Preståsen – herlig naturperle og (på egne vegne) dobbeltmoralismens høyborg

Det å bo eller oppholde seg i sentrum av Sandefjord kan for enkelte virke både naturfattig og gi en asfaltjungel-følelse, spesielt på høsten når turistbermen har forlatt åstedet. Orker man imidlertid å bevege seg sånn cirka 5 minutter til fots, med innlagt stigning underveis, har man plutselig tilgang på fantastiske turområder både i skog og langs vann, med noen av byens beste utsiktspunkt som en ren bonus. Vi snakker her om Preståsen/Brydedammen-området rett på utsiden av bykjernen, hvor historie møter moderne familieliv, pent innpakket i fantastiske naturopplevelser.

Som navet Preståsen tilsier, tilhørte området for mange hundre år siden de geistlige blant oss og mer informasjon om stedets interessante historie kan leses her. Mine første møter med Preståsen var imidlertid ikke udelt av det positive slaget, kun grunnet det faktum at jeg som barn var møkk lat. For komme opp til Preståsen direkte fra sentrum kan man i dag velge mellom (ekskluderer da bilveien, som går litt lenger unna) en gangvei med solid stigning eller trapper med tilsvarende stigning. Trappene er av nyere dato, så da jeg var barn, var det kun den bratte gangveien som var tilgjengelig, og for en pode/podinne på 6-12 år var den bakken nesten uoverkommelig bratt med mindre man la inn flere pauser underveis. Det var jo greit for de gangene vi frivillig valgte å tilbringe noen timer oppe i høyden, men ikke fullt så kurant hver 17. mai da en eller annen gluping hadde kommet på idéen om å avslutte barnetoget på 17. mai oppe i Preståsen, slik at vi måtte pese oss opp non-stop med penklær og vonde sko til lyden av korpsmusikk. Trenger jeg nevne at det gikk konkurranse i å komme på en eller annen unnskyldning for å hoppe ut av toget rett før den siste stigningen (noe jeg klarte iallfall de tre siste årene)?

Det var mange år av voksenlivet mitt jeg ikke ofret Preståsen en tanke, men da jeg fikk barn, var det akkurat som om jeg så området med nye øyne. Poden, som trasket sine små barneføtter på Byskolen (verdens beste skole, red anm) gikk da på SFO (eller AKS, om du vil..) oppe på Preståsen og der jeg 25 år tidligere søyt og klaget over å måtte gå bakken opp til Preståsen én gang hver 17. mai, så måtte poden nå (uten større sympati fra mor, som mente han hadde godt av gåturen og det er her dobbeltmoralismen kommer inn) gå bakken 5 dager i uka, hele skoleåret fra 1.-3. klasse for å komme seg til SFO.

Nuvel, post-SFO så har junior fortsatt et godt forhold til stedet han fikk lov til å spikke med kniv, klatre på fjell eller lage/skyte med pil-og-bue rett etter skoletid. Det var også her han fikk sitt første møte med livets skyggesider da stedet tidvis frekventeres av noen av byens narkomane, slik at barna tidlig måtte drilles i hva de skulle gjøre hvis de kom over brukte sprøyter (nå skal det sies at dette ikke er et stort problem og personlig har jeg aldri sett snurten av noen sprøyter der).

I dag, etter å ha ligget horisontalt med feber, hodepine og (for sikkerhets skyld) omgangssyke helt siden jeg kom hjem fra maraton i Berlin, var jeg endelig klar for en liten tur ut i frisk luft. Jeg samlet dermed sammen «the usual suspects» av turkompiser (dvs mor, hund, pode og kompis) og valgte bilen hele veien opp til Preståsen (bare sånn i tilfelle en kjapp retrett var påkrevd).

Heldigvis holdt min skrøpelige kropp hele turen og vi fikk trasket Preståsen på kryss og tvers med innlagte utsiktsstopp, vandring rundt Brydedammen, samt en aldri så liten hinderløype for den yngre garde. Vår firbente turkompis var også i ekstase under hele turen da hun nå endelig får lov til å snuse fritt på alt og alle igjen etter noen uker med tøffe restriksjoner grunnet den skumle hundesykdommen som har ridd landet som en mare og spredd frykt blant alle hundeeiere.

Preståsen har flust med benker og piknikområder til fri benyttelse for alle turgåere, så neste helg blir det å dra med seg pølsetermos og saft  for denne gjengen.

Gran Canaria – Mer enn grisefest og norske barer

Det finnes vel knapt en nordmann som ikke har et forhold til Gran Canaria og hva denne øya har å tilby solhungrige nordboere spesielt i vintermånedene, og her følger et potpourri av mine opplevelser på den spanske øya utenfor kysten av Afrika.

Jeg har i grunnen vært på Granca i de fleste situasjoner; med venner, med mor/bror, med mann, med mann/barn/svigerforeldre, med barn etter skilsmisse, med bror/svigerinne+barn og med litt større pode og alle turene har igrunnen vært fantastiske på hver sin måte.

 

Første møte

Jeg husker vel spesielt en av mine første turer til Gran Canaria. Faren min hadde druknet i Indonesia året før og den påfølgende jula var rett og slett forferdelig. Året etter nektet jeg tradisjonell julefeiring og klarte å overtale mor/bror/venninne og hennes mor til å feire jul på Gran Canaria. Vi  hadde jo ikke all verdens reisebudsjett, så vi valgte oss et helt OK hotell på Playa Del Ingles med et greit rom og et lite basseng. Julaften ble ganske selsom, med en kokt (ikke stekt) klump med ribbe på en papptallerken servert av en kelner i nisselue. Tok ikke helt av den julemiddagen, så vi endte senere opp på Hard Rock Café, noe som vi følte var helt innafor en julaften på Granca (i det minste hadde de god mat). Vi unge tok så turen videre til barer i området og festet julen inn der.

Ved det lille bassenget i hagen var det kun 6 solsenger og hver morgen (usikkert når, for på den tiden hadde jeg fortsatt evnen til å sove lenger enn kl 06:00) så snek en tysk familie seg ut og holdt av 5 av disse sengene med håndklær og stash før de gikk tilbake for en lenger frokost, slik at når andre kom til bassenget måtte de ligge på bakken og se på 5 tomme solsenger  med håndklær i flere timer før okkupantene fant det for godt å innfinne seg. En morgen etter å ha festet hele natten (igjen, dette var fra den tiden jeg ikke begynte å lengte etter sengen i 21-tiden), ramlet venninnen min og jeg inn på hotellområdet og kom på den strålende idéen å okkupere de fleste av solsengene slik at tyskerne ikke fikk dem. Stille gikk vi opp i leilighetene våre og hentet noen håndklær før vi gikk ned igjen og la oss på to solsenger + holdt av ytterligere 3 med håndklær og sovnet. Vi gløttet litt med øynene da de ansatte kom for å spyle området tidlig på morgenen, men sovnet fort igjen og rakk såvidt å våkne til synet av 5 skuffa tyskere med armene fulle av håndklær uten ledige senger å legge dem på. Priceless!! Da resten av gjengen kom ut, fikk de overta sengene mens vi gikk inn for å sove.

Nuvel, dette var kun en digresjon, da det jo var Gran Canaria for barn jeg skulle snakke om og jeg starter med de ulike stedene vi har bodd på 🙂

 

Arguineguin og Anfi Del Mar med 1-åring

Neste tur til Granca var noen år senere og en del hakk mer edruelig sammen med mann (nå eksmann) og pode på snaue året. Selv om jeg i utgangspunktet er en sterk motstander av charter-turer, må jeg krype til korset og innrømme at med små barn virker charter bare så mye lettere. Vi valgte Ving sitt flaggskip Sunwing Arguineguin Seafront (jepp, selveste Costa Del Kongsvik-hotellet, for de som fortsatt innehar lineær TV..) Poden var litt for liten for Bamseklubb, men med unntak av ekstra betaling for safe (=skikkelig uting), var vi veldig fornøyd med hotellet med flere bassenger, godt med solsenger (med mindre man har krav om senger nærmest oppi bassenget) og en fin lekeplass for de minste.

Strendene i Arguineguin har mørk, vulkanisk sand og er tidvis også litt gjørmete, men i gangavstand finner man den fantastiske Anfi Del Mar-stranden, en kunstig strand bygget utenfor timeshare-anlegget Anfi Del Mar. Selgerne av andeler til Anfi Del Mar kan være ganske så innpåslitne, men like greit å stå i mot. Anlegget i seg selv er fantastisk, men det er fullt mulig å leie en leilighet i komplekset uten å binde seg til en timeshare-avtale. Et år leide vi en av penthouse-leilighetene på anlegget og tilbragte en fantastisk uke i en stor leilighet med 3 soverom, 2 bad, kjøkken og stor terrasse med solstoler, spisebord og (ikke minst) boblebad. Det har riktignok gått 8 år, men prisen vi da betalte for 1 uke var 10.000 kr, noe som ikke akkurat er noen ublu pris. Anfi del Mar har også flere bassenger og en matbutikk rett ved stranden, noe som gjør at man kan kjøre selvhusholdning på noen av måltidene.

 

Anfi Tauro med 2,5-åring

Året etter oppholdet på Anfi Del Mar, leide vi et eget hus i Anfi Tauro-komplekset. Anfi Tauro består av en rekke leiligheter, hus og hotell og med felles basseng og golfbane og huset vi leide var gigantisk med 4 soverom, stor stue med kjøkken, 2 bad, boblebad på soverommet og en egen hage med et lite svømmebasseng. Dette var en superløsning for oss med liten pode. De dagene vi var litt rastløse, gikk vi bare over fjellet til Amadores-stranden (ca 30 minutter med barnevogn og litt stigning), var der hele dagen og tok taxi tilbake.

Et par dager gikk vi også videre fra Amadoresstranden til Puerto Rico stranden via den 2 km lange promenaden som slynger seg langs kysten til dels i høyden med spektakulær utsikt ned til skumfylte bølgetopper. Puerto Rico stranden er hakket mer livlig enn Amadoresstranden og med flere hakk mer aktive strandselgere, så i grunnen liker jeg meg best på sistnevnte. Her har det også den seneste tiden kommet et vannaktivitetspark ute i sjøen som er til stor glede for både små og store. Puerto Rico har imidlertid også mer å by på aktivitetsmessig, som for eksempel kjøpesenter, busstasjon, utallige restauranter og Angry Birds aktivitetspark. Noe vi også benyttet oss av i Puerto Rico, var et badeanlegg rett ved stranden hvor det var mulig å kjøpe dagspass.

 

Bahia Feliz med 5-åring

I januar da Christer var 5-år, tenkte jeg at jeg skulle utnytte prisraset på charter-ferier utenom skoleferier og booket en all inclusive tur for oss med Tui til Orquidea på Bahia Feliz. Selv om det kan virke veldig lettvint med all inclusive på hotell, blir iallfall jeg fort lei av buffet-mat, så det hendte vi spiste på noen av de koslige restaurantene rett på utsiden av hotellet.

Dette var året jeg klarte å overtale poden til å være med i Bamseklubben, så en litt sliten mor skulle få et par timer fri på formiddagen (vet noen synes det er på grensen til barnemishandling å ikke være 24/7 med barna når man er på ferie, men de kan i grunnen ta seg en bolle…). Han var først litt skeptisk, men etter å a skaffet seg et par svenske venner første dagen, digget han stedet (med unntak av når maskotene stakk innom, for de var han livredd for…).

Mor benyttet da de to timene til å trene. Som tidligere volleyballspiller i eliteserien, lot jeg meg en dag friste til å spille sand-volley, da en ung strandløve gikk rundt for å rekruttere folk til kamp. Da jeg kom ned til banen på stranden, var det kun spillere i starten av 20-årene (jeg var en gammel dame i slutten av 30-årene) og alle unntatt jeg og 2 unge jenter var gutter. Lagene ble fordelt og jeg ble fordelt til slutt (hæ??). OK, tenkte jeg og lovet meg selv å holde kjeft og bare spille. Det holdt vel i ca 2 ballvekslinger…. Da hadde jeg allerede blitt lei av veltrente, unge menn, men uten filla peiling på volleyball, som måket ballen ut av banen og gamlemor begynte å rope “MIN BALL!!!!” og dirigere gutta rundt. Det gikk da straks bedre og vi klarte å ta igjen det andre laget og til slutt hale i land en settseier. Neste sett servet jeg inn 10-server på rappen og hadde da formelt avansert fra lagets paria til den store helten. Etter en knusende seier i andre settet måtte jeg løpe til Bamseklubben og jommen kom ikke et par av gutta løpende etter for å høre om jeg ble med dagen etter. Fant imidlertid ut at herfra kunne det bare gå nedover, så jeg rørte ikke en ball resten av ferien…

 

Puerto Rico med 10-åring

I fjor sommer var Christer og jeg for første gang på ferie med bror, svigerinne og deres to sønner og de tre fetterne (samt vi voksne) koste oss glugg på Altamar Hotel på toppen av fjellet ovenfor Puerto Rico-stranden. Her hadde vi komfortable leiligheter med stor uteterrasse med solsenger, slik at vi slapp å kjempe med håndkle-mafiaen i 7-tiden på morgenen. Da jeg uansett alltid er tidlig oppe, hendte det jeg tok turen ut på terrassen om morgenen for å se på kampen om solsengene som utspant seg ved bassenget noen etasjer under. Bassenget var stort og med grei temperatur og helt perfekt for en svømmetur tidlig på morgenen (les: jeg alene sammen med 100 tomme solsenger med håndklær). Det tok kun 10-15 minutter å gå ned til Puerto Rico-stranden, men veien oppover var en treningsøkt i seg selv som jeg kun forsøkte én gang (måtte heseblesende ta pauser flere ganger på vei opp), så etterpå var det taxi som gjaldt.

Årets vinterferie gikk også til Granca for poden og meg, takket være nok bonuspoeng hos Norwegian til flybilletter. Tidligere år, når vi har spasert på gangstien mellom Amadores stranden og Puerto Rico-stranden, har vi gått forbi Gloria Palace (et hotell i høyden, men med glassheis ned til strandnivå) og jeg har alltid drømt om å bo der. Klarte å få prutet prisen ned til 8000 for en uke ved å kontakte hotellet direkte (riktignok for det kjipeste rommet, men hva gjør vel det?), så endelig kunne vi bo der.

Vi fikk tildelt et rom inne i et hjørne av bassengområdet, med egen uteplass, men hvor det kun var sol 2 timer om dagen. Gjorde i grunnen ikke noe, siden bassenget var rett ved, så vi synes rommet var helt OK.

Morgenen etter, banket det imidlertid på døren og der sto det en fra resepsjonen som sa at det var lekkasje i etasjen over, og de var redde for at det skulle ramme oss, så de ønsket å flytte oss til et annet rom. I utgangspunktet synes jeg det var ganske så pes å bytte rom, men gikk da med på det, siden de tilbudte bærehjelp og 2 gratis middager på kjøpet. Det viste seg å være helt greit å skifte rom, for det nye rommet var i en av toppetasjene, på ca 100 m2 med en giga-terrasse som var like stor som vårt gamle rom. Da vi gikk ned for å spise vår første gratis middag på kvelden, så vi at noen ungdommer hadde fått vårt gamle rom i skyggen og resten av reisen måtte vi humre litt hver gang vi gikk forbi på vei til vår vel fortjente penthouse.

Dette var en kort summering av ulike bosteder på Granca, så da var det på tide å ta for seg noen av aktivitetene man kan foreta seg på ferieøya.

Palmitos Park

Tidligere lesere har kanskje fått med seg at vi er litt over middels interesserte i dyreparker og den på Gran Canaria, Palmitos Park, er intet unntak. Et tips her er å kjøpe billett i forkant på nett, slik at man kan gå rett forbi køen som samler seg ved inngangen rundt åpningstider. Hvis man har en pode som begynner å nærme seg 11 år, kan det lønne seg å lagre et bilde på telefonen av passet, slik at det ikke blir spørsmål rundt kjøpet av barnebillett (som kun gjelder barn under 11 år). Buss fungerer helt fint som transportmiddel til parken, men på slutten av dagen da vi har vært ganske så slitne, har vi som regel endt opp med taxi tilbake (som det er flust med rett på utsiden).

Dyreparken er akkurat passe stor for en dagstur og har en restaurant samt en rekke utsalgssteder med is/snacks. Restauranten åpner kl 12 og blir fort full, med lang kø, så vi drar dit like så godt når de åpner, så da er iallfall ikke mat/drikke noen issue resten av turen.

Av dyr så har de vel alle de obligatoriske, men i tillegg så har de delfiner og ørn/falk med tilhørende show som kan være verdt å få med seg.

Ikke så langt unna Palmitos Park ligger Aqualand og det er penger å spare på å kjøpe en kombobillet til begge parkene.

 

Cocodrilo Park

Cocodrilo Park er en liten dyrepark som har spesialisert seg på (nettopp…) krokodiller. De har imidlertid en rekke andre dyr også som fugler (eget fugle-show), hester, lamaer osv, så stedet er vel verdt et besøk. Til Cocodrilo Park går det gratis buss både fra Maspalomas og Mogan (sistnevnte stopper også på Amadores og i Puerto Rico), og dager/tider ligger tilgjengelig på nettsiden.

En morsom historie fra vår tur hit… Vi fant ut at lamaer faktisk spytter, det er ikke bare en tegneserie-klisje. Slik ser det ut rett før en lama spytter og heldigvis var det ikke jeg som tok bildet..

 

Sioux City

Litt ute i ørkenen i Bahia Feliz finner man Sioux CIty, en “vaskekte” cowboy-landsby med western-show, krypdyrutstilling og en real saloon med opptredener og konkurranser. Da vi var der ble tilskuere dratt opp på scenen for en “hvem trekker våpenet raskest”-konkurranse. En i reisefølget vårt vant denne konkurransen, men ble ikke veldig begeistret for premien som kom i form av en 3-4 m lang slange som ble lagt om halsen hans mens han ble intervjuet av konferansieren (så et lite tips, lemp poden opp på fanget slik jeg gjorde da jeg skjønte det var en konkurranse i emning,  så slipper man å bli dratt opp på scenen.

 

Taurito Waterpark

Rett ved Taurito-stranden ligger det et lite, men helt OK og veldig oversiktlig vannland, Taurito Waterpark. Vannet her er ganske salt, så det kan være greit med svømmebriller, men alt er rent og pent og servicen god.

 

Linneas Blue Bird Water Taxi

Ønsker man seg en liten tur på vannet, kan vanntaxi med glassbunn være et alternativ. Denne går fra Arguineguin til Mogan og stopper også på Anfi Del Mar og i Puerto Rico.

 

Oppsummering

Det finnes selvfølgelig masse andre ting å foreta seg på Gran Canaria, som fotturer, fisketurer, tur med ubåt, shoppingtur til Las Palmas, bare for å nevne noen. Her finnes det alternativer for alle aldersgrupper.

Det eneste aberet med å dra til Gran Canaria vinterstid er at været kan være litt ustabilt. Puerto Rico er imidlertid det sikreste valget i vintermånedene med flest soltimer på hele Gran Canaria.

 

 

 

#ferie #grancanaria #puertorico #ferietips

Berlin – Berliner Fernsehturm (Berlins TV-tårn)

Berlin Fernsehturm (Berlins TV-tårn ligger ved Alexanderplatz, ble bygget på 1960-tallet og var opprinnelig et prestisjeprosjekt i det daværende Øst-Tyskland. Det raver 368 meter over bakken og besøkende har muligheten til å oppleve en fantastisk utsikt over Berlin fra observasjonsdekket 302 m over bakken eller fra restauranten etasjen over der igjen.

Utsikt kommer ikke billig og for å komme seg opp til observasjonsdekket koster det relativt stive EUR 21:50. Ønsker man å spise i restauranten må man kjøpe en såkalt «restaurant ticket» som koster det samme, men som også automatisk reserverer et bord til deg på stedets gourmet-restaurant. Siden dette skulke være en forsinket bursdagsmiddag for meg (og det ikke var jeg som skulle betale), valgte vi restaurant-varianten og inntok middag roterende under stjernene hvor vi således fikk utsikt over hele Berlin i løpet av den timen roteringen tok. Kjæresten  valgte seg en beef burgundy og jeg valgte meg beef medallions og begge rettene ankom smakfullt anrettet og smakte fortreffelig. Rettene var virkelig verdt en photo shoot, men den tanken rakk jeg ikke å tenke før halve måltidet var fortært (som vanlig).

Etter middag tok vi en runde på observasjonsdekket som også huser en bar hvis man ønsker å nyte et glass til utsikten.

Berlin – Museumsinsel (Museumsøya)

Berlin er definitivt mer enn maraton, elvecruise og currywurst, byen huser også noen fremragende museer, en rekke av dem beliggende på en egen øy – Museimsinsel (Museumsøya). Her finner man både Neues Museum, Altes Museum, Pergamon Museum, Bode Museum og Alt Nationale i gangavstand fra hverandre og midt i blant dem finner man et av Berlins største landemerker; Berliner Dom.

Berliner Dom huser over 100 konserter i året og for EUR 7 kan man også ta seg en runde inne i den evangelistiske katedralen som ble innviet i 1905. Vel så interessant er utsiden av katedralen hvor man kan se spor etter utallige kulehull fra krigens siste siste dager som har blitt dekket over så godt det lar seg gjøre.

Ved tidligere besøk har vi vært gjennom alle museene på øya, men på denne regntunge dagen (aks bitte-lille-maratondag), valgte vi å spare beina og nøyde oss med et besøk på Altes Museum (gamlemuseet med fokus på gresk, romers og etruisk historie, samt Alt Nationale (Adolph Menzel-kolleksjon samt flere impresjonistiske mesterverk). På sistnevnte var jeg litt over middels sauset fra forkjølelsen jeg ikke helt klarer å bli kvitt, så jeg beveget meg etter en stund mot galleriets café. Det besøket var imidlertid en gedigen skuffelse. Dårlig utvalg, sikkert 30 grader i lokalet som også var gift shop, samt kun 3 bord med noen få puffer som selvfølgelig var opptatt. Endte derfor opp på en benk ved utgangen til kjæresten var ferdig med sin runde.

Men for all del, ikke la min avsluttende litt mugne kommentar skremme noen fra å oppsøke museumsøya,  bare sørg for å være ferdigspist/-drukket før besøket. Inngangsbilletten for hvert av museene er EUR 10, men for EUR 19 får du en kombibillett som gjelder hele øya. Noen av spesialutstillingene koster imidlertid litt ekstra, slik som Yadegar Asisis «Ancient Metropolis» på Peegamonmuseet. Vi var der for noen år siden og det var helt fantastisk hvordan kunstneren hadde klart å illustrere scener fra Keiser Hadrians tid i Italia ca 130 etter Kr. For EUR 6 ekstra på kombibilletten kan du også bli «blown away» av denne fantastiske utstillingen.

Tyskerne har forøvrig virkelig skjønt hvordan de skal stille ut sine kunstskatter. Alle museumsbygningene er nemlig kunstverk i seg selv og formelig oser av historie.

Berlin – Elvecruise langs Spree-elven

På en dag hvor Berlin badet i solskinn hvor selv jeg kunne droppe ullskjerfet og kun gå med tynn genser og jakke (dvs omtrent alle andre gikk med T-skjorte), virket det som en god idé å ta et elvecruise på Spree-elven.

Spree-elven er en over 380 km lang elv som slynger seg gjennom flere delstater i Tyskland og munner ut i Berlin.

Det er flust av tilbydere som tilbyr elvecruise i alle former, både hop on/off varianter og cruise med bordservering som tar mellom 1 og 5 timer. Siden vi allerede befant oss nede ved togstasjonen ved elva, hoppet vi spontant på den første båten vi fant og tilbragte en solfylt time langs elva med fantastisk utsikt til museumsøya, TV-tårnet, Riksdagsbygningen og mye annet, akkompagnert av et lydbånd som guidet oss gjennom attraksjonene på både tysk og engelsk.

Prisen for vårt timescruise med Rederiet Bruno Winkler var EUR 16 og var vel verdt prisen. Det besto i en rundtur med både start og stopp ved Friedrichstrasse jernbanestasjon. Nå var det som sagt strålende solskinn på vår ferd, men et elvecruise kan også nytes fra en stor og romslig restaurant med store vinduer på undersiden av soldekket.

 

Berlin – Checkpoint Charlie og restene av Berlinmuren

 

Checkpoint Charlie (= Kontrollpunkt C) var en grenseovergang mellom den amerikanske sonen og den russiske sonen i Berlin mellom 1945 og 1990 som har blitt satt opp igjen som et minnesmerke over alle de tragiske skjebnene fra da byen var delt i 2. Den ligger i krysset Friedrichstrasse og Zimmerstrasse og er et av Berlins mest besøkte turistpunkt.

Rett over veien fra Checkpoint Charlie finner man Checkpoint Charlie – The Black Box, en utstilling hvor man kan lese litt om murens historie, om fluktforsøk som både lyktes og ikke lyktes, samt om litt av historien om hvordan det skjærte seg mellom seierherrene etter 2. Verdenskrig. Man kan også se restene av muren som til stor jubel fra begge sider ble revet i 1989 og inngangsprisen er EUR 5 for voksne.

Rett over veien (riktignok i en annen retning) for Checkpoint Charlie ligger også Asisi Panorama Berlin, en fantastisk rotunda hvor kunstneren Yadegar Asisi beskriver scener fra et delt Berlin fra 80-tallet i en fantastisk utstilling kalt «Die Mauer) . Veldig gripende og naturtro, så absolutt å anbefale. Det koster EUR 10 for voksne å komme inn, men kjøper man en kombibillett til denne og til Black Box, koster billetten EUR 12,50.

Etter digg pubmat på Murphy’s pub rett over veien (selvfølgelig), dro vi på vårt siste besøk i området, Mauer Museum Haus an Checkpoint Charlie (The Wall Museum), beliggende (gjett tre ganger….) rett over veien for Checkpoint Charlie. Vi startet likeså godt i gift-shop’en, som var særdeles velassortert og hvor man kan kjøpe seg steiner fra Berlinmuren i ulike størrelser. Her kan man også få kjøpt billetter til selve museet og de koster for voksne EUR 14,50. Skal man imidlertid besøke mange steder i Berlin, lønner det seg å undersøke prisene for såkalte turistkort, som feks «Welcome to Berlin»-kortet.

Men, tilbake til The Wall museum. Her kan man lese om historiske hendelser både under verdenskrigen (som feks Raoul Wallenberg, som hjalp mange jøder å flykte) og i løpet av «den kalde krigen» frem til muren ble revet i 1989. Man kan lese om desperasjonen hos folk, om hvordan mange kastet seg ut fra høye bygninger eller forsøkte å ta seg over piggtrådgjerder med kuler flyvende rundt seg i forsøk på å flykte. Det er ganske sterkt å lese om flere av historiene som endte enten med døden eller med å bli fanget og som man senere aldri hørte noe mer fra. Men, mange klarte heldigvis å flykte og museet har utstillinger av ulike smuglerbiler, diverse flyveanretninger og til og med en varmluftsballong som med helle ble brukt til å flykte over til vesten. Man kan også se bildet av ulike tunneler som ble gravd mellom Øst- og Vest-Berlin og som fungerte som fluktruter. I det hele tatt et utrolig interessant og ikke minst historisk viktig museum.

Der det er mange turister strømmer også lommetyver og småsvindlere til, så pass på lommebok og veske og hold dere unna alt av underskriftskampanjer og «donasjoner».

 

 

 

Berlin – Sightseeing på E-scooter

Berlin er en flat og fin storby det er lett å bevege seg rundt i. Avstandene kan imidlertid bli litt lange og når fortsatt har litt feber og vondt i halsen etter flere dager i senga samt at man har sarte føtter som ikke må slite seg ut før maraton om kun få dager, er det greit med litt hjelpemidler så man ikke sliter seg ut. I vårt tilfelle endte vi opp med en E-scooter (elektrisk sparkesykkel).

Berlin har, som Norge, åpnet for bruk av E-scooter med en max-fart på 20 km/t og prisene ligger på ca 1 EUR for å låse opp sparkesykkelen og ca 20 cent per minutt i bruk. Vi valgte oss den største utleieren i Berlin, Lime, hvor alt på en enkel måte kunne administreres via en app. Lime-sparkesykler finnes det flust av i byen og måten det fungerer på er ganske enkelt at du ser en sparkesykkel, låser den opp med app’en, ruller i gang og setter den fra deg når du er ferdig.

Vi kjørte stort sett på sykkelstien, men også noe på fortauet uten helt å ha satt oss inn i reglene. Googlet meg etterpå frem til at fortau var fy-fy, så oops! Vi satte hver gang sparkesyklene fra oss der det sto noen fra før, men vi sjekket ikke akkurat om det var en base for sparkesykler. Visstnok har politiet i Berlin blitt strengere med hvor man  har lov til å sette fra seg sparkesyklene og selv om vi ikke merket noe særlig til det, er det greit å sette seg inn i de gjeldende reglene før man kjører avgårde.

Berlin rundt på sparkesykkel var ganske så behagelig, med unntak av da vi kjørte på brosteinsgater, noe som var drepen for ryggen. Den egner seg vel også best over korte til medium lange avstander. Vår lengste avstand var ca 5 km og den turen var litt i det seigeste laget.

Berlin – Koffert på vandring

Historisk sett har jeg ikke hatt noe å utsette på KLM og deres evne til å få bagasjen min fra A – via B – til C, men de siste to flyvningene med selskapet har vært en god del under pari. Da poden og jeg var i Roma i juni, fikk ikke jeg kofferten min før 3 dager etter vi var kommet hjem og denne gangen var det turen fra Amsterdam flyplass til Berln flyplass som ble i det vanskeligste laget.

Vanligvis gir forsinket koffert en gyllen mulighet for shopping, da man blir veldig godt kompensert fra forsikringsselskapet, men med en fortsatt feberhet, paracetknaskende kropp, nådde ikke shopping høyt opp på lista over ønskede aktiviteter i går akkurat. Hadde det ikke vært for at vi tilfeldigvis gikk forbi Mall of Berlin på ettermiddagen, hadde jeg ikke orket i der hele tatt, da jeg regnet med at kofferten i det minste ville ankomme i løpet av neste dag. Men, skrall form til tross, jeg klarte å karre til meg noen klær på veien (ikke overraskende mye ull og kashmir), slik at jeg i det minste hadde ett skift med klær hvis kofferten skulle bestemme seg for enda en rundtur før ankomst Berlin.

Da jeg ankom hotellet et par timer senere, var imidlertid kofferten ankommet, så da er alt på stell igjen, sånn rent bortsett fra helsa da, så det ble bingetid før kl 21 første dag i Berlin.

La Sagrada Familia – Spanias mest besøkte monument

I 1883, året etter at konstruksjonen opprinnelig startet, tok arkitekt Antoni Gaudi over det som senere skulle betraktes som hans livsverk, byggingen av La Sagrada Familia i Barcelona (på norsk: Den hellige familie). I over 40 år jobbet han med byggingen av kirken som fortsatt ikke sto ferdig da han døde i 1926, 73 år gammel, og etter hans død fortsatte jobben med å ferdigstille verket hans.

Kirken er et av de fremste eksempler på modernistisk katalansk arkitektur, som ofte går under betegnelsen spans art nouveau. Dens høye, kjegleformede tårn, gjør at bygget synes fra hele byen og definitivt skiller seg ut fra den gjengse kirke (kilde: snl.no). 136 år etter at byggingen startet, har den fortsatt ikke blitt fullført, men i det minste er det nå et lite lys i tunnelen, med en planlagt ferdigstillelsesdato i 2026, hele 143 år siden konstruksjonen startet og 100 år etter Gaudis død.

Poden og jeg besøkte La Sagrada Familia ved vårt besøk i Barelona, men vi nøyde oss med å betrakte den fantastiske arkitekturen fra utsiden, som virkelig inneholder mangfoldige Easter Eggs av noen overraskelser og som jeg garantert kunne ha studert i mange timer. Poden derimot, nøyde seg med å si at kirken var grei nok, men at han nå, etter å ha brukt en drøy time på å gå dit, var klar for lunsj. Vi valgte oss en koslig fortausrestaurant med utsikt mot La Sagrada Familia, hvor maten (selvfølgelig) var overpriset, men god, utsikten uklanderlig og toalettfasilitetene helt patente. Rene kinderegget av en spiseopplevelse, med andre ord.

Mange turoperatører tilbyr billetter til kirken, men det rimeligste er å bestille direkte på hjemmesiden deres. En basic billett koster EUR 17, men du kan også bestille guidet tur, self-guidet tur og besøk i tårnet på denne siden.

 

PortAventura World – Spanias Disneyland-wannabe utenfor Barcelona

I Salou, en snau times togtur fra Barcelona, finner man PortAventura World, bestående av tre parker; PortAventura Park, PortAventura Caribe Aquatic Park, samt 5 hoteller og et bobil-område. Stedet har også sin egen vaskeekte maskott i form av en Hakke Hakkespett-lignende karakter. Da undetegnede i løpet av sine tre visitter ikke har kommet lenger enn PortAventura Park, er det kun denne som blir omtalt her.

Likt som Disneyland består også PortAventura Park av flere tematiske områder. 5 som dreier seg om ulike sivilisasjoner; Mediterrània, Far West, México, Cina og Polynesia, samt et område for de aller minste med et Sesam Stasjon-tema (for de som måtte huske Max Mekker & Co). Hvert område har sine attraksjoner, alt fra berg-og-dalbaner og tømmerrenner til spisesteder og underholdning og PortAventura sitt egne tog kan frakte deg fra område til område.

En av hovedattraksjonene er Shambhala, en såkalt hypercoaster som frem til 2018 var både Europas raskeste (134 km/t), høyeste (76 m) og hadde høyest dropp (78 m). Supergøy for adrenalin-junkies, men not so much for meg, som i et svakt øyeblikk lot meg overtale til ta den. Trodde jeg skulle dø en 2-3 ganger (den tynne stolpen på låra som var det eneste som sto mellom oss og et 78 m dropp virket ikke så veldig stabil) og holdt øynene lukket mesteparten av tiden, men kom meg helskinnet gjennom; blek og ikke fullt så fattet. Reisefølget løp straks tilbake for å stille seg i kø igjen; det gjorde ikke jeg…

Så var det podens tur til å overtales og da han er sønn av sin mor sånn berg-og-dalbanemessig, endte vi opp med El Diablo, som tross navnet viste seg å være mer i min gate (kun 60 km/t og ingen dropp) og mer enn skremmende nok for junior, som da var kun 6 år.

For å summere opp parken: masse opplevelser både for fartssøkende og de litt mer rolige typene, så vel verdt et besøk. Det er veldig enkelt å komme dit med tog, da stedet har sin egen togstasjon, men det er også mulig å bestille kombinert inngangsbillett og tilgang til PortAventura Park direkte på deres hjemmeside. Velger du å overnatte på et av områdets 5 hoteller, er parkbilletter inkludert og da får man også ned seg alle kveldsaktivitetene som i sommermånedene kulminerer i et fyrverkeri rundt midnatt.