Ulabrand i Larvik – bikkjekaldt, men ull er gull😊

Med en pandemi som stadig setter begrensninger for vår bevegelsesfrihet, er jeg evig takknemlig for at jeg bor i Vestfold og Telemark, hvor det er mye natur per innbygger og hvor det overhodet ikke er vanskelig «å holde meteren».

Dagens tur gitt til Ulabrand ved Ula i Larvik. Ula strand var et sted jeg hyppig frekventerte i min ungdom da beach-volley var livet og er også stedet hvor jeg og en venninne telefontertoriserte daværende leder av «Norge mot innvandring», Arne Myrdal, fra en (wait for it…) god, gammeldags rød tekefonkiosk.

Nuvel, til tross for at jeg tilbragte flere sommere på stranden ved Ula, hadde jeg faktisk aldri satt mine bein på Ulabrand før; en topp med fantastisk utsikt utover fjorden, men som dessverre befinner seg i motsatt retning av stranden (noe jeg antar er grunnen til at jeg måtte pushe 50 før jeg klarte å karre meg opp for å nyte en stk utsikt.

Fra Ulabrand er det mulighet for å hente seg på flere turer i nærområdet, så en vandretur her er virkelig å anbefale for alle generasjoner.

Fosseråsa opp til Storsæterfossen

Helt siden vi kom til Geiranger har vi sett utallige turstiskilt med «Fossaråsa». Jeg lurte litt på hva en «rås» kunne være for noe, men fant ikke ut før på dag to at det rett og slett betyr «gangsti» (a blonde moment, med andre ord…).

Fosseråsa starter nede i Geiranger sentrum og består av 3 etapper. Etappe 1 er på snaue 1km og ca 90 høydemeter og går fra sentrum og opp til Norsk Fjordsenter.

2. etappe er på ca 1,5km med tidvis bratte partier langs en skogsti og opp til Westerås Gård og er på rundt 230 høydemeter. 3. etappe går videre 1,5km oppover i fjellet og opp til Storsæterfossen og er på rundt 250 høydeter.

Går man alle tre etappene har man med andre ord unnagjort 570 høydemeter og kan vel fortjent gi seg selv en klapp på skulderen.

Junior og jeg satte i dag morges avgårde (i grei temperatur, men med en satans vind på opp mot 16m/sek) mot Storsæterfossen langs Fosseråsa, og siden vi overnatter på Westerås gård startet vi turen derfra. Starten av stien går over beitemarker, så her er det om å gjøre å følge med på hvor man går, slik at man unngår å trampe rett i en ruke.

Også i Geiranger har man flydd in sherpaer fra Nepal til å lage flotte steintrapper i fjellheimen, så stien oppover var både dekorativ og tørr. I bakgrunnen kunne vi langs veien se Grinddalsnibba i det fjerne med sine 1636moh. Stigningen opp til fossen var ikke av samme dimensjoner med de tidligere nevnte 250 høydemeter, men vi la allikevel inn en drikkepause underveis for å gjøre turen til en god opplevelse for oss begge.

Etter ca 40 minutters vandring kunne vi spotte fossen for første gang, og som alltids blir man litt satt ut av de massive naturkreftene som er i sving. Vi fortsatte vår ferd mot toppen og etter snaue 5 min nådde vi et gresskledd platå med utsikt mot fossestryk og som var perfekt for en snack-pause. Litt senere gikk vi ned en smal og tidvis litt sleip steintrapp ned til selve fossen og dagens høydepunkt var at vi faktisk kunne gå helt bak den og se fossen fra innsiden!

Da vi hadde startet utflukten i 9-draget (kan jo ikke kaste bort verdifull fjelltid), var vi mutters alene på vei opp mot fossen, samt hadde både platået på oppsiden og trappen ned til innsiden av fossen helt for oss selv. Først da vi var nesten tilbake til start møtte vi på et par andre familier på utflukt. Helt perfekt, med andre ord.

Poden ga seg etter denne etappen, men jeg bestemte meg for å ta de to resterende etappene også mens jeg først var i gang. Stien fra Westerås Gård og ned til Fjordsenteret gikk i skogsterreng med en grei sti, selv om den ikke kunne måle seg med Sherpa-trappene selvfølgelig.

Ved Fjordsenteret jumpet jeg over på de 327 trappetrinnene i cortenstål før jeg kort tid etterpå var ved stiens endepunkt i Geiranger sentrum.

Returen tilbake til Westerås Gård gikk langs den svingete bilveien og jeg la inn en aldri så liten lunsjpause på det ærverdige Union Hotell underveis. Selv denne litt kjedelige bilveien inneholdt flere fotovennlige spotter, så hvis man ikke orker å gå Fosseråsa, kan man alltids få tatt noen blinkskudd ved simpelthen å stikke kameraet ut bilvinduet.

NB! Parkeringsplassen ved Westerås Gård er forbeholdt stedets gjester, så andre som ønsker å gå Fosseråsa, må parkere i Geiranger sentrum, ved Fjordsenteret eller ved Flydalsjuvet (sistnevnte vil gi deg færrest høydemeter). Dette er en tur som virkelig anbefales og stemningen bak fossen er intet annet enn magisk.

 

“Cruise” på Lysefjorden

Lysefjorden
Lysefjorden

For å komme oss til Flørlitrappene for en morgentur bestående av 4444 trappetrinn, måtte vi ta ferje over Lysefjorden til Flørli. Vi hadde da to alternativer, men da det ene alternativet krevde at vi stormet opp trappene og rakk ned igjen på 3,5 timer, falt valget ganske naturlig på Fjord Cruise Lysefjord, bestilt via Visit Flåm til den ringe pris av 505 kr per snute tur retur Lauvvik/Flørli. Deg viste seg i ettertid å være et klokt valg da undertegnede hesblesende kom seg gjennom på 3:40 og hadde blitt litt i overkant grinete hvis jeg hadde sett ferja legge fra kai mens jeg kavet meg nedover lia.

Ferjeturen reklameres som “fjord cruise”, men selv om utsikten underveis var fabelaktig og en høyttaler informerte om severdighetene underveis, er det nok et stykke unna kategorien “cruise”. Ferja som møtte oss i Lauvvik så mer ut som Bastø Fosen-levninger fra 80-tallet og tilhører nok mer kategorien “balje” enn ferje, samt at utvalget i kafeteriaen ikke var all verden – eneste varmmat var for eksempel kun forskjellige typer pølser, samt Mr Lee nudler.  En TV på veggen viste dagens regionale værvarsel, men vi fikk ikke 17 grader og sol på skjermen helt til å stemme helt med det lette yret på utsiden. Så la vi merke til siste oppdateringsvarsel nede i høyre hjørne av skjermen: 12.06.20, så da stemte det nok at den dagen var det sikkert fint vær.

Men, for all del…. Vi var ikke mange passasjer på ferja og den fraktet oss dit vi skulle og ga oss fantastisk utsikt og god informasjon underveis, så det var en veldig fin tur som kan være verdt å få med seg. Jeg mener…, bare synet av Preikestolen fra havnivå forsvarer nesten prisen i seg selv (klarer dere se det som virker som en bitteliten utstikker på toppen, ca midt på bildet?).

På veien over Lysefjorden passerte vi flere robuste fjellmassiver og mye dramatisk natur.

Vi passerte også en veldig bratt li, som treffende nok het (take a wild guess….) Brattli. Lia er her så bratt at beboerne måtte tjore fast barna sine, slik at de ikke skulle rulle ut i den flere hundre meter dype Lysefjorden. I dag er det ingen som bor der (heldigvis, skulle man kanskje si…,) men det er visstnok mulig å leie stedet.

Etter litt over 1,5 timer ankom vi Flørli og var klare til å ta fatt på de 4444 trappetrinnene opp til Ternevatnet.