Ecotrail Oslo Virtual Race med orme-spotting

Jeg begynner virkelig å få sansen for kortreiste virtuelle arrangementer hvor man mottar høyst reelle og medium fete medaljer i posten i etterkant. Jeg mener, det er jo selvfølgelig ikke helt det samme å delta uten tilskuere, men da jeg jo er vant til å ligge og vake bakerst i feltet uansett er det jo ikke all verdens publikum vi snakker om som klarer å holde ut såpass lenge.

Dagens utfordring var Ecotrail Oslo Virtual Race og siden jeg er litt sliten for tiden da jeg forsøker å hanke inn 300 gå/gogge km i løpet av mai for å sikre meg en annen medalje, safet jeg med gå-klassen denne gangen. Siden mottoet mitt er “greit med alt som er gjort”, satte jeg av gårde før klokken slo 7 i dag morges. Siden det tross alt er ecotrail vi snakker om, valgte jeg en løype som stort sett var på skogsstier. Med strålende vær og 14 grader allerede så tidlig, gikk de første 2 timene veldig greit. Da jeg er midt i en periode med 16:8 fasting, hadde jeg ikke spist frokost før jeg begynte, så da jeg rundet 3 timer var jeg rimelig sulten og hadde ikke spesielt mange krefter igjen, så jeg hadde på det stadiet en nærmest apatisk gange der jeg stabbet av gårde på en relativt smal, mørk skogsti. En sti full av røtter, kombinert med lavt blodsukker-relatert uoppmerksomhet fra min side gjorde at jeg slettes ikke la merke til den lille huggormen før jeg plutselig så de sprelle rett ved siden av venstrebeinet mitt for så å kveile seg i en fandens fart bortover stien. Etter å ha kommet meg etter sjokk samt et lite flatterende skrik, spant jeg også av gårde (i motsatt retning, selvfølgelig).

Etter dette husker jeg nærmest ingenting av omgivelsene, da det eneste som for gjennom hodet mitt var å komme meg ut av skogen og ut på trygg asfalt. Glemt var alle tanker om sult og tretthet, jeg nærmest fløy avgårde på ren adrenalinrus. Byjente + orm = usant, det er sikkert og visst!!! Nuvel, siden jeg måtte finne meg en alternativ rute etter å ha flyktet fra den ålete skapningen, endte turen opp med 22,9 km istedenfor 21,1 km og lykkefølelsen var stor når jeg endelig kunne innta sofa + mat og tenke på at en ny medalje er på vei i posten.

Virtuelle eventer, virkelige medaljer

Covid-19 satte en effektiv stopper for alt som lukter av sportslige arrangementer og med den også min planlagte deltagelse i Medoc Marathon, et maraton hvor løypa går gjennom flerr vingårder og hvor det serveres vin, østers ost og andre delikatesser på drikkestasjonene. Det er også vanlig å kle seg ut og årets tema skulle ha vært «Cinema».

Selv om jeg hadde gledet meg til å gogge meg sjarmerende tilsjasket av vin gjennom vinrankene  ikledd et svett og jæ&#£^ Grease-outfit, nytter det ikke å gråte over spilt melk (eller vin og østers som i dette tilfellet). Alternativer må derfor stakes ut for å dekke stadig voksende abstinenser etter medaljer og redningen kom i form av Runner’s World og deres virtuelle arrangementer.

Langfredag deltok jeg dermed på Langfredagshalvmaraton i ensom majestet i Bugårdsparken i Sandefjord kl 7 på morgenen og for et par uker siden fullførte jeg en 10km trail run på skogsstier i nærområdet.  Ikke helt det samme uten tilskuere eller med-deltagere selvfølgelig, men let’s face it, jeg er jo ganske vant til å vake relativt alene i baktroppen uansett, så veldig forskjell var det vel strengt tatt ikke. Det kan jo videre sies å være en ekstremt eco-friendly måte å aktivisere seg på og deg aller beste: medaljene er ekte!

Jeg er nå godt i gang med ytterligere to Runner’s World challenges; fullføre 150km og 2469 høydemeter i løpet av mai og i morgen er det «Himmelspretten», en konkurranse om å karre til seg flest mulig høydemeter i løpet av Kr Himmelfartsdag. Wish me luck…

 

 

Runner’s World Langfredagshalvmaraton – med medalje i sikte


Når man først er så heldig å ikke være ikke være I koronafaresonen og ei heller står i fare for å miste jobben, så burde livet ekstra håndvask og sosial avstand være ganske så overkommelig. For de løsningsorienterte finnes det også muligheter for alternativ tenkning i disse tider for å kompensere for det vi må utsette på ubestemt tid og herunder kommer også mosjonsløp. Vi beveger oss nå inn i høysesongen for små og store mosjonsløp og mange har trent i månedsvis for å kunne prestere i disse. Nå ser det ut som om det blir en stund til neste fysiske ansamling av mennesker for et mosjonsløp, men kreative sjeler har nå begynt å invitere til virtuelle løp og selvfølgelig med en fysisk medalje som premie. Langfredag kastet jeg meg på et av disse, nemlig Runner’s World sitt Langfredagshalvmaraton.

Kl 07:30 kjørte jeg opp til Bugårdsparken for å starte på min lengste etappe siden Tokyo Marathon for litt over et år siden. Formen har vært ganske så uffen i de siste månedene så jeg var langt ifra sikker på at jeg ville klare å fullføre. Jeg gikk dermed ut i et ganske så forsiktig gogge-tempo. Stemningen underveis var riktignok ikke helt slik man forbinder med større internasjonale løp og de eneste som hadde møtt opp for å se meg sette av gårde var noen morgendøsige ender.

Det ble en strabasiøs affære, men jeg klarte merkelignok å holde det rolige gogge-tempoet gjennom 21,1 km og selv om tiden var rimelig skrall, var jeg rimelig lykkelig da jeg nådde den virtuelle målstreken og kunne avslutte økten. Medalje er medalje, selv om den blir ettersendt i posten….