Japan – Bullet Train (Shinkansen) sender Vy rett i skammekroken…

Her hjemme er jo «buss-for-tog» både et velkjent og forhatt begrep og det er vel bare for NSB (eller Vy, om du vil) å kaste inn håndklet og innse at dette fikk de ikke til. Her er det bare å starte fra scratch og bygge opp Tog-Norge fra bunnen av igjen…

Fast forward til Japan, landet hvor sjefen for tog-selskapet må gå offentlig ut og be om unnskyldning hvis toget er det minste sekund forsinket. For å si det slik, dette kan de og i tillegg til ordinære togavganger har de også Shinkansen, høyhastighetstog som ville gjort unna Oslo-Trondheim på i underkant av 2 timer (toppfart på 320 km/t).

Vi tok Shinkansen tilbake til Tokyo fra vår Hakone og omegn-tur og det var en ganske så spesiell opplevelse å stå på perrongen da toget nærmest kom flyvende inn. Ferden tilbake til Tokyo foregikk i komfortable seter, med en WiFi som faktisk fungerer og i et særdeles rent togsett. Her har virkelig Norge noe å lære på ALLE punkter…

Owakudani Black Egg – 7 ekstra leveår, men til en pris…

For en stund siden var jeg og noen venner i Tokyo og der hadde vi en dagsekskursjon til bl.a Hakone og Owakudani Valley, en vulkansk dal med fantastisk utsikt mot Mount Fuji i finvær og med hot springs «en masse».

I denne dalen, som tidligere gikk under tilnavnet «Jigokudani» eller på godt norsk «helvetesdalen», var lukten av råttent egg (eller svovelgass om du vil) ganske så fremtredende, men utsikten var upåklagelig og de varme kildene ganske så fasinerende.

I Owakudani Valley har de en helt spesiell form for egg, nemlig det sorte Owakudani-egget. Innvendig ser det ut som et helt ordinært egg, men på utsiden er det helt sort. Dette er pga at det er kokt i naturlig hot springs-vann, inneholdende svovel og jern. Ryktene sier at ved å spise et slikt egg, får du 7 års lenger levetid. Allikevel valgte jeg å droppe det på en ren magefølelse at dette kun var bullshit (det så viiiirkelig ikke spesielt fristende ut…).

Tokyo – Tsukiji Marked (#VerdensBesteSushi)

Fortsatt litt medaljehøy etter gårsdagens maraton, våknet jeg som vanlig grytidlig i dag morges. Hva er det med meg og den fordømte trangen til å våkne 04:30 liksom? I det jeg rullet legemet ut av sengen kom jeg plutselig på at HELE kroppen føltes som en stor verkebyll og det var nesten med tårer i øynene jeg fikk stabbet meg mot toalettet bare for å bruke 30 sek på å få satt meg. Som dere skjønner, en smule støl i kroppen i dag (men, for all del , absolutt verdt det..).

Med en så ødelagt kropp ville det kanskje vært lurt å slappe av litt tenker du, men den gang ei.. Her var det bare å snøre skoene på seg og komme seg ut i det pøsende regnet for en tur til Tsukiji-markedet, som tilbyr fisk, grønnsaker, frukt, blomster, kjøtt og diverse kjøkkenting.

Markedet på 3 lange gater har også et rikt utvalg av street food  og restauranter og vi fikk prøvd oss på både dumplings og wagyu-gryte, som vi spiste ute i gaten,  før vi rigget oss til på en av de utallige sushi-restaurantene på markedet. Helt fantastisk nydelig mat alle steder.

Tsukiji-markedet er lettest å komme til med Oedo-linjen til Tsukijishijo-stasjonen, som ligger rett ved siden av.  Tidligere kunne man som turist også oppsøke det indre fiskemarkedet med bl.a tunfiskauksjoner. Men pga issues med forstyrrelser og med kontaminering av varene, har nå ikke turister adgang til dette indre markedet, men kun til distribusjonsdelen nevnt ovenfor.

Det ble dårlig med shopping på meg i dag, men jeg fikk kjøpt meg en kokkekniv i en liten knivsjappe på markedet.

Neste stopp for dagen var et besøk på en katte-kafé og en ugle/pinnsvinkafé, noe som var nøyaktig så surrealistisk som det høres ut som. Men, just to be clear, man klapper dyrene på slike kaféer, man spiser dem ikke. Følg med for flere detaljer…

Tokyo – Besøk på en kattekafé

I et tidligere innlegg skrev jeg om fenomenet kattekafé som begynner å bre om seg i sør-øst Asia generelt og Japan spesielt, hvor det finnes over 300 av dem. Konseptet går i all enkelhet ut på at man betaler for å kunne klappe katter mens man slapper av med en kopp kaffe. Enkelte kaféer tilbyr også myke pledd og muligheter for en nap.

Dette hørtes såpass spesielt ut at vi sporenstreks la det til på bucket-listen over hva vi måtte få med oss i Tokyo. Etter et besøk på markedet i går, satte vi derfor kursen mot Mocha kattekafé.

Prisen for herligheten var JPY 500 (ca 39kr) for de første 10 min og så ytterligere JPY 200 (ca 15kr) per påfølgende 10 min. Reglene var enkle, man fikk lov til å klappe, men ikke løfte, kattene. Det var videre ikke lov å snakke høyt eller skremme kattene, men det var lov til å leke ned dem med kattelekene som var tilgjengelige.

Opplevelsen startet med at alle måtte vaske hendene, erstatte sko med slipperser og plassere alle eiendeler i låsbare skap. Det var også mulig å kjøpe kaffe/brus fra en automat før man gikk inn til kattene. Så var det på tide å gå inn i selve kafédelen og synet som møtte oss var akkurat like surrealistisk som det høres ut som. Vi kom inn i et digert rom, delt inn i 3 avdelinger. I den første avdelingen var det satt frem noen lave bord og noen saccosekker. Ved det ene bordet satt et par unge menn og spilte brettspill mens en katt slappet av på bordet og i en av saccosekkene satt en fyr og leste bok mens han klappet en annen katt.

I den midtre delen var det plassert sofaer med små bord langs veggene. I midten hang det noen «bur» (store nok for katten til å hoppe ut av hvis ønskelig) hvor katter lå og slappet av.

I den nederste delen var det flere stoler med bord og i midten en treinstallasjon hvor kattene kunne klatre eller slappe av.

Overalt i kaféen vandret det katter og over høytaleren ble det spilt rolig musikk og hele stedet var preget av en avslappet atmosfære.

Men hva er det som gjør at kattekafé har lykkes som forretningsidé  og hvordan har kattene det på slike steder? Vel, årsakene er nok mange , med manglende mulighet for å ha egen katt i boligen, for å motvirke ensomhet eller rett og slett for stressmestring er noen. Når det gjelder dyrevelferd finner man vel det samme spekteret som for andre aktiviteter relatert til dyr; alt fra helt greie forhold til regelrett dyreplageri. Her kan dere lese en artikkel fra Japan Times om hva myndighetene i Japan gjør for å sikre dyrevelferden på sine  katte-kaféer.

Da vi var på vei ut fra kattekaféen kom vi også over en ugle-/pinnsvinkafé og da måtte vi jo få med oss dette også. For JPY 1500 (ca 60 kr) fikk man fri drikke og kunne være der så lenge man måtte ønske.

Også en veldig spesiell opplevelse på en merkelig, merkelig dag…

I Continue reading “Tokyo – Besøk på en kattekafé”

Tokyo – Dagstur til Mount Fuji med Hakone og Shinkansen

Mount Fuji er det høyeste fjellet i Japan og ruver hele 3776 meter over havet. Tirsdag var det for en gangs skyld meldt bra vær, så da bestemte vi oss for å kaste oss på en rundtur som inkluderte flere Mt Fuji spotting-steder, Fuji Sengen Shrine, lunsjbuffet på Mt Fuji View Restaurant, cruise på Ashi-innsjøen, Hakone taubane, tur til en vulkansk dal og ikke minst bullet train (høyhastighetstog, som får NSB til å virke som, vel… meg målt opp mot vinneren av Tokyo Marathon) tilbake til Tokyo.

Vi bestilte turen via Getyourgide.no, som formidler turer for Japan Panoramic Tours og prisen var på ca 1500 per snute. Vi kunne sikkert ha fått det litt billigere hadde vi bestilt tidligere, men når vi ikke får somlet oss til å få bestilt før nærmere kl 18 dagen før, kan vi ikke velge og vrake i tilbud.

Vi møtte opp, om ikke akkurat morgenfriske, men i det minste veldig klare for tur kl 08:10. Vi var klare over den store risikoen for ikke å se den snølagte toppen av Mt Fuji grunnet tåke eller skyer, men vi håpet allikevel på det beste.

Turistbussen som skulle frakte oss rundt var helt kurant, med setebelter og gratis wifi. Vi hadde med 2 guider som snakket veldig bra engelsk og fortalte små historier underveis. På veien kunne vi faktisk se Mt Fuji i det fjerne helt klart, og JJ klarte å få tatt et flott bilde før fjellet forsvant igjen.

Men altså, synet av den snødekte toppen a det robuste fjellet var helt fantastisk!

Siden vi hadde sett Mt Fuji så klart fra bussen, var vi jo sikre på vi kom til å se det igjen, bare enda bedre på et av utsiktspunktene, men (spoiler alert) det gjorde vi ikke. Hadde vi visst dette på bussen, hadde vi selvfølgelig forsøkt å få studert fjellet nærmere derfra.

Mt Fuji, 3776 m.o.h. Ikke så verst utsikt fra bussvinduet.

Eki Subashiri

Første stopp på ferden kom etter ca 2 timers busstur hvor vi ankom Eki Subashiri og siden Mt Fuji lå godt gjemt blant skyene, ble det med en toalettpause, falke-spotting og litt souvenir shopping.

 

Fujisan Sengen Shrine

Neste stopp skulle ha vært Fujinomiya 5th Station som er det nærmeste man kan komme toppen av Mt Fuji. Denne veien var imidlertid stengt pga værforhold, så da ble det en alternativ tur til Asakusa Fujisan Sengen Shrine isteden.

Den vanligste religionen i Japan er Shinto (ca 54% av befolkningen i følge guiden vår) og deres hellige sted/tempel kalles Shrine på engelsk. Fujisan Sengen Shrine er et hellig sted innen Shinto og ligger ved foten av Mt Fuji, idyllisk lokalisert inne i en skog av sedertrær.

Her fikk vi en omvisning, samt en innføring i deres bønnerituale. Sistnevnte rituale starter med at man tar en øse med vann og heller over først den ene håndflaten og så den andre for å «rense» kroppen utvendig. Så tar man litt vann i hånden heller det i munnen og spytter ut for å «rense» kroppen innvendig.

Etter renselsesprosessen er utført tager man en mynt (helst en JPY 5, som bringer lykke), putter den oppi donasjonsesjen, ringer med den store bjella i midten, bukker 2 ganger, klapper 2 ganger, ønsker seg noe, bukker én gang og vips så er man ferdig.

 

Mt Fuji View Restaurant

Turen gikk så videre til Mt Fuji View Restaurant, hvor man på en helt klar dag får en fantastisk utsikt til Mt Fuji. Dette var ikke en helt klar dag så ergo lå det fordømte fjellet helt omslynget av skyer og fullstendig ødela «the Insta-moment». Tok da en aldri så liten spansk en og poserte foran en poster av fjellet isteden, bare for å visualisere hvordan det kunne ha sett ut hadde værgudene spilt på lag, mener jeg…

Juks, neeeida…

På dette stoppet spiste vi på en ganske enkel self-service restaurant, men kvaliteten på den japanske buffeten var det ingenting i veien med. Skal jeg flisespikke hadde det ikke gjort noe med et brusutsalg på stedet, men da jeg allikevel hadde medbragt cola zero i bussen, klarte jeg et måltid med bare vann.

 

Lake Ashinoko Cruise

Lake Ashinoko er en kraterinnsjø fra Mount Hakone, en kompleks vulkan som hadde sitt siste utbrudd i  år 1170 og neste post på turen var en 30 min overfart med en Kaptein Sabeltann- lignende skute som ville gjort selveste «Kongen på havet» grønn av misunnelse.

Overfart med en Kaptein Sabeltannbåt som den i bakgrunnen

På veien over innsjøen passerte vi en nytt Shinto-helligdom Hakone Shrine.

 

Hakone Ropeway

Båten satte oss av rett ved Hakone Ropeway, en taubane som fraktet oss gjennom en vulkansk dal fra Togendai Station til Owakudani Station.

Da vi gikk ut av gondolen slo lukten av svovel fra vulkanen mot oss og overalt kunne man betrakte damprøyken fra områdets utallige hotsprings.

Her kunne man også få kjøpt egg, kokt i det naturlige varme vannet og hvor skallet har blitt sort grunnet svovel og ryktebe sier at man kan forlenge levetiden med 7 år ved å spise et slikt egg (noe jeg forøvrig sto over da egget ikke akkurat så innbydende ut; nøyde meg med å kjøpe egg av sjokoladevarianten isteden), men som flere av de andre gulpet i seg.

 

Bullet train

Etter Owakudani var det straka vegen ned til Shinkansen, høyhastighetstoget som skulle frakte oss tilbake til Tokyo. Den turen som hadde tatt oss nærmere 2 timer ut, tok kun 36 min tilbake og den følelsen av å stå på perrongen når et Shinkansetog feier forbi var bare helt syk.  Med en fart på opptil 300 km i timen skal jeg love deg at det går unna.

Selv om vi ikke var så heldige å få sett Mt Fuji annet enn fra bussetet var selvfølgelig en liten skuffelse, men bare å ha sett det et kort øyeblikk gjør oss mer heldige enn de fleste andre som begir  seg ut på denne turen. Det er imidlertid nok av andre aktiviteter på denne turen til at den absolutt kan anbefales,

 

Tokyo – Sensō-Ji tempelet

Sensō-Ji er Tokyos eldste tempel (AD 628), selv om deler av det ble ødelagt under 2. verdenskrig og måtte gjenreises senere.

For å komme til Sensō-Ji tok vi først metroen til Asakusa St og spaserte derfra gjennom trange handlegater med små, artige butikker.

Hovedporten inn til tempelområdet er ganske massiv, og går under navnet Kaminarimon (Thundergate). Midt i inngangspartiet henger en 670 kilos lanterne og på hver side to beskyttende guder (hhv vindguden og tordenguden).

Allén opp mot tempelets indre port! Hōzōmon gate, består av en handlegate, Nakamise Dori, med en rekke salgsboder hvor man om ønskelig bl.a kunne anskaffe seg en kimono for anledningen, noe jeg forøvrig droppet da det ville sett en smule nepe ut sammen med boblejakke.

I Hōzōmon gate, The Treasure-House Gate, finner man også en diger lanterne i inngangspartiet, denne på 400 kg. På hver av denne henger ytterligere 2 lanterner, disse i kobber og de veier ca 1000 kg hver seg. På innsiden av porten finner man bl.a en fem-etasjes pagode og The Main Hall.

En veldig populær aktivitet på området er å la seg bli spådd (Omikuji). Man putter JPY 100 i en slot, rister ut en pinne med et nummer, matcher dette nummeret til en treskuff og plukker ut spådommen fra skuffen.

Her gikk jeg selvfølgelig på en kjempesmell og endte opp med Bad Fortune.

Ok, en spådom som sier at kjærligheten suger og at jeg ikke kan bevege meg fremover og bare burde dra hjem er ikke akkurat det jeg trengte på en matatontur med kjæresten, så nå var gode råd dyre. Eller, egentlig var de helt gratis, for remedien var visstnok å henge spådommen opp på et stativ for å reversere den. Jeg tok for sikkerhets skyld og sniffet litt røkelse for å bli kvitt helseproblemer og helte litt vann på hendene (usikker hva dette var for, men kunne sikkert ikke skade), så da får vi bare håpe på det beste på søndag.

Tokyo – Shibuya Crossing

Shibuya Crossing er Tokyos svar på Times Square med sine gigantiske skjermer og med høy neonlys-faktor. Det er også et av verdens mest folksomme kryss og det er en stor attraksjon i seg selv å krysse gaten på grønn mann. Da stormer det folk (type masse) ut i krysset fra alle tenklige retninger.

Sjekk ut denne videoen for hvordan det føles å befinne seg midt i den bevegende folkemassen.

 

Vi klarte faktisk å underholde oss selv i et par timer med å krysse fra flere vinkler og så trekke opp i Starbucks hvor vi hadde et mer oversiktsbilde av folkemengden.

Dette krysset er også kjent fra flere filmer og TV-serier som Lost in Translation, The Fast and the Furious: Tokyo Drift og Fuller House og var en veldig underholdende opplevelse.

Kvartalene rundt krysset var også verdt en titt.

Tokyo – Sumobryting (#NåSnakkerVi)

På vår siste dag i Tokyo fant vi ut at vi jo måtte avrunde den fantastiske reisen med en demo av Japans definitive nasjonalsport – jepp, vi snakker sumobryting. For oss kan muligens en kamp mellom to trinne menn med minimal bekledning virke noe eksotisk, men i Japan er dette selveste nasjonalsporten og utøverne selv nyter nærmest en helsestatus.

Opprinnelig hadde vi håpet på å kunne se en ekte sumoturnering, men der spilte ikke turneringskalenderen helt på lag med våre reiseplaner. Alternativet ble et organisert besøk til et par pensjonerte sumobrytere for en innføring i sporten, samt en demonstrasjon. En ren turistgreie altså, men absolutt bedre enn ingenting.

Som ved forrige utflukt, booket vi denne turen gjennom Getyourguide.no, som formidlet via en lokal operatør. Prisen var på ca 1000 per hode og inkluderte info, demo, mulighet for å selv ta en kamp mot en sunpbryter (kan allerede nå avsløre at jeg sto over..) samt en ekte sumo-lunsj.

Oppmøtet var i Ryoguku-området, kjent for sine mange sumo-staller. Vi fomlet litt med å finne frem til riktig sted, da inngangspartiet var lite annet enn et smalt hull i veggen, men vi hadde satt av rikelig med tid, så vi hadde enda noen minutter å gå på da vi endelig fant frem.

Vi ble tatt i mot av en koslig middelaldrende japansk dame som snakket veldig godt engelsk. Hun viste oss inn til bordet vårt i et sparsommelig møblert rom med en kvadratisk sumomatte i den ene enden. Rundtom i rommet hang flere bilder og memorabilia fra to fordums sumokarrierer.

Så var showet i gang. Vi fikk stifte bekjentskap med de to pensjonerte sumobrytere (hvis navn skle rett ut sånn ca 1 sekund etter at jeg hørte dem) som geleidet oss gjennom prosessen med oppvarming, regler og grunnteknikker på en informativ og artig måte. Alt på japansk selvfølgelig, men tidligere nevnte japanske dame oversatte underveis.

Så var det på tide med en aldri så liten oppvisningskamp; best av 3. Han høyeste vant  2-1 (som sagt, er sjanseløs når det kommer til navnene).

Før lunsjen ble servert lærte vi at sumobrytere lager sin egen mat i sumostallen og at ca 50% ender opp i restaurantbransjen etter endt karriere grunnet deres opparbeidede matlagings-skills. Sumobryter spiser kun to ganger daglig, men til gjengjeld er posjonene gigantiske. Fyren under kunne røpe at han tidligere klarte å skyfle unna 300 sushibiter i ett måltid, men at han i disse dager (har gått ned fra 169 kg til 145) gjerne nøyde seg med 100. Fun fact: sumobrytere han visste om med høyest vekt veide godt over 300 kg.

Lunsjen var som all annen mat i Japan superdigg. Vi fikk en «Chanko Nabe», en real sumo-lunsj bestående av en hot pot med all verdens grønnsaker, kjøtt med ris og kyllingbuljong.

Kan forøvrig også avsløre at bildet i toppen ble for mye for Instagram, som sensurerte det pga «voldelig innhold». Først etter å ha påpekt at bildet er en oppstilling og at den trinne mannen så vidt er borti kinnet mitt, fikk det lov til å passere…

Continue reading “Tokyo – Sumobryting (#NåSnakkerVi)”

Tokyo Marathon – Bib number and final preparations

We arrived Tokyo a rainy and windy Thursday afternoon, dead beat after only a couple of hours sleep on the plane. Since we expected to slide into a coma the minute we reached our hotel room, we decided to go directly to the expo to pick up our bib number.

The expo was about a 30 minutes drive away, so we had the reception call us two taxis. Neither of the drivers knew any English but we thought we were safe since we had written down both the address and the name of the place. Turned out we were not. The taxis took us to two different places and for our part we had to search for the place for a while before we found it, and on the way we even stumbled upon a a history garage, with a display of vintage cars.

When we finally reached the expo, we managed to meet up with the rest of the group, who had to climb a hedge to get there.

When it comes to the expo… On the positive side, going there the first day was a strike of luck, since there were hardly anyone there and collecting the bib number and free T-shirts did not take any time at all. The volunteers were also so enthusiastic, friendly and helpful through the whole process.

So to the sub-par parts, where the poor weather must take its fair share of the blame. The expo consisted of multiple tents about 20 meter apart and it wasn’t that much fun running back and forth between them. In addition there were deep puddles of water on the ground inside the tents due to the heavy rain, so we where soaking wet by the time we reached the exit. It was not exactly tempting to shop anything in these conditions, but luckily the main shopping stand was both dry and warm, so I was able to purchase a couple of running T-shirts (in size XL I might add, due to the bloody small Japanese sizes).

Since all four runners in our group are also eligible for the big, fat Six Star Finisher medal we had hoped to buy some Abbott merch on the expo (they had a huge stand in Chicago), but no such luck. Seems like we have to buy it from the online shop. But, it was great to see the Wall of Fame with the name of all about 4000 before us who have achieved this goal (running marathons in Berlin, Boston, New York, Chicago, London and Tokyo that is..), where only 36 are from Norway and only 14 are women (hey, when you suck too much to compete on time, you’ll have to find some other ways to compete in that makes you look good….)

It was so relieved being done with the bib collecting and on our way back to the hotel we got a crash course in the metro system of Tokyo. I wouldn’t say we nailed it, but at least we got home without too much hassle.

The race was a couple of days later, and I must admit it was with some sense of pride I wore the extra sticker below…

Tokyo, Asakusa – Where old times keep on living

Asakusa is a district in Tokyo where you really get the feeling that time has stood still for some centuries. The neighborhood is full of narrow streets with local shops, rickshaws and, of course, both the old Sensoji tempel and the new Tokyo Skytree.

Asakusa can easily be reach through the metro system (Asakusa Station) and you can easily spend several hours just wandering around in the streets, taking in the scenery.