Våpen på løpetur (en gal, gal verden…)

Det er ikke så ofte jeg stopper opp og reflekterer over hvor heldige vi faktisk er vi som bor her oppe i nord, i et land med relativt lav kriminalitet og hvor ikke den gjengse borger behøver å tenke over hvordan man skal beskytte seg best mulig i det øyeblikket man dykker ut i det offentlige rom. Men, her om dagen kom jeg over et innlegg på en løpegruppe på Facebook som virkelig fikk meg til å verdsette vårt trauste moderland.

Jeg klarer selvfølgelig ikke å finne tilbake til det spesifikke innlegget nå, men tittelen var noe slikt som “what do you use to carry your weapon in while running”? Opprinnelig var jeg inne på gruppen for å få noen tips før mitt neste maraton, men denne tittelen vekket virkelig interessen min, så jeg begynte å bla meg nedover tråden. Carrying WHAT while running?? Ikke uventet var det svar fra mange amerikanske løpere hvor de ramset opp bruk og oppbevaring av både pistol, kniv, pepperspray, voldsalarm etc på løpeturer, men også løpere fra andre land kastet seg med. Det å ha på seg lyd på øret var virkelig fy-fy, da man jo ikke ville høre en eventuell overfallsmann. Til slutt klarte jeg ikke å holde fingrene unna tastaturet lenger og jeg la ut et svar om hvor glad jeg var for å kunne ta meg en joggetur både kl 6 på morgenen eller 22 på kvelden, alene i en park, med full lyd på øret uten å måtte bekymre meg for mørkemenn underveis. Det scenariet virket helt fremmed for de fleste inne på løpegruppen, helt til løpere fra UK, Sverige og Østerrike stemte i og bekreftet det samme.

I fremtiden skal jeg virkelig forsøke å ikke ta privilegiet ved å ikke måtte ha med meg en gunner på joggetur for gitt, og har jeg nevnt at jeg er sjeleglad jeg bor i en liten by i Norge og knapt nok har sett et våpen i mitt liv?

En mørk og regnfull kveld….

Det er (dessverre) enda en hel måned før sola «snur» og vi atter så smått kan se fremover mot lysere tider. Som vanlig har jeg sklidd rett inn i min vante SAD (Seasonal Affective Disorder, eller vinterdepresjon, om du vil) og alt er i grunnen et ork for tiden (med unntak av skytteltrafikk mellom sofa og kjøleskap i desperat søken etter noe som kan booste blodsukkeret).

Med dette som bakteppe er jeg rimelig fornøyd med at jeg har klart å karre meg ut i regnet for å trene. På mandagen klarte jeg kunststykket å ligge i sone 5 i hele 54% det tok å komme seg gjennom de snaue 6 km med Sportsjentene og Garmin-klokka fortalte meg etterpå at nå var det bare å legge seg nedpå i 39(!) timer før neste økt. Ikke helt i toppform, med andre ord, men i det minste fikk jeg litt frisk (og regntung) luft.

Onsdag var det en ny og atter en regnfull dag, så da ble det med en 3km i raskere (alt er relativt; andre vil kalle det lett jogg), før jeg dagen etter overraskende lot meg overtale av løpevenninne til en 5km (i regn, merkelig nok…) på en friidrettsbane med 10 min tribunetrappløping på slutten. Litt skummel stemning, så ganske så happy over at jeg ikke løp alene.

Synes virkelig at jeg nå fortjener å se resultater snart, men foreløpig er det, deprimerende nok, bare små forbedringer å merke. Enda godt jeg ikke har planlagt noe nytt maraton før om 10 måneder….

 

Følelsen når man mot alle odds velger jogging i kaldt regn fremfor sofaen…

Tidligere i dag på jobben, sittende krokbøyd over laptop’en med vondt i magen, tenkte jeg at i dag kunne ikke 10 ville hester fått meg ut i de mørke, kalde og (ikke minst) regnfulle bakkene i Marumskogen med Sportsjentene. Stor var derfor overraskelsen da jeg få timer senere befant meg akkurat der.

Nå skal jeg overhodet ikke skryte på meg en høydare av en treningsøkt, med hold etter 1 km og hele 54% av tiden i sone 5, men jeg fikk da karret meg gjennom de snaue 6 km med verdigheten relativt i behold. Er ikke verre enn at jeg gir meg selv en aldri så liten klapp på skulderen for det…

Gogging under solen

Etter en uke i magetrøbbelets tegn (sjarmen med tarmen, my ass…), med både snø, regn og mørke på utsiden, har naturlig nok treningsmotivasjonen vært helt i kjelleren. Jeg har klart å vralte meg gjennom en 5km med joggelignende bevegelser og en liten time med gogging på tredemølle, men ellers har sofaen vært king denne uken.

Men i dag skjedde det noe ganske utrolig… Jeg kikket ut vinduet i dag morges og så noe så sjeldent som et lite solglimt! Her var det ingen tid å miste, men bare å kaste seg opp i noen treningsklær og komme seg ut. Det ble imidlertid med 5km gogging, men med en sårt tiltrengt D-vitamindose fra solen som en etterlengtet bonus. Måtte det bare vare…

Løpemotivasjon på sparebluss (#WinterIsComing)

M
Løpejentene

Enkelte dager sitter det langt inne å klare og karre seg opp av sofaen til fordel for en kvelds-løpeøkt. I kveld satt det såpass langt inne at jeg fortsatt gir meg selv imaginære klapper på skulderen for at jeg ikke bare ble liggende under teppet på sofaen foran en varmeovn på full guffe.

Kalenderen viser november og etter en ukes tid med isskraping på bil om morgenen (note to self: husk nå for pokker å parkere bilen i garasjen, noe jeg nok en gang klarte å glemme i kveld), kom i dag (dessverre) årets første snøfall. Liksom bare for å gni det inn, så ble jeg vekket av en telefon fra Dubai hvor en kollega såvidt rakk å nevne 28 varmegrader før jeg fikk øye på det deprimerende hvite snøteppet på utsiden av vinduet. Alt annet enn en god start på dagen, med andre ord.

Etter mer eller mindre en dag i hutringens tegn, måtte jeg ta meg en varm dusj etter jobb bare for å få i meg varmen. Jeg rakk såvidt en liten power-nap på sofaen før jeg måtte rive meg løs fra den behagelige varmen under teppet og ikle meg superundertøy, vinter-tights, fleecegenser, vinter-løpejakke, lue, buff, votter og hodelykt for dagens løpeøkt med Sportsjentene. Når jeg ved 0-1 grad allerede er på 2 lag med benklær og 3 lag med overdeler, lurer jeg litt på hvordan jeg skal overleve -10, men den tid den sorg.

Det var en imponerende størrelse på den gjengen, alt fra gogge-nivå til kjapp 10km-nivå, som stilte på trening for en økt i mørke, vindfulle bakker i skogen i kveld og hadde det ikke vært for dem, skal jeg love  at denna kroppen hadde forblitt under teppet på sofaen med en kopp kakao…. Nå i ettertid føler jeg meg imidlertid som Queen of the World!

Fra morgen-is-furt til (iallfall en imaginær) bakkespurt

Vanligvis er jeg ikke spesielt morgengretten av meg, men et «hederlig» unntak er hvis jeg blir møtt av en nediset bil om morgenen. Nå skal det sies at da jeg har en trippelgarasje, så burde dette være en rent teoretisk problemstilling, men det viser seg gang på gang at det å måtte gå ut av bilen og åpne garasjedøra blir en for stor oppgave og således også i kveld…

En litt dårlig start på dagen der altså, men i det minste har vi pga vintertid fått litt lysere morgener og det er jo vanskelig å tviholde på et dårlig humør når man blir møtt av dette synet når jeg parkerer på jobb.

I kveld var det tid for nok en treningsøkt med Sportsjentene og jeg innrømmer glatt at hadde det ikke vært for dem, hadde denne stumpen forblitt i sofaen i dag. Kulde og mørke er merkelig nok ikke så supermotiverende, men å møte 40-50 andre spreke damer er imidlertid det. Jeg pakket derfor på meg 3 lag på overkroppen, vinterbukse, ullsokker, lue, votter og hodelykt og kom meg avsted. Etter forrige ukes mestringsfølelse, følte jeg meg relativt klar til å ta fatt på de 12 voksne bakkene på runden, men der skulle jeg få meg en aldri så liten overraskelse, gitt…

Etter en snau km tenkte jeg at dette jo gikk litt fortere en vanlig og da jeg kastet et blikk på klokka så jeg at, joda.., ca 1 min raskere per km i forhold til sist gang, så her var det bare å henge på. Jeg klarte å holde meg sammen med de fremste i feltet de snaue 6 km, men noe lavpulstrening var det ikke akkurat. Nok en gang lå jeg på teoretisk makspuls og ved endt økt fortalte klokka meg (og forsåvidt også lårene) at her var det på tide å hvile i 40(!) timer. Underveis hadde også både superundertøy og fleece sneket seg atskillige cm oppover, så ved endt økt hadde jeg et antrekk (riktignok under løpejakken) som nok ikke hadde passert det nye klesreglementet på SATS og resultatet var et 15 cm bredt  rødt «belte» grunnet kuldesjokk på sart hud (som forøvrig gjorde seg veldig gjeldende i dusjen etterpå).

Selv om økten ble litt hardere enn forventet, er det jo ikke noen tvil om at jeg trengte det, så nå ligger jeg ganske så fornøyd med meg selv på sofaen uten å orke og tenke på at jeg burde sette bilen inn i garasjen så jeg slipper å skrape den i morgen tidlig. Vel, den tid den sorg…

Fra motbakke-hat til ren barnemat (kreemt… vel, det rimte iallfall)

Du skal ikke ha vært mye innom bloggen min for å ha fått med deg mitt hat-hat forhold til motbakker. Det har rett og slett ikke vært min greie og jeg overdriver ikke altfor mye når jeg påstår at jeg heller ville gjort unna en halvmaraton på flatmark enn en generøst kupert 5 km. Men det var før…

Etter ca en måneds trening med Sportsjentene og en 6-7 runder i en tidligere ganske så forhatt løype på 5 km med godt over hundre høydemetere, følte jeg plutselig i dag at det endelig løsnet litt. For all del, farten er fortsatt kjempelav, men det å trippe opp alle bakkene fremfor å slå over til gange bare ved synet av dem, føles ikke lenger så forferdelig. I dag så klarte jeg å holde pulsen under teoretisk makspuls og greier, så absolutt fremgang. Fingre krysses for at trenden fortsetter…

Fra gogger til jogger – nå eller aldri (uke 1)

For første gang på mange år er jeg ikke påmeldt til noe maraton. Dvs, jeg er med i lotteriet om en startplass i Berlin Marathon neste år og jeg har intensjoner om å delta der uansett om jeg vinner lotteriet eller ikke, men det er iallfall nesten et år unna. Dette betyr at jeg nå har god tid for et nytt forsøk på å bevege meg fra gogger til jogger (eller i det minste en gogger med litt lengre joggedrag enn i årets Berlin Marathon).

For å unngå skader har jeg bestemt meg for å starte helt fra scratch når jeg skal jogge kontinuerlig uten innlagte gåpauser, så for tiden trener jeg kun 5-kilometere, med noen innlagte motbakker underveis. Jeg har hittil hovedsaklig benytter runden vi jogger med Sportsjentene, en 5 km gruslagt vei gjennom skogen med ikke mindre enn 11 motbakker (jepp, har faktisk telt da jeg virkelig hater motbakker og trenger å vite hvor mange jeg har igjen). Aberet er, og dette gir selvfølgelig joggemotivasjonen min et skudd for bauen, at jeg gogger raskere enn jeg jogger! Men, man får da håpe at dette vil endre seg etterhvert som de muskelutfordrede låra mine blir litt vant til motbakker.

Etter 3 runder tidligere i uken, alle i mørke og regnvær, var jeg ikke veldig klar for nok en regnvåt økt ute i går, særlig ikke etter en t/r Bærum for å se poden spille kamp først. På slike dager, hvor jeg ikje orker tanken på å gå ut igjen, er jeg glad jeg ikke har kvittet meg med den gamle tredemølla. Riktignok tar den sikringen innimellom og kan gi litt elektrisk støt, men i det minste så førte den til at jeg fikk meg en rolig 5 km i sone 2 i går.

Over teoretisk makspuls på humpete 5K (#helmørkt)

Mitt forhold til motbakker er omtrent som Kaptein Ahabs forhold til «The Great White Whale» (for de som husker Moby Dick – de har voldt meg mang en smerte i møkkslitne muskler og jeg ønsker intet annet enn å få tatt rotta på dem.

Det er en grunn til at jeg tidligere har skydd motbakker som pesten og den er at i det øyeblikket jeg skuer en antydning til en motbakke i det fjerne, så skyter pulsen i været så det holder.

Et godt eksempel på dette har vi i dag, da jeg på en ekstremt rolig 5K (riktignok med 11 tildels lange og bratte motbakker), hvor jeg i tillegg gikk i slutten av motbakkene for å få ned pulsen, klarte å komme opp i en puls på 176(!). Altså, vi snakker om en puls som ligger over min teoretiske makspuls! Er det rart jeg sliter eller at jeg foretrekker flate strekninger?

Men, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal knekke koden, koste hva det koste vil. Den «hvalen» skal blø! PS! For all del (til de som ikke forstår metaforen), IKKE tolk siste setning som at jeg ønsker død og fordervelse over et uskyldig pattedyr…

Joggetrinn i måneskinn

I dag var det duket for nok en trening med Sportsjentene og det store gliset i bildet over skyldes at jeg har klart å få med meg bestisen på tur. En joggeøkt i måneskinn med innlagt skravling er jo alltid en innertier, men «note to self»: husk hodelykt neste gang, for nå begynner det å bli mørkt og lårhalser kan fort få seg en knekk hvis man tryner på mørke skogsveier med innlagte hindre.