Bali – the giant bat mystery

This image has an empty alt attribute; its file name is img_0556-1.jpg

Sometimes you just get caught up in the whole tourism bubble, and are left later with the thought of “why on earth did I do this”? Seems familiar?

Well, when visiting Bali, I had one of these experiences and suddenly I found myself standing with a stupid crown on my head, holding a giant bat (a BAT!!…. with giant TEETH!!). One thing is that I throughout the years have evolved and stay clear of animal entertainment as much as I can while on holiday (well respected zoos being the exception), but what ever gave me the idea of actually agreeing to holding the vampire-like creature will forever remain a mystery.

Indonesia – Life in Bogor, death in Pelabuan Ratu and closure in Bali

A local fast food vendor


About half a life time ago, more specific in 1993, my father was given the opportunity to join a Norwegian land surveying company in a 2 year project on the island of Java, Indonesia. Since my father had been prone to prefer in-country trips with our old combi-camp to remote places in Norway with fishing opportunities, I was quite shocked about his acceptance to the offer. I was even more happy about my own sudden opportunity to expand my travel repertoire, which up until then was limited to trips to Mallorca, Bulgaria and London.

My first encounter

It was the year of the Olympics at Lillehammer in 1994; the most freezing and terrible winters of them all, and come April it was FINALLY time to pack our suitcases and head off to Indonesia for the first time. The flight, however, was a bit below par, since my father (as well as my mother and brother) was a heavy smoker and had also booked me in the smoking section because he didn’t think I would like to sit alone in the smoke free section (little did he know …) The whole night (while coughing and desperately  trying to catch my breath) I cursed the bastards from the non-smoking section coming into our section to smoke!! But we made it to Bogor, and even though I had to burn my clothes (figure of speech) and take a two hour shower using two full bottles of soap (not a figure of speech), I was soon ready to explore the area.

Vila Duta
Vila Duta
Outside our house in Vila Duta

My first impression of Indonesia was that it was a country of many contrasts. Our neighborhood was very luxurious with great villas, pool, gardeners, private drivers (some which were later convicted for cocaine abuse, but that is another story…), armed guards and the only scary elements were some stray dogs barking and trying to intimidate us. Our house was of medium size, with a kitchen, 3 bedrooms, bathroom and a separate part for the maid (which we of course  needed… or maybe not). In the middle of the roof, there was a big opening for a natural watering system for the plants below (and a even more natural entry way for a horny snake trying to make out with my father’s PC cable and for the giant spider I at one time spotted in my bedroom; but again…. a different story). We also had a cosy lawn with gardening furniture. But one thing that struck me as odd was the giant brick wall in the end of our yard, with shattered glass and barbed wire at the top, obviously meant for keeping something or someone out…


Life beyond the wall

My curiosity of what might be behind the wall drove me more and more crazy and after a few days I had to go outside and check. Let’ s say that what met me was a neighborhood completely different from ours. Just a few meters away from our privileged life with maid, gardener and private driver, people lived in shady houses resembling cardboard boxes and without any of the amenities a spoilt teen takes for granted. The shock was a big one, and I do believe at that moment, I shed myself off most of the materialistic whims I had become so accustomed to over the years. I also made two other observations: 1. Even though the owned nothing, and lived in a shack, they did have large TV-antennas on their roof to ensure them information. 2. Despite their living standard, everyone looked happy and they were eager to communicate with us in bad English and sign language.



My father’s house and work were in Bogor, a “small” town 1 hour’s drive from the capital Jakarta and with approx 750.000 citizens. A couple of years later, while studying Natural Geography, i learned that Bogor in fact had the world record in number of days with thunder and lightning (about 300 days a year!!). Every day typically started with a delightful sun, but at about 13-14, clouds starting to appear and a short while later all hell broke loose. I’m remembering not exactly feeling safe having a 3m in diameter satellite dish on our roof. Some days the lightning was so bad my father had to take us out in his car, since it was the only place we felt secure, and while driving we could see the lightning striking all high elements around us like cranes, tree tops etc. And, in the middle of all this, children were playing outdoors in the rain with giant umbrellas with big metal tips. Luckily they pulled through without any injuries… at least for the duration of our trip.

The two months I spent on my first trip to Indonesia were fantastic and I left fully loaded with impressions. We got to celebrate our independence day there with other expats, which by the way included a tequila race with some of my father’s younger colleagues and ended with me (for the first and last time when drinking) barfing in a bathroom with golden faucets (at least I did it in style…). We also got to participate in hash house harriers runs through the jungle (where I once were chased by a flock of stray dogs and another time encountered a poisonous snake in the middle of the path…), ending up in an on-on in the end (meaning drinking beer and fraternizing with the other runners).

Cecilie has to down a beer for being a first timer…

We also had time for a trip to the “Paris of Java”, Bogor, several trips to Jakarta and a weekend trip to the holiday destination Pelabuhan Ratu.

Local taxi in Bogor


My first culinary encounter with fried snake and crispy frog legs
Sunset in elabuhan Ratu

My last trip with Dad

One year later, in 1995, I went alone to visit my father for a couple of months during winter (the bless of being a self-studying student…). I soon got used to life in Bogor and spent my days by the pool, at the mall or binge-watching TV while my father was at work (hey, I was 20 and this was before cell phones and internet, so of course I watched a lot of TV!). My BFF from back home sent me updates of all the national and local gossip from back home in the mail, which took about 10 days and I simply lived for these updates (since I wouldn’t want to miss out on anything..). I also had completely control of what was shown on the two English speaking TV channels and the TV magazine became a good friend. What was particularly special with the TV channels in Indonesia was that it was not allowed to show any kissing scenes. So, e.g if I was watching Beverly Hills 90201 (which I often did) and someone went in for a kiss (like they often did), the TV channels either paused the whole program and jumped to after the scene was over, or they simply replaced the scene with e.g. a still picture of a lizard. It was also commercial breaks every 3 minutes, which was very unusual (and annoying) for me, since I was not used to that from back home at that time. The TV shows were also overruled by the several daily prayers and they did not always remember to pause the program in the mean time, which was also annoying.

Hey, look what I found. The TV-program from my trip!


Pelabuhan Ratu

Towards the end of my vacation with Dad, we went back to Pelabuhan Ratu and spent some marvelous days at Samudra Beach Hotel with tennis, tanning, bathing and we also had time for a trip to a dormant sulfur smelling volcano with hot springs. Dad also helped out the locals in some of their daily chores like getting their boat on the water. Other than at the hotel, the area only had one other restaurant where they spoke English and we ended up having dinner there every day. And every day, the minute we walked in the door and they saw me with my long, blonde hair, they run to the back room and started to play Abba’s “Dancing Queen”. A major embarrassment for me, but my father found it to be hilarious. One day when we were having dinner, a fight broke out between a couple of lizards in the ceiling right above us, and it ended in one of the lizards fell down on my place, dropped his tail (a defense mechanism to confuse enemies) and ran away. It is safe to say I ended up with room service that day (which was actually my first meeting with the concept… and Cecilie like!)

Pelabuhan Ratu beach
Fantastic sunsets
My Dad in his right element with news from Norway and a pint of beer
Dad helping out the locals
Caught right outside our hotel (= I settled for the pool)
The beach in Pelabuhan Ratu


The pool at Samudra Beach Hotel
Hot Springs
Hot springs

After a few great days by the coast we returned back to Bogor and I left for Norway a couple of days later. Little did I know that I had seen my Dad for the last time. A few month later he went back to Pelabuhan Ratu with some colleagues, got caught in the treacherous currents right outside “our” hotel and never returned to shore alive. I still miss him all the time; long gone, but never forgotten… <3


The years after

It took me a long time to accept that my dad was never to return and as the years passed, the need to return to Indonesia for closure grew bigger. In 1997 I went back to Indonesia, not to Bogor but to Bali and just being in the same country made me feel close to him again.



The first days in Bali I felt sad but good at the same time and I felt that I had finally gotten closure. I was then able to enjoy myself and me and my travel buddy had a marvelous holiday in Sanur and Kuta, with trips to Ubud and Tanah Lot, feeding of viscous monkeys, holding a giant bat, eating grilled corned and drinking beer at the beach and simply enjoyed the sun and heat (which have later become my numero uno things in life…).

Now, 20 years later, I am starting to plan a trip back to Bogor and Pelabuhan Ratu for a final goodbye to the best Daddy in the world…

#indonesia #bali #holiday #travel #blogg #blog #tanahlot

Indonesia – hverdagsliv i Bogor, dødsfall i Pelabuhan Ratu og forsoning på Bali

Et lokalt gatekjøkken


For en halv livsalder siden, nærmere sagt i 1993, fikk faren min et tilbud om å joine et landoppmålings-prosjekt i Bogor, Indonesia. Da Pappa hadde vært veldig hjemmekjær helt siden jeg var liten og mer foretrakk tur med combi-camp til en rolig camping-plass med fiskevann fremfor å krysse landegrensen, var min forundring stor da han sporenstreks aksepterte stillingen og begynte å forberede reisen til verdens fjerde mest folkerike land. Enda større var min glede over tanken på å kunne utvide mitt reise-repertoar, som på den tiden kun besto av et par turer til “Syden” + en Londontur, med en fet tur til Komodovaranenes hjemland.


Mitt første møte med Indonesia

Året var 1994 (OL-året) og vi hadde tidenes mest snøfulle og grisekalde vinter. I april var endelig tiden kommet for flukt til varmere strøk (dvs Indonesia). Reisen startet imidlertid litt under pari, da flyturen fra gode, gamle Fornebu til Jakarta var alt annet enn en fornøyelse. Denne reisen ble foretatt i den mørke tidsalder før røykeforbudet ble innført på fly, og da jeg reiste sammen med far, mor og bror, som alle røykte, hadde Pappa bestilt plass helt bakerst i røykeavdelingen også tll meg (lucky me.. ). Så i 15 timer var jeg tvunget til å sitte hostende bakerst i et fly, dekket av et tykt røyklag og observere små-jævlene fra ikke-røyk vandre inn i vår avdeling for å røyke. Søvndeprivert og grinete telepatiserte jeg så mye ganning i retning ikke-røyk jeg kunne mestre i min tilstand av åndenød, men dessverre var det ingenting som slo til…. Men, vi kom da frem til slutt og (etter å ha kokt klærne og forsøkt å kamuflere røyklukten med en 2 timers dusj og et par dunker med såpe), var jeg klar for å utforske området…

Vila Duta
Vila Duta
Utenfor huset vårt i Vila Duta

Det første som slo meg var at vi var kommet til et land fullt av kontraster. Området vi bodde i var veldig luksuriøst med store villaer, svømmebasseng, gartnere, sjåfører, bevæpnede vakter og de eneste truende elementene var noen skabbete skinn av noen hunder som gikk i flokk og knurret mot / småglefset etter forbipasserende. Huset vårt var middelt stort, med kjøkken, stue, 3 soverom, bad og en egen avdeling for hushjelpen. Midt i stuen var det et stort hull i taket, over en planteavdeling, slik at det ble et naturlig vanningssystem (fungerte også som en inngangsport for slanger som ville parre seg med pc-ledningen, samt en stor feit edderkopp jeg hadde den glede av å treffe på soverommet mitt en morgen, men det er en annen historie…). Vi hadde også en koslig hageflekk med en liten gullfisk dam og rikelig med utemøbler. Men, så kom det som var litt merkelig… I enden av hagen var det en 3 meter høy murvegg og på toppen av denne muren var det limt knuste glasskår + piggtråd i ca 0,5 meters høyde. Tydeligvis var det noe eller noen man ønsket å stenge ute…


Livet bak muren

Nysgjerrigheten over hva som befant seg på andre siden av murveggen ble stadig større, og etter et par dager dro vi ut for å ta en titt. Her snakker vi kontraster på høyt nivå. Kun meter fra der vi levde et ganske bekymringsløst liv med hushjelp, gartner og sjåfør, bodde folk i falleferdige hus uten noen av de materielle godene en bortskjemt tenåring tar for gitt. Sjokket var stort og jeg tror jeg la fra meg mesteparten av de nykkene mine, tilegnet av et helt liv i en privilegert tilværelse der og da. Jeg gjorde meg også to andre observasjoner… 1. selv om de ikke eide nåla i veggen, var det store TV-antenner på hver pappkasse av et hus. 2. Alle var så ufattelige blide og forsøkte med fakter og dårlig engelsk å kommunisere med oss.



Byen Pappa jobbet i var Bogor, en “liten” landsby ca 1 times kjøretur fra Jakarta, med ca 750.000 innbyggere. Et par år senere, da jeg studerte naturgeografi, lærte jeg forøvrig at Bogor hadde verdensrekorden i antall tordenværsdager, hele 300 (!!!) dager i året. Hver dag startet typisk med strålende solskinn, men i 13-14 tiden skyet det raskt over og begynte å regne, torden og lyne av en annen verden. Da føltes det utrolig trygt å ha en satelitt-antenne på ca 3m i diameter på taket; litt som å ha din helt egne lynavleder… Visse dager var det så ille at Pappa måtte kjøre oss rundt i bilen, som var det eneste stedet vi følte oss trygge, og mens vi kjørte rundt kunne vi se lynet slå ned i stort sett alt som var av høye kraner, trær og diverse rundt oss. Og midt oppi dette, med lyn sikksakkende i alle retninger rundt dem, danset det barn rundt i gatene med store paraplyer med lange metalltupper på toppen (WTF???), men heldigvis observerte vi ingen skader på dem i løpet av reisen.

De to månedene jeg tilbrakte i Indonesia første gang var helt fantastiske og inntrykkene var mange. Vi fikk feiret 17. mai sammen med andre expats, som forøvrig endte med et tequila-race på tom mage og den eneste gangen jeg noensinne har blitt skikkelig grisefull, (men det er klart, skal man først kaste opp, bør det gjøres på et sted med gullforgylte kraner…). Vi fikk også med oss orienteringsløp gjennom jungelen (hvor jeg en gang ble jaget av en flokk med hunder og en annen gang traff på en giftig slange), som endte opp i en on-on,;en samling i etterkant med styrting av øl (evt vann; dvs øl).

Cecilie styrter øl



Det ble også tid til en tur til Bandung (“Javas Paris”), flere turer til Jakarta og en tur til en ferie-resort i Pelabuhan Ratu.

Lokal taxi i Bogor


Mitt første kulinariske møte med stekt slange og crispy froskelår
Solnedgang i Pelabuhan Ratu

Min siste tur med Papsen

Året etter, i 1995, pakket jeg ned mine selvstudiumsbøker og reiste på min første utenlandsreise alene ned til Pappa for å tilbringe et par vintermåneder i varmen. Jeg ble fort husvarm og dagene, mens Pappa var på jobb, ble tilbragt ved bassenget, på handlesenteret i Bogor eller foran TV-skjermen (fortsatt bare 20 år, så selvfølgelig var jeg TV-slave…). Internettforbindelse og mobiltelefon var helt ukjent på denne tiden, så jeg fikk jevnlig tilsendt nyheter fra sladderblader og sladder fra utelivet i Sandefjord i posten (tok bare 10 dager å nå frem) fra min BFF hjemme i Sandefjord. Jeg hadde også til enhver tid kontroll over TV-programmet på stedets 2 engelske TV-kanaler (TV-programbladet ble min beste venn). Det som var veldig spesielt med TV-programmene på den tiden, var at det ikke var lov (av religiøse årsaker) å vise kyssescener på TV, så hvis jeg så på en serie som feks Beverly Hills 90210 og det nærmet seg et kyss, kunne plutselig bildet fryse til kysset var over, eller de bare plasserte feks et bilde av en øgle på skjermen til kyssingen var unnagjort). Det var også reklame hvert 3. minutt, noe som var ganske over middels irriterende da reklame-TV fortsatt var i sin spede begynnelse hjemme i moderlandet og når det var bønnetid (flere ganger om dagen), så satte de ikke TV-programmet på pause, men bare overstyrte med bønn (også litt irriterende hvis det var midt i et spennende øyeblikk i filmen/serien..).


Jommen hadde jeg ikke tatt vare på min gode venn fra 1995…


Pelabuhan Ratu

Mot slutten av ferien min med Pappa, dro vi tilbake til “Dronningekysten” Pelabuhan Ratu og hadde noen fantastiske dager på Samudra Beach Hotel med tennis, soling, bading, og rakk også en tur til en dormant vulkan med hot springs og svovellukt. Pappa, som lett kunne bli litt rastløs, vandret også litt rundt i området og hjalp lokalbefolkningen med ymste småting. Det var kun en restaurant utenfor hotellet hvor de forsto engelsk og der spiste vi middag hver dag, og hver dag ,i det øyeblikket vi kom inn, begynte de å spille Abbas Dancing Queen, siden jeg hadde langt, lyst hår. Ikke så rent lite flaut for min del, men Pappa synes det var rasende festlig. En av dagene vi satt og spiste, ble det slosskamp mellom et par firfisler i taket, hvorpå den ene ramlet ned på tallerken min, mistet halen (forsvarsmekanisme for å forvirre motstander; colour me confused…) og løp av gårde og dermed ble det room service på meg denne dagen (forøvrig mitt første møte med konseptet.. and Cecilie like ).

Stranden på Pelabuhan Ratu
Fantasiske solnedganger
Pappa i sitt ess med fotballnyheter og øl
Pappa hjelper å sjøsette båt
Tatt rett utenfor hotellområdet (= jeg holdt meg til bassenget)
Stranden på Pelabuhan Ratu


Bassengområdet på Samudra Beach Hotel
Hot Springs
Hot springs

Etter noen fine dager ved kysten satte vi kursen tilbake mot Bogor og jeg dro hjem til Norge noen dager etter det igjen. Lite visste jeg da at jeg hadde sett Pappa for siste gang. Få måneder etter var han tilbake i Pelabuan Ratu sammen med noen kolleger hvor han druknet rett på utsiden av hotellet vi hadde bodd. Long gone, never forgotten… <3


Tiden etterpå

Det tok litt tid å akseptere at Pappa aldri kom til å komme hjem igjen og etter som tiden gikk, kjente jeg på savnet etter å dra tilbake for å føle meg litt nærmere ham. I 1997 ble reisen noe av, riktignok ikke til Java, men til en annen øy i Indonesia; Bali.



De første dagene på Bali var litt sorgmodige og jeg tenkte mye på Pappa, men jeg klarte allikevel å få en kjempefin ferie på Sanur og Kuta Beach, med tur til Ubud og Tanah Lot, mating av mannevonde aper, holding av kjempeflaggermus, inntak av grillet mais og øl på stranden ved solnedgang og ikke minst sol og varme (som senere har blitt mitt kjennemerke…). Det føltes da ikke lenger så vedmodig å tenke på Indonesia, men jeg tenkte den gang (og tenker fortsatt) at jeg har lyst til engang å reise tilbake til Pelabuhan Ratu for en ordentlig closure.

#indonesia #bali #ferie #blogg #reise