Tokyo Marathon – A real struggle, but the Six Star Finisher medal is in the bag

OK, first a spoler alert; I MADE IT!!

It was March 3rd, after a terrible night with hardly any sleep, I woke up at race day at 5 AM, not exactly in top shape for 42.2 km. One look at the rain outside, and I was tempted to crawl back into bed and forget about the whole thing. But, we are after all doing this voluntarily, we have worked for it for several years an we have actually paid a small fortune to come here, so I managed to give myself a kick in the rear and get ready for breakfast.

When it came to transportation to the starting area, it was already timed perfectly by our group’s Tokyo-Transportation-system-whisperer, so we others really only had to meet up in the hotel lobby, walk to the next building (Tokyo Station), walk for a few more minutes without concerning ourselves with which direction to take and volià, there was our train and after a 15 min train ride we reached our destination.

The bib-number control and baggage check were done really quickly (have I mentioned how efficient the Japanese are?), so we had over an hour to kill before the run started. I choose to spend that time in a stair case, after a trip to one of the many outdoor toilets, which was quite an experience indeed. The most organized line ever, with a guy standing in the end of the line holding a sign saying the line starts here. There were also multiple persons actually telling which toilet to go to when it was our turn. Perfect system and no cutting in line..

Check out the line in the background.

Even if the lines seemed endless, I didn’t have to wait too long before it was my turn. One drawback, however, was the fact that these were squatting toilets and small, which made this 1.78m, 40+ year old with bad knees struggle so much that I almost fell over at one point. I did make it though, but a repeat visit was out of the question, so I made myself hold it in until the race was over and more comfortable facilities could be located.

One hour before my starting tine, I went to my starting block to get in as good as possible position. Tokyo Marathon practices gun-shot timing when i comes to cutoff times, and they are strict on enforcing those times. My starting block not crossing the starting line before 30 minutes after the gun-shot, made it a real threat that I might struggle with some of the earliest cutoff times, which I incidentally also ended up doing. It did not help either that I was, due to the heavy rain, both cold and soaking wet, so it wasn’t the most amusing hours of my life that marathon.

I must admit that the race itself was a struggle from Start to Finish and I was really hurting from all the long-runs I never took prior to it. But, I did manage to crawl over the finishing line in the end and was handed both the regular Tokyo Marathon medal and the big Six Star Finisher’s medal, the proof that I have made it through all the major marathons in the world (Boston, Berlin, Chicago, London, New York and Tokyo), something approx. 4000 have done before us, but only 36 Norwegians.

Something very uplifting during the race and which really made my day, was of course our anazing cheerleaders, running through town to cheer for us at three different locations. ❤️

So to sum up: rain and windy, soaking wet, painful race, but two more medals in the bag and afterwards we had our traditional champagne celebration. Since we were the among the 44 first Norwegians to achieve the grande Six Star Finisher medal and the first ones from our city, we made the local paper as well. With the title (for which I still object) “Considering our age, we are not in that bad of a shape…”. I mean “Considering our age????”. The picture did us justice, though….

Tokyo Marathon – Bib number and final preparations

We arrived Tokyo a rainy and windy Thursday afternoon, dead beat after only a couple of hours sleep on the plane. Since we expected to slide into a coma the minute we reached our hotel room, we decided to go directly to the expo to pick up our bib number.

The expo was about a 30 minutes drive away, so we had the reception call us two taxis. Neither of the drivers knew any English but we thought we were safe since we had written down both the address and the name of the place. Turned out we were not. The taxis took us to two different places and for our part we had to search for the place for a while before we found it, and on the way we even stumbled upon a a history garage, with a display of vintage cars.

When we finally reached the expo, we managed to meet up with the rest of the group, who had to climb a hedge to get there.

When it comes to the expo… On the positive side, going there the first day was a strike of luck, since there were hardly anyone there and collecting the bib number and free T-shirts did not take any time at all. The volunteers were also so enthusiastic, friendly and helpful through the whole process.

So to the sub-par parts, where the poor weather must take its fair share of the blame. The expo consisted of multiple tents about 20 meter apart and it wasn’t that much fun running back and forth between them. In addition there were deep puddles of water on the ground inside the tents due to the heavy rain, so we where soaking wet by the time we reached the exit. It was not exactly tempting to shop anything in these conditions, but luckily the main shopping stand was both dry and warm, so I was able to purchase a couple of running T-shirts (in size XL I might add, due to the bloody small Japanese sizes).

Since all four runners in our group are also eligible for the big, fat Six Star Finisher medal we had hoped to buy some Abbott merch on the expo (they had a huge stand in Chicago), but no such luck. Seems like we have to buy it from the online shop. But, it was great to see the Wall of Fame with the name of all about 4000 before us who have achieved this goal (running marathons in Berlin, Boston, New York, Chicago, London and Tokyo that is..), where only 36 are from Norway and only 14 are women (hey, when you suck too much to compete on time, you’ll have to find some other ways to compete in that makes you look good….)

It was so relieved being done with the bib collecting and on our way back to the hotel we got a crash course in the metro system of Tokyo. I wouldn’t say we nailed it, but at least we got home without too much hassle.

The race was a couple of days later, and I must admit it was with some sense of pride I wore the extra sticker below…

Tokyo Marathon – 8 things you should know

It has already been a few months since I crawled over the finishing line in Tokyo Marathon and was awarded both the Tokyo Marathon finisher medal and the fabulous Six Star Finisher medal. A fantastic experience! In this post I have collected some valuable information worth knowing about if you consider running in the Tokyo Marathon.

1. Registering

The qualifying time for Tokyo Marathon is quite difficult to achieve, but no need to worry if you are not in that exclusive group, sine there are alternative means to secure a spot. One way is to enter the lottery, but with over 300.000 applicants (2018 numbers) the chances of winning a start place is quite slim. The results from the ballot are not published before September, meaning if you don’t succeed, chances of securing a spot are small. One alternative to qualifying or succeed in the ballot is to buy a spot through a travel agent. Usually their program is quite professionally put together, but the disadvantage is that it is expensive. What we did was to secure our spots through charity. The charity registering opened last year in early July, meaning a couple of months before we get the ballot results, and already a couple of days later, all the spots were taken. What you have to do is enter the homepage of Tokyo Marathon and enter as a charity runner (in 2019 they had 4000 charity spots), choose your charity, pay in the minimum donation of 100.000 JPY (approx. USD 800). It is important that you both enter as a charity runner and pay the specified JPY at once, or else your registration is invalid. If you have done it correctly, you will get a mail confirming your spot. Just to be safe, make sure you read ALL the information before entering as a charity runner.

2. Pre-Race Information

After entering as a charity runner in the beginning of July, we did not hear anything from Tokyo Marathon until the beginning of February, where we got the bib-number registration and the runner handbook. After that we received regular update mails up until race day. It is important that you read the runner handbook really thoroughly, since it contains information about what is allowed into the starting area, as well as an overview of cutoff-times.

3. Expo

We did struggle a bit with founding the expo, much due to us taking a taxi since it was raining heavily that day. The taxi driver, however, didn’t speak a word of English and managed to drop us off at the wrong place. Guess we would have been better off taking the metro instead. The expo was split between several big tents, which was not very practical in the rain. It was quick to register and get our bib number and then we were ready for some shopping. The main shopping stand for Asics were fortunately in a warm tent with a dry floor, but the rest of the stands were either in tents with watery floors or outside. In other words, not very tempting to shop, so I ended up just with a couple of T-shirts. One tip when it comes to buying clothes both at the expo or else in Japan, is to always try them on, since they are operating in Japanese sizes that are considerably smaller than ours. I ended up buying size XL instead of my regular M/L. The opening times for the expo was:

4. Metro-card

Along with the bib-number we got a metro card, valid for 24 hours; a really nice touch. We chose to take the JR line (train) to the start line instead of the metro, so we saved our cards for them to be valid at another date instead.

5. Starting area

Then we have reached the race day. The starting area for 2019 was at the Tokyo Metropolitan Government Building, and the nearest station was Shinjuku station. This is actually the worlds most buzziest station with over 3,5 millioner daily passengers and has 200+ exits. We were a bit concerned that we would get lost in there, but it turned out that it was nothing to worry about. From the moment we stepped out of the train, we were met by volunteers with signs showing us which way to go and they continued until we reached our gate (we were to enter through gate 3). At the gate we had to have our wristband scanned to verify identity and then our bags were manually checked for prohibited items. Luckily all this happened while we were still inside the station, so that we weren’t getting wet, at least not yet. The first group of toilets were under roof and the lines were endless. But, it turned out that the lines were quickly executed and volunteers made sure the lines were in perfect order. One guy stood in the back of the line with a sign saying that the line started there. In the beginning of the line there were additional volunteers telling you when it was your turn and also which toilet to use. Unfortunately the toilets were of the squatting kind, so I managed with just that one visit to the bathroom. Turning in my baggage went also OK. A smart detail was that our bib number was marked with which car to deliver your luggage to. The Runner’s handbook contains a list of all the timings for the starting area. Make sure that you read and keep these limits or else you will not be allowed to start:

6. The Course

The course starts with about 5 km downhill before it flattens out and remain flat for the rest of the run. It takes the runners through both old and modern Tokyo and in multiple parts, you will see the quicker runners running in the opposite direction. A lot of interesting sights to view along the course, not that I would know since yours truly was more occupied with looking down in the ground and yelling at my legs to keep on going.

7. The Run

Then we are finally at the run itself. I started in the last corral (L), so it took about 30 minutes from gun time at 09:10 for me to cross the starting line. One major difference from other marathons is that Tokyo Marathon practices a course time limit of 7 hours from gun time and not from when you cross the starting area, meaning my real time limit was 06:30. They also have cutoff points approx. every 5 km and they are strongly enfored due to the need to open the roads for traffic again. To try to get as many runners to finish the race, the run had Finish Support-runners, dressed in golden colors and with gold balloons and if they ran passed you better speed up, because if your are behind them at the cutoff checkpoint, then you are out of the race. A lot of runners didn’t know about the mid-course cutoff places and some acted with rage when forced to leave the run (example). The link shows an American that doesn’t exactly take the defeat in an honorable way, but choose to yell at the volunteers and the whole thing is really embarrasing. As mentioned, the gun time is at 09:10 and below you can view the cutoff times, which are to be found in the Runner’s handbook:
I have never taken a toilet break during my 13 completed marathons, much due to me running so slow that I have no time to spare. I did, however, hear about runners spending 10-15 minutes in line for the toilets along the course, so the best advice is to try to keep it in as long as possible. From about 5 km you will find drinking station about every 3 km. All of these have water and every second has sports drink. At the various stations also gel, bananas, and other types of energy are offered. A complete list of what you will get at the different stations can be found in the Runner’s handbook. The Japanese are from childhood trained in not throwing garbage but to bring it home with them and in Tokyo the streets are so clean you can practically eat off them. At each drinking station there were lots of boxes for discarding your drinking cups. In addition you had volunteers every 100m or so, holding up bags for us to discard our garbage. Even with these precautions, a disappointed number of runners managed to just throw their cups and gels on the street. I mean, I do understand the elite group not doing this, but it should be that hard for the rest of the runners.

8. Finishing Area

The finishing area was just as organized as the rest of the marathon and when we finally crossed the finishing line, we were promptly met by a water station and a goodie bag station, a station for aluminum blankets, one for the finisher medal and also a separate station for those receiving the Six Star Finisher medal (meaning you have completed marathons in Boston, Chicago, New York, Berlin, London and Tokyo). A huge moment!

Further on we were led to our baggage and then to a separate building for charity runners where we could change our clothes and warm ourselves.

I also heard rumors that those having registered at the expo that they were not to bring any baggage to the starting line, got a poncho and a fleece jacket. I did not, however, see any of those, since I had more than enough looking out for my self.

These are some of the reflections I made before, during and after the run and I hope they can be of help to others who are to participate in Tokyo Marathon, an adventure I would really recommend. 🙂

Tokyo Marathon – 8 ting som er nyttig å vite

Det har gått en uke siden jeg endelig stabbet meg over mållinjen i Tokyo Marathon og kunne ta imot både Tokyo-medaljen og den gjeve “Six Star Finisher”-medaljen. En helt fantastisk opplevelse! Her har jeg samlet noen punkter over hva jeg har lært underveis, som muligens også kan være til hjelp for andre som skal prøve seg på Tokyo Maraton.

 

1. Påmelding

Kvalifiseringskravene til Tokyo Marathon er ganske strenge, men ingen grunn til bekymring hvis du ikke skulle klare å komme gjennom nåløyet, da det finnes alternative måter å sikre seg en av de 37.500 startplassene. En måte er å håpe på vinnerlykke i lotteriet om startplasser, men da det i fjor var over 300.000 som meldte seg på, er vinnersjansene ganske slimme. Resultatet blir ikke offentliggjort før ut på høsten, så hvis man ikke lykkes, er det vanskelig å komme opp med en backup-plan.

Et alternativ til lotteriet er å kjøpe seg en startplass via en reise-arrangør som feks. Springtime. Jeg har reist med Springtime et par ganger, og de pleier å ha et supert opplegg og plassene er såpass etterspurte at det pleier å være ventelister for å komme med. Ulempen er selvfølgelig at man også betaler for reiseleder, så hvis du liker å orientere deg på egenhånd, kan dette alternativet bli noe kostbart.

Det alternativet vi benyttet var å kjøpe seg inn på en charity. Disse ble i fjor lagt ut tidlig i juli, dvs et par måneder før resultatet av lotteriet, og ble revet bort på et par dager. Jeg hadde satt vekkerklokken på kl 10 japansk tid (som er 02 norsk tid) for å sikre oss plasser. Det man må gjøre er å gå inn på siden til Tokyo Marathon og registrere seg som charity-runner (4000 plasser tilgjengelige for 2019), velge charity og betale inn JPY 100.000 i donasjon (ca NOK 7500). Det er viktig at denne donasjonen blir gjort med en gang, for påmeldingen er ikke gyldig før dette er gjort. Har du gjort det riktig, skal du få en bekreftelse på startplass på mail. For sikkerhets skyld, burde man lese ALL informasjon nøye, slik at man er sikker på å gjøre ting i riktig rekkefølge (sånn i tilfellet det er noe jeg har glemt å nevne).

 

2. Informasjon om løpet i forkant

Etter påmeldingen til charity i begynnelsen av juli, var det helt tyst fra Tokyo frem til i begynnelsen av februar. Da fikk vi tilsendt mer informasjon om selve maraton’et, samt en Runners’ handbook og etter dette fikk vi jevnlig oppdateringsmailer frem mot løpet. Nevnte håndbok er det superviktig å lese som fanden leser Bibelen, da den inneholder bl.a viktig informasjon om hva som er lov å ha med seg inn på startområdet, samt oversikt over cutoff-tider.

 

3. Expo

Vi slet litt med å finne frem til expo’et, mye pga vi i regnet hadde satset på taxi og sjåføren ikke forsto engelsk og satte oss av på feil sted. Det hadde faktisk lønt seg å forsøke seg på metro’en isteden. Expoet i seg selv var fordelt på mange telt, med en viss avstand mellom seg, som ikke akkurat var en fordel i plaskende regnvær. Selve bildetakingen og påsetting av band gikk veldig kjapt og det same gjalt startnummerhentingen, men så var det heller ikke flust av med-løpere som hentet på torsdagen, mye pga det dårlige været. Det var mulig å shoppe på expoen også. Asics’ utsalgssted lå heldigvis på tørr grunn, så her ble det litt shopping. Resten av bodene lå enten i vann eller var utendørs, så det var ikke så superfristende å sjekke ut tilbudet. Har derfor ikke fullstendig oversikt over alt som var til salgs. Men, en ting verdt å nevne, er at det er viktig å prøve hvis man kjøper klær, da de gjerne opererer med japanske størrelser som dro meg fra M/L og rett over i XL-klassen.

Åpningstidene for Expo’et var i år:

4. Metro-kort

Sammen med startnummeret fikk vi et metrokort som var gjeldende i 24 timer, noe som var en “nice touch”. Nå valgte vi å ta JR-linjen (tog) til startstedet da dette for vår del var raskere, men vi benyttet kortet senere på turen vår, da det var gyldig helt frem ca 3 uker etter løpet.

 

5. Startområdet

Så har vi kommet frem til selve løpsdagen. Startområdet for 2019 var ved Tokyo Metropolitan Government Building, så nærmeste tog/metrostasjon var Shinjuku station. Denne stasjonen er faktisk verdens mest trafikkerte og med over 3,5 millioner passasjerer daglig og over 200 utganger, var vi litt nervøse for ikke å finne frem, så vi hadde beregnet god tid. Her var det imidlertid ingen grunn til uro. Fra det øyeblikket vi gikk av toget, ble vi møtt med skilting til korrekt gate (vi skulle til Gate 3) og disse skiltene fortsatte ca hver 20 meter frem til vi var fremme ved gaten vår. Her var det en sikkerhets sjekk hvor armbåndet ble scannet og kontrollert mot passbildet som ble scannet på expo. Etter dette matte vi gjennom en bagasjesjekk for å kontrollere at vi ikke hadde med noe av det som sto på fy-listen (igjen, sjekk Runners Handbook for hva man har lov til å ta med seg). Alt dette foregikk inne på stasjonene, så heldigvis hadde vi fortsatt tak over hodet.

Også de første doene lå under tak og da vi så de lange køene, tenkte vi at her var det bare å få det unnagjort før løpet. Som nevnt i et tidligere innlegg, gikk imidlertidig køene ganske kjapt, mye pga av både hjelpere som styrte køene og pga det kun var squat-toaletter som ikke akkurat innbød til lang tid inne i avlukket (føler meg for gammel til å sitte på huk, gitt…).

Bagasjeinnleveringen gikk også veldig greit. En smart detalj var at bilnummeret du skulle levere bagasjen til sto trykket på startnummeret, slik at det var umulig å glemme.

Her følger tidsplanen for startområdet (NB! veldig viktig at disse tidene overholds)

6. Løypa

Løypa starter med ca 5 km nedover før den flater ut og holder seg slik resten av løpet. Den tar løperne gjennom både fortidens Tokyo og modern Tokyo og i flere partier møter man raskere løpere på vei i motsatt retning. Mye interessant å se underveis, selv om undertegnede mest så på skotuppene og kjeftet beina fremover.

7. Selve løpet

Så var vi kommet til selve løpet. Jeg startet i siste gruppe og passerte ikke startlinjen før ca 30 min etter “gun time” kl 09:10. Til forskjell fra alle andre maraton’er jeg har vært med i som kun praktiserer cutoff-tid på sluttiden, så praktiserer Tokyo Marathon cutoff-tider per ca 5 km og disse praktiseres strength pga behovet for å gjenåpne veier for trafikk. Total max sluttid er på 7 timer, men dette er bruttotid, dvs fra gun time, så i mitt tilfelle hadde jeg en max sluttid på 6:30, da det tok meg 30 min å krysse startlinjen. Det som er viktig å vite er imidlertid at cutoff-tidene opp til ca 30km krever en høyere fart enn en sluttid på 6:30 skulle tilsi (lå vel nærmere en sluttid på ca 05:50). Det finnes imidlertid en gruppe med Finish Support-løpere, i år kledd i gullfarger og med ballonger, som forsøker å motivere flest mulig til å fullføre. Ved cutoff-punktene må man være foran disse, ellers blir man tatt ut av løpet. Mange hadde ikke fått med seg de ulike cutoff-punktene og gikk på en kjempesmell og ble tatt ut av løpet. Dette ble ikke alltid møtt med forståelse. Følgende link viser en amerikansk løper som ikke akkurat takler nederlaget med stoisk ro, men velger å skjelle ut de frivillige og beginner til og med til å komme med 2. verdenskrig-referanser. I det hele tatt veldig pinlig.

Som nevnt, gun time er 09:10 og under er cutoff-tidene i år. Disse er å finne i Runner’s handbook.

Jeg har gjennom mine 13 marathon aldri vært på toalettet under selve løpet, mye pga at jeg er så utrolig treg at jeg ikke har noen tid å miste. Jeg hørte om løpere som rapporterte om 10-15 min ventetid på toaletter underveis, så her gjelder det å knipe igjen så godt man kan.

Fra ca 5 km er det drikkestasjoner ca hver 3 km hvor alle har vann og halvparten har sportsdrikke. Det er også gel, bananer og annet som tilbys og en komplett liste finnes i Runners’ Handbook.

Japanerne er utrolig ryddige og blir tidlig lært opp til ikke å kaste søppel, men ta med seg søppelet hjem. Ved og etter hver vanningstasjon sto det maaaange kasser man kunne kaste koppene i og langs løypa sto det frivillige per ca 100m med poser for søppel, så det burde ikke være så vanskelig å ta et par støtteskritt til siden for å kvitte seg med søppel. Eller, jeg skjønner at eliten ikke skal trenge å tenke på dette, men resten burde ta seg tid til de 2 sekundene ekstra for å kaste fra seg søppelet i beholderne. Det var det mange som allikevel ikke klarte og det var ganske skuffende å se den mengden med søppel som befant seg i de vanligvis så strøkne gatene.

 

8. Målområdet

Målområdet var like ryddig som resten av opplegget og vi ble loset bort fra mål og mot en vann-/goodie bag-stasjon, stasjon for utdeling av aluminiumspledd for å holde varmen, stasjon for utdeling av finisher håndkle (har ikke opplevd dette før, men en veldig velkommen overraskelse) og selvfølgelig for finisher medaljen. I tillegg var det en stasjon for utdeling av Six Star Finisher-medaljer til de som har fullført maraton i Boston, New York, Chicago, Berlin, London og nå Tokyo (som meg). Stort øyeblikk 🙂

Videre ble vi sluset til bagasjehenting og så til en egen bygning for charity-løpere hvor vi kunne skifte og varme oss.

Hørte også rykter om at de som hadde registrert seg på expo at de ikke skulle ha med bagasje, fikk både poncho og fleece jakke etter målgang, men disse fikk jeg ikke sett da jeg hadde mer enn nok med meg selv akkurat da.

 

Dette var noen av de refleksjonene jeg gjorde meg før, under og etter løpet i Tokyo og jeg håper de kan være til hjelp for andre som skal delta i Tokyo Marathon, noe jeg virkelig anbefaler 🙂

 

 

 

 

Tokyo Marathon – Six Star Finisher-medalje i boks

Først en spoiler alert; JEG KLARTE DET!!

 

Etter en natt med ekstremt lite søvn var det ikke akkurat noen høydare å hoppe ut av sengen kl 05:00 til morgenen i dag. En titt ut på det grå, triste været fristet mer til å tulle seg inn i dyna igjen enn å få på seg treningsklærne og komme seg ned til frokost. Men, vi er tross alt her frivillig, har jobbet mot dette i mange år og har til og med betalt en liten formue for å få det til, så da var det bare å skjerpe seg og komme seg ut.

Når det gjalt transport bort til startområdet var det timet og tilrettelagt av en i gruppen, vår egen tokyo- transportsystem-visker, så vi trengte i grunnen bare møte opp i resepsjonen, gå tørrskodd over til togstasjonen (som her er gigantisk og vanskelig å orientere seg i) og vips så var vi ved startområdet.

Sjekk av startnummer og baggasje gikk også med lynets hastighet, så da hadde vi 1+time til å komme i løpemodus. Jeg valgte å sette meg på en trapp for en halvtimes meditering (les: kikke på downloads fra Netflix), samt at jeg la inn en dopause, noe som i seg selv var en opplevelse. Køen er noe av det mest organiserte jeg har sett, med en egen fyr som sto i ende av køen med et skilt som sa «Dokøen starter her». Det var også flere personer som  tildelte oss et toalett når det var vår tur.

Sjekk ut den dokøen i bakgrunnen.

Selv om køene virket endeløse, gikk det ganske kjapt og (best av alt) det var ingen som snek i køen. Et lite aber var at toalettene var mikrosmå og av sitte-på-huk-typen, så da er det ikke bare-bare for en 1.78 cm matrone på 40+ med dårlige knær. Jeg holdt meg fast i det jeg kunne finne langs veggen, men det var dårlige greier, så jeg holdt på å ramle der inne (det hadde jo tatt seg ut). Klarte meg med et nødskrik, men noen ytterligere toalettbesøk langs løypa var utelukket før mer komfortable fasiliteter var tilgjengelige.

Jeg gikk inn i min startgruppe ca 1 time før vi skulle til pers og regnet gjorde at jeg var både klissvåt og kald da løpet startet. Dette kom til å bli noen lange timer ute i den regnfulle, forblåste løypa.

Så var løpet i gang og det må jeg si var et slit fra start til mål. De manglende langturene før løpet fikk sine konsekvenser for å si det mildt. Tokyo Marathon praktiserer veldig strenge cutoff- punkter og et av disse passerte jeg med kun 1 min margin, men jeg klarte i det minste å karre meg til mål og få utdelt medaljene. Ja, vi snakker medaljer i flertall for i tillegg til Tokyo- medaljen fikk jeg også få den store, fete Abbott World Major Marathons «Six Star Finisher»-medaljen, et bevis på at jeg har fullført de seks store maratonene i verden; Berlin, Boston, Chicago, New York, London og Tokyo. Riktignok har jeg ultratrege tidet, men jeg har iallfall fullført. Dette var et utrolig opplevelse, da det kun er 36 nordmenn som har gjort dette før meg (eller oss, da hele gruppen min på fire kapret denne medaljen i dag, dog de andre 3 med atskillig med respektable tider) hvorav bare 14 damet.

Noe som var utrolig oppløftende underveis, var den fantastiske heiagjengen vår, som heiet på alle fire i gruppen, på forskjellig sted til ulik tid. De er bare utrolige!

For å oppsummere: klissvåt før start, regn og tungt fra start til mål, men både Tokyo-medalje og Six Star Finisher-medalje i boks for alle fire løpere i gruppen. Da gjenstår bare bobler og middag før vi (mest sannsynlig) tar kvelden tidlig. Men viktigst av alt: VI KLARTE DET!!!!

Tokyo Marathon – Startnummerhenting og siste forberedelser

Vi ankom Tokyo en regn- og vindfull torsdags ettermiddag og da vi etter kun hadde sovet et par timer på flyet nedover, tenkte vi det var likegreit å hente startnummeret med en gang og ikke bare gå ned for full telling på hotellområdet.

Expo’et lå et stykke unna, så vi fikk hotellet til å bestille to taxier for oss. Ingen av sjåførene snakket engelsk, men vi trodde vi var på nett etter at vi hadde vist dem på kartet hvor vi skulle samt skrevet navnet på bygningen. Vi kjørte avgårde i fred og fordragelighet en 30 minutters tid, men så begynte vi å ane ugler i mosen da taxiene plutselig kjørte hver sin vei. Vår taxi plasserte oss litt sånn ute i ingenmannsland, men påsto at vi var kommet rett da vi var litt skeptiske til å gå ut av bilen. Det tok oss ytterligere 30 minutter å finne frem til expo’et, denne gang med apostlenes hester som fremkomstmiddel og på veien klarte vi jammen å ramle innom en history garage, med utstilling av gamle biler.

På expo’et fant vi igjen resten av gruppen som også var blitt satt av feil og endte med å måtte klatre over en hekk for å komme frem.

For å ta det positive med expo’et først: den første dagen det er åpent er en gull dag å hente startnummeret på. Overhodet ingen kø og veldig raskt og effektivt utlevering av startnummer, påsetting av adgangsbånd og utlevering av T-skjorter. De frivillige er også superentusiastiske og hjelpsomme hele veien.

Så til det som kanskje er litt under pari, selv om det dårlige været skal ta mye av skylden.  Expo’et besto av mange småtelt med ca 20 meter mellom hver og det var litt som passe å måtte løpe frem og tilbake mellom disse i pøs regnvær. I tillegg rant det vann inne i teltet, slik at vi måtte vasse oss gjennom bodene. Tilbudet av utstyr var heller all verden, men så var det heller ikke så superfristende å traske rundt ute i regnet for å shoppe. Hovedstand’en var heldigvis innendørs, slik at jeg fikk sikret meg et par t-shirts i størrelse XL da de her operere med japanske størrelser.

Da vi alle fire som skal løpe også satser på å sikre oss den gjeve Six Star Finisher-medaljen i Tokyo, hadde vi håpet på å kunne kjøpe en del Abbott-merch og regnet med at de hadde et utsalgssted for dette slik som de hadde i Chicago. Det hadde de ikke, så da må vi belage oss på online store senere, for merch skal det bli! Det var iallfall kult å se igjen «The Wall of Fame», med navnene på alle de ca 4000 i verden som har tatt alle de 6 World Major marathons (Boston, Berlin, Chicago, New York, London og Tokyo), hvorav kun 36 er fra Norge og kun 14 damer (jeg mener, hvis man ikke evner å konkurrere på tid, så får man finne en annen måte å konkurrere på…).

Det var uansett deilig å bli ferdige med startnummerhentingen og på veien hjem fikk vi også et crash course i Tokyos metro-system. Nailet det ikke akkurat, men vi klarte da å komme oss tilbake til hotellet uten noen omveier.

Fast forward til lørdag. I morgen er selve løpet og alt av utstyr er klappet pg klart, så da er det bare å forsøke og få seg en god natts søvn og håpe på det beste…

Tokyo Marathon – Less than 1 month to go (#SoNotReady)

Sometimes life throw you a curve ball that takes you totally by surprise and forces you to re-evaluate all plans…. 1 week ago, with only 1 month to go before Tokyo Marathon, my biggest concern was whether I will be able to complete at all and get my big, fat six-star-finisher medal. Then my mother was diagnosed with cancer, and suddenly Tokyo seemed inconsequential. After 10 days back and forth to the hospital for MRI, CT, colonoscopy and you name it, we finally got the good news yesterday that the tumor seems operable and that the cancer seems not to have spread to any other organs. Safe to say we cried of relief of that message.

So, given the good news, my trip to Tokyo is back on. But, of course, having used all my energy on worrying, my immune system was quite beat, so no I am out cold with fever, sore throat and an aching body… In other words, I think it will take a few more days before I am wearing my jogging shoes again.

Even being quite unprepared (but then again, what else is new?), I am starting to look forward to my trip to Tokyo. My knowledge of the city is quite below par, and what springs first to mind is sumo wrestling, sake, supporters who actually pick up their own litter after world cup football games (even when loosing big), and of course the a bit too close proximity to a sometimes trigger-happy Kim Jong Un. After reading “The Runner Handbook” that arrived last week, I must also found some of the warnings to be quite interesting and new: First was a list of what was prohibited to bring to the starting area. I mean bottles and cans, unless for commercial unopened container for less than 500ml are prohibited. A bit strange, but OK. Then to the a bit more bizarre: it is not allowed to bring advertising, boom boxes, animals (!) and plants…. But, what really got me freaked was the necessity of actually having to specify the prohibition of bringing pepper spray, knives, poison, fire works and explosives!

A couple of other warnings in the handbook are also new to me in marathon settings.

» If the Japanese Government’s nationwide warning system J-Alert sends an alarm related to ballistic missile launches, follow the instructions.»

and

»If an upper 5 or greater earthquake strikes Tokyo, the race will be discontinued immediately»

Not very comforting, I must admit, but hopefully it will be OK. At least I feel my lack of preparation is not my biggest concern at the moment…

Tokyo Marathon – 1 måned igjen (#SoNotPrepared)

Av og til skjer ting utenfor ens egen kontroll som nødvendiggjør re-planlegging av selv den beste plan, da livet rett og slett ikke lar seg planlegge 100%. Men, selv om jeg har begynt med planlegging av både plan B og plan C, er plan A fortsatt å reise til Tokyo om 3 uker.

I dag kom endelig bekreftelsen på sikret plass, vedlagt bib-nummer, slik at jeg kunne melde ifra til Abbott World Major Marathons at jeg er klar for den store, fete Six Star Finisher Medal etter målgang (medalje for å ha fullført maraton i New York, Boston, London, Berlin, Chicago og Tokyo). Siden jeg overhodet ikke har verken evner eller vilje til å konkurrere på tid, er det å fullføre de «seks store» og bli inkludert i «the hall of fame», kun bestående av rundt 4000 løpere globalt, hvorav kanskje 100 i Norge og såvidt meg bekjent ingen i Sandefjord, vært et mål jeg har jobbet mot i åtte år. Jeg kommer med andre ord garantert til å felle en tåre eller tusen hvis jeg klarer å kreke meg over målstreken 3. mars.

Jeg skal ærlig innrømme at mine kunnskaper om Japan er langt under pari og at det som ligger fremst i pannebrasken er sumobryting, sake, det faktum at supporterne rydder etter seg på fotballkamper, samt den litt for korte avstanden til Nord Korea med en trigger-happy Kim Jong Un. Etter å ha lest «The Runner Handbook», må jeg også innrømme at jeg er en smule betenkt… Først kom jeg over en liste med hva som var forbudt å ta med seg inn på startområde. Det er ikke lov å ta med vannflasker, glassflasker og bokser med mindre det er uåpnede kommersielle drikkeflasker på under 500 ml. Litt rart, men forsåvidt greit nok…  Så til det som var litt mer bisart; det er ikke lov til å ha med reklame for distribusjon, boom boxes, hodeplagg bredere enn skulderbredden, samt dyr(!) og planter. Nuvel… Men, det som faktisk gjorde meg litt nervøs var nødvendigheten av å spesifisere at det ikke er lov til å ha med saker som pepperspray, kniver, gift, fyrverkeri og eksplosiver!

Et par andre advarsler i håndboken er også nye for meg i maraton-sammenheng, nemlig:

» If the Japanese Government’s nationwide warning system J-Alert sends an alarm related to ballistic missile launches, follow the instructions.»

og

»If an upper 5 or greater earthquake strikes Tokyo, the race will be discontinued immediately»

Ikke så betryggende akkurat, men vi får vel satse på at det går bra. I det minste føler jeg nå at mitt fravær av treningsgrunnlag falt litt nedover på bekymringslisten…. Men altså, i morgen er det 4 uker igjen og med lite løpeaktiviteter på programmet, men dessto mer alternativ trening i form av snømåking, er det vel igrunnen bare å gjøre det beste ut av det og forsøke og komme seg gjennom med i det minste vage spor av ære i behold…