Boston – verdens hummerhovedstad

Lobster

Jeg er nok ganske over snittet glad i hummer, men med priser på linje med gull her hjemme er det ikke så ofte ganen får pleie sitt kjærlighetsforhold med den røde delikatessen (eller, strengt tatt kanskje ikke bare røde, men i mange farger, men jeg ser den jo helst i kokt tilstand, når alle fargepigmenter er borte, unntatt det røde…). Bare ved å tenke på hummer begynner jeg nesten å sikle, så her slår Pavlovs klassisk betingede læring ut i full blomst.

Nuvel, i 2017 var jeg i Boston for Boston Marathon og da åpnet det seg en helt ny verden seg. For det første var Boston en overraskende kul by, med mye historie gjemt i gamle hus og koslige brostensgater. For det andre viste Boston seg å være verdens hummerhovedstad, så her snakker vi hummerbaserte snadderretter på et hvert gatehjørne og til meget hyggelige priser. Jeg lot meg ikke be to ganger, men kastet meg ut i det ene kulinariske hummereventyret etter det andre. Det ble lobster roll til lunsj hver dag og hummersalat, hummerpasta og sågar en hel big, fat hummer til middag. Vi snakker virkelig hummer-himmel.

Union Oyster House

Vel hjemme igjen måtte vi gjennom en brå hummer-avrusing, da matbudsjettet ikke helt strakk til for norske hummerpriser. Men, en sjelden gang unner vi oss en real hummerkveld, som forrige helg hvor hummeren ble ledsaget av østers, blåskjell, reker og kreps på et alldeles fortreffelig skalldyrsfat på Brygga11 i Sandefjord (helt nydelig, men til 850kr per pers, takk!).

 

Sukk… tror jeg må ta meg en tur tilbake til Boston igjen, om ikke for maraton, så for å binge hummer.

New York – High Line Park

Allerede fra 1800-tallet ble tog brukt til å frakte mat inn til Manhattan. Ulempen med en togbane som gikk mellom byen var at folk tenderte til å forville seg ut på toglinja og ble kjørt ned. Etter snaue 100 år med regelmessige blodbad etter påkjørsler, valgte New York å heve eller elevere toglinja et hakk og frem til 1980 foregikk matleveransene over hodene på New York’erne.

I 1980 ble deler av linjen ødelagt og linjen ble lagt ned. I årenes løp rustet togskinnene til og villblomster tok over området. Mange syntes at linja var så stygg at den burde fjernes og en av daværende borgermester (nåværende rablende gal presidentadvokat) Rudy Giulianis siste handlinger var å signere en demolition-ordre.

Heldigvis ble ordren aldri effektuert og krefter begynte å jobbe for at deler av banen skulle gjøres om til en park, bygget rundt de gamle toglinjene og i 2009 ble High Line Park åpnet.

Parken er absolutt verdt et besøk, særlig hvis man er litt sliten av shopping, sightseeing og folkemengder generelt. Ta mer med litt mat, drikke og en god bok og tilbring noen timer i forholdsvis stillhet noen meter over det yrende livet i New York. Sjekk ut thehighline.org for hvordan man skal komme seg opp til parken.  info l

 

New York – Frihetsgudinne med bismak

I 2012 satte jeg mine føtter i New York for første gang og en av «must see» sightene var selvfølgelig Frihetsgudinnen på Liberty Island, gitt i gave fra befolkningen i Frankrike i 1886.

For å se statuen best mulig uten å stå i kø i timesvis ute på Liberty Island, kjøpte vi billetter til et kanal-cruise rundt Manhattan. Det viste seg å være en glimrende idé i det litt sure været. Vi kunne sitte komfortabelt inne i båten mens vi ble foret med lokalhistorie. Ved Frihetsgudinnen stoppet vi helt opp slik at alle fikk tatt bilder før vi fortsatte.

En gang i tiden var Frihetsgudinnen et velkomstsymbol for immigranter som kom til USA i jakt på et nytt og bedre liv; et symbol på frihet og demokrati. Med tanke på alt som har skjedd under den gjeldende administrasjonen de siste 2 årene, så kan man trygt si at symbolikken er tapt, men man får vel ha trua på endring i 2020. Strenge regler for innreise er greit nok; nedverdigende behandling av mennesker eller å skille barn fra foreldrene er IKKE greit…