Magisk tur til Galdhøpiggen


Med sine 2469 meter over havet innehar Galdhøpiggen tittelen “Nord-Europas høyeste fjell” og er med det selvfølgelig et yndet mål for fjellgeiter-in-spe.

Årets tur ble booket inn allerede i april, mens optimismen fortsatt var på topp i forhold til pandemien og hvor vi var lykkelig uvitende om Delta-viruset og dets trussel mot en snarlig gjenåpning. Vi hadde dermed trodd at vi kom til å forsere den beryktede “Styggebrean” i godt internasjonalt selskap, men grunnet nevnte virus sin innmarsj, ble det en helnorsk gruppe som labbet i vei fra Juvasshytta en sensommerdag.

Men, for å ta det hele fra starten… Kl 8 en fredags ettermiddag i midten av august, satte jeg og ei venninne kursen fra Sandefjord mot Juvasshytta i Lom. En liten strek i regningen i forhold til turen vi så lenge hadde gledet oss til, var at vår andre vaksinedose hadde blitt fremskyndet med 5 uker, så det var relativt nystukket (dagen før) og med milde bivirkninger i form av lett feber og hodepine vi tok fatt på den 6,5 timer lange bilturen. Med noen stopp på veien for påfyll av mat/drikke og paracet/ibux, kom vi frem til Juvasshytta på kvelden og slitne, men forventningsfulle tok vi kvelden tidlig for å være opplagte til morgendagens topptur.

Lørdagen våknet jeg med fortsatt feber, samt hovne lymfekjertler, så etter en tidlig frokost, ble det nok en solid dose med paracet og ibux før vi møtte opp ved klatreveggen kl 08:30 for informasjon og utdeling av seler til brevandringen. En bivirknings-befengt kropp ble imidlertid fort glemt da vi så det fantastiske været som skulle følge oss på turen. Strålende solskinn og helt vindstille er jo ikke å forakte. 3 unge, men solide breførere ga ca 100 spente vandrere en rask introduksjon, samt delte ut seler og så begynte vi på første etappe av turen, som var ca 2,8 km med lett stigning frem til breen.

Ved starten av breen ble det en ca 30 min pause mens breførerne forberedte taulagene som skulle vandre over breen. Heldige meg havnet i et tau uten noen verken foran eller bak meg, noe som ga ganske så løse tau til personene foran og bak. Med andre ord, jeg hadde havnet i kjempetrøbbel hvis jeg hadde tråkket gjennom breen (les: gått gjennom til halsen isteden for til kneet, som man ideelt sikter på ved å ha et passe spent tau mellom deltakerne i tautoget). Turen over breen tok ca 50 minutter og med høy solfaktor ble følgets juniorer pålagt solbriller før vi startet. Voksne ble overlatt til eget valg, men solbriller viste seg å være det smarte valget. Underveis så vi solide sprekker i breen i det fjerne og den ene breføreren kunne fortelle at uken før hadde en deltaker tråkket gjennom breen helt til halsen, noe som virkelig motiverte oss til å fokusere på å holde oss på stien.

Da vi nådde slutten av breen, ble vi møtt av en liten stigning på litt sleip ur, noe som selvfølgelig kan være en utfordring når man går i et taulag på ca 40 stk, men etter 100m klatring, kunne vi endelig løsrive oss fra tauet og ta en ørliten pause før siste stigning mot toppen. Her innvilget vi oss en aldri så liten ekstra utsikts-pause, slik at vi virkelig kunne beundre den fantastiske naturen rundt oss.

Turen oppover til toppen var individuell (0,5-1 time), hvor vi fikk kun et tidspunkt når vi skulle være tilbake ved breen igjen. For egen del var det helt greit, for nå merket jeg virkelig at kroppen ikke spilte på lag. Stigningen til Galdhøpiggen fra Juvasshytta er jo i utgangspunktet ikke all verden – kun ca 600 høydemeter, og tempoet var relativt sedat. Allikevel lå pulsen min på i snitt 30 slag høyere enn ved de to oppstigningene til Gaustatoppen (ca 700 høydemeter) i juli. Det ble med andre ord en tøff tur opp til toppen, men å gi seg så nær målet, var selvfølgelig aldri en opsjon. Topp skulle nås og nytes og bilde skulle tas. Etter å ha helt ut 1,5 liter varmt vann til kakao fra termosen på veien, og således kvittet meg med ditto 1,5 kg vekt, så klarte jeg til slutt å karre meg til toppen.

På toppen tok vi kun en kjapp rast på 10 min, før vi startet på veien nedover – livredde for å miste tidsfristen for møtet ved breen, da nedstigningen var rimelig luftig og høydeskrekkfaktoren høy. Jeg fant også ut på veien at Hoka fjellstøvler er fantastisk komfortable i fjellterreng, men er fullstendig ubrukelige på snødekt terreng. Ikke så god følelse å skli og havne på rattata med rimelig bratte stup på hver side, men heldigvis sklei jeg i riktig retning og endte kun opp med såret stolthet, litt ømt halebein og en håndledds-forstuing.


Som dere kanskje har forstått, nedstigningen fra toppen og ned til breen var preget av et høyt spennings- og ditto adrenalinnivå, men da vi var trygd tilbake ved starten av breen var resten av turen en ren solskinnsfylt parademarsj. Vi klarte å komme med på den første taulaget over breen igjen og var tilbake på Juvasshytta over en time før resten av følget.

Vi klarte å karre oss inn på den første middags-seat’ingen kl 18, og nydelig tomatsuppe til forrett, lammestek til middag, dessertbuffet, samt en flaske vin på delings virket helt innenfor etter dagens anstrengelser. Med en ny visitt av lett feber, virket det også helt innfor å ta kvelden klokken 20.

Så for å oppsummere; en helt magisk tur (selv i lett feberrus), i strålende solskinn og med særdeles god stemning. Neste år er planen å forsere Glittertind…

Eventyrsteming i Aurlandsdalen


Ingenting slår ferie i Norge når værgudene har tatt seg sammen og viser seg fra sin aller beste side. Det er bare så synd at man ikke kan planlegge med godt vær i den norske fjellheimen i juli, men på den annen side, usikkerheten får oss i det minste til å verdsette godvær desto mer når det dukker opp.

Sommerens vandretur gjennom Aurlandsdalen kunne like så godt ha startet med «Det var en gang…», for her var eventyrfaktoren høy fra start til slutt, i likhet med stemningen. Aurlandsdalen fra Aurland til Hol er en av de gamle ferdselsårene mellom vest- og østlandet og ble tidligere brukt som gårdsvei, stølsvei og senere som turvei.

Dagen startet tidlig med en shuttlebuss fra Aurland ca kl 8 og ca 50 min senere ble vi satt av ved Østerbø turisthytte, som var starten for turen. Det er mulig å starte allerede på Finse og bruke 3 dager på den nærmere 60km lange turen, men vi nøyde oss med turen fra Østerbø til Vassbygdi på snaue 19 km.

De første par km er relativt lettgåtte, men så kommer det overraskende mange innslag av motbakker til å være en tur med 700 m dropp fra start til slutt. Her kan det med andre ord være greit å gå ut rolig og bare nyte den fantastiske utsikten underveis.


Etter en stund kommer man til et veiskille, hvor man kan velge å holde seg på stien langs elven eller ta en alternativ, luftigere rute via Bjørnestien (med et raust antall ekstra høydemetere). Da jeg syntes at nåværende rute var kupert nok, valgte vi å holde oss til den.

Flere steder på veien er det muligheter for noen avstikkere. Vi kom plutselig over et skilt som viste både «hengebro» og «toalett», og da vi ikke hadde forventet noen av delene, måtte vi jo sjekke det ut. Vi nøyde oss bare med å beskue utedoen, som jo er et fantastisk tilbud til fjellgåere, men hengebrua måtte testes ut (selv om det var med lett skjelvende ben).

Vi tok også en avstikker til Vetlahelvete, en jettegryte med stor underholdningsverdi, som er vel verdt den drøye 500m omveien.

Etter ca 10 km var tiden inne for en aldri så liten rast og rasteplassen var jo intet annet enn magisk; riktignok 1 meter fra stupet, men med en fantastisk utsikt.

Så bar det videre, og med stekende sol og solide 30 grader, angret vi bittert på at vi ikke hadde tatt med oss badetøy der vi med relativt svett lugg passerte medvandrere som avkjølte seg i det kalde vannet. En annen “lesson learned” på turen var å ha med seg mer vann fra start, for vi fant ikke noe egnet sted å fylle vannflasken før etter 12-13 km og da hadde den vært tom en stund.

Noen smale passasjer og et solid kupert parti senere får vi øye på en gammel gård langt der oppe – et skikkelig “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”-sted. Jeg må innrømme at jeg ble litt lang i maska da det viste seg at vi skulle klatre helt dit opp, men det gikk overraskende greit å karre seg oppover og rett før den gamle gården, så var det god tilgang på deilig, kaldt drikkevann rett fra foss.


Gården Sinjarheim ble forlatt i 1922, men ble brukt som fjellgård frem til 1964.


Resten av turen gikk stort sett kraftig nedover, så her var det om å gjøre å holde balansen og ikke skli på de tørre jordmassene. I forhold til de første 3/4 av turen var vel ikke dette partiet direkte spennende, men det kan jo ha noe med at beina begynte å bli en smule signe.

Vips så var vi nede i Vassbygdi, som stort sett bare består av et busstopp, og min gamle, trofaste Garmin-klokke viste at vi hadde brukt 5 timer og 20 minutter på turen gjennom dalen. Da syntes vi at vi hadde fortjent en øl mens vi ventet på bussen.

 

 

Høyt hang jeg og grinete var de (les: vepsen) #MedLivetSomInnsats

Maleprosjekt 2021 – én stk fruentimmer med høydeskrekk og defekt balansenerve i en 22m lift har vært nabolagets underholdning de siste dagene… Ble det perfekt? Så langt derifra, men det ble i det minste BEDRE (ikke la det perfekte bli det godes fiende osv..).

La inn et par ekstra spenningsmomenter ved at jeg klarte å sette meg fast i takrenna, samt at jeg fant ut at jeg har et vepsebol oppunder mønet, med hissige små kreaturer som ikke var så sugne på å få nymalt «yttergang». Måtte løses ved å feste penselen til den lengste forlengeren på markedet og styre liften et par m unna, male (les: kladde pga dårlig monentum) for harde livet og så flykte når antall pissed off veps ble for høyt (men, dessverre ikke alltid så lett å finne riktig spak på liften når man har en 10-12 mugne veps i hæla, så tilbaketrekningingen fremsto nok relativt panikkartet, selv om jeg klarte å begrense meg til et par undertrykte hyl…).

 

Greit at det er en stund til neste gang…

Sabotørstien på Rjukan – Off-Road Version


Sabotørstien er navnet på deler av ruten norske motstandsmenn tok en kald vinternatt under 2. verdenskrig da de skulle sprenge tungtvannsfabrikken på Rjukan for å forhindre at nazistene kunne bruke det i sitt atomvåpenprogram.

Skal man gå denne turen til fots, er det nok et stalltips å gå fra juli og utover, når snøen med sikkerhet har stukket halen mellom bena for sesongen. Vi klarte midlertid ikke å vente på sommeren, så allerede helgen etter 17. mai bestemte vi oss for å gjøre et forsøk.

Vi var heldige og hadde to biler til disp, så vi parkerte den ene på parkeringsplassen til Norsk Industriarbeidermuseum (stiens sluttpunkt aka Vemork) og kjørte så opp til Rjukan Fjellstue (stiens startpunkt) med den andre. Vi tabbet oss riktignok ut da vi skulle sette igjen den ene bilen ved Norsk Industriarbeidermuseum (skylder på ikke-eksisterende lokalkunnskap). Helt nede ved veien var det en stor parkeringsplass som vi klarte å overse. Isteden fortsatte vi oppover den smale veien til selve muséet og klarte utrolig nok å overse et skilt som sa at parkering på toppen var forbudt uten spesiell avtale (noe vi jo ikke hadde). Lykkelig uvitende om regelbruddet forlot vi én bil på toppen og satte kursen mot rutens startpunkt som er Rjukan Fjellstue. Her er det også en romslig parkeringsplass og man betaler avgift på kr 100 ved å vippse til et nummer tydelig opplyst på plassen.

Har man ikke luksusen med to biler, er det også mulig å sette bilen på Norsk Industriarbeidermuseum og ta lokal buss opp til Fjellstua.

Fra Rjukan Fjellstue la vi i vei med godt mot langs en grusvei med relativ stiv stigning. Vi fikk imidlertid første slag i trynet før vi hadde rundet kilometeren. Plutselig mistet vi stien helt pga sne og vann og var i ferd med å gi opp og snu da et aldri så lite mirakel kom gående vår vei i form av selveste eieren av Sabotørhytta, som også har gjennomført utallige guidede turer av Sabotørstien. Vår reddende engel loset oss trygt over det sne/vannkledde området og tilbake på stien. Før vi skilte lag, fikk vi også tips om at det var mye snø langs stien oppe i dalen og at vi burde ta en alternativ rute over myra.

Dette viste seg å være et top-notch tips, for på toppen, i starten av dalen, ble vi møtt av massive snømasser. Vi gikk dermed for den alternative ruten. Problemet var bare at vi begge er litt veiinstruksjonsutfordret og klarte å bomme litt på ruta. Dette førte oss opp i et uføre av våt myr, plumping i elv og klissvåte sko fylt med isvann allerede etter 2,5 km (total lengde på turen skal være på ca 8 km). Heldigvis slapp vi unna det versre regnværet Yr hadde lovet oss, temperaturen var ikke altfor ille 7-8 grader og vi var dekket i ull og vanntett utstyr fra topp til tå, så vi klarte å holde på varmen….iallfall en stund.

Da vi begynte å pushe 4 km, var det ikke lenger mulig å karre seg videre på snøfritt område pga tett kratt og stri elv. Vi hadde da to valg: ta sjansen på å karre oss videre i snøen, eller gi opp og returnere til start. Eller, det var vel igrunnen ikke et reelt valg; vi SKULLE fremover! For å komme frem til snøen, måtte vi hoppe fra buskkledd sten til sten over elven. Allerede på hoppkanten (les: før første sten uti elven) gikk jeg på en smell. Jeg hadde kavet meg ned en litt bratt kolle dekket i snø og skulle til å galant hoppe over første del av elven til en sten midt i. Ved siste steg, gikk jeg imidlertid rett gjennom ca 1 meter med snø og plutselig befant den ene foten seg i iskaldt elvevann opp til kneet. Etter noen sekunders bearbeiding av sjokk og kulde, fikk jeg halt meg opp på steinen og klarte å forsere resten av elven uten flere insidenter.

Så var det å ta fatt på det som senere skulle vise seg å være 1,5 km med dyp og råtten snø, med innlagte fallgruver i form av vannhull. Vi forsøkte etter beste evne å gjøre oss så lette som mulig og balansere på snøoverflaten, men det gikk jo selvfølgelig åt skogen. For ca hvert fjerde skritt vi tok, gikk vi gjennom den råtne snøen helt opp til hofta og det var regelrett bingo hvorvidt foten endte opp på fast grunn eller i iskaldt vann.  Etter ca en times kaving gjennom snøen, hvor vi ikke engang var sikre på om vi var på rett vei (mobilkart ga oss liksom bare en generell idé), var jeg helt tom for krefter og var i ferd med å ta en pause med vann og energibar midt i snøen. Da JJ ropte et stykke fremme at vi straks var klar av snøen, klarte jeg imidlertid å mobilisere nok krefter til ca 10 ytterligere hoftetråkk gjennom snøen, kreker meg ugalant men sikkert over elven på glatte stener og over på trygg, snøfri grunn.

Etter en kjapp 10 min rast hvor vi også fikk vridd mesteparten av isvannet ut av sokkene, kunne vi ta fatt på parademarsjen ned mot Vemork. Denne kunne blitt atskillig mer strabasiøs hadde det ikke vært for vår reddende engel fra tidligere som har startet å rydde stien for nedblåste trær etter en hard vintersesong (klatring over trær var ikke helt innafor akkurat på dette tidspunktet på turen).

Det var med stor andakt vi begynte å nærme oss Vemork og tankene gikk til gjengen som en  natt i feb 1943 hadde sneket seg nedover samme rute for å forhindre at nazistene fikk tak i det atomvåpen-kritiske tungtvannet. Nå skal jeg overhode ikke sammenligne vår byrotte—tur med heltedåden de kara var gjennom, men etter den utmattede ferden vi hadde hatt, fikk vi liksom enda mer respekt for gutta.

Langs Sabotørstien er det satt opp flere informasjonsposter og man passerer også Sabotørhytta på veien (riktignok i en ny utgave, da den gamle ble flyttet av faren til nåværende eier da han ikke likte lokasjoneb). Her er det også mulig å booke overnatting. Siden vi tok en alternativ rute, bommet vi på både hytta og to informasjonsposter (den ene så vi riktignok på avstand, men hadde ikke krefter nok til å forsere ytterligere snømengder for å nå bort til den).

Stien nedover mot Vemork er relativ bratt og med stivfrosne tær, ble også dette en liten utfordring, men endelig var vi ferdige med bratte skogstier og var over på trapper ned mot hovedveien. Nede på veien er det litt over en km ned til parkeringsplassen nedenfor Norsk Industriarbeidermuseum. På dette tidspunktet ble vi klar over at vi hadde bommet på valg av parkeringsplass og ikke nok med at vi denne gangen så skilter med beskjed om at det ikke var lov å parkere på toppen, vi måtte pokker i meg også kreke oss opp den eviglange bakken for å finne ut om vi hadde blitt tauet bort eller fått bot. Heldigvis var det ingen som hadde brydd seg med oss, så vi kunne trygt kaste oss inn i bilen og snike oss nedover igjen.

Hvis noen skulle lure på om jeg har lyst til å begi meg ut på Sabotørstien igjen…JAAAA. Men, jeg tror at neste gang blir litt senere på året, når snøfri sti er garantert. Mulig det også blir en overnatting i sabotørhytta…

Baby-steps til friluftshelt

Det siste året har vært et realt annerledesår hvor vi virkelig har fått kjent på frustrasjon over nedstenging og manglende utenlandsreiser. Men, det har også for egen del ført noe godt med seg; jeg har virkelig fått øynene opp for det fantastiske landet vi tross alt bor i.

Med et hederlig unntak av en Besseggen-tur for 10 år siden, var fasiten før fjorårets sommer 0 høydemeter i den norske fjellheimen de siste 25 årene. Etter en oppvarmingstur til Gaustatoppen sent i juni fikk jeg imidlertid et skikkelig kick og i august hadde jeg gjennomført 3 turer til Gaustatoppen, en runde over Besseggen, Preikestolen og Flørlitrappene, samt kravling opp til fossefall i Geiranger.

Dette året ser det nok en gang ut til at utelamdsreiser må settes på hold, så da blir backup’en en tur opp på Galhøpiggen, nok et par turer opp Gaustatoppen og (ikke minst) sove ute i telt. Byjente som jeg er gar jeg faktisk aldri sovet ute i telt, men det håper jeg det blir en endring på i år. Popup-telt, comfy liggeunderlag, stormkjøkken og sovepose er kjøp inn, men feig som jeg er må jeg ta overgangen fra myk seng i varmt rom til mindre mykt liggeunderlag i kjølig luft litt gradvis. Derfor har jeg dermed slått opp teltet i stua og har planer om å tilbringe noen netter her, før heg forflytter meg ut på en litt kjølig terrasse. Etter dette burde jeg være klar for «the real deal», håper jeg….

Frisbeegolf for Dummies

Uansett alder så skal det ikke så veldig mye til før konkurranseinstinktet mitt kicker inn på høygir. Siden Covid-19 torpederte alle planer om ferie i 30 graders omgivelser, ble alternativet denne Påsken toppturer i Sandefjord Kommune samt innkjøp av et frisbeegolfsett for nybegynnere (til kun 250 kr).

Den som trodde at en runde med frisbeegolf var enkelt, burde ta seg en runde på banen oppe i Bugården i Sandefjord. Kjæresten og jeg var ganske så fornøyde med oss selv etter å ha tatt noe prøvekast på fotballfeltet bak friidrettsbanen, men vi ble raskt jekket ned da vi innså at selve banen jo inneholdt pokker i meg så mange hindre. Etter å ha satt meg fast i noen busker allerede på første hull og snublet i en rot, som resulterte i et lite grasiøst fall, var det en definitivt mer ydmyk førstegangs-frisbeegolfer som hakket seg videre mellom stein, røtter, knauser og trær de 18 hullene banen inneholdt.

 

Det som skiller oss med et litt overutviklet konkurranseinstinkt fra andre velfungerende mennesket, er at der normalutgaven velger å safe, går idioten (les: meg) «all in» og satser på det spektakulære – noe som sjelden lykkes da ferdighetene ikke står helt i stil.

Men, 18 hull senere og noen ekstra turer ute i skog og mark underveis, nailet jeg i det minste det siste hullet og vipps var tidligere tabber glemt og et ønske om en kraftig utvidelse av antall disker vekket.

Med tanke på den lave startkostnaden på disker, samt at banene er kostnadsfrie, er virkelig frisbeegolf en innertier for hele familien. Denne skrotten er iallfall hektet, så nå skal Youtube-videoer studeres og regler læres slik at neste runde i skogen forhåpentligvis får en litt lavere tre/busk-faktor.

Dubai – VR style…


Bare for å ha fått understreket; dette er slettes ikke et «buhu, synd på meg som ikke kan reise»-innlegg, da jeg er fullstendig klar over at jeg, mht Covid-19 har vært særdeles priviligert, med trygg jobb og med en familie og vennekrets som sålangt har vært forskånet for smitte. MEN, i og med jeg til vanlig bruker stort sett alt av disponibel inntekt til reising, finnes det et lite, undertrykket egosenter i hjernen som desperat ønsker seg langt vekk fra kulde og snø….

Med en juleferie som måtte bookes om til en sommerferie og som nå trues med en ny ombooking pga treg vaksineutrulling, kan det fort ta 6+ måneder før man igjen kan få bruk for passet, så da er det bare å innfinne seg med sitasjonen og forsøke å finne strategier for å mestre tilværelsen … og da har vi kommet til innleggets kjerne…

Podens julegavecash-fangst ble i januar brukt på Quest VR-briller og her om dagen så fant jeg ut at disse brillene definitivt kan brukes til mer enn pubertal gaming. Først forsøkte jeg meg på en fitness app med boksing, hvor en 10 min økt førte til stølhet i 3 dager, noe som kanskje sier mer om mitt nåværende fitness-nivå, men nuvel…

Jeg ramlet også over en reiseapp og vipps kunne jeg spankulere rundt på Machu Piccu og beundre de optiske illusjonene på Taj Mahal. Men, siden jeg vanligvis befinner meg i Dubai på denne tiden av året, så endte jeg opp, liggende på stuegulvet med en viftrovn rett i fleisen, mens jeg i VR-verden beundret Burj Khalifa og Dubai Fountains.

Patetisk? Kanskje…, men det funket iallfall til en viss grad. Reiselengdelen ble for en stakkars stund redusert og, hey, sleng på noen flere beach temas, litt kunstig sol, bølgeskvulp og et glass rosé med isbiter og jeg kunne definitivt tilbragt en god i både miljøvennlige og virusfrie VR-omgivelser..

 

 

Idyll med ull – i grisekalde omgivelser


Frossenpinn som jeg er, har jeg alltid flyktet sørover når gradestokken truer med blå farge. Men, med en Covid-19 som standhaftig knuger seg fast og påvirker våre mobilitetsvaner, gjør jeg selvfølgelig mitt og holder meg hjemme. Først så jeg for meg noen vintermåneder innendørs med vifteovnen på fanget, men så i et blaff av løsningsorientering, valgte jeg å investere en liten formue i ullklær og det gjorde virkelig noe med viljen til å bevege seg utenfor døra.

Etter noen traumatiske opplevelser med klørike ullklær, som fikk en til å klore på seg grove sår, i min pure ungdom, så har jeg skydd ull som pesten de siste 30 årene. Men, to ting har jeg oppdaget i 20/20-sesongen… 1. dagens ull kan slettes ikke sammenlignes med ull på 70/80-tallet og 2. flere lag ull er virkelig en innertier når man beveger seg ute i et to-sifret antall minusgrader.

Nuvel, dagens utfart gikk til Skallevoll- og Ringshaugstranda i Tønsberg og maken til instant lykkeboost skal man lete lenge etter. Jeg mener, hvem klarer å være sur og muggen når alt man passerer er et eget kunstverk laget av de medt kreative isguder? Heretter skal jeg virkelig forsøke å karre meg ut i sola for litt sårt etterlengtet D-vitamin og enda mer sårt etterlengtet natur-estetikk på daglig basis. For å gjøre litt om på et kjent uttrykk… «Det finnes virkelig dårlig vær, men heldigvis også et fantastisk utvalg av varme og vanntette klær…».

Jeg gikk en tur i skogen og hørte…rifleskudd??

Dagens ad hoc tur med min BFF gikk til Røveren – et fantastisk utsiktspunkt ragende over Kodals mørke skoger i Vestfold. Fra parkeringen på Vaggestad var det oppført skilt som sa at det var en grei 2,1 km vandring opp til toppen og min trofaste følgelsesvenn Garmin Phoenix 5 fortalte meg i ettertid at høydemeterne var edruelige på ca 100m.

 

En t/r på i overkant av 4 km virket litt snaut for en tur, så vi bestemte oss for å legge til en aldri så liten sløyfe, noe vi senere angret dypt og inderlig. På veien traff vi plutselig på et elgjaktlag som visstnok hadde hatt oss under «oppsikt» underveis, noe som i starten virket betryggende nok til at vi fortsatte turen, men som etterhvert ga oss en uggen følelse. Jeg mener, møter man personer med våpen, går man i motsatt retning, uavhengig av eventuelle gode intensjoner.

Nuvel, vi valgte oss i utgangspunktet en liten omvei, som pga høy vannstand i Goksjø førte til en gigantisk omvei hvor vi mistet stien og måtte både klatre kinkige åspartiet og skli ned uffne skrenter (hvorav én nesten endte uti Goksjø). Det hjalp heller ikke at skumringen begynte å jakte oss. Men, rett før bekymring ble sluppet løs i fri mundur, traff vi på en merket sti  som på mirakuløst vis førte oss tilbake til parkingsplassen – i grevens tid da mørket hadde inntatt oss og vi i beste nube-stil nærmest hadde gått om for strøm på mobilen.

Lessons learned: lese seg opp på området, ha med seg mat/drikke «just in case» og (ikke minst) unngå både jegere og elg…

Valget i USA – tidenes antiklimaks

Valget i USA er endelig avklart og Joe Bidens seier markerer slutten på et fire år langt reality show med Donald Trump i hovedrollen. For hvem trenger TV-serier som West Wing eller House of Cards når virkeligheten til de grader overgår fantasien? Hver uke i Trump-verden har føltes som et år og jeg har ikke tall på antall ganger jeg har tenkt at “dette overlever han ikke politisk”, bare for å se at så godt som samtlige republikanere har “vendt det andre kinn” til og latt Trump “live to see another day”.

Så hvorfor har Trump og amerikansk politikk engasjert en hel verden? Jeg mener, jeg husker jo at jeg ikke hadde sansen for Bush Jr og at det var fantastisk at Obama ble den første fargede presidenten, men ingen andre enn Trump har fått meg til å sitte klistret til alt av nyhetssendinger på CNN, MSNBC, ABC, Washington Post, NY Times, Fox News, Breitbart, WarRoom og One America News (selv om de sistnevnte har måttet konsumeres i veldig små doser, da de har såpass høy konspirasjonsteorifaktor at jeg etter få minutter følte en intens trang til å røske av dem aluminiumsfoliehatten og be dem i beste Halvor Johansson-stil be dem om å “TA DEG SAMMEN”!!

Nuvel… så hva har så nummer 45 foretatt seg de siste nesten 4 årene – la oss ha en kavalkade – en aldri så liten “Trump – minutt for minutt på speed.”….

  • Nekter som første presidentkandidat å oppgi skattemeldingen sin (ugler i mosen, Donald…?)
  • Etter valget (hvor Hilary Clinton vant “the popular vote” med 3 mill stemmer”: Hevdet at 3-5 millioner stemmer var falske og at det egentlig var han som vant
  • Innsettelsen: Ble furten over at oppmøtet i National Mall ble estimert til å være 1/3 av oppmøtet til Obamas innsettelse og sendte daværende pressesekretær Sean Spicer (som jeg savner Melissa McCarthys Spicer-etterligning…) ut for å si at “the largest audience to ever witness an inaguration”, et utsagn han i et interview med Time i 2018 angret.
  • Fra å gå knallhardt ut og erklære at han skulle bygge en mur mot Mexico (hvor han visstnok ønsket å ha både vollgrav og alligatorer) som Mexico skulle betale for (noe Mexico nektet) så sendte han igjen ut Sean Spicer for å si at muren kunne finansieres ved 20% skatt på import fra Mexico (noe som forøvrig ikke ble noe av. Resultatet etter fire år: Ifølge BBC så var det pre-Trump 654 miles (1052 km) med mur, mens det nå er hele 669 miles (1076 km) med mur. Riktignok har det blitt reparert litt av og satt inn noen ekstra barrierer på den eksisterende muren, men med totalt 24 meter ny mur, så skjønner jeg hvorfor han ikke ropte så høyt om det i denne valgkampen.
  • Innførte “muslim travel ban”, som senere måtte trekkes tilbake
  • Sparket daværende FBI-sjef James Comey da han nektet å slippe pågående undersøkelser om Russlands innblanding i 2016-valget, noe som senere utløste Mueller-etterforskningen. Denne etterforskningen endte med en relativt knusende rapport som oppsummerte at den eneste grunnen til at Trump ikke ble tiltalt var at han var President. Trumps justisminister valgte å tolke dette som at Trump ikke hadde gjort noe galt..
  • Instruerte “United States Department of Agriculture” om å bruke termen “ekstremvær” fremfor “klimaendringer” og ga beskjed om at klimaendringer ikke lenger skulle være et prioritert område.
  • Startet sitt “fake news “-korstog mot amerikansk media og begrepet “alternative fakta” dukket opp
  • Anklager Obama (uten bevis) for avlytting
  • Krangler med Arnold Schwarzenegger over seertall på “The Apprentice”
  • Forsøkte å kvitte seg med “the Affordable Care Act”, men ble stemt ned av Senatet, med avgjørende stemme fra John McCain, noe som Trump aldri tilga
  • Forsøkte å overtale Ukrainas president til å komme med dritt om Joe Biden, noe som endte med en impeachment som vel ikke levner noe tvil om at Trump hadde gjort det han var tiltalt for, men som allikevel endte med frifinnelse. Enkelte kristne så dette som en handling fra Gud, mens det i grunnen bare var å telle opp antall republikanere i senatet for å konkludere med at han aldri ville blitt dømt. De som modig hadde stått frem med sine vitnemål mot presidenten ble effektivt fjernet fra sine posisjoner.
  • Hadde et forhold med en pornostjerne han senere betalte for å tie
  • Rundt 23.000 løgner i løpet av en presidentperiode – noe som definitivt er en rekord
  • Ville ikke fornekte høyreradikale og rasister (eks. ny-nazistene i Charlottesville, David Duke, Proud Boys).
  • Ville ikke fornekte QAnon, en høyreradikal gruppe som hevder at verden ledes av en mektig gruppe pedofile satanister som ønsker å underminere Donald Trump og at de driver med barneprostitusjon. Både Hilary Clinton, Obama, Tom Hanks og en rekke andre politikere og kjendiser skal visstnok være med på dette. Da Trump under presidentdebatten (den hvor han ikke oppførte seg som en muggen femåring) om han fornektet QAnon, hevdet han at han ikke visste noe om dem annet enn at de var pedofile og det likte han ikke. Det skremmende her er at denne bevegelsen nå begynner å forflytte seg ut av underverdenen og opp i dagslyset; både i Georgia og Colorado vant QAnon-sympatisører plasser til Representantenes Hus.
  • Gikk imot en samlet etterretningstjeneste og hevdet på en pressekonferanse i Finland at siden Putin hadde sagt han ikke hadde blandet seg borti 2016-valget, så hadde han ikke det. På samme sted hadde Trump og Putin et privat møte, hvor Trump valgte å sende bort sin notat-taker, slik at det ikke finnes dokumentasjon på hva de snakket om.
  • Gjort livet vanskeligere for kvinner som ønsker abort, fjernet støtte til “Planned Parenthood”,
  • Spydd ut hatefull retorikk, spesielt rettet mot kvinner
  • Påsto at han skulle omgi seg med de beste folkene, men aldri har en president hatt så stor gjennomtrekk av folk eller hatt så mange hårreisende bøker gitt ut av tidligere medarbeidere.
  • Hatt et alvorlig kjærlighetsforhold til Twitter, et forhold som nå har begynt å surne da Twitter (og for såvidt også Facebook og Youtube har bestemt seg for å merke alle løgnaktige innlegg som villedende, noe Donald synes er grovt urettferdig, spesielt siden denne sensureringen førte til at deres storslagne “October Surprise” (Hunter Bidens laptop – nok en røverhistorie uten et fnugg av bevis) ikke ble den bomben de forventet, men endte mer opp som en flau fis
  • Ikke så opptatt av maktfordelingsprinsipper

Dette er kun en brøkdel av hendelser og etter over 3 år hvor så godt som hver uke har inneholdt mer skandaløs opptreden enn Obamas hele presidentperiode (noen som husker helvetet Obama måtte gjennom da han troppet opp med khakifarget, noe som visstnok ikke er presidentakttig?), men republikanerne mer oppførte seg som gisler enn som folkevalgte og hvor all kritikk bare prellet av, kom Covid-19 (som flere av Trumps minions sto frem på TV og hevdet var den 19. Covid’en i rekken og måtte forklares at 19 sto for 2019, det året viruset ble oppdaget).

I perioden januar-mars var Covid-19 noe nytt og ukjent, og det er ikke fritt for at de fleste land undervurderte faren. Forskjellen mellom de fleste andre demokratiske land og USA, var jo at Trump med følge aldri lærte underveis. Etter månedsvis med nedtoning av faren, kalt pandemien en “democratic hoax”, nektet å ha på munnbind, insistert på å gjenåpne stater for tidlig, trakassert USAs fremste helseekspert på pandemier (Fauci), arrangert en superspreder-event som endte opp med en rekke smittetilfeller (inkl ham selv) samt hevdet at “nå er vi over det verste” når det daglig ble satt nye rekorder, virket det endelig som det amerikanske folket våknet opp (vi snakker 10.000 smittede og over 230.000 døde) og Trumps pandemi-troverdighet falt som en stein. I dag, den dagen presidentvalget ble avgjort, satte sågar USA ny rekord i antall nye smittede (over 130.000) og som en siste spiker i pandemi-håndterings-kisten, så kom det frem at Mark Meadows, Trumps Chief of Staff hadde testet positivt for Covid-19 og hadde forsøkt å instruere staben sin til ikke å røpe dette til mediene.

I lys av den lave tiltroen til Trumps evner til å få kontroll over pandemien, skulle man tro at presidentvalget 3. november ville bli en parademarsj for Joe Biden. Slik ble det imidlertid ikke. Over 70 millioner stemte på Trump og valget endte med en rysare av en annen verden som ikke ble avgjort før lørdag ettermiddag, 7. november. Årsakene til dette er nok flere. Trump har sin faste fanskare blant hvite høyreradikale, kristne evangelister (som av en eller annen obskur grunn tror at Trump er en del av Guds profetier og som er villige til å selge sjelen sin til djevelen i bytte mot forbud mot abort, flytting av ambassade til Jerusalem samt en rekke nye konservative dommere på alle nivåer), fattige som har fått litt mer i lønningsposen (og som forståelig nok ikke bryr seg om at statsgjelden har økt drastisk i en periode med god økonomi), men nytt av året var den sterke latinamerikanske støtten han fikk i Florida, forårsaket av en rekke folkemøter hvor han hadde merket Joe Biden som en sosialist som ønsket å innføre samme styresett som det en rekke av den latinamerikanske befolkningen hadde flyktet fra.

Men nå er det endelig over, for få timer siden ble Joe Biden utpekt til seierherre av alle, og Trump holdt en rørende concession speech og ønsket Joe lykke til på ferden. Det siste er selvfølgelig bare tull. Trump har furtet, rast, og løyet i flere døgn i strekk og Twitter har hatt hendene fulle med å merke alle løgnene som villedende/usanne. Snodig nok har strategien til Trump vært å forsøke å stoppe opptelling av stemmer i stater hvor han ledet, men for all del telle alle stemmer i  stater hvor Biden ledet, men hvor Trump tok innpå. Han og teamet hans har også et dusin søksmål på gang med alle mulige påstander. Når til slutt alle medier rykket ut og erklærte seier til Biden, varslet Trump at han nektet å gi seg før han stakk avgårde til golfbanen, som han har tilbrakt historisk mye tid på de siste årene.

Men, for den som trodde at nå blir det å vende tilbake til traurig tradisjonell amerikansk politikk, så har dere noe i vente. Trump har nemlig ymtet frempå at han kommer til å stille til valg på nytt om 4 år, så da er det bare å forberede seg på enda mer kaos i årene som kommer. Men, i kveld iallfall, skal jeg tillate å senke skuldrene en aldri så liten tanke og glede meg over valgresultatet.