Tokyo – Karaoke time (#HoldForØrene)

Man kan jo nesten ikke dra fra Tokyo uten å ha vært innom en vaskekte karaokebar. I kveld var vår nest siste kveld her, og den siste kvelden med resten av gruppen som reiser videre til Kyoto i morgen, det var i grunnen nå eller aldri. Da ble det nå og valget falt på Big Echo Karaokebar, kun 10 min gange fra hotellet.

Det vil si, vi måtte ha et pit stop på en bar på veien for litt mat og rikelig med drikke som oppvarming før vi booket oss et karaokerom med ytterligere stemmebåndsforløsende eliksir.

Tidligere på dagen hadde et par av gutta vært litt skeptiske til hele karaokeplanen og erklærte at de kun skulle være tilskuere. Den tanken holdt vel i sånn ca 5 minutter før hele rommet eksploderte i litt småsure, men til gjengjeld veldig høylytte toner og her var det virkelig all in for alle sammen.

Opprinnelig hadde vi tenkt at 1/2-1 time var mer enn nok med skråling, men jammen måtte ikke mikrofonene nærmest brekkes løs fra hendene våre 3,5 timer senere. Supergøy og ikke minst et glimrende konsept at man kunne leie seg et eget kataokerom og at man kunne bestille mat og drikke til rommet. Det hadde selvfølgelig vært enda bedre hvis de ansatte forsto litt engelsk, men på et vis gikk det seg til allikevel.

 

Tokyo – Hva har jeg lært?

Da nærmer vi oss tampen av (kun 2 dager igjen) oppholdet vårt i verdensmetropolen Tokyo og det må jeg si har vært et eventyr fra start til slutt. Jeg er evig takknemlig for at Abbott la et av sine World Major Marathons hit for ellers er det ikke så sikkert vi hadde fått gleden av å oppleve dette fantastiske landet. I løpet av dagene som har gått har vi reist endel rundt, spist god mat og observert  japanerne i deres liv og levnet og i den forbindelse har jeg gjort meg noen refleksjoner. Jeg  kan allerede røpe at jeg simpelthen ELSKER både landet og folket her!

 

Mat

En ting er helt sikkert, japanere kan mat! Jeg tror ikke jeg har vært i noe land tidligere som har klart å levere på dette kulinarisk nivået. Observasjonen gjelder forøvrig for mat i alle prisklasser; fra Michelin restauranter (i 2018 var det 12, 56 og 166 som fikk hhv 3, 2 og 1 stjerne) til pubmat og (ikke minst) street food hvor de bl.a selger den møreste biffen ever som grillspyd. Sushien som vi kjøpte inne i en sidegate på fiskemarkedet var jo også helt himmelsk. Bare ved å skrive dette, gjør meg såpass påvirket at Pavlovs teori om klassisk betinget læring at jeg må holde kjeft for ikke å sikle. Spisepinne-skillsa har også blitt betydelig forbedret i løpet av den siste uken.

 

Toaletter

Med unntak av squatte-doene under maratonet og noen få andre plasser som er helt forferdelige, så er jeg mektig imponert over toalettstandarden i Tokyo. Jeg kan jo begynne med det beste; oppvarmet sete. Selv hvis du går på toalettet på MacDonald får du et oppvarmet sete. I tilegg finnes det på alle toaletter flere knapper; en for lett skylling og en for rumpevask, i tillegg til knapper for å styre vanntrykket. Deilig og lunket vann også, så absolutt veldig behagelig (man har da selvfølgelig drevet research og testet ut alle knappene på hotellrommets toalett). På en del offentlige toalett (bl.a Mac’ærn) har de også en knapp for flushing sound, hvis du ikke ønsker at andre skal høre at du er på do (noe jeg ikke ønsker, verken på privat eller offentlig toalett, så dette har jeg savnet hjemme). Det eneste jeg har å utsette på toalettet på rommet er at den mangler tørkefunksjon, dvs en varm føner for pumpen slik at papir blir overflødig. Ellers er det helt perfekt og når jeg begynner å pushe pensjonisttilværelsen skal jeg definitivt anskaffe meg et japansk toalett.

 

Puktlighet

Når det gjelder anerkjenne punktlighet som en dyd, har nok de fleste, om ikke alle land, noe å lære av Japan og siden jeg vel kan plasseres i tids-nazi-boksen er det vel ikke en bombe at jeg raskt følte meg hjemme.

Vi snakker om et presisjonsnivå som er helt unikt i verdenssammenheng og her overholdes absolutt ALT av tidsplaner for kollektivtrafikk, sightseeing og de opererer også  ørten cut-off-tider i løpet av Tokyo Marathon og ikke bare en samlet grense for sluttid som de fleste andre (og her var det en del som gikk på en smell under søndagens maraton og ikke fikk lov til å fullføre løpet).

 

Orden og oppførsel

Dere vil ikke tro hvor ryddig den gjengse japaner er, eller dvs de som fikk med seg hvordan japanerne under fotball VM ble igjen for å rydde etter kampslutt (selv om de tapte, red anm), har nok en idé om nivået her.

Fra barnsben av blir japanerne lært opp til å ikke kaste fra seg søppel, så allerede på småpodestadiet har dette blitt en automatisert refleks. Når jeg sier «ikke kaste fra seg», så mener jeg dette ned punktum og ikke etterfulgt av «på gaten», for japanere kaster heller ikke fra seg søppel i søppelkasser, men de tar det med seg hjem! Søppelkasser er det derfor svært lite av, men gatene er allikevel gullende rene og skulle du mot formodning ramle over litt søppe, kan du ta deg rakker ‘n på at det er fra en turist.

Også i andre situasjoner er det interessant å observere hvor ryddige og høflige japanerne er. De kan stå i en endeløs kø, men ikke en kjeft sniker. Videre går ingen på rødt lys, ingen går på metroen før de som skal ut har gått av og uansett hva slags jobb de utfører, gjør de den med stor innlevelse, glede og stolthet. De vil videre ikke ta imot tips, da de mener det er en selvfølge at de gjør en god jobb og de er blide og hjelpsomme av en annen verden. Ser de noen som ser ut som de trenger hjelp (slik som oss da vi ikke klarte å finne hotellet) kommer de bort og spør om de kan hjelpe, selv om engelsken ofte er helt krise.

 

På den annen side…

Det finnes imidlertid visse ting ved den japanske kultur jeg ikke er så gira på å adoptere. En av disse er underholdningsaktiviteter som feks maid-kafé, som vi riktignok ikke har vært på men som jeg på en ren magefølelse velger å styre unna.

En annen ting er støyete, røykfulle spillebuler, som for en utenforstående virker helt uten mål og mening. En dag vi var i Akihabara-området (aka «Electric Town), klarte vi å ramle innom Akiba Island som påberoper seg å ha 204 maskiner og 377 slots, uten at de sier meg noen verdens ting. Det var virkelig et helt forferdelig sted med et meningsløst høyt lydnivå (uten substans, virket bare helt umotivert) og stinket av sur røyk. Ønsker du en liten smaksprøve på lydnivået sier du? Jo, bare sjekk ut denne videoen.

 

Så til slutt; ikke noe stort problem, men mer et lite ønske fra undertegnede. Det er er kun et fåtall restauranter som tilbyr cola zero eller lignende, så jeg har ofte vært stuck med vanlig coca cola her nede. Så Tokyo, her kan dere muligens ta litt selvkritikk…;).

 

 

 

Tokyo Marathon – Startnummerhenting og siste forberedelser

Vi ankom Tokyo en regn- og vindfull torsdags ettermiddag og da vi etter kun hadde sovet et par timer på flyet nedover, tenkte vi det var likegreit å hente startnummeret med en gang og ikke bare gå ned for full telling på hotellområdet.

Expo’et lå et stykke unna, så vi fikk hotellet til å bestille to taxier for oss. Ingen av sjåførene snakket engelsk, men vi trodde vi var på nett etter at vi hadde vist dem på kartet hvor vi skulle samt skrevet navnet på bygningen. Vi kjørte avgårde i fred og fordragelighet en 30 minutters tid, men så begynte vi å ane ugler i mosen da taxiene plutselig kjørte hver sin vei. Vår taxi plasserte oss litt sånn ute i ingenmannsland, men påsto at vi var kommet rett da vi var litt skeptiske til å gå ut av bilen. Det tok oss ytterligere 30 minutter å finne frem til expo’et, denne gang med apostlenes hester som fremkomstmiddel og på veien klarte vi jammen å ramle innom en history garage, med utstilling av gamle biler.

På expo’et fant vi igjen resten av gruppen som også var blitt satt av feil og endte med å måtte klatre over en hekk for å komme frem.

For å ta det positive med expo’et først: den første dagen det er åpent er en gull dag å hente startnummeret på. Overhodet ingen kø og veldig raskt og effektivt utlevering av startnummer, påsetting av adgangsbånd og utlevering av T-skjorter. De frivillige er også superentusiastiske og hjelpsomme hele veien.

Så til det som kanskje er litt under pari, selv om det dårlige været skal ta mye av skylden.  Expo’et besto av mange småtelt med ca 20 meter mellom hver og det var litt som passe å måtte løpe frem og tilbake mellom disse i pøs regnvær. I tillegg rant det vann inne i teltet, slik at vi måtte vasse oss gjennom bodene. Tilbudet av utstyr var heller all verden, men så var det heller ikke så superfristende å traske rundt ute i regnet for å shoppe. Hovedstand’en var heldigvis innendørs, slik at jeg fikk sikret meg et par t-shirts i størrelse XL da de her operere med japanske størrelser.

Da vi alle fire som skal løpe også satser på å sikre oss den gjeve Six Star Finisher-medaljen i Tokyo, hadde vi håpet på å kunne kjøpe en del Abbott-merch og regnet med at de hadde et utsalgssted for dette slik som de hadde i Chicago. Det hadde de ikke, så da må vi belage oss på online store senere, for merch skal det bli! Det var iallfall kult å se igjen «The Wall of Fame», med navnene på alle de ca 4000 i verden som har tatt alle de 6 World Major marathons (Boston, Berlin, Chicago, New York, London og Tokyo), hvorav kun 36 er fra Norge og kun 14 damer (jeg mener, hvis man ikke evner å konkurrere på tid, så får man finne en annen måte å konkurrere på…).

Det var uansett deilig å bli ferdige med startnummerhentingen og på veien hjem fikk vi også et crash course i Tokyos metro-system. Nailet det ikke akkurat, men vi klarte da å komme oss tilbake til hotellet uten noen omveier.

Fast forward til lørdag. I morgen er selve løpet og alt av utstyr er klappet pg klart, så da er det bare å forsøke og få seg en god natts søvn og håpe på det beste…

Tokyo – Imperial Palace Gardens

Da har vi kommet til dagen før dagen. I morgen litt over kl 09:00 går startskuddet for nærmere 40000 løpere i Tokyo Marathon. Vanligvis pleier vi å gå på en kjempesmell ved å gå altfor mye dagen før, så denne gangen hadde vi bestemt oss for å være smarte og ta det mest mulig med ro. Bare en liten rusletur i parken ved The Imperial Palace liksom. Jadda…. klokka er bare 17:30 og vi har allerede vandret over 1,2 mil. Nå er det imidlertid slutt; skal bare traske over veien for middag før vi tar kvelden på hotellet.

Bare en liten digresjon der altså, i forhold til det som egentlig skulle være tema for dette innlegget, nemlig parken ved keiserpalasset.

Vi kom inn i parken via Ote-mon-porten og vandret derfra opp til toppen hvor Edo-slottet befant seg før det brant ned for tredje gang på 1600-tallet. I dag kan vi kun se restene av det ene tårnet der det praktfulle slottet på hele 13000m2, tilhørende den fordume Tokygawa Shogun, engang befant seg.

Foran ruinene finnes en fantastisk hage, omkranset av trær og med Tokyos høy skyskrapere i bakrunnen; gammelt og nytt i skjønn forening.

I parken er det overraskende rolig og man kan på gode dager (som i dag) bare slenge seg ned på plenen (dog for tiden en smule gul), lukke øynene og bare meditere til fuglekvitteret i bakgrunnen. Et helt toppers sted å valfarte til for å slippe unna alle lydene i Tokyo (vi snakker virkelig lyd overalt; selv heisen og toalettet snakker til deg) og det beste av alt: det er helt gratis.

Tokyo – Tokyo Skytree

Tokyo Skytree ruver 634 meter over bakken og går for å være verdens høyeste tårn. De som har vært oppe i Burj Khalifa vil nok kanskje (som meg) finne dette litt snodig, da den vitterligen er på ca 830 meter, men svaret er så enkelt som at sistnevte ikke kan anses som et tårn, men mer som en skyskraper/structure, da den inneholder boliger, kommersielle interesser (som hotell) og leiligheter. Nuvel…., 623 meter er heller ikke til å kimse av og vi fikk ved vårt besøk i dag magesug godt nok fra utkikksplatåene på hhv 350 og 450 meters høyde. Med andre ord, vel verdt et besøk.

Siden det ikke var så lang kø i dag, valgte vi å kjøpe en same-day-ticket til det første platået og så kjøpe en billett til det neste platået derfra. Dette betalte vi ca 250 kr per snute. Alternativet hvis det hadde vært lang kø, ville vært å kjøpe en fast track billett til ca 320kr.

Utsikten fra begge platåene var strålende og utsikten fantastisk. På en veldig god dag kan man se helt til Fuji-fjellet herfra, men dessverre var ikke sikten helt på vår side i dag.

I tillegg til å nyte den fantastiske utsikten og ta selfier til man får senebetennelse i tommelen, tilbyr Tokyo Skytree også en fototjeneste (hvor de kan ta bilde gratis med ditt eget kamera, eller ta bilde med sitt og tilby for salg), café og selvfølgelig muligheter for Skytree merch.

 

 

Tokyo – Forelsket allerede

Da er vi endelig på plass i Japans hovedstad og største by med rundt 13 millioner innbyggere, og fra jeg satte min første elefantfot (mye vann i kroppen etter 11 timer på fly serru) på japansk jord var det kjærlighet ved første blikk! For det første ble vi tatt imot med smil og bukking overalt og selv om engelsnivået i stor grad er helt krise her, ble vi ved hjelp av visuell kommunikasjon loset kjapt gjennom flyplassen. På utsiden var alt superstriglet mht transport inn til byen og når bussens avgangstid sto oppført til kl 11:40, ja så gikk bussen på sekundet 11:40:00.

Mine tidsnazi-tendenser er nok mye av grunnen til at jeg umiddelbart omfavnet dette landet med verdensrekord i punktlighet. En skandale oppsto feks i 2017 da et tog med avgang 09:44:40 forlot perrongen kl 09:44:20, dvs 20 sek for tidlig. Da måtte ledelsen i togselskapet legge seg historisk flate og gå ut med en offentlig beklagelse, selv om ingen av passasjerene hadde klaget. Jeg må innrømme at jeg ikke engang klarer som et tankeeksperiment å overføre noe liknende til Norge, hvor man anser et tok for å være punktlig hvis det ankommer til endestasjonen innenfor 5 min, 59 sek av oppgitt tid (langdistansetog) og hvor buss-for-tog-reise har blitt et vanlig og upopulært innslag i hverdagen.

Været var skikkelig grått og surt da vi landet, så da bussen ankom Tokyo sentrum var det bare å få skyndet seg til hotellet fra busstoppet. Det viste seg å ikke bli så helt lett da det var vanskelig å orientere seg i landskapet pga høye bygninger som både sperret for utsikten og sendte gps-en på villspor. Men igjen kom den hjelpsomme japanske befolkningen oss til unnsetning. Synet av to slitne og forvirrede turister gjorde at flere kontaktet oss for å hjelpe, riktignok de fleste på japansk, men ved hjelp ivrige gestikuleringer klarte de å geleide oss i riktig retning. Da vi begynte å nærme oss kom vi i kontakt med en fyr som iallfall snakket litt engelsk og som ikke forlot vår side før vi var trygt plassert i heisen på hotellet. En helt strålende start på oppholdet, med andre ord. 🙂