måtte gå rundt hele bygningsmassen før vi fant en inngang til hallen…

Nuvel, etter en krise-pepsi-max og et par dype åndedrag var verden atter i vater og kamp kunne nytes.

Vi gikk dessverre på et forsmedelig tap i dag, men i morgen venter to nye sjanser for seier; denne gang på hjemmebane noe som kjapt øker sjansen for at jeg skal klare å finne frem.

Koloskopi – gleden med å pushe 50….

I mine første ca 30 leveår levde jeg ulykkelig uvitende om alderens ubønnhørlige påvirkning på både kropp og sjel. Men der sjelen bare blir mer spenstig og robust etter hvert som årene går, er de kroppslige endringene av det mer forfallende sorten. Frem til ca 35 føler jeg at jeg var i ganske god shape med minimal sviskefaktor (les: rynker), følte jeg fikk et greit utbytte av treningsinnsats, og ikke minst (noe jeg i grunnen har tatt for gitt i alle år) var jeg velsignet med en velfungerende tarmfunksjon. Så kom de hårde 40 årene hvor det meste jeg i hele mitt liv har tatt for gitt sakte men sikkert begynte å bevege seg lukt åt skogen. Vi snakker bl.a begynnende muskelalzheimer, robust fettlagring, idiotskader som “slimposebetennelse i hofta” og “plantar fascitt” samt en rekke andre mer eller mindre fremtredende skavanker som har meldt sin ankomst.

Nå har det seg slik at for ca 1 år siden ble et nært familiemedlem rammet av tarmkreft, noe som heldigvis ble oppdaget på et tidlig tidspunkt og, takket være fantastisk helsepersonell, ble operert og fikset i løpet av bare et par måneder. De fleste krefttyper kan ha en genetisk faktor og da jeg 6-7 måneder senere begynte å slite voldsomt med magen, var ikke veien lang for min paranoide hjerne til å tenke at jeg typisk nok også hadde kreft. Det tok meg imidlertid 3-4 måneder med problemmage før jeg fikk kvinnet meg opp til et legebesøk som igjen førte til en relativ kjapp time for koloskopi.

For dere unge som enda ikke har hatt behov for å lære dere hva koloskopi er, så er dette en metode for å undersøke tykktarmen med en bøyelig fiberoptisk slange som føres inn i tarmen. Det er nøyaktig så ubehagelig som det høres ut, så med andre ord, vær sjeleglade så lenge dere slipper å forholde dere til dette.

Før en slik undersøkelse må man faste i over 24 timer, samt drikke 2 x 1 liter gugge (les: avføringsmiddel) noe jeg skal love deg lenker deg fast til toalettskåla i noen timer. Etter mitt ca 20ende bommelom-besøk på kort tid forbannet jeg min dårlige planlegging med hensyn til ikke å ha anskaffet meg tidenes mykeste toalettpapir i forkant, for her skal jeg love deg at pompen var sår.

Nuvel, skikkelig grinete pga et døgn uten mat og med et blodsukkernivå på minussiden, fikk jeg kommet meg avgårde til Ibsensykehuset iPorsgrunn. Er du som meg av typen fegis med lav smerterskel og ikke fullt så sugen på et langt rør opp i et allerede sårt endeparti uten en dugelig dose smertestillende, må man ha med seg en sjåfør da bilkjøring i etterkant er utelukket før dagen derpå. Ibsensykehuset i Porsgrunn er lokalisert i et ganske lite bygg utenfor Porsgrunn, men til tross for små tilstander var det profesjonalitet gjennom hele prosedyren. Først var jeg til samtale med legen som brukte god tid på å forberede meg på undersøkelsen og som rimelig kjapt konstaterte ut ifra mine ultrahøye skuldre, patologisk dårlige humor og generelle ubehag at denne pasienten trenger en dugelig dose trallala-væske. Så var det inn til en sykepleier for å få utdelt en ultrastilig engangs-shorts med hull bak (virkelig sexy) og få satt første dose med bedøvelse og innen undersøkelsen var i gang hadde jeg fått utdelt et par doser til. For en kropp i konstant stress og bekymringstilstand kan jeg ikke beskrive godt nok den fantastiske følelsen av likegyldighet som i noen stakkars timer overtok styringen, og for å si det slik, så skjønner jeg at det stoffet er det lett å bli hekta på.

Selve undersøkelsen gikk, med god hjelp av overnevnte vidundermedisin, ganske bra og det var et ganske sært skue det å se hvordan slangen beveget seg oppover i tarmsystemet. I løpet av 20 minutter var det hele over, prøver var tatt, tarmen så godt som friskmeldt og jeg satt igjen med mentale bilder samt minner om et langt rør gjennom alt av kriker og kroker det sola vanligvis ikke skinner. Med skumle sykdommer så godt som utelukket starter nå ferden mot en mer stabil magesituasjon og jeg vil nok tippe at det da er det gode, gamle “stresse ned og spise mat med lav FODMAP” som gjelder. Stresse ned-toget seilte vel ut av perrongen allerede for flere tiår siden, men jeg lurer på om jeg ikke skal gi FODMAP en fair sjanse…

Så får vi se hva som blir den neste finta livet sender i min retning på min ferd mot et halvt århundre… Mistenker at dette bare er starten…

Blondie og lånebilen – ukens puteøyeblikk


Jeg har aldri skrytt på meg verken gode bilkunnskaper, kjennskap til dekkskift eller i grunnen noe som helst interesse for bil annet enn som et transportmiddel som på en ganske komfortabel måte skal frakte meg fra A til B. Denne lunkne holdningen til alt som har med bil å gjøre, har jeg i grunnen sluppet unna med i alle år. Viking hvis problemer oppstår på vei og dekkhotell med vaskeserice har vært mine redning i så måte. Min perfect score fikk seg imidlertid en god knekk på mandag, da bilen min skulle på service og EU-kontroll. Vel var det mandag morgen og trettheten  var still going, men maken til et potpourri av blemmer på en dag skal man lete langt etter. Nå, nesten en uke etterpå, banker jeg mentalt fortsatt hodet i veggen bare ved tanken….

Nuvel, klokken 07:30 svingte jeg inn på parkeringsplassen ved verkstedet og leverte fra meg nøkkelen. Jeg hadde bestilt en lånebil for dagen, slik at jeg kunne komme meg tur/retur jobb, men det viste seg at de kun hadde en litt eldre modell inne, men den skulle jeg til gjengjeld få låne gratis. Måtte bare fylle på litt bensin. Greit nok, 500 kr spart…. Første hinder var at bilen hadde automatgir, noen jeg kun har kjørt én gang tidligere og det for endel år siden, men etter litt rusk i starten, fikk jeg forsåvidt dreisen på det. Jeg klarte imidlertid ikke å bli kvitt duggen på innsiden av vinduene selv om vifta sto på fullt, men jeg hadde heldigvis sokker fra podens seneste besøk i trampolineparken i veska, så de fikset den jobben. Jeg sjekket bensinmåleren for å sjekke hvor mye bensin det var igjen, sånn i tilfellet jeg kunne slippe unna uten å fylle på, men måleren lå klistret på den røde streken, så da tenkte jeg at her var det bare å styre mot første og beste bensinstasjon.

På bensinstasjonen fylte det seg ganske kjapt opp en kø, noe som gjør meg ekstra stresset når jeg skal fylle bensin. Først sto jeg å fomlet med bensinlokket, som jeg ikke klarte å få opp. Klarte å tenke tanken om at bilen var såpass gammel at kanskje bensinlokket måtte åpnes via en knapp inne i bilen, men neimen om jeg klarte å finne den. Til slutt måtte jeg ringe verkstedet for å høre hvor den var lokalisert (dagens første blonde øyeblikk der altså…). Så måtte jeg ringe én gang til for å forsikre meg om at det var en bensinbil og ikke diesel. Så var jeg endelig klar til å starte fyllingen, men slangen ville liksom ikke fylle, men klikket i et sett. Så ser jeg at det renner bensin ut av toppen på bensintanken, og da blir jeg noe stresset. Først etter å ha tuslet bort til fyren bak meg i køen og bedt om unnskyldning for at jeg brukte så lang tid, hvorpå han ble med meg bort for å hjelpe, fikk det ikke til å stemme og spurte meg om tanken virkelig var tom, klikket saker og ting på plass i min blonde, lille hjerne. Tenkte tilbake på måleren som lå på den røde streken og kom plutselig på at den jo lå på F og ikke på E-streken. Tanken var med andre ord FULL og der forsøkte jeg å fylle på mer!

Jeg fikk takket den hjelpsomme mannen for assistansen og holdt på å sprute litt bensin på ham da jeg satte slangen på plass. Jeg hadde til da klart å fylle 1,5 liter og minste tillatte kvantum er 4 liter, så da måtte jeg en tur innom kassa for å tilstå min tabbe og få de til å hjelpe meg å avbryte transaksjonen. Så kunne jeg endelig sette meg inn i bilen igjen og etter et lite minutt hvor jeg forbannet meg selv på det groveste, klarte jeg å karre meg til jobb uten flere miserer. Med unntak av at jeg satte bilen i D isteden for R da jeg skulle dra fra jobben og således holdt på å hoppe inn i noen kampesteiner, klarte jeg også veien tilbake til verkstedet sånn relativt greit. Fikk da “gladmeldingen” om at ryggekamereaet var gåent og at bilen måtte inn på verksted igjen om 14 dager, men da skal jeg få noen til å skysse meg videre for lånebil blir det iallfall ikke med det første….

Men, for å se positivt på det; EU-kontrollen ble godkjent og bilen ble grundig vasket både innvendig og utvendig (noe som tilhører sjeldenhetene)….

Glem 10.000 skritt om dagen – nå er det PAI som gjelder


I mange år har oppskriften på et lengre liv vært «10.000 skritt om dagen», noe som tilsvarer ca 8 km gange. Har man en aktiv jobb hvor man flyr mye rundt, klarer man å oppnå 10.000 skritt og vel så det  i løpet av en helt vanlig arbeidsdag. Er man imidlertid en kontorrotte som meg, bidrar 8 timer på jobb knappe 2.000 skritt, noe som betyr at man må ut og traske i godt over en time hver kveld for å få regnskapet til å gå opp. Relativt slitsomt og ganske tidkrevende med andre ord.

Stor var derfor gleden da jeg kom over denne forskningen fra NTNU, som introduserer begrepet PAI som et mål på optimal helsegevinst. PAI står for «Physical Activity Intelligence» og forskerne på NTNU hevder at gjennomsnittlig PAI på 100 per uke vil i teorien gi deg 8 ekstra leveår.

Så hvordan oppnå 100 PAI på en uke? Vel, her er det intensitet som gjelder og hver gang pulsen din øker under anstrengelse, samler du PAI-poeng. På ganske kort tid med høy intensitet er det mulig å samle like mye PAI-poeng som flere timers gange. Her er et par eksempler fra egen trening…

På ca 1 times gange ca 6km/t)  hvor kun ca 40 min var i sone 1 og de resterende ca 20 min lavere enn det, oppnådde jeg kun 3 skarve PAI-poeng.

På en joggetur på ca 1 time, derimot, som gikk kjempesakte, men hvor ca 30 min var i sone 5 grunnet endel bakker underveis, innkasserte jeg hele 66 PAI-poeng.

Med andre ord, trener har man 2-3 økter i uken med høy intensitet, kan man med god samvittighet innta sofaen de resterende dagene og fortsatt oppnå optimal helsegevinst, noe som passer meg utmerket.

Men husk, det viktigste er at man holder seg i aktivitet uansett intensitet og finner man en aktivitetsform man trives med, er det større sjanse for at aktiviteten opprettholdes. Happy training:)

Bloggåret 2019 – Abbott World Marathon Majors medalje og gjestespill på bloggtoppen

Denne posten kommer riktignok lovlig sent på nyåret, men bloggåret 2019 er verdt en recap for egen del.

Vinterferien tilbragte jeg i Dubai med pode og nevø for å varme opp til det 6. og siste maratonet i Abbot Marathon Major (Berlin, Chicago, Boston, London, New York og Tokyo).

I begynnelsen av mars klarte jeg å krabbe meg gjennom de 42,2 km gjennom Tokyos gater i kulde og regn og endelig kunne jeg innkassere den gjeve medaljen som kun 14 norske damer og 22 norske menn hadde klart før meg. Vi snakker en stk fet medalje her, nemlig “the six star finisher”-medaljen…

Men, Tokyo er selvfølgelig mye mer enn maraton og vi fikk også med oss fantastisk mat, sumobryting, Mount Fuji, tempelbesøk, kattecafé og karaoke.

Dette var også året hvor jeg flere ganger kravlet meg inn på blogg.no sin toppliste, med en 44. plass som årsbeste. Mye takket være maraton- og reise-poster og årets vinnerpost ble denne om Tokyo Marathon.

I juni tilbragte poden og jeg noen herlige dager i Roma, hvor vi hadde stor suksess med å gå mot strømmen og således unngå køer.


Siden sommeren I Norge 2019 var mer enn et par hakk under par, kastet jeg meg I slutten av august på en meget hyggelig reise rent prismessig til Dubai og koste meg mutters alene I 40+ grader I en ukes tid. Pur luksus til billig penge gjør at denne skrotten er villig til å holde ut en god del varmegrader. Jeg mener, man kan rigge seg til ved bassengkanten kl 07 i behagelige 30 grader og ha hele stedet for seg selv helt til bermen kommer krypende i 9/10-tiden. Klarte til og med en liten joggetur i 45 grader, som riktignok kun var på 25 min, men som var nok til å gjøre narr av kolleger I Dubai som sliter litt med varme.

I slutten av september var kjæresten og jeg med i Berlin Marathon for 4. gang og endelig kunne vi se navnene våre på «the wall of fame» (alle som har fullført de 6 maratonene i Abbott-serien). Vi fikk også med oss en del sight-seeing som elve-cruise, museer, TV-tårnet, DDR-museet og (ikke minst) Checkpoint Charlie og restene av Berlin-muren.

Vi er nå godt inne i 2020 og heldigvis venter nye reiser om kun få uker. Ønsker alle et nytt, godt bloggår.

Lengter mot sommer

Granholmen
Granholmen

Vi mennesker er jo utstyrt med ulike preferanser når det kommer til definisjonen av en «perfekt vinter». For noen (eller kanskje de fleste som er født og oppvokst såpass nærme polarsirkelen og som ikke blir belemret med trivialiteter som snømåking) er dette synonymt med et hvitt vinterlandskap med meterhøye brøytekanter, sparkføre og frostrøyk. Jeg, derimot, inngår ikke i denne gruppen, da jeg tross til tross for hyppig regn og til dels glatte forhold  synes vinteren denne sesongen er på en solid 9’er av 10 mulige så langt. Kun én runde med snømåking hittil nærmer seg iallfall idealantallet på 0.

Det kan muligens gå under betegnelsen «skjebnens ironi» det faktum at jeg er født i istappenes hjemland, hjemsøkt av en konstant lengsel etter varmere tilstander, men med en blond manke og en såpass lys hud at solfaktor 30 er påkrevet i det øyeblikket jeg trer ut i sola. Alt jeg klarer å tenke på nå drøye 4 måneder ut i mørketida, er drømmen om å flykte mot sol og varme så snart som overhodet mulig.

Sommeren i Norge er enda et halvt år unna, men heldigvis har jeg et par ferieturer med solmuligheter de neste 2 månedene til å hjelpe meg gjennom ventetiden. Tross alt er det ingenting som slår sommeren i Norge, men det er bare synd den leverer så sjeldent.

Fjällbacka – Årsavslutning på høyt nivå

Etter et år med igrunnen mye kjas og mas føles det helt innafor å avslutte med et par stressfrie dager på Strømstad Spa & Resort. Vi ankom med Sandefjords nye flaggskip, Color Hybrid i går kveld og med en bugnende buffetopplevelse bak oss, var det greit å skippe middag og gå rett i spa-avdelingen for så å avslutte med litt bobler i hotellbaren.

I dag morges våknet jeg som vanlig rett etter hanegal, men hva gjør vel det når spa-avdelingen åpner kl 7 og man kan ha stedet nesten helt for seg selv. Det ble med andre ord 1000m svømming, steambadstu og ikke minst utendørs boblebad mens i soloppgang før det var på tide å vekke kjæresten og gå til frokost.

Med strålende sol ute og opptil flere varmegrader så kan man jo ikke bare bure seg inne på hotellet heller. Etter frokost hoppet vi derfor i bilen og kjørte ca 50 min sørover til vi endte opp i Fjällbakka, et lite og koslig kyststed hvor det mysser med folk om sommeren, men som er nærmest folketomt om vinteren.

I tillegg til å være et turiststed om sommeren er Fjällbacka mest kjent fra krimbøkene til Camilla Läckberg og det var også her (ved Kungsklyftan) de filmet flere av scenene til Ronja Røverdatter, blant annet det store bukkespranget.

Ved Kungsklyftan stabbet vi oss opp de 120 trappestegene opp til toppen av fjellet og herfra hadde vi en helt magisk utsikt over hele Fjällbacka og de omkringliggende øyene. Definitivt et sted jeg kunne tenkt meg å tilbringe noen late sommerdager…

Fra julesvor til treningsspor

Etter noen dager med i grunnen en konstant metthetsfølelse kjentes det både godt og tungt å karre seg opp på tredemølla igjen. Heldigvis hadde jeg selskap i form av IPad og en av mine all tlme julefavoritter: «Die Hard». Riktignok er filmen fra en svunnen tid når Bruce Willis fortsatt hadde en fyldig manke, men visse filmer går man liksom aldri lei.

Det ble med 6,5 tunge og veeeldig langsomme kilometre i dag (og det er ikke noe jeg sier av falsk beskjedenhet; jeg kunne ha klart å gå fortere enn jeg jogget) da kroppen tydeligvis insisterer på dvale- og spisetilstand jula gjennom, men iallfall bedre enn ingenting. I kveld fortsetter etegildet da vi er bedt bort på pinnekjøtt, så jeg er redd jeg ryker på nok et tilfelle av stappet.

Ønsker alle en fortsatt gledelig jul:)