Bislet 24 hour run – Round and around 190 times

Considering that I am usually completely dead and have to be dragged from the finishing area of any marathon, it felt like a natural thing to sign up for a 24 hour run (completed distance in 24 hours) in 2012. The happy event took place at Bislet stadium in Oslo, where you were to run (or, in my case, wog) a 546 meter course continuously for 24 hours, with shift in direction every 6 hours.

Rookies that we were, we felt a bit unprepared when, before start, almost all of the other competitors started to bandaging their feet with Compeed.

The first few hours actually went quite well and my jogging percentage was up to speed…

After 6:30 hours, i completed my first marathon distance and it was kind of surreal then to just start on another (crazy, right?). A few hours later it was not much resembling running left in my step and I more or less yelled my feet to continue to move. Low speed, combined with opening a double door to the external ice cold elements, left me freezing. I endured the pain for a while, but when my fingers started to get blue, I donned my woolen jacket and track suit bottoms. Did not look too smart, but at least I managed to keep going. While the hours went by, my feet started to grow out of my shoes. I noticed several others cutting the feet loose from the shoes with scissors, but I settled for taking them off and continue in my socks.

I am eternal grateful that my stomach did not disagree with me as it did for a lot of others. Let’s just say, that I refrained from using the toilet after 17-18 hours, since it was completely soiled.

After 17 hours I more or less resembled a zombie (the good, old and slow type and not the zombies from World War Z). I hear rumors that people sent me greetings over the speaker, but I can not recall anything from the last few hours…

“Luckily” I was not the only one struggling in the end. A while after the photo above was taken, when I had completed approx 80 km, I was ready to give up (that distance was also my original goal). I went to lay down and try to sleep, but after about 30 minutes I miraculously caught a second wind and managed to drag myself up to complete an additional 24,4km. Even if I am ready to roll over and die at some point, I get very motivated when I am closing in on the finishing line, so for the last few minutes, I suddenly managed to switch to a jogging pace again.

 

When the 24 hours were over, my body were aching EVERYWHERE, and I felt like a giant blister, but the incredible joy of managing to complete made me suppress all the pain. I was very happy with my 88th place of 117 contestants (both male and female) and the fact I had managed to complete 104,4km.

The trip down to the bus station in Oslo was completely hell and when we reach the bus stop in Sandefjord, we had to call my mother and have her pick us up. Imagine her surprise about the question, given the fact that my house is only about 250 meters from the bus stop. A colleague of ours, who was also competing, was to go directly on a business trip, and he ended up being shuttled to the gate in a wheel chair.

 

 

Bislet 24 timer 2012 – rundt og rundt 190 ganger

Med tanke på at jeg er helt utkjørt og vanligvis må slepes bort fra målområdet etter en fullført maraton, virket det veldig fornuftig å melde seg på en 24-timers (dvs. kom så langt som mulig på 24 timer) i 2012. Festlighetene fant sted på Bislet stadion, hvor man skulle løpe (eller, i mitt tilfelle… wogge) rundt en innendørsløype på 546 meter med skifte av retning hver sjette time.

 

Før start kunne vi ane at vi ikke stilte like forberedt som en del andre som begynte å bandasjere føttene med Compeed allerede før løpet var i gang.

Før løpet og aner ikke hva som er i vente..

De første timene gikk faktisk ganske bra og joggeprosenten min var ikke så verst.

Etter ca 6:30, rundet jeg 42 km (dvs én maraton) og da var det ganske surrealistisk å bare ta fatt på en ny. Noen timer senere var det ikke mye joggesteg igjen og jeg regelrett måtte kjefte føttene mine fremover. Lav fart, samt at de valgte å åpne en dobbeltdør rett ut mot X antall minusgrader, fikk meg til å fryse og da negler begynte å bli blå, var det bare å slenge på seg ulljakke og bukse. Så ikke smart ut, men da klarte jeg i det minste å stabbe meg videre. Ettersom timene gikk, begynte også føttene å vokse ut av skoene. Noen valgte å klippe opp tuppene av skoene, men da jeg ikke var helt klar for å skrote mine enda, endte det med at jeg tok de av og fortsatte i sokkelesten.

Heldigvis begynte ikke jeg å slite med magen underveis. Det var det mange andre som gjorde (både den ene og andre veien) og for å si det slik…. jeg droppet do-besøk de siste 8-9 timene.

Etter 17 timer var jeg vel mer eller mindre inne i en zombie-tilstand (vel å merke den litt gode, gamle trege zombie-typen og ikke den fra World War Z…).

Det var “heldigvis” flere rundt meg som også slet med ganglaget på dette tidspunktet. En stund etter bildet over ble tatt, da jeg hadde rundet 8 mil, var jeg klar for å gi meg og jeg la meg faktisk ned for å sove. Men, mirakuløst nok kviknet jeg til etter en stund og klarte å dra kroppen min rundt i ytterligere 2,4 mil. Jeg er bygget slik at selv om jeg er klar for å rulle meg ut av banen og dø en et stykke fra mål, så blir jeg veldig motivert av at det nærmer seg slutten. Så, de siste minuttene ble jeg plutselig litt pigg igjen og klarte å jogge igjen  og greier…

 

Etter målgang føltes kroppen som en eneste stor vannblemme, men tilfredsstillelsen over å ha klart å fullføre de 24 timene overskygget alt  🙂 Var også fornøyd med å ha kommet på 88. plass av 117 (menn og damer) og over å ha klart å tilbakelegge 10,4 mil, noe som tilsvarer strekningen fra Ikea Slependen og hjem til Sandefjord.

Apropos Sandefjord; da kjæresten og jeg hadde klart å karre oss til bussen til Sandefjord, måtte vi sørge for å bli hentet på busstoppet. Sjåføren stusset litt over spørsmålet, da busstoppet ligger ca 200m  hjemmefra.. Men, for oss akkurat da, var det et helt naturlig spørsmål. Sistemann i gjengen skulle ut å fly samme dag, måtte kjøres til gaten i rullestol.

Selv om det var et blodslit uten like, var det også fantastisk å ha gjennomført og ikke minst å ha klart å presse kroppen til noen den ABSOLUTT ikke var trent for. Ikke helt umulig at jeg forsøker meg igjen en gang…

#trening #maraton #ultraløp