Tokyo – Tsukiji Marked (#VerdensBesteSushi)

Fortsatt litt medaljehøy etter gårsdagens maraton, våknet jeg som vanlig grytidlig i dag morges. Hva er det med meg og den fordømte trangen til å våkne 04:30 liksom? I det jeg rullet legemet ut av sengen kom jeg plutselig på at HELE kroppen føltes som en stor verkebyll og det var nesten med tårer i øynene jeg fikk stabbet meg mot toalettet bare for å bruke 30 sek på å få satt meg. Som dere skjønner, en smule støl i kroppen i dag (men, for all del , absolutt verdt det..).

Med en så ødelagt kropp ville det kanskje vært lurt å slappe av litt tenker du, men den gang ei.. Her var det bare å snøre skoene på seg og komme seg ut i det pøsende regnet for en tur til Tsukiji-markedet, som tilbyr fisk, grønnsaker, frukt, blomster, kjøtt og diverse kjøkkenting.

Markedet på 3 lange gater har også et rikt utvalg av street food  og restauranter og vi fikk prøvd oss på både dumplings og wagyu-gryte, som vi spiste ute i gaten,  før vi rigget oss til på en av de utallige sushi-restaurantene på markedet. Helt fantastisk nydelig mat alle steder.

Tsukiji-markedet er lettest å komme til med Oedo-linjen til Tsukijishijo-stasjonen, som ligger rett ved siden av.  Tidligere kunne man som turist også oppsøke det indre fiskemarkedet med bl.a tunfiskauksjoner. Men pga issues med forstyrrelser og med kontaminering av varene, har nå ikke turister adgang til dette indre markedet, men kun til distribusjonsdelen nevnt ovenfor.

Det ble dårlig med shopping på meg i dag, men jeg fikk kjøpt meg en kokkekniv i en liten knivsjappe på markedet.

Neste stopp for dagen var et besøk på en katte-kafé og en ugle/pinnsvinkafé, noe som var nøyaktig så surrealistisk som det høres ut som. Men, just to be clear, man klapper dyrene på slike kaféer, man spiser dem ikke. Følg med for flere detaljer…

Tokyo – Besøk på en kattekafé

I et tidligere innlegg skrev jeg om fenomenet kattekafé som begynner å bre om seg i sør-øst Asia generelt og Japan spesielt, hvor det finnes over 300 av dem. Konseptet går i all enkelhet ut på at man betaler for å kunne klappe katter mens man slapper av med en kopp kaffe. Enkelte kaféer tilbyr også myke pledd og muligheter for en nap.

Dette hørtes såpass spesielt ut at vi sporenstreks la det til på bucket-listen over hva vi måtte få med oss i Tokyo. Etter et besøk på markedet i går, satte vi derfor kursen mot Mocha kattekafé.

Prisen for herligheten var JPY 500 (ca 39kr) for de første 10 min og så ytterligere JPY 200 (ca 15kr) per påfølgende 10 min. Reglene var enkle, man fikk lov til å klappe, men ikke løfte, kattene. Det var videre ikke lov å snakke høyt eller skremme kattene, men det var lov til å leke ned dem med kattelekene som var tilgjengelige.

Opplevelsen startet med at alle måtte vaske hendene, erstatte sko med slipperser og plassere alle eiendeler i låsbare skap. Det var også mulig å kjøpe kaffe/brus fra en automat før man gikk inn til kattene. Så var det på tide å gå inn i selve kafédelen og synet som møtte oss var akkurat like surrealistisk som det høres ut som. Vi kom inn i et digert rom, delt inn i 3 avdelinger. I den første avdelingen var det satt frem noen lave bord og noen saccosekker. Ved det ene bordet satt et par unge menn og spilte brettspill mens en katt slappet av på bordet og i en av saccosekkene satt en fyr og leste bok mens han klappet en annen katt.

I den midtre delen var det plassert sofaer med små bord langs veggene. I midten hang det noen «bur» (store nok for katten til å hoppe ut av hvis ønskelig) hvor katter lå og slappet av.

I den nederste delen var det flere stoler med bord og i midten en treinstallasjon hvor kattene kunne klatre eller slappe av.

Overalt i kaféen vandret det katter og over høytaleren ble det spilt rolig musikk og hele stedet var preget av en avslappet atmosfære.

Men hva er det som gjør at kattekafé har lykkes som forretningsidé  og hvordan har kattene det på slike steder? Vel, årsakene er nok mange , med manglende mulighet for å ha egen katt i boligen, for å motvirke ensomhet eller rett og slett for stressmestring er noen. Når det gjelder dyrevelferd finner man vel det samme spekteret som for andre aktiviteter relatert til dyr; alt fra helt greie forhold til regelrett dyreplageri. Her kan dere lese en artikkel fra Japan Times om hva myndighetene i Japan gjør for å sikre dyrevelferden på sine  katte-kaféer.

Da vi var på vei ut fra kattekaféen kom vi også over en ugle-/pinnsvinkafé og da måtte vi jo få med oss dette også. For JPY 1500 (ca 60 kr) fikk man fri drikke og kunne være der så lenge man måtte ønske.

Også en veldig spesiell opplevelse på en merkelig, merkelig dag…

I Continue reading “Tokyo – Besøk på en kattekafé”

Tokyo – Sumobryting (#NåSnakkerVi)

På vår siste dag i Tokyo fant vi ut at vi jo måtte avrunde den fantastiske reisen med en demo av Japans definitive nasjonalsport – jepp, vi snakker sumobryting. For oss kan muligens en kamp mellom to trinne menn med minimal bekledning virke noe eksotisk, men i Japan er dette selveste nasjonalsporten og utøverne selv nyter nærmest en helsestatus.

Opprinnelig hadde vi håpet på å kunne se en ekte sumoturnering, men der spilte ikke turneringskalenderen helt på lag med våre reiseplaner. Alternativet ble et organisert besøk til et par pensjonerte sumobrytere for en innføring i sporten, samt en demonstrasjon. En ren turistgreie altså, men absolutt bedre enn ingenting.

Som ved forrige utflukt, booket vi denne turen gjennom Getyourguide.no, som formidlet via en lokal operatør. Prisen var på ca 1000 per hode og inkluderte info, demo, mulighet for å selv ta en kamp mot en sunpbryter (kan allerede nå avsløre at jeg sto over..) samt en ekte sumo-lunsj.

Oppmøtet var i Ryoguku-området, kjent for sine mange sumo-staller. Vi fomlet litt med å finne frem til riktig sted, da inngangspartiet var lite annet enn et smalt hull i veggen, men vi hadde satt av rikelig med tid, så vi hadde enda noen minutter å gå på da vi endelig fant frem.

Vi ble tatt i mot av en koslig middelaldrende japansk dame som snakket veldig godt engelsk. Hun viste oss inn til bordet vårt i et sparsommelig møblert rom med en kvadratisk sumomatte i den ene enden. Rundtom i rommet hang flere bilder og memorabilia fra to fordums sumokarrierer.

Så var showet i gang. Vi fikk stifte bekjentskap med de to pensjonerte sumobrytere (hvis navn skle rett ut sånn ca 1 sekund etter at jeg hørte dem) som geleidet oss gjennom prosessen med oppvarming, regler og grunnteknikker på en informativ og artig måte. Alt på japansk selvfølgelig, men tidligere nevnte japanske dame oversatte underveis.

Så var det på tide med en aldri så liten oppvisningskamp; best av 3. Han høyeste vant  2-1 (som sagt, er sjanseløs når det kommer til navnene).

Før lunsjen ble servert lærte vi at sumobrytere lager sin egen mat i sumostallen og at ca 50% ender opp i restaurantbransjen etter endt karriere grunnet deres opparbeidede matlagings-skills. Sumobryter spiser kun to ganger daglig, men til gjengjeld er posjonene gigantiske. Fyren under kunne røpe at han tidligere klarte å skyfle unna 300 sushibiter i ett måltid, men at han i disse dager (har gått ned fra 169 kg til 145) gjerne nøyde seg med 100. Fun fact: sumobrytere han visste om med høyest vekt veide godt over 300 kg.

Lunsjen var som all annen mat i Japan superdigg. Vi fikk en «Chanko Nabe», en real sumo-lunsj bestående av en hot pot med all verdens grønnsaker, kjøtt med ris og kyllingbuljong.

Kan forøvrig også avsløre at bildet i toppen ble for mye for Instagram, som sensurerte det pga «voldelig innhold». Først etter å ha påpekt at bildet er en oppstilling og at den trinne mannen så vidt er borti kinnet mitt, fikk det lov til å passere…

Continue reading “Tokyo – Sumobryting (#NåSnakkerVi)”

Tokyo, Asakusa – Where old times keep on living

Asakusa is a district in Tokyo where you really get the feeling that time has stood still for some centuries. The neighborhood is full of narrow streets with local shops, rickshaws and, of course, both the old Sensoji tempel and the new Tokyo Skytree.

Asakusa can easily be reach through the metro system (Asakusa Station) and you can easily spend several hours just wandering around in the streets, taking in the scenery.

Tokyo – Already in love….

This is the story about my first, but hopefully not last, trip to Japan in March….

After travelling for 24 hours from Norway, we finally reached the capital of Japan, Tokyo. With its roughly 13 million people it’s the biggest city in Japan and hence it is buzzling with life. Or so we thought… We were a bit surprised not to be seeing more people when we arrived and it was not before we were entering the metro system we got the authentic feeling of it being really crowded.

From the minute I sat my first bloated foot (the last leg was for 11 hours, need I say more?) on Japanes soil, I was in love. Everyone were so friendly and helpful, and even though very few speaks English, the airport staff were really good at visual communication and got us through immigration and customs in record speed. Outside the terminal, the transportation options were really professionally lined up. Our express bus had a departure time at 11:40 and guess what, it left at precisely 11:40:00, a punctuality which is no more than an utopia back in Norway. 

Being the world record holder in punctionality is one of the major reasons for my instant infatuation with Japan. In 2017 it was considered a scandal when a train departured 20 seconds too early, and even though no customers complained, the management of the rail company had to issue an official statement apologizing for the incident. Somehow I don’t see this ever happening in Norway where a train (long distance) is considered on time if it arrives its final destination within 5 min, 59 secs of its scheduled arrival time and where bus-for-train has become a common phrase in our everyday life.

When we arrived in downtown Tokyo, the weather was cold and rainy, so we hurried directly to our hotel. Or, at least we tried to… The many tall buildings both impaired visual orientation as well as confused the GPS giving us a bit of a struggle finding the correct way. But, with a little help from some very friendly Japanese, who gesticulated the direction the best they could, we were able to find out hotel. Our final good samaritan did not even leave our side until we were safely inside the hotel building. Amazing! In other words, a wonderful start on our stay in Tokyo:)

Tokyo – Tsukiji Fish Market, Best Street Food Ever!

The day after Tokyo Marathon, in rainy weather and with sore muscles and tons of blisters, we decided to visit the Tsukiji Fish market we had heard so much about. The inner marked, where they in early morning hold auctions (e.g for tuna, which is worth its weight in gold obviously) is now closed for tourists, but visiting the outer market was more than enough.

The outer market consists of a few parallel, narrow streets with street shops and small restaurant. Our umbrellas made it a bit difficult to navigate due to space issues, but we were able to taste some of the amazing street food they were selling, while standing up and holding an umbrella and a beer at the same time.

We also tried one of the many small restaurants that seemingly was just a hole in the wall, but revealed a long, narrow restaurant once inside. Let me just say, best sushi ever!

Shinkansen – Bullet Train of Perfection

Being from Norway, I am not exactly used to speedy trains and if the train is not (for some reason) replaced with bus-for-train, it often does not depart or arrive on time….

Entering Japan, the birthplace of punctuality, where the top leader of the train company has to officially apologize if the train is ever late (which is as good as never). When I was in Japan in March, I took the bullet train and instantly fell in love with this mode of transportation. Standing on the station, we were almost blown away by the sound and pressure of trains passing by with a speed up to 320 km/h. The inside was immaculately clean and the seats were spacious and comfortable. If we had more of these, I would definitely switch from flying to taking the train.

 

Tokyo – Close Encounter With Sumo Wrestlers

As mentioned in earlier posts, Tokyo was an amazing city and it was sad to see our final day approach. But what better way to finish off our trip than with some sumo wrestling? To us westerners seeing 2 flubby men in a skimpy little outfit can seem a bit strange, but in Japan it’s the national sport and the wrestlers are idolized.

We had hoped to see a genuine sumo wrestling match, but unfortunately none were to be arranged during our stay. Instead we settled for an organized tour, ordered through getyourguide.com, but arranged by a local operator. It included an introduction to the sport by some retired wrestlers as well as a show-match. A very touristy thing to do of course, but hey, we wanted to see sumo wrestling, and this was the only viable option to obtain that. The price was about USD 110 and the activity also included the option of going against one of the wrestlers (spoler alert: I skipped that…) and lunch.

We were to meet up in the Ryoguku area, famous for its many sumo stables. We had a bit of a hard time finding the place since the entrance felt like just a whole in the wall, but we had predicted this, so we still had some time to spare when we finally reached our destination.

We were greeted by an amicable middel aged Japanese lady, who fortunately spoke English fluently. She took us to our table, located in a big room with a big mat in one end. Around the room we saw memorabilia of two wrestlers’ former glory.

Soon the show started and we got to meet the wrestlers (which names I heard, but managed to forget like 5 seconds later). They took us through the rules, warm-ups and techniques, all in Japanese of course, but the lady from before translated with

The wrestlers also did 3 show matches, where the big one (still do not remember his name ) won 2-1.

Before the lunch was served, we learned that sumo wrestlers cook their own food. They actually get so experienced in cooking that 50% of them choose the restaurant business as their second careere. They only eat two times a day, but then they eat a lot. The guy below revealed that when he was active he was able to eat up to 300 shushi pcs in one single meal, but now he is down to like a hundred.

The lunch was like all other food we have tasted in Japan; really tasty. We got a «Chanko Nabe», a real sumo lunch consisting of a hot pot with vegetables, proteins an chicken broth.

At the end we had the option of fighting the wrestlers and to take pictures. All in all a great experience and well worth doing when in Tokyo.

Tokyo – All In at the Karaoke Bar (#CoverYourEars)

It would have been a real shame leaving Tokyo without experiencing karaoke, so on one of our final days there, we looked up the venues in the neighborhood for a night of singing. The choice fell on Big Echo Karaokebar, only a 10 minute walk from our Marunouchi hotel.

Before we booked a table at the karaoke bar, however, we made a pit stop for some food and (lots of drinks) at the bar next door as a warm-up. Then we booked a private room with a big TV screen and two microphones for the six of us (with additional drinks to further loosen up the vocal cords…).

Earlier in the day, a couple of the boys were a bit skeptical of the whole karaoke thing and claimed audience status only. But, being in the room with a drink (as in many) in their hand, made that skepticism evaporate within minutes. The whole room took off and we went all in singing wise. We (of course) felt that we were really nailing it, but in retrospect, I think we made a wise call deciding to prohibit audio/video recording of the seance.

Our plan was to only book the room for like 30 minutes to an hour, but 3,5 hour later the staff practically had to force the microphones out of our hands. A super fun experience, and the possibility of booking a private room made even the shyest of us break out in singing.

Tokyo – Shibuya Crossing

Shibuya Crossing is the Times Square of Tokyo with its huge billboards and neon lights. It is also one of the most busiest intersections in the world with people crossing in all directions at once. Check out this to get the feeling of participating in the chaos of crossing the intersection.

We managed to spend a couple of hours just crossing the street from all angles and by just looking at the crowd. The Starbucks nearby turned out to be the perfect hangout for the spotting activities. This intersection has also appeared in movies/TV shows such as Lost in Translation, The Fast and the Furious: Tokyo Drift and Fuller House and is definitely worth a visit. ..and this is the neighboring area…