Berlin Marathon – Race Report from the back of the field

In pouring rain, one hour after the gunshot for the elite, it was only the slowest left to start the 46th Berlin Marathon, and among them – me.  As so often before, I had time to repeatedly ask myself the question: Why on earth are you doing this? And the answer is quite simple and it hasn’t got to do with the joy of running or anything like that; I simply do not want my boyfriend to be the only one with a medal around his neck at the end of the day – affectionately mocking me with phrases like “pain is temporary – quitting lasts forever” (true story after I had to leave the race after 25 km in Stockholm due to an injury a few years ago). That is why I did not forfeit, despite fever and sore throat, but decided to give the medal hunt a try.

After just a couple of km I realized that this was going to be tough one (so, what else is new…?). My leg felt like led, and I was not at all able to keep the wanted pace without jumping to pulse zone 4. Not a great start, in other words… After only 15 km I felt completely depleted and then the heavy rain started. Perfect! From here on I was able to wog my way to the finishing line, but the jogging part became constantly shorter and shorter. For the approx. 10 last km, I was actually able to increase the jogging intervals, but that was simply because just walking was too painful to endure.

For the first time in history I used wireless airbuds, with a promised durance of 5 hours, but which only lasted for about 3 (thank you Bose Soundsport). Luckily I had foreseen this problem and had brought the portable charger, so after approx 10 minutes, the airbuds lasted for another hour before I had to repeat the charge.

Nourishment during a race always constitutes a big problem for meg, since my stomach cannot take any kind of sport gels. I did, however, bring with me 2 x baby smoothies, which I was able to digest during the marathon along with a couple of banana bites. Not much, but at least enough to keep me going.

For the last km, up the Under the Linden and to Brandenburger Tor, I was so motivated by the fact that I was approaching the finishing line, so this km was actually my fastest one. If you are thinking “If that was your fastest, then you had more to go on earlier in the race” think again. I REALLY did not! The mere thought of the finishing line along with the cheers of the spectators still left along the course, just gives me a second wind.

FINALLY, I could cross the finishing line and collect my fourth big, fat, Berlin Marathon Medal. My boyfriend had graciously been waiting for me for 90 minutes, so when I had regained my strengths and gotten changed, we left the area. Still runners were out in the course, but now they had closed off the finishing line, so the runners were not able to cross it or collect a medal. It was really heartbroken to watch… I mean, I do get that after 6:15 you do not get an official time, but someone could at least stay behind and give the slowest participants a medal for their effort!

Anyway, since this was my fourth time in Berlin and my boyfriend’s fifth, we have now decided to go for the jubilee membership (10 x Beriln Marathon), so we are already looking forward to next year and hopefully it will be a bit easier than this year.


To sum up: I got the medal, and nothing else matters 🙂


Berlin Marathon – Endelig er navnet mitt på Abbott Wall of Fame

Etter 8 år med blod, svette og (ikke minst) tårer hvor jeg har mer eller mindre stabbet meg gjennom Berlin, London, Boston, Chicago, New York og Tokyo fikk jeg tidligere i år den gjeve «Six Star Finisher» medaljen utdelt i Tokyo. I dag opplevde jeg noe nesten like stort (eller forresten, det kan jo ikke måle seg med den ultrafete medaljen, men stort var det lell…); å se navnet mitt på Abbott’s Wall of Fame på Expo’en til Berlin Marathon 2019.

Ca 6.000 løpere fra hele verden har fullført disse seks store maratonene, hvorav 46 er fra Norge. Av disse 46 er det kun 16 damer og blant disse er lille, trege meg, selve beviset på at man selv som gogger, kombinert med å være en sta jævel, kan klare å kravle seg inn i «creme de la creme»-klubben innenfor maratonverdenen.

8 Things You Should Know About Berlin Marathon

2019 is my fourth time in Berlin Marathon, and my experiences have been many, both memorable ones and painful ones. You can read a summary of them here.

But, cut to the chase, here are some pointers I have picked up along the way:

1. Registration

Registration to Berlin Marathon is by lottery which opens in Mid-October the previous year. When registering for the ballot, they will ask you for your credit card details and if you are awarded a spot, you will be automatically charged. In other words, do not enter the ballot if you are not certain you will run. The result of the ballot will be published approximately in April the following year.

If you want to avoid the suspense of hoping to win a spot at the ballot, you can always secure your spot through a travel agent or by buying a charity spot. More expensive, but at least a sure thing.


2. Information

The Berlin Marathon organizers will not over-communicate with you in any way from the time you have been assigned a spot and until race day, but in mid-September you will start to receive some practical information and your start pass.


3. The Expo

The expo is at the former airport, Flughafen Tempelhof and make sure you bring your passport or national ID card when collecting your start number. The metro system is easy to understand and is a short walk from the expo area. The expo is open from Thursday to Saturday before the race and, as always, it pays to be an early-bird.


4. Start/Finish area

Both start and finish is in the Tiergarten Park and while at least all travel agents have busses taking you to the Start area, you have to get yourself back to the hotel after crossing the Finishing line. Since I am practically dead and usually have to be dragged away from the Finishing line, we make sure that we stay at a hotel in walkable distance from Tiergarten.

The weather can be wuite shifty in Berlin that time of year, so make sure that you keep warm before the race. I usually buy cheap blankets in bulk to approx USD/piece to keep myself warm.

When registering for the race, you get the option og either get a changing bag to use pre- and post-race or a poncho for those not handing in a bag to be transported to the Finishing line. You can not change your choice at a later stage so make sure you choose wisely.


5. The Course

The course is practically flat, so if you have ambitions of a personal best, that is definitely doable in Berlin. One important thing to remember when approaching the Finishing Line, though. The race is not over when you cross Brandenburger Tor. A friend of mine (a real fast one at that), thought he was finished after Brandenburger Tor and laid down on the ground in combined celebration and exhaustion. A mascot went over to point him to the actual Finishing line around 200 meters away, but my friendthough he was there to congratulate him and just gave him a big hug. The expression on his face when he realizes his mistake? PRICELESS!! Thank God we have it all on tape….


6. Time Limit

The time limit to complete is 6:15, which allows even really slow “runners” like my self to collect a much coveted medal (and yup, I do have the Abbott Six Star Finisher’s medal as well…).


7. The Medal

The medal is not one of the most spectacular in my collection, but is certainly suitable. It has a ribbon in the colors of the German flag and and last year’s winner and Brandenburger Tor on each side og the medal itself.


8. Post-Race Picnic in a Nudist Park

One beautiful post-race day, we decided to have a picnic in the Tiergarten Park. Me and a girlfriend went ahead to find a suitable spot while the boys went to stock up on food and bubbles. We went into the park and found quite an idyllic spot to sit, put out a blanket and sat down. Then suddenly we realized that everyone around us where totally naked. We felt quite embarrassed, not that we have anything against nudists, but simply because we had not expected that and quite frankly we were a bit out of our comfort zone. We tried to look chill, but had a really hard time when an older fellow behind us started with some naked stretching. My friend had really hurt her back during the marathon and was not able to get up for us to find somewhere else to sit, so we tried our best to keep our eyes from wondering while having our picnic. (read more). So, in other words, if you are a nudist; swell, then this is certainly up your alley, but if you prefer to be clothed (and others to be as well), then maybe you should do some extra research before settling down.

Berlin Marathon 2010, 2012 and 2015 – Rain, ambulance and naked men in park, but 3 new medals

Berlin Marathon in 2010 was my second marathon after the under par experience in Nordmarka Forest marathon a few months earlier. I really had given up the idea of participating and had even cancelled my plane ticket, but had a change of heart the week before the race and booked a new trip to Berlin; outbound on Saturday morning and inbound on Sunday night, right after the race.

Well, race day arrived with rain and cold weather and that resulted in burns and blisters ALL over due to friction (like 1×10 cm opened wound in the back of each knee caused by my Rehband kneewarmers. My clothes was not quite up to speed either, for example, I wore a regular bra, which gave me bra shaped burns. I also got burns from my ear-phones, so all in all, not my finest moment. But, the course itself was amazing and despite the poor weather, Berlin was crowded with people cheering us on (or, to be honest, I do not speak German, so I am just guessing they were cheering). The last 1000m is up the Unter den Linden. On the map it looks totally flat, but at the end of a 42,2km race, it feels like a giant hill. On the top of the “hill” is Brandenburger Tor and I when I saw it, I was totally sure that that was the finishing line. No such luck… When reaching Brandenburger Tor, I saw that I had to crawl for an additional 2-300 meters. Passing the finishing line was amazing and some tears found their way down my cheek there in the rain, but was quickly replaced with the biggest grin when I got the medal around my neck.

Well, the race was over and I had to revert back to my hotel for a quick shower and then pack up my stuff and go straight to the airport. The hotel was approximately 1 km from the finishing line, but it took me 45 minutes to reach it. I had to have like 20 breaks on the way where I sat down on the wet ground and felt very sorry for myself. But, I did get a lot of sympathetic looks along the way at least… When I finally reached the hotel, and went into the shower, I started to cry like a little baby when the water hit all my burns. The pain was excruciating and I barely managed to get undress afterwards. Then I had to rush off to the airport, where I received a sms from some colleagues, who had also done the race, asking me to join them for drinks and dinner. Instead, I had to sit 2 hours on a plane with poor leg room, reach Gardermoen at midnight and then drive the 2 hours back home and then be at work at 8 the next morning.

Two years later, I was back in Berlin for my second try. As usual, I had not exactly been resting the days before the race. 10-20 km sightseeing the day before a race is not exactly the best of ideas, so my legs were hurting already before the start. But, at least I got a new medal for my collection, and this time the weather was pleasant with sun and perfect temperature. A buddy of mine, who was also running, made the same mistake as I two years before, in believing Brandenburger Tor was the finishing line. But, in his case, he did not notice he was not done and laid down on the ground to rest. A mascot came up for him and tried to cheer him on, but my friend thought the mascot was only gratulating him, so he gave him a good hug before he suddenly noticed the finishing line a couple of hundred meters away (#EPIC). And the best of all; we have it all on tape…

In 2016 am back for the third time, along with a bunch of friends. One of the days we were going for a picnic in Tiergarten and had laid out all the food and were halfway down our prosecco glass when we suddenly noticed that everyone around us were naked. It turned out that we had managed to pick the nudist part of the park for our picnic. We tried to look indifferent, but when a couple of the guys started to stretch, we simply couldn’t be there anymore (I still have some mental pictures of the whole thing I am unable to get rid of…). This was the year I felt a pressure throughout the race, had to take an EKG after crossing the finishing line, resulting in an ambulance to the hospital where I was admitted with severe kidney failure. So, instead of celebrating with champagne, I got an IV and a hospital bed… lucky me..

Note to self for next time… 2XU compression tights, sweater and socks can be challenging if admitted into the hospital for a check. My bloated body stretched the clothes to their final limit, and they almost had to cut them apart to get them off me for examination. The next morning, I was well enough to leave the hospital and luckily we had a couple of more days in Berlin before we had to go home.

We staid at the Intercontinental Hotel Berlin and when we showed up for breakfast on our last day, we noticed that they were actually serving prosecco. A bit early for us, but we thought, what the H***. When in Rome (or Berlin in this case..) do as the Romans (or the Berliners). After breakfast it was time to pack up our stuff and, a bit tipsy, we went to the airport for our return flag.

Chicago Marathon – Blod(blemmer), svette og tårer….men, totally worth it!

I fjor sommer var jeg fast bestemt på at Chicago var maratonet hvor jeg skulle perse. Løypa er helt flat og stemningen langs løypa er fantastisk. Jeg var godt i gang med treningen og hadde begynt med PT-timer og greier, da jeg pga litt skrall helse ikke kunne trene på 6 måneder og det var en periode jeg fryktet at jeg aldri skulle orke å trene igjen. Men så, i begynnelsen av juli, hadde jeg en spontanremisjon og plutselig begynte kroppen å funke igjen (ikke bra etter et halvt år på sofaen, men den funket iallfall). Da var det bare å børste støv av drømmen om Chicago Marathon, snøre på seg skoene og begynne å bevege seg. Målet om å perse kunne jeg selvfølgelig bare drite i, så det ble umiddelbart erstattet til å bare rekke tidsfristen, slik at medalje var sikret og jeg fortsatt var med i racet om å bli Abbott Six Star Finisher neste år. Jeg fikk bare til 2 langturer på 21 km før vi dro over Atlanteren, så jeg måtte gamble på at den kjente strategien om å kjefte bena mine fremover når jeg helst bare vil kutte dem av og “call it a day” skulle funke denne gangen også.

Dagene før vi reiste, varslet værmeldingen alt fra 5 grader og regn til 28 grader og sol. Fasiten ble ca 17 grader og regn fra morgenen av, men rett før start var det heldigvis oppholdsvær. Enda man ikke har noen ambisjoner om å prestere, får man alltid et sug i magen der man står og venter på startskuddet sammen med (i dette tilfellet) snaue 45.000 andre; alt fra Mo Farah (som endte opp med ny, europeisk rekord) til woggere som meg.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått start sammen med 03:15-gjengen, noe som var timesvis unna mitt mål for dagen. Da starten gikk, var det med andre ord et hav av løpere som stormet forbi meg og i grunnen så jeg bare rygger de første 5 timene, før jeg faktisk begynte å ta igjen noen (ikke mange, men noen…). Allerede etter første kilometer kom jeg til erkjennelsen om at å traske 4,5 mil i dagene før løpet ikke akkurat er en innertier (hvem skulle trodd det??). Bena var tunge, GPS gikk i spinn pga alle skyskraperne og jeg tenkte at dette kom til å bli en lang dag. Jeg rakk vel knapt å tenke tanken ferdig før regnet begynte å bøtte ned og ble for syns skyld etterfulgt av en litt sur vind. Et stort lyspunkt i det hele var vår egen, private heiagjeng, som løp som piska skinn for å rekke å heie på alle fire av oss på tre forskjellige steder. Ingenting er som å bli møtt med heiarop og flagg når piffen er i ferd med å gå ut.

Jeg klarte å holde tempoet relativt oppe frem til 22-23km, men derfra gikk det fort nedover. Hofta kranglet, det lugget i begge hamstringene og ‘ogg’-en i wogging var snart helt fraværende. For å tenke på noe annet enn hvor synd jeg syntes på meg selv (jada, jada, jeg vet det er høyst selvforskylt og frivillig..), begynte jeg å filosofere over livet der i baktroppen. Vi var en broket gjeng i alle aldere, med alle  hudtyper og fra mange land, med ett felles mål: å komme oss til den hersens mållinjen. Noen måtte gi tapt underveis og lå strødd på bakken eller på bårer ved de medisinske teltene langs veien. Andre deltakere sto/lå i hopetall og desperat forsøkte å tøye bort kramper før de fikk karret seg videre. Jeg slapp unna det grøvste, men jeg måtte en tur innom medisinteltet for massasje av hofta + det var et strekke jeg måtte tøye høfta for hver 500m før jeg klarte å fortsette.

Siden målet jo bare var å sikre medalje, tenkte jeg at jeg likesågodt kunne dokumentere litt underveis, så jeg begynte å ta bilder, slo av en prat med noen politifolk og småpratet litt med noen tilskuere med anti-Trump-skilt.

I starten av maratonet var det flust av religiøse skilt, med høy Jesus-faktor, men de var ikke å se nærmere mål. Jeg la imidlertid merke til et alldeles glimrende reklameskilt for en “ambulance chaser” som var som tatt ut av en amerikansk film (never trust a guy with playmo hair ans a slick smile..).


Nuvel, tilbake til selve løpet. Ved 35 km var gangen min ganske zombie-lik (de gamle, trege zombiene riktignok og ikke de raske Brad Pitt-zombiene. På de siste 2-3 km, ble jeg imidlertid så motivert av at det nærmet seg slutten (og jeg ville bare bli ferdig) at jeg plutselig brøt ut i pur jogging (med unntak av den siste lille bakken) og klarte til og med å hoste opp en liten spurt inn mot mål.

Det ble en laaaang tur tilbake til hotellet etter målgang; ikke i km, som kun var én, men i tid og krefter. Jeg fikk karret meg oppi badekaret for en dusj, satte på vannet og begynte å hyle som en stukket gris. Viste seg at jeg hadde fått noen fete, væskende, brannsår histen og pisten, men verst var det på ryggen.

Etterpå var det å dra på seg finstasen, tre på seg medaljen og møte resten på pub før middag. Det var litt sånn “opp som en bjørn, ned som en skinnfell” vibe over gruppa, fra en über-høy stemning i startet til at alle satt å glippet med øynene i 21-tiden. Det ble med andre ord en tidlig kveld.

Summa sumarum: mission accomplished!

#chicago #maraton #chicagomarathon #reise #blogg

Berlin Marathon 2010, 2012 og 2015 – Regn, blålys og nakne menn i park, men 3 nye medaljer

Berlin Marathon 2010 var det andre maratonet mitt etter den famøse opplevelsen i Nordmarka noen måneder før. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å stille og hadde til og med booket flybilletten min om til en senere ferietur, men ombestemte meg 2-3 dager før og fikk bestilt ny flybillett i siste liten; ned lørdag morgen og hjem søndag kveld (natt), rett etter løpet.

Det ble en tung dag i Berlin på søndagen. Det regnet og var kaldt og jeg klarte å få brennmerker OVERalt pga friksjon. Vi snakker om 1×10 cm åpent sår bak hvert kne pga Rehband-knevarmere. Hadde jo ikke vett til å kle meg ordenlig og stilte i ordinær BH, noe som også gjorde at jeg fikk et omriss av BH-en iform av brannsår. Jeg fikk også sår langs halsen etter ørepluggene. Men, stemningen langs løypa var upåklagelig. Jeg hadde navnet mitt på startnummeret og det fantastiske tyske publikummet heiet meg frem (eller, iallfall tror jeg at de gjorde det, men jeg skjønte jo ikke helt hva de sa…). Den siste km går oppover Unter den Linden, som på kartet virker helt flat, men som på slutten av en 42km virker som en kjempebakke. På toppen av “bakken” lå Brandenburger Tor og jeg var helt sikker på at der lå også målpasseringen. No such luck…. Først da jeg beveget meg gjennom BT, så jeg at det enda var et par hundre meter igjen. Mange folk på tribunen der også, så da klarte jeg å mane frem en liten “spurt” rett før mål.

Hotellet jeg bodde på lå var det nærmeste jeg kunne finne målområdet, ca 1 km. Det tok meg 45 minutter å nå hotellet… Jeg mer eller mindre krabbet avgårde i regnet mens jeg gråt og måtte ta mange pauser underveis. Fikk en god del sympatierklæringer langs veien da. I denne tilstanden var det en fornøyelse å tenke på at jeg hadde hele 3 timer på hotellet før jeg måtte komme meg til flyplassen for hjemreise. Heldigvis hadde jeg booket rommet for en ekstra natt, slik at jeg kunne slappe av der. Da jeg skulle inn i dusjen, hadde jeg allerede glemt alle sårene, men de første vanndråpene minnet meg brutalt på at jeg så ut som et svett kjøttstykke. Hylte ut av smerte og klarte såvidt å få på meg klær etterpå. Kom meg på et vis til flyplassen og mens jeg ventet på flyet, tikket det inn sms fra noen kolleger som også hadde løpt, som lurte på om jeg ikke skulle være med å feire. Isteden ble det fly hjem til Gardermoen, hvor jeg landet kl 0:00 og skulle da sette meg i bilen og kjøre i 2 timer (de som kjenner meg vet hvor opplagt jeg pleier å være rundt disse tider). Men det gikk på et vis og min første Berlin Marathon-medalje ble lagt til samlingen som da var på totalt 1 stk + Nordmarka Skogsmaraton-koppen.

To år senere, stilte jeg nok en gang til start i Berlin Marathon. Hadde (som vanlig) gått på den strategiske bommerten å vandre 1-2 mil på sightseeing dagen før, så beina var allerede litt stive ved start. Men, i det minste, ble det en ny, fet medalje til samlingen. En kompis, som løp for første gang, trodde som meg at målgang var ved Brandenburger Tor, så da han krysset der, la han seg ned og var supersliten. Maskoten kom bort og forsøkte å få ham opp, men han trodde maskotten var der for å gratulere og reiste seg opp og ga ham en klem. Så går det opp for ham at målet er et stykke lenger unna og får kommet seg i mål… Det beste av alt; dette har vi på video…

2015 var året vi dro en hel gjeng til Berlin, og også det året vi oppdaget at den idylliske Tiergarten var et oppholdssted for nudister med en tendens til å utføre stretching-øvelser (har fortsatt noen bilder på netthinnen jeg sliter med å bli kvitt). Dagen før løpet, samt underveis, slet jeg med trykkfølelse i brystet, så det ble en laaang tur. Etter målgang (viktig å få med seg at jeg sikret meg medaljen…) ble jeg tvunget inn i legeteltet av kjæresten hvor de utførte en EKG og fant ut at jeg måtte videre til sykehuset for videre undersøkelser. Så, istededen for champagne og Michelin-stjerne restaurant etter løpet, ble det blålys og innleggelse på (heldigvis) Berlins beste sykehus. Etter nærmere undersøkelser så var de fornøyd med hjertepumpen, men siden da jeg også hadde akutt nyresvikt måtte jeg forbli på sykehuset i mange timer med intravenøst næring.

En “morsom” observasjon i den henseende er at jeg hadde på 2XU kompresjonstights, -genser og -sokker, så med en kropp stappet med ødemer etter nyresvikt og generell utmattelse, var jeg hakket unna å måtte få klærne klippet av (var trangt ja…) for at de skulle få gjort undersøkelsene. Utpå morgenkvisten fikk jeg imidlertid lov til å sjekke ut og da var formen igrunnen “ganske” OK.

Senere på dagen ble det fantastisk picnic i Tiergarten park. Dvs, ikke så fantastisk start da vi først havnet i nudistdelen av parken (ref. tidligere kommentar), men etterhvert fikk vi slått oss ned og både prosecco, ost, kjeks og andre snadderbiter gled ned på høykant. Dagen etter var også en høydare da vi ble møtt av prosecco-servering til frokosten på Intercontinental Hotel i Berlin. Riktignok litt spesielt med prosecco kl 09.00 på morgenen, but when in Rome…. (or Berlin…). Gikk med andre ord helt fint, og litt tipsy var vi klare for litt sightseeing før hjemreise til Norge.



#maraton #marathon #reise #berlin #blogg