Sabotørstien på Rjukan – Off-Road Version


Sabotørstien er navnet på deler av ruten norske motstandsmenn tok en kald vinternatt under 2. verdenskrig da de skulle sprenge tungtvannsfabrikken på Rjukan for å forhindre at nazistene kunne bruke det i sitt atomvåpenprogram.

Skal man gå denne turen til fots, er det nok et stalltips å gå fra juli og utover, når snøen med sikkerhet har stukket halen mellom bena for sesongen. Vi klarte midlertid ikke å vente på sommeren, så allerede helgen etter 17. mai bestemte vi oss for å gjøre et forsøk.

Vi var heldige og hadde to biler til disp, så vi parkerte den ene på parkeringsplassen til Norsk Industriarbeidermuseum (stiens sluttpunkt aka Vemork) og kjørte så opp til Rjukan Fjellstue (stiens startpunkt) med den andre. Vi tabbet oss riktignok ut da vi skulle sette igjen den ene bilen ved Norsk Industriarbeidermuseum (skylder på ikke-eksisterende lokalkunnskap). Helt nede ved veien var det en stor parkeringsplass som vi klarte å overse. Isteden fortsatte vi oppover den smale veien til selve muséet og klarte utrolig nok å overse et skilt som sa at parkering på toppen var forbudt uten spesiell avtale (noe vi jo ikke hadde). Lykkelig uvitende om regelbruddet forlot vi én bil på toppen og satte kursen mot rutens startpunkt som er Rjukan Fjellstue. Her er det også en romslig parkeringsplass og man betaler avgift på kr 100 ved å vippse til et nummer tydelig opplyst på plassen.

Har man ikke luksusen med to biler, er det også mulig å sette bilen på Norsk Industriarbeidermuseum og ta lokal buss opp til Fjellstua.

Fra Rjukan Fjellstue la vi i vei med godt mot langs en grusvei med relativ stiv stigning. Vi fikk imidlertid første slag i trynet før vi hadde rundet kilometeren. Plutselig mistet vi stien helt pga sne og vann og var i ferd med å gi opp og snu da et aldri så lite mirakel kom gående vår vei i form av selveste eieren av Sabotørhytta, som også har gjennomført utallige guidede turer av Sabotørstien. Vår reddende engel loset oss trygt over det sne/vannkledde området og tilbake på stien. Før vi skilte lag, fikk vi også tips om at det var mye snø langs stien oppe i dalen og at vi burde ta en alternativ rute over myra.

Dette viste seg å være et top-notch tips, for på toppen, i starten av dalen, ble vi møtt av massive snømasser. Vi gikk dermed for den alternative ruten. Problemet var bare at vi begge er litt veiinstruksjonsutfordret og klarte å bomme litt på ruta. Dette førte oss opp i et uføre av våt myr, plumping i elv og klissvåte sko fylt med isvann allerede etter 2,5 km (total lengde på turen skal være på ca 8 km). Heldigvis slapp vi unna det versre regnværet Yr hadde lovet oss, temperaturen var ikke altfor ille 7-8 grader og vi var dekket i ull og vanntett utstyr fra topp til tå, så vi klarte å holde på varmen….iallfall en stund.

Da vi begynte å pushe 4 km, var det ikke lenger mulig å karre seg videre på snøfritt område pga tett kratt og stri elv. Vi hadde da to valg: ta sjansen på å karre oss videre i snøen, eller gi opp og returnere til start. Eller, det var vel igrunnen ikke et reelt valg; vi SKULLE fremover! For å komme frem til snøen, måtte vi hoppe fra buskkledd sten til sten over elven. Allerede på hoppkanten (les: før første sten uti elven) gikk jeg på en smell. Jeg hadde kavet meg ned en litt bratt kolle dekket i snø og skulle til å galant hoppe over første del av elven til en sten midt i. Ved siste steg, gikk jeg imidlertid rett gjennom ca 1 meter med snø og plutselig befant den ene foten seg i iskaldt elvevann opp til kneet. Etter noen sekunders bearbeiding av sjokk og kulde, fikk jeg halt meg opp på steinen og klarte å forsere resten av elven uten flere insidenter.

Så var det å ta fatt på det som senere skulle vise seg å være 1,5 km med dyp og råtten snø, med innlagte fallgruver i form av vannhull. Vi forsøkte etter beste evne å gjøre oss så lette som mulig og balansere på snøoverflaten, men det gikk jo selvfølgelig åt skogen. For ca hvert fjerde skritt vi tok, gikk vi gjennom den råtne snøen helt opp til hofta og det var regelrett bingo hvorvidt foten endte opp på fast grunn eller i iskaldt vann.  Etter ca en times kaving gjennom snøen, hvor vi ikke engang var sikre på om vi var på rett vei (mobilkart ga oss liksom bare en generell idé), var jeg helt tom for krefter og var i ferd med å ta en pause med vann og energibar midt i snøen. Da JJ ropte et stykke fremme at vi straks var klar av snøen, klarte jeg imidlertid å mobilisere nok krefter til ca 10 ytterligere hoftetråkk gjennom snøen, kreker meg ugalant men sikkert over elven på glatte stener og over på trygg, snøfri grunn.

Etter en kjapp 10 min rast hvor vi også fikk vridd mesteparten av isvannet ut av sokkene, kunne vi ta fatt på parademarsjen ned mot Vemork. Denne kunne blitt atskillig mer strabasiøs hadde det ikke vært for vår reddende engel fra tidligere som har startet å rydde stien for nedblåste trær etter en hard vintersesong (klatring over trær var ikke helt innafor akkurat på dette tidspunktet på turen).

Det var med stor andakt vi begynte å nærme oss Vemork og tankene gikk til gjengen som en  natt i feb 1943 hadde sneket seg nedover samme rute for å forhindre at nazistene fikk tak i det atomvåpen-kritiske tungtvannet. Nå skal jeg overhode ikke sammenligne vår byrotte—tur med heltedåden de kara var gjennom, men etter den utmattede ferden vi hadde hatt, fikk vi liksom enda mer respekt for gutta.

Langs Sabotørstien er det satt opp flere informasjonsposter og man passerer også Sabotørhytta på veien (riktignok i en ny utgave, da den gamle ble flyttet av faren til nåværende eier da han ikke likte lokasjoneb). Her er det også mulig å booke overnatting. Siden vi tok en alternativ rute, bommet vi på både hytta og to informasjonsposter (den ene så vi riktignok på avstand, men hadde ikke krefter nok til å forsere ytterligere snømengder for å nå bort til den).

Stien nedover mot Vemork er relativ bratt og med stivfrosne tær, ble også dette en liten utfordring, men endelig var vi ferdige med bratte skogstier og var over på trapper ned mot hovedveien. Nede på veien er det litt over en km ned til parkeringsplassen nedenfor Norsk Industriarbeidermuseum. På dette tidspunktet ble vi klar over at vi hadde bommet på valg av parkeringsplass og ikke nok med at vi denne gangen så skilter med beskjed om at det ikke var lov å parkere på toppen, vi måtte pokker i meg også kreke oss opp den eviglange bakken for å finne ut om vi hadde blitt tauet bort eller fått bot. Heldigvis var det ingen som hadde brydd seg med oss, så vi kunne trygt kaste oss inn i bilen og snike oss nedover igjen.

Hvis noen skulle lure på om jeg har lyst til å begi meg ut på Sabotørstien igjen…JAAAA. Men, jeg tror at neste gang blir litt senere på året, når snøfri sti er garantert. Mulig det også blir en overnatting i sabotørhytta…

Jeg gikk en tur i skogen og hørte…rifleskudd??

Dagens ad hoc tur med min BFF gikk til Røveren – et fantastisk utsiktspunkt ragende over Kodals mørke skoger i Vestfold. Fra parkeringen på Vaggestad var det oppført skilt som sa at det var en grei 2,1 km vandring opp til toppen og min trofaste følgelsesvenn Garmin Phoenix 5 fortalte meg i ettertid at høydemeterne var edruelige på ca 100m.

 

En t/r på i overkant av 4 km virket litt snaut for en tur, så vi bestemte oss for å legge til en aldri så liten sløyfe, noe vi senere angret dypt og inderlig. På veien traff vi plutselig på et elgjaktlag som visstnok hadde hatt oss under «oppsikt» underveis, noe som i starten virket betryggende nok til at vi fortsatte turen, men som etterhvert ga oss en uggen følelse. Jeg mener, møter man personer med våpen, går man i motsatt retning, uavhengig av eventuelle gode intensjoner.

Nuvel, vi valgte oss i utgangspunktet en liten omvei, som pga høy vannstand i Goksjø førte til en gigantisk omvei hvor vi mistet stien og måtte både klatre kinkige åspartiet og skli ned uffne skrenter (hvorav én nesten endte uti Goksjø). Det hjalp heller ikke at skumringen begynte å jakte oss. Men, rett før bekymring ble sluppet løs i fri mundur, traff vi på en merket sti  som på mirakuløst vis førte oss tilbake til parkingsplassen – i grevens tid da mørket hadde inntatt oss og vi i beste nube-stil nærmest hadde gått om for strøm på mobilen.

Lessons learned: lese seg opp på området, ha med seg mat/drikke «just in case» og (ikke minst) unngå både jegere og elg…

Elementisk stressmestring

Det hender det kommer dager hvor uløselige tanker opptar litt for mye plass i et lite hode og man begynner å føle trangen til å gå langt pokker i vold ut i skogen for å bare primærhyle ut sin frustrasjon.

I går kom jeg over et annet alternativ, som riktignok hadde enkelte ubehagelige episoder underveis, men som i det minste resulterte i en atskillig roligere  kropp og balansert hode.

Denne helgen skulle jeg på hyttetur på Gaustablikk ned gode venner. De andre skulle ikke dra fra Sandefjord før i 15-tiden, men da jeg hadde fri den dagen, bestemte jeg meg for å dra tidligere opp og traske opp Gaustatoppen mens jeg ventet.

Yr hadde tidligere i uken lovet meg sol og 14 grader ved start og -4 og opphold på toppen, men allerede ved Stavsro parkering, hvor jeg ble møtt av et tåketeppe, skjønte jeg at værgudend hadde bestemt seg for ikke å spille på lag.

Med bare noen få meters sikt og med musikk på øret, satte jeg avgårde mot toppen. Et par steder klarte jeg å misse stien, men mangel på markører gjorde at jeg fort fatta lunta og fikk snudd i tide og korrigert kursen.

Temperaturen sank kjapt på vei oppover og snart begynte elementene å yppe til brål. Regn gikk over til snø og balansering på glatte steiner med liten kuling som truet med å blåse meg over ende, ble turen relativ strabasiøs. Positivt var det at jeg var nærmest var folketomt i fjellet (traff bare en guttegjeng på 4) og at jeg var for sliten til å tenke på  tidligere frustrasjon da jeg våt og frossen kavet meg opp de siste trappetrinnene til Gaustatoppen Turisthytte.

En varm og trivelig turisthytte som serverte varm tomatsuppe var rett og slett en innertier. Etter å ha skiftet til tørt tøy og sittet litt foran varmeovnen med et lånt teppe, ble det Gaustabanen ned igjen. Jeg fikk på en liten smell da shuttelbussen tilbake til Stavsro ikke kjørte denne dagen, men i de snaut 4 km gikk i det minste langs asfaltert vei, så jeg slapp å balansere på glatte steiner.

Summa summarum: en fantastisk tur for å klarne hodet og virkelig kjenne på friskt, norsk fjellvær.

 

 

Norgesferie mot strømmen


Dette er året alle (naturlig nok) skal på Norgesferie og daglig flommer avisene over av kaos på parkeringsplassene til de mest kjente stedene, ampre turister ved ferjeleiene, nærmest en kø-gåing i fjellheimen eller svinedyre overnattinger på den mest populære stedene….

Ingenting er som å feriere i Norge når været innfrir, eller i det minste gir oss oppholdsvær. Problemet er at dette er et relativt stort sjansespill og personlig valgte jeg å årlig søke mot sydligere strøk etter den sommeren vi hadde booket en kjempefin, men ganske kostbar og dessverre ikke avbestillingsbar, leilighet ved sjøen i Sandefjord og det endte opp med å regne hver eneste, pokkers, dag.

Men, 2020 er året hvor ingenting er som normalt, og paragrafrytter som jeg er, bestemte jeg meg for Norgesferie i det øyeblikket regjeringen gikk ut og anbefalte det. Og vet dere hva, med en kombinasjon av planlegging og strategisk jakt på områder med oppholdsvær, har #Norgesferie2020 innfridd til de grader.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg hater følelsen av å gå i kø, stå i kø, kjøre i kø eller svømme i kø, så jeg er villig til å investere ganske mye for å unngå dette. Her har jeg funnet ut at cluet er holde seg unna severdigheter på de mest besøkte tidspunktene (ikke akkurat rocket science, men basert på de seneste ukenes maaang avisoppslag, virker det som om det er et behov for gjentagelse her…).

Juli er som kjent den mest populære måneden for utfart, så derfor startet ferien med poden litt tidligere, dvs allerede i slutten av juni. Da startet vi med noen dager til Geilo og Vøringsfossen og vi endte da opp med et behagelig belegg på Dr Holms hotell på Geilo, en nærmest øde sti til Vøringsfossen og under halvfull parkeringsplass ved Vøringsfossen sitt utsiktspunkt.

Turen vår gikk så videre til Gaustablikk Høyfjellshotell, hvor vi heldigvis fikk en oppholdsdag før regnet tok over. Siden det var såpass tidlig i sesong, kunne vi dra fra hotellet kl 09:30 og fortsatt få parkert på Stavsro parkeringsplass. Turen oppover til Gaustatoppen var også uten altfor mange turgåere, så med andre ord er sent i juni en perfekt tid å klatre til toppen på.  Ca 1300 kr døgnet for en helt kurant leilighet er også helt innafor.



Planen videre var noen dager i Geiranger, som også hadde rolige tider på det tidspunktet. Varsel om 4 dager med regn torpederte imidlertid den planen, men heldigvis hadde vi kansellerbar hotellbestilling (anbefales), slik at vi kunne avbestille og returnere til Sandefjord isteden.


Værmeldingen på det tidspunktet viste imidlertid perfekte forhold på Besseggen, så da fikk pode et par dager hos mormor, mens jeg dro med meg kjæresten en tur over Besseggen. Vi hadde kun én ovrernatting på Bergo hotell på Beitostølen til en billig penge, og hadde bestilt billett med første fergetur kl 7 fra Gjendeosen til Memurubu dagen etter. Og her er vi ved sakens kjerne…. Ønsker man å unngå kø-gåing i fjellet – vær tidlig ute! Turen over eggen tidlig på morgenen,  i strålende solskinn, var intet annet enn magisk.

Vi er nå kommet til midten av juni og 2 dager etter at avisene med fete typer slo opp parkeringskaos ved Preikestolen, skulle kjæresten og jeg opp. Igjen var tidspunktet for avreise av avgjørende betydning. Vi dro fra hotellet i Stavanger kl 6 og startet oppstigningen før kl 7 og møtte nærmest ingen på veien opp til platået. På selve platået møtte vi noen få stykker, men det var ikke noe problem å nyte utsikten eller go nuts med kameraet. På vei nedover, detimot, møtte vi flere hundre turgåere og selv JJ, som er et utpreget B- menneske, var veldig takknemmelig for at vi hadde startet tidlig, da turen slettes ikke hadde blitt den samme med så masse folk.

Neste punkt på agendaen var Flørli-trappene ved Lysefjorden, verdens lengste tretrapp med 4444 trinn og ca 750 høydemeter. En ikke fullt så kjent aktivitet, spesielt ikke i pissregn som det viste seg å skulle bli etterhvert, men definitivt en super opplevelse.

Egentlig var ferien min nå over, men allerede i slutten av juli (dvs fredag for to dager siden) røyk jeg på en impulstur til Gaustablikk Høyfjellshotell igjen. Denne gangen måtte jeg ut med 1410 kr per døgn i overnatting i romslig leilighet, men definitivt fortsatt innafor og reisefølger var pode på 13 samt 2 nevøer (én tween og én tenåring). En ny runde til Gaustatoppen sto på agendaen og da nevøene har en litt annen døgnrytme enn poden og meg, må jeg si det var overraskende lite syting da jeg vekte dem kl 6 for topptur på lørdagen. Vi var ved Stavsro parkering ved 7-tiden og allerede da begynte den å bli halvfull, så igjen, vær tidlig ute!

På turen oppover til toppen møtte vi endel folk, men igjen slapp vi kø-følelsen. Det var heller ingen kø da vi tok Gaustabanen ned igjen i 11-tiden og i bunnen sto shuttlebussen klar for å frakte oss tilbake til Stavsro. Helt perfekt!

Som en oppsummering er Norgesferie absolutt ikke å kimse av, selv om jeg nok i Corona-frie tider kommer til å kombinere det en uke i varmen. Tipset mitt er imidlertid som følger:

  • Planlegg i god tid for best mulig utvalg og pris
  • Bestill overnatting på steder det er mulig å avbestille hvis været svikter totalt (én uke i campinghytte til blodpris i regnvær er ikke spesielt stas)
  • Skal du opp på populære fjelltopper DRA TIDLIG!!! Du kan alltids ta igjen tapt søvn senere….
  • Reis til et sted «utenfor allfarsvei». Er det noe jeg har lært meg denne sommeren er at det finnes uendelig med muligheter i vårt landstrakte land, så her er det potensiale for noen både prisgunstige og folketomme perler av noe opplevelser bare man gjør litt «research» i forkant.

Med disse tipsene ønskes fortsatt god ferie og god tur:)

Bjørneparken i Flå


Idyllisk plassert i Flå i Hallingdal, omringet av fjell på alle kanter, finner man Bjørneparken, en dyrepark på dyrenes premisser med god boltreplass, samt andre aktiviteter/show/lekeplasser rettet spesielt mot familiens yngste.

Covid-19 har satt sine spor også her, med avlyste show, stengte aktiviteter og begrenset med billetter (NB! lønner seg å bestille på nettet i forkant). Da poden er vokst ifra de to førstnevnte, er jo dette igrunnen midt i blinken for oss; godt med ledige parkeringsplasser og ingen køer noe steder.

Dyrepresentasjonene/foring blir fortsatt holdt, noe som anbefales å være med på, da det ikke er sikkert at man vil spotte verken bjørn, leopard eller gaupe på egenhånd, da de stort sett kun viser seg for tobente kreatur ved foringstid. Dyrepasseren minner til stadighet om at vi må holde minst 1m avstand, noe slettes ikke alle overholder, men hvis man ikke absolutt må stå klint oppi dyra, men kan stå litt på avstand (hvor man omtrent ser like bra), går det helt fint.

Høydepunktene for vår del var bjørnene (selvfølgelig), reinsdyra og leopardene, da dette er dyr som ikke finnes i så mange andre dyreparker (om noen?) i Norge.

Prisene er litt i stiveste laget med 429,- for voksne og 399,- for barn og jeg føler ikke helt at man får like mye valuta for pengene her som i feks Dyreparken i Kristiansand, men det var en helt grei opplevelse å få med seg på veien fra Sandefjord til Geilo.

Preståsen – herlig naturperle og (på egne vegne) dobbeltmoralismens høyborg

Det å bo eller oppholde seg i sentrum av Sandefjord kan for enkelte virke både naturfattig og gi en asfaltjungel-følelse, spesielt på høsten når turistbermen har forlatt åstedet. Orker man imidlertid å bevege seg sånn cirka 5 minutter til fots, med innlagt stigning underveis, har man plutselig tilgang på fantastiske turområder både i skog og langs vann, med noen av byens beste utsiktspunkt som en ren bonus. Vi snakker her om Preståsen/Brydedammen-området rett på utsiden av bykjernen, hvor historie møter moderne familieliv, pent innpakket i fantastiske naturopplevelser.

Som navnet Preståsen tilsier, tilhørte området for mange hundre år siden de geistlige blant oss og mer informasjon om stedets interessante historie kan leses her. Mine første møter med Preståsen var imidlertid ikke udelt av det positive slaget, kun grunnet det faktum at jeg som barn var møkk lat. For komme opp til Preståsen direkte fra sentrum kan man i dag velge mellom (ekskluderer da bilveien, som går litt lenger unna) en gangvei med solid stigning eller trapper med tilsvarende stigning. Trappene er av nyere dato, så da jeg var barn, var det kun den bratte gangveien som var tilgjengelig, og for en pode/podinne på 6-12 år var den bakken nesten uoverkommelig bratt med mindre man la inn flere pauser underveis. Det var jo greit for de gangene vi frivillig valgte å tilbringe noen timer oppe i høyden, men ikke fullt så kurant hver 17. mai da en eller annen gluping hadde kommet på idéen om å avslutte barnetoget på 17. mai oppe i Preståsen, slik at vi måtte pese oss opp non-stop med penklær og vonde sko til lyden av korpsmusikk. Trenger jeg nevne at det gikk konkurranse i å komme på en eller annen unnskyldning for å hoppe ut av toget rett før den siste stigningen (noe jeg klarte iallfall de tre siste årene)?

Det var mange år av voksenlivet mitt jeg ikke ofret Preståsen en tanke, men da jeg fikk barn, var det akkurat som om jeg så området med nye øyne. Poden, som trasket sine små barneføtter på Byskolen (verdens beste skole, red anm) gikk da på SFO (eller AKS, om du vil..) oppe på Preståsen og der jeg 25 år tidligere søyt og klaget over å måtte gå bakken opp til Preståsen én gang hver 17. mai, så måtte poden nå (uten større sympati fra mor, som mente han hadde godt av gåturen og det er her dobbeltmoralismen kommer inn) gå bakken 5 dager i uka, hele skoleåret fra 1.-3. klasse for å komme seg til SFO.

Nuvel, post-SFO så har junior fortsatt et godt forhold til stedet han fikk lov til å spikke med kniv, klatre på fjell eller lage/skyte med pil-og-bue rett etter skoletid. Det var også her han fikk sitt første møte med livets skyggesider da stedet tidvis frekventeres av noen av byens narkomane, slik at barna tidlig måtte drilles i hva de skulle gjøre hvis de kom over brukte sprøyter (nå skal det sies at dette ikke er et stort problem og personlig har jeg aldri sett snurten av noen sprøyter der).

I dag, etter å ha ligget horisontalt med feber, hodepine og (for sikkerhets skyld) omgangssyke helt siden jeg kom hjem fra maraton i Berlin, var jeg endelig klar for en liten tur ut i frisk luft. Jeg samlet dermed sammen «the usual suspects» av turkompiser (dvs mor, hund, pode og kompis) og valgte bilen hele veien opp til Preståsen (bare sånn i tilfelle en kjapp retrett var påkrevd).

Heldigvis holdt min skrøpelige kropp hele turen og vi fikk trasket Preståsen på kryss og tvers med innlagte utsiktsstopp, vandring rundt Brydedammen, samt en aldri så liten hinderløype for den yngre garde. Vår firbente turkompis var også i ekstase under hele turen da hun nå endelig får lov til å snuse fritt på alt og alle igjen etter noen uker med tøffe restriksjoner grunnet den skumle hundesykdommen som har ridd landet som en mare og spredd frykt blant alle hundeeiere.

Preståsen har flust med benker og piknikområder til fri benyttelse for alle turgåere, så neste helg blir det å dra med seg pølsetermos og saft  for denne gjengen.

Bugården and Goksjo

Following several days of rain and not so agreeable weather, we finally got a final visit by the summer this weekend. 20+ degrees and sunny weather should be sufficient to please even the most weather-grumpy of us (namely me…).

As usual, I woke up at the break of dawn, so by 8:30 I was up in the Bugarden park for a slow wog, enjoying the final stage of the sunrise. Fantastic colors, few people and the feeling of tranquility you only get from enjoying the nature, more than made up for the fact that the wog was awful and that my body went on strike after just a few miles.

After a quick shower and an even quicker nap on the couch it was time to enjoy the remains of the summer again. Along with junior and friend, plus my mother and dog, we set off to Sandbakken at Goksjo lake between Sandefjord and Larvik in Norway.

We left the car a couple of miles from Sandbakken and walked the quite scenic trail to the small beach, which we were lucky enough to have all to our selves. Or so we thought… In Norway this time of year, the wasps are quite in abundance and very aggressive, and the minute they sensed the backpack filled with sandwiches and buns, they went for it. We ended up abandoning the backpack with 10+ visitors at the outskirts of the beach and then we were able to enjoy the nature, water and not to mention the sun. We ended up eating our lunch in the safety of our car, with all doors and windows closed, so that the angry, little buggers couldn´t get to us.

The four-legged creature was tricked into a bath by the stick-trick by the two smallest to-legged creatures. The old ones settled for a quiet moment in the sand. A perfect break in other words. .

Sandefjord by morning

This summer has been quite below par sleep wise and since I still sleep in my PJs and with my winter duvet, I cannot exactly blame the measly few days of heat either. Here the other day, I was so beaten by previous insomnia that I fell straight into a sleepy coma at 22, just to wake up by a racket outside around 02. Of course that was enough to prevent me from going back to sleep.

It is amazing how much you are able to think during the MANY hours of not sleeping, not that any of my thoughts had a high Nobel factor. At around 05, I cursed Mr Sandman, gave up on the whole sleep project and decided to start walking the 6+km to work. The streets in the center of town, that usually are buzzing with life during the summer months, were completely desolated and the only ones I met on my morning walk through the city center was a street sweeper and a guy collecting empty bottles for recycling in the park. But, truth be told, at least the photo ops are in abundance in the wee hours of the morning (OK, the photos have some work done, but the liberating feeling while walking was at least genuine).

 

 

Kristiansand Dyrepark – Hakkebakkeskogen tribunetog

Alle kjenner vi vel historien om den likandes latsabben Klatremus og vennene hans i Hakkebakkeskogen, som lever under en konstant trussel om å bli spist av både rev og pinnsvin.

For noen år siden åpnet Dyreparken i Kristiansand sitt helt egne Hakkenbakkskog show. Her blir man fraktet rundt i Hakkebakkeskogen på et tribunetog som sikrer alle god utsikt til flere live-scener fra Torbjørn Egners udødelige bok. Og hvis du tror at dette toget kun vil underholde familiens aller minste, tro om igjen. Dette er for alle aldre!

Er dere som meg og hater alt som lukter av kø, kan det for sjelefredens skyld lønne seg å bestille billetter til et fast klokkeslett på Dyreparkens nettsider i forkant. Spesielt i juli kan dette være en god idé. Har man ikke billett, kommer man med til slutt, men må da finne seg i en god stund lengre ventetid.

Kristiansand Dyrepark – kunsten å bevege seg motstrøms

Follow my blog with Bloglovin

Helt siden jeg hørte om Dyreparken første gang (som ganske liten pode) har jeg hatt lyst til å besøke den. I begynnelsen av 20-årene pleide jeg og ei venninne å dra på Quart-festivalen hvert år og hvert år forsøkte jeg (uten hell) å inkludere et besøk i Dyreparken. Så kom poden til verden og da han såvidt hadde rundet 2 år, var det å slenge ham i bilen og rase de ca 20-milene nedover til sørlandet for endelig et Dyrepark-besøk. Første året hadde tror jeg vi var der sikkert 10 ganger, så de neste to årene kjøpte vi likesågodt sesongkort. Vi fikk også med oss Kaptein Sabeltann-showet fire år på rappen. Vi har vært i dyreparker stort sett over hele verden, men har enda til gode å besøke en som kan hamle opp med vår egen Kristiansand Dyrepark.

2 år og hekta… Gikk rundt hele dagen og sa “Meg Kaptein Tann”
En stk pode som elsker Dyreparken

 

Dyreparken i mellom- eller lavsesong

Min favorittårstid å besøke Dyreparken på er definitivt  en fin vår- eller høstdag, hvor man kan traske rundt i parken uten å kjenne på flokk-følelsen. Riktignok er det en del besøkende der da også, men på det enorme området, føles det ikke slik. I helgene er det ofte bålbrenning i Parken ved Nordisk Villmark, hvor man kan grille medbragte pølser og riktig få følelsen av å være i skogen (hvor man faktisk befinner seg også…). Superkoslig!

 

I skoleferier som Påske eller Høstferie, har ofte hotellene også tilbud om kvelds-safari, hvor man kan være med å mate noen av dyrene etter stengetid og så spise varme lapper og drikke kakao rundt et bål inne i en lavvo.

 

 

Dyreparken i fellesferien

Kristiansand Dyrepark en varm sommerdag i juli kan enten være helvete på jord eller en fantastisk opplevelse (en mellomting er selvfølgelig også en mulighet), litt avhengig av ens toleransegrense for MANGE mennesker, lange køer og ganske avhengig av planleggingen i forkant. Min toleransegrense for køgåing er laber, så her er noen av mine tips for å unngå dette.

De gangene vi ikke kan  unngå å dra til Dyreparken midt i juli (fordi vi feks skal på Kaptein Sabeltann-show’et på kvelden), pleier vi å booke rom på Scandic Sørlandet typisk fra lørdag til søndag og kjøper enten 1 eller 2-dagers billetter til Dyreparken (litt avhengig av om vi har vært der tidligere i sesongen). Vi drar da fra Sandefjord ca 7-tiden lørdags morgen og med et par pauser på veien er vi  fremme i ca 10-tiden. Siden vi skal bo på hotellet, trenger vi da ikke å forholde oss til det parkeringskaoset på andre siden av veien, på Dyreparkens parkeringsplass, da hotellet har sin egen, romslige parkeringsplass. Kl 10 er som regel for tidlig å kunne sjekke inn, men ved å spørre pent får vi alltid lov til å bruke fasilitene (les: bassenget) allikevel. Så, mens alle andre strømmer i store mengder mot inngangen til Dyreparken, bader og koser vi oss ved bassenget i noen timer. Så, litt ut på dagen, tusler vi bort til Dyreparken, til en inngang helt uten kø, finner oss et koslig sted blant de mange benkene som er satt opp rundt i parken og spiser medbragt lunsj.

Videre fortsetter vi med å se på dyrene før vi avslutter dagen med alle attraksjonene hvor man tidligere på dagen må stå i lang kø for å være med på. På ettermiddagen er det nemlig nesten ikke køer igjen på disse. Hvis man skal kjøre med “Den Sorte Dame” eller “Grevinnen” kan det også lønne seg å ta turen fra stoppestedet bak Båtbasaren og ikke fra Kaptein Sabeltanns Verden (=mye mindre kø). Videre hender det også at vi spiser middag i parken før vi trekker oss tilbake til hotellet for litt R&R før evt Kapitein Sabeltann show på kvelden. Alternativt er det mulig å bestille pizza fra Peppes Pizza på Sørlandssenteret og spise i ro og mak på hotellrommet. Rommene har et lite kjøleskap, så tar man med seg en kjølebag hjemmefra er det fullt mulig å holde drikke selv. På hotellet er det også mange aktiviteter for de som ønsker å være med på dette; ansiktsmaling, skattejakt, volleyball, TV-spill, legorom for de minste og mange andre aktiviteter. Det er også underholdning for store og små nede i baren på kvelden, men igjen, med mange mennesker og høyt støynivå pleier vi å foretrekke å slappe av på rommet. På dag 2 pleier vi igjen å ta det rolig ved bassenget fra frokost og frem til vi skal sjekke ut og drar så enten inn i parken for dag 2 eller vender snuten hjemover mot Sandefjord. Lunsj/middag tar vi på en bensinstasjon på veien, som har adskillig billigere mat enn inne i selve parken.

Selv uten overnatting, eller ved overnatting på selve Dyreparkhotellet eller Abra Havn er det mulighet for å følge samme opplegg. Er det en ekstra varm dag, kan man jo starte i Badelandet og så ta Dyreparken på ettermiddagen. Min erfaring er at de fleste gjør det motsatt, så således kan man utnytte begge parker når køene er minst.

 

Dyrene

Av dyr kan man finne alt fra geparder, løver og tigre til mer nordiske varianter som elg, oter og ulv. De har også et eget hus med krypdyr og reptiler, hvor de store krokodillene er hovedattraksjonen. I samme bygg (på vinterstid, når det er for kaldt til å være ute), finner man også ringhalelemurer, sjimpanser, tamariner og flamingoer. På savannen kan man på sommeren se dyr som struts, giraff, sebra og antiloper og på vinteren kan man besøke dem innendørs.

Det finnes også en rekke andre dyr og bare i dyre-delen av parken er det definitivt verdt å tilbringe mange timer. En gang, da poden var ganske liten og satt på armen da vi gikk gjennom løvetunnellen, hoppet en løve opp på gitteret, ca 10 cm fra oss, brølte og forsøkte å få tak i en menneskesnack. Vi følte oss ikke helt høye i hatten da… Ved et annet tilfelle, satt Christer i safari-bilen hvor halve er plassert inne hos løvene og halvparten på utsiden. Christer var kanskje to år og satt ved rattet og lot som om han kjørte og koste seg veldig. Da plutselig dukket det opp en diger hannløve rett ved vinduet på førersiden og brølte. Samtidig hoppet en annen hannløve opp på panseret og forsøkte å komme inn den veien. Safe to say så gikk Christer inn i sjokk (i likhet med foreldrene) og det tok noen sekunder før vi fikk røsket med oss gutten og flyktet i retning av ikke fullt så farlige surikatene.

Christer glemmer aldri at jeg sto ved rekkverket til savannen og snakket i telefonen da denne mannevonde strutset plutselig satte nebbet i foten min, som stakk litt på utsiden av gjerdet…

 

Kardemomme By

Alle har vi vel et forhold til karakterene i Torbjørn Egners Kardemommeunivers og Kardemommeby i Dyreparken er også et veldig koslig sted å besøke. Ta med litt medbragt drikke og kjøp varme kanelboller og sett dere og slapp av i sola mellom slagene. I mellom- og høysesong spilles også ut scener fra boka i den lille byen og man kan treffe på både røvere, Tante Sofie og Politimester Bastian. Det er også mulig å ta den lille trikken bort til Byparken hvor det på ettermiddagen holdes show med de fleste karakterene fra Kardemommeby.

 

Klatremustur i Hakkebakkeskogen

For 2-3 år siden åpnet Hakkebakkeskogen i Dyreparken og denne turen kan absolutt anbefales. Man kan enten bestille billetter i forkant mot en liten sum, eller håpe på restplasser ved å møte opp. Tilskuerne blir plassert i et tribunetog som kjører oss gjennom Hakkebakkeskogen og på veien stopper toget flere ganger for utspilling av flere av de mest berømte scenene fra boka. Veldig morsom tur.

 

Kaptein Sabeltanns Verden

Hjemstedet til selveste Kaptein Sabeltann! Her finner man butikker med alt du måtte trenge av sjørøver-effekter, smokkariumet, spøkelseshus og man kan seile med “Den sorte Dame” (se tidligere tips om denne seilingen..:).

 

Kaptein Sabeltanns Smokkarium

Små poder som er klare (eller som trenger et lite push for å bli klare) for å kvitte seg med smokken, kan donere denne til Kaptein Sabeltanns Smokkarium. Her vil det bli tatt godt vare på sammen med utallige andre smokker og giveren vil bli belønnet med et diplom.

Christer gir sitt bidrag til Smokke-samligen

Trollskogen

Trollskogen er en magisk sti hvor man møter på mange troll som er inspirert av norske folkeeventyr. Et fint alternativ til andre, mer folksomme veier i parken.

Jungelbob

Etter et par år med overtaling, ble poden endelig med på en tur med Jungelbob for noen år siden, som han synes var kjempegøy og kjempeskummelt på en gang.

 

Kaptein Sabeltann Show

Så til sjefen over alle sjefer, Kongen av Havet, selveste Kaptein Sabeltann… Har man tenkt seg på Kaptein Sabeltann Show, er det bare å kaste seg over nettet når billettene legges ut, for showet ses definitivt best fra første rad 🙂 Hvis alle følger reglene om å ikke ha paraplyer, barn på skuldre eller med armene høyt hevet for å filme hele forestillingen, så ser man bra på de aller fleste plassene. Strålende show og vel verdt å se for alle aldersgrupper, iallfall har jeg storkost meg alle gangene; selv i skikkelig regnvær.

Klare for show

 

Badelandet

Badelandet gjør Dyreparken i Kristiansand til en komplett feriedestinasjon ved at man også har mulighet for å avkjøle seg på varme dager. Og det er slettes ikke noe dårlig badeland heller; med bølgebasseng, basseng for de minste, vannsklier, og til og med en egen, kunstig strand. Kan bli litt folksomt der, så greit å, som tidligere nevnt, gå mot strømmen.

 

 

Hotellene

Både Dyreparkenhotellet, Scandic Sørlandet og Abra Havn er ypperlige overnattingssteder. På Dyreparkhotellet har man følelsen av å bo i en jungel og alle rommene har dyremotiv. Det finnes også et aktivitetsrom nede ved restauranten som er glimrende for både små og litt større barn.

Abra Havn er en landsby med leiligheter bygget over Kaptein Sabeltann-temaet. Her kan du bo i Pelle og Pysas hus, i Kaptein Sabeltanns borg eller i husene til flere av de andre karakterene fra universet. På kveldstid er det underholdning (NB! sesongbasert) og på morgenen blir man vekket av sjørøvere ved at de seiler inn i Abra Havn på “Den Sorte Dame”. Veldig spennende for små piratspirer.

Mitt favoritthotell er allikevel Scandic Sørlandet, mye pga av muligheten for å kunne avbestille hvis planer endres eller hvis det skulle bli skikkelig drittvær på turdagen. I sommerperioden har de også et oppvarmet badebasseng, som ungene elsker og som gjør at man igrunnen kan spare seg kostnaden til Badelandet (med mindre man er veldig giret på store vannsklier og andre vann-aktiviteter).

Dette er bare en liten del av alt det Kristiansand Dyrepark har å tilby. Det er også mulig å være dyrepasser for en dag, komme inn i Hakkebakkeskogen Filmstudio, klappe geiter på Ku-toppen eller i Afrika, kjøre mini-tog/karuseller, kjøre tømmerrenne, besøke Båtbasaren osv. Fullstendig oversikt kan finnes på Dyreparken sin hjemmeside og har du enda ikke vært der; DRA NÅ!

 

#kristiansanddyrepark #dyrepark #ferie #sommer #reisetips