Min Generation X – Netthandel med hest og kjerre

På 70-/80-tallet var Internett fortsatt bare en utopisk drøm for den gjengse borger, noe som betød at man måtte ta til takke med det utvalget byens butikker hadde å tilby, noe som ikke var all verden i en liten by som Sandefjord. Det hendte vel kanskje at vi én gang hvert skuddår dro til Oslo for litt shopping, og litt oftere til feks Tønsberg, men stort sett ble det til et besøk hos Cubus eller Adelsten i hjembyen for nye klær eller en tur til OBS!, når vi var så heldige å få dette hypermarkedet til byen. Så fant vi ut at det var mulig å bestille både klær og andre ting på postordre, med skyhøy porto og ingen fri retur selvfølgelig, og vips så fikk livet plutselig en ny mening (overfladisk selvsagt, men hallo… vi var tross alt tweens (10-13 år, red anm) på den tiden.

Med inntoget av kommersielle TV-kanaler (halleluja!) kom selvfølgelig også TV-shop med mulighet for å direkte ringe inn og bestille en vare etter å ha sett reklamen på TV. Her kunne man se stjerner som Jane Fonda (er en stund siden ja…) promotere treningsvideoer (som jeg kjøpte..) og Chuck Norris pushe treningsprodukter som “Total Gym” (som jeg ikke kjøpte, men som jeg hadde veeeldig lyst på).

En reklame jeg virkelig ikke klarte å motstå og som jeg blåste bort det meste av oppsparte midler på, var den for Power Rider (se den i sin helhet her).

Noe jeg derimot ikke hadde tenkt på, var at Posten på den tiden ikke drev med hjemleveringer og at beistet av en Power Rider var tung som fy og dessuten for stor for familiebilen (Opel Corsa) på den tiden. Så dermed endte jeg med å gå kanossagang gjennom gatene i Sandefjord, slepende på en kjempeeske TYDELIG merket med både TV-SHOP og Power Rider (#FLAUT).

I tillegg til Jane Fonda og Power Rider, røyk jeg også på en Ab Flex før min TV-shop-historie var over. Til mitt forsvar, var det i det minste produkter som endte opp med å bli brukt og de hadde faktisk en grei treningseffekt. Men, TV-shop hadde selvfølgelig også en masse rask til salgs og TV 2 har ramset opp noen av “Tidenes verste TV-shop produkter” :

Kikde: tv2.no

Hva med feks en tredemølle på hjul (i midten nederst), så du også kan bruke den utendørs som et transportmiddel? Personlig klarer jeg ikke helt å se forretningsidéen bak dette produktet da man jo strengt tatt ikke trenger å dra med seg hele tredemølla hvis man ønsker å løpe ute. Vei, evt grus og sti fungerer også helt utmerket til dette formålet… Dessuten ser jo hele greia bare trafikkfarlig ut! Nederst til venstre har vi “Kush Support” slik at kvinner med velutviklede bryster (har aldri vært noen issue for min del, så kanskje det er derfor “I dodged the bullet” på denne) skal kunne snu seg rundt uten at pupper flakser veggimellom. Så har vi også “The Privacy Scarf” (øverst til venstre og i midten) slik at du kan sitte i fred og ro (riktignok mens du ser ut som en ultratulling) mens du ser på PC eller leser en bok. Orket ikke å lese om resten av produktene, men tipper at disse også scorer høyt på kokko-toppen.

Så har vi endelig kommet til den fantastiske Internett-alderen. I 1995 studerte jeg Informatikk, hadde lært meg å programmere og var en av et fåtalls nordmenn med egen hjemmeside. Dette året kom filmen “Nettet” med Sandra Bullock ut og viste oss en verden hvor man kunne bestille alt man trengte på nett og egentlig ikke trengte menneskelig interaksjon for å verken jobbe eller eksistere. Moralen i filmen var selvfølgelig at man burde leve i den virkelige verden og at alt av opplysninger på Internett kan manipuleres og misbrukes. Den moralen gikk meg hus forbi og jeg ble isteden helt hektet på de digitale fremtidsmulighetene. I dag, nesten 25 år senere, kan man se at flere av spådommene fra filmen har blitt til virkelighet og vi har selvfølgelig et problem med misbruk av informasjon, identitetstyveri, personer som utgir seg for å være en annen på dating sider og bla, bla bla… MEN, noe vi også har i dag er det jeg har lengtet etter siden 1995; muligheten til å bestille det meste på nett….

Så i dag bestiller jeg selvfølgelig alt av reiser og klær på nett  (jada, jeg vet jeg burde støtte opp om lokale butikker og det vil jeg hvis de også åpner for bestilling på nett og hjemlevering, evt pick-up).  Jeg bestiller videre pizza, matvarer, vin, kosmetikk, shampoo, frisørtimer, legetimer, apotekvarer etc på nett. All kommunikasjon med skolen skjer via en digital portal, jeg strømmer alt jeg ser på av serier og filmer (har ikke lenger lineær TV) og man er ikke lenger bundet til kontoret for å kunne jobbe.

Så, for å oppsummere, mye har skjedd i vår levetid når det gjelder digitalisering og mye mer vil skje, noe som selvfølgelig ikke er udelt positivt, men i det minste på det private plan surfer jeg enn så lenge på en hassle-free bølge av digital hverdagsoptimalisering.

Min Generation X – Kjønnsroller (#ISkyggenAvGutta)

Nå skal ikke jeg påstå at jeg har hatt en særlig traumatisk barndom og mine foreldre har alltid backet meg opp 100 %, både når det gjelder idrett, utdanning, kjærester og andre livsvalg, som har gjort at jeg tross alt har greid meg ganske bra.

Denne historien er vel kanskje ikke helt representativt for min egen generasjon, da man skulle tro man befant seg på begynnelsen av 1900-tallet. Besteforeldergenerasjonen, i mitt tilfelle representert av den eneste gjenlevende, nemlig Bestemor. Hun hadde nemlig ganske bestemte meninger om hva som sømmet seg for “en ung dame” og selv om det meste av disse forventningene er helt tullete å tenke på i dag, vokste jeg opp med en følelse av at jeg aldri var bra nok, noe som faktisk fortsatt preger meg den dag i dag. Blant annet er jeg supervar for kritikk når det kommer til matlagingen min og uansett hvor berettiget kommentaren er, går jeg rett i kjelleren med en gang, av og til helt ned til patetisk-krampegråt-stadiet. I dag skjønner jeg jo at det nok ikke var vondt ment, men som liten klarte jeg ikke å forholde meg til hvor forskjellig min Bestemor behandlet broren min og meg.

 

Tenårene

Lenge før tenårene begynte Bestemor å mase om jeg måtte begynne å spare til “Brudekiste”, som visstnok var livsnødvendig for ethvert pikebarn. Her tror jeg imidlertid at foreldrene min satte foten ned til slutt, for maset ga seg etter en stund og jeg slapp heldigvis å få verken sengetøy, håndklær eller veggtepper til jul i en alder av 10 år. Derimot ble jeg drillet i å vaske/vri opp klær for hånd og pøset full med visdomsord som “veien til mannes hjerte går via magen”. Da jeg imidlertid forsøkte å imponere med retter jeg hadde laget på skolen, fikk jeg kjeft for å ha brukt hurtigris og idet faktum at det kun tok 30 minutter å lage retten og at dette ikke var godt nok (nok engang, vi snakker om en 10/11-åring her). Hun var heller ikke spesielt imponert over at jeg gjorde det bra på skolen for “ingen mann ville ha en smart kone”. Det samme gjaldt ballspill, som visstnok også skremmer bort alle eventuelle beilere. Jeg fikk riktignok innimellom noen halvhjertede spørsmål om jeg hadde scoret noen mål i volleyball, men det var tydelig at hun ikke var interessert. Litt sårende var nok den totalt manglende interessen, særlig med tanke på det voldsomme engasjementet som ble vist når det kom til andre barnebarns og sågar oldebarns (all boys, of course) sin idrettssinnsats.

 

Middagsselskaper (mannen ved enden av bordet, må vite…)

Ved middagsselskaper hos Bestemor, satt alltid mennene ved enden av bordet (selvfølgelig) som noen andre patriarker og etter endt måltid, reiste de seg, gikk forbi kjøkkenet tomhendte og rigget seg til foran TV-en eller la seg på sofaen for en strekk. Broren min ble også inkludert i dette ritualet da han jo var gutt. Damene + jeg, som jente, måtte rydde bordet og samles på kjøkkenet for manuell oppvask. Rebellen i meg foreslo at at mennene kunne ta oppvasken en gang, men dette ble bare ledd bort for aldri å bli luftet igjen.

Jeg husker også en episode da jeg var ganske liten og hadde (Gud forby) satt meg ved enden av kjøkkenbordet for å spise frokost. Da kom broren min (som overhodet ikke verken var eller er gammeldags, men som kun gjorde dette i ekte søskenkjærlighetens ånd) og forlangte å sitte ved enden av bordet. Jeg ba ham ryke og reise, selvfølgelig, men ble så beordret bort av Bestemor, da dette tross alt var mannens plass i vår familie. Dere kan jo tenke dere det gliset min kjære bror satte opp bak ryggen hennes da.

Sett bortsett fra det faktum at faren min var møkk bortskjemt hjemmefra med tanke på husarbeid og foring, så praktiserte vi en form for likestilling hjemme, om ikke i oss barna sine bleie-år, så iallfall senere (selv om han slet med å klare å identifisere det som måtte gjøres og serverte oss både koteletter vendt melis, kalde fiskeboller samt hærens krigsrasjon de få gangene moren vår var på tur). Det som var et antropologisk studie verdt i seg selv, var hvordan han totalt gled over i barndoms-rollen sin i det øyeblikket han satte foten innenfor døra til Bestemor og hun begynte å prakke på ham mat, fordi han “sikkert ikke fikk noe ordentlig mat hjemme”. Men, fortalte han henne at hun ikke skulle prate slik om kona hans? Neida, mannen på nesten 2 meter og 100+ kg var helt tyst og ble totalt en liten guttunge igjen, som velvillig lot seg bli dullet og degget med.

I min verste opposisjonsperiode (ca 14-16 år) forsøkte jeg flere ganger å ta til motmæle i familien, men ble bare stemplet som en ærgjerrig rødstrømpe, så til slutt ga jeg bare opp. Når argumenter for en mer tidsmessig rettferdig fordeling av huslige arbeidsoppgaver i en familie, uavhengig av hvilke oppgaver som fordeles til hvem blir møtt med “Ser jeg en dame som har punktert, så gidder jeg rakkeren meg ikke stoppe for å hjelpe, for vil de ha likestilling, så skal de få likestilling”, så er det bare å kaste inn håndkle og “call it a day”. (Kan forøvrig opplyse om at jeg med mine 25 år bak rattet fortsatt har til gode å måtte få hjelp av en mann til å skifte til dekk; man har tross alt Viking/Falken; red. anm). Resultatet ble at jeg boikottet familiesammenkomstene en periode for jeg ble så provosert. Da jeg gjenopptok kontakten, ga Bestemor min daværende samboer sporenstreks stående invitasjon til middag fordi hun antok at han ikke fikk middag hos meg og at han sikkert var sulten etter jobb. At jeg både jobbet like mye + studerte i tillegg var ikke så relevant, for jeg kunne jo klare meg selv. Det at jeg som første dame i familien tok utdanning var heller aldri noen kilde til stolthet, ei heller da jeg ble den første i familien (uansett kjønn) til å få en Mastergrad, ble ikke nevnt med et ord.

 

Endelig aksept (fant en lege, vettu…)

Først i en alder av 30 år fikk jeg kjenne litt på Bestemors stolthet da jeg flyttet sammen med en vaskeekte lege (som utrolig nok fortsatt ville ha meg til tross for både volleyballspill og mastergrad). Jeg skjønner overhodet ikke at jeg fortsatt brydde meg, men da jeg ble høyst planlagt gravid et par år senere, gledet jeg meg faktisk til å fortelle henne det. Nå måtte hun vel være fornøyd? Hun var da riktignok begynt å røre, men da hun så den store magen min, kikket hun bare spydig på meg og sa “jasså, telt feil nå?”. Jeg ble ganske så perpleks og spurte “Hva sa du?”. “Har du telt feil nå?”, sa hun igjen, og da skjønte jeg hva hun mente. At hun mente jeg hadde blitt ufrivillig gravid pga en tellefeil og at jeg hadde tabbet meg ut fordi jeg ikke var gift. Da ga jeg rett og slett opp…. Dette var forøvrig siste gangen jeg så Bestemoren min, da hun døde ikke så lenge etterpå.

 

God Nok….

Som sagt vokste jeg opp med en følelse av alltid å komme til kort hos Bestemor. Uansett hva jeg gjorde var det liksom ikke godt nok, for det jeg var god på (skole og idrett) var ikke noe en jente skulle være god på og hun var ikke skyggeredd for å påpeke det til stadighet. Min misjon i livet burde visstnok være å lære meg å lage mat og å kapre en mann. Hun var selvfølgelig et produkt av sine egne foreldre og besteforeldre, så jeg unnskylder henne litt for dette. På sin egen klønete måte forsøkte hun kanskje bare å hjelpe meg, slik hun selv hadde blitt hjulpet/indoktrinert (velg det som passer) som ung. Det var bare det at verden hadde tatt kvantesprang siden den tid og det hun standhaftig forfektet var for lengst avdankede normer. Det som i senere tid har irritert meg er at faren min burde ha satt henne ettertrykkelig på plass, både med tanke på hennes oppførsel ovenfor moren min og ovenfor meg. Det at hun fikk fortsette ukorrigert, legitimerte selvfølgelig de puritanske holdningene hennes og voksengenerasjonen var hennes “enablere” som lot henne slippe unna med det under dekket av en heller malplasert følelse av respekt. Respekt burde som kjent gå begge veier, men i dette tilfellet føler jeg det ble en ren enveiskjøring. Først etter å ha rundet 30 klarte jeg å overbevise meg selv om at jeg faktisk var “god nok”.

 

Andre innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X – Video

Min Generation X – Internett

 

Min Generation X – Aktivisering (#AltForÅUnngåSlåssing)

Utover 70-/-80-tallet ble det mer vanlig at mor kutter båndene til både støvsuger og kjøkkenbenk og beveget seg ut på arbeidsmarkedet. Så også hos oss. Etter en arbeidsuke med lekseoppfølging og fredsmegling mellom broren min og meg, var naturlig nok foreldrene våre helt kjørt når helgen kom og da var gode råd dyre når det gjalt å få bror og meg til å aktivisere oss selv etter helgens obligatoriske skogsutfart, slik at de kunne få litt etterlengtet R&R. En god stund oppnådde de dette ved å kjøpe en liten notisbok til oss og få oss til å notere ned bilnummerne på alle bilene som kjørte forbi oss på Sandefjordsveien. Ved å trigge konkurranseinstinktet vårt klarte de å få oss til å kjempe om flest nummer og det kunne holde i timesvis, helt til en av oss anklaget den andre for juks og vi endte opp i slåsskamp.

Andre aktiviteter de klarte å lure oss til var å skrive ned rundetider på 10.000m på skøyter, (noe som i grunnen var en bragd, da jeg ikke syntes skøyteløp var spesielt gøy å se på) og å plukke patroner på skytterbanen på Foksrød for så å bygge tårn som vi konkurrerte om å ødelegge den andres ved å kaste ytterligere patroner på det, noe som igjen varte til vi av en eller annen årsak begynte å slåss. Foreldrene våre klarte også, ved å appellere til vårt pengegriske indre, å få oss til å tilbringe mye tid på en søppelfylling hvor vi (i tillegg til å kaste stein på kasserte glassruter eller en og annen rotte) samlet ledninger i store mengder for så å bruke mangfoldige timer på kjøkkengulvet med kniv og rense ledningene for plast, slik at vi kunne selge kopperet på innsiden til skraphandleren for 25 kr/kg. Vil tippe at vi her klarte å komme opp i svimlende summer som rundt 50 øre i timesbetaling for dette. Men, for foreldrene våre, som riktignok fikk litt rot på kjøkkenet, var disse timene verdt sin vekt i gull.

Men, på den tiden klarte vi også å aktivisere oss selv i stor grad. Nabolaget vårt (Nyby’n) var et populært treffpunkt for mange barn og unge og til tider kunne vi være en gjeng på over 20 stykker som lekte «boksen går» og «cowboy og indianere» (hvor forøvrig ei jente en gang ble bundet til en busk og nesten glemt etterpå) eller spilte fotball og slåball ute i gaten. Ved sistnevnte klarte de største gutta titt og ofte å treffe husvinduer et stykke unna, noe som var under middels artig for huseierne, som ofte endte med å ringe politiet. Bare ved ren samling av så mange barn på samme sted, genererte også naturlig nok en del støy, noe som også hyppig ble rapportert til politiet. Vi lærte med andre ord tidlig å stikke av ved synet av en sort/hvit bil i vårt nabolag. Til tross for disse «juvenile delinquent”-tendensene i tidlig barndom, vokste vi alle opp til å bli samfunnsnyttige borgere.

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

Min Generation X – Ferie

 

Min Generation X – Musikken (#BestEver)

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… musikken.

 

Ingen skal ta fra oss at vi definitivt vokste opp med den kuleste musikken på 70-/80-tallet. Jeg mener, hvem kan vel glemme  ikoniske filmsanger som “Fame”, fra filmen med samme navn, “Don’t you (Forget about me)” fra “The Breakfast Club”, Queens “It’s a Kind of Magic” fra “Highlander”, “Eye of the Tiger” fra “Rocky” og (ikke minst) “(I’ve had) The Time of My Life” fra “Dirty Dancing”?

Mine første store helter var imidlertid ABBA og siden jeg hadde langt lyst hår på den tiden, var det veldig praktisk at min bestevenninne fra barndommen hadde langt, mørkt hår, slik at det ikke ble krangel om hvem som skulle være Agneta og hvem som skulle være Anni-Frid der vi i en alder av 6/7-år år showet på en scene i hagen bygget opp av avdankede stålplater fra en kondemnert garasje.

På ungdomsskolen svingte musikksmakpendenlen min seg imidlertid litt bort fra pop og mer mot rock av ulike varianter, som Dum Dum Boys, Jokke & Valentinerne Raga Rockers, DeLillos, The Cure og Oasis, før den i begynnelsen av 20-årene endte opp som en situasjonsbetinget musikksmak (dvs. på hjemmefester og konserter var rock fortsatt tingen, mens på utesteder i streite Sandefjord var listepop mer innafor…).

Men, hva brukte vi så i semi-steinalder for å få hørt på musikk? I mitt tilfelle var det en kombinert radio/-kassettspiller, hvor man både kunne høre på kjøpte kassetter med musikk, høre på radio eller ta opptak fra radio ned til kassett (noe som muliggjorde feks opptak rett fra “Ti i Skuddet”, et radioprogram ledet av Vidar Lønn-Arnesen, hvor en jury bestående av ungdommer i studio hver uke kåret Norgest mest populære låter). Var man riktig så heldig at man hadde dobbel-kassettspiller kunne man atpå til gjøre opptak fra kassett til kassett noe som ble gjort over en lav sko da piratkopiering på den tiden var et ukjent begrep. Er det noen som forresten husker hvorfor vi alltid måtte ha en blyant eller penn tilgjengelig når vi spilte av kassetter? For “CD/mp3 eller enda nyere”- generasjonen kan jeg røpe at med kassetter hørte også båndtrøbbel med, dvs at båndet på kassetten løsnet og måtte rulles tilbake på plass ved hjelp av en penn/blyant. På 80-tallet ble også kassettspillerne trådløse (såkalte “Boombox”‘er), noe som medførte høylytt musikk overalt i det offentlige rom, til glede for ungdommen, men “not so much” for de litt eldre.

I tillegg til kassettspillere, hadde vi platespillere hvor vi kunne spille vinyl-plater og selv med dagens mer moderne utstyr, så finnes det fortsatt de som kun sverger til vinyl når de skal spille av plater (ofte i korrelasjon med firkantskjegg og leilighet på Grünerløkka). Ulempen med vinyl var jo selvfølgelig at det fort ble hakk i dem, særlig ved litt dans i nærheten av spilleren, et problem som forøvrig fulgte med over til CD-tiden. Min første platespiller fikk jeg ikke råd til før etter konfirmasjonen, hvor jeg ønsket jeg meg penger, men fikk smykker (fordi “jeg ville verdsette de senere”, men i en alder av 44 år har jeg fortsatt ikke brukt dem, så jeg begynner å lure på hvor lenge jeg må vente på denne “verdsettelsen”). Nuvel, en liten digresjon der…. Jeg fikk iallfall snaue 5000 kr til konfirmasjonen og 1700 av disse ble brukt på et splitter nytt Paxan (det …kremt…velkjente media-merket dere helt sikkert har hørt om), med radio, dobbel kassettspiller og platespiller og med en vekt på ca 100 gram (litt underdrevet for dramatisk effekt riktignok, men dere forstår kanskje at det ikke var det aller råeste anlegget man kunne få tak i).

På slutten av 80-tallet fikk jeg min første “Walkman” (dvs liten kassettspiller til å feste til hoften + hodetelefoner), og dermed fikk trening en ny dimensjon. Nå ble det mulig å unngå og høre på sin egen kols-lignende puls ved jogging (som overhodet ikke var min favorittsyssel). Jeg hadde selvfølgelig en el kjipo versjon, som ikke kunne festes til buksa, men som måtte holdes i hånden og på den tiden var den også av en viss størrelse og vekt. Husker rett etter innkjøp at vi skulle ha en 3000m test på skolen og jeg var sjeleglad for at jeg nå kunne bruke “walkman”en min. Problemet var bare at jeg klarte å miste den etter 200m hvorpå lokket bakpå ramlet av og de maaange batteriene strømmet ut. Jeg fikk tak i lokket og noen av batteriene, men ikke alle, så drømmen om musikk til joggingen kunne jeg bare se langt etter.

På videregående ble Paxan skrotet til fordel for en CD-spiller, noe som gjorde at tunge vinyl-plater ble stablet i garasjen til fordel for små, nette CD-plater. Så, utover 90-tallet tok digitalismen overhånd og introduserte oss for IPods, mp3-spillere, Spotify og helt sikkert flere som jeg ikke har fått med meg… Selv om musikksmaken også har utviklet seg med årene er det fortsatt noen av de gamle låtene som henger igjen og de eneste låtene jeg i dag kan tekstene til, er jo de jeg hørte på i “gamle dager” hvor langtidshukommelsen fortsatt var relativt fungerende.

 

(I’ve had) the time of my life……

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Storebror

Bare for å ha det helt avklart fra starten av; jeg er utrolig glad i broren min. Selv om vi er ganske forskjellige av natur, kunne jeg ikke hatt en bedre bror (eller en bedre onkel til poden) og jeg vet at han ville gått gjennom ild og vann for meg (og jeg for ham…).

Men, når det er sagt… Det å vokse opp som lillesøster var ikke alltid så lett og til tider i barndommen var det en regelrett kamp for å overleve (metaforisk sett, selvfølgelig…).

Monopolkampen

Jeg har i en tidligere post (“Livet med et overutviklet konkurranseinstinkt (#TidenesDårligsteTaper)” ) fortalt om mitt konkurransepregede forhold til brorsan med hensyn til Monopol (#NotAPrettyPicture) og her kommer noen flere eksempler.

 

Skikampen

Vi gikk en del på ski i barndommen og hver skitur var selvfølgelig en konkurranse. Da mitt svake punkt var at jeg kunne få raserianfall av en annen verden, var broren min sin strategi å få meg pissed på turen, noe han ofte klarte. Hvis han gikk først i sporet, var det en stk lillesøster bak som var furten fordi jeg ikke klarte å gå forbi. Hvis han gikk bak meg i sporet, gikk han oppå skiene mine eller slo ned snø fra trærne over meg, slik at jeg fikk en snøladning i nakken. Målet var selvfølgelig å få meg til å klikke slik at jeg stoppet opp og gjøv løs på ham, slik at han kunne dytte meg unna (han var tross alt 2 år eldre) og innta lederposisjonen. Dette var en strategi som fungerte skuffende ofte, da jeg på det tidspunktet ikke akkurat hadde evnen til verken strategisk tenkning eller det å lære av tidligere feil.

 

Vitsekampen

Vi vokste opp i et hus uten moderne hjelpemidler som oppvaskmaskin, microbølgeovn eller i det hele tatt et funksjonelt kjøkken. Det vi imidlertid var blant de tidligste husholdningene til å eie var et videokamera, da faren vår var en skikkelig film-buff. En ettermiddag ba han bror, meg og ei venninne om å fortelle vitser til kameraet. Broren min spurte da hvilken vits jeg skulle fortelle, noe jeg ikke ville røpe. Han fortsatte imidlertid å mase helt til jeg fortalte ham den. Så begynte filmingen og broren min var først ut….og fortalte MIN vits. Dere kan jo gjette hva som skjedde… Eller, dere trenger i grunnen ikke å gjette, for vi har alt på film (sjekk den ut her, jeg lover…den er vel verd en titt…).

Så kan vi jo fast-forward’e til første dag på videregående. Stor, ny skole og man føler seg ganske liten.  Allerede før første time kommer imidlertid noen eldre elever jeg aldri hadde sett før (blant andre noen perfekte eksemplarer av den maskuline sorten) bort til meg og forteller at de har sett den berømmelige vitsevideoen. Det viste seg da at videoen hadde blitt vist på vorspiel helgen før for en haug av folk, så drømmestart for min tid på videregående altså (var ikke så glad i oppmerksomhet på den tiden…)

 

Luftkampen

Allerede i ung alder var jeg helt oppslukt av bøker og jeg kunne sitte timesvis med en bok i fanget…vel og merke hvis broren min ikke var i nærheten og kjedet seg. En yndet fritidssyssel for min kjære bror da, var å forstyrre meg mest mulig, som for eksempel å bevege hendene sine mellom boken og meg mens han sang “Lufta er fri for alle…”. Nevnte jeg at jeg hadde litt anger issues på den tiden?

 

Enden-av-bordet-kampen

Når dere leser denne historien kan det virke som vi vokste opp i et annet århundre, men faktum er at vi bare hadde en farmor som var litt gammeldags med hensyn på kjønnsroller. Vi selv er vokst opp i et hjem med relativ likestilling (selv om faren vår nok var litt bortskjemt), men det ble iallfall aldri lagt noen begrensninger på oss basert på kjønn. Farmor, derimot, var av den gamle skolen og dette visste broren min å utnytte…ialfall innimellom. Hvis jeg feks satte meg ved enden av frokostbordet om morgenen, kunne han komme og be meg om å flytte meg. Når jeg ba ham (selvfølgelig) om ryke og reise, sladret han til farmor og hun ba meg om å flytte meg med beskjed om at “i vår familie er det vanlig at mannen sitter ved enden av bordet..”. Ikke akkurat et budskap som falt i god jord hos undertegnede, særlig ikke med en stk bror stående med stort glis i bakggrunnen…

 

Beskytteren

Frem til nå har jeg bare fortalt om det konkurransepregede forholdet mellom bror og meg, men jeg vil igjen understreke at de aller fleste minnene fra vår barndom var av den gode sorten. Han tok  feks ofte på seg skylden hvis vi hadde sloss. En gang han hadde låst meg ute og jeg i raseri slo knyttneven i ruta på døren slik at den knuste og blodspruten sto, kastet broren min seg på telefonen til moren vår med oppstartsetning at det var hans skyld. Han har også fungert som en beskytter for meg gjennom hele barndommen og forsvart meg hvis jeg havnet i trøbbel. Dette beskytterinstinktet fortsatte også inn i ungdomsårene, selv om det forsåvidt ikke var like velkomment da. Han hadde nemlig noen veldig kjekke kompiser, som han truet med bank hvis de prøvde seg på meg, noe jeg riktignok ikke syntes var fullt så kult på den tiden, men som jeg senere innså var gjort i beste mening…

 

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

Min Generation X – Ferie

Min Generation X – Ferie

På 70-/80-tallet var det stort sett kortreiste ferier som var tingen og for vår families del besto feriene de første 10 årene av mitt liv stort sett av ymse fotballturer med et av byens forballag; et middelmådig lag sånn rent spillemessig, men med veeeeldig engasjerte supportere (deriblant mine foreldre). Overnattingene besto stort sett av telt eller enkle hytter på camping-plasser uten innlagt vann. De enkle kårene plaget imidlertid ikke oss barna det skarve grann; vi hadde jo både på en haug med jevnaldrende barn å henge med + tilgang til badevann (av og til riktignok i form av en iskald elv, men pytt sann…). Da jeg var 7/8 år ble camping-turene våre litt mer eksklusive, for da fikk vi oss en combi-camp, som rett og slett var en tilhenger som kunne veltes over til å bli en soveenhet med 4 soveplasser. Sleng på et fortelt, så var det jo riktig så god plass. Den combi-campen fikk vi mye glede av og på sommerne satte vi den også opp ute i hagen, slik at vi barne kunne få en villmarksopplevelse på egen tomt. Kanskje rart å snakke om “villmark” da dette var i Sandefjord sentrum, men det at det i nabolaget mysset av grevling, gjorde det iallfall litt mer spennende (og skremmende) med nattlige toalettbesøk.

En sommer teamet vi opp med foreldrene til en av broren min og dro på gårdsferie til Danmark. Vi barna syntes det var supert; der kunne vi ri på ponni, hoppe i høyet, sove på låven og leke med allskens dyr. Var forøvrig også der vi lærte hva som skjedde hvis man tisset på et elektrisk gjerde… Faren min, som var vokst opp på en gård, var i sitt ess og skle rett inn i rolle som bonde og hjalp villig til med å både skuffe grisemøkk og melke kuer.

Moren min, som var vokst opp som i byen, syntes derimot at jordgulv, skitne tallerkener, møkkete sengetøy og lange fluepapir fullstappet med inntørkede fluer, ikke var fullt så sjarmerende. En dag fikk vi besøk av familien til ei venninne av meg, som også var i Danmark men som hadde valgt en hotelløsning. Da moren fikk se tilstanden på gården, ble hun ganske så sjokkert og da vi på kvelden satt og grillet ute i hønseburet med fjær flaksende rundt oss, var det hakket før hun bare dro med seg moren min til hotellet deres.

Neste gang familien skulle på en utenlandsferie var til London et par år senere. Dette var var vår første utenlandsreise til andre land enn Danmark og Sverige, så dette var STORT! Men, fly, hotell og fotballkamp koster for en familie på 4 og feriebudsjettet vårt var ikke all verden, så igjen så ble det litt kummerlige forhold med et lite hotell i Kensington, med klaustrofobisk heis som titt og ofte stoppet midveis, et fluffy (og litt muggent) vegg-til-vegg-teppe på badet, utsikt ut til en container og med et såpass lite rom at ikke alle 4 kunne være inne på rommet samtidig med mindre minst to av oss var stuet inn i rommets køyesenger.  Det var vistnok også en vannlekkasje over oss, for under hele oppholdet dryppet det vann fra taket og ned i en lampekuppel over senga; noe som selvfølgelig var en utfordring rent søvnmessig (i skjønn forening med faren min sin drønnende snorking). Men, vi tilbragte ikke store tiden på hotellet, så turen ble allikevel fantastisk. Det var jo helt magisk å få se alle de stedene vi kun hadde hørt om eller sett på film og TV, slik som Hyde Park, slottet, fotball, dobbeldekker-buss, Madam Tusseaud’s etc (som dere kan se av bildene fra Madam Tusseaud’s, var det en stund siden..).

Etter London-turen tok det hele 7-8 år før familien igjen samlet satte kursen mot det store utland. Da hadde faren min midlertidigig flyttet til Indonesia for å jobbe i noen år og vi skulle endelig få dratt ned for å se hvordan han bodde. Dette var på den velsignede tid (dryppende sarkasme, red. anm) da det fortsatt var lov til å røyke på flyet. Siden begge foreldrene mine, samt broren min var røykere, hadde faren min bestilt plass til alle (selv sin ekstremt anti-røykende datter) i røykeavdelingen bakerst i flyet. Da jeg ymtet frempå en liten klage, så ble jeg trøstet med at det jo kun var for få timer (les: 14 timer!!). Se for dere scenariet med et fly så tett av røyk at det nesten ikke var mulig å se en meter foran seg og så våger det seg noen små-jæveler fra IKKE-røyk inn for å røyke!! Må innrømme at tanken på blind vold eller i det minste utskjellig streifet meg, men jeg nøyde meg med et imaginært slap, før jeg skle tilbake til min hostende og døsig tilstand. Resten av reisen var imidlertid magisk og ikke minst lærerik, da dette var min første tur til et muslimsk land (sjekk ut tidligere innlegg for mer detaljer).

Men, selv om det lugget litt på mine barndoms ferieturer, husker jeg tilbake på dem som fantastiske opplevelser, alle som én, og selv om det ikke ble så mange av dem, vekket de virkelig min interesse for andre land og kulturer, slik at jeg de siste 20+ årene har brukt hver omtrent hver eneste ledige krone på reiser til nære og fjerne land.

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

Min Generation X – Hår

 

Min Generation X – Hår (#Grøss)

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… håret.

For oss som vokste opp på 70-/80-tallet, er det er vel i grunnen like greit å slenge inn håndklet med en gang å innse at dette med hår, det fikk vi ikke til den gangen. Det ble rett og slett ikke noe av. 30 år senere har det nok begynt å demre for noen og enhver at vi den gang var en del av en massepsykose hvor vi faktisk trodde puddel-look, piggsveis og hockey-nakke så bra ut (kan med en gang røpe; det gjorde vi ikke…). Eller for egen del, som enda verre hadde hjemme-utgaven av de forferdelige sveisene (vi snakker hjemmepermanent og hjemme-hockey), da jeg ikke hadde råd til frisør, følte jeg vel allerede på det tidspunktet at noe ikke var helt på stell hårmmessig.

Vanskelig å tro? Vel, her kommer beviset i form av min egen  “Hair of Shame”:

Enough said, eller…?

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

Min Generation X – Soling

Min Generation X – Musikken

 

Min Generation X – Soling (#FaktorErFeigt)

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… soling (type overdrevet).

 

Etter en (iallfall for egen del) deprimerende vintersesong, er det alltid med en snev av eufori jeg går våren og de første soldagene uten 3 lag klær i møte. I dag har vel de fleste et relativt reflektert forhold til solens både virkninger og skader og beskytter seg med høy solfaktor ved opphold i sola. På 70/80-tallet, derimot, var det ikke solbeskyttelse som lå fremst i pannebrasken hos sol-hungrige nordmenn. Da var det om å gjøre å bli stekt så fort som mulig; både med kunstig og ekte sol.

Mitt første møte med kunstig sol, var en gammel høyfjellssol etter mormor, som døde på midten av 70-tallet. Denne besto av en stor lysende kule man skulle sitte 15-20 sekunder foran for å få litt farge (type rød) i et vintergustent ansikt. Satt man stort lenger enn dette, risikerte man å svi av hele overhuden og bli permanent snøblind, så vi burde nok på en ren magefølelse ha kommet til konklusjonen om å styre unna. Men, i desperat jag etter alt annet enn skummetmelk-aktig ansiktsfarge, ble all fornuft ubønnhørlig begravet. Husker forøvrig at jeg hadde et aldri så lite rødmeproblem på ungdomsskolen på slutten av 80-tallet og da jeg var sånn passe lei rå latter i klasserommet hver gang jeg fikk en ikke fullt så kledelig tomat-farge i ansiktet, satt jeg likesågodt en god stund foran høyfjellssola slik at jeg endte opp med brannskader. Da var det noen som tok litt selvkritikk og fortrengte rødme-latteren for en stund. Litt ekstremt, men i det minste ganske effektivt.

Når det kom til ekte sol i de hine hårde, så gjaldt vel i grunnen mottoet “less is more” og da snakker jeg ikke om soling, men om solkrem. “Faktor er feigt” var også et vanlig motto, da solfaktor 10+ var et ukjent begrep og man heller gikk for krisesoling i form av kombinasjonen jordnøttolje og aluminiumsskjerm for virkelig å bli svidd på de første virkelige soldagene på våren. Etter den søte soling, kommer den sure svie og i dette tilfellet i form av solbrenthet og flass, men det var for all del ingen grunn til panikk, for når kroppen hadde flasset av det øverste hudlaget, kom det til slutt frem en slags brunfarge som gjorde alt verdt det… Og slik ble det jordnøttolje, aluminiumsskjerm, flass, repeat resten av våren for virkelig å kunne møte sommeren, vel… nøttebrun.

70/80-årene var også de løse puppers tidsalder og på sommeren var det flust av damer i alle aldere som kastet overdelen til fordel for en jevn brunfarge. Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg sluttet med toppløssoling i en alder av ca 10 år, noe jeg igrunnen har levd bra med, men for all del… hver sin lyst.

Da vi kom til slutten av 80-tallet, var høyfjellssol blitt erstattet av solstudioer, som spratt opp som paddehatter i de fleste byer. Her i byen fikk også Park Hotel ganske tidlig 3 solsenger som de plasserte nederst i kafédelen (!), noe var litt kleint da man jo som oftest ligger i bare undik’en i solariet. Bluferdig som jeg var (og er), så ble det da til at jeg ålte meg ut av klærne inne i selve solariumet og alle som har ligget med overskjermen trykket ned i nesa, vet at da har man ikke så mye plass til bevegelser akkurat. Men, det gikk som oftest greit, selv om jeg endte opp med å kikke rett inn i noen stirrende manne-øyne et par ganger. alt for brunfargen, men jeg ble ikke akkurat lei meg da vi omsider fikk solstudioer med låsbare dører… Derimot ble jeg litt frastøtt av å høre alle historiene fra ansatte i solstudier om det folk kunne finne på å gjøre bak disse tynne, låsbare dørene. For å si det slik, mange pervoer der ute, og det er for meg en gåte hvordan de i det hele tatt kunne komme på tanken å bedrive sine aktiviteter i de svette, små båsene. Men, igjen… hver sin lyst (I guess…), men jeg fant meg en alternativ måte å sanke D-vitaminer på vinterstid; nemlig å migrere sørover så snart lommeboka fant en åpning.

Nuvel, soling er fortsatt en av mine favorittsysler, selv om det nå selvfølgelig kjøres 20+ i faktor og legges inn noen skyggepauser i løpet av dagen. Bare å tenke på sola, så får jeg et aldri så lite energi-kick, så her skal hver solstråle utnyttes til det fulle.

 

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

Min Generation X – TV-spill

 

 

Min Generation X – TV-spill

Jeg representerer med mine 44 år (klarte å kjempe imot den iboende trangen til å trekke fra et år eller 10 der…) en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… TV-spill.

Selv dagens treåringer ville klaget på både grafikk og underholdningsverdi hvis de ble presentert for TV-spill fra min barndom. Men vi som vokste opp på 70-/80-tallet var lykkelige uvitende om den digitale verden som ventet oss der ute, og enda mer lykkeligere vitende da vi omsider ble introdusert for den.

Mitt første møte med TV-spill var vel i 7-8 årsalderen, og kom i form av et håndholdt spill jeg fikk til jul med Snoopy som spilte tennis. Jeg ble selvfølgelig helt hekta og foreldrene mine måtte nærmest brekke løs spillet fra hendene mine hver gang jeg fikk et raserianfall over at Snoopy ikke adlød mine tilsynelatende fullstendig tydelige instruksjoner.

Et par år senere slo foreldrene våre på stortromma og kjøpte en brukt Commodore Vic 20 i felles julegave til broren min og meg og endelig hadde vi noe som kunne vagt minne om et TV-spill.

Spillene var superenkle og grafikken grusom, men vi simpelthen elsket det og for en gangs skyld kunne vi tilbringe timesvis sammen uten å begynne og slåss (noe som sikkert var noe av årsaken at vi fikk rikelig med spilletid fra foreldrene våre).

Et par år senere hadde vi effektivt klart å slite ut Vic 20’en. Broren min fant en utvei og klarte på et vis å overtale foreldrene våre til å gi ham penger til bursdagen for å kjøpe en brukt Commodore 64. Jeg var ikke like heldig og befant meg plutselig uten tilgang på TV-spill, noe som ga umiddelbare abstinenser. Det hendte jeg snek meg til å låne brorsans Commodore 64 når han var ute, men som oftest fant han ut av det og da ble det deng (eller i det minste en velplassert vinge).

Da jeg var ca 15 og begynte å tjene litt egne penger, bar det sporenstreks til butikken for å kjøpe en flunkende ny Nintendo med ikke mindre enn SuperMario-spillet. Fortsatt kan jeg den mekaniske lyden utenatt og husker hvordan venninna mi og jeg kunne sitte i dagesvis for å forsøke å runde spillet. Da det var gjort etter ukesvis med hardt arbeid, slukket imidlertid interressen for både Super Mario og Nintendo.

Neste store investering var en egen PC i 17-års alderen (vi snakker hele 4MB RAM og 20 MB harddisk, altså…) og etter at medfølgende Kabal var gjennomtestet (jeg kunne faktisk døgne med Vegas-versjonen av Kabal i et forsøk på å vinne tilbake de imaginære pengene jeg hadde tapt), begynte jeg letingen etter mer utfordrende spill. Det var lettere sagt enn gjort, for de fleste spill hadde grafikkissues og lag’et kontinuerlig. Tålmodighet har aldri vært min sterkeste side, så jeg valgte dermed å gå litt ned på grafikkrav for en kjappere opplevelse. De spillene jeg husker desidert best fra den tiden er Indiana Jones og Civilazation. Det verste er at da jeg forsøkte å spille Civilazation for få år siden, med atskillig oppgradert grafikk, kunne ikke opplevelsen måle seg med det jeg følte da jeg i sene nattetimer satt spikret foran min overdimensjonerte PC på tidlig 90-tall.

Da jeg rundet 20, ble det noen års pause før jeg igjen ble kastet inn i spillverden og denne gangen var det Skylanders på podens Playstation 4 det var snakk om. Hvis det var et brett vi slet med, så hendte det at jeg sendte pode i seng og satt oppe utover natten i et forsøke på å komme videre.

I de seneste årene har interressen dabbet litt av for egen del, selv om jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på de spllene som poden spiller. Innkjøp av VR-briller og kamera  har imidlertid klart å gjenopplive interressen min og der jeg står med brillene på, i min egen VR-verden, trekker tankene tilbake til 80-tallet og kicker igang refleksjoner rundt den fantastiske utviklingen fra da til nå.

 

Tidligere innlegg i serien:

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen

Min Generation X -Internett

 

Min Generation X – Internett

Jeg representerer med mine 44 år en av de siste generasjonene vokst opp med en relativt analog barndom, men som nå mer eller mindre strever med å re-brande seg innenfor en mer digital virkelighet. Vi snakker om Generation X, dvs de født mellom 1960-1980.

I denne føljetongen har jeg tenkt å ta for meg noen av de endringene samfunnet har vært igjennom de siste tiårene, sett fra mitt perspektiv selvfølgelig, og jeg denne gangen tar jeg for meg… Internett.

Rett før jeg fikk mitt første møte med Interett tilbragte jeg noen måneder hos faren min som da bodde i Indonesia. E-mail og Internett var fortsatt ukjente begreper i mitt vokabular, så for å holde meg oppdatert på hjemmefronten, brevvekslet jeg med min BFF i Norge. Postgangen gikk i et tempo saktere enn selv jeg løper, så det tok vel ca 12-14 dager for et brev å komme frem, men på den tiden var det absolutt verdt ventetiden for brevene hjemmefra var fulle av både global, nasjonal og ikke minst lokal sladder av ypperste klasse.

Så begynte ting å skje som fikk grunnvollene i vår analoge hverdag til å skjelve for alvor. I 1995 studerte jeg Informatikk ved Høgskolen i Vestfold og der fikk jeg først kjennskap til det fantastiske World Wide Web (eller Verdensveven/Verdsveva, som norske språkfantaster forsøkte å promotere, men som merkelig nok aldri tok av), som i dag bare omtales som «Internett». En helt ny og mirakuløs verden åpnet seg og verden ble aldri den samme….selv om det i starten gikk vel…dig…..sak……te

Noen som gjenkjenner denne liflige lyden av fullstendig meningsløs støy? Vi snakker selvfølgelig om lyden når man via et modem forsøkte å koble seg til Internett på 90-tallet, medvekt på «forsøkte» for det var slettes ikke alltid det funket. Var man først på, var første bud å lære seg tålmodighet eller evt å kunne innta en transelignende tilstand i påvente av at en side skulle lastes, for dette var et studie i kjedsomhet, særlig hvis du hadde gått på den smellen det var å forsøke å laste opp en side med mange bilder.

 

I 1994 var jeg 21 år og var så heldig at jeg bodde gratis i egen leilighet i huset til moren min, noe som gjorde at jeg hadde krav på borteboerstipend. Ikke én krone ble brukt på verken oppussing eller ikke-arvede møbler, men derimot hadde jeg egen telefonlinje…og modem. På den tiden hadde vi fortsatt noe som het lokaltakst, nærtakst og fjerntakst, hvor prisen på en samtale var avhenging av avstanden til mottaker. For å komme meg på Internett, måtte jeg ringe opp en node som var plassert i Drammen, noe som gjorde at fjerntakst kicket inn og hvert minutt kostet skjorta. Første kvartalet jeg hadde Internett, kostet det meg hele 4.000 kroner (forøvrig «totally worth it»), så gjett om jeg var happy da mer billigere tilkoblingsalternativer gjorde sitt inntok litt senere.

Ved juletider i 1995 hadde jeg klart å knote på plass min egen hjemmeside, med tekst og bilde og greier..  Dette var overhodet ikke vanlig på den tiden, og listen over hjemmeside-eiere kunne faktisk kjapt scrolles gjennom. Da jeg lanserte siden måtte jeg kode alle HTML-tags selv, men utover i 1995, ble vi introdusert for flere såkalte HTML-kompilatorer og vipps ble det straks enklere å lage sider.

Samme året kom filmen “Nettet” med Sandra Bullock ut og viste oss en verden hvor man kunne bestille alt man trengte på nett og egentlig ikke trengte menneskelig interaksjon for å verken jobbe eller eksistere. Moralen i filmen var selvfølgelig at man burde leve i den virkelige verden og at alt av opplysninger på Internett kan manipuleres og misbrukes. Den moralen gikk meg hus forbi og jeg ble isteden helt hektet på de digitale fremtidsmulighetene. I dag, nesten 25 år senere, kan man se at flere av spådommene fra filmen har blitt til virkelighet og vi har selvfølgelig et problem med misbruk av informasjon, identitetstyveri, personer som utgir seg for å være en annen på dating sider og bla, bla bla… MEN, noe vi også har i dag er det jeg har lengtet etter siden 1995; muligheten til å bestille det meste på nett….

Så i dag bestiller jeg selvfølgelig alt av reiser og klær på nett  (jada, jeg vet jeg burde støtte opp om lokale butikker og det vil jeg hvis de også åpner for bestilling på nett og hjemlevering, evt pick-up).  Jeg bestiller videre pizza, matvarer, kosmetikk, shampoo, frisørtimer, legetimer, apotekvarer, treningstimer etc på nett. All kommunikasjon med skolen skjer via en digital portal, jeg strømmer alt jeg ser på av serier og filmer (har ikke lenger lineær TV) og man er ikke lenger bundet til kontoret for å kunne jobbe.

Så, for å oppsummere, mye har skjedd i vår levetid når det gjelder digitalisering og mye mer vil skje, noe som selvfølgelig ikke er udelt positivt, men i det minste på det private plan surfer jeg enn så lenge på en hassle-free bølge av digital hverdagsoptimalisering.

 

Min Generation X – Fødselen

Min Generation X – Telefonen