Alle gode ting er 4….

I fjor tok jeg turen opp til Gaustatoppen (4,7km/ca 670hm ) tre ganger og alle tre gangene var den eneste utsikten fra toppen tett tåke. Siste gangen var jeg sågar omtrent alene (møtte kun 3 stk på veien) langs ruten og fikk oppleve både tåke, vind, kulde og snø og da må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for egen helse underveis (hakket tenner i flere timer etterpå), men klarte heldigvis å karre meg opp til toppen og fikk tyllet i meg litt tomatsuppe på turisthytta før jeg valgte å ta Gaustabanen nedover igjen.

Her om dagen fikk jeg en spontan idé om å gjøre et nytt forsøk på toppen og kastet meg i bilen for den ca 3 timers lange kjøreturen fra Sandefjord. Jeg hadde halvveis trodd at parkeringen ved Stavsro skulle være full, men høysesongen har tydeligvis ikke kicket inn enda, for det var flere plaser igjen. Kl 13 satte jeg avgårde, ikke fort, men i det minste jevnt. Som sist gang, glemte jeg helt å drikke / spise underveis, så ca 400 meter før toppen var jeg helt tom og måtte ta en liten rast og kunne da til min store ergrelse se at tåken som vanlig lå over toppen.

1 time og 55 min etter start, kunne jeg plante lett skjelvne føtter på platået 1883 meter over havet og til min store glede var tåken begynt å lette! 10 min senere var tåken så godt som borte og ENDELIG kunne jeg, på fjerde forsøk, skue ut over 1/6 av fastlands-Norge og (ikke minst) få tatt de obligatoriske fotobevisene.

Turen nedover var en liten prøvelse da jeg pga en utfordret balansenerve ikke har verdens stødigste balanseevne og at man i store deler av turen må balansere på store steiner. Da jeg hadde forsert det verste partiet, tillot jeg meg å slappe litt av – noe som viste seg å være en tabbe. Jeg klarte plutselig å tråkke litt feil, dette forover og la inn et par ruller for dramatisk effekt. Det hele skjedde ganske fort og jeg var merkelig nok ikke redd for å slå meg noe særlig, men var mer flau og kikket meg rundt for å se om noen hadde fått det med seg. Det var det ikke, noe som betyr at det aldri har skjedd, ikke sant…..?.

Litt mørbanket, men fattet, kom jeg meg ned til bilen uten flere insidenser for å kjøre de 3 timene tilbake til Sandefjord og sliten som jeg var, oppdaget jeg ikke før i dag morges blåmerkene som vitnet om mitt klodrian-stunt fra i går….

Solstien, Rjukan – …og vipps så var vi på Hardangervidda

Som nevnt i et tidligere innlegg (link), så er Krossobanen (taubane) virkelig en snarvei hvis man ønsker å komme seg kjapt opp på Hardangervidda. Fra toppstasjonen Gvepseborg, finnes det flere korte og lengre ruter man kan gyve løs på.

En av de mest familievennlige, men allikevel kjempefine, turene er turen opp Solstien (4,3 km). Fra Gvepseborg går man først ca 800 meter opp en grusvei, før man tar til venstre ved BH-skiltet (se under) og følger litt senere sherpa-lagde steintrapper opp til en tysk kanonstilling fra andre verdenskrig.

Fra toppen har man en utsikt i alle retninger som kan ta pusten fra enhver av oss og øverst av dem alle troner Gaustatoppen, som fra denne vinkelen virket mye brattere enn opplevd sist år.

Fra toppen kan man enten velge å gå Solstien tilbake, eller man kan gå ned på andre siden og ta den litt lengre Gvepseborg Rundt (5,4km). Et tredje alternativ er jo selvfølgelig å fortsette innover Hardangervidda. Vi valgte Gvepseborg Rundt for denne gang, men lysten til en lengre tur ved en senere anledning er absolutt til stede.

Krosso-banen: Høyt hang vi…., men sure var vi ikke

Alle som har begynt å pushe 50 husker vel Fleksnes-episoden da Marve og Modern satt fast i en av vognene på Krossobanen – taubanen mellom Krosso og Gvepseborg utenfor Rjukan. Vår tur med banen var verken like komisk eller spennende, men det betyr overhodet ikke at det var noe å utsette på underholdningsfaktoren.

Krossobanen er (iflg egen hjemmeside) Norges eldste to-tausbane som fremdeles er i ordinær trafikk og ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til en solhungrig Rjukan-befolkning slik at de kunne komme seg opp i sola på Hardangervidda. Den består av én blå vogn (blåbæret) og én rød vogn (Tyttebæret) som alternerer mellom de to stasjonene hvert 5. minutt.

Toppstasjonen, Gvepseborg, ligger 886 m.o.h og her kan man nyte en god (men noe dyr) lunsj eller en vaffel i Krosso Fjellstue, akkompagnert av spektakulær utsikt. Jeg og poden valgte oss hver vår burger med pommes frites + pepsi max og for dette betalte vi ca 500,-

Ønsker man derimot å ta med medbrakt mat, finnes det utsiktsplatåer med benker hvor man kan spise mens man skuer ut over bl.a. Vestfjorddalen, Gausdalen og (ikke minst) Gaustatoppen.

For de med lopper i blodet kan man også finne Rjukan Klatrepark på toppen, men da lopper var fraværende i vårt reisefølge, nøyde vi oss med én av de mange vandreturene i området og koste oss glugg med fantastisk utsikt i strålende solskinn.

Har man flere krefter igjen på slutten av dagen (noe vi ikke hadde), kan man velge å gå Ryes vei nedover fra topp- til bunnstasjon, en familievennlig tur på ca 4km, som slynger seg nedover åsen med noen innlagte utsiktspunkt og orkideer langs veien.

Av praktiske opplysninger kan nevnes at Krossobanen har en stor, gratis parkeringsplass og er i sommersesongen åpent mellom kl 9-20. Tur/retur-priser er 155 for voksne og 70 for barn og i begynnelsen av juli 2021, er det fortsatt Covid-19 restriksjoner, så husk å ta med munnbind, da dette er påbudt inne i taubanen.

Fosseråsa opp til Storsæterfossen

Helt siden vi kom til Geiranger har vi sett utallige turstiskilt med «Fossaråsa». Jeg lurte litt på hva en «rås» kunne være for noe, men fant ikke ut før på dag to at det rett og slett betyr «gangsti» (a blonde moment, med andre ord…).

Fosseråsa starter nede i Geiranger sentrum og består av 3 etapper. Etappe 1 er på snaue 1km og ca 90 høydemeter og går fra sentrum og opp til Norsk Fjordsenter.

2. etappe er på ca 1,5km med tidvis bratte partier langs en skogsti og opp til Westerås Gård og er på rundt 230 høydemeter. 3. etappe går videre 1,5km oppover i fjellet og opp til Storsæterfossen og er på rundt 250 høydeter.

Går man alle tre etappene har man med andre ord unnagjort 570 høydemeter og kan vel fortjent gi seg selv en klapp på skulderen.

Junior og jeg satte i dag morges avgårde (i grei temperatur, men med en satans vind på opp mot 16m/sek) mot Storsæterfossen langs Fosseråsa, og siden vi overnatter på Westerås gård startet vi turen derfra. Starten av stien går over beitemarker, så her er det om å gjøre å følge med på hvor man går, slik at man unngår å trampe rett i en ruke.

Også i Geiranger har man flydd in sherpaer fra Nepal til å lage flotte steintrapper i fjellheimen, så stien oppover var både dekorativ og tørr. I bakgrunnen kunne vi langs veien se Grinddalsnibba i det fjerne med sine 1636moh. Stigningen opp til fossen var ikke av samme dimensjoner med de tidligere nevnte 250 høydemeter, men vi la allikevel inn en drikkepause underveis for å gjøre turen til en god opplevelse for oss begge.

Etter ca 40 minutters vandring kunne vi spotte fossen for første gang, og som alltids blir man litt satt ut av de massive naturkreftene som er i sving. Vi fortsatte vår ferd mot toppen og etter snaue 5 min nådde vi et gresskledd platå med utsikt mot fossestryk og som var perfekt for en snack-pause. Litt senere gikk vi ned en smal og tidvis litt sleip steintrapp ned til selve fossen og dagens høydepunkt var at vi faktisk kunne gå helt bak den og se fossen fra innsiden!

Da vi hadde startet utflukten i 9-draget (kan jo ikke kaste bort verdifull fjelltid), var vi mutters alene på vei opp mot fossen, samt hadde både platået på oppsiden og trappen ned til innsiden av fossen helt for oss selv. Først da vi var nesten tilbake til start møtte vi på et par andre familier på utflukt. Helt perfekt, med andre ord.

Poden ga seg etter denne etappen, men jeg bestemte meg for å ta de to resterende etappene også mens jeg først var i gang. Stien fra Westerås Gård og ned til Fjordsenteret gikk i skogsterreng med en grei sti, selv om den ikke kunne måle seg med Sherpa-trappene selvfølgelig.

Ved Fjordsenteret jumpet jeg over på de 327 trappetrinnene i cortenstål før jeg kort tid etterpå var ved stiens endepunkt i Geiranger sentrum.

Returen tilbake til Westerås Gård gikk langs den svingete bilveien og jeg la inn en aldri så liten lunsjpause på det ærverdige Union Hotell underveis. Selv denne litt kjedelige bilveien inneholdt flere fotovennlige spotter, så hvis man ikke orker å gå Fosseråsa, kan man alltids få tatt noen blinkskudd ved simpelthen å stikke kameraet ut bilvinduet.

NB! Parkeringsplassen ved Westerås Gård er forbeholdt stedets gjester, så andre som ønsker å gå Fosseråsa, må parkere i Geiranger sentrum, ved Fjordsenteret eller ved Flydalsjuvet (sistnevnte vil gi deg færrest høydemeter). Dette er en tur som virkelig anbefales og stemningen bak fossen er intet annet enn magisk.

 

Geiranger Skywalk – Dalsnibba Utsiktspunkt

Er det noe som det store Vestland er gode på, så er det spektakulær utsikt; og Dalsnibba (Geiranger Skywalk er intet unntak).

Vår ferd startet denne gangen på et regntungt Beitostølen og bilturenturen til Dalsnibba skulle etter planen ta i overkant av 3 timer. Men, da sjåføren (les: meg) etter par timer fokuserte mer på å finne et sted å kjøpe mat enn på GPS’en, la vi inn en aldri så liten omvei på en 30 min tid…

Da vi begynte å nærme oss Geiranger på rv 63, kom vi på veien opp til Dalsnibba. Det lønner seg i forkant å sjekke ut om veien oppover er åpen før man planlegger en tur opp, særlig i starten eller på tampen av sesongen. Vi dro i begynnelsen av oktober og da hadde veien vært stengt i flere dager pga værforholdene, men da jeg for sikkerhets skyld stakk en tur innom Dalsnibbas hjemmeside, så jeg til min glede at veien igjen var åpnet, så da var det bare å kaste seg rundt, kjøpe billett (koster 220kr på nett) og starte oppkjøringen opp de relativt luftige svingene.

Vel oppe på toppen finnes det en parkeringsplass, en kafé (som forøvrig var stengt) samt Europas høyeste fjordutsikt fra bilvei (tydeligvis en egen vurderingsklasse når det gjelder utsikt).

Et platå med underlag av rister og glassvegger sørger for et spektakulært (500 m fritt fall), men sikkert, utsyn mot Geiranger og Geirangerfjorden. Helt i enden er det også muligheter for å traske utenfor platået og få tatt noen gjerdefrie bilder. Her er det ikke fullt så rett ned, men med mindre man ikke er ekstremt klønete eller ekstremt risikovillig virket det relativt trygt for ungdom/voksne å bevege seg rundt. Litt tåkete forhold på vårt besøk, men absolutt en opplevelse.

Dalsnibba var vel verdt et besøk på tampen av sesong, men jeg er litt mer skeptisk til om jeg ville tatt turen opp midt i juli og risikert å møte på store turistbusser på veien opp. Det holdt lenge med å møte på en ekstremt fartsglad fyr i Tesla som nærmest lekte James Bond i svingene både på opp- og nedtur.

 

Flørlitrappene – Verdens lengste tretrapp

Det er ikke alle kjærester som er så sporty at, når de får spørsmål om man ikke skal forsere verdens lengste tretrapp en regndag i ferien, de bare kaster seg på. Kjæresten min er slik. Nå er jo han riktignok en god del hakk sprekere enn meg, men med tanke på at min utfluktsidé ville medføre nok en dag med tidlig avreise fra hotellet, var det fortsatt godt gjort. Trappene vi snakker om her er Flørli-trappene med hele 4444 trinn, som ligger i Flørli, ei lita grend på sørsiden av Lysefjorden i Rogaland.

 

Veien dit

Da Flørli er en bilfri grend, er eneste ankomstmulighet ferje og på sommeren er det to selskaper som trafikkerer denne strekningen. På lørdager er det imidlertid kun 2 avganger (én fra Stavanger og én fra Lauvvik) som passer hvis man skal gå trappene på en dagstur, men det er kun ferja tilbake til Lauvvik som er mulig hvis man bruker mer enn 3,5 timer på turen. Hadde vi (les: jeg) vært optimistisk på egne vegne og regnet med å rekke 3,5 timers fristen, hadde vi gått på en kjempesmell, men, passiv pessimist som jeg er, så la jeg inn masse buffertid og endte opp med å bestille returbillett til Lauvvik.

 

Ferja gikk kl 09:30 fra Lauvvik (ca 40 min kjøring fra Stavanger sentrum) og det var gratis å parkere bilen på kaia. Prisene var forholdsvis stive (ca 550 t/r per snute ), men da fikk man en “cruiseopplevelse” i form av informasjon om høydepunktene underveis med på kjøpet. Ferjeturen var fin den altså, med mye fantastisk natur på den ca 1,5 timer lange veien.

4444 trappetrinn

Da JJ har en tendens til å ligge en 10-15 meter foran meg og ikke helt er på mitt nivå når det gjelder å stoppe opp for å nyte utsikt og ta bilder/video (og, let’s face it, trang til hente inn pusten), sa jeg at han kunne rigge seg til i kafeteriaen (åpner kl 11 om sommeren) og vente 30 min før han gikk ut. Så var det bare for meg å spenne på meg sekken med et komplett skift i vanntette poser, samt vann og mat, og starte på trinn 1 av 4444.

Det regnet litt, og nattens kraftige regnbyger hadde gjort trinnene ganske våte og sleipe. Før trappen står det et ikke akkurat lovende skilt:

Etter å ha svelget bort det meste av redselen for å skli nedover trappen, satte jeg igang. Det går ganske radig oppover allerede fra starten av, så jeg bestemte meg kjapt for å legge inn en liten 10-15 sek pause per 100 trinn for at beina ikke skulle surne til. Det ga meg også gode muligheter for å beundre den fantastiske utsikten underveis.

Et stykke opp i trappa er det mulig å hoppe av og følge en sti nedover til kaia igjen, noe som er et godt alternativ til de som ikke ønsker å forsøke seg på hele trappen eller som raskt har forstått at de har overvurdert egen klatreevne og som ønsker å avbryte. Det er nemlig ikke anbefalt å ta trappene nedover igjen, da det er dårlig med plass til forbipasseringer og sjansen for å skli, spesielt på vått føre, også er større.

Flere steder er det satt inn noen treplanker som kan fungere som en pauseplass og et par steder er det også mulig å tre bort fra selve trappene og innta lunsj på benker på fast mark. Siden jeg regnet med å ha JJ i hælene hvert øyeblikk og allerede hadde brukt en god skjerv tid til å filme video og ta bilder, nøyde jeg meg imidlertid med en kjapp vannpause ved den første benken før jeg fortsatte oppover.

På hvert 500 trinn, er trappen merket. Den første merkingen så jeg ikke engang, men de påfølgende ble fulgt opp med argusøyne. Det gikk oppover og oppover og på det bratteste er trappa på 55 grader. På dette tidspunktet begynte det å regne mer, samt at tåka startet å sive innover. Dette gjorde at utsikten ikke lenger var fullt så spektakulær, slik at jeg kunne fokusere mer på å karre meg opp trinn for trinn. Pause på hvert 100 trinn, ble raskt byttet til hvert 50 trinn og mot slutten til hvert 20 trinn og de flere tusen trinnene jeg allerede hadde i beina, kjentes bedre og bedre. På enkelte partier var det trerekkverk til å holde seg fast i, men i store deler av trappa var det kun en vaier, så her kan det være lurt med hansker når man tripper oppover.

Ved 4000 trinn, så tok JJ meg igjen og spurtet fra meg de siste 444 + noen bonustrinn som gjensto, men så kunne jeg endelig se trappetrinnet merket med 4444 og like etterpå var jeg oppe!

 

 

Veien ned

Oppe på toppen ligger det en demning og her har man flere valg av turer man kan ta. Vi gikk imidlertid for ruten strake veien tilbake til Flørli. På dette tidspunktet regnet det ganske så mye og på toppen blåste det også veldig frisk.

Stien nedover går en stund på snaufjell før man må krysse en yr. Videre går stien over et ganske så trolsk myrområde og på dette tidspunktet var alt av tøy og sko så gjennomvått at jeg plumpet flere ganger i gjørme til ankelen uten at det gjorde noen forskjell. Vi måtte også balansere over noen bekker, krysse en hengebru og passere Flørlistølen, før vi startet på den siste bratte nedstigning mot Flørli.

Vel nede, var det utrolig deilig å kunne skifte til tørre klær før vi rigget oss til på kaféen og kortet ned den 4 timer lange ventetiden med en real laksemiddag med vaffel til dessert, akkompagnert med et par glass petit chablis.

 

Turfakta

Min trofaste partner, Garmin Phenix 5S, målte trappeturen oppover til å være 2,07 km og 705 høydemeter. JJ fullførte denne etappen på 1:10, men jeg som er litt motbakkeutfordret (samt tok meg tid til å filme video og ta mange bilder underveis) brukte 1:40. Returen var på 3,88km og den nærmest sklei vi nedover på 1:37.

 

 

 

Preikestolen – (nesten) i ensom majestet

Preikestolen er et fjellplatå på ca 700 m2 som ruver over Lysefjorden i Strand kommune i Rogaland og som befinner seg på manges “bucket list” når det gjelder fjelltopper i Norge. Ifølge Ut er den en av landets mest gåtte fjellturer da ca 300.000 stabber seg ut på platået årlig. Med sine 604 moh og stupbratte fjellvegger ned mot Lysefjorden kan Preikestolen definitivt utfordre høydeskrekken hos de fleste, men heldigvis må man jo ikke sprelle med beina utfor kanten for å få noe ut av turen; for noen er det nok å beundre utsikten på trygg avstand inne på platået. I mitt tilfelle ble det en mellomting…

Veien dit

Det er mulig å ta buss fra Stavanger eller ferje, men da verdens lengste undersjøiske tunnel nå har åpnet, valgte vi denne ruta med bil fra Stavanger sentrum og opp til Preikestolen base camp (tok ca 40 min og kostet ca 140 kr). Etter avisoppslag et par dager før om parkeringskaos og enorme køer opp til Preikestolen, valgte vi å kjøre allerede kl 06:00, slik at vi kunne starte oppstigningen litt før kl 07:00 og (ikke minst) parkere uten problemer (koster 250,-).

 

 

Stien opp

Løypa opp startet med en fin grusvei de første par hundre meterne, før vi beveget oss ut i mer fjellignende terreng.

 

Etter å ha gått Gaustatoppen og Besseggen tidligere i år, med smale stiler og mye ur, så var veien opp til Preikestolen nesten som en allé å regne. Her var det virkelig gjort en jobb for å gjøre platået mest mulig tilgjengelig for de fleste, noe som kanskje er en nødvendighet hvis man ender opp med å gå i kø oppover. Når vi beveget oss oppover før kl 7, så var det imidlertid nesten i ensom majestet. Vi traff kun en 5-10 personer som var på vei nedover etter å ha overnattet på toppen.

 

De går relativt bratt oppover de første 500 meterne før man så vidt rekker å hente inn pusten før neste oppstigning opp til Krogebeggmyrane. Over myra er det laget en bred plankesti, så her kan man fint passere hverandre uten å bli tvunget ut i den våte gjørma. Etter myra er vi inne i den krappeste stigningen før man er oppe ved Neverdalsskaret på ca 2km.

 

 

 

Noen hundre meter senere, på Tjødnane, har det blitt satt opp en nødhytte til hjelp for evt frosne/villfarne vandrere. Her er det også muligheter for å ta et forfriskende bad i fjellvann (litt for forfriskende for min del, så jeg skippet det glatt).

 

Så er det å ta fatt på den siste stigningen før man når selve platået og nå begynner utsikten å bli bra!

 

 

Plutselig kan man se utspringet i det fjerne og det er først nå man blir slått av tanken på hvor bratt det egentlig er her.

 

 

JJ stormet selvfølgelig sporenstreks bort til kanten og slenger beina på utsiden. Jeg, derimot, holdt meg den første tiden godt plantet midt på platået.

 

Nok en gang klapper vi oss selv på skulderen for å ha startet tidlig, for på selve platået er det bare i underkant av 10 personer, så det er gode muligheter for photo-ops.

 

Etter hvert økte også motet hos undertegnede og jeg begynte å gradvis nærme meg kanten. Rett før returen, klarte jeg å manne meg opp til aking neeesten frem til kanten for så å late som om jeg slappet av i høyden. JJ tok bilder filmet meg på video og først da jeg så de i etterkant, gikk det opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort… Men, selvfølgelig en fantastisk opplevelse mens det sto på!

 

 

På veien tilbake møtte vi horder med folk på vei oppover, så et av mine beste tips hvis dere skal opp til Preikestolen: Start tidlig!

 

Turfakta

Det opereres med litt forskjellige lengder, estimerte tider og høydemeter i ulike kilder når det gjelder turen fra Preikestolen Fjellstue til Preikestolen, men min Garmin Phenix 5 klokket inn 8,37 km og 490 høydemeter. Vi brukte videre ca 2:40 min tur/retur (ca 1:30 opp og ca 1:10 ned) med en del photo-stops underveis, men pauset klokka den tiden vi var på selve platået.

 

Preikestolen sett fra Lysefjorden

Dagen etter at vi stabbet oss opp til Preikestolen, var vi på cruise på Lysefjorden hvor vi kunne skue opp på platået fra havnivå. I forhold til de massive fjellene rundt, var Preikestolen bare som en bitteliten utstikker på regne.

 

The Amazing Besseggen Ridge

Besseggen Ridge is one of the most famous hikes in Norway, where you climb over a narrow ridge with a spectacular view of the lakes Bessvatn and Gjende on either side. Nine years ago we hiked over the Besseggen Ridge in very unstable weather conditions; started out in sunshine, got soon wrapped in fog with heavy rain and we ended the hike in snow. The visibility at the top was like 0 and we had to use the cairns to navigate ourselves back down to Gjendeosen/Gjendesheim. Even though I was really happy to have even completed this hike, I have always wanted to repeat it; only in more favorable weather. Last week, me and my boyfriend had a couple of days off, and since the weather forecast looked quite good for Besseggen, we drove on an impulse the 340 km to Gjendeosen/Gjendesheim to repeat the hike.

We arrived in the afternoon, but this day we settled for some nice hiking trails around Gjendeosen/Gjendesheim and saved our strength to the morning after where we have booked tickets to the ferry at 07:00. The next day, we parked our car at the longtime parking lot of Reinsvangen (150 NOK for 24 hours) and took the shuttlebus to the dock. The ferry over lake Gjende to Memurubu (NB! due to the Covid-19 restrictions, it is important to book the ticket in advance at www.gjende.no and it costs 170 NOK/adult and 80 NOK /child up to 15) takes about 20 minutes and along the route you can get your first glimpse of what is to come.

We arrived at Memurubu around 07:20 and immediately started the ascent from Gjendelake, which has a characteristic light-green color resulting from the large quantity of rock flour which is discharged into the Gjende by the Muru river. The first kms have quite a steep incline befor the trail flattens and you are at “the strip” a narrow path with views to both Bessvatn and Gjende Lake. From here you can also see the ridge in the distance, and since we missed out on the view the last time due to fog, I was quite in awe by the beautiful view of the lakes, but also terrified when it deemed on me that we were actually going to climb that veeery narrow, steep ridge.

Then we started to climb and it actually went better than expected, even though I felt that I was more crawling than climbing. JJ tried to get me too loosen my grip and stand up for a photo-op, but I respectfully declined (are you stupid???) and continued to crawl my way to the top.

 

You have no idea the relief I felt when the ridge part was over; finally I could really enjoy the view! 

It is still about 6km back to Gjendeosen/Gjendesheim when you are at the top, and that trail is quite boring until you reach the view point of Gjende Lake.

When you are hiking in the Norwegian mountains it is paramount with good hiking gear with an extra set of water/wind proof clothes, food and water in your backpack. Conditions can change quickly (as described in the first paragraph). I experience that my hiking boots were not meant for trails exceeding 12-13 kms, so for the last kms I grew some quite heavy blisters. I was therefore, needless to say, very happy when we reached Gjendeosen/Gjendesheim.

The trail is in total close to 16 km, with an elevation of around 1150 meters and it took us about 6,5 hours to complete in slow pace with lots of small breaks and lots of photo stops along the way.

Fra Reinsvangen til Gjendeosen


Det de fleste forbinder med Gjendeosen/Gjendesheim er selvfølgelig turen over Besseggen, men hvis snaue 16 km og 1150 høydemeter blir litt i meste laget, finnes det en rekke andre turer man kan ta rundt den idylliske Gjendesjøen og selv veien fra langtidsparkeringen ved Reinsvangen og til Gjendeosen kan oppleves idyllisk og kan varmt anbefales fremfor skyttelbussen.

Nederst og til venstre på den store langtidsparkering ved Reinsparken, markerer et lite skilt “the scenic route” til Gjendesheim. Den er på ca 2,6 km, er på ca 125 høydemeter og tar i underkant av en time å gjennomføre i behagelig tempo.

Tur langs Gjendesjøen

Det de fleste forbinder med Gjendesheim er selvfølgelig turen over Besseggen, men hvis snaue 16 km og 1150 høydemeter blir litt i meste laget, finnes det en rekke andre turer man kan ta rundt den idylliske Gjendesjøen og vi har testet et par av de korteste rutene. Her beskrives en tur langs den grønn/blå Gjendesjøen, som har fått sin karakteristiske farge fra den store mengden bergmel som slippes ut i Gjende ved elven Muru.

Turen starter ved kaia ved Gjendeosen/Gjendesheim og går langs Gjendesjøen frem til Hamnsand-stranden som er et perfekt picnic-sted. For de som ikke er avhengig av godt over 20 grader for å bade (som meg) er dette også et utmerket sted å kaste seg ut i det smaragdgrønne vannet for en iskald avkjøling.

Ruta er på ca 4,4 km tur/retur og er også relativ flat, så denne turen passer for alle som klarer å forsere et noe steinete terreng.