Frykten for å bli eldre (#fareforhudbart)

 

Da jeg var yngre tenkte jeg at det å bli eldre kun dreide seg om litt mer sliten hud og litt dårligere kondis etter hvert som årene gikk. Lite visste jeg (heldigvis) om alle de ondtene som plutselig begynner å jage deg fra det øyeblikket du runder 40 og har begynt å pushe 50. Eksempler på dette er selvfølgelig skader på de merkeligste steder. I yngre dager, da jeg spilte volleyball, var skader stort sett lokalisert til “normale” områder som feks overtråkk etter litt uheldig sideforflytning eller å ha landet på en motstanderfot etter en smash, forstuing av fingre etter å ha vært litt for sent inne i en blokk, vondt kne etter litt for mange ganger nede på gulvet eller vond skulder etter år med smashing/serving. Nå, derimot, har jeg begynt å slite med tulleskader som slimposebetennelse i hofta, plantar faciitt i hælen, kramper i tær og betennelse i skinnleggen! Ingen sammenheng med gjennomføring av maraton på labert treningsgrunnlag, forøvrig…

Men, alt er ikke helt mørkt (heldigvis). Det ser ut som om man i sine golden years utvikler en egen evne til å undertrykke sine vondter til en viss grad. Jeg har vært med i flere maraton og knivet mot 80-åringer som ser ut som om de skal gå i bakken hvert øyeblikk, eller som har vært gjennom et slag, slik at den ene armen omtrent deiser i bakken når de løper, men som allikevel kravler seg forbi meg. OK, vet at det kanskje sier mer om meg enn om dem, men jeg lover at hvis jeg er kapabel til å fullføre et maraton i en alder av 80, om det så er krabbende og med bleie, så skal jeg takke alle de guder jeg ikke tror på.

Men det er ikke bare fysisk form som svinner hen når man blir eldre. Jeg reiser, som alle som kjenner meg vet, både min skjerv og flere andres skjerv til varmere strøk hver vinter, da jeg er mer kuldeintolerant enn den gjengse nordiske innbygger (jada, visse forsøker å overbevise meg om at det bare er psykisk og at jeg bare kan trene mentalt på å bli varmere, men det at “visse” stammer fra de nordligste delene av landet gjør at jeg “beg to differ”).

Uansett.. jeg og mitt blonde oppsyn (som i utgangspunktet ikke er så godt rustet mot UV-stråling) reiser hver vinter sørover for litt krisesoling og for 3-4 år siden la jeg merke til at jeg begynte å få noen pigmenteringsflekker i ansiktet. Fortrengte det en stund, men så startet jeg å google hva det kunne komme av (da selvdiagnose basert på Internett alltid har vist seg å være en sikker vinner hvis man er bekymret..) og kom frem til at det var melasma, er hormonelt og at man burde holde seg unna sola og begynne med faktor 50. Da det med å unngå sol ikke umiddelbart virket appellerende, tenkte jeg at det er jo tross alt ikke så ille, så jeg fortrengte det et par år til.

Et par år (og gradvis mer pigmentering senere), var det å nok en gang ty til Google for litt nærmere lesing og da så jeg at mange som får melasma risikerer å få det på overleppa, slik at det ser ut som en bart…en BART!! (#hjelptbartfør50). OK, en hudbart er vel hakket bedre enn en hårbart som også kan oppstå når man drar på åra, men ikke så store hakket. I ren panikk ble det da å kontakte Norlandia Medisinske Klinikk i Tønskberg (tidligere Osebergklinikken) som ligger i samme bygning som legevakta. Jeg ringte dem på en tirsdag og forventet en time 3-4 måneder senere, så stor var min overraskelse over at jeg fikk time allerede torsdag samme uke. Bestilte samtidig en full føflekk scanning, da nok et googel-søk forespeilte meg opptil flere farlige kasus.

3 dager senere troppet jeg opp i (nesten) flunkende nye lokaler i Kjellengveien i Tønsberg og nok en gang til min overraskelse ble jeg tatt i mot av legen 1 minutt FØR tiden (!). Første punkt på agendaen var en full føflekk scanning, som viste seg å bestå i at han sjekket hele kroppen for føflekker og undersøkte nærmere alt som kunne krype og gå av uregelmessigheter. Det å ligge i bare undertøyet på en benk i flombelysning er ikke akkurat en av mine favorittsysler, men fyren var effektiv og etter til og med ha sjekket etter farlige flekker mellom tærne, kunne han deklarerer at jeg var utenfor fare. Da det mest helsetruende aspektet var ute av verden, kunne fokuset vris over på det mer estetiske; nemlig pigmenteringen på ansikt og hals, og han hadde råd for dette også. Jeg fikk med meg en resept på en krem (Pigmanorm) som visstnok skal bedre problemet i løpet av 7 uker.

Etter å ha anskaffet preparatet på apoteket konstaterte jeg at den eneste beskrivelsen som var vedlagt var på spansk, fransk og tysk. Det stor riktignok bruksanvisning på norsk på selve etiketten, men den sa jo ingenting om mulige bivirkninger. Google var nok en gang min venn og jeg fant da at en vanlig bivirkning var flassing og rød hud. Enda godt jeg fikk sjekket dette før jobb-fest i morgen, så da må behandling vente til lørdagen. Blir spennende å se om det hjelper, slik at jeg unngår en giga-solhatt og seig og usmørbar faktor 70 når jeg skal ned til varmen i jula. Will keep you posted om resultatet… og i mellomtiden skal jeg i det minste bli flinkere til å bruke solkrem (men, faktor 20-30 vel å merke…).

 

Oppdatering 11.11.19: Snaue 2 måneder senere så var pigmentflekkene blitt atskillig blekere og jeg slapp heldigvis unna både flassete og rød hud. Ved eksponering i sol (hvor jeg atter en gang slurvet med solfaktor) har de imidlertid blitt litt tydeligere igjen, om enn ikke fullt så ille som før. Skal derfor forsøke meg på nok en runde med Pigmanorm etter jul.

 

#gammel #hudbart #panikk #melasma #Norlandia #Pigmanorm

Bymotto til glede og besvær (#KleineSaker)

Det kan virke som en obligatorisk aktivitet for enhver by/tettsted med respekt for seg selv å klekke ut et snedig slagord eller motto for således å signalisere sin identitet til omgivelsene. Dette har muligens bakgrunn i kraftfulle slagord på andre arenaer, som for eksempel det udødelige mottoet til Prins Carl da han takket ja til å gå inn i historiebøkene som Norges Kong Haakon VII; “Alt for Norge”. Et kort, konsist og veldig følelsesladet slagord som gir meg gåsehud bare ved å skrive det og som også har blitt adaptert av senere Kong Olav og Kong Harald. Når det gjelder slagordet til visse byer, derimot, er jeg mer skeptisk til om de har oppnådd ønsket mål og i enkelte tilfeller er det for meg en ren gåte hva dette målet måtte være.

Without further ado…. her følger et potpourri med minneverdige slagord (disclaimer: kilden min her er Wikipedia og er fra 2011, så det er godt mulig flere av byene/tettstedene har blitt dratt med i kommunereform-dragsuget og ikke eksisterer lenger, eller at de evt har endret slagord):

 

1. Den politisk korrekte

Viktig med slagord både på bokmål og sidemål

  • Eidfjord: “Unik frå fjell til fjord / Unik fra fjell til fjord”

 

2. Den selvutslettende.

Dette oser jo av mindreverdighetskompleks, så kanskje like så greit at kommunen slo seg sammen med Rissa for å danne  Indre Fosen 1. januar 2018.

  • Leksvik . “Tett ved by’n”

 

3. Den dyskalkulistiske

Denne tror jeg nå har blitt erstattet, men tar den med allikevel..

  • Froland: “2+2 = 5, minst!”

 

4. Den uforståelige

Rimer, men makes no sense….

  • Etne: “Me gjere dé i Etne!”

 

5. Den beslutningsvegrende

Her trenger noen å skjære gjennom..

  • Åmli: “Bygda for alle”/”Ei livskraftig kjempe”/”..med litt betre tid til å leve..”

 

6. Den inkluderende

Her ønskes både tobeinte, firebeinte og pirater velkommen.

  • Kristiansand: “EN BY FOR ALLE”

 

 7. Den optimistiske

Enough said…

  • Fredrikstad: “Det årnær sæ”

 

8. Den selvutslettende

  • Hitra: “Hitra – når du vil!”

 

9. Den poetiske:

  • Eigersund: “Eg vett en liden holme udføre Eigerøy”

 

10. Den løgnaktige

OK, jeg vet Andebu har slått seg sammen med Stokke og Sandefjord og heter nå Sandefjord, men det må jo være innafor å komme med et ørlite stikk allikevel.

  • Andebu: “I hjertet av Vestfold”

 

 

#blogg #slagord #bymotto