Fra gogger til jogger – nå eller aldri (uke 1)

For første gang på mange år er jeg ikke påmeldt til noe maraton. Dvs, jeg er med i lotteriet om en startplass i Berlin Marathon neste år og jeg har intensjoner om å delta der uansett om jeg vinner lotteriet eller ikke, men det er iallfall nesten et år unna. Dette betyr at jeg nå har god tid for et nytt forsøk på å bevege meg fra gogger til jogger (eller i det minste en gogger med litt lengre joggedrag enn i årets Berlin Marathon).

For å unngå skader har jeg bestemt meg for å starte helt fra scratch når jeg skal jogge kontinuerlig uten innlagte gåpauser, så for tiden trener jeg kun 5-kilometere, med noen innlagte motbakker underveis. Jeg har hittil hovedsaklig benytter runden vi jogger med Sportsjentene, en 5 km gruslagt vei gjennom skogen med ikke mindre enn 11 motbakker (jepp, har faktisk telt da jeg virkelig hater motbakker og trenger å vite hvor mange jeg har igjen). Aberet er, og dette gir selvfølgelig joggemotivasjonen min et skudd for bauen, at jeg gogger raskere enn jeg jogger! Men, man får da håpe at dette vil endre seg etterhvert som de muskelutfordrede låra mine blir litt vant til motbakker.

Etter 3 runder tidligere i uken, alle i mørke og regnvær, var jeg ikke veldig klar for nok en regnvåt økt ute i går, særlig ikke etter en t/r Bærum for å se poden spille kamp først. På slike dager, hvor jeg ikje orker tanken på å gå ut igjen, er jeg glad jeg ikke har kvittet meg med den gamle tredemølla. Riktignok tar den sikringen innimellom og kan gi litt elektrisk støt, men i det minste så førte den til at jeg fikk meg en rolig 5 km i sone 2 i går.

Over teoretisk makspuls på humpete 5K (#helmørkt)

Mitt forhold til motbakker er omtrent som Kaptein Ahabs forhold til «The Great White Whale» (for de som husker Moby Dick – de har voldt meg mang en smerte i møkkslitne muskler og jeg ønsker intet annet enn å få tatt rotta på dem.

Det er en grunn til at jeg tidligere har skydd motbakker som pesten og den er at i det øyeblikket jeg skuer en antydning til en motbakke i det fjerne, så skyter pulsen i været så det holder.

Et godt eksempel på dette har vi i dag, da jeg på en ekstremt rolig 5K (riktignok med 11 tildels lange og bratte motbakker), hvor jeg i tillegg gikk i slutten av motbakkene for å få ned pulsen, klarte å komme opp i en puls på 176(!). Altså, vi snakker om en puls som ligger over min teoretiske makspuls! Er det rart jeg sliter eller at jeg foretrekker flate strekninger?

Men, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal knekke koden, koste hva det koste vil. Den «hvalen» skal blø! PS! For all del (til de som ikke forstår metaforen), IKKE tolk siste setning som at jeg ønsker død og fordervelse over et uskyldig pattedyr…

Joggetrinn i måneskinn

I dag var det duket for nok en trening med Sportsjentene og det store gliset i bildet over skyldes at jeg har klart å få med meg bestisen på tur. En joggeøkt i måneskinn med innlagt skravling er jo alltid en innertier, men «note to self»: husk hodelykt neste gang, for nå begynner det å bli mørkt og lårhalser kan fort få seg en knekk hvis man tryner på mørke skogsveier med innlagte hindre.

Hjelp til en treningsmotivasjon som lugger

Noen dager er det vanskeligere å motivere seg for trening av utallige mer eller mindre gode grunner som dårlig vær, dårlig form, sliten, kald eller rett og slett fordi en date med potetgullpose og TV virker som en bedre deal…).

På mandag var jeg fortsatt ganske på felgen etter Berlin Marathon uken før, samt snørrete nese og en lei luftveisinfeksjon, så det satt langt inne å møte opp på treningen med Sportsjentene. Spesielt tungt var det fordi jeg rakk hjemom etter jobb først og rakk såvidt å få i meg varmen under et ullpledd på sofaen før det var dags å kle på seg det varmeste treningstøyet i klesskapet og stille til trening.

På dager som dette er jeg veldig glad at jeg er medlem av Sportsjentene, som tilbyr gogge/løpegrupper for alle nivåer og dagsformer. Hadde jeg hatt en middels-til-hard treningsøkt foran meg på mandag, hadde sofaen og potetgullposen helt klart gått av med seieren. Ikke så rent stolt av meg selv klarte jeg imidlertid å stille til start, men valgte å joine gogge-gruppa, en super gjeng med damer som gjorde økten til en lek og var helt i tråd med ambisjonsnivået mitt denne dagen. Akkurat dette er hovedårsaken til at jeg digger Sportsjentene; her er det plass til alle og det det er ingen skam å gå ned et nivå hvis man har en litt dårlig dag sånn rent formmessig eller, for den saks skyld, opp et nivå hvis man føler seg på topp.

Onsdager velger jeg å trene på egenhånd da Sportsjentenes intervalløkt krasjer med pode-logistikk. I dag var det skikkelig drittvær, så igjen merket jeg at motivasjonen for en treningsøkt minket utover dagen. Heldigvis hadde jeg med treningsklær på jobben, slik at jeg ikke måtte hjemom først og jeg skal ærlig innrømme at dette var eneste grunnen til at det ble trening på meg i dag. Økten ble lagt till Marumskogen, der også Sportsjentene holder til og løypa er en 5 km løype med relativt mange bakker, noe som er helt uvant for meg som i alle år har skydd bakker som pesten.

Gammelt bilde fra samme sted da mobilkameraet ikke ville ha overlevd dagens regnvær…

Jeg har bare vært gjennom denne løypa to ganger. Første gang endte jeg med å måtte gå de siste 4 bakkene fordi jeg var helt skjelven, men i dag klarte jeg iallfall å jogge meg gjennom de nærmere 100 høydemeterne. Problemet er bare at gogge-runden min var ca 3 min raskere enn den rene jogge-runden jeg hadde i dag og der er vi ved kjernen av problemet mitt; jeg gogger raskere enn jeg jogger, noen som ikke burde være mulig, men som allikevel er tilfellet. Jeg klarer simpelthen å yte ganske så mye mer over en begrenset tidsperiode hvis jeg legger inn noen gåpauser underveis enn hvis jeg forsøker å holde samme rolige tempo over tid. Men, forhåpentligvis vil dette endre seg etterhvert, så planen er å bli bedre på kontinuerlig jogging og da dra til med en PB (personal best) på maraton  i god tid før jeg pusher 50.

Men før den tid, får jeg jobbe med å erobre bakkene i Marum, slik at en rolig 5 km der ikke lenger krever flere dagers restitusjon i etterkant. I dag er jeg imidlertid fornøyd med at jeg i det hele tatt gikk ut av bilen når dette var det som ventet meg på utsiden…

 

Woggeskam – et særnorsk fenomen

Her en morgen var jeg oppe på friidrettsbanen og wogget (alternering mellom jogging og gåing, red adm) 10 km, men isteden for å gi meg selv en klapp på skulderen for god innsats kjente jeg på en aldri så liten skamfølelse. WHY???

Vel, det er en kjensgjerning at kontinuerlig løpesteg står atskillig høyere i kurs hos den gjengse nordmann enn det å stykke opp distansen med gåpauser innimellom (helt sant; sett foten på utsiden av grensen, så finner du en helt annen mentalitet), selv om sistnevnte for egen del både er raskere og fører til mindre skader enn førstnevnte. I fjor ble jeg til og med kjeftet på av tilskuere under Drammen Halvmaraton fordi jeg bevisst  la inn gåpauser undeveis. Skikkelig tabu det der, med andre ord. Derfor liker jeg også best å trene alene og gjerne tidlig på morgenen hvor de eneste jeg treffer på er dyr og en og annen hundeeier.

Da jeg kom til friidrettsbanen i Bugården, var det ingen der, noe som passet meg bra. Men, etter kun 8-9 runder kom 4 av våre lokale friidrettsutøvere inn for å trene og følelsen av å ville bare komme meg ut så fort som mulig kastet seg over meg der jeg ble liggende å vake bak spreke, løpeivrige undomsføtter. Det som stoppet meg imidlertid var noe vi ble innprentet på løpekurset til Sportsjentene ; det at vi skal fokusere på oss selv og løpeglede og ikke på andre rundt oss (PS! Sportsjentene har løpegrupper for damer i alle aldre, fra nybegynnere til eksperter, i Grenland, Larvik og Sandefjord og anbefales på det sterkeste. Der jeg tidligere bare ville avsluttet økten tidlig, holdt jeg nå i det minste ut de resterende rundene til 10-km var i boks. Det er da iallfall noe, så etter å ha børstet wogge-skamfølelsen bort i et hjørne av hjernen for nå, fikk jeg gitt meg selv det klappet på skulderen for fullført økt allikevel…

«Stafett for Livet» og siste langtur før Berlin Marathon

Denne helgens desidert største happening i Sandefjord har vært andre runde av “Stafett for Livet”, en 24 timers stafett for å markere sin støtte til den viktige kampen mot kreft. I fjor var jeg med for CarciNor, og i år har jeg vært med på lagene til e2 og til Carcinor. Godt samhold, fin stemning, masse underholdning underveis og relativt greit vær gjorde dette til et fantastisk arrangement også i år.

For egen del startet jeg lørdagen med siste langtur før Berlin Marathon om 2 uker og planen var å rekke 25 km på snaue 3,5 timer. Av en eller annen grunn klarte ikke mine Bose Soundsport å koble seg til Bluetooth’en på mobilen og resultatet ble å lytte til min egen anstrengte pust i 3,5 timer (dvs verken pent eller videre motiverende). Skikkelig TABBE, med andre ord. På snaue 15km begynte kroppen å skrante, så herfra og inn skled gågging mer og mer over til ren gange og de siste 2-3 km dro jeg meg selv fremover nærmest kun ved hjelp av hals og armer (litt som en skilpadde ville sett ut hadde den vandret på to bein). Men, jeg klarte 25 km så vidt det var og får vel være fornøyd med det. I tillegg fikk jeg gått noen runder på lørdag kveld og ca 10 km søndag morgen, så jeg er offisielt ferdig for dagen. Jepp, vi snakker fullstendig slakt på sofaen med pepsi max og ostepop.

48 lag og ca 1500 deltagere deltok i løpet av stafettens 24 timer, kun avbrutt av en veldig rørende og stemningsfull lysseremoni, hvor man kunne kjøpe og tenne et lys for en som er eller har vært rammet av kreft.

Som sagt et supert arrangement for å rette oppmerksomheten mot kreft og for å samle inn penger til kreftsaken. Anbefaler alle å delta eller å bidra ved neste korsvei.

 

 

15 km wog helt alene..(ikke en hund i sikte)

Noe som ikke akkurat er en bombe er at jeg liker å gjøre unna treningsøkta så tidlig som mulig i helga, før motivasjonen langsomt kveles av allskens andre aktiviteter eller rett og slett av et ønske om bare å ‘laxe på sofaen.

I sommer manifisterte «så tidlig som mulig» seg gjerne som rundt kl 06:00, men i takt med både mørkere morgener og kvelder har det de siste ukene blitt mer mellom 07:00 og 08:00. I dag var jeg på plass ca 07:50 for en siste 15 km før Berlin Marathon og da oppdaget jeg noe ganske spesielt.

Vanligvis mysser det av hunder med eiere på slep i parken på denne tiden av døgnet, men i dag møtte jeg ikke på et eneste eksemplar av våre firbente venner. Naturlig nok har de siste dagenes dødsfall blant hunder satt en støkk i de fleste hundeeiere og det har nok resultert i at flere holder hundene sine hjemme eller iallfall unna steder hvor hunder pleier å møtes. Man får da inderlig håpe at de snart finner ut hva årsaken til disse dødsfallene er, for den nåværende situasjonen må jo bare være som ren tortur å regne for enhver hundeeier.

Men, tilbake til min woggetur… 15km ble unnagjort i lett duskregn og jeg var merkelig nok ikke helt ødelagt etterpå heller. Merket det selvfølgelig i beina, men var ikke fullt så ødelagt som jeg pleier å være, samt at de 3 siste dragene (jogget 4 min og gikk 1 min). I tillegg klarte jeg for første gang i år å fullføre på under 2 timer (jada, jada; vet det ikke er allverden, men har man nå en gang et dårlig utgangspunkt, så er det viktig å feire hver minste lille seier), så alt i alt en god start på helgen.

Cecilie vs værgudene: 0-1

I dag hadde jeg alle intensjoner om å løpe intervaller med Sportsjentene helt til jeg titter ut vinduet i 18-tiden og stirret rett inn i the mother lode of rain. Her snakker vi regnvær av bibelske proporsjoner, så ille at selv joggeskoene forsøkte å gjemme seg for å slippe å begå harakiri på utsiden.

Utendørsintervaller utgikk med andre ord, men heldigvis klarte jeg å undertrykke trangen til en cowboy-strekk på sofaen til fordel for en tur på tredemølla. Akkopagnert av en real chic-flic på pad’en, ble det en 10 km woggetur på tredemølla. Brukte 1 time og 25 min på det, men i det minste er det bedre enn å slenge på tidligere nevnte sofa.

PS! Filmen jeg så kan vel i beste fall anses å være en C-film, men denna skrotten klarte allikevel å tute som en unge mot slutten, noe som fikk poden til å tro det hadde rabla helt for meg.

Første joggeøkt med Sportsjentene

I går var det den første ordinære treningen med Sportsjentene i Sandefjord. Oppmøtet var strålende med 40-50 damer i sin beste alder og muligheter for å joine enten gåggegruppen, rolig 5km eller rolig 8km. Fokuset var på løpeglede og ikke på fart, noe som jo passer meg perfekt.

Jeg valgte meg 5 km-gruppen, da jeg jo er vant med gågging og ikke kontinuerlig jogging, samt at jeg var litt usikker på tempoet de ville ligge på.

Vi startet optimistisk ut fra Store Bergan Skole og inn i Marum. Starten gikk som en lek med en ganske så generøs nedoverbakke, men så startet stigningene. Jeg, som konsekvent velger flate gåggerunder og som starter å gå ved den minste antydning til stigning, kjente syra komme etter kun et par kilometer, men jeg klarte å bevare joggelignende bevegelser helt til passerte 4 km. Da måtte bite i det sure eplet, gitt, og gå i de resterende bakkene. Trenger jeg å nevne at pulsen gikk i taket og at klokka sa at jeg nå måtte slappe av i 37 timer.

Fasit ble 39% av tiden i sone 5 og 41% i sone 4, så ikke akkurat noen rolig tur for egen del, men man får da bare satse på at formen kommer seg litt etterhvert; I’m here to stay…

 

 

Hot’n Toasty – wogging in 44 degrees Celsius

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I arrived at my hotel in Dubai at 02:00 this morning, so a morning wog on the beach was out of the question today. Instead I slept until 8 before I made my way to the supermarket around the corner to purchase breakfast, coke zero and (lots of) ice cubes. I also swam 1000 m in the pool before it got crowded.

After retiring to my amazing room for lunch around 14:00, I was finally ready to donne my jogging shoes and head out to the jogging track at the beach. The plan was 30 min of slow wogging, but I threw on the towel after 20 min. It was too hot, even for me, to continue.

The beach at JBR is usually very crowded, but not this time of year, when it is too hot to go for a cooling dip in the ocean (feels like getting into a gigantic hot tub!. Only the really sun hungry (me) or the constant frozen ones (also me) prevails in the current conditions.

Unsurprisingly enough, I didn’t encounter any other runners/woggers on my wog. I actually barely saw anyone at all, and the few that I met looked at me as if I was a crazy person wogging in this weather.

After a couple of lazy hours in the shade og an umbrekka, I swam another 1000m before retiring to my room for a quick shower. Then I went to Mall og the Emirates to purchase some clothes to junior.

Safe to say, I love it here. I mean, I acknowledge the heat, but I so much rather take this weather compared to the quasi summer weather we tend to get back home.