Løpemotivasjon på sparebluss (#WinterIsComing)

M
Løpejentene

Enkelte dager sitter det langt inne å klare og karre seg opp av sofaen til fordel for en kvelds-løpeøkt. I kveld satt det såpass langt inne at jeg fortsatt gir meg selv imaginære klapper på skulderen for at jeg ikke bare ble liggende under teppet på sofaen foran en varmeovn på full guffe.

Kalenderen viser november og etter en ukes tid med isskraping på bil om morgenen (note to self: husk nå for pokker å parkere bilen i garasjen, noe jeg nok en gang klarte å glemme i kveld), kom i dag (dessverre) årets første snøfall. Liksom bare for å gni det inn, så ble jeg vekket av en telefon fra Dubai hvor en kollega såvidt rakk å nevne 28 varmegrader før jeg fikk øye på det deprimerende hvite snøteppet på utsiden av vinduet. Alt annet enn en god start på dagen, med andre ord.

Etter mer eller mindre en dag i hutringens tegn, måtte jeg ta meg en varm dusj etter jobb bare for å få i meg varmen. Jeg rakk såvidt en liten power-nap på sofaen før jeg måtte rive meg løs fra den behagelige varmen under teppet og ikle meg superundertøy, vinter-tights, fleecegenser, vinter-løpejakke, lue, buff, votter og hodelykt for dagens løpeøkt med Sportsjentene. Når jeg ved 0-1 grad allerede er på 2 lag med benklær og 3 lag med overdeler, lurer jeg litt på hvordan jeg skal overleve -10, men den tid den sorg.

Det var en imponerende størrelse på den gjengen, alt fra gogge-nivå til kjapp 10km-nivå, som stilte på trening for en økt i mørke, vindfulle bakker i skogen i kveld og hadde det ikke vært for dem, skal jeg love  at denna kroppen hadde forblitt under teppet på sofaen med en kopp kakao…. Nå i ettertid føler jeg meg imidlertid som Queen of the World!

Fra motbakke-hat til ren barnemat (kreemt… vel, det rimte iallfall)

Du skal ikke ha vært mye innom bloggen min for å ha fått med deg mitt hat-hat forhold til motbakker. Det har rett og slett ikke vært min greie og jeg overdriver ikke altfor mye når jeg påstår at jeg heller ville gjort unna en halvmaraton på flatmark enn en generøst kupert 5 km. Men det var før…

Etter ca en måneds trening med Sportsjentene og en 6-7 runder i en tidligere ganske så forhatt løype på 5 km med godt over hundre høydemetere, følte jeg plutselig i dag at det endelig løsnet litt. For all del, farten er fortsatt kjempelav, men det å trippe opp alle bakkene fremfor å slå over til gange bare ved synet av dem, føles ikke lenger så forferdelig. I dag så klarte jeg å holde pulsen under teoretisk makspuls og greier, så absolutt fremgang. Fingre krysses for at trenden fortsetter…

Fra gogger til jogger – nå eller aldri (uke 1)

For første gang på mange år er jeg ikke påmeldt til noe maraton. Dvs, jeg er med i lotteriet om en startplass i Berlin Marathon neste år og jeg har intensjoner om å delta der uansett om jeg vinner lotteriet eller ikke, men det er iallfall nesten et år unna. Dette betyr at jeg nå har god tid for et nytt forsøk på å bevege meg fra gogger til jogger (eller i det minste en gogger med litt lengre joggedrag enn i årets Berlin Marathon).

For å unngå skader har jeg bestemt meg for å starte helt fra scratch når jeg skal jogge kontinuerlig uten innlagte gåpauser, så for tiden trener jeg kun 5-kilometere, med noen innlagte motbakker underveis. Jeg har hittil hovedsaklig benytter runden vi jogger med Sportsjentene, en 5 km gruslagt vei gjennom skogen med ikke mindre enn 11 motbakker (jepp, har faktisk telt da jeg virkelig hater motbakker og trenger å vite hvor mange jeg har igjen). Aberet er, og dette gir selvfølgelig joggemotivasjonen min et skudd for bauen, at jeg gogger raskere enn jeg jogger! Men, man får da håpe at dette vil endre seg etterhvert som de muskelutfordrede låra mine blir litt vant til motbakker.

Etter 3 runder tidligere i uken, alle i mørke og regnvær, var jeg ikke veldig klar for nok en regnvåt økt ute i går, særlig ikke etter en t/r Bærum for å se poden spille kamp først. På slike dager, hvor jeg ikje orker tanken på å gå ut igjen, er jeg glad jeg ikke har kvittet meg med den gamle tredemølla. Riktignok tar den sikringen innimellom og kan gi litt elektrisk støt, men i det minste så førte den til at jeg fikk meg en rolig 5 km i sone 2 i går.

Å gågge eller ikke gågge, det er spørsmålet…

Utrolig hvor filosofisk og shakespeariansk man kan bli på morgenkvisten mens man kreker seg 7 runder rundt den 1,2 km lange Bugårdsdammen…

Nå er det ca 3,5 måneder igjen til Berlin Marathon og på høy tid å velge strategi. Skal jeg fortsette med kontinuerlig, treg tripping eller perfeksjonere gågging, som jeg tross alt har noen års erfaring med? Nå er jeg for såvidt istand til å jogge 10-12 km i strekk, men da med drastisk fartsreduksjon allerede etter 5-6 km. Det som også er ganske snodig er at hvis jeg gågger, klarer jeg både å holde et jevnt tempo, samt ha en gjennomsnittsfart som er 10-15 sek kjappere per kilometer.

Kanskje det er så enkelt som at denna kroppen er bygget mer for intervaller enn for seigpining? Det føles iallfall som om musklene (i den grad jeg faktisk innehar noen) kommer seg kjappere etter noen intensive minutter enn de klarer seg under en kontinuerlig langøkt. Så, gågging it is, then…

2. dag på løpekurs – trippere foren eder..

Onsdag var gang 2 av 3 på Sportjentenes løpekurs i Sandefjord og denne gang var det fokus på frekvens, men med fortsatt innprenting av korte skritt og trippende løpestil (dvs mer i retning av forfot enn hæl-løping).

Korte skritt og forfot begynner jeg å få litt mere dreisen på, men det er tydelig at jeg aktiverer muskler som har ligget mange år i dvale for det går ikke spesielt fort (tvertimot, det går pinlig sakte) og jeg blir fort sliten i musklene. Håper virkelig de skjerper seg etterhvert, for dette er langt under pari.

Når det gjelder bakker, så har jeg historisk sett slått om til gange i det øyeblikket jeg har skuet en bakke og jeg har forsøkt mitt aller beste på å utelukke bakker fra øktene mine. Etter onsdagens løpekurs har jeg imidlertid fått ny motivasjon sånn rent bakkemessig og planen er nå å begynne og inkludere iallfall én bakke per økt.

Fredag morgen våknet jeg tidlig og etter en times vriing og vrenging i senga tenkte jeg at jeg likeså godt kunne dra på meg joggeskoa og dra ut. Da var klokka 05:30. I utgangspunktet en god tanke når det øves på tripping, for jeg føler meg litt dust trippende avgårde med høy frekvens mens jeg nesten ikke kommer meg av flekken. Aberet var bare at da jeg hadde trippet meg opp den bratte bakken opp mot videregående skole og gitt meg selv en mental klapp på skulderen for den bragden, så havnet jeg selvfølgelig oppi en haug av russ som jo ikke sover på denne tiden. Det ble noen tilrop jeg tillot meg å ikke høre, mens jeg sakte trippet meg forbi…

Lørdagen hadde jeg en god, gammel wogge-økt rundt Bugårdsdammen før jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på noen bakkeintervaller i bakken vi brukte på løpekurset. Det ble med 5 ganger opp, men jeg var superfornøyd med det og ignorerte det faktum at en veeeeldig gammel mann på noe som lignet på en like gammel sykkel dro forbi meg i det siste draget…

Men, for å oppsummere, jeg er superfornøyd med opplegget til Sportsjentene. Gode tips for løpere av alle kalibre og med fokus på løpeglede og skadeforebygging fremfor kun tid. Litt kjipt er det at Garmin-klokka mi har helt mistet trua på meg og viser meg at jeg er «unproductive», samt at VO2-max’en min har stupt fra 39 til 36 på kun 2,5 uker. «Up yours, Garmin» for denne gang, så håper jeg på bedre resultater etter en stund…