Berlin Marathon 2019 – løpsrapport fra baktroppen

I øs-pøsende regn, over en time etter at de beste hadde gått ut, var det bare de tregeste i H-blokka som sto igjen og blant dem – meg.. Rett før startskuddet tenkte jeg som så mange ganger før: «hvorfor gjør du dette»? Vel, svaret er veldig enkelt og har verken med løpsglede eller egne ambisjoner å gjøre, men det kan rett og slett kokes ned til at det ikke er en sjanse i havet for at kjæresten skal få gå rundt og briske seg med medalje alene igjen (flashback til Stockholm Marathon i 2012 hvor jeg måtte bryte og fikk høre at min «kjære» etterpå at «pain is temporary, quitting lasts forever»). Trenger jeg å nevne at jeg meldte meg på Stockholm Marathon senere i smug, slik at jeg faktisk fikk en medalje (før var det bare en «medalje» uten bånd (så det vanket litt misunnelse når jeg briefet med min faktiske medalje)?

Vel, fra kjærestens og mitt litt overutviklede forkjærlighet for medaljer til dagens maraton…

Allerede etter få km merket jeg at kroppen ikke spilte på lag og at dette kom til å bli tungt. Jeg hadde planlagt et 4+1 goggeintervall, men måtte sporenstreks jumpe til 9+1 rett og slett for å klare og holde tidsskjema (og selv dette var tidsmessig dårligere enn jeg pleier å ha selv på 3+2). Strålende start, med andre ord..

Jeg holdt sånn ca 15 km før beina føltes blytunge, men klarte å kreke meg 3-4 km til før jeg begynte å lukte på «total shutdown». Etter dette ble det mer eller mindre stolpe-for-stolpe-gogging frem mot mål,  akkopagnert av noen kraftige regnskyll i utide og utide. Jeg klarte å trykke inn joggeintervaller helt til mål, selv om noen av dem var ganske så korte. Dette var ene og alene fordi det gjorde for vondt å gå; jogging var faktisk bedre, helt til det ikke var det lenger ca 100m senere. Og sånn gikk nå kilometerne.

For første gang i historien brukte jeg trådløse øreplugger, med lovet varighet i 5 timer. De holdt imidlertid ikke engang i 3 timer før de måtte lades. Jeg hadde heldigvis med meg laderen i lommen (kanskje ikke så rart det går tregt når jeg drasser rundt på så mye ekstra greier?), så etter å ga godgjort seg i den ca 1 km, holdt de ca 1 time til. Det ble m.a.o noen ladinger på veien og jeg klandrer Bose for dette!!

Næring underveis pleier alltid å være et stort problem for meg, da jeg blir dårlig i magen av både gel og banan (for å si det sånn; akutt dobesøk er en showstopper for denne dama etter å ha vært vitne til noen andre som ikke hadde dette prinsippet). Løsningen min er baby smoothie, kjøpt på matbutikken, da de både er skånsomme for magen og er stappfulle av sukker (hmmm… kanskje ikke en innertier for produktets intenderte mottakere?). På 30 km hadde jeg inntatt begge smoothiene jeg hadde med meg, så da røyk jeg på en banan. Kjente det nesten umiddelbart i magen og begynte å få panikk da det heldigvis gikk rett over i spontan remisjon.

På siste kilometer var jeg såpass gira på å bli ferdig, så det ble faktisk min beste km i løpet og jeg kunne endelig kravle over målstreken for min fjerde Berlin Marathon-medalje.

Turen ned mot og på T-banen har jeg nærmest fortrengt, men jeg husker vagt at jeg måtte stå krombøyd i frykt for rett og slett å svime av. Dust som jeg er hadde jeg selvfølgelig ikke inntatt verken mat eller drikke etter målgang og den beslutningen kom virkelig tilbake «to bite me in the ass».

Både kjæresten og jeg var såpass ødelagte etter løpet, så etter en aldri så liten feiring på en Irish Pub (ryggen min er i nuværende tilstand overhodet ikke kapabel til å holde ryggen oppreist på en barkrakk uten ryggstøtte) , slepte vi oss tilbake til hotellrommet.

Til tross for magert (fullstendig selvforskylt, red anm) treningsgrunnlag, kom jeg fra dagens strabaser uten varige skader. Av mer forbigående, men ikke desto smertefulle vondter kan nevnes vabler på stort sett alle tær, samt to «belter» rundt overkroppen med brannsår med bredde på ca 1 cm, som jeg definitivt kjente da jeg steg inn i dusjen og som like definitivt vil gi meg nok en søvnløs natt i natt..

For å oppsummere: jeg fikk medalje så alt annet er irrelevant:)

 

Stockholm Marathon 2014 – Alle gode ting er 3

 

Stockholm Marathon er et greit maraton å være med på siden kostnadene forbundet med reise og opphold ikke blir all verden.

I 2012 stilte jeg forkjølet og med lett feber til start i Stockholm, bare for å bli møtt av 4 grader (jippi;kulderekord), regn og 18 m/sek vind (ref bilde og avisartikkel under). Med andre ord, ikke akkurat perfekte forhold…

Etter bare et par km, var jeg klissvåt gjennom regntøyet; etter 17-18 km, begynte fingre å bli blå og hele ansiktet var numment. På ca 21 km begynte jeg å tvile på om jeg i det hele tatt ville klare å nå mål (var da på en slette med motvind fra helvete og hadde så godt som 0 fremdrift). På ca 23 km hadde jeg mistet følelsen i alle ekstremiteter og mer eller mindre rullet meg inn i et Røde Kors-telt for varme og biltransport til mål. Må innrømme at det er noe av det kjipeste jeg har gjort i mitt liv og det ble ikke noe bedre at min kjære under “feiringen” på kvelden kom med tidenes uttrykk: “Pain is temporary, quitting lasts forever…”. Det er kjæresten sin det! Men, om ikke annet ble jeg fast bestemt på at den pokkers maratonen, skulle jeg gjennom året etter….

Det gikk ikke veien i 2013 heller. Et par dager før jeg skulle reise, var jeg hos legen for trykk i brystet og måtte til EKG. Den viste et eller annet utslag som gjorde at jeg måtte tilbringe helgen på Sykehuset for stresstest og ultralyd av hjertet. Heldigvis viste det seg at det ikke var noe å bry seg om, men maratonen i Stockholm gikk jeg glipp av.

Så, entering 2014… Kjæresten var med som støttespiller og cheer leader og gjorde en fantastisk jobb (selv om han gikk seg vill og ikke rakk opp til målpassering…). Tidligere deltakerpremie for Stockholm Maraton har vært en rund metallklump (som en medalje uten bånd), men dette året gikk de over til medalje. Da han, som meg, er en medaljejunkie (dørstoppere, klumper og kopper blir liksom ikke det samme) forsøkte han febrilsk å få tak i startplass, uten hell.. Jeg wogget ut fra start i kjent stil og da jeg nådde 23km, der jeg måtte gi meg i 2014, kjente jeg på en vannvittig tilfredsstillelse og da jeg kom i mål og ENDELIG fikk medaljen, gråt jeg jammen en skvett.

Til de som måtte vurdere deltakelse i Stockholm Marathon… Tidligere løype hadde to nesten identiske runder, men med en tilleggssløyfe på den andre runden. Jeg må si at jeg foretrekker å ikke løpe samme strekket to ganger (mye lettere å kaste inn håndklet hvis man er litt småskadet eller pjusk…), så da er det bra at de gjorde noen grep før løpet i 2018. Da var det bare et lite strekke som man måtte gjennom to ganger.

Løypekart før 2018:

Løypekart 2018:

London Marathon 2014/2016 – Beste løypa sålangt av Abbott Marathon Majors

Etter New York Marathon i 2013, skulle det ganske mye til for London Marathon å overgå denne opplevelsen, men sistnevte innfridde; mye på grunn av den fantastiske stemningen langs løypa med masser av festglade (les: rimelig beduggede) tilskuere.

Første gangen jeg var med, i 2014, bestilte jeg turen via Springtime da jeg ikke tok sjansen på å lykkes i loddtrekningen. Jeg klarte å skade meg i perioden før løpet og stilte til start med både beinhinnebetennelse i leggen og slimposebetennelse i hofta, så det ble en ganske smertefull opplevelse for min del (ikke akkurat en suksess-oppskrift for et perfekt løp). De siste 17 km haltet jeg meg fremover mens dritafulle engelskmenn langs løypa (overraskende fullt av folk til å være så langt bak teten) heiet meg frem og jeg måtte stoppe ved hver røde kors-stasjon for massasje av hofta. Husker at jeg gråt mens jeg slepte meg i mål og da tidsgrensen i London er ganske romslig, fikk jeg karret til meg medaljen. Det jeg husker best fra dette løpet var den fantastiske stemningen underveis, selv for oss skilpadder. Det var også mange som løp i alternative “kostymer”. Jeg jogget bl.a forbi ei som skulle prøve å fullføre i miniskjørt og 10 cm høye hæler (det gjorde hun nok ikke), en fyr dro med seg ett gammelt kjøleskap på ryggen (man kan jo lure på hvorfor…), flere fullførte i fullt militærutstyr og vi hadde til og med en gruppe løpere som løp med gigantiske nesehornshoder.

Andre gang jeg var med, i 2016, klarte jeg å få plass via Rogaland Marathonreiser. Denne gangen var jeg i det minste skadefri, og selv om det gikk sakte, klarte jeg å komme meg i mål med atskilling bedre tid enn sist gang og nok en medalje var i boks. Artige kostyper var også denne gangen godt representert. Underveis i løpet wogget jeg bl.a. forbi en flere meter lang T-rex og på oppløpssiden klarte jeg såvidt å komme meg forbi Jesus på korset (som hadde fullført barbeint!).

Hvis man bare skal være med på ett internasjonalt maraton-løp, vil jeg uten tvil anbefale London Marathon. Man må imidlertid sette seg opp på venteliste flere år i forkant hos reisearrangører, med mindre man klarer å vinne plass i lotteriet eller er god nok til å kvalifisere seg på tid.

 

 

 

#marathon #maraton #trening #reise #London

Amsterdam Marathon 2011 – Ost, pølser og toalett midt i rommet

Amsterdam maraton var det første maratonet jeg deltok sammen med kjæresten min og vi hadde da kun vært sammen i 3-4 måneder. Altså, helt i starten av et forhold, hvor man fortsatt ønsker å vise seg fra sin beste side. Min beste side er definitivt ikke når jeg sitter på do, så derfor var det ikke akkurat jubel over det rommet vi fikk på CitizenM Hotel i Amsterdam. Hotellet i seg selv var veldig koslig, men da vi kom inn på det bittelille rommet så vi at både dusj og do var plassert midt i rommet og hadde gjennomsiktige dører! Det hjalp ikke nevneverdig at de var forsøkt frostet; innsynet var der fortsatt. Vi følte igrunnen at vi ikke kjente hverandre så godt til at det var greit enda (og er forsåvidt fortsatt ikke greit, 7 år senere…), så det endte med at kjæresten gikk på do nede i resepsjonen og jeg benyttet da sjansen til å bruke den på rommet. Selv om jeg var alene på rommet klarte jeg å føle meg helt dust der jeg satt…

Så over til selve løpet… Amsterdam Marathon er en lett-wogget, flat løype med start og stopp samme sted (Olympic Stadium). Deler av ruta fulgte den olympiske ruten langs Amstel-elva og på veien passerte vi både staslige boliger og vindmøller. Vi var også innom Amsterdam sentrum hvor vi labbet forbi Rijksmuseum og krysset Vondelpark. Langs løypa var det god stemning og mange av lokalbefolkningen hadde tatt seg bryet med å skjære opp små oste- og pølsebiter som de delte ut sammen med sjokolade og gele-godteri. For å si det sånn… på 30 km er man ikke kresen på hvem man tar i mot fra, så her ble det grabbet næring med begge hender.

Dette var mitt 3. maraton og det er herfra jeg har persen min (som er for treg til å være verdt å nevnes…).

 

#ferie #maraton #blogg

New York Marathon – Once in a lifetime

Forberedelser

I Boston Marathon 2013, gikk det av 2 bomber i målområdet i Boston som drepte 3 personer og skadet flere hundre. Dette satte selvfølgelig en støkk i alle maraton-løpere, meg selv inkludert, som aldri har sett på disse løpene som mulige terrormål. Det var derfor med hjertet litt i brystet da jeg senere samme år kjempet meg til en charity-plass til New York Marathon. Kunne noe lignende skje igjen?

For å si det slik…. sikkerheten under New York Marathon var upåklagelig. Ved inngang til startområdet ble alle løpere kroppsvisitert, det var flere politihelikoptere som hang over oss til enhvert tid og det mysset av bevepnede vakter ved start. Under løpet var det tett i tett med politi og militær og vi følge oss veldig trygge underveis i løpet også og fra målgang i Central Park tok det ikke mindre enn 1 time bare å komme seg ut av område pga sikkerhetsposter.

New York Marathon starter på Staten Island og ender opp i Central Park og løypa er innom alle 5 såkalte boroughs i New York (Staten Island, Brooklyn, Queens, Bronx og Manhattan); alle disse stedene man har hørt om på TV, men hvor ikke alle akkurat er steder man oppsøker hvis man tar turen til New York. Med andre ord, veldig spennende.

 

På Expo før løpet – spenning (og tigerbalsam) i lufta

Spent før løpet – Expo
Pep-talk til nervøse løpere

 

Løpsdagen – en kald fornøyelse

Inkludert i charity-plassen, var buss til startområdet i 04:30-tiden på morgenen. Følte meg ikke spesielt høy i hatten der jeg måtte hoppe over et par uteliggere ved inngangen til hotellet og gå noen kvartaler alene i mørket på Manhattan. Noe annet som var inkludert i charity-opplevelsen var varmetelt og varm drikke + bagels før start, noe som var gull verd for en frossen kropp.

 

Rett før start ramset speaker opp tidligere vinnere av NY Marathon og da Grete Waitz sitt navn ble ropt opp fikk jeg instant gåsehud; dette var STORT!

Ved startområde på Staten Island grytidlig en kald morgen
Løpet i seg selv var ikke annet enn fantastisk. Selv ultratrege woggere som meg selv ble heiet frem med stor entusiasme og løypa gikk forbi flere ikoniske steder man føler man har et forhold til gjennom TV-ruta.

Målgang var i selveste Central Park og jeg lover at et par tårer fant veien da jeg endelig fikk medaljen etter et sliteløp fra start til slutt.

Under 1 km igjen og er veeeeldig glad for det

Etter løpet – Litt Sightseeing

Dagene etter løpet rakk vi litt sightseeing, selv om det var en mare å humpe rundt med en ganske så støl kropp.

 

Central Park

Central Park er en fantastisk plass med dyrepark, innsjøer, underholdning, skøytebane, hester, joggere, turister og (ikke minst) tusenvis av ekorn. Jeg er sikker på at jeg kunne tilbragt flere dager bare i parken, men pga tidsnød, ble det med en dags sykling på leide sykler.

Central Park har noe for alle og har ikke minst utallige referanser til filmer og serier
Ikke verdens største dyrepark, men stor nok… og for oss med små barn kan man ikke unngå å tenke på Madagaskar mens man vandrer mellom dyrene
Glubb glubb..
En av Madagaskar-pingvinene?
Strawberry Fields Memorial – til minne om John Lennon som ble skutt rett i nærheten
Nok et kjært minne fra filmer og serier…
Fantastisk utsikt fra toppen av Empire State Building
Ground Zero
Hockey-kamp mellom Rangers (med Zucca) og Anaheim. Ble dessverre tap for Rangers.
High Line Park ligger på en 2,3 km lang jernbane som ble bygget i 1930-årene, men som ikke lenger blir brukt. Jernbanen er forhøyet og løper parallelt med 10th Avenue. Fra 1934 ble den brukt til å transportere kjøtt og fjærfe til vestsiden av Manhattan, men etterhvert tok motorveiene over mesteparten av all transport og jernbanen var ikke lenger nødvendig. Det siste toget gikk på disse skinnene i 1980.
Parken består av vakker urban natur og har en unik utsikt over byen.

 

#Maraton #Marathon #Trening #NewYork #NYMarathon

Boston Marathon – lungebetennelse og svimmel, men ny fet medalje i boks

 

Boston Marathon er verdens eldste årlige maraton og er et av de mest prestisjefylte maratonløpene i verden. Det er vanskelig å kvalifisere seg og de har ytterst få charity-plasser. For oss løpere av den mer langsomme sorten er da en plass gjennom en reisearrangør den eneste løsningen (og siden Boston er et av Abott World Marathon Majors, må jeg gjennom det for å kapre den gjeve Six Stars Finisher-medaljen). Etter 3 år på venteliste, klarte jeg endelig å få en plass gjennom Springtime og gleden var stor:)

 

Oppkjøringen var imidlertid langt fra optimal. I januar fikk jeg en influensa som lenket meg til senga i over en uke og som senere utviklet seg til en stygg hoste. Hele februar hostet jeg opp grønt slim og hadde en pust som om jeg skulle ha røkt 60 sigaretter om dagen siden fødselen. Det viste seg at jeg hadde lungebetennelse og etter å ha fått antibiotika i begynnelsen av mars, ble formen raskt bedre. Jeg rakk å få til 3-4 treningsøkter før jeg ble dårlig igjen; denne gangen på grunn av min kroniske sykdom, Ménière (som kan minne om krystallsyken med karusellsvimmelhet, men med dooittfølelse, intoleranse for lyder og kraftig øresus i tillegg). En uke før løpet og 4 dager før avreise til Boston, lå jeg rett ut og kastet opp flere ganger pga svimmelhet og gråt mine modige tårer over at nå gikk alt åt skogen…Tre dager senere kviknet jeg plutselig til og klarte å kreke meg til flyet, fortsatt usikker på om jeg kunne stille til start. Gruppen vår på 4 personer; 3 løpere og en super-supporter, landet i Boston torsdag ettermiddag og for min del endte kvelden rett etter innsjekking på Wyndham Boston Beacon Hill.

 

Fredagen våknet jeg tidlig og lå helt stille i sengen mens jeg forsøkte å finne ut om verden fortsatt spant rundt, noe den heldigvis ikke gjorde. Jeg var dermed klar for å utforske byen sammen med de andre. Boston går for å være verdens hummer-hovedstad, noe den definitivt levde opp til. Hver dag spiste vi minst et måltid med hummer i en eller annen fasong og lobster roll ble raskt en favoritt.

 

På lørdagen fikk vi med oss en baseball-kamp; kjempegøy:)

 

På søndag tok vi metroen ut til Harvard og tilbragte dagen der og på kvelden ble det en sedvanlig pastamiddag (selvfølgelig hummer-basert) før vi tok kvelden tidlig for å lade opp til løpet på mandagen.

Mandagen kom og den kom med en vanvittig hetebølge med en temperatur langt opp på 20-tallet. Løypa var veldig fin, men med det var tøft å komme seg gjennom med mitt magre grunnlag på 3-4 løpeturer de siste 4 mnd før løpet. Jeg klarte å fullføre 1 min før cut-off tiden og fikk heldigvis medaljen. Det var imidlertid ganske så rart å jogge strekket opp mot mål, der flere bomber gikk av fem år tidligere….

 

 

 

 

 

#Trening #Maraton #Boston #Reise

Chicago Marathon – Blod(blemmer), svette og tårer….men, totally worth it!

I fjor sommer var jeg fast bestemt på at Chicago var maratonet hvor jeg skulle perse. Løypa er helt flat og stemningen langs løypa er fantastisk. Jeg var godt i gang med treningen og hadde begynt med PT-timer og greier, da jeg pga litt skrall helse ikke kunne trene på 6 måneder og det var en periode jeg fryktet at jeg aldri skulle orke å trene igjen. Men så, i begynnelsen av juli, hadde jeg en spontanremisjon og plutselig begynte kroppen å funke igjen (ikke bra etter et halvt år på sofaen, men den funket iallfall). Da var det bare å børste støv av drømmen om Chicago Marathon, snøre på seg skoene og begynne å bevege seg. Målet om å perse kunne jeg selvfølgelig bare drite i, så det ble umiddelbart erstattet til å bare rekke tidsfristen, slik at medalje var sikret og jeg fortsatt var med i racet om å bli Abbott Six Star Finisher neste år. Jeg fikk bare til 2 langturer på 21 km før vi dro over Atlanteren, så jeg måtte gamble på at den kjente strategien om å kjefte bena mine fremover når jeg helst bare vil kutte dem av og “call it a day” skulle funke denne gangen også.

Dagene før vi reiste, varslet værmeldingen alt fra 5 grader og regn til 28 grader og sol. Fasiten ble ca 17 grader og regn fra morgenen av, men rett før start var det heldigvis oppholdsvær. Enda man ikke har noen ambisjoner om å prestere, får man alltid et sug i magen der man står og venter på startskuddet sammen med (i dette tilfellet) snaue 45.000 andre; alt fra Mo Farah (som endte opp med ny, europeisk rekord) til woggere som meg.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått start sammen med 03:15-gjengen, noe som var timesvis unna mitt mål for dagen. Da starten gikk, var det med andre ord et hav av løpere som stormet forbi meg og i grunnen så jeg bare rygger de første 5 timene, før jeg faktisk begynte å ta igjen noen (ikke mange, men noen…). Allerede etter første kilometer kom jeg til erkjennelsen om at å traske 4,5 mil i dagene før løpet ikke akkurat er en innertier (hvem skulle trodd det??). Bena var tunge, GPS gikk i spinn pga alle skyskraperne og jeg tenkte at dette kom til å bli en lang dag. Jeg rakk vel knapt å tenke tanken ferdig før regnet begynte å bøtte ned og ble for syns skyld etterfulgt av en litt sur vind. Et stort lyspunkt i det hele var vår egen, private heiagjeng, som løp som piska skinn for å rekke å heie på alle fire av oss på tre forskjellige steder. Ingenting er som å bli møtt med heiarop og flagg når piffen er i ferd med å gå ut.

Jeg klarte å holde tempoet relativt oppe frem til 22-23km, men derfra gikk det fort nedover. Hofta kranglet, det lugget i begge hamstringene og ‘ogg’-en i wogging var snart helt fraværende. For å tenke på noe annet enn hvor synd jeg syntes på meg selv (jada, jada, jeg vet det er høyst selvforskylt og frivillig..), begynte jeg å filosofere over livet der i baktroppen. Vi var en broket gjeng i alle aldere, med alle  hudtyper og fra mange land, med ett felles mål: å komme oss til den hersens mållinjen. Noen måtte gi tapt underveis og lå strødd på bakken eller på bårer ved de medisinske teltene langs veien. Andre deltakere sto/lå i hopetall og desperat forsøkte å tøye bort kramper før de fikk karret seg videre. Jeg slapp unna det grøvste, men jeg måtte en tur innom medisinteltet for massasje av hofta + det var et strekke jeg måtte tøye høfta for hver 500m før jeg klarte å fortsette.

Siden målet jo bare var å sikre medalje, tenkte jeg at jeg likesågodt kunne dokumentere litt underveis, så jeg begynte å ta bilder, slo av en prat med noen politifolk og småpratet litt med noen tilskuere med anti-Trump-skilt.

I starten av maratonet var det flust av religiøse skilt, med høy Jesus-faktor, men de var ikke å se nærmere mål. Jeg la imidlertid merke til et alldeles glimrende reklameskilt for en “ambulance chaser” som var som tatt ut av en amerikansk film (never trust a guy with playmo hair ans a slick smile..).

 

Nuvel, tilbake til selve løpet. Ved 35 km var gangen min ganske zombie-lik (de gamle, trege zombiene riktignok og ikke de raske Brad Pitt-zombiene. På de siste 2-3 km, ble jeg imidlertid så motivert av at det nærmet seg slutten (og jeg ville bare bli ferdig) at jeg plutselig brøt ut i pur jogging (med unntak av den siste lille bakken) og klarte til og med å hoste opp en liten spurt inn mot mål.

Det ble en laaaang tur tilbake til hotellet etter målgang; ikke i km, som kun var én, men i tid og krefter. Jeg fikk karret meg oppi badekaret for en dusj, satte på vannet og begynte å hyle som en stukket gris. Viste seg at jeg hadde fått noen fete, væskende, brannsår histen og pisten, men verst var det på ryggen.

Etterpå var det å dra på seg finstasen, tre på seg medaljen og møte resten på pub før middag. Det var litt sånn “opp som en bjørn, ned som en skinnfell” vibe over gruppa, fra en über-høy stemning i startet til at alle satt å glippet med øynene i 21-tiden. Det ble med andre ord en tidlig kveld.

Summa sumarum: mission accomplished!

#chicago #maraton #chicagomarathon #reise #blogg

Berlin Marathon 2010, 2012 og 2015 – Regn, blålys og nakne menn i park, men 3 nye medaljer

Berlin Marathon 2010 var det andre maratonet mitt etter den famøse opplevelsen i Nordmarka noen måneder før. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å stille og hadde til og med booket flybilletten min om til en senere ferietur, men ombestemte meg 2-3 dager før og fikk bestilt ny flybillett i siste liten; ned lørdag morgen og hjem søndag kveld (natt), rett etter løpet.

Det ble en tung dag i Berlin på søndagen. Det regnet og var kaldt og jeg klarte å få brennmerker OVERalt pga friksjon. Vi snakker om 1×10 cm åpent sår bak hvert kne pga Rehband-knevarmere. Hadde jo ikke vett til å kle meg ordenlig og stilte i ordinær BH, noe som også gjorde at jeg fikk et omriss av BH-en iform av brannsår. Jeg fikk også sår langs halsen etter ørepluggene. Men, stemningen langs løypa var upåklagelig. Jeg hadde navnet mitt på startnummeret og det fantastiske tyske publikummet heiet meg frem (eller, iallfall tror jeg at de gjorde det, men jeg skjønte jo ikke helt hva de sa…). Den siste km går oppover Unter den Linden, som på kartet virker helt flat, men som på slutten av en 42km virker som en kjempebakke. På toppen av “bakken” lå Brandenburger Tor og jeg var helt sikker på at der lå også målpasseringen. No such luck…. Først da jeg beveget meg gjennom BT, så jeg at det enda var et par hundre meter igjen. Mange folk på tribunen der også, så da klarte jeg å mane frem en liten “spurt” rett før mål.

Hotellet jeg bodde på lå var det nærmeste jeg kunne finne målområdet, ca 1 km. Det tok meg 45 minutter å nå hotellet… Jeg mer eller mindre krabbet avgårde i regnet mens jeg gråt og måtte ta mange pauser underveis. Fikk en god del sympatierklæringer langs veien da. I denne tilstanden var det en fornøyelse å tenke på at jeg hadde hele 3 timer på hotellet før jeg måtte komme meg til flyplassen for hjemreise. Heldigvis hadde jeg booket rommet for en ekstra natt, slik at jeg kunne slappe av der. Da jeg skulle inn i dusjen, hadde jeg allerede glemt alle sårene, men de første vanndråpene minnet meg brutalt på at jeg så ut som et svett kjøttstykke. Hylte ut av smerte og klarte såvidt å få på meg klær etterpå. Kom meg på et vis til flyplassen og mens jeg ventet på flyet, tikket det inn sms fra noen kolleger som også hadde løpt, som lurte på om jeg ikke skulle være med å feire. Isteden ble det fly hjem til Gardermoen, hvor jeg landet kl 0:00 og skulle da sette meg i bilen og kjøre i 2 timer (de som kjenner meg vet hvor opplagt jeg pleier å være rundt disse tider). Men det gikk på et vis og min første Berlin Marathon-medalje ble lagt til samlingen som da var på totalt 1 stk + Nordmarka Skogsmaraton-koppen.

To år senere, stilte jeg nok en gang til start i Berlin Marathon. Hadde (som vanlig) gått på den strategiske bommerten å vandre 1-2 mil på sightseeing dagen før, så beina var allerede litt stive ved start. Men, i det minste, ble det en ny, fet medalje til samlingen. En kompis, som løp for første gang, trodde som meg at målgang var ved Brandenburger Tor, så da han krysset der, la han seg ned og var supersliten. Maskoten kom bort og forsøkte å få ham opp, men han trodde maskotten var der for å gratulere og reiste seg opp og ga ham en klem. Så går det opp for ham at målet er et stykke lenger unna og får kommet seg i mål… Det beste av alt; dette har vi på video…

2015 var året vi dro en hel gjeng til Berlin, og også det året vi oppdaget at den idylliske Tiergarten var et oppholdssted for nudister med en tendens til å utføre stretching-øvelser (har fortsatt noen bilder på netthinnen jeg sliter med å bli kvitt). Dagen før løpet, samt underveis, slet jeg med trykkfølelse i brystet, så det ble en laaang tur. Etter målgang (viktig å få med seg at jeg sikret meg medaljen…) ble jeg tvunget inn i legeteltet av kjæresten hvor de utførte en EKG og fant ut at jeg måtte videre til sykehuset for videre undersøkelser. Så, istededen for champagne og Michelin-stjerne restaurant etter løpet, ble det blålys og innleggelse på (heldigvis) Berlins beste sykehus. Etter nærmere undersøkelser så var de fornøyd med hjertepumpen, men siden da jeg også hadde akutt nyresvikt måtte jeg forbli på sykehuset i mange timer med intravenøst næring.

En “morsom” observasjon i den henseende er at jeg hadde på 2XU kompresjonstights, -genser og -sokker, så med en kropp stappet med ødemer etter nyresvikt og generell utmattelse, var jeg hakket unna å måtte få klærne klippet av (var trangt ja…) for at de skulle få gjort undersøkelsene. Utpå morgenkvisten fikk jeg imidlertid lov til å sjekke ut og da var formen igrunnen “ganske” OK.

Senere på dagen ble det fantastisk picnic i Tiergarten park. Dvs, ikke så fantastisk start da vi først havnet i nudistdelen av parken (ref. tidligere kommentar), men etterhvert fikk vi slått oss ned og både prosecco, ost, kjeks og andre snadderbiter gled ned på høykant. Dagen etter var også en høydare da vi ble møtt av prosecco-servering til frokosten på Intercontinental Hotel i Berlin. Riktignok litt spesielt med prosecco kl 09.00 på morgenen, but when in Rome…. (or Berlin…). Gikk med andre ord helt fint, og litt tipsy var vi klare for litt sightseeing før hjemreise til Norge.

 

 

#maraton #marathon #reise #berlin #blogg

Nordmarka Skogsmaraton 2010 – Mitt første brutale møte med maratonlivet

Jeg har alltid sett på meg selv som en ballspilljente som har taklet de fleste ballidretter med minimal innsats, som feks håndball, golf, squash, bordtennis, fotball og volleyball (sistnevte med 2 år i eliteserien med litt mer innsats…). Jeg har også alltid vært en habil svømmer og kan fortsatt svømme 2-3000m uten større anstrengelser. Jogging, derimot, har alltid vært min akilleshel og i godt over 30 år anså jeg løping (med mindre det var etter en ball) som helt meningsløst. Men, det var før jeg fikk barn…

Med småbarn i hus er det betydelig vanskeligere å bruke en hel ettermiddag/kveld for å få med seg en volleyballtrening i nabobyen. Man må tenke effektivitet og jogging er (dessverre) veldig effektivt. Siden jeg vel aldri har tatt en joggetur uten at målet var å varme opp før kamp, trengte jeg en motivasjonsfaktor, så før jeg i det hele tatt hadde knyttet lissene på skoene, var jeg påmeldt til Normarka Skogsmaraton under 1 mnd senere…

Med det magre treningsgrunnlaget, måtte mitt første maratonløp gå åt (vel…) skogen. Klarte å lete opp Facebook-innlegget mitt fra rett etter løpet i 2010 og det så slik ut:

 

Tøff løype med harde motbakker, 9+ og striregn. Perfekte betingelser for en maratondebutant med andre ord. Vel, ikke helt kanskje.. På 5km var jeg klissvåt, på 10km hostet jeg opp en lunge, på 20km klarte jeg å tråkke på ikke mindre enn 2 feite frosker, på 30km ble jeg en kneprotesekandidat og på 42km ble jeg forbiløpt/-krabbet av 70+-løpere rett fra tarmslyngoperasjonsbordet. MEN, who cares? Jeg FULLFØRTE!

Hører med til historien at jeg etter løpet måtte kaste meg inn i bilen da jeg skulle i 40-års lag i Sandefjord 2 timer etter målgang… Holdt ikke lenge i det laget for å si det slik…

Etter mitt litt (eller ganske) under pari første maraton, lovet jeg meg selv ALDR mer å være med på slik selvtortur igjen, men vips så var jeg påmeldt til Berlin Marathon 3 måneder senere (noen lærer aldri…).