Phuket – snorkling som levende åte

For noen år siden var jeg i Phuket, Thailand med noen venninner og en dag bestemte vi oss for å dra ut for å snorkle. Vi kastet oss på en tur med et lavprisselskap, noen som selvfølgelig bet oss i halen etterhvert; ingen redningsvester, defekt toalett og motorstopp på veien hjem…

Men altså, vi ankret opp i en aldeles idyllisk bukt med dramatiske klippeformasjoner og smaragdgrønt vann. Alt lå med andre ord til rette for min første snorkleopplevelse.

Et problem var imidlertid at helt siden jeg tyvtittet på «Haisommer» da jeg var 7-8 år, så har jeg hatt haiskrekk. Den har riktignok blitt bedre med årene (da jeg var barn perfeksjonerte jeg det å stupe fra klipper, snu meg i lufta og nesten være oppe på land igjen før jeg traff vannflata), men helt borte er den ikke (selv ikke etter å ha binget «Shark week» i et desperat forsøk på eksponeringsterapi).

Men, tilbake til Phuket og vår litt under pari båt med ditto mannskap. Av en eller annen grunn kastet de brød ut i vannet, slik at fiskene strømmet til og man fikk en aldri så liten piranha-følelse; vannet formelig skummet av fisk. Da jeg med lett skjelven stemme spurte om det fantes haier i området, sa han ene simpelthen bare «yes» og dyttet meg uti til fiskene som levende åte. For de som har vært på fiske-spa, kan kanskje forestille seg hva som nå skjedde? Joda, bermen med fisk forlot brødbitene og kastet seg over «the white whale» isteden. Det var en helt grusom opplevelse å svømme i en stim av småbitende fisk, men etterhvert klarte jeg å få karret meg opp i båten igjen.

Etter å ha fått roet meg ned en stund, turte jeg (etter å ha forsikret meg om at de fleste fiskene var forduftet) å bevege meg uti vannet igjen og denne gangen med snorkleutstyr. Ingen haier var å se og opplevelsen var intet mindre enn magisk.

Thailand – fantastisk natur, matforgiftning og edderkoppmassakre i bare nettoen (#komplettferie)

Til tross for et par uheldige opplevelser, må jeg si at jeg simpelthen elsker “Smilets Land” og 3 turer (2 med venner og 1 med pode) har gitt meg mange fine og interessante opplevelser.

 

Mitt første møte – Bangkok og Cha Am

Mitt første møte med Thailand var en kombinasjonsreise til Bangkok og Cha Am med ei venninne. Undersøkelser i forkant viste at det var mange tusen kroner å spare på å booke med Orkidéekspressen fremfor et charterselskap, selv om vi valgte typiske charter destinasjoner for evt å kaste oss på en av utfluktene deres.

Vi startet med noen dager på Menam Riverside Hotel (nå Ramada Plaza) i Bangkok og her ble vi møtt av topp service fra første stund. Vi ble ført inn i et eget rom og fikk en velkomstdrikk mens de sjekket oss inn. Vi som kun var vant med charterreiser på den billigere delen av skalaen,  stort sett bestående av kø, ekstrabetaling for bruk av safe, trygling om en portabel vifte når det bikker 40 grader ute, var dette en ny og helt fremmed verden. De neste dagene gikk med til å slappe av ved bassenget, kjøre longtailbåt på kanalen, sightseeing til noen av de utallige templene i Bangkok og god mat og drikke. Når det kommer til det siste; på hotellet var det en high-end japansk restaurant som vi tenkte vi skulle forsøke. Dette var vårt første møte med japansk cuisine og det var en selsom opplevelse. Vi stashet oss opp det vi kunne og gikk ned til restauranten der vi ble ført til et bord og hvor vi hadde  3 kelnere rundt oss som kun passet på bordet vårt (!). På bordet sto det flere skåler med innhold og vi fikk jo helt angst, for vi visste jo ikke om vi skulle vaske fingrene i det eller om det var noe som skulle drikkes. Lett fnisende ble vi forklart opplegget og vi var klare for å spise…med pinnner….som vi heller ikke hadde gjort før. Etter noen febrilske forsøk på å klare å føre pinner med mat til munnen dukket det mirakuløst opp både skje og gaffel fra våre oppmerksomme verter som hadde lagt merke til at vi slet. En annen ting vi la  merke til, var at overalt rundt oss hadde folk med seg brune papirposer med noe som iignet drikke. Igjen måtte vi spørre og visstnok hadde restauranten et “Bring Your Own”- opplegg, hvor gjestene kunne bringe sin egen alkohol.

Etter noen fine dager i Bangkok, var vi klare for noen timers kjøretur sørover, til Cha Am, med en pit stop for å sjekke ut en salt-gruve og flytende markeder. Begge disse var vel verdt et besøk og mettet med opplevelser nådde vi Cha Am i kveldingen.

Cha Am var et ganske koslig, men veldig rolig sted, noe som igrunnen passet oss utmerket. Vi tok imidlertid et par turer inn til Hua Hin, som er hakket mer livlig og her fikk vi med oss både transeshow (hvorav en av aktørene hadde klart å komme ganske høyt opp på resultatlistene til Miss Thailand) og Thai-boksing (hvor vi satt i splash-sonen og tok helt av).

Etter to flotte uker i varmen var det på tide å pakke for hjemreise. Vi satte så kursen mot en fiskerestaurant i nabolaget for en siste middag (#tabbe) hvor jeg ble matforgiftet og kastet opp hele natten (men, enda godt vi fikk dokumentert meg spise det forgiftede måltidet).

Tidlig dagen etter skulle vi kjøre bil i noen timer til flyplassen og jeg var fortsatt ganske så blek om nebbet etter nattens strabaser og kaldsvettet hele turen. Så med andre ord ikke så fresh ut da vi ankom en flyplass som var full av folk med ansiktsmaske (!). Vi snakker selve peaken i SARS-perioden og vi ble opplyst om at hvis man hadde symptomer på SARS (som jeg jo hadde, med hederlig unntak av tørrhoste), kom man ikke med flyet. Var ikke så høy i hatten de timene på flyplassen og jeg var sikker på at jeg skulle bli landfast alene i Bangkok, men merkelig nok fikk jeg slept meg ombord uten at noen viet meg noe større oppmerksomhet.

 

Phuket I

Neste tur til Thailand var med en jentegruppe på 4 og denne gangen gikk turen til Phuket (før tsunamien rammet). Her fikk vi med oss både spennende turer (kano mellom dryppstensgrotter), snorkling mm) og fantastiske strender og øyer kjent fra film (James Bond Island og “The Beach”).

Turen begynte imidlertid litt uheldig ved at jeg ikke fikk kofferten min. Nå, noen år senere, har jeg jo lært at dette er en velsignelse for da kan man storme ut og shoppe til kofferten dukker opp, samt at jeg nå alltid har nok klær/badetøy i håndbagasjen til å klare meg et par dager). Det å finne klær i Thailand når man er 1.78 høy og dame, er ikke akkurat noen lett oppgave. Jeg klarte å finne noen T-skjorter som passet, men å finne bukser/shorts kunne jeg bare drite i (unnskyld uttrykket…). De klarte jeg ikke engang å få tredd over kneskålene, så endte opp med samme buksa til kofferten ankom (ødelagt, vel å merke…).

Hotellet vi bodde på lå i Kata, i den rolige delen av Phuket og her hadde vi det strålende med store rom, fint bassengområde og kort vei til stranden.

En dag bestemte to av oss for å dra inn til partybyen Pattaya og vi stashet oss opp og dro avsted. Ca to sekunder etter at vi gikk av tuk-tuk’en ble vi bombet med vannballonger. Hva pokker skrek vi med mascara kledelig rennende nedover kinnet??? Så viste det seg at vi hadde havnet mitt opp i en Songkran-festival (=vannkrig). Nuvel, “if you cant beat them, join them” tenkte vi og gikk sporenstreks til innkjøp av diverse vannkanoner og vannballonger og gikk “all inn” i krigen (spesielt gøy var det å sprute ned gamle menn på sjekker’n etter purunge thailandske damer…). Kvelden ble ikke helt som forventet, men klissvåte og bedårende beruset (ialllfall ifølge oss selv) hadde vi det supergøy!

Siden vi hadde blåst bort de fleste pengene våre på turen nedover (samt på X-antall turer til skredder), måtte vi tenke litt budsjett i aktivitetene våre. En dag kom vi over et virkelig godt tilbud på en båttur med snorkling, solig og besøk til en fantastisk strand. Flott, tenkte vi…. akkurat det vi trenger. Vi møtte opp en tidlig morgen, fikk utdelt en litt rufsete båt og lappete redningsvester og turen var igang. I nabobåtene satt strigla turister i blanke båter med TUI/VING flagg, like redningsvester og det meste på stell og kikket litt rart på oss da de fosset forbi. Vi derimot, fikk motorstopp på veien over til “The Beach” og måtte vente i 1 time på redning. Men, vi kom da oss videre og snart var det klart for snorkling.

Da jeg har en litt sånn iboende frykt for haier etter å ha smugsett på “Haisommer” da jeg var liten, forsøkte jeg å spørre om det var haier i vannet da vi skulle uti. Yes, fikk jeg til svar, sammen med et dytt og vips så lå jeg i vannet og kavet. Vi skjønte ikke helt hvorfor guidene lo og kastet brød på oss, men catcha det fort da det snart myldret av fisk rundt oss. Vi SVØMTE i fisk og de grådige små beista smånappet i oss på jakt etter mat. Jeg ble selvfølgelig helt hysterisk og med filmen Piranha i bakhodet sprellet jeg meg tilbake til båten for et alvorsord med “våre venner”. De lovet å være greie, så jeg tok sjansen på en ny dupp og denne gangen fikk jeg oppleve fantastiske fisker i alle regnbuens farger (på grei avstand) og flotte koraller. Så var det på tide med et par timers båttur tilbake (gikk ikke så fort den båten vår…). Doen vår var ødelagt (selvfølgelig) og reisefølget mistet en caps i vannet, men til tross for litt lugging i løpet av turen syntes vi at vi hadde hatt en fantastisk dag til sjøs.

Resten av turen forbeholdt seg stressfri og behagelig med strandliv, volleyball og god mat/drikke. Denne gangen ble jeg ikke matforgiftet, men klarte isteden å pådra meg ørebetennelse, så tårene spratt vel stort sett kontinuerlig på den laaaange flyturen hjem og endte opp i en tur til øre/nese/hals for å “støvsuge” ut verk og få et påfyll av eddik (som mirakuløst nok funket..).

Fun fact, forresten: Så ikke en eneste edderkopp den tiden vi var i Thailand. Men da jeg litt frossen kom hjem til leiligheten min i Norge midt på natten og skulle ta en dusj for å bli varm, ble det en brått endring på det. Jeg hadde på den tiden et dusjforheng og badet lå rett over krypkjelleren og hadde tydeligvis en egen inngangsdør for kjellerkryp. Jeg gikk inn i dusjnisjen, dro for dusjforhenget, kikket nederst på forhenget og så en (i mitt syn) en stor, feit edderkopp. Jeg kikket litt høyere og så en enda større edder kopp og jammen var det ikke enda en (og enda større) litt høyere opp (vet det høres litt ut som de tre bukkene bruse med liten, større, størst her, men fakta er fakta, selv om “fakta” i hukommelsen min gjør dem større og større for hver gang jeg husker tilbake). Selv nå, mange år og flere bad senere, får jeg fortsatt grøsninger når jeg tenker på dem. OK, så sto jeg der da, i dusjen med 3 feite edderkopper mellom meg og døra og jeg begynner å freake helt ut. Løsningen ble å legge en hånd på en brett i forhenget på hver side av edderkoppene og klaske hardt sammen 3 ganger. Som tenkt som gjort, tre klask og tre edderkopp-splæsh. Så gjorde jeg det ethvert normalt menneske ville gjort i samme situasjon… jeg rev ned hele forhenget og kastet det ut vinduet (ny fun fact: fortsatt naken..). Etter en spaning (for sikkerhets skyld) etter flere medlemmer av krypdyrarten, kunne jeg endelig, sånn passe jet-lag’et og med en ørebetennelse fra helvete, legge meg under dyna.

 

Phuket II

Min andre tur til Phuket var med pode og tok kun sikte på 10 dager med sol, bading og laxing. Christer er en fantastisk reisekamerat, som ikke krever annet på tur enn at mor blir med og bader litt innimellom. Han digger å slappe av og det trenger ikke skje noe hele tiden. Denne gangen var hotellstandarden et par hakk høyere enn sist på Hilton Phuket Arcadia Resort & Spa med 3 svømmebasseng (hvorav to med vannsklier), flere restauranter og stort, deilig rom med romslig terrasse. En flaske med bobler sto til og med og ventet på mor da vi ankom rommet. Ikke at jeg fikk så mye glede av den første dagen, for ikke før jeg hadde satt foten på thailandsk jord så begynte jeg å kaste opp (ny matforgiftning der altså, mest sannsynlig fra innenriksflyet vi tok fra Bangkok til Phuket). Før avreise hadde jeg tatt drikkevaksine (som var helt umulig å få i Christer), samt tatt med noen liter med Antibac, men det hjalp ikke stort.

Nuvel, ble altså pokker i meg så dårlig, men heldigvis varte det bare en ettermiddag. Dagen etter var jeg i fin form igjen og vi kunne begynne å nyte ferien. Det gjorde vi i fullt monn og hotellområdet var såpass stort at vi knapt var på utsiden, med unntak av en ekskusjon til Big Buddah og en dag med privatsjafør.

Dagen med sjafør startet med et besøk til en tigerpark, hvor det var mulig å gå inn og hilse på tigerne. Da vi ikke er komplett idioter, lot vi dette være (og for de som tror at tigerne er dopet ned, så er de IKKE det. De samme tigerne som folk var innom og tok bilder med (merkelig nok), var i neste øyeblikk i full vigør og både badet og lekeslåss). Det er ikke farlig, ble vi fortalt… Jo, det er det, kontret vi og lot det bli med en titt fra utsiden.

Neste stopp var et besøk hos elefantene hvor vi nøyde oss med å mate dem.

Siste stoppet på turen var et besøk i en krokodille park. Jeg hadde en liten klump i magen etter de to første besøkene, da jeg jo har lest om at ikke alle dyr blir behandlet bra på disse aktivitetene, uten at jeg kunne se noen direkte dårlig behandling på vår tur. Da vi kom til krokodillene, et litt sjuskete sted drevet av russere med veldig dårlige engelskkunnskaper, følte dermiot både Christer og jeg ubehag og ville helst bare dra igjen med en gang. Vi ble imidlertid loset gjennom parken til et amfi med et krokodille show og etter å ha sett krokodiller bli slept etter halen en stund, begynte vi faktisk å heie litt på krokodillene.

Det finnes helt sikkert parker og aktviteter drevet mer etisk enn dette, så neste gang skal grundig research gjøres før vi blir med på noe.

Resten av turen koste vi oss stort sett på hotellet, som var superfint med over pari service. På utsiden av hotellet var det tydelig at oppbygningen etter tsunamien ikke var helt fullført og Christer sa han helst ville bli på hotellet etter noen turer til nærmeste shappe for billig brus hvor vi nærmest vasset i søppel. På slutten av ferien kom vi i snakk med en kjendis fra Norge (ikke akkurat i A-sjiktet, men sikkert en solid C+) så det var stort nok for min del.

Føler at jeg er litt ferdig med Phuket etter to turer, men jeg kunne absolutt tenkte meg en tur tilbake til Bangkok og omegn, samt til noen av de andre fine øyene Thailand har å by på.

Det med matforgiftingen er forøvrig en snodig greie. Jeg har reist både rundt i Indonesia, India og Egypt (og spist/drukket mye rart) uten problemer av noe slag, men har altså klart å bli matforgiftet 2 av 3 ganger i Thailand. Jeg har forresten blitt matforgiftet en ytterligere gang… på en thailandsk restaurant i Australia.

#matforgiftning #thailand #phuket #sommer

Taj Mahal – en eventyrlig, men tragisk, kjærlighetshistorie på repeat..

Taj Mahal er et fantastisk mausoleum på utsiden av Agra i India, bygget i hvit marmor og med optiske illusjoner som gjør bygningen til et arkitektonisk mesterverk som inngår i de 7 moderne underverk. Byggverket ble bestilt av Shaj Jahan i 1632 for å minnes hans favorittkone, som døde i barsel og sto ferdig i 1643. En real kjærleikshistorie med andre ord…

I nyere tid ble Taj Mahal også involvert i Prinsesse Dianas vel så tragiske kjærlighetshistorie med Prins Charles og Diana sittende alene på marmorbenken foran Taj Mahal under et besøk i 1992, ble senere et ikonisk bilde.

En liten kuriositet er at jeg ble sammen med en tidligere kjæreste på den dagen Prinsesse Diana døde i en bilulykke og bildet over, tatt på det som omtales som «Diana-benken», ble tatt rett etter det forholdet gikk åt skogen. Nå skal de sies at akkurat det forholdet endte vesentlig mer fredelig og vennskapelig enn det mellom D&C og resulterte i desto mer lykke for alle parter senere i livet, så direkte tragiske var jo omstendighetene ikke.

Men, det er igrunnen rart hvordan egne livshendelser kan «knagges» på atskillig mer kjente og ofte ganske så tragiske begivenheter, men om ikke annet hjelper det oss iallfall å holde vår egen kronologien under kontroll. Jeg hadde feks et samboerforhold som røyk under 9/11, var på første kjærestetur i London under tsunamien i Thailand og var på første kjærestetur i Paris (annen kjæreste, vel å merke…) da massemorderen gikk amokk på Utøya….

 

Gandhi Smriti – Gandhis siste fotspor..

På en av mine turer til India for noen år tilbake, var jeg innom Gandhi Smriti Museum , stedet hvor Mohandas Karamchand (Mahatma) Gandhi tilbragte sine siste dager og hvor han ble skutt under sin daglige gåtur i hagen. Her kan du følge de siste fotsporene til Gandhi i form av fotspor malt med rød maling, frem til stedet han ble drept.

Mahatma Gandhi, født i 1869, var en ivrig forkjemper for indisk løsrivelse fra Storbritannia. Han var imidlertid i mot vold, forfektet ikke-voldelige virkemidler som sivil ulydighet og har senere vært en inspirasjon til pasifisismen. Personen ble drept, men legenden lever videre…

Japan – Bullet Train (Shinkansen) sender Vy rett i skammekroken…

Her hjemme er jo «buss-for-tog» både et velkjent og forhatt begrep og det er vel bare for NSB (eller Vy, om du vil) å kaste inn håndklet og innse at dette fikk de ikke til. Her er det bare å starte fra scratch og bygge opp Tog-Norge fra bunnen av igjen…

Fast forward til Japan, landet hvor sjefen for tog-selskapet må gå offentlig ut og be om unnskyldning hvis toget er det minste sekund forsinket. For å si det slik, dette kan de og i tillegg til ordinære togavganger har de også Shinkansen, høyhastighetstog som ville gjort unna Oslo-Trondheim på i underkant av 2 timer (toppfart på 320 km/t).

Vi tok Shinkansen tilbake til Tokyo fra vår Hakone og omegn-tur og det var en ganske så spesiell opplevelse å stå på perrongen da toget nærmest kom flyvende inn. Ferden tilbake til Tokyo foregikk i komfortable seter, med en WiFi som faktisk fungerer og i et særdeles rent togsett. Her har virkelig Norge noe å lære på ALLE punkter…

Owakudani Black Egg – 7 ekstra leveår, men til en pris…

For en snau måned siden var jeg, som tidligere nevnt i Tokyo og der hadde vi en dagsekskursjon til bl.a Hakone og Owakudani Valley, en vulkansk dal med fantastisk utsikt mot Mount Fuji i finvær og med hot springs «en masse».

I denne dalen, som tidligere gikk under tilnavnet «Jigokudani» eller på godt norsk «helvetesdalen», var lukten av råttent egg (eller svovelgass om du vil) ganske så fremtredende, men utsikten var upåklagelig og de varme kildene ganske så fasinerende.

I Owakudani Valley har de en helt spesiell form for egg, nemlig det sorte Owakudani-egget. Innvendig ser det ut som et helt ordinært egg, men på utsiden er det helt sort. Dette er pga at det er kokt i naturlig hot springs-vann, inneholdende svovel og jern. Ryktene sier at ved å spise et slikt egg, får du 7 års lenger levetid. Allikevel valgte jeg å droppe det på en ren magefølelse at dette kun var bullshit (det så viiiirkelig ikke spesielt fristende ut…).

Indonesia – hverdagsliv i Bogor, dødsfall i Pelabuhan Ratu og forsoning på Bali

Et lokalt gatekjøkken

Opptakten

For en halv livsalder siden, nærmere sagt i 1993, fikk faren min et tilbud om å joine et landoppmålings-prosjekt i Bogor, Indonesia. Da Pappa hadde vært veldig hjemmekjær helt siden jeg var liten og mer foretrakk tur med combi-camp til en rolig camping-plass med fiskevann fremfor å krysse landegrensen, var min forundring stor da han sporenstreks aksepterte stillingen og begynte å forberede reisen til verdens fjerde mest folkerike land. Enda større var min glede over tanken på å kunne utvide mitt reise-repertoar, som på den tiden kun besto av et par turer til “Syden” + en Londontur, med en fet tur til Komodovaranenes hjemland.

 

Mitt første møte med Indonesia

Året var 1994 (OL-året) og vi hadde tidenes mest snøfulle og grisekalde vinter. I april var endelig tiden kommet for flukt til varmere strøk (dvs Indonesia). Reisen startet imidlertid litt under pari, da flyturen fra gode, gamle Fornebu til Jakarta var alt annet enn en fornøyelse. Denne reisen ble foretatt i den mørke tidsalder før røykeforbudet ble innført på fly, og da jeg reiste sammen med far, mor og bror, som alle røykte, hadde Pappa bestilt plass helt bakerst i røykeavdelingen også tll meg (lucky me.. ). Så i 15 timer var jeg tvunget til å sitte hostende bakerst i et fly, dekket av et tykt røyklag og observere små-jævlene fra ikke-røyk vandre inn i vår avdeling for å røyke. Søvndeprivert og grinete telepatiserte jeg så mye ganning i retning ikke-røyk jeg kunne mestre i min tilstand av åndenød, men dessverre var det ingenting som slo til…. Men, vi kom da frem til slutt og (etter å ha kokt klærne og forsøkt å kamuflere røyklukten med en 2 timers dusj og et par dunker med såpe), var jeg klar for å utforske området…

Vila Duta
Vila Duta
Utenfor huset vårt i Vila Duta

Det første som slo meg var at vi var kommet til et land fullt av kontraster. Området vi bodde i var veldig luksuriøst med store villaer, svømmebasseng, gartnere, sjåfører, bevæpnede vakter og de eneste truende elementene var noen skabbete skinn av noen hunder som gikk i flokk og knurret mot / småglefset etter forbipasserende. Huset vårt var middelt stort, med kjøkken, stue, 3 soverom, bad og en egen avdeling for hushjelpen. Midt i stuen var det et stort hull i taket, over en planteavdeling, slik at det ble et naturlig vanningssystem (fungerte også som en inngangsport for slanger som ville parre seg med pc-ledningen, samt en stor feit edderkopp jeg hadde den glede av å treffe på soverommet mitt en morgen, men det er en annen historie…). Vi hadde også en koslig hageflekk med en liten gullfisk dam og rikelig med utemøbler. Men, så kom det som var litt merkelig… I enden av hagen var det en 3 meter høy murvegg og på toppen av denne muren var det limt knuste glasskår + piggtråd i ca 0,5 meters høyde. Tydeligvis var det noe eller noen man ønsket å stenge ute…

 

Livet bak muren

Nysgjerrigheten over hva som befant seg på andre siden av murveggen ble stadig større, og etter et par dager dro vi ut for å ta en titt. Her snakker vi kontraster på høyt nivå. Kun meter fra der vi levde et ganske bekymringsløst liv med hushjelp, gartner og sjåfør, bodde folk i falleferdige hus uten noen av de materielle godene en bortskjemt tenåring tar for gitt. Sjokket var stort og jeg tror jeg la fra meg mesteparten av de nykkene mine, tilegnet av et helt liv i en privilegert tilværelse der og da. Jeg gjorde meg også to andre observasjoner… 1. selv om de ikke eide nåla i veggen, var det store TV-antenner på hver pappkasse av et hus. 2. Alle var så ufattelige blide og forsøkte med fakter og dårlig engelsk å kommunisere med oss.

 

Bogor

Byen Pappa jobbet i var Bogor, en “liten” landsby ca 1 times kjøretur fra Jakarta, med ca 750.000 innbyggere. Et par år senere, da jeg studerte naturgeografi, lærte jeg forøvrig at Bogor hadde verdensrekorden i antall tordenværsdager, hele 300 (!!!) dager i året. Hver dag startet typisk med strålende solskinn, men i 13-14 tiden skyet det raskt over og begynte å regne, torden og lyne av en annen verden. Da føltes det utrolig trygt å ha en satelitt-antenne på ca 3m i diameter på taket; litt som å ha din helt egne lynavleder… Visse dager var det så ille at Pappa måtte kjøre oss rundt i bilen, som var det eneste stedet vi følte oss trygge, og mens vi kjørte rundt kunne vi se lynet slå ned i stort sett alt som var av høye kraner, trær og diverse rundt oss. Og midt oppi dette, med lyn sikksakkende i alle retninger rundt dem, danset det barn rundt i gatene med store paraplyer med lange metalltupper på toppen (WTF???), men heldigvis observerte vi ingen skader på dem i løpet av reisen.

De to månedene jeg tilbrakte i Indonesia første gang var helt fantastiske og inntrykkene var mange. Vi fikk feiret 17. mai sammen med andre expats, som forøvrig endte med et tequila-race på tom mage og den eneste gangen jeg noensinne har blitt skikkelig grisefull, (men det er klart, skal man først kaste opp, bør det gjøres på et sted med gullforgylte kraner…). Vi fikk også med oss orienteringsløp gjennom jungelen (hvor jeg en gang ble jaget av en flokk med hunder og en annen gang traff på en giftig slange), som endte opp i en on-on,;en samling i etterkant med styrting av øl (evt vann; dvs øl).

Cecilie styrter øl

 

 

Det ble også tid til en tur til Bandung (“Javas Paris”), flere turer til Jakarta og en tur til en ferie-resort i Pelabuhan Ratu.

Lokal taxi i Bogor
 

 

Mitt første kulinariske møte med stekt slange og crispy froskelår
Solnedgang i Pelabuhan Ratu

Min siste tur med Papsen

Året etter, i 1995, pakket jeg ned mine selvstudiumsbøker og reiste på min første utenlandsreise alene ned til Pappa for å tilbringe et par vintermåneder i varmen. Jeg ble fort husvarm og dagene, mens Pappa var på jobb, ble tilbragt ved bassenget, på handlesenteret i Bogor eller foran TV-skjermen (fortsatt bare 20 år, så selvfølgelig var jeg TV-slave…). Internettforbindelse og mobiltelefon var helt ukjent på denne tiden, så jeg fikk jevnlig tilsendt nyheter fra sladderblader og sladder fra utelivet i Sandefjord i posten (tok bare 10 dager å nå frem) fra min BFF hjemme i Sandefjord. Jeg hadde også til enhver tid kontroll over TV-programmet på stedets 2 engelske TV-kanaler (TV-programbladet ble min beste venn). Det som var veldig spesielt med TV-programmene på den tiden, var at det ikke var lov (av religiøse årsaker) å vise kyssescener på TV, så hvis jeg så på en serie som feks Beverly Hills 90210 og det nærmet seg et kyss, kunne plutselig bildet fryse til kysset var over, eller de bare plasserte feks et bilde av en øgle på skjermen til kyssingen var unnagjort). Det var også reklame hvert 3. minutt, noe som var ganske over middels irriterende da reklame-TV fortsatt var i sin spede begynnelse hjemme i moderlandet og når det var bønnetid (flere ganger om dagen), så satte de ikke TV-programmet på pause, men bare overstyrte med bønn (også litt irriterende hvis det var midt i et spennende øyeblikk i filmen/serien..).

 

Jommen hadde jeg ikke tatt vare på min gode venn fra 1995…

 

Pelabuhan Ratu

Mot slutten av ferien min med Pappa, dro vi tilbake til “Dronningekysten” Pelabuhan Ratu og hadde noen fantastiske dager på Samudra Beach Hotel med tennis, soling, bading, og rakk også en tur til en dormant vulkan med hot springs og svovellukt. Pappa, som lett kunne bli litt rastløs, vandret også litt rundt i området og hjalp lokalbefolkningen med ymste småting. Det var kun en restaurant utenfor hotellet hvor de forsto engelsk og der spiste vi middag hver dag, og hver dag ,i det øyeblikket vi kom inn, begynte de å spille Abbas Dancing Queen, siden jeg hadde langt, lyst hår. Ikke så rent lite flaut for min del, men Pappa synes det var rasende festlig. En av dagene vi satt og spiste, ble det slosskamp mellom et par firfisler i taket, hvorpå den ene ramlet ned på tallerken min, mistet halen (forsvarsmekanisme for å forvirre motstander; colour me confused…) og løp av gårde og dermed ble det room service på meg denne dagen (forøvrig mitt første møte med konseptet.. and Cecilie like ).

Stranden på Pelabuhan Ratu
Fantasiske solnedganger
Pappa i sitt ess med fotballnyheter og øl
Pappa hjelper å sjøsette båt
Tatt rett utenfor hotellområdet (= jeg holdt meg til bassenget)
Stranden på Pelabuhan Ratu

 

Bassengområdet på Samudra Beach Hotel
Hot Springs
Hot springs

Etter noen fine dager ved kysten satte vi kursen tilbake mot Bogor og jeg dro hjem til Norge noen dager etter det igjen. Lite visste jeg da at jeg hadde sett Pappa for siste gang. Få måneder etter var han tilbake i Pelabuan Ratu sammen med noen kolleger hvor han druknet rett på utsiden av hotellet vi hadde bodd. Long gone, never forgotten… <3

 

Tiden etterpå

Det tok litt tid å akseptere at Pappa aldri kom til å komme hjem igjen og etter som tiden gikk, kjente jeg på savnet etter å dra tilbake for å føle meg litt nærmere ham. I 1997 ble reisen noe av, riktignok ikke til Java, men til en annen øy i Indonesia; Bali.

 

Bali

De første dagene på Bali var litt sorgmodige og jeg tenkte mye på Pappa, men jeg klarte allikevel å få en kjempefin ferie på Sanur og Kuta Beach, med tur til Ubud og Tanah Lot, mating av mannevonde aper, holding av kjempeflaggermus, inntak av grillet mais og øl på stranden ved solnedgang og ikke minst sol og varme (som senere har blitt mitt kjennemerke…). Det føltes da ikke lenger så vedmodig å tenke på Indonesia, men jeg tenkte den gang (og tenker fortsatt) at jeg har lyst til engang å reise tilbake til Pelabuhan Ratu for en ordentlig closure.

#indonesia #bali #ferie #blogg #reise