Gøteborgsvarvet – Verdens største halvmaraton

Gøteborgsvarvet er verdens største halvmaraton med over 64.000 deltakere og er lagt til mai hvert år; så vårens vakreste eventyr, med andre ord. Dette er mitt favoritthalvmaraton over alle av mange årsaker og de har ikke så mye med selve løypa å gjøre, (som er ganske tøff til tider, selv om den har sine lyse punkter slik som feks Aveny-etappen), men mer med alt rundt selve arrangementet som:

 

5. Økonomi

For oss som bor i Sandefjord, er Gøteborg kun en ferjetur (som vi ofte klaret å skaffe gratisbillett til) + en 2 timers biltur unna. Videre er det enkelt å skaffe seg startplass bare man er tidlig ute og den koster litt over en tusenlapp. Det er også mulig å skaffe seg et hotellrom rett på Avenyen til en ikke-ublu pris, og alt dette gjør at det er fullt mulig å delta i Gøteborgsvarvet selv på budsjett.

 

4. Stemning i løypa

Stemningen både blant løpere og publikum er upåklagelig og selv oss sakte løpere får kjenne på publikumsstøtten underveis. Mange velger å kle seg ut også, og det er en ganske spesiell følelse den å bli forbiløpt av en diger cup cake, for eksempel. Et år måtte jeg sågar kjempe for å komme meg forbi 2 personer i et delt hestekostyme!

 

3. Medaljen

De første par årene vi var med var medaljen (og spesielt båndet og fasongen) litt kjip og overhodet ikke verdt en knagg på det imaginære medalje rack’et mitt. De siste årene, derimot, har designet tatt seg opp betraktelig, så nå er den jo nesten som et smykke å regne (iallfall for oss med litt over middels interresse for medaljer..).

Medaljen under og til venstre er av gammel årgang, mens de to andre er av nyere dato. Skjønnner dere hva jeg mener?

 

2. Start- og målområdet

Start- og målområdet er lagt til samme sted, noe som er veldig praktisk mht feks baggasjehenting. Her er det også mulighet for å hente startnummer samme dag som løpet er. Det er videre effektiv transport i form av gratis trikk/buss til og fra området og Gøteborg sentrum. Vi har hatt ganske flaks med været de gangene vi har vært med og da har vi slappet av og kost oss i sola både før og etter løpet (eller, de andre har kost seg i sola etter løpet for de har jo ventet på meg som kommer i baktroppen). Første gang jeg var med var jeg såpass avslappet at jeg tok meg en liten nap før løpet.

 

1. Det sosiale og det romantiske

Det som virkelig topper opplevelsen er det å kunne dele den med andre. Vi pleier å være en hel gjeng som drar nedover sammen, og som feirer sammen etter løpet. Superkoslig!

Men, hovedgrunnen til at jeg føler som jeg gjør ovenfor Gøteborgsvarvet, er nok at det var der jeg ble forelsket i kjæresten for snart 8 år siden 🙂

Drammen Halvmaraton – en wogge-generalprøve før Chicago Marathon (#magaplask)

Den satt utrolig langt inne, men en ny medalje er i det minste i boks (stort sett det eneste positive i dag, med unntak av reisefølget, som var fantastisk).

Men for å ta det hele fra begynnelsen. I utgangspunktet var jeg ikke spesielt keen på å være med i Drammen Halvmaraton, da det kun er få hundre som deltar og de er gjerne av den gode sorten (=trussel for å havne på sisteplass). Men, jeg ble overtalt av kjæreste og kompis med lovnader om at de ville vente og sågar heie på meg, så da kunne jeg jo nesten ikke si nei.

Jeg våknet, som vanlig, i 6-tiden hos kjæresten og snaue kvarteret senere var jeg på vei hjem for frokost, pepsi max og litt mental oppladning. Soloppgangen som møtte meg på vei ut døra var jo bare legendarisk.

Wogge-strategien for dagen var ganske enkel. Jogge 2 minutter og så gå ett minutt. Da har jeg en tid på ca 7:30 på kilometeren, noe som vil være helt perfekt i Chicago. Så er det slik at jeg blir veldig påvirket av konkurranse, selv når jeg vet at jeg kniver om sisteplassen. Så, i det startskuddet gikk, hadde jeg bestemt meg for å forsøke 3+1 isteden, noe jeg overhodet ikke har trent på. I tillegg, ved første gåpause, så lot ikke publikum meg slippe unna med det. De nærmest tvang meg til å begynne å jogge igjen, noe som forkludret de to første intervallene og dermed endte jeg opp med en kilometertid langt over pari (6:40) og som jeg fryktet kom til å straffe seg senere, noe det også gjorde…

De første kilometerne gikk i grunnen ganske greit og først på 6 kilometer, så jeg 7-tallet på kilometertiden. Derfra gikk det imidlertid raskt nedover, da vi begynte å nærme oss banens tyngste punkt. Ved 8-9 km var bena som gele etter en for rask start, en temperatur på over 25 grader og det faktum at jeg er forferdelig dårlig på å drikke av kopp (2/3 deler havner på utsiden da fingrene underveis blir til hovne tømmerstokker uten evne til koordinasjon). Jeg misset også atskillige sekunder på detour’er til søppelbøtter da jeg ikke ville kaste koppen rett på bakken (de hadde allerede vært og ryddet området; slik er livet for de trege…). 

Drammen halvmaraton består av 2 nesten identiske runder, noe som jeg hater da det er utrolig hardt psykisk. Ved ca 10,5 km rundet vi målområdet og så var det bare å sette i gang på en ny runde. Jeg som kom ganske sent, ble tatt igjen av både vinner og 2.-plassen og dere aner ikke hvor nedbrytende det var å passere målstreken sammen med dem og se på at de fikk medaljer mens jeg måtte ut på en runde til (#bummerdeluxe). 

Jeg fikk hold ved ca 7-km og den bar jeg med meg helt til kroppen gikk fullstendig i shut-down ved ca 15 km. Da var det ikke snakk om å wogge så mye som en meter mer, så da var det om å gjøre å riste løs hoftene så godt jeg kunne og gyve løs på litt seriøs power-walk, slik at jeg skulle nå målet mitt tidsmessig. Jeg lå en stund å knivet med en dame på min egen alder, som hadde kontinuerlige joggebevegelser, og da var det sikkert litt psykisk hardt at jeg tidvis gikk forbi henne. Som oftest la hun da inn et ekstra gir og drev litt fra meg igjen. Men, så klarte hun å jogge feil i en sving og borte ble hun. Per, en 80+åring som også lå og vaket bak sammen med oss, forsøkte å løpe etter henne for å si ifra, men snublet eller noe, for han føyk rett i bakken, skrubbet seg skikkelig opp og fikk en real Donald-kul i hodet. Disse lå på dette tidspunktet ca 200-meter foran meg, og da jeg så Per gikk ned for telling, spurtet jeg det jeg maktet for å komme ham til unnsetning. Han virket litt forfjamset, men etter noen minutter reiste han seg og var klar for å fullføre. Jeg sa at jeg kunne gå sammen med ham til mål (det var da bare ca 3 km igjen), men han sa det var greit og etter et par minutter klarte jammen i meg den gamle skrotten å legge ut i jogg og drive fra meg igjen. Jeg, derimot, var (om jeg ikke var det fra før) blitt fullstendig stiv som en stokk av pausen, og tenkte at nå var det bare å forsøke å kreke seg til mål. Jeg var sikker på at jeg skulle gå i bakken noen ganger da jeg hadde drukket altfor lite i varmen, og uansett hvor mye kjæresten og kompisen forøkte å mane meg til å ta igjen Per, var det dødfødt. Jeg mer eller mindre krabbet i mål og bøttet nedpå med sikkert 2 liter med drikke før det var mulig å få kontakt med meg.

Kom forøvrig i snakk med Per etter målgang og det viste seg at han hadde fullført ikke mindre enn 150 maraton i sitt liv, så der har man altså kilden til stayer-evnen. Man kan jo bare håpe at man etter hvert som tiden går kan erverve seg noe lignende (#seigsom80). 

Som en oppsummering: Helt forferdelig dag! Klarte tidsmålet mitt allikevel med 1 minutt (til tross for pausen med Per), men wogge-strategien min sprakk allerede etter ca 12 kilometer, så her er det bare å returnere til 2+1 og trene på å ikke la seg psyke ut av pubilkumere som ser rart på deg når du begynner med gå-pauser etter kun få minutter. Minnes litt de kloke ordene til motivator Frank Beck fra da jeg spilte volleyball i eliteserien og vi var inne i en lei taps-rekke: “det lønner seg å lede når kampen er slutt”. Dette kan nok generaliseres til også å gjelde maraton; det er sluttiden som teller. Spiller ingen rolle om man går all-in fra start, hvis man møter veggen allerede etter 12 km. Da er det bedre å trene på å ta det rolig, slik at man kanskje holder distansen helt ut. Enda godt det er “hele” 5 uker igjen til Chicago…. På den positive siden; hadde forventet å komme på sisteplass, men klarte faktisk å holde 64 stk bak meg (vel å merke inkludert de som måtte gi opp underveis…). 

Hadde nærmest duppet meg selv i vaselin for å unngå brannsår denne gangen, men klarte å glemme føttene. Resultatet var flere blemmer, hvorav et par faktisk måtte stikkes hull på (#syktvondt). Sjelden har det vært så digg å krølle seg sammen i mini-badekaret som i dag. Jeg dro inn bord, satte opp IPad’en med TV-serier jeg har gått glipp av, spratt en pepsi max, og lå nærmest i fosterstilling i godt over 1 time (link til evt nye lesere som ikke har fått med seg mitt forhold til badekar…). 

#Maraton #Woggersunite #Drammen