Meditasjon eller et studie i kjedsomhet?

Som behørig nevnt i et tidligere innlegg, har #sommer2019 ikke akkurat innfridd så langt. Et bittelite lysglimt finnes imidlertid…. 13-15 grader i morgentimene er i det minste perfekt treningsvær, så da er det iallfall muligheter for å motivere seg til noen wogge-økter mens man forbanner værgudene. Berlin Marathon er tross alt bare 2,5 måneder unna, så har ikke all verdens tid å komme i form på.

Mitt favorittsted for tiden er friidrettsbanen i Bugården. Noen ville muligens få angst av ensformigheten av å bare wogge rundt og rundt på en 400-meters bane, men for meg har det faktisk et snev av meditasjon i seg og ingenting er som følelse av at hjernen er i enslags stasis, særlig med tanke på hvor overivrig denna hjernen er til vanlig.

Dagens fasit ble 30 runder med wogging, og om ikke farten var noe å skrive hjem om, så føler jeg iallfall at jeg har fortjent min tid i sofaen i kveld…

 

 

Woggeskam – et særnorsk fenomen

I dag morges var jeg oppe på friidrettsbanen litt over kl 08 og wogget (alternering mellom jogging og gåing, red adm) 10 km, men isteden for å gi meg selv en klapp på skulderen for god innsats kjente jeg på en aldri så liten skamfølelse. WHY???

Vel, det er en kjensgjerning at kontinuerlig løpesteg står atskillig høyere i kurs hos den gjengse nordmann enn det å stykke opp distansen med gåpauser innimellom (helt sant; sett foten på utsiden av grensen, så finner du en helt annen mentalitet), selv om sistnevnte for egen del både er raskere og fører til mindre skader enn førstnevnte. I fjor ble jeg til og med kjeftet på av tilskuere under Drammen Halvmaraton fordi jeg bevisst  la inn gåpauser undeveis. Skikkelig tabu det der, med andre ord. Derfor liker jeg også best å trene alene og gjerne tidlig på morgenen hvor de eneste jeg treffer på er dyr og en og annen hundeeier.

Så, tilbake til i dag. Da jeg kom til friidrettsbanen i Bugården, var det ingen der, noe som passet meg bra. Men, etter kun 8-9 runder kom 4 av våre lokale friidrettsutøvere inn for å trene og følelsen av å ville bare komme meg ut så fort som mulig kastet seg over meg der jeg ble liggende å vake bak spreke, løpeivrige undomsføtter. Det som stoppet meg imidlertid var noe vi ble innprentet på løpekurset til Sportsjentene ; det at vi skal fokusere på oss selv og løpeglede og ikke på andre rundt oss (PS! Sportsjentene har løpegrupper for damer i alle aldre, fra nybegynnere til eksperter, i Grenland, Larvik og forhåpentlig snart i Sandefjord og anbefales på det sterkestej. Der jeg tidligere bare ville avsluttet økten tidlig, holdt jeg nå i det minste ut de resterende rundene til 10-km var i boks. Det er da iallfall noe, så etter å ha børstet wogge-skamfølelsen bort i et hjørne av hjernen for nå, fikk jeg gitt meg selv det klappet på skulderen for fullført økt allikevel…

Nå blir det et par velfortjente (iallfall i følge meg selv) timer på sofaen før turen poden og jeg setter kursen mot Roma.

Perfekt kickstart på dagen

Egentlig er det ganske deilig å gjøre unna treningen på morgenen før jobb, slik at kan starte dagen med god samvittighet og man slipper å forsøke og rydde plass til en treningsøkt i et allerede hektisk skjema på ettermiddagen. Ulempen er selvfølgelig at man må dra skrotten ut av senga en god time tidligere enn vanlig… Historisk har jeg vært ganske flint til å få til dette et par ganger i uken, men de siste par månedene har det vært dårlig stelt. Morgenene har gått med til å være trøtt og grinete og bare tanken på å knyte på seg joggeskoene har gjort meg sliten og selv om jeg pleier å våkne i 05-tiden har jeg ikke orket å komme meg ut.

Men, i dag kvinnet jeg meg opp det jeg maktet, dro på meg treningstøyet i det øyeblikket klokka ringte og var på vei til Bugårdsdammen før kroppen rakk å tenke over hva som skjedde (og dermed protestere). Det ble riktignok med 20 minutter kortintervaller (kan jo ikke ta helt av første gang etter en viss pause heller…), men alle monner drar og det skal godt gjøres å føle seg muggen der man løper i morgensol, langs morgendugget gress og bare nyter stillheten (OK, full disclosure, og lyden av egen hesblesende pust).

Etterpå var det straka vegen ned til Park Hotell for 1000 meter i et behagelig temperert basseng jeg fikk ha helt for meg selv.

Jeg avsluttet med noen minutter i steambadet og en dusj og vips såvar jeg klar for en ny dag. Dette fristet definitivt til gjentagelse, så da gjenstår det bare å se klarer å karre meg ut tidlig fremover. Planene er mange, så nå er det gjennomføringsevnen som skal til pers.

Å gågge eller ikke gågge, det er spørsmålet…

Utrolig hvor filosofisk og shakespeariansk man kan bli på morgenkvisten mens man kreker seg 7 runder rundt den 1,2 km lange Bugårdsdammen…

Nå er det ca 3,5 måneder igjen til Berlin Marathon og på høy tid å velge strategi. Skal jeg fortsette med kontinuerlig, treg tripping eller perfeksjonere gågging, som jeg tross alt har noen års erfaring med? Nå er jeg for såvidt istand til å jogge 10-12 km i strekk, men da med drastisk fartsreduksjon allerede etter 5-6 km. Det som også er ganske snodig er at hvis jeg gågger, klarer jeg både å holde et jevnt tempo, samt ha en gjennomsnittsfart som er 10-15 sek kjappere per kilometer.

Kanskje det er så enkelt som at denna kroppen er bygget mer for intervaller enn for seigpining? Det føles iallfall som om musklene (i den grad jeg faktisk innehar noen) kommer seg kjappere etter noen intensive minutter enn de klarer seg under en kontinuerlig langøkt. Så, gågging it is, then…

Et kryp i vrangen…

Der begynte så idyllisk i Bugården en helt vanlig fredags ettermiddag (les: i dag). Jeg kom i noe jeg selv anser å være trippende, men som mest sannsynlig var mest trampende med tanke på hvor tidlig folk foran meg snudde seg for å se hva som kom bakfra. Kan jo selvfølgelig være en kombo med pesende pust, men det er jeg heldigvis lykkelig uvitende om da jeg alltid har høy lyd på ørene.

Men, tilbake til den egentlige historien, som altså startet med at jeg kom «trippende». Jeg har jo tidligere nevnt at med varmere vær kommer også små, flyvende kryp og det hender jeg må skrape bort noen kryp-kadavre fra ansikt/øre/tenner etter endt joggeøkt. Denne gangen, derimot, tok et kamikaze-kryp det et steg lenger og klarte å komme seg forbi tanngarden og fant veien ned i halsen hvor tosken klarte å sette seg fast. Resultatet ble selvfølgelig at jeg gikk rett i panikkmodus og klarte ikke å puste, men ble stående og brekke meg. Det så såpass dramatisk ut at en yngre herremann stoppet opp for å hjelpe…akkurat da jeg endelig klarte å harke opp udyret og spytte det ut. Så sikkert utrolig yndig ut, men pytt pytt… Ferdig med ukens nest-siste økt og nå klar for helg..

Løpekurs dag 3 – Intervalltrening og avslutning

Forrige onsdag var det siste dag på løpekurset med Sportsjentene og temaet var denne gangen intervalltrening. Etter først å ha trippet rundt i ca 20 minutter for å varme opp, fant vi en gresslette hvor det ble kjørt 10 x 20 sek intervaller. Man skulle tro at 20 sekunder er såpass kort at man ikke rekker å få syre i bena, men når man forsøker å henge på den sprekeste i gruppa, skal jeg love at det er mulig. Etter tredje draget, fant jeg ut at jeg måtte roe litt ned hvis jeg skulle komme meg gjennom alle sammen. En annen interessat observasjon var at når fart ble introdusert, samt at underlaget var litt høyt gress, forsvant alle planer om forfotsløping rett åt skogen. Her ble det langing ut og landing på hæl, men her velger jeg å gi Hoka-skoene litt av skylden. De er ikke akkurat bygget for forfot, og høye gresstuster gjør det enda vanskeligere å lande på forfot uten at klumse-genet slår til og jeg snubler. Vel, jeg kom meg gjennom 10×20 sek med æren i behold, så velger å si meg fornøyd med dette.

Etter noen minutters hvile for å prate oss gjennom økten og få plukket av oss noen unoter, tok instruktøren oss til en relativt krapp, men heldigvis ikke så lang, bakke i nærheten. Her tok vi 5 bakkeintervaller (rumpa inn, høy frekvens, korte skritt, og aktiv armføring) før vi småtrippet tilbake til start.

Så, da var altså løpekurset slutt og hva har jeg så lært?

Skrittlengde: 

Vi har terpet på korte skritt for å lande mer naturlig på forfot og det begynner nå å sitte litt. Det føles iallfall ikke fullt så unaturlig som ved første forsøk. En sjekk mot Garmin forteller meg også at jeg har redusert gjennomsnittlig skrittlengde med ca 15 cm.

 

Frekvens:

Tar man kortere skritt, må man kjøre med høyere frekvens for å holde farten oppe. Ideelt er visstnok mellom 170-190 skritt/minutt. Før løpekurset lå jeg på gjennomsnittlig ca 160 skritt/minutt og nå ligger jeg på ca 175, så klar forbedring med andreord.

 

Fart:

Så var det farten da…. Jeg synes løpesteget har blitt lettere, men farten henger liksom ikke helt med. Tvertimot, synes jeg farten er ufortjent lav. I starten var jeg iferd med å miste motet helt, da jeg trippet så sakte at det var ganske så kleint å møte på andre og jeg følte jeg måtte konse for å holde følge med en gruppe ender som trasket rolig langs vannet. Årsaken håper jeg er at jeg nå aktiviserer muskler (feks i leggene) jeg aldri har aktivisert før og at det derfor tar tid å trene seg opp, slik at det vil bli bedre etter hvert (krysse alle fingre). Jeg ser også at det går sakte men sikkert fremover, men i forhold til Berlin maraton i begynnelsen av oktober, begynner jeg å få litt dårlig tid.

 

Bakketrening

Der jeg tidligere begynte å gå bare jeg så en bakke langt borte i det fjerne, har jeg nå begynt å legge en bakke eller to i treningsøkten. Ved å holde høy frekvens, men lavere fart opp bakkene, virker de ikke nå fullt så skremmende lenger, så jeg håper virkelig at det vil gi et positivt utslag på generell fart etterhvert også.

 

Smilegaranti og løpeglede:

Kurset lovet smilegaranti og løpeglede og det løftet må jeg virkelig si at kurset innfridde. Kjempemotiverende instruktør og en superfin gruppe med damer, med veldig forskjellig utgangspunkt mht til løping, men som virkelig hadde det gøy sammen og som støttet hverandre underveis.

 

Så for å oppsummere: Supert kurs som anbefales for alle, uansett om du er nybegynner eller øvet… vi har alle noe vi kan bli bedre på 🙂

2. dag på løpekurs – trippere foren eder..

Onsdag var gang 2 av 3 på Sportjentenes løpekurs i Sandefjord og denne gang var det fokus på frekvens, men med fortsatt innprenting av korte skritt og trippende løpestil (dvs mer i retning av forfot enn hæl-løping).

Korte skritt og forfot begynner jeg å få litt mere dreisen på, men det er tydelig at jeg aktiverer muskler som har ligget mange år i dvale for det går ikke spesielt fort (tvertimot, det går pinlig sakte) og jeg blir fort sliten i musklene. Håper virkelig de skjerper seg etterhvert, for dette er langt under pari.

Når det gjelder bakker, så har jeg historisk sett slått om til gange i det øyeblikket jeg har skuet en bakke og jeg har forsøkt mitt aller beste på å utelukke bakker fra øktene mine. Etter onsdagens løpekurs har jeg imidlertid fått ny motivasjon sånn rent bakkemessig og planen er nå å begynne og inkludere iallfall én bakke per økt.

Fredag morgen våknet jeg tidlig og etter en times vriing og vrenging i senga tenkte jeg at jeg likeså godt kunne dra på meg joggeskoa og dra ut. Da var klokka 05:30. I utgangspunktet en god tanke når det øves på tripping, for jeg føler meg litt dust trippende avgårde med høy frekvens mens jeg nesten ikke kommer meg av flekken. Aberet var bare at da jeg hadde trippet meg opp den bratte bakken opp mot videregående skole og gitt meg selv en mental klapp på skulderen for den bragden, så havnet jeg selvfølgelig oppi en haug av russ som jo ikke sover på denne tiden. Det ble noen tilrop jeg tillot meg å ikke høre, mens jeg sakte trippet meg forbi…

Lørdagen hadde jeg en god, gammel wogge-økt rundt Bugårdsdammen før jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på noen bakkeintervaller i bakken vi brukte på løpekurset. Det ble med 5 ganger opp, men jeg var superfornøyd med det og ignorerte det faktum at en veeeeldig gammel mann på noe som lignet på en like gammel sykkel dro forbi meg i det siste draget…

Men, for å oppsummere, jeg er superfornøyd med opplegget til Sportsjentene. Gode tips for løpere av alle kalibre og med fokus på løpeglede og skadeforebygging fremfor kun tid. Litt kjipt er det at Garmin-klokka mi har helt mistet trua på meg og viser meg at jeg er «unproductive», samt at VO2-max’en min har stupt fra 39 til 36 på kun 2,5 uker. «Up yours, Garmin» for denne gang, så håper jeg på bedre resultater etter en stund…

Forfots-løpetrening med realt backlash…

Som nevnt tidligere så har jeg altså begynt på løpekurs for endelig, etter 13 maraton, å lære meg og løpe. Det er selvfølgelig som med gamle hunder og nye triks, det er om ikke umulig, så iallfall vanskelig å avlære seg alt gammelt grums til fordelt for ny og forhåpentlig mer spenstig løpestil.

 

Nuvel, som jeg skrev forleden så sliter jeg litt med å oppnå naturlig følelse der jeg øver meg på korte, kjappe trinn og tripper avgårde med ikke så veeldig løse og ledige ankler (som visstnok er veldig viktig). Men, på onsdag kom jeg på noe jeg trodde var superglupt og det var forsåvidt ikke en dum tanke, det var bare at jeg ikke tenkte den helt gjennom.. Løper man uten sko så løper man naturlig på forfot, men siden det ikke akkurat frister med barbeintsløpig på verken grusete veier eller kald/våt sand akkurat nå, tenkte jeg at jeg skulle forsøke på tredemølla isteden. Jeg forsøkte først med sokker, men hadde da følelsen av at jeg sklei, så gikk derfor over til barbeint. Det gikk aldeles glimrende i 10-12 minutter, selv om jeg jo merket at det begynte å svi under føttene. Tredemølla, en 12 år gammel sak som ikke akkurat er av ypperste merke og bl.a. titt og ofte både gir meg støt og slår ut sikringen, får nemlig også et veldig varmt løpebånd. Så, enden på visa var 2 fete brannsår på forfot og problemer med ganglaget helt frem til i dag, hvor jeg i det minste klarte å gå uten at det så ut som om jeg hadde gjort i buksa…. Men, har ikke helt gitt opp tanken på tredemølla, så neste gang skal jeg forsøke med antiskli-sokker fra Gravity Trampolinepark. Det burde holde de verste blemmer/brannsår på avstand får jeg håpe.

Løpesteg til besvær

Som tidligere nevnt har jeg meldt meg på et løpekurs som en siste, klamrende håp om å bli, om ikke en god løper, så i det minste en middelmådig en. På første kursdag var lærdommen kort summert at jeg må avlære alt jeg har fomlet med løpemessig de siste 40 årene og så rett og slett starte fra scratch. Fasiten er kortere løpesteg, lande på forfot/mellomfot og hurtigere frekvens.

Vel, det viser seg at det er lettere sagt enn gjort. Jeg har hatt 3 løpeøkter i etterkant, men den nye løpestilen føles fortsatt ikke naturlig og jeg har noen muskler med strekk-in-spe og til tross for å ha tilbakelagt 18 km på 5 dager forteller den pokkers Garmin-klokka at jeg er UNPRODUCTIVE (WTF???). I dag mens jeg trippet 5km i en hastighet som var farlig nær «hurtig gange» ble jeg stadig mentalt minnet på det gamle ordtaket om gamle hunder, nye triks (kan ikke skjønne hvorfor) og utrykket har nå virkelig fått en helt ny mening.

Men, neida… har ikke tenkt å gi meg. Leste i går om Eileen på 84 år som fullførte London Marathon på 6:28, noe som ikke er veeeeldig langt unna det jeg klarer å karre meg inn til, så med tanke på at jeg da har roughly 40 år på meg, er «quitting not an option»

Neste økt skal vi snakke mer om frekvens + trene på motbakke. Å si at jeg gleder meg til det siste ville vært en ren løgn, men jeg ser om ikke annet frem til å lære litt mer.

Løpekurs med smilegaranti

 

Selv om jeg har fullført 13 maraton og et 24 timers-løp, har jeg fortsatt til gode å ha en god opplevelse underveis og det har i grunnen vært et slit fra start til slutt. Medaljene har selvfølgelig gjort at det var verdt alle gangene man bare har ønsket å rulle ut i grøfta for å dø underveis, men det hadde jo vært greit å i det minste klare å glede seg over selve løpsopplevelsen også.

Dette danner bakteppet for hvorfor jeg tenkte at det var greit å tenke nytt.; back to basic om du vil og denne tanken førte til påmelding til Sportsjentenes «Bli glad i å løpe kurs». De gikk skyhøyt ut og lovet, i tillegg til personlig tilbakemelding på løpsteknikk og tips til styrkeøvelser, en smile-garanti. Ja-ja tenkte jeg da jeg gjorde meg klar til første økt og gjeipen allerede hadde begynt å henge pga varslende regn. Men, det skal jeg love…smilet kom frem opptil flere ganger i løpet av økten.

Kurset er lavterskel, men passer for alle uansett form, da gode tips og tilbakemeldinger kommer på løpende bånd. Da sier jeg ikke «for alle» bare for å være falskt inkluderende, jeg mener virkelig for alle, enten man akkurat har rullet ut av sofaen og bestemt seg for å begynne og løpe eller har løpt i mange år. Instruktøren Elin, en psykomotorisk fysioterapeut, hadde virkelig et smittende humør og var (ikke minst) veldig faglig dyktig, så den første time var unnagjort på et blunk. Og det beste av alt, allerede første gang ble mine skavanker sånn rent løpsmessig identifisert, så nå skal det jobbes. Hvem vet, kanskje jeg ender opp med faktisk å like løping? Nuvel, håpet skjemmer ingen, men i påvente av resultatet skal jeg iallfall jobbe med hjemmeleksene til neste gang. Kanskje kan det bli litt fart i denna skrotten likevel…